This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 


Spor etter fisk, datamaskiner, ord og tid

 

I et par-tre år har jeg skrevet en månedlig spalte i Magasinet, Dagbladets lørdagsbilag. Tanken bak spalten er at samfunnsvitere skal bruke sine fagkunnskaper på andre måter enn de er vant til. Ideen er glimrende. Sjangeren er mini-essayet. Maksimumslengde er 5000 tegn. Det er vanskeligere å skrive kort enn langt, og jeg bruker nesten alltid like lang tid på å stryke som på å skrive. Her er noen spor. Jeg husker ikke nøyaktig når de stod på trykk, og derfor er listen alfabetisk og ikke kronologisk. Mer kommer når jeg får ryddet i harddiskene mine.

Oktober 2007
THE

 

f

De nye livsfasene
Det nokså store VI
Emballasje
Farvel til det 20. århundre
Fisk og informasjonsteknologi
Fiskestimer og menneskeflokker
Flyforbud nå!
For mye
Fremtidsminne
Frihetens pris
God tid og dårlig tid
I begynnelsen var musikken
I fotballens skygge
Kunsten å glede seg
Nye og gamle verdener
Også en form for demokrati
Orden i ordene
Rever er og blir rever
Resirkulering
Retten til å være ulykkelig
Spis gulrøtter mens det fremdeles er sunt
Størknet fett i veggene
Søpla vår
Tankeprinteren
Turisme som livsstil
Tre postmoderne scener og en fotnote
Uvitenhet er styrke
Vendepunkter
Verdens største ordbok


f

De nye livsfasene

En gang fantes det småbarn, store barn, unge, voksne, eldre og oldinger. Nå er det nesten bare ungdom igjen.


Sist høst var jeg i en femtiårsfeiring. For en generasjon eller to siden ville en slik markering ha gitt jubilanten og festdeltagerne et påskudd til å se seg tilbake. Femtiåringen hadde nådd toppen i sitt yrkesliv, og helsemessig pekte alle piler heretter nedover, om forfallet da ikke allerede hadde kommet et stykke. Femti år gamle menn skulle ha pondus og rynker, visne tenner, pipe og hatt; damene skulle være grånende og bebrillede.

Slik er det ikke lenger. Denne jubilanten ble, som tradisjonen tilsier, overøst med taler og takksigelser fra mennesker som ville ham vel, men ingen brukte synderlig mye tid på å rose hans prestasjoner så langt. I stedet snakket de alle om fremtiden (med unntak av faren, som i malende detalj beskrev hvordan guttungen hadde kommet til verden i de fjerne nittenfemtiårene). Det var stadig fremtidens muligheter som definerte hans liv, ikke fortidens realiserte prosjekter. Og slik kommer det til å være i minst tyve år til, kjenner jeg jubilanten rett.

Dere har sikkert også merket det: Dagens mennesker nekter simpelthen å bli gamle. Besteforeldre takker nei til å sitte barnevakt fordi de må ut og klatre på Mount Everest, om de da ikke skal følge Rolling Stones på Australia-turné eller spille golf på Gran Canaria. Folk i slutten av femtiårene begynner å glede seg til pensjonisttilværelsen, for da skal de endelig få gjort ting de har drømt om hele livet, men aldri hatt tid eller råd til.

Det er ikke bare de eldre som oppfører seg merkelig. Mye tyder nemlig på at barn også nekter å være barn i våre dager. Thorbjørn Egner-fasen, som tidligere kunne vare i årevis, slutter nå i god tid før barna begynner på skolen. I løpet av første klasse finner de fleste ut at Barne-TV er for barnslig. Når småskolejenter sminker og pynter seg, er det uklart om de leker at de er tenåringer eller tror at de er det. Når småskolegutter snakker om fotball eller actionfilmer, er det ikke så mye mer enn stemmeleiet som skiller dem fra sine fedre og bestefedre.

Alt tyder på at det er på tide med en totalrenovasjon av begrepsapparatet vi fremdeles bruker om generasjoner. Ordet «ungdom», for eksempel, er forlengst blitt ubrukelig. En gang i verden var ungdom noe man var i puberteten og bare da. Så ble ungdomstiden strukket utover i etterkrigstidens overflodssamfunn, og de som var opptatt av slikt, ble enige om at perioden varte fra 15 til 25 år. Inntil da var man barn, og etterpå ble man voksen, med alt hva det innebar av ansvar og alvor. Nå lever vi derimot i en tid da førstegangsfødende gjerne kan ha passert de førti og femtiåringer snakker begeistret om fleksibilitet og omstilllingsvilje. I 1967 het det «ikke stol på noen over 30», men de som hørte på ungdommelig opprørsmusikk den gangen, hører fremdeles på ungdommelig opprørsmusikk. De ble i en viss forstand aldri mer enn tredve.

Samtidig blir vi voksne på et underlig vis likevel, selv om vi knapt klarer å bli gamle. Som erstatning for de foreldede begrepene om generasjoner og livsfaser, kan vi kanskje heretter klare oss med tre grove inndelinger.

Hvis du er mellom null og tredve, har du sannsynligvis mye tid og lite penger. Du er avhengig av voksensamfunnet, familie, stat og øvrighet, og befinner deg nok underveis i en utdannelse, men samtidig opplever du mer frihet for hvert år. Hvis du er mellom tredve og seksti, skal du derimot gjøre nytte for deg og tjene penger, nedbetale gamle og nye lån, etablere familie og oppdra barn, jobbe litt ekstra de første årene for å vise at du duger, være oppmann på barnas fotballag og selge dugnadsvafler på søndagene. I denne fasen har du varierende med penger, men alltid lite tid.

Så kommer den tredje livsfasen, fra seksti til nitti (for slik prognosene ser ut, kommer mange av dere til å leve så lenge). Hvis det er der du befinner deg i livet, har du trolig null gjeld og mye tid, for den reelle pensjonsalderen ligger nå rundt seksti. Endelig får du anledning til å realisere deg selv. Mount Everest, hvitvinglasset, Dostojevskij og staffeliet venter!

Det er ikke nødvendigvis så dumt at vi har ordnet oss slik. Men det er ikke uten risiko. I mitt barndomshjem hang et ungdomsbilde av min far, iført slips, hatt, støvfrakk og en alvorlig mine. Han kan vel ha vært i begynnelsen av tyveårene; i hans generasjon ble de fremdeles bråvoksne etter artium. Men hadde faren min levd, tipper jeg han ville ha vært i Afrika nå, i gang med et nytt prosjekt. Dessverre døde han da han var halvveis i livet, nøyaktig like gammel som jeg er nå.

Sammenlignet med mange andre, ville fattern fremdeles ha vært ung. I fjor hadde vi besøk av den amerikanske forskeren Sidney Mintz, som hele sitt liv har forsket på det som nå kalles globalisering. Han har blant annet skrevet om sukkerets kulturhistorie, og i Oslo holdt han en fascinerende forelesning om forskjellene mellom soyaolje og olivenolje som produkter på verdensmarkedet.

Sid Mintz unnskyldte seg med at forelesningen var «work in progress», som han regnet med å gjøre ferdig de nærmeste årene, før han ga seg i kast med nye temaer. Han var jo bare 84.


f

 

Det nokså store Vi


Norge har ikke bare vært heldig med årstiden i valget av grunnlovsdag. 17. mai er faktisk et av de siste fungerende fellesskapsritualene vi har. For ti år siden ville jeg aldri trodd at jeg kom til å si dette.


Jeg må tilstå noe. I mange år (fra ca. 1973 til ca. 1997), hadde jeg et dypt negativt forhold til Norges grunnlovsdag. I årenes løp inspirerte 17. mai mitt sjelsliv til å frembringe en hel katalog av lite attraktive følelser, som for eksempel irritasjon, indignasjon, aggresjon, flauhet og forakt.

Det hele begynte kanskje den dagen, tidlig på 70-tallet, da Affe og jeg lånte et stort svensk flagg av faren til Affe, som eide et hotell og hadde nok av kulørte tøystykker i store formater. Vi spikret det til en plankebit og prøvde å bruke det i skolens 17. mai-tog. Det svenske flagget raget minst en alen over den norske trikoloren korpset hadde til sin disposisjon, og reaksjonen kom prompte, som det heter. Vi ble sendt hjem i vanære, ikke bare av forargede lærere, men også av hoderystende medelever. Minst én sa at han skammet seg over å gå i samme klasse som oss. Vi flirte barskt og gikk.

Slikt setter spor. Kanskje var det på grunn av denne skjebnesvangre maidagen i barndommen at jeg senere ble nasjonalismeforsker? Som alle samfunnsforskere vet, er det beste man kan gjøre med fenomener man ikke liker, å gjøre dem til empiri. Så kan de stå der i taushet, fenomenene, uten talerett og uten annen status enn «interessant empiri».

Empirien ballet på seg som årene gikk. På nittitallet ble det publisert en studie som tydet på at nesten 95% av befolkningen feiret den på en eller annen måte. Vi var minst en håndfull mennesker som så dette tallet som et uhyggelig tegn på en hjernevasket befolkning som marsjerte i flokk. Selve feiringen fremstod som selvforherligende og innestengt, virkelighetsfjern og ekskluderende. Klisjeene om Krigen og våre nye landsmenn som ble brukt i hver bidige 17. mai-tale, de taktfast (nåja) marsjerende barna og hornmusikken, de nasjonalromantiske folkedraktene og den totale mangelen på kritikk i medieoffentligheten styrket mistanken om at 17. mai var nordmennenes middel til å slippe å forholde seg til verden utenfor.

I mange år holdt jeg stor avstand til dette nasjonale ritualet. Jeg tilhørte den lille, men desto mer selvrettferdige flokk som enten skygget banen eller ironiserte.
Så skjedde det noe. En grunnlovsdag for noen år siden våknet jeg og kjente for første gang en svak iling av glede over den fremdeles bleke maisolen, støyen fra russebilene og den fjerne lyden av messingblåsere. Det var grunnlovsdag! Hele Norges bursdag! Alle nasjonale ritualers mor! Men... Hurra? Ja, hvorfor ikke: Hurra!

Hva hadde skjedd? Tja, noen vil mene at jeg i mellomtiden hadde fått barn og følgelig ikke hadde annet valg enn å gjøre gode miner til slett spill. Men det er ikke sant. Følelsen kom innenfra.

Det historiske vendepunktet kan ha vært 1995. Norge hadde fått en overdose av nasjonalisme året før, et år innrammet av Lillehammer-OL og EU-avstemningen. Den ideologiske tendensen som gjerne kalles nyliberalisme, basert på tanken om at det eneste du skylder dine omgivelser er å realisere deg selv som individ, hadde nå vind i seilene. En dag, la oss si en maidag på slutten av nittitallet, var det plutselig ikke lenger nasjonalismen som var problemet, men en asosial individualisme som betrakter ethvert fellesskap som en trussel mot friheten.

Det har skjedd noe med grunnlovsdagen. I 1999 ble Oslos 17.mai-komité ledet av pakistansk-norske Rubina Rana, og i år kunne vi, fra vårt utkikkspunkt på Abelhaugen, iaktta hele bataljoner av flaggviftende barn hvis foreldre åpenbart var født i andre land enn Norge. Mens julaften er et privat ritual og St. Hansaften bare markeres i noen kyststrøk, er 17. mai et inkluderende fellesskapsritual som omfatter alle samfunnsklasser, minoriteter og majoriteter.
For noen år siden ville jeg aldri trodd at jeg noensinne kom til å si dette.

