This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Det som står på spill

Thomas Hylland Eriksen

spill2

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Oslo: Aschehoug 2012

 

Denne boken er skrevet med tanke på ungdom, men jeg

har en følelse av at den kan passe like godt for voksne.

Illustrert av Siri Dokken. Det som er lagt ut her, er forordet

og første kapittel. Det står litt mer om boken her.

 

 

Det er noe viktig som står på spill

 

Jeg har alltid tenkt på Norge som et trygt og fredelig land, fjernt

fra krigens redsler, terrorisme og andre farer. Derfor tror jeg det

var flere enn meg som fikk seg en vekker sommeren 2011. 22.

juli var ikke verdens ondskap uhåndgripelig lenger; den var midt

iblant oss. Udyret på Utøya var ikke bare Norges verste massemorder,

han var en av verdens verste. Han drepte så mange

ungdommer han rakk på en time. Og vi må ikke glemme hvem

det var han ville utrydde: De som brydde seg om noe mer enn

sin egen livsstil og karriere. Ungdommene på Utøya var der

blant annet fordi de mente at Norge er et godt samfunn, men at

det ikke går rundt av seg selv. De mente at det trengtes en innsats

og et engasjement for å beholde og forbedre det de satte pris på.

 

Plutselig forsto vi at det er noe viktig som står på spill. Det

vi setter pris på, kommer ikke av seg selv, og det må ikke tas

for gitt. I Norge tar vi tryggheten for gitt. Politiet er våre venner,

ikke våre fiender. Politikerne er ikke rikere enn folk flest,

noe som betyr at det er lite korrupsjon. Jenter har de samme

mulighetene som gutter til utdannelse og yrkeskarriere. Og

ikke minst kan du si din mening uten å være redd for å bli

arrestert eller drept. Katastrofen sommeren 2011 var en påminnelse

om hvor sårbare vi er, både som mennesker og som

samfunn. De mest grunnleggende verdiene i samfunnet – frihet,

trygghet, tillit, anstendighet – ble utfordret av massemorderen.

Han gikk til frontalangrep på fremtiden. Han angrep

håpet og troen på at det er viktig å bry seg.

 

Dette var grunnen til at jeg følte et behov for å skrive denne

boken om hva politikk og demokrati egentlig er for noe.

Jeg trengte å få satt ord på det som står på spill, og å tenke høyt

rundt hva som skal til, hva du og jeg kan gjøre for å bevare det

som er verdifullt, og gjøre det enda bedre. Dessuten ville jeg

dele disse tankene med Utøya-generasjonen, de som er like

gamle som terrorofrene.

 

Denne boken handler om uenighet, respekt, tillit og trygghet,

men også om hva slags samfunn Norge er, hva det er verdt

å ta vare på, og hva som kan bli bedre. Alt dette kommer nemlig

ikke av seg selv, og hvis vi slår oss til ro med å leve i vår

egen lille boble, risikerer vi en fremtid ingen hadde ønsket seg

– men som vi alle i så fall er litt ansvarlige for.

 

Jeg skal vise at politikk foregår like mye rundt frokostbordet

som på møter, og at moral ikke er noe høytidelig og snusfornuftig,

men er en del av luften vi puster. Jeg håper å få leserne

med på at vi alle har litt av ansvaret for resten av dette

århundret, og at vi kan gjøre noe fra eller til. Det kan gå veldig

galt, og det kan gå veldig bra, men ingenting skjer av seg selv.

Det er opp til oss som lever i denne verden, å gjøre mest mulig

ut av fremtiden.

 

Denne boken er tilegnet Diderik Aamodt Olsen (1992–

2011), som var en av dem som skjønte hva det var som sto på

spill.

 

 

Uenighetsfellesskapet

 

Denne boken handler om hvordan vi kan komme til beslutninger

i et land som Norge, og hvilke saker vi typisk er opptatt

av. Jeg betrakter Norge som et uenighetsfellesskap – et sted hvor

vi er enige om å være uenige.

 

Utover i boken kommer jeg til å skrive mest om de tre

områdene som etter min mening er noen av menneskehetens

største utfordringer: Fattigdom og rikdom, miljø og klima, og

kulturmøter. Dette er temaer som opptar folk over hele verden,

og de kommer ikke til å forsvinne verken i min eller deres

levetid – eller i deres barns, barnebarns eller barnebarns barns

levetid, for den saks skyld. Det er mye jeg er usikker på, men

akkurat dette er jeg villig til å sette en hundrings på. (Om ikke

en katastrofe utsletter hele sivilisasjonen, da. Men da får du

ikke kjøpt noe for den hundrelappen heller.)

 

Jeg skal imidlertid også skrive mye om dagliglivets politikk.

Diskusjoner over kjøkkenbordet om pelsdyr. Mobbing, både i

skolegården og på Facebook. Mishandling og narkotika. Uenighet

om hvordan man skal få inn penger til leirskolen. Spørsmål

om hvor mye folk bør tjene. Lekser og fotball. Politikken er

nemlig overalt, og det går an å engasjere seg på utallige måter.

Noe det kan være vanskelig å forstå, er at det finnes folk

som ser ut til å forsvare både krig, fattigdom, miljøødeleggelser

og fordommer mot fremmede folk. Hva kan det være

de har i tankene? Er de ganske enkelt onde, eller har de skjønt

mer enn andre?

 

Når det gjelder krig, er svaret ofte enkelt. De som forsvarer

krig, mener at ting må bli verre først, slik at de kan bli bedre

etterpå. Da Bjørnstjerne Bjørnson sa at «Fred er ei det beste,

men at man noget vil», kan det ha vært noe slikt han hadde i

tankene. Av og til er konflikt nødvendig for å få det bedre etterpå.

Når NATO (med Norges medvirkning) har ført kriger

i Irak, Afghanistan og Libya de siste årene, er dette begrunnelsen.

Noen mener riktignok at disse krigene i virkeligheten

har som mål å få kontroll over flest mulig land i det muslimske

området, og at situasjonen har gått fra vondt til verre for folk

flest. Noen er også opptatt av at mektige firmaer har tjent bøttevis

med penger på å selge våpen og annet utstyr til dem som

fører krigene.

 

Det største moralske problemet med krig er enkelt: Mange

blir drept. Mer er ikke å si om saken, iallfall ikke i denne omgang.

Det er ikke mye som er verre enn å drepe andre mennesker. Da

skal du iallfall ha en veldig god grunn. (Filosofen Arild Haaland

foreslo en gang at man ikke skulle drepe flere enn man klarte

å spise. Det ville iallfall ha begrenset volden en del.)

Hva med fordommer mot fremmede? De som har slike

holdninger, mener oppriktig at andre folk er dårligere enn

dem selv. Gir vi dem like rettigheter, mister vi litt av kontrollen,

og slipper vi dem inn i landet, ødelegger de det vi har

bygget opp. Det korrekte begrepet er i så fall, slik de ser det,

ikke fordommer, men nøktern realisme.

 

Hva med fattigdom? Hvordan går det an å godta at millioner

av mennesker lever i den dypeste elendighet, mens vi selv

har altfor mye? Tja. Her finnes det mange meninger. Noen

mener at det som må til i fattige land, er først å bygge opp en

stor middelklasse, slik at de kan trekke de fattigste opp senere.

Andre mener at det alt i alt går i riktig retning, ettersom det er

færre (i prosent) som lever i absolutt fattigdom i dag enn for

femti eller hundre år siden. Atter andre trekker på skuldrene

og sier at kapitalismen skaper både rikdom og fattigdom, og

slik må det alltid være. Og så er det selvfølgelig noen som mener

at det er de fattiges egen feil at de ikke har kommet seg

noen vei. (Prøv å si det til en gategutt i Lagos, som er vokst opp

uten å eie så mye som et par sko, og tenk over hva han svarer.)

Med hensyn til miljøet er dilemmaene enda mer kompliserte

enn på de andre områdene. Det er jo et faktum at miljøvern

ofte kommer i konflikt med økonomisk vekst. Så sent

som på 1970-tallet sa folk i Norge om stanken fra industriens

utslipp (type Mosselukta) at «det lukter penger». Forurensningen

var bare en beklagelig bivirkning av verdiskapning. Vi

ser ikke slik på det lenger her, men i andre deler av verden er

det vanskeligere å tenke på miljøet først og pengene etterpå.

I flere år har det vært forbud i hele EU (også i Norge) mot å

importere møbler laget av tropiske treslag som teak og mahogny,

av hensyn til regnskogen. Det ikke sikkert at skogsarbeiderne

i Brasil og Indonesia var så begeistret for at europeerne

plutselig ikke ville ha tropisk treverk lenger.

 

De som bryr seg om miljøet, vil nok si at konflikten mellom

økonomiske og økologiske hensyn bare er et problem på

kort sikt. Om hundre år, sier de, vil dere skjønne hvor viktig

det var å begrense seg. Ja vel, vil skogsarbeideren svare, men

barna mine skal ha middag i dag.

 

I dag kunne han kanskje ha fått jobb på kontor eller en

miljøsertifisert fabrikk i stedet for å hogge ned førti meter

høye teaktrær. Men det er ikke alltid et alternativ. Jeg har ofte

tenkt på hvordan skogen på den polynesiske øya Rapa Nui

(Påskeøya) ble borte.

 

Store deler av øya var dekket av skog da den ble bosatt for

mellom 1000 og 1500 år siden. De polynesiske nybyggerne,

som kom vestfra, hadde med seg griser, taro og andre nyttevekster

i de enkle farkostene sine. De trengte trevirke til brensel,

bygninger, båter og ikke minst for å få reist de gigantiske

steinskulpturene øya er så kjent for. Trærne på Rapa Nui var

kresne og langsomtvoksende, og grisene fortærte nok dessuten

en god del av spirene. Da det siste høye treet etter noen hundre

år var hugget ned, var det brått slutt. En dag må øyboerne

ha våknet opp og oppdaget at de levde på en ganske forblåst

og øde øy med lite le og ingen gode bygningsmaterialer. De

sluttet å dra ut på havet, for det fantes ikke lenger noe å bygge

båter av. Befolkningen skrumpet inn fra rundt 15 000 i 1620

til rundt 2 000 i 1720. Da europeerne kom, sto det betraktelig

dårligere til med folket på Rapa Nui enn på andre polynesiske

øyer som Samoa og Hawaii.

 

Hvordan kunne noe slikt skje? Trolig var det ingen som

hadde oversikt over trærne på øya, som var stor nok til at det

alltid kunne være en gjenglemt treklynge et sted. Det går også

an å se for seg at alle visste at dette skogholtet var det siste på

øya. Kanskje noen tok til orde for å bevare det for ettertiden,

for uten trær kommer ingen nye trær. Men så kom innvendingene:

«Vi trenger nye båter nå, før regntiden, høvdingen

trenger en ny bolig, og vi må ha lange stokker for å få reist den

nye maui-en (steinskulpturen).» Trærne ble hugget, og det var

det.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at et fungerende

demokrati kunne ha stanset avskogingen av Rapa Nui. Da

ville alle sider ved saken ha blitt presentert, og det ville være

tid nok til at alle kunne tenke seg om. Ingenting overilet ville

ha blitt gjort. Høvdingen ville ha gitt seg. Han kunne bruke

det gamle huset noen år til. En egen gruppe med ansvar for

treplantning ville ha blitt opprettet. De gamle båtene ville ha

blitt reparert og tatt ekstra godt vare på.

 

Science fiction? Ønsketenkning? Kanskje det. Men samfunn

på avveie har endret kurs tidligere, og det kommer til å

skje igjen. Det skjer imidlertid ikke uten uenighet. Det høres

paradoksalt ut, men det er bare uenighetsfellesskapet som kan

skape nok enighet til at vi sammen kan bevege oss i riktig retning.

Kanskje hele kloden i dag kan sammenlignes med Rapa

Nui for fire–fem hundre år siden? Det er fremdeles en god del

trær igjen, men det minker raskt. Vi kan velge å bruke det vi

har av ressurser og håpe at teknologien vil redde oss, eller vi

kan bestemme oss for å bevare mest mulig.

Det finnes også andre alternativer. Jeg sitter ikke med fasiten.

Ingen løsninger er perfekte. Derfor er det nødvendig å

diskutere.

 

Det som betyr mest, er nemlig ikke hva du mener, men

hvordan du mener det.