This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Barokke teksturer, muskelkraft og melodier

Thomas Hylland Eriksen

(Morgenbladet desember 2009)

Soft Machine: Live at Henie Onstad Art Centre 1971. Reel Recordings 2009

Flere av oss hadde hørt ryktene om at båndene fra Soft Machines legendariske konserter på Høvikodden i 1971, fantes i arkivene på kunstsenteret. Det var prog-entusiasten Hans Voigt som tok affære og sørget for at denne unike musikkopplevelsen til slutt kom allmennheten til gode. Mange har grunn til å være takknemlig for at Voigt tok turen ned i kjelleren.

Det kan ikke være mange band fra tidlig 1970-tall som lyder like friskt og originalt i 2009 som Soft Machine. Men så var ikke det et helt alminnelig band heller. De begynte med psykedelisk pop i 1966, og sluttet – uten et eneste gjenværende originalmedlem – som fusionband i 1981, etter å ha gjennomgått en kontinuerlig utvikling, som på den mest intense tiden kunne registreres måned for måned.


           
Soft Machine var et ustabilt band, og knapt to av gruppens LP’er hadde samme besetning. Bare Mike Ratledge og Robert Wyatt spilte på alle de fire første platene. Daevid Allen sluttet til og med før den første LP’en ble innspilt (og grunnla Gong i Paris). Andy Summers (senere i The Police) rakk bare å turnere med bandet i USA (for øvrig sammen med Jimi Hendrix Experience) sommeren 1968 før han fikk sparken. Etter den første platen sluttet Kevin Ayers, og ble erstattet av Hugh Hopper. Hoppers bror, saksofonisten Brian, sluttet for å studere biologi etter den mer jazz-orienterte andre LP’en. På Third (1970) ble den gjenværende trioen forsterket av fire blåsere, hvorav saksofonisten Elton Dean ble med videre. Etter Fourth (1971) takket Wyatt for seg; Dean måtte videre etter Fifth (1972); etter Six (1973) sluttet Hopper, og Ratledge ga seg i praksis etter Seven (1974). På dette tidspunktet var Soft Machine blitt et varemerke under ledelse av Karl Jenkins (som senere har hatt suksess som new age-komponist), og gruppens glansdager var over. Underveis laget nye Soft Machine imidlertid perlen Bundles (1975), der gitaristen Allan Holdsworth for første gang viste sitt uforlignelige legatospill for et større publikum – før også han oppdaget at han måtte videre.
           
Fallhøyde

Det er generell enighet om at Soft Machine nådde sitt kreative høydepunkt med Third, som består av fire suiter på én plateside hver. Utviklingen fra Volume Two (1969) er forbløffende. Fra å være et sjarmerende progband med en hang til jazzimprovisasjon og skjeve akkorder, fremstår Soft Machine her med et helstøpt, autoritativt uttrykk, fra Hoppers innledende fuzzbass på ‘Facelift’ til Ratledges drømmeaktige pianosekvenser åtti minutter senere. Musikken kan verken beskrives som jazz eller rock, og iallfall ikke som jazzrock slik dette begrepet vanligvis forstås. I likhet med Miles Davis’ Bitches Brew representerte denne dobbelt-LP’en noe nytt, men Third var et mer uslepent, tøffere, mindre innsmigrende, mer risikabelt og alt i alt farligere prosjekt enn Davis’ tidlige elektriske musikk. De ga seg selv maksimal fallhøyde. På Fourth (1971) og Fifth (1972) fortsetter dette prosjektet, men i mer kontrollerte og mindre grensesprengende former.

Alt annet enn pastoralt   
        

Soft Machines omdømme har vokst med årene. De siste ti årene er en rekke konsertopptak, hovedsakelig fra perioden 1969–71, gjenutgitt til unison applaus fra kritikerne. En gruppe franske jazzmusikere utga en strålende tributtplate under navnet ‘Polysoft’ for noen år siden, og The Delta Saxophone Quartets Dedicated to You, But You Weren’t Listening fra i fjor er en samling utvalgte Soft Machine-stykker, sobert arrangert som kammermusikk, som fremhever det pastorale engelske særlig ved Hoppers komposisjoner.
           
Særlig pastoralt kan man ikke beskylde det nylig utgitte konsertopptaket fra Høvikodden i februar 1971 for å være. Ettersom det allerede finnes minst et halvt dusin liveutgivelser fra perioden, vil noen spørre seg om det er behov for en til. Svaret er ubetinget ja; denne er nemlig en av de aller beste Soft Machine-konsertene jeg ikke har vært på, og den musikalsk mest kompromissløse. Lyden er mirakuløst god, tatt i betraktning at den er nesten førti år gammel. Besetningen er den klassiske, med Wyatt på trommer, Hopper på bass, Ratledge på orgel og piano, og Dean på altsax og saxello. CD’ene er ikke inndelt i låter, men består av to hele sett på til sammen nitti minutter, hvor bandet fremfører stoff fra Third og Fourth, foruten et par stykker som først ble utgitt på Fifth. I tillegg er Deans ‘Neo-Caliban Grides’, som Soft Machine aldri spilte inn i studio (men som finnes på Deans Just Us), kommet med.
           
Indre spenninger

Soft Machine var alltid et spenningsfylt band. Dean ble trukket mot frijazzens muligheter, mens Hopper og Ratledge foretrakk det mer strukturerte. Wyatt elsket å synge surrealistisk jazzpop (hvilket han fremdeles gjør), men her slipper han ikke engang til med sin egen komposisjon fra Third, ‘Moon in June’, og det er lett å høre hvorfor han snart skulle slutte og starte sin egen gruppe, Matching Mole (Machine Molle betyr Soft Machine på fransk).
           
Første sett åpner med en lang improvisert duett mellom Hopper og Ratledge, forsiktig sekundert av cymbaler. Så skrur Hopper på fuzzboksen (det var ham som fant opp fuzzbassen, for å kunne matche Ratledges og Deans energi på scenen), og ‘Facelift’ er i gang, med Wyatt energisk trommende, i trioformatet de turnerte med i 1969. Først i andre seksjon melder Dean seg på, og de to solistene vever seg etter hvert nesten sømløst sammen i en deilig laidback versjon av Ratledges ‘Slightly All The Time’. Settet ender med Deans halsbrekkende utblåsning ‘Fletcher’s Blemish’.
           
Annet sett begynner der det første sluttet, med en Dean-komposisjon som grenser mot frijazz, før den glir over i en glitrende Ratledge-solo som langsomt konkretiseres til ‘Out-Bloody-Rageous’ med sine mange stemningsskifter og mollstemte melodier. Deretter følger en drømmeaktig sekvens der Wyatt vokaliserer gjennom en ekkomaskin til elektroniske bassklanger og spredte pianoakkorder, etterfulgt av et improvisert mellomspill av typen Soft Machine alltid kalte ‘Eamonn Andrews’ (en intern vits på en BBC-journalists bekostning), uansett hvordan det lød. Den siste halvtimen kan beskrives som et potpourri av løst og fast, høyt og lavt, fra hviskende til høyrøstet, før det settes punktum med Hoppers poengterte ‘Noisette’.
           
Samspillet i denne inkarnasjonen av Soft Machine varte bare halvannet år, men det var en magisk tid, der Ratledges lærde strukturer og barokke teksturer, tett koordinert med Hoppers muskelkraft og melodier, klarte å temme den viltvoksende Deans anarkisme og Wyatts lyriske utålmodighet, og hvor alle tøyde sine ferdigheter og sin fantasi til det maksimale og litt til. Soft Machine anno 1971 var først og fremst Ratledges og Hoppers band.
           
Arven fra Soft Machine

Etter at Soft Machine var glidd over i en ny form, forsvant Ratledge praktisk talt fra radaren. Senere har han uttalt at Third var den siste platen han hadde genuin glede av å spille inn. Wyatt har fortsatt å utvikle sitt unike uttrykk i skjæringsfeltet mellom pop, jazz og avantgarde helt til i dag, mens Dean og Hopper i mange år førte arven fra dette bandet videre, både hver for seg og sammen. I begynnelsen av dette tiåret spilte de sammen i den utmerkede kvartetten Soft Works (senere Soft Machine Legacy). Så døde Dean plutselig i 2006, like etter en vellykket konsert på New Morning i Paris. I fjor sommer måtte Hopper avlyse konserter på grunn av ryggsmerter, og i juni 2009 døde han av leukemi. Dermed er ringen sluttet: Noen Soft Machine Legacy uten Hugh Hopper er utenkelig, men denne utgivelsen er et praktfullt vitnesbyrd om en musikk som løfter seg selv opp etter håret og modnes mens den blir spilt.