En dag eller to før årets grunnlovsdag ringte telefonen på kontoret. Det var NRK Sogn og Fjordane.

Journalisten: - Elevrådet på Florø videregående skole har nettopp vedtatt at bare norske flagg skal brukes i årets 17. mai-tog. Hva sier du til dette, professor Thomas Hylland Eriksen?

Jeg: - Det lyder da rimelig, rent bortsett fra at samiske flagg må godtas på grunn av samenes spesielle politiske status, og noen FN-flagg hører vel også med. Men problemstillingen forekommer å være noe søkt - det som feires på 17. mai er da vitterlig Norges grunnlov, ikke Pakistans eller Sveriges grunnlov?

Journalisten aksepterte svaret, skjønt det neppe var det han hadde ventet. Senere tenkte jeg at det siste minoritetselevene i mitt eget nærmiljø trenger, er enda en påminnelse om at de er annerledes. Skulle de gå med etiopiske, somaliske og indiske flagg bare for å fortelle sine medelever at de aldri kom til å bli helt som dem? Ville jeg, dersom jeg var innvandrer i Canada, feire Canada Day med et norsk nasjonalflagg?

Med folkedrakter forholder det seg annerledes. Flagget er et symbol på fellesskapet i den flerkulturelle staten, mens folkedrakten symboliserer en personlig identitet. Jeg bærer min egen folkedrakt, altså mørk dress, med både glede og en viss entusiasme, på grunnlovsdagen som på andre merkedager. Andre må selvfølgelig få gjøre det samme. Enten folkedrakten er punjabi, trøndersk - eller for den del svensk.


f

 

Emballasje

Når fremtidens arkeologer skal gjøre opp status over vår sivilisasjon, kommer det meste til å handle om emballasje.

Jeg måtte kjøpe nytt videokamera i sommer. Det forrige, hele fire år gammelt, døde. Forrige gang noe lignende skjedde, sendte jeg kameraet til reparasjon, men da jeg fikk regningen, skjønte jeg at det eneste fornuftige er å kjøpe nytt. Å kaste er forlengst blitt billigere enn å reparere.

Kameraet kom i en mellomstor eske, men jeg er en dreven forbruker og visste at esken stort sett inneholdt luft, papp, isopor og plast.

God innpakning selger. Det finnes datamaskiner som kommer i esker som er så vakre at man beholder dem lenge etter at maskinen er sendt videre nedover i bedriften. Dårlig innpakning, derimot –- var det ikke en sak i avisene om den meningsløse pappen rundt yoghurtbegrene for litt siden? En gang i tiden laget Odd Børretzen en parodi på en sur gammel mann, som ergret seg over at man ikke lenger ganske enkelt kunne kjøpe seg en kopp kaffe på Vestfoldbanen. Å neida! Bestilte man en kopp kaffe, dannet det seg i etterkant et helt lite fjell av emballasje på det lille klappbordet –- et pappkrus, en tom sukkerpose, et lite fløtebeger, en plastskje og en serviett med Narvesen-logo. Overflødig herk!

Mye emballasje er som pappen rundt videokameraet, dens viktigste funksjon er at den blåser opp varens størrelse. På en del matvarer står det derfor en forklaring med stor skrift på pakken, om at esken kanskje ikke fremstår som helt full, men at dette i så fall bare kommer av at innholdet er blitt komprimert ved transport. (Det er lov å prøve seg!) Eller man kjøper et dyrt dataspill i en fargerik pappeske som inneholder 90% luft og en DVD-plate. Men i vår verden glir det virtuelle og det virkelige over i hverandre, drøm og virkelighet blander seg, og når vi går i butikken, kjøper vi som oftest ti prosent nytte og nitti prosent drøm. Så om ingen lar seg lure, er det heller ingen som blir lurt.

Innpakningens betydning skal ikke undervurderes. I Japan spiller det visstnok liten rolle hva man gir, bare pakken er forseggjort og vakker. Da jeg for mange år siden skulle gi noen et gaveabonnement til jul og syntes pakken dermed ble litt smålåten, foreslo en venn at jeg skulle legge abonnementskortet inn i en gigantisk pappeske med en stor stein inni, innpakket i overdådig gavepapir med bånd og rysjer.

God emballasje er fristende, men den har et kort liv som vare. I det øyeblikk innholdet er pakket ut og tatt i bruk, blir den magiske pappen, plasten eller papiret plutselig til søppel. Noen ganger, som hvis man har kjøpt et større elektrisk apparat som blir levert sammen med betydelige mengder isopor og papp, for ikke å snakke om resultatet av et helt alminnelig besøk på IKEA (lite stuemøbel, fjell av papp i gangen), oppstår alltid et problem. Emballasjen tar for stor plass til å gå i den vanlige søpla, og man hadde strengt tatt ikke tenkt seg på dynga, eller gjenvinningsstasjonen som det nå heter, de nærmeste dagene.

Jeg vet om mennesker som løser dette problemet ved å beholde all emballasje. Mixmasteren de kjøpte for tyve år siden legges fremdeles inn i pappesken fra Philips når den ikke er i bruk, videospillerens eske står i kjelleren, full av julepynt, og de har et høyt tårn av tomme og omhyggelig rengjorte isbokser, som de påstår at de skal fylle med rørte multer og middagsrester til nedfrysing. Noen har til og med førti år gamle melkeflasker stående i kjelleren.

De fleste av oss er mindre puritanske. Vi kaster, og ikke bare emballasje. Med ujevne mellomrom lages det reportasjer om mennesker i vårt samfunn som lever av å samle fullt brukbare ting, mat og klær i søpla. En studie av amerikanske uteliggere viste for noen år siden at de mest rutinerte av dem alltid gikk i nye klær, hadde fungerende lommedatamaskiner av nest siste modell og spiste iskrem flere ganger ukentlig (!) –-- det gjaldt bare å vite hvilke søppelkasser man skulle undersøke når man var ute på runden.

Jeg har sett byslummer der folk klarer seg etter forholdene bra (ingen sult, alle har klær, de tar seg en fest nå og da), og hvor barnas fineste leker er laget av ... emballasje. Tomme fyrstikkesker, trådsneller og pappesker er gjengangere. Så kaster man et blikk på husene de bor i, og oppdager at de også delvis er bygget av emballasje. Fundamentet er snekret av planker fra trekasser, høyere oppe er det tykk papp og kanskje noen gamle reklameplakater i blikk og aluminium, og vindusrutene er av gjennomsiktig plast.

Selvfølgelig etterlater det en uggen følelse å kaste slike mengder av emballasje som vi gjør i dette overflodsamfunnet. I en perfekt verden ville all emballasje enten kunne selges til nærbutikken (etter samme prinsipp som tomflasker), omdanne seg til førsteklasses kompost i løpet av en ukes tid, eller –- enda bedre –- gå over i gassform når den hadde gjort nytten.

Er det ingen som samler på flaskekorker og servietter lenger?


f

Farvel til det 20. århundre

Sigaretten var en fabrikkpipe i miniatyr, et symbol på forrige århundres særegne effektivitet og kameratskap. Nå er den snart borte i vår del av verden, sammen med fabrikkenes røyk.

I går sluttet jeg å røyke. Jeg tilhører dem som i mange år har holdt motet oppe, til tross for jevnt synkende sosial status og økende mistenksomhet, snusfornuftig moralisering og priser som til slutt ble så høye at noen foreslo at vi burde begynne å tinglyse tobakkskjøpene våre. Mitt kontor var et av de siste på Blindern hvor det regelmessig ble observert ferske sneiper i askebegeret, tolv år etter at Universitetet i Oslo offisielt ble røykfritt. Jeg hadde ingen skyldfølelse og ingen merkbare helseproblemer, men en ganske betydelig glede ved å røyke. Derfor unnlot jeg sjelden å gjøre en hoderystende omverden oppmerksom på at tobakksrøyking var en vesentlig kulturtradisjon, som dessverre var i ferd med å dø ut her i de nordatlantiske områdene. Dødsdyrt og livsfarlig, javel, men ikke desto mindre en kulturell praksis med stolte aner.

I vår del av verden er sigarettrøyking uløselig forbundet med forrige århundre. Det begynte riktignok tidligere. Sigaretten ble funnet opp på 1700-tallet, da fattige plukket sigarsneiper som de smuldret opp og rullet i tynt papir. I deler av Europa var sigaretten godt etablert alt på midten av 1800-tallet, men det var først under første verdenskrig at den ble allemannseie, da soldatene fikk sigaretter som en del av krigsrasjonen.

La det være et bilde på det gamle Europas dødskramper: I skyttergravene hadde ingen tid til å røyke sigar eller pipe, og den mer effektive sigaretten etablerte seg som et uimotståelig sosialt lim. Sigaretten er et demokratisk og hurtig nytelsesmiddel. Pipe kan man bare røyke på én måte, nemlig langsomt. Danskene arrangerer fremdeles mesterskap i piperøyking, og kriteriene er de motsatte av dem som gjelder i sporten: Det er den langsomste som vinner.

Det gamle Europa, før første verdenskrig, var langsomt og halvføydalt. Menn med posisjon beveget seg langsomt, de hadde pondus og gullur med kjede, og de snakket langsomt, med ettertrykk og autoritet. Selvfølgelig røkte de sigar og pipe. Et par tiår senere hadde nesten ingen tid til noe mer enn fem minutter og en røyk.

Omtrent så lang tid tar det å røyke en sigarett, og det eneste den forteller deg, er at du snart vil få lyst på en til. Som Mark Twain skrev, kunne bare én sigarett være din første, men du ville røyke utallige siste sigaretter. En av forrige århundres mange merkelige og originale romaner, Italo Svevos La coscienza di Zeno (coscienza kan bety både samvittighet og bevissthet), handler i sin helhet om en mann som forsøker å slutte å røyke, og som jevnlig røyker sin siste sigarett.

Det kan være så mange grunner til at folk ønsker å slutte. Motivasjonen kan ha å gjøre med selvrespekt, helse, økonomi eller gruppepress. De som insisterer på å fortsette, snakker kanskje om retten til å velge sine laster, tobakkens gleder, dens skjerpende virkning på intellektet eller en antiautoritær impuls som tilsier at når øvrigheten gir en instruks, skal man alltid gjøre det motsatte.

Selvfølgelig er det ikke mer tilfeldig at millioner av mennesker slutter enn at deres oldeforeldre begynte. Det var det tyvende århundres industrielle rytmer som førte sigaretten inn i livsstilen, den gav fellesskapet på fabrikken et materielt fundament, og gjorde det mulig å skape en illusjon av ro i et hav av stress, samtidig som den også –- sammen med kaffen –- gjorde det praktisk mulig å redusere søvnmengden i befolkningen.

Er så vårt århundre mindre oppjaget enn det forrige? Knapt, men husk at om det går raskere å røyke en sigarett enn en pipe, går det enda raskere å røyke ingenting. Dessuten er de ikke-kreftfremkallende kjemiske stimuliene blitt mer pålitelige. Hastigheten er nå blitt så omseggripende at den ikke engang trenger sigarettens drahjelp. Men det viktigste er at fabrikkene og deres særegne kameratskap blir faset ut. På en postmoderne arbeidsplass setter ikke gutta seg ned og tar fem minutter og en rullings. De spiller heller squash i lunsjen.

Ut fra et slikt perspektiv er det få gode grunner til å slutte med tobakk. Man burde heller gire ned, kvitte seg med sigaretten og hengi seg til sigarens og pipens langsomme rytmer, som et lite bidrag til å få ned hastigheten igjen.

Så hvorfor slutte? Det har å gjøre med årsakene til at jeg begynte, som var helt og holdent estetiske. For ikke lenge siden oppdaget jeg nemlig at det var blitt umulig å se at Bogart, Dean og Sinatra var kule med sigaretten i munnviken. Selv den intenst kjederøykende, lynskarpe Jean-Paul Sartre ser direkte komisk ut med sin dinglende Gauloise. Nesten dum. Sigaretten fremstår plutselig som et irrelevant vedheng, som en klovnenese eller et overdimensjonert penisfutteral, et latterlig symbol fra en tilbakelagt tidsepoke. Jeg klarer ikke å ta denne metaforiske fabrikkpipen alvorlig lenger. Det 21. århundres estetikk har til slutt innhentet meg også.

 

f

Fisk og informasjonsteknologi

Industritrålerne skraper med seg alt og etterlater seg en rasert havbunn. Fisking med bunnsnøre har mer felles med å slentre inn i et ukjent bibliotek.

Det er den årstiden igjen, men det er nesten for varmt til å fiske. Inne i bukta hos oss er det ingen ting å få lenger, torskefiskene foretrekker kaldere vann, og makrellen har forlengst svømt videre etter gytingen. Derfor drar vi utaskjærs til en fiskeplass hvor vi nesten alltid får et eller annet. Men av og til må vi reise hjem uten et eneste napp. Det er noe av sjarmen, som det heter.

Alle vet at det skal være et usikkerhetsmoment forbundet med fiske. Man vet ikke på forhånd hva man får. Den fandenivoldske humoren og livsglade spontaniteten som forbindes med fiskere overalt i verden, og slett ikke bare i Lofoten, henger sammen med usikkerheten. Noen dager er man søkkrik, andre dager lutfattig. Det nytter ikke å planlegge. Slikt virker befordrende på både fatalisme og utålmodighet på livets gleder.

Til forskjell fra dyrkbar jord har havet historisk vært en allmenning, en kilde til både hard konkurranse og nødvendig samarbeid. Havet er dessuten som en global motorvei. Fjell og skoger skiller, mens havet forbinder.

Moderniteten har forlengst innhentet fiskeriene. Selv om småfiskere fremdeles klorer seg fast i nesten alle verdens kystområder, blir det mindre på dem for hvert år. Industritrålerne rasker med seg det meste. Mange av dem opererer så globalt at chilenske fiskerorganisasjoner kan hevde med et streit fjes at havet vest for Chile praktisk talt ble tømt for hvit fisk av en skruppelløs utlending. Mannen slo seg senere opp som industrikapitalist i sitt hjemland.

Industrielt trålfiske er blitt sammenlignet med en gigantisk firehjulstrekker som kjører tvers over Afrika med et digert stålgarn på slep. Garnet trekker med seg alt som kommer i dets vei, brekker trær og skraper opp bakken. Kjøretøyet etterlater seg en øde slagmark. Når det er fullt, blir innholdet i garnet sortert. Det meste –- planter og dyr man ikke har kjøpere til –- blir lagt i en søppelhaug. Fløten blir skummet og solgt med god fortjeneste. Ingen protesterer.

Når så få har reagert på trålfiskets herjinger i havet og ikke minst på havbunnen, henger det sammen med at det ikke går an å se hva som foregår der nede. Men det gjør ikke havet mindre økologisk viktig enn regnskogen i Amazonas.

Silda i Nordsjøen er borte, og det går nedover med torskefisket. I Lofoten er inntektene fra turisme nå større enn fiskeriinntektene. Tunfisken minker, ikke minst på grunn av den globale sushimoten, og jeg kunne fortsette.
   
En dag er det bare oppdrettsfisk å få i butikken. Enten blir havet en ørken, eller det blir overtatt av noen få arter, havets rotter, som trives i nært samkvem med mennesker og klarer å sno seg unna trålerne.

Fisking med bunnsnøre er ekstremt bærekraftig og realt. Fisken får en reell mulighet til å slippe unna, og det er utenkelig at havet blir fisket tomt med denne teknologien. Dessuten fisker vi selvfølgelig ikke mer enn vi klarer å spise. Usikkerhetsmomentet skaper spenning. Ganske ofte er vi, iallfall enkelte familiemedlemmer, overbevist om at vi har en spekkhogger på kroken, og så er det bare en av krokene som har satt seg fast i en tangvase.

Hadde hele verden vært organisert etter bunnsnøreprinsippet, ville den ha vært et bedre sted.

Analogien til informasjonssamfunnet er åpenbar. Industrielt trålfiske er som et lite spesifisert google-søk på nettet. Det rasker med seg det som er, vesentlig som uvesentlig. Som regel sitter man igjen med noe brukbart, men det aller meste må kasseres. Her er det ikke mange tilfeldigheter –- nettet har sine paralleller til trålernes radar og ekkolodd –- men grådighetens pris er tap av presisjon. Trålerne tar med seg både unge fisk, uspiselige fisk, tang og sjøstjerner; søkemotorene på nettet plasserer nettstedene som har betalt for plasseringen først, mens resten kommer hulter til bulter.

Fiske med bunnsnøre er som å vandre på måfå inn i et ukjent bibliotek og ta bøker tilfeldig ut av hyllene. Plutselig kommer man over en bok man ikke ante eksisterte, men som det er helt nødvendig å få lest. Eller man går tomhendt ut etter en time eller to. Det er noe av sjarmen, som det heter.

Sjarmen er vanskelig å få øye på når man betrakter dagens hypermoderne fiskerier. Til forskjell fra søkemotorene på internett, fjerner de det de finner permanent. Der slutter også analogien å fungere: På nettet blir det bare mer og mer, selv om det er en fare for at rotteekvivalentene vil dominere også der til slutt.

Plutselig napper det –- det er alltid plutselig når det napper –- men det er ikke noen storfisk. “--Den slipper vi ut igjen, den er bare et fiskebarn,” sier jeg og lirker lyren, såvidt ute av bleiene, forsiktig løs fra kroken. Barna følger intenst med idet fisken kommer i vannet igjen. Den ligger stille et øyeblikk i vannskorpen, men så samler den seg og svømmer nedover i stedet for å flyte med buken opp. “--Den tar vi neste år,” sier jeg fornøyd. “--Kanskje vi skulle vente i to år,” sier min sønn. Kanskje det, ja.


f


Fiskestimer og menneskeflokker


Mennesker kan være ganske rasjonelle hver for seg, men når det blir mange av oss på samme sted, oppstår problemer. Der stiller vi dårligere enn for eksempel småfisk.


Det skal godt gjøres å nekte for at badesesongen på Sørlandet har hatt visse startvanskeligheter i år. I midten av juli målte vi en morgen 13 grader nede i bukta, og under slike omstendigheter er det veldig nærliggende for pappa å antyde muligheten av en fisketur.

Som alle sportsfiskere vet, er noen fiskearter enslige, mens andre er flokkdyr. Det kan imidlertid virke som om alle slags fisk har en tendens til å søke gruppefellesskap så lenge de er små og forsvarsløse. Da stimer de bokstavelig talt rundt ved brygger og i lune viker som sjelden frekventeres av deres fiender.

Fiskestimens form skyldes et enkelt prinsipp: Siden alle medlemmer av stimen instinktivt vet at det er de ytterste som blir spist før når en glupsk sværing nærmer seg, søker alle inn mot midten. Derfor beveger stimen seg både forover og innad. Noen må til enhver tid befinne seg ytterst, men så snart de gjør det, flytter de seg innover.

Mer komplisert er det med store, tilsynelatende velorganiserte flokker av fugler, for eksempel av stær som jakter på insekter. Fugleflokker kan bevege seg smidig og raskt, nesten som om de var én organisme. Hvordan?

Selvfølgelig har ingen fugl oversikt over hele flokken, men alle plasserer seg i forhold til dem som er nærmest dem selv. Resultatet, eller aggregateffekten om man vil, er en ekstremt velorganisert figur.

Med mennesker er det mer komplisert. Vi er mindre forutsigbare og mer kaotiske enn både fugler og fisker i våre bevegelser. Det er nesten bare i Nord-Korea at man klarer å skape gigantiske folkemasser formet som stjerner og halvmåner. Men nordkoreanerne jukser. Disse folkemassene er under autoritær ledelse. Fuglene og fiskene er derimot selvorganiserende.

Siden menneskenes bevegelsesinstinkter er så utydelige, har vi laget mengder av regler som gir instrukser om hvordan vi skal bevege oss. Byplanleggere og interiørarkitekter er to yrkesgrupper som vet en del om hva slags bevegelser som faller lett for oss. Men noen av de fineste byene i verden er ikke planlagt. De er bare vokst langsomt frem fra middelalderen og utover.

Noen av de hyggeligste butikkene har også vokst frem gradvis, uten noen overordnet plan. Det er ikke sikkert at du finner melken innerst og godteriet ved kassen der, men i stedet finner du kanskje en utmerket shorts flankert av et kinasjakkspill og noen billige dvd’er.

På slike steder er det ikke mange rette vinkler. Interessant nok viser det seg at når folk spontant lager stier over store gressplener, er de heller ikke rette. De bukter seg i myke kurver over plenen, og smelter sammen snarere enn å møtes i rettvinklede kryss. Nesten som gatene i en italiensk middelalderby.

Men det er ikke det jeg vil frem til. Når jeg ser på fiskestimene, slår det meg nemlig at nettopp fordi mennesker er mer rasjonelle enn andre skapninger hver for seg, blir de mindre rasjonelle i store masser. Da vet de ikke hva de skal gjøre når det oppstår en kritisk situasjon, med mindre det står en uniformert kar med megafon og brøler ut instrukser. Vi er rett og slett dårlige til å oppføre oss som masser.

Det finnes unntak. Et av de største spontane, kollektive fenomenene skapt av mennesker må være “Bølgen”, kjent for alle fotballsupportere. Den ble først kjent som la Ola eller den meksikanske bølgen, da den ble vist under fotball-VM i 1986. “Bølgen” oppstår når noen supportere reiser seg med hevede armer og raskt setter seg igjen like etter at de rett bortenfor har gjort det samme. Når alle er med på notene, oppstår en tilsynelatende bølgebevegelse over hele langsiden sett under ett.

Bølgen er nesten like avansert som fiskestimenes roterende fremdrift.

Annerledes er det når det oppstår panikk i et overfylt festlokale med én utgang. Hvis menneskemassene der hadde oppført seg like rasjonelt som fugleflokker og fiskestimer, kunne mange dødsfall ha vært unngått.

Det som typisk skjer når det begynner å brenne i et diskotek, er at det oppstår trafikkork fordi alle presser hverandre sammen slik at ingen kan bevege seg. Det kan stå en jente midt i utgangen, som bruker et kvarter på å komme seg ut på grunn av trykket bakfra og fra sidene.

En jevn strøm av mennesker ville derimot kunne tømme de fleste festlokaler på fem minutter. Det skal ikke kompliserte utregninger til for å forstå det, men for å få en masse til å oppføre seg rasjonelt i praksis, må alle enten ha full oversikt over hele systemet (noe som er umulig), handle på bakgrunn av instinkter vi mennesker ikke har, eller følge presise normer, som er vokst frem nettopp fordi mennesker er dypt irrasjonelle når det blir mange av dem på samme sted.

Vi betrakter de flyktende stimene av småfisk idet vi starter opp motoren. Dette her, tenker jeg, er et argument som handler om anarkismen. Men jeg er usikker på om det er et argument for eller imot.

f

Flyforbud nå!

Det var en sen kveld i slutten av november. Brisen var mild, og hadde det vært i juni, ville temperaturen ha vært et sikkert sommertegn. Nå varslet den skumlere saker. 

Ganske plutselig har vi sluttet å snakke om klimaendringene som noe forferdelig som kan komme til å skje «i løpet av få tiår». Så sent som sist vinter snakket de fleste kommentatorer om global oppvarming i futurum. Nå bruker alle presens, og det kommer ikke bare av den varme europeiske høsten vi har hatt. Det er blitt umulig å nekte for at noe rart skjer med klimaet i verden og at det skjer her og nå. Bare på noen uker har vi lest om tørke i Australia og issmelting i Antarktis, flom i Somalia og en høstlig hetebølge i Tyskland. I Oslo var det ifølge Aftennummeret nære på at Akerselva flommet over sine bredder her forleden –- godt å vite, for så har vi noe å bidra med vi også, neste gang Ganges og Rhinen renner over sine bredder.

Spøk til side, perspektivene er svimlende. Stilt overfor utsiktene om millioner av klimaflyktninger, begynner vi å forstå at hjemlige debatter om rotløs ungdom på Furuset og hijab’er på Vaterland har vært å regne som ren tørrtrening.

Kanskje har pessimistene rett i at det er for sent å gjøre noe. Men noe må vi gjøre, enten det er for sent eller ikke. Politisk avmektige og ikke så rent lite kyniske som vi er vant til å føle oss, spør vi likevel om vår innsats ville gjøre noe fra eller til. Lille jeg kan godt slutte å kjøre bil, for eksempel, og senke innetemperaturen med to-tre grader, gå over til håndkraft når jeg klipper plenen, og dessuten plante et tre eller to til våren. Men ville noen merke forskjellen?

Da er det blikket faller på en tekst som kan opplyse om at en ferietur for to fra Oslo til Mallorca koster like mye klimagasser som en gjennomsnittlig bil slipper ut i løpet av et år. Jeg reiser ganske mye med fly, for å si det som det er. Jeg flyr til en annen by, ofte i et annet land, for å gjøre en jobb minst et par ganger i måneden –- og jeg er ikke alene. Flyreisens status har sunket merkbart de siste femten årene. Det er ingen glamour eller eleganse der lenger. Avgangshallene lukter bare kontorsvette nå.

Det er blitt så trangt om plassen i luften at forsinkelser er rutine og nesten-ulykker dagligdagse, passasjerer blir busset fra fly til terminalbygning fordi portene er fulle, og man begynner å slippe opp for radiofrekvenser for kommunikasjon mellom flyene og tårnet.

Hvis denne menneskeheten virkelig ønsket å gjøre noe med klimaendringene, ville vi ha sluttet å reise med fly. Det er kanskje det eneste enkelttiltaket som virkelig ville monnet. Sett at verdens politiske myndigheter innså at noe måtte gjøres, og besluttet at fra og med i morgen vil det ikke gå noen fly! Too bad for dem som er på ekspedisjon i Amazonas eller på ferie i Indonesia, men før eller siden får de helt sikkert en båt til Rotterdam.

En slik beslutning ville være genial. Den ville forsinke klimakatastrofene og bedre livskvaliteten på én og samme tid. Mange av oss ville oppleve et generelt flyforbud som en lettelse. Det ville gi frihet fra forsinkelser, ubrukelig reisetid og ugreie avbrudd i livsrytmen. Det ville bli lett å velge bort aktiviteter. Rytmen ville bli langsommere og verden ville på alle måter bli et tryggere sted.

I en flyløs verden ville det bli interessant å både lage og dyrke en god del saker og ting lokalt. Den lange reisen ville få tilbake sitt anstrøk av noe eventyrlig og grenseoverskridende, men for de fleste av oss ville den korte reisen få igjen sin tapte glans. Igjen ville Enebakk ligge nærmere enn Frankfurt. Campingturen til Sverige og båtreisen over Nordsjøen ville bli gjenoppdaget. Faktisk ville Nordsjøen som sådan bli gjenoppfunnet, dette tidligere så livlige havstykket som mer eller mindre avgikk ved døden da silden forsvant og passasjerflyene erstattet båtene. Noen ville miste jobben, det er sant, men det skulle ikke forbause meg om mange flere ville få noe nytt å drive med.

For å komme oss til fjerne strøk ville vi måtte legge planer år i forveien og ta et skikkelig avbrekk fra jobben, ikke bare en hesblesende uke eller halvannen. Det ville ta minst to uker å komme seg til Kenya, en måned til Australias vestkyst.

Men de fleste av oss ville bli der vi er, eller like i nærheten, mesteparten av tiden. Så kunne vi lese om fjerne strøk og drømme oss dit, uten belastningen ved å reise dit og bli skuffet, slitne og lei av å vente på forsinkede fly.

Norge blir ikke det første landet til å innføre et generelt flyforbud, dessverre. Vi blir rikere i dette landet jo mer som slippes ut av klimagasser, og det virker ikke som om politikerne har gøts til å innrømme at vi pisser i buksa for å holde varmen.

Dessuten er det lite som tyder på at miljøbevisstheten er spesielt høy her i røysa. For noen måneder siden leste vi en begeistret avisartikkel om at trafikken på Gardermoen hadde steget med flerfoldige prosent i siste kvartal, langt mer enn Arlanda. Artikkelen unnlot å nevne at svenske myndigheter lenge har forsøkt å få folk til å reise mindre med fly, blant annet ved å bygge ut høyhastighetstog mellom de største byene. Vi skal nok vente lenge på den dagen en oljeglinsende norsk regjering i det hele tatt vurderer å gjøre noe lignende.


f

 

For mye

De siste årene har jeg tenkt stadig mer på Felix Bartholdy. Det er kanskje rart, for det er godt over tyve år siden jeg hadde noe særlig med ham å gjøre. Likevel er det som om han presser seg på, innstendig hviskende, og prøver å fortelle meg noe som er viktig for oss begge. Det kan skje når jeg står og pusser tennene mens jeg forsøker å lese et avsnitt eller to i en fagbok. (Dette er ikke noe jeg gjør daglig, men det ville være løgn å si at det aldri forekommer.) Det kan skje mens jeg sitter på trikken og retter eksamensbesvarelser. Det kan også skje mens jeg bestiller bøker fra Amazon klokken ett om natten, eller –- særlig –- når jeg henter de samme bøkene på posten og funderer over når jeg skal få tid til å lese dem.

Det var i første kapittel av Tor Åge Bringsværds Syvsoverskens dystre frokost at jeg traff Felix Bartholdy for første gang. Der står han på et fortau i New York med en plastpose i høyre hånd og en kassalapp i lommen. Posen inneholder åtte bøker han nettopp har kjøpt. Med desperasjon i stemmen spør han forbipasserende: «Men kan noen si meg når i helvete jeg skal få tid til å lese det alt sammen?» Felix Bartholdy har regnet ut at hvis han leser to bøker i uken, 104 i året, vil han være 83 år gammel innen han har rukket å lese alle bøkene han har stående hjemme. Men –- innser han –- han fortsetter å kjøpe bøker. Snart vil han bli nødt til å bli 200 år. Men det kommer aldri til å gå. «Jeg blir aldri 200 år. Røyker for mye. Det er det som er feilen.»

Det går galt med Felix Bartholdy. Han havner på et hustak, hvor han blir sittende og skrive tall på lapper som han kaster ut i vinden. Han prøver å tømme hjernen for ord. Det tidligere så velordnede lageret av setninger og ideer, «stuet pent bort i krukker og containere», hadde eksplodert. Alt hadde begynt å blande seg, «løsrevne ord og frynsete bokstaver».

Skildringen av Felix Bartholdys sammenbrudd er fremdeles en av de beste litterære fremstillingene av informasjonsflommen jeg kjenner til. Mindre imponerende blir den ikke av at den er skrevet i 1976, altså på en tid da blysats og énkanalfjernsyn fremdeles var blant oss.

Det er ikke nytt at det finnes for mange tekster i verden. For over 250 år siden uttrykte Holberg bekymring over at folk leste for mye, slik at de fikk for lite tid igjen til å tenke selv. Og på samme måte som i dag, klaget 1800-tallets anmeldere over at det var for mange bøker i omløp. Helt siden boktrykkerkunsten tok av i Europa på slutten av 1400-tallet, har makthaverne vært bekymret over at kunnskapsproduksjonen kom ut av kontroll.

Og likevel vil det bli skrevet og publisert mer i år enn i fjor, mye mer enn i forfjor, og enormt mye mer enn i 1955. Elektronisk teknologi har gjort det billig og lett å produsere tekster. Det er ikke mer enn en mannsalder siden blysatsen fremdeles var kurant teknologi –- i dag gir den assosiasjoner til Jules Verne og Victoriatiden –- og stadig flere bøker blir nå trykt digitalt, altså med et minimalt antall bindeledd mellom forfatterens tekstbehandler og den ferdige boken. Og mengden av utrykte, men masseproduserte tekster på Internett vokser vilt, men selv de mest begeistrede spør seg av og til hvordan i huleste de skal finne frem i jungelen når den begynner å tette seg til for alvor. Nettet er så demokratisk at dets eneste smaksdommere og kvalitetskontrollører er brukerne. Antallet Internettbrukere passerte visstnok én millard ved juletider.

Av og til føles det som om verden er i ferd med å sprenges av informasjon. Sikkert er det iallfall at informasjonsveksten er mye raskere enn befolkningsveksten. Det er mer enn nok til alle. Mye av stoffet er gratis eller nesten gratis, og det er lettere å få ut til «sluttbrukerne» (altså leserne, lytterne og seerne) enn rent drikkevann og morsmelkserstatning.

Vi mennesker prøver å fylle våre liv med noe meningsfylt, noe som gir en retning kanskje, noe som gjør det mulig å forstå hvem vi er og hvor vi befinner oss, og i beste fall hvor vi skal. I vår kultur er det et dogme at lesning hjelper. For et medlem av den Dagblad-lesende middelklassen, ville det å si at man prøver å lese så lite som mulig, være det samme som å innrømme at man synes sex er kjedelig.

Filosofen Arild Haaland har foreslått at man ikke skal drepe flere mennesker enn man er i stand til å spise. En slik regel ville ha hjulpet. Syphilia Morgenstierne har på sin side foreslått en lignende regel om tekstproduksjon: Hvert individ får ved fødselen tildelt en kvote –- vi kan jo kalle det en utslippskvote –- på 500 sider. Hvis man skriver mer, må man dementere noe av det man har skrevet tidligere. Problemet med en slik ordning er at ordrike fagbokforfattere ville tuske til seg kvotene til godtroende fiskere og matematikere for en billig penge, og blant de skjønnlitterære ville forfattere av mursteinsromaner kjøpe størstedelen av poetenes kvoter for noen flasker rødvin. På et globalt nivå ville vi i de rike landene kjøpe kvotene til fattige afrikanere for knapper og glansbilder.

Kanskje det er nettopp dette vi gjør?

f

Fremtidsminne

Hva er verst - å være historieløs eller å være visjonsløs? Kanskje spørsmålet er meningsløst. Kanskje fortiden trenger fremtiden like mye som fremtiden trenger fortiