This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

"Arbeiderklassen" og "imperialismen"

Thomas Hylland Eriksen


Göteborgs-Posten, våren 1997


 Det er en merkverdig opplevelse å se på bilder fra studentmiljøene på seksti- og syttitallet; bilder av alvorlige, politisk engasjerte mennesker i demonstrasjonstog under blafrende faner som forkynner "FNL segrar", bilder av ivrig diskuterende mennesker, alltid med sigarett og ukledelige frisyrer, bilder av forfrosne idealister som deler ut løpesedler til uinteresserte forbipasserende på stands, bilder av lokalkarismatiske folketalere som agiterer med hevede knyttnever på debattmøter om Stalins utenrikspolitikk eller Sovjets sosialimperialisme. Bildene er falmede og virker mer gammelmodige enn bilder fra femtitallets ungdomskultur eller for den saks skyld sekstitallets borgerlige verden. Det virker så umåtelig lenge siden at venstresiden dominerte studentmiljøene med sitt gravalvor, sine intrikate analyser, sitt marxistiske maktspråk, sine utopiske visjoner, sine maktspill og sin fraksjonering. I dag er det ikke spor av politisk opposisjon blant studenter i Vest-Europa, unntatt når de demonstrerer for å få bedre studiefinansiering.

Kanskje er dette en av grunnene til at Kim Salomons studie av den svenske FNL-bevegelsen, Rebeller i takt med tiden, er så fascinerende lesning. De marxistiske bevegelsene var dominerende på universitetene, og de utgjorde en viktig politisk motkultur, for mellom tyve og tredve år siden. I dag ser de ut til å ha forsvunnet uten å etterlate seg et eneste synlig spor. Salomon, dosent i historie i Lund, har gjort en nærstudie av en av de mest sentrale syttitallsbevegelsene i Sverige, DFFG (De Förenade FNL-Grupperna), som han imidlertid bruker som en prisme for å belyse hele den opposisjonelle venstresiden.

 

Som navnet tilsier, var DFFG en "enhetsfront" rettet mot USAs imperialisme i Vietnam; den bestod altså av ulike grupper til venstre for sosialdemokratiet. Dette prinsippet, som for øvrig var forenlig med Maos ideer, innebar at det måtte oppstå dype indre motsetninger og spenninger innad i fronten, som faktisk kom til uttrykk i den svenske Vietnam-motstanden så tidlig som 1965, da pasifister og revolusjonære gav uttrykk for svært ulike politiske mål. Denne typen motsetning er karakteristisk for syttitallets venstreside i hele Vest-Europa, og bidro i de fleste tilfeller at de bitreste politiske fiendene ikke var revolusjonære og konservative, men revolusjonære av forskjellig slag -- trotskister, maoister, Sovjet-kommunister, kapitallogikere.

I Sverige, som i Norge og Danmark, var maoistene alltid de best organiserte og de beste taktikerne, og den marxistiske gruppen KFML hadde derfor et fast grep om DFFG, til tross for sin ytterst beskjedne størrelse. De drev profesjonell og aktiv rekruttering, og holdt en formidabel uformell politisk skoleringsvirksomhet. Det ble arrangert intensive kurs for nye medlemmer, aktivister ble fulgt opp og var kontinuerlig gjenstand for kritiske vurderinger, og man ble forventet å ofre sin fritid, sitt nettverk og sin sjel for saken. Der mange ble rekruttert på grunnlag av en emosjonell reaksjon mot grusomhetene i Vietnam, ble følelsene raskt kanalisert i retning av politisk analyse. Tildels dreide det seg om systematisk hjernevask, der fiendebildet av USA ble hamret inn som et fundamentalistisk mantra, og hvor de motbydelige og frastøtende sidene ved "den konkrete utopien" ble fortrengt til fordel for glansbildene.

Som kjent var maoistene arbeiderister. (Dyrkingen av bøndene, som var så sentral for Mao, ble det derimot ikke gjort noe ut av i Skandinavia.) KFMLs kandidater, het det, skulle ha "den intimaste förbindelse med massorna ... känna pulsslagen av massornas liv, deras stämning och behov" og skulle dessuten ha "disciplin och bolsjevistisk härdning både i kampen mot klassfienden och i oförsonligheten mot alla avvikelser från bolsjevismens linje." (s. 111) Det er formelig så man hører soldatenes taktfaste marsjering.

Ifølge en delegasjon som hadde besøkt Kina, var kinesiske arbeidere så begeistrede for å bidra til det heroiske vietnamesiske folkets kamp, at de frivillig møtte halvannen time for tidlig på jobben. Så entusiastiske var ikke svenske arbeidere, som i stedet fikk rollen som "den ädle vilden" for KFML. Noen av aktivistene forsøkte å bli arbeidere og klarte det for en tid, men i all hovedsak forble arbeiderklassen et mysterium for dem. Den var særdeles dårlig representert i bevegelsen, som ikke desto mindre oppfattet seg selv som dens fremste talerør. Ikke uten et snev av satire beskriver Solomon et sted hvordan en liten gruppe KFML-aktivister på et tidspunkt klarte å lokke med seg tre arbeidere til et enkelt middagsselskap; det kreves ikke stor fantasi for å tenke seg hvor beklemmende situasjonen ble for samtlige parter.

Viktige stikkord for ml-bevegelsen, i Sverige som i resten av Skandinavia, var disiplin, moral, selvkritikk, selvoppofrelse, engasjement og politisering av hverdagen. I romanen Gymnaslærer Pedersen (1981) beskriver den norske forfatteren Dag Solstad hvordan en norsk maoist sluttet å røyke, for å kunne bruke pengene hun sparte på revolusjonært arbeid. Nøysomhet, nok en sentral protestantisk dyd, var alltid viktig for maoistene. Et møte som omtales i Rebeller i takt med tiden, begynte en fredag klokken 13, og deltagerne ble derfor oppfordret til å "käka ordentlig" før de kom. Salomon kommenterer: "Idag går det knappast att få deltagare till en kongress om inte menykortet är bifogat inbjudan" (s. 252).

Salomons studie av FNL-bevegelsen er en historisk beskrivelse og analyse. Han feller også avslutningsvis en historisk dom over bevegelsen. Hovedkonklusjonen er at fanatikere som KFML skapte en unødvendig polarisering på venstresiden, og gjorde det lett for det borgerlige Sverige å karikere sosialistene som "yrkesdemonstranter". Det var jo i denne perioden at ordet "student" ble et skjellsord. Salomon konkluderer også med at fundamentalismen vant, og at dialogen dermed ble umulig. Sannhetssøkerne holdt seg i utkanten. Ml-bevegelsen fungerte med andre ord anti-intellektuelt, til tross for sin blytunge teoretiske innpakning.

Men det er så lett, så alt for lett, for oss som er født på sekstitallet å latterliggjøre den tunge og gravalvorlige, tidvis fanatiske og fundamentalistiske, venstrebevegelsen som oppstod før vi begynte på skolen, nådde sitt senit i løpet av få år og visnet hen før vi var ferdige på gymnaset. Vi som lever i de markedstilpassede, apatiske og kyniske nittiårene har godt av å minnes vår nære historie. Det er ingen grunn til å romantisere syttitallets venstreside, men enhver nøktern analyse er tvunget til å innrømme, hvilket Salomon gjør, at det fantes en vilje til å forstå og forandre verden for bare et par tiår siden -- fra anarkistene til dypøkologene, fra sosialdemokratiets venstrefløy til de Albania-dyrkende marxist-leninistene, sprenglærde kapitallogikerne og marxistiske feministene -- som ingen eksisterende intellektuelle miljøer kan matche. Til tross for de fundamentalistiske strømningene som kom til å dominere DFFG, fikk FNL-gruppenes arbeid resultater, om enn indirekte, ved at de tematiserte tredje verden-spørsmål på måter som fikk ringvirkninger langt inn i den etablerte politiske offentlighet. Alt i alt bidro de til en radikalisering av svensk politikk.

Mangfoldet på venstresiden ble delvis ødelagt av ml-ernes destruktive metoder og religiøse anti-intellektualisme, men det er likevel grunn til å spørre -- nok en gang - hvor det politiske engasjementet tok veien.

DFFG kollapset da krigen tok slutt. Ingen hadde trodd at FNL ville klare å beseire USA, og skandinaviske revolusjonære takler medgang dårlig. Det politiske engasjementet ble i første omgang kanalisert inn i Latin-Amerika-grupper, og restene forsvant senere inn i støttegrupper for Nicaragua, før det store politiske mørket senket seg over studentmiljøene midt på åttitallet. I dag kjennetegnes de intellektuelle miljøene -- på og utenfor universitetene -- av ambivalens. Om de er kritiske til noe, nøyer de seg med å kritisere språket. Foruten å ha levert en tankevekkende analyse av en fascinerende og skremmende epoke i vår nære fortid, har Kim Salomon indirekte stilt spørsmålet om hva som kan gjøres for å gjenreise et bredt politisk engasjement, denne gangen i en mer human form. Tar jeg ikke feil, var det noe av hans motivasjon for å skrive boken.

Kim Salomon: Rebeller i takt med tiden. FNL-rörelsen och 60-talets politiska ritualer. Stockholm: Tiden Athena/Rabén Prisma. 390 s.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus