This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Subtropisk elegi


Thomas Hylland Eriksen

 

Svenska Dagbladet, 27/2-00


Sist høst brøt det ut opphetet debatt omkring autentisiteten i Edward Saids palestinske identitet. I tidsskriftet Commentary publiserte Justus Reid Weiner en omfattende artikkel, angivelig basert på tre års research (!), som skulle bevise at Said ikke var bona fide palestiner. Han var såvisst ikke oppvokst i Jerusalem men var derimot fra Kairo, og tilhørte dessuten et sosialt elitesjikt som ikke hadde noen rett til å uttale seg på vegne av fattige palestinske flyktninger.

Både Said og andre har svart på anklagene, som var ment å så tvil om Saids troverdighet som deltager i debattene om Palestina/Israel. Han har blant annet påpekt at familien rent faktisk hadde betydelige eiendommer i Palestina, som ble konfiskert ved opprettelsen av Israel. Dessuten er Edward Said født i Jerusalem, selv om han ikke har bodd der. Riktignok kan det ikke benektes at han er en amerikansk litteraturprofessor med kristen bakgrunn, men dette utelukker ikke at han samtidig kan være palestiner, om det har noe med saken å gjøre.

 

Saids erindringsbok Out of Place utkom samtidig som Weiners artikkel, og om noe viser den at Saids identitetsproblem er av et annet slag enn det som er en daglig plage for flyktningene i leirene. Takket være bøker som Orientalism (1978) og Culture and Imperialism (1994) er Said kjent som verdens mest berømte arabiske intellektuelle. At han er en intellektuell, er det liten tvil om. Imidlertid må man etter lesningen av boken spørre seg i hvilken grad hans arabiske eller palestinske identitet er vesentlig for å forstå hans livsløp. Selvbiografien, som dekker barndom og ungdom (fra 1935 til ca. 1962), forteller fremfor alt om et begavet individ født inn i en privilegert familie, som var så heldig at han fikk mulighet til å forfølge sine kunstneriske og akademiske interesser, men som led under kronisk ensomhet og en følelse av å ikke høre til.

Ovenstående setning er et utillatelig kort sammendrag av en usedvanlig vakker og personlig bok; sanselig, melankolsk og stemningsfylt. De mange som bare kjenner Said gjennom hans mest berømte akademiske arbeider, eller som politisk debattant, har en forbløffende leseropplevelse i vente.

Genren er velkjent: Berømt mann på tampen av sitt yrkesaktive liv skriver om sin barndom og frigjøringen fra familiens lenker til et liv som selvstendig handlende individ. Familiemedlemmer karakteriseres gjennom sitt temperament, og ofte fremstår de enten som autoritære og fjerne eller som omsorgsfulle og dominerende. Mat og dufter vies stor oppmerksomhet. Lærere og skolekamerater er vesentlige kulisser, og beskrives i de fleste tilfeller ved én egenskap (de er brutale, gode i sport, høye og tynne, lojale venner, lukter vondt osv.). Forholdet til det motsatte kjønn danner en underliggende spenning, som gradvis nærmer seg sin forløsning ettersom forfatteren blir eldre og mulighetene konkretiserer seg. Underveis koketteres det en del med egne nederlag, ikke minst for å gi leseren sympati med fortelleren. Med jevne mellomrom antyder forfatteren hvordan kimen til hans senere karriere ble sådd (et møte med et inspirerende forbilde, en stor musikkopplevelse, en Shakespeare-oppsetning, en krig, en revolusjon, en reise...).

Said er professor i sammenlignende litteratur, og hans erindringer er fullt ut tro mot genrens krav. Likevel er boken gripende, og det skyldes flere forhold — først og fremst hans litterære begavelse, dernest innholdet i historiene han forteller. Boken er gjennomgående melankolsk — ja, sørgmodig, og det er neppe en utillatelig psykologisering å knytte denne grunnstemningen til det faktum at Said ble diagnostisert med leukemi i 1991, og har vært dødsdømt av legene siden da.

Hovedtemaet er personlig identitet, et motiv som forener alle som har gjennomlevd overgangen fra kolonialisme til postkolonialisme, enten de er indere, palestinere eller trinidadere: I kolonitiden var målet for ambisiøse innbyggere i koloniene å bli vellykte på kolonimaktens premisser. Det var ikke primært identitetspolitikk eller religion, men graden av karrieremessig vellykkethet, som splittet Kairos befolkning i mellomkrigstiden. Etter avkoloniseringen har en kløft dannet seg mellom ønsket om å innfri "vestens" forventninger og krav om kulturell autentisitet, ofte i en sterkt politisert atmosfære. Denne kløften danner utgangspunktet for postkoloniale studier, og høyt oppe på leselistene figurerer navn som Salman Rushdie og Edward Said.

Selv har Said i en viss forstand sluppet billig unna. Som amerikansk statsborger siden fødselen, og med fast adresse i USA siden slutten av tenårene, har han aldri hatt noe akutt politisk behov for å fremstå som "autentisk araber". Hans fag er litteratur (for det meste engelskspråklig), og hans store lidenskaper, slik han selv presenterer dem, er kvinner, litteraturen fra Shakespeare til Dostojevskij, og europeisk klassisk musikk.

I en annen forstand representerer Saids biografi identitetsdilemmaet i opphøyet potens. Allerede familienavnet Said, forklarer han på bokens første sider, er gåtefullt. Hans far het Wadie Ibrahim og emigrerte til USA sammen med sin far i ung alder. Han deltok på amerikansk side under første verdenskrig, og vendte tilbake til Britisk Palestina i 1920 under navnet William A. Said, som "hardtarbeidende og edruelig forretningsmann, protestant og innbygger først av Jerusalem, deretter av Kairo". Av sin far fikk Edward Said både sitt navn og sitt amerikanske statsborgerskap i dåpsgave. Morens identitet var ikke stort tydeligere. Hun var datter av en fundamentalistisk baptistprest i Nasaret, og fikk sin utdannelse ved en kristen internatskole i Beirut før hun i ung alder ble sendt hjem for å giftes med den mye eldre William Said. Ingen av foreldrene var villige til å fortelle unge Edward stort om sin fortid.

Familien bodde i Kairo det meste av Saids oppvekst, men sommerferiene tilbrakte de i Libanon, og de fleste av slektningene bodde i Jerusalem. Said vokste opp i en by der ingen av hans familiemedlemmer hadde historisk tilhørighet, med engelsk, arabisk og fransk språk (i den rekkefølgen), protestantisk religion i et muslimsk og koptisk land, amerikansk statsborgerskap i en britisk koloni, og altså med et oppfunnet etternavn av uklar opprinnelse. Han gikk på koloniale engelske skoler i Kairo, men ble i senpuberteten sendt på internatskole i Maine. Alt som normalt forbindes med fasthet i identifikasjon var utydelig i den unge Saids tilfelle.

Med til bildet hører det at Edward Saids kjønnsidentitet også syntes ustabil i tidlige år, iallfall for hans far, som ikke var udelt begeistret for at sønnen i tiårsalderen hadde estetiserende tilbøyeligheter, "feminin munn" og en praktfull sopranstemme. Det sanselige vies ellers stor oppmerksomhet i boken, og en av de mest minneverdige sekvensene er beskrivelsen av den tretten år gamle Saids kroppsdeler — fra føttene til leppene — slik han selv og foreldrene oppfattet dem.

I skildringene av Kairo på førtitallet, som dominerer store deler av boken, er det ikke mange spor etter "Orientens uutgrunnelighet" og dunkle gåter — altså mytene Said tredve år senere skulle angripe så konsekvensrikt i Orientalism. Hans Kairo var et kolonialt sted dominert av britenes institusjoner og forhåpninger om modernitet og velstand. I tillegg retter han søkelyset mot det allmennmenneskelige ved å vokse opp; de nære relasjoner i familien, vennekretsen, lærerne. Da han leste Brødrene Karamazov, skriver han, var det som å få en detaljert beskrivelse av konfliktene i sin egen familie.

William (eller Wadie) Said var en protestantisk puritaner som stod for de viktorianske dyder, mens moren oppmuntret sønnens interesse for de skjønne kunster. Hans Kairo var en by der faren eide en forretning som solgte kontormaskiner og hvor man tidlig fikk et forhold til Fürtwänglers Beethoven-arrangementer og John Gielguds Hamlet. Dette tidsbildet, skjønt det var begrenset til de øvre samfunnsklassene, gir en betimelig påminnelse om at borgerlig dannelse i datidens Midtøsten var hevet over identitetspolitikk. Å like Beethoven var ikke "pro-vestlig", men uttrykk for middelklasseverdier.

En av Saids beste bøker handler verken om kulturimperialisme eller politikk i Midtøsten, men om musikk (Musical Elaborations, 1991). Barndomserindringene viser hvorfor, men på et punkt blir det også åpenbart hvorfor politikken kom permanent inn i hans tilværelse. Hendelsene i 1947-48, da hans familie både på mors- og farssiden mistet det meste de eide og mange ble drevet i eksil, var et sjokk — et blatant brudd på de gentleman-verdier Said var flasket opp på — som han aldri klarte å riste av seg. Dermed har vi kanskje også fått svar på spørsmålet om hvorfor denne begavede, musikalske, følsomme gutten ikke ble kunstner, men akademiker.

Til tross for erindringenes personlige preg, som stundom nærmer seg grensen til det pinlig intime, er politikken til stede med full tyngde i omtrent halve boken, fra opprettelsen av den israelske stat og utover. Han bemerker at det var lite som skilte kristne fra muslimer kulturelt både i Kairo og Libanon, og legger stor vekt på at det ikke var noe spesielt ved de jødiske elevene på skolene der han gikk. Samtidig er han litterært svakere, og temperamentsmessig hissigere, hver gang han sveiper innom konflikten mellom palestinere og jøder. Allerede som student var han en committed intellectual, et politisk dyr, selv om hans lidenskaper var de estetiske fagene. Derfor ligger det en historisk rettferdighet i at Said har vært en av grunnleggerne til disiplinen postkoloniale studier, som forener politikk og estetikk.

Selv om dette politiske elementet ikke hadde vært til stede i memoarene, ville boken ha reist prinsipielle problemer knyttet til selvbiografien som genre, spesielt når den er skrevet av en mann som er berømt for å ha vist at hegemonisk historieskrivning er misvisende og ideologisk. Selvbiografien møter nemlig de samme grunnlagsproblemene som annen historieskrivning. Hvordan skal man skape en sammenhengende fortelling av en serie mer eller mindre løsrevne fragmenter? (Historikernes popularitet, som er uten sidestykke blant akademikere, henger jo sammen med at de skriver historier.) Hva skal velges ut, hva skal utelates, og hva må legges til for å gjøre fortellingen sammenhengende? Hvordan skal kildene sjekkes (noe som blir særlig akutt når ens egen hukommelse er eneste kilde), og hvilke kriterier gjelder for tolkning av hendelser? Disse problemene blir naturligvis særlig akutte når en selvbiografi blir lest inn i en aktuell politisk kontekst. I Saids tilfelle er dette uunngåelig, ikke bare fordi han er den han er, men fordi handlingen utspiller seg i Midtøsten, et område som er beleiret av konkurrerende historiske legitimeringer av politikk. Kontroversen omkring den famøse artikkelen i Commentary minner om at historieskrivning inneholder et politisk sprengstoff også når den er på sitt aller mest private. Journalistens syn var at dersom Saids egne utlegninger om sin egen fortid var gale, beviste dette både at han ikke var en legitim representant for palestinerne og (indirekte) at han neppe var til å stole på når han fortalte andre og større historier heller. I innledningen til denne artikkelen bemerket jeg at Said faktisk ble født i Jerusalem. Spiller det noen rolle? Svaret ser ut til å være: Ja, slike detaljer kan dessverre få politisk betydning.

Med sine memoarer har Said frikjent seg selv. Man kan nok spørre seg om hans identitetsproblemer knyttet til den koloniale oppveksten og eksilet er kvalitativt forskjellige fra f.eks. utvandrede inderes, kenyaneres eller egypteres erfaringer, men det har han heller ikke påstått at de er. Hans stillingstagen til konflikten bygger på argumenter og ikke identitetspolitikk, og må håndteres som sådan. (Ingen vil vel hevde at Noam Chomskys syn på konflikten bør vurderes ut fra hans fødselssted?) Dessuten har han med Out of Place skrevet en fantastisk erindringsbok om allmennmenneskelige spørsmål. Hvis V. S. Naipaul hadde skrevet Alexandria-kvartetten, kunne resultatet ha sett ut omtrent som denne boken.

Edward W. Said: Out of place: A memoir. New York: Knopf 1999. 295 s.