This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Edward Wadie Said in memoriam

Thomas Hylland Eriksen

Dagsavisen 4. oktober 2003

 

Hvor mange akademikere i det tyvende århundre har gitt støtet til en hel forskningstradisjon? Jeg kan ikke komme på så mange andre enn Edward Said. Hans mest berømte bok, Orientalism, ble en umiddelbar suksess da den utkom i 1978, og var den avgjørende impulsen da postkoloniale studier ble etablert som disiplin ved en rekke universiteter verden over.

I likhet med mange andre, leste jeg Orientalism på 1980-tallet, og forstod snart at denne forfatteren var min mann. Ikke bare kritiserte han de eurosentriske verdensbildene og overforenklende stereotypiene som preget dominerende fortellinger om “de andre”, men han var også åpenbart en konsekvent humanist som ikke lot seg friste verken av kulturrelativisme eller av omvendte fiendebilder. Said hevdet verken at alle sannheter er like gode eller at den arabiske verden var bedre enn den vestlige, men at det i rettferdighetens navn burde være en selvfølge at de tidligere koloniserte folkene fikk anledning til å definere seg selv.

Said gjorde det også litt vanskeligere å være sosialantropologistudent. Han var nemlig skeptisk til mye antropologisk forskning på arabiske samfunn, som han oppfattet som eksotiserende. Antropologene lot til å bli sugd mot alt som virket fremmedartet og sært, mens de så bort fra alt som forente “dem” med “oss”. Jeg leste Said, og bestemte meg for ikke å gjøre den samme feilen selv når jeg ble stor.



Senere stiftet vi bekjentskap med en annen Edward Said, og etter hvert en tredje. Den første Said var den Foucault-inspirerte, postkoloniale kritikeren av Vestens diskursive hegemoni. Den andre Said var talsmannen for palestinske rettigheter. Den tredje Said, som fremdeles er relativt lite kjent, var den europeiske skjønnånden, som hentet inspirasjon og åndelig styrke fra Beethoven og Shakespeare. Han spilte piano nesten på profesjonelt nivå, og han var ikke professor i arabiske studier, men i sammenlignende litteratur.

Å skulle sirkle inn én Edward Said ville være nesten like uhyrlig som å beskrive hele “Orienten” med noen få, saftige begreper av typen patrilineære klaner, ære og skam, islam, kjønnssegregering. Han var forfinet skjønnånd, kritisk diskursanalytiker og politisk kommentator. Noe av det beste han skrev handlet om identitet, og han var i en bedre posisjon enn de fleste til å gjøre det: som barn var han amerikansk statsborger, kristen palestiner, elev på en engelsk privatskole, bosatt i Kairo. Flere minoriteter er det knapt mulig å tilhøre på én gang.

Han ble svartmalt, ikke minst de siste årene, og særlig av den Israel-vennlige pressen i USA. Selv New York Times trykte en usedvanlig spydig nekrolog forleden. Det kunne de ha spart seg. Ingen kunne beskylde Said for antisemittisme. Hans mål for Israel/Palestina var fredelig sameksistens. Han var en skarp kritiker av både selvmordsbombere, manglende liberalitet i arabiske samfunn og det korrupte Arafat-regimet. Samtidig la han aldri skjul på at det militære misforholdet mellom Israel og palestinerne var omtrent like grotesk som det diskursive misforholdet mellom Vesten og den arabiske verden.

Noen marxist var han for øvrig heller ikke. Åpningssitatet til Orientalism er en beryktet setning Marx skrev i en omtale av de koloniserte folkene: “De kan ikke representere seg selv; de må representeres.” Det var nettopp denne holdningen Said ville til livs.

Said har ikke bare hatt en spektakulær virkningshistorie gjennom sine bøker og politiske debattinnlegg. Han har også, direkte og indirekte, åpnet dører inn i vestlig akademisk liv for mennesker fra den tredje verden. Takket være Saids perspektiver er det iallfall i noen miljøer blitt en ressurs og ikke et handikap å ha en annen erfaringsbakgrunn og et annet blikk på verden enn det dominerende.

Den viktigste boken i den politiske delen av Saids forfatterskap var Covering Islam (1981, ny utgave 1997), en bok som dessverre ikke er blitt mindre aktuell, og som viser hvilke forestillinger om den muslimske verden som dominerer i vestlige medier.

Det var ingen selvfølge at Said skulle forsvare islam mot vestlige vrangforestillinger. Som protestant, skjønt en ateistisk sådan, fra en del av verden der det store flertall er muslimer, mange av dem med et dårlig forhold til kristendommen, kunne han like gjerne ha blitt en uforsonlig motstander av religionen og dens tilhengere. Slik fungerte ikke Said. Fiendebilder var ikke hans måte å skape identitet på. Når man leser Said, danner det seg et bilde av en varm og dialogvennlig mann, som representerer de høyeste humanistiske idealer i vår sivilisasjon og et økumenisk syn på kulturelle verdier.

De som tror Said bare var en postkolonial kritiker og palestinsk rettighetsforkjemper, burde lese en av bøkene skrevet av den tredje Said, for eksempel Musical Elaborations fra 1991. Den er ikke bare vakkert skrevet, men dypt innforlivet med den europeiske musikalske tradisjon, som betydde mye for Said hele livet. En av hans største prestasjoner var faktisk et ikke-akademisk prosjekt, nemlig dannelsen av West-Eastern Divan Orchestra, et ungdomsorkester med palestinske og jødiske musikere, som Said ledet sammen med Daniel Barenboim. Orkesteret har hatt spektakulær suksess, og viser på sine turneer hvordan konflikter kan løses. Ikke ved kamp, ikke engang ved forhandlinger, men gjennom felles prosjekter som kan skape skjønnhet og sannhet.

Edward Said skulle egentlig bli kunstner. Det var sjokket over sviket mot palestinerne i 1947-48 som gjorde ham til akademiker i stedet. Det er mulig vi skal være takknemlige for at det skjedde. Det er alle fall ingen overdrivelse å slå fast at Said kan ha vært den viktigste intellektuelle i verden de siste to tiårene av det tyvende århundre.