Somaliere

This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Fortellinger om somaliere


Thomas Hylland Eriksen
 

En kortere versjon av denne artikkelen stod i Aftenposten 10. september 2008. Den direkte foranledningen var utgivelsen av to bøker om kvinnelig omskjæring blant somaliere, som står i kontrast til forskningen på feltet ved å omtale fenomenet bare fra én synsvinkel.

* * *  

Tragiske enkelthistorier er gripende og fortjener oppmerksomhet, men de kan ikke danne grunnlag for samfunnsanalyse og politikk.  

Så er debatten om kvinnelig omskjæring blant innvandrere i Norge i gang igjen. Rollene er blitt fordelt i henhold til den vanlige formelen: På den ene siden står kulturelt tilbakestående overgripere, naive forskere, veike sosialarbeidere og unnvikende politikere. Den andre siden er befolket med færre, men desto viktigere grupper, og inneholder strengt tatt bare tapre ofre og en håndfull heltemodige menneskerettighetsaktivister som har mot til ”å si det som det er”. Grunnlaget for debatten er tragiske enkelthistorier av et slag som blir fortalt jevnlig, og hver gang er det allmenn enighet om at noe bør gjøres.
       
Enkelte foreslår dramatiske innskrenkninger i de sivile rettighetene til en navngitt etnisk minoritet (foreløpig uten armbind). Ved en tidligere anledning ble det også foreslått gjennomført obligatoriske underlivsundersøkelser på samtlige jenter i landet.


           
Det er ingen offentlig diskusjon i Norge om hvorvidt kvinnelig omskjæring er en god eller dårlig idé. Spørsmålet handler snarere om hvilke fremgangsmåter som er effektive. I helsevesenet arbeider høyt kvalifisert personell, ofte i samarbeid med forskere, for å finne virkemidler som kan bidra til å bekjempe fenomenet, om mulig i samarbeid med gruppene det gjelder.

Tidligere erfaringer har i denne sammenheng vist at ikke all offentlig debatt er av det gode. For noen år siden ble mange somaliere sjokkert over å høre en serie sjikanøse, generaliserende påstander om dem som gruppe, fremsatt i full offentlighet praktisk talt uten motforestillinger. Som et resultat ble helsevesenets arbeid forvansket. En etnisk norsk helsearbeider uttrykte det så sterkt som at prosjektene var blitt satt tilbake flere år, fordi tillit som møysommelig var bygget opp over lang tid, ble torpedert gjennom en serie stigmatiserende og nedsettende medieoppslag om somaliere.
           
Det kan tenkes at politiovervåkning og inndragelse av pass blant alle norske innbyggere av somalisk opprinnelse med mindreårige døtre, ville bidra til å få slutt på praksisen. Men sannsynlig er det ikke. Dessuten vil noen måtte spørre hvor illiberale midler et presumptivt liberalt samfunn er villig til å ta i bruk. Noen ville kalle en slik fremgangsmåte å skyte seg selv i foten. Videre skal man ikke utelukke at en innskrenkning av borgerrettigheter, som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en fiendtlig handling, knapt vil fremme integrering, uansett hva man legger i dette ordet.
           
Så langt de veike sosialarbeiderne og unnvikende politikerne. Neste spørsmål er hva det betyr når forskere gang på gang blir omtalt som naive i sammenhenger som denne. Svaret er at forskerne er forpliktet til å være grundige og, så langt de kan, gi utførlige og balanserte beskrivelser av det de studerer.

De dominerende historiene om somaliere i en bredere offentlighet er av mer stilisert art, og kan grovt sett deles i to.
           
Den første historien handler om det norske samfunnets manglende evne til å integrere minoriteter, noe som gjerne skyldes at akademikerne har smittet politikere og offentlig ansatte med sin kulturrelativistiske vankelmodighet. I stedet for å stille krav til flyktninger og innvandrere, sys puter under armene på dem, og stilltiende aksepteres det at de ikke lar seg integrere i det norske samfunnet.
           
Den andre historien handler om tradisjonelle patriarkalske familieverdier, med eller uten muslimsk rettroenhet som ingrediens, med særlig vekt på menns overgrep overfor kvinner og barn.


           
Begge historiene er egnet til å appellere til publikums rettferdighetssans. Den første har som sitt budskap at det offentlige ikke må yte betingelsesløs hjelp; gratispassasjerer må unngås. Den andre forteller at alle mennesker rent faktisk ikke er like mye verdt, selv om det burde ha vært slik. Begge historiene har potensielt stor gjennomslagskraft når de knyttes til konkrete enkeltpersoner.

Det er flere grunner til at forskere ikke kan begrense seg til disse to historiene, selv om de gjerne forteller dem også.

• For det første er det alltid feil å generalisere om hele, navngitte etniske grupper med hensyn til kulturell praksis, verdier og så videre. Like lite som alle norske elsker langrenn og kokte poteter, er alle somaliere begeistret for alle aspekter ved somaliske kulturelle tradisjoner.

• For det andre er historier av denne typen flertydige. De kan fortelles på flere måter, med ulikt resultat. Mine terrorister er dine frigjøringshelter. Du kan ikke kalle en spade for en spade når du vet at spaden, foruten å være en spade, også er et greip, en ljå og en rive.
           
• For det tredje kan ikke samfunnsvitenskapen gå ut fra empirisk materiale av typen ”tante fra Drammen”. Når sosiologen Katrine Fangen, forfatter av en ny bok om somaliere i Norge, uttaler at enkeltstående lidelseshistorier ikke er representative for en hel etnisk kategori, skyldes det at hun sitter på både kvantitativt materiale og en lang rekke kvalitative intervjuer som viser at det er mange måter å tilhøre den somaliske minoriteten i Norge på. Hadde hun derimot sagt at bare én type historie er sann og relevant, ville hun med rette ha kunnet kalles naiv (og en slett forsker).

Farene ved å basere en samfunnsanalyse på individuelle historier, er åpenbare. Man risikerer ikke å se skogen for bare trær. Dermed risikerer man å forveksle symptomer med årsaker. Men i 2008 vet de fleste norske mennesker at man ikke blir kvitt kriminalitet ved å sette alle lovbrytere i fengsel, så lenge man ikke gjør noe med de underliggende årsakene som skaper kriminalitet. Denne innsikten skyldes samfunnsforskning som viser at skogen finnes, selv om det bare er trærne som kan ses med det blotte øye. Samfunnsforskning er det motsatte av populisme.
           
• For det fjerde må forskere også fortelle andre historier enn de mest iøynefallende og medievennlige. Somaliere i Norge kan selvfølgelig studeres, og vurderes moralsk, med utgangspunkt i en målestokk som tilsier at den eneste relevante horisonten består i ”integrasjon i det norske samfunn”, altså kulturell og sosial fornorskning. På en slik skala skårer mange somaliere dårlig, og det settes da også inn en betydelig offentlig innsats på dette punktet. Men det går også an å se somalierne innenfra, på sine egne premisser, og ta utgangspunkt i deres mangfoldige og innbyrdes forskjellige livshistorier og livsverdener. I så fall er det nødvendig å vite noe om Somalia, ikke bare noe om Norge.
           
Et slikt transnasjonalt blikk på somalierne i Norge vil gi et helt annet resultat enn det nasjonale. For det første viser forskning at somaliere sender betydelige pengeoverføringer til familie i hjemlandet; gjennom sin somaliske innvandrerbefolkning driver altså Norge effektiv bistand i et av verdens fattigste land. For det andre er det et uomtvistelig faktum at kvinnelig omskjæring er langt mer utbredt blant somaliere i Somalia enn blant somaliere i Europa. Utvandring kan altså være et middel til å slippe unna kniven! De få som slipper unna i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som har lest Koranen og som følgelig vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet, dersom det er det eneste man vil. Men det som er viktigst å merke seg, er at den somaliske utvandringen til europeiske land må betegnes som en spektakulær suksess for alle som ønsker å bekjempe kvinnelig omskjæring. Tallenes tale er krystallklar på dette punktet.
           
Forskere må fortelle disse historiene også. Ellers mister de sin troverdighet, og kan heller ikke være genuint nyttige for offentligheten.