This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

De tre sidemålene

Thomas Hylland Eriksen

Morgenbladet, våren 2004


Det kan være så mange grunner til at Norge påkaller internasjonal oppmerksomhet. Hvalfangst og fredsmegling var to sikre kort gjennom hele 1990-tallet. Den forhatte anti-fotballen landslaget hadde så stor suksess med, plasserte landet også tidvis på Europakartet. Men når det gjelder nasjonale særegenheter med en noe større utholdenhet, er det lite som slår språkstriden (det måtte i så fall være vikingene).

I henhold til det romantiske, Herder-inspirerte synet på nasjonalitet som dominerte på 1800-tallet, var en nasjon først og fremst et språkfellesskap. Derfor er det en stor ironi i at den norske nasjon, som på alle andre måter er så spektakulært vellykket (iallfall vurdert ut fra nasjonalismens egen målestokk), er alt annet enn et språkfellesskap – og heller ikke viser tegn til å bli det.

I de siste månedene har språkstriden som kjent nådd førstesidene igjen. Foranledningen er at det er lagt frem forslag om at skolebarn, i første omgang i Oslo, skal slippe å skrive sidemålsstil. Det har vært interessant å følge debatten. Argumentene for å avvikle sidemålsstilen er fornuftige. Alle bokmålbrukere forstår jo nynorsk uansett, og de innsparte ressursene kunne brukes til å forbedre skolen på andre områder (noe som kunne behøves). Motargumentene er heller ikke dårlige. Visse ting kan bare sies på nynorsk, og uten nynorsk går man glipp av en stor og viktig del av norsk åndsliv. Opptil flere av landets beste forfattere bruker jo nynorsk. Det dårlige argumentet er det byråkratiske, at alle borgere har krav på å få svar fra det offentlige i sin egen språkform, og at skolen skal forberede elevene til et liv som offentlige tjenestemenn og -kvinner.

Slik det blir fremstilt i toneangivende medier, blir antipatien mot nynorsken koblet sammen med høyrepopulistiske og konservative livssyn. Man får inntrykk av at de som tar avstand fra nynorsken ikke bekymrer seg for at de tråkker på minoriteter, og dessuten fremstår de som udannede, ukultiverte mennesker.



Synd er det. For saken har egentlig flere sider. Den obligatoriske sidemålstilen er bare én. Den bør etter mitt syn avskaffes. Det er ingen gode argumenter for å beholde den. Barn i Oslo-området vokser opp som nynorskhatere, ikke fordi nynorsk er et stygt språk, men fordi de må lære å skrive det. Språkformene ligger så nær hverandre at det å skrive korrekt nynorsk (for en bokmålbruker) er omtrent like lett som å skrive korrekt dansk. I min ungdom dukket Sylfest Strutles parodier («Ho gamle Marte», «Svala», oppsøkjande teater osv.) opp på samme tid som det var meningen at vi skulle utvikle et varmt og inderlig forhold til nynorsken. Det kunne ikke gå bra. Det ble «Spynorsk mordliste» og karakterer under middels, og den kompromissløse skalden Knote Dal ble russeavisas hoffdikter. Nynorskstilen ødela for lesningen av Fløgstad og Garborg.

Den andre siden av saken, som angår alle skandinaver, handler om vår minkende evne til å forstå hverandre og sette pris på våre små innbyrdes forskjeller.

En undersøkelse som nylig ble omtalt i alle skandinaviske land, tydet på at svensker, dansker og nordmenn forstår hverandre dårligere enn de gjorde for en generasjon siden. Den dominerende posisjonen engelsk har fått, og tendensen til at vi nå reiser lenger enn til nabolandet på ferie, bidrar uten tvil til denne situasjonen. Bare for noen dager siden hørte jeg en indignert norsk kvinne fortelle at det hadde tatt henne fem minutter å bestille et stykke leverpostei i en forretning i København. Det var først da hun uttalte ordet «leverpostei» som om hun hadde en varm potet i munnen, at ekspeditøren reagerte. Vi nordmenn ser ikke med lengsel frem til den dagen vi må bestille vår Tuborg på engelsk, for å si det mildt.

Det er pinlig for en skandinav å måtte lese Jon Fosses eller Kjartan Fløgstads romaner på noe annet språk enn nynorsk, og for en bokmålbruker er det skammelig å boikotte nynorskforfattere. Men det er like pinlig å måtte lese Göran Tunström, Johannes V. Jensen, Torgny Lindgren eller Peter Høeg i oversettelse. For hvis man tilhører det skandinaviske språkfellesskapet, har man ett morsmål og tre sidemål.

Den mulige avviklingen av den nynorske skolestilen handler med andre ord om noe mer enn intern norsk politikk. Debatten indikerer at det er synkende toleranse ikke bare for de store forskjellene, men også for de små. Verden blir fattigere av slikt. Altså: Avskaff sidemålsstilen, og bruk ressursene på å styrke språkforståelsen av samtlige tre sidemål. Hvem vet: en vakker dag vil det kanskje ikke engang være nødvendig å oversette litteratur mellom dansk, svensk og norsk? Men betingelsen for at vi skal forstå hverandre i fremtiden, er faktisk at politikerne ønsker det.