This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Likhet og forskjell i nittitallets Norge

Et personlig blikk på de siste årenes minoritetsdebatt


Thomas Hylland Eriksen


SAMORA nr. 2-97

 Det kan være vanskelig å overbevise seg selv om at verden går fremover. Blant annet ser det rett som det er ut som om norsk innvandrings- og minoritetsdebatt har falt ned i en bølgedal de siste årene: Innsikter man kunne ta for gitt for noen år siden, ser ut til å ha forsvunnet i store deler av offentligheten. Det gjelder for eksempel erkjennelsen av at det er strukturelle, og ikke bare individuelle, årsaker til både selve innvandringen og problemene innvandrere havner i.

Samtidig har det i det stille foregått dramatiske og viktige forandringer i samfunnet, noen av dem med udelt positivt fortegn, og jeg vil benytte denne anledningen til å reflektere over noen av mine egne erfaringer med det skiftende klimaet -- som har å gjøre med både debatten om minoriteter og samfunnsmessige forandringer.

Jeg hadde ikke skrevet en eneste linje om innvandrere da jeg, like etter å ha tatt hovedfag i sosialantropologi, besluttet å skrive en debattbok om nordmenn og innvandrere. Det aller første jeg skrev om emnet, var et bidrag til en antologi utgitt av Futurum (Gateavisas forlag) høsten 1988, i anledning styreformann Audun Enghs førtiårsdag. Artikkelen argumenterte varmt for pluralisme og kulturelt mangfold, og reklamerte åpenlyst for ghettoen som ideal for integrasjon av innvandrere. Så gikk det et par år da jeg var opptatt med andre ting, før jeg skrev Veien til et mer eksotisk Norge (Ad Notam 1991) sommeren 1990. Boken fikk en heller blandet mottakelse, både blant forskere og blant antirasister av alle slag. Jeg hadde ingen forskningsmessig kompetanse på emnet (jeg hadde min forskning fra den andre siden av Ekvator), men snyltet frekt på andres arbeider. Jeg hadde aldri fungert politisk i forhold til minoriteter, og Antirasistisk senter kjente jeg den gangen bare fra avisene. Jeg var med andre ord en suspekt og storkjeftet outsider.

Det verste var likevel -- naturligvis -- innholdet i boken, hvor jeg drodlet temmelig fritt over mulighetene for et virkelig flerkulturelt norsk samfunn. Hvorfor skulle det for eksempel være nødvendig for tyrkiske innvandrere å lære seg norsk, hvis de kunne få tilfredsstilt alle sine behov uten å kunne det? Hva var galt med å ha en voksende muslimsk minoritet i Norge så lenge den ikke forsøkte å omvende alminnelige norske hedninger? Og hva var nå egentlig så fryktelig galt med ghettoen som fellesskapsform? -- Det var særlig det siste retoriske spørsmålet som førte til sterke negative reaksjoner fra mange hold. Sosialdemokrater og nasjonale norske borgere mislikte tanken fordi den innebar et uholdbart mangfold i et land hvor likhet på alle områder var idealet. De fleste antirasister var skeptiske fordi ghettodannelse for dem var ensbetydende med marginalisering og utestengning fra det norske samfunnet. Ytre høyre foraktet den pluralistiske grunnholdningen. (Det må riktignok tilføyes, i rettferdighetens navn, at det også fantes en og annen leser som likte boken.)

 

Etter hvert laget jeg meg noen standardsvar å møte innvendingene med. Problemet i indre Oslo Øst, ville jeg da si, var ikke at det fantes ghettoer der, men at de var underklasseghettoer; med andre ord at Norge var et klassesamfunn hvor ulike etniske grupper ble forskjellsbehandlet. Kulturelt mangfold kunne man dessuten ikke være imot så lenge man tillot Jehovas Vitner og andre eksotiske sekter å holde på med sitt. Og dersom myndighetene mente alvor med sitt prat om et flerkulturelt samfunn, så måtte de ta konsekvensene av det og gjøre det mulig for innvandrere å ha en backstage, et miljø hvor de virkelig kunne slappe av og føle seg hjemme. Endelig pleide jeg å si at ghetto bare var et synonym for lokalsamfunn -- som jo er et særdeles positivt ladet ord i Norge.

Veien til et mer eksotisk Norge var på mange måter et klassisk antropologisk innspill i debatten. Den la vekt på at kulturforskjeller preget kontakten mellom nordmenn og innvandrere, og at noen av dem var lette å leve med, mens andre var verre å akseptere. Den var positivt innstilt til kulturell pluralisme, og vektla at det finnes flere veier til det gode liv.

Såvidt jeg kan se, begikk jeg tre bommerter i VeienŠ, og de røpet nok forfatteren som et typisk Blindern-produkt som den gangen ikke hadde særlig mye førstehåndserfaring med problemene innvandrere i Norge rent faktisk møter. Jeg lot være å skrive om betydningen av klasseforskjeller, noe som ble tolket som at jeg mente det var uproblematisk at de ikke-norske ghettoboerne generelt var fattigere enn nordmenn. Jeg hadde heller ikke forstått at det er nødvendig å beherske norsk språk for å fungere politisk i dette landet; med andre ord at innvandrere er nødt til å lære seg norsk for å unngå en stadig sterkere marginalisering. For det tredje -- og kanskje viktigst -- tok jeg ikke spenningsforholdet mellom individ og gruppe alvorlig nok, og endte med å overdrive samholdet i den enkelte kulturelle gruppe. Det var dette siste som skulle bli hovedtemaet i den neste større teksten jeg skrev om emnet.

Våren 1993 skrev jeg pamfletten Kulturterrorismen (Spartacus 1993), som trekker i en helt annen retning enn Veien til et mer eksotisk Norge. Der den første boken gikk inn for retten til å ha en kultur, argumenterte den andre for retten til å slippe å ha en kultur. Der beskrev jeg hvordan maktmennesker påberoper seg kultur for å mobilisere oppslutning, hvordan ideologier om kultur blir brukt for å rettferdiggjøre krig, vold og undertrykkelse; og hvordan fastfrossede forestillinger om tradisjon og røtter hemmer både nødvendige forandringer, gjensidig befruktning over kultur- og landegrenser og frie valg. Selv om pamfletten hadde en klar slagside mot nasjonalisme, presiserte jeg at den nasjonalistiske logikken også finnes i mindre etniske grupper -- og det faktum at en etnisk gruppe som sådan er marginal, er ingen garanti mot at den har sine egne maktmennesker og manipulatorer. På den optimistiske siden var Kulturterrorismen en hyllest til det urene og kreoliserte, konkretisert ved Salman Rushdie og Derek Walcott. Dette perspektivet fulgte jeg opp året etter med essaysamlingen Kulturelle veikryss (Universitetsforlaget 1994) hvor innvandrere i Norge knapt er nevnt med et ord, men hvor budskapet er at kulturen i verden er on the move: at det er flyt og blanding snarere enn grenser og renhet som er tidens tendens -- og at ethvert forsøk på å gjeninnsette "rene tradisjoner" risikerer å forfalle til fundamentalisme. Folkevandringer over landegrensene og den elektroniske revolusjonen er to sider av samme sak.

I den samme perioden skrev jeg, sammen med Torunn Arntsen Sørheim, læreboken Kulturforskjeller i praksis (Ad Notam Gyldendal 1994), som blant mye annet også var et forsøk på å koble sammen noen av de polemisk formulerte perspektivene fra VeienŠ og Kulturterrorismen. Klønete, men kanskje ikke helt upresist formulert, skrev vi at man verken skal overdrive eller underdrive betydningen av kulturforskjeller. De finnes, men de forandrer seg, de varierer, og de er iallfall ikke det samme som etniske forskjeller. De mange kulturelle variantene som finnes i Norge i dag, er alle uttrykk for noe felles menneskelig.

I ettertid fremstår disse bøkene for meg som ledd i en knipetangmanøver, hvor målet var å bidra til en omvurdering og omdefinering av norskheten. Den andre siden av knipetangmanøveren ble ivaretatt gjennom essaysamlingen Typisk norsk (Huitfeldt 1993), som var en lystig dekonstruksjon av alt norskingene holder hellig; og en påminnelse om at på nittitallet er Abdullah fra Romsås like norsk som Marte fra Vossevangen eller Preben fra Ullern. Alle tre har både rett til å være forskjellige og til å være like. (En parentes: Ordet likhet er en merkelig plante i det norske språk. Da ungdomskampanjen All equal -- all different skulle lanseres i Norge, oppstod store problemer med å oversette slagordet. "Vi er alle like, men forskjellige" fungerer dårlig fordi equality, like rettigheter, på norsk også betyr similarity, altså kulturell likhet. Kan man ha det første uten å ha det siste? Det må vi sannelig insistere på!)

Den foreløpig siste boken jeg har skrevet om disse tingene er Det nye fiendebildet (Cappelen 1995), som på mange måter viderefører kritikken fra Kulturterrorismen. Den ble skrevet på en tid da fiendebildet av islam og av muslimer var i ferd med å nå de helt store høyder i Vest-Europa og USA; og påviste islams mangfoldighet, forskjellene mellom både "islam", lokal praksis og de enkelte muslimer, og viste hvordan både politisk islam og de vestlige fiendebildene av muslimer var utslag av globale politiske og økonomiske prosesser.

Alle disse bidragene til den norske debatten om identitet, ideologi og kulturelt mangfold beveger seg i et komplisert og ofte ubehagelig spenningsfelt: forholdet mellom kultur og enkeltperson, mellom fellesskap og individ. -- Skal minoriteter ha rett til å bevare sin kultur? Selvsagt. -- Betyr dette at de skal ha rett til å vedlikeholde sine tradisjoner? Javisst. -- Men hva skal vi gjøre når disse tradisjonene er i strid med prinsippene om individuelle menneskerettigheter, eller fungerer som en tvangstrøye for enkeltpersoner? Tja, da kan de ikke tillates. -- Hva menes da med retorikken om kulturelt mangfold? Folkedrakter og eksotisk mat???

En langvarig debatt i sosialfilosofien handler om nettopp disse spørsmålene, og frontene omtales gjerne som kommunitarisme og liberalisme. Man kan utvilsomt si at Veien til et mer eksotisk Norge gikk langt i kommunitaristisk retning; den la vekt på retten til å tilhøre et eksklusivt fellesskap uten å bli plaget av omgivelsene av den grunn. I samme grad var Kulturterrorismen et liberalistisk (eller individual-anarkistisk) manifest, som insisterte på den enkeltes rett til selv å velge livsskjebne. Er resultatet så uavgjort? Ikke helt.

Rent faktisk står kampen i dag, i Europa og andre steder, om like rettigheter og like muligheter, om frihet fra diskriminering på etnisk og kulturelt grunnlag, og om retten til kontroll over egen tilværelse. Kulturelle fellesskap overlever hvis de har livets rett, og de må gjerne få statsstøtte dersom de befinner seg i et rikt land med høvelige støtteordninger, men de bør holde seg utenfor politikken. I våre dager opplever vi -- utrolig nok -- at innvandrere får skylden for at de ikke er godt nok integrert. I et slikt klima sier det seg selv at det er en viktigere oppgave å kreve like rettigheter enn å snakke om retten til å være forskjellig.

Kanskje skyldes forskjellen mellom de to bøkene mest av alt at bare én av dem ble skrevet etter at krigen på Balkan hadde begynt. Selv om forestillinger om kultur både kan misbrukes og rent faktisk blir misbrukt, mener jeg fremdeles at det bør være rom for stort mangfold i ethvert anstendig samfunn, og at det må kunne finnes ulike veier til det gode liv; samtidig som individer skal ha like muligheter og like rettigheter.

Den individualistiske retorikken er besnærende og ofte overbevisende, men i virkelighetens verden lever vi ikke bare under forskjellige himmelstrøk, men vi har også forskjellige mulighetshorisonter, om SAMORAs lesere unnskylder uttrykket: På grunn av våre ulike utgangspunkter, erfaringer og muligheter, ser vi forskjellige fremtider. Ingen ensrettende politikk eller liberal retorikk kan viske ut disse forskjellene, som har med både kultur, klasse og ideologi å gjøre.

Nytter det? Uten tvil, selv om man ikke skal stille forventningene for høyt. I debatten om det multietniske Norge har vi på nittitallet diskutert forholdet mellom forskjell og likhet på en rekke måter, og selv om debatten av og til forfaller til ynkeligheter, går verden videre. Den første generasjonen av norske mennesker med ikke-europeiske foreldre er blitt voksne i løpet av denne perioden, og de blir mer synlige for hver dag. De fleste møter mellom nordmenn og innvandrere er ikke lenger overspente og mystifiserte "kulturmøter", men dagligdagse hendelser. Det er også en økende stemning for mangfold i Norge, en verdi det er særdeles vanskelig å innføre i dette landet, hvor barn fra seksårsalderen av lærer at alle nordmenn er kulturelt like og at det er årsaken til at landet er så fredelig og harmonisk. Pluralismen -- mangfoldet -- omfatter både etniske norskinger og andre, og det vil bli umulig å lære kommende generasjoner at landet består av mennesker som tenker og handler helt likt.

Pluralisme må innebære retten til å velge både radikale og konservative løsninger -- der må det være plass for både kreolske blandingskulturer og tradisjonstro renhetssøkere. Toleranse er å akseptere noe man personlig ikke liker, men å akseptere noe som bryter med ens dypeste verdier er ikke toleranse, derimot er det likegyldighet. Respekt er å vite at når den andre gjør noe jeg ikke forstår, gir han samtidig uttrykk for noe allmennmenneskelig; og derfor kan jeg både beundre, akseptere og fordømme det han gjør når jeg har forstått det -- men ikke før. Disse verdiene stiller krav til oss i årene som kommer, uansett hvilken hudfarge, morsmål og statsborgerskap vi tilfeldigvis har.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus