This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Den pessimistiske Said



Edward W. Said: Fred utan land. Stockholm: Ordfront. Oversettelse: Hans O. Sjöström. Forord: Mikael Löfgren. 235 s.

Thomas Hylland Eriksen

Svenska Dagbladet, våren 1997

 Det er ikke mange politiske saker som er så globaliserte, som setter sinnene i kok i i så mange nasjonale offentligheter, og som skaper så sterke antagonistiske følelser som konflikten i Israel/Palestina. Selv i perifere land som de skandinaviske har det ofte vært lettere å mobilisere til aksjoner for israelere eller palestinere, enn å skape engasjement for saker på den nasjonale politiske agenda. Man kan knapt si et ord om denne ulykkelige regionen uten å foranledige hån og skjellsord fra meningsmotstandere i inn- og utland. Israels tilhengere i Vesten har enten betraktet staten Israel som fullbyrdelsen av Guds vilje, som et fantastisk siviliseringsprosjekt i et tidligere barbarisk territorium, eller som en kompensasjon for tragediene under Annen verdenskrig. Den palestinske motstandsbevegelsen har de gjerne avskrevet, i sin helhet, som terroristisk. Når det gjelder palestinernes og PLOs tilhengere, har de på sin side konsekvent betraktet den palestinske opposisjonen som en antikolonialistisk frigjøringsbevegelse.

Akk, hvor enkel var ikke verden den gang man visste hvem som var venn og hvem som var fiende! I siste halvdel av nittitallet er enkle skillelinjer av denne typen blitt problematiske. Splittelsene på begge sider er blitt alt mer tydelige, og i tiden etter fredsavtalen i 1993 kunne det se ut som om fredens kritikere var av samme slag enten de var jøder eller palestinere: de var uforbederligere konfliktmakere og kompromissnektere, religiøse fanatikere eller revolusjonsromantikere som heller ville ha evig kamp enn å tape ansikt. I skrivende stund er fredsprosessen under sterkere press enn noen gang, og etter Benjamin Netanyahus valgseier har Israel dessverre falt tilbake på en brutal undertrykkelsespolitikk som ikke lover godt for den nærmeste fremtiden.



Edward Said tilhører ikke de mange som gang på gang har blitt skuffet over Israels behandling av palestinerne uten å gi opp håpet om fremtidig fred og forsoning. Han har aldri hatt tro på prosjektet Israel, og han har sine personlige grunner ettersom opprettelsen av Israel var årsaken til at hans familie ble presset til eksil. Said er best kjent som litteraturviter og som forfatter av Orientalism (1978, sv. utg. 1993), men han har også skrevet flere bøker om Palestina-konflikten. The Question of Palestine (1980) er en utmerket analyse av situasjonen slik den da fortonte seg. Hans siste bok, artikkelsamlingen Fred utan land (1997), gir meg mer blandede følelser. Selv om Saids kompetente, journalistiske beskrivelser av relasjonen mellom israelere og palestinere er både betimelige og opprørende, og selv om han er en fornuftig og kjølig analytiker som på sentrale områder korrigerer de rådende oppfatninger av Midtøstenkonflikten i USA, gir han samtidig uttrykk for en tydeligere palestinsk nasjonalisme enn tidligere samt en mindre nyansert forståelse av både israelere og palestinere, og flere av tekstene er preget av den samme kompromissløse uforsonligheten som kjennetegner retorikken hos fredens fiender.

Kanskje skyldes den gjennomgående høye temperaturen i Saids bok at de fleste av kapitlene er skrevet for et arabisk publikum, som naturlig nok har andre forventninger enn vestlige lesere. Mange av de rundt tjue tekstene som utgjør Fred utan land har nemlig tidligere vært publisert i arabiske aviser. Alle er skrevet i løpet av nittitallet, og boken avrundes med et intervju med Said, gjort av journalisten Abdullah al-Sinnawi.

De fleste av tekstene sirkler omkring fredsavtalen fra 1993 og dens konsekvenser. I likhet med blant andre Noam Chomsky anser Said avtalen for å være utilfredsstillende ettersom den etablerer "bantustan-lignende" politiske strukturer for palestinerne, og aksepterer israelsk overherredømme over det meste av de okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza. Han uttaler seg gjennomgående kritisk om Yasser Arafat, og som det blant annet går frem av intervjuet, er skepsisen gjensidig: Arafat hevder at han har lest Saids bøker "som underholdning", og bemerker at det er lett for en amerikansk litteraturprofessor å løse konflikter han aldri har hatt en personlig befatning med. Faktisk er de arabiske utgavene av denne boken blitt forbudt i de selvstyrte palestinske områdene.

For mange humanister såvel i øst som i vest var fredsavtalen et viktig skritt i riktig retning, ettersom den fikk Israel til for første gang å innrømme palestinere visse politiske rettigheter. Said er ikke en av dem; alle sine gode hensikter til tross, viser han heller ikke at det finnes mange israelere som ønsker en stat som er frigjort fra kulturelle og religiøse identiteter, altså en stat hvor det ikke finnes jøde og palestiner, men utelukkende statsborgere. Hans syn, som gjentas mange ganger i boken, er at palestinere og jøder er og blir to folk som må forsone seg qua folk, og hans løsning på konflikten er en permanent splittelse i to stater. Dette er et legitimt politisk syn, men det må være lov å minne om at det er det samme synet som de siste årene har rettferdiggjort mikronasjonalisme, separatisme og, på sitt verste, etnisk rensning, blant annet i Kaukasus og på Balkan. Det er så sin sak at en varig løsning langs disse linjer ville føre til en mengde praktiske problemer. Det er nå en gang slik at det israelske arbeidsmarkedet er økonomisk viktig for hundretusener av palestinere, og femten prosent av Israels befolkning er palestinere. Mer alvorlig er det at en slik løsning ville gi de etniske nasjonalistene rett i sin tro på at politiske fellesskap også bør være kulturelle fellesskap.

Said, som tilhører en minoritet innenfor en minoritet (han er kristen palestiner) har tidligere skrevet utsøkte bøker, lærerike bøker, viktige og kontroversielle bøker; forhåpentligvis vil han også gjøre det i fremtiden. I denne artikkelsamlingen mangler mye av den kompleksitet som kjennetegner hans beste arbeider; den er retorisk, ensidig og i siste instans selvmotsigende i sin palestinske nasjonalisme. Det er ikke vanskelig å være enig med Said at det stadig, også etter fredsavtalen, finnes "et offer og en bøddel", men som Arafat nok ville ha sagt til Said om han fikk sjansen, er politikk fremdeles det muliges kunst.

I forordet til den svenske utgaven inviterer Mikael Löfgren oss til å sammenligne Israel med Sør-Afrika under apartheid. Slike sammenligninger var populære på sytti- og åttitallet, og de kan fremdeles gi ny innsikt. Blant annet kan de siste årenes erfaringer fra Sør-Afrika vise at kompromissets og tilgivelsens vei er den eneste farbare, og at anakronistiske æresbegreper må parkeres på et sidespor først som sist. Det kanskje mest enestående med det sørafrikanske forsøket på demokrati, er likevel viljen til å skille mellom kulturell identitet og politisk identitet. All sin innsikt til tross, fører ikke Edward Said oss videre langs en slik vei denne gangen.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus