This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Uten tittel ... jeg vet ikke helt hvorfor, og husker heller ikke hvor denne ble trykt.

 

Professor Sigurd Skirbekk ved Universitetet i Oslo er en modig akademiker. Han har i en årrekke levert en serie upopulære synspunkter på temaer som innvandring, kvinnefrigjøring, raseteori, familieoppløsning og kulturradikalisme i sin alminnelighet. I Ideologiavsløring som ideologi (1987) gikk han kraftig til angrep på de siste hundre års kulturradikalisme, og i sin nye bok med den ambisiøse tittelen Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre (TANO Aschehoug 1999) viser han nok en gang en ubøyelig vilje til å gå mot strømmen. Skjønt -- av og til befinner nok Skirbekk seg mye nærmere alminnelige folkelige oppfatninger enn hans akademikerkolleger kan komme annet enn i drømme. De "radikale" samfunnsforskerne livnærer seg jo blant annet på å avsløre folkelige fordommer og myter, og når Skirbekk i sin tur avviser deres forskning som ideologisk, hender det ikke så sjelden at han selv ender med å forsvare de samme fordommene og mytene.

Denne artikkelen er ingen anmeldelse av Skirbekks omfattende bok (458 sider), selv om han kunne ha fortjent det og forhåpentligvis får det. Boken behandler nemlig et bredt spekter av temaer -- fra diskusjoner av kunnskapssosiologiens felt og ideologienes "død" til kritiske behandlinger av både menneskerettighetstenkningen og nyliberalismen. Forfatteren bekjenner seg til klassisk sosiologisk teori (de fleste teoretikere som siteres anerkjennende, opererte i god tid før annen verdenskrig) og står selv for en posisjon som kan kalles kulturkonservativ kommunitarisme. I sin analyse av kulturen i Norge, båret oppe av et intenst ubehag ved sin samtids liberale og individorienterte tendenser, advarer han blant annet mot anomi (normoppløsning), galopperende forbruk, miljøkrise, familieoppløsning og den lave biologiske reproduksjonsraten (som nødvendiggjør import av fremmede folk). Dessuten misliker han markeringer av Holocaust fordi Stalin drepte flere enn Hitler.

Denne kommentaren begrenser seg til ett område hvor Skirbekk selv blir minst like ideologisk som de likhetssøkende kulturradikalerne han kritiserer. Andre temaer kunne ha vært valgt. Det er mye i denne boken som fortjener å bli lest og diskutert, og f.eks. kapittelet om nyliberalismen er glimrende.

Kapittel 11 heter "Innvandringsdebatt og immunisering". Den sentrale påstanden i kapittelet, som Skirbekk også har fremført en rekke ganger tidligere, er at forskningen om minoriteter i Norge (og andre vestlige land) er fordreid og ideologisk, og tjener "det fargerike fellesskap" og multikulturalismens interesser, til tross for at det må være åpenbart for alle og enhver at etnisk mangfold med naturnødvendighet fører til avgrunnsdype konflikter. Dette er Skirbekk ikke alene om å mene, og han dokumenterer heller ikke sine påstander bedre enn hans meningsfeller pleier å gjøre. På side 363 skriver han således, uten synlig belegg, at det kan hevdes at "mange innvandringsliberalere og antirasister viser voldelige og antidemokratiske trekk, at de til dels ledes av folk uten dypere nasjonale kjensler, og at flere av dem er politiske opportunister som kryper for inntrengere og driver meningssensur overfor gode nordmenn". I et tidligere kapittel står det for øvrig så mye rart i et kort avsnitt (på side 21) om sosialantropologiske oppfatninger av kultur at det ville kreve en tidsskriftartikkel å ta opp alt. Det fortegnede bildet som gis av antropologien, fremstiller hele faget som en slags kulturrelativistisk vekkelsesbevegelse med utspring i Franz Boas' antirasisme og Margaret Meads forskning om kulturens påvirkning på personligheten. Dette er ren parodi. I en fotnote nevnes en håndfull "sentrale navn" blant Boas' elever, hvorav én er psykolog og tre er helt ukjente i faget. Mead er omstridt i USA, og slo aldri gjennom i europeisk antropologi. Ikke med et ord nevnes f.eks. den anti-relativistiske kulturøkologien i nordamerikansk antropologi, eller for den saks skyld de britiske og franske retningene med utspring helt eller delvis i Durkheims sosiologi, som har hatt langt større betydning i Skandinavia enn Boas' kulturantropologi. Men så kommer rosinen: "Sosialantropologiske kulturfortolkninger har ... vært brukt av folk med et prinsipielt syn mot innvandring. Dette har i sin tur fått sosialantropologer i senere år til å nedtone hele kulturproblematikken og til heller å tale om kulturelle trekk enn om helhetlige kulturer, eventuelt til å tolke ulike kulturytringer først og fremst som sosiale grensemarkeringer". Som belegg viser Skirbekk til en artikkel av Jonathan Friedman. Hadde han oppsøkt noen flere kilder i nyere kulturteori, for eksempel Ulf Hannerz' Cultural Complexity, Marilyn Stratherns Partial Connections eller for den saks skyld min egen Kulturelle veikryss, ville han ha sett at det er flere årsaker til de senere årenes endrede bruk av kulturbegrepet. Noen av dem kan endog ses som forsøk på å oppnå mer presise beskrivelser av den sosiale realitet.

 

Skirbekks meninger om innvandring er velkjente for alle som har fulgt debatten på nært hold. Han mener at innvandring er dysfunksjonelt (for hvem? må man riktignok spørre seg), og at et "flerkulturelt samfunn" er en selvmotsigelse, ettersom et samfunn må ha felles kultur. Han uttrykker bekymring over at pakistanere i Oslo gifter seg med pakistanere fra Pakistan, og betrakter kampen mot etnisk diskriminering som en "politisk korrekt" holdning som fortier fakta og presenterer et rosenrødt bilde, mens "gode nordmenn" rent faktisk trues med maktovertagelse fra "inntrengerne". Han ser ingen gode grunner til at "muslimer fra Orienten" skulle ha "en spesiell moralsk rett til å bosette seg i Europa i våre dager". Han går heller ikke av veien for å psykologisere antirasismen, som ett sted forklares som en lengsel etter "renhet" (forstå det den som vil), legitimert av en "myte som gir moralsk trygghet".

Skirbekks problemer med å akseptere dem som arbeider for menneskerettigheter på vegne av minoriteter, får være hans egen sak. Han må naturligvis få mene hva han vil, og meningene hans er verken originale eller sjeldne. Denne delen av kapittelet er ellers så tydelig ideologisk at ingen ville forveksle den med et forskningsbidrag. Siteringen er selektiv, angrepene på meningsmotstandere er generelle og mangler nesten uten unntak kildebelegg, og språket er mer politisk enn samfunnsvitenskapelig.

Verre er det med avsnittet om rasisme. Der gir Skirbekk nemlig det inntrykk at genetikere mener det finnes dype forskjeller mellom rasene, men ikke tør å si det fordi raseforskningen ble brakt i vanry etter annen verdenskrig. Han har i hovedsak to kilder. Den første er "den langt fra sentrale forsker" Ashley Montagu (som Skirbekk riktignok tidligere nevner som "et sentralt navn" blant Boas' elever), en kjent motstander av den "vitenskapelige rasismen". Montagu var nemlig sekretær ved en UNESCO-konferanse om rase i 1950, og ifølge Skirbekk offentliggjorde han et "ikke ferdigbehandlet sluttdokument", som "flere arveforskere var uenige i", der han fastslo at vitenskapelig rasisme var pseudovitenskap.

Skirbekks andre hovedkilde er den kontroversielle psykologen Philippe Rushton, som i en rekke bøker og artikler har gått inn for det syn at egenskaper som "IQ" og kriminalitet er knyttet til "rase". Han forsøker altså å påvise at en rekke egenskaper varierer systematisk mellom folkegrupper, og antar at den målte variasjonen skyldes medfødte trekk; imidlertid finner han ingen støtte for synspunktet i genetikken. Vitenskapelig resonnement? Rushton kan man nok med enda større rett enn Montagu betegne som "den langt fra sentrale forsker" udi det genetiske. Skirbekk nevner selv systematiske IQ-forskjeller mellom "rasene", men ikke at nordamerikanske IQ-tester omfatter spørsmål av typen "Hvem var Wilkins McCawber?", "Hva betyr sudiferous" eller "Hva bør en pike gjøre dersom en gutt slår henne?". Det er forresten bemerkelsesverdig at også de forskerne som mener at forskjellene kan forklares genetisk, sender barna sine på dyre privatskoler. Hvis ingen ting skyldes miljøet, hvorfor kunne de da like gjerne ha latt dem gå på de nedslitte, offentlige ghettoskolene og spart pengene?

Siden Skirbekk begir seg ut i dette landskapet, ville man forvente at han hadde satt seg noe bedre inn i den foreliggende litteraturen enn hva som ser ut til å være tilfellet. Ettersom han er særlig opptatt av ideologi, kunne han for eksempel begynne med Richard Lewontins Biology as Ideology. Til forskjell fra Rushton, Skirbekk og undertegnede er Lewontin en ledende genetiker, som gir gode argumenter for å behandle enkelte humangenetikeres mer vidtrekkende konklusjoner med skepsis. Boken handler om den nye kvasireligionen omkring DNA. En annen lettlest bok skrevet av en kjent genetiker er Steve Jones' In the Blood (se også intervju i Samtiden 1-99). Ikke bare bekrefter Jones synet om at grunnleggende forskjeller mellom "rasene" ikke kan påvises, men han viser også, ved hjelp av en rekke eksempler, begrensningene ved enhver forklaring av organismers atferd (for ikke å snakke om menneskers tanker og verdier) som tror den bare tar hensyn til gener. Dette gjelder både fellesmenneskelige trekk og "rasespesifikke" ting. For eksempel nevner Jones at mordraten i Detroit er 40 ganger så høy som i London, og tilføyer: "Den beste måten å forutse mordraten på, er ikke å se på genene, men å telle våpen. I middelalderen stupte den [mordraten] da korte sverd ble forbudt..."

Skirbekk kunne også godt se på Luigi Luca Cavalli-Sforzas The Great Human Diasporas eller Richard Leakeys seneste bøker for å få et bilde av palaeoantropologiens syn på den historiske spredningen av mennesket fra Afrika til resten av verden og implikasjonene for forståelsen av genetisk variasjon. Jared Diamonds The Third Chimpanzee er en av de bedre populærvitenskapelige bøkene om samspillet mellom gener, økologi og kultur, mens Kenan Maliks glimrende The Meaning of Race presenterer en idéhistorisk gjennomgang, skrevet av en forfatter med naturvitenskapelig bakgrunn, av de vestlige rasebegrepene. Malik viser -- i likhet med Lewontin -- hvordan forskernes interesser formes av deres samtid. Denne innsikten er ikke ny for Skirbekk, som selv er kunnskapssosiolog -- derfor er det desto mer forbløffende at den sannhetssøkende, ideologikritiske Skirbekk plutselig inntar en ukritisk tilbedende holdning til én enkelt, høyst kontroversiell psykolog som gjør så godt han kan for å gjeninnsette viktorianske forestillinger om medfødte hierarkier blant mennesker. Hvorfor, Skirbekk?

Det mest interessante ved den nye rasevitenskapen, slik den kolporteres av bl.a. Philippe Rushton, Charles Murray og Richard Herrnstein (The Bell Curve), er ikke det tvilsomme forholdet mellom data og slutninger, men problemformuleringen. Som vi lærte da vi tok sosiologi grunnfag, slutter idealet om den verdifrie forskning allerede der: ved å stille bestemte spørsmål på bekostning av andre, tilkjennegir man bestemte interesser. Leter man etter tegn til systematiske forskjeller mellom afrikanere og europeere, menn og kvinner, skurker og lovlydige, homofile og heterofile, vestlendinger og østlendinger osv. -- så vil man til slutt finne tegn på at disse forskjellene finnes. I denne sammenheng er det verd å merke seg at den nye biologisk inspirerte samfunnsvitenskapen, evolusjonspsykologien, ikke er på jakt etter forskjeller, men likheter, altså menneskelige universalier. Den er også med rette omstridt, men til forskjell fra den nye rasevitenskapen, anser den altså likhetene for å være langt mer slående, og derfor mer interessante, enn forskjellene. (Og Skirbekk -- ingen skal beskylde nydarwinistiske antropologer som Donald Brown, John Tooby og Leda Cosmides for å ha hoppet på en "politisk korrekt" strømning.)

Skirbekks slutning etter å ha tilkjennegitt sympati for den nye raseforskningen, er at vi kanskje risikerer å "endre forutsetninger for en kultur som er delvis avhengig av nedarvet mentalitet, dersom en populasjon tar inn et større antall individer med andre mentale disposisjoner enn de som preger den etablerte befolkningen," og da skjønner vi hvorfor han er så interessert i forskning som går inn for å etablere "objektive" grenser mellom folkegrupper. Kort sagt: Innvandring fører til degenerering i bokstavelig forstand.

Skirbekks holdning skiller seg både fra det vanlige etnosentriske synet (innvandrernes kultur er mindreverdig, så de får se å tilpasse seg) og det noe mer raffinerte sosialdemokratiske synet (dersom innvandrerne skal klare seg i samfunnet vårt, må de bli like oss selv). Han mer enn insinuerer at de vesentlige forskjellene mellom norskinger og pakistanere har et genetisk grunnlag. Dette er en mening, som dels bygger på luftige refleksjoner, dels på selektiv bruk av et snevert, ideologisk vinklet utvalg faglitteratur skrevet av ikke-spesialister. Skirbekk forsøker verken å gi et bilde av debatten blant genetikere, humanøkologer og evolusjonspsykologer, eller å presentere dokumentasjonen til dem han gjør til sannhetsvitner i sine mange fotnoter. Dette er ikke engang dårlig sosiologi, det er slapp journalistikk.

 


©Thomas Hylland Eriksen 1999

 

Sosiologi mot raseblanding

 

Thomas Hylland Eriksen


En kortere versjon av denne artikkelen stod i Aftenposten 23/3-99. Denne er nesten dobbelt så lang, og er mer utfyllende om Skirbekks perspektiv på både kultur, etnisitet og "rase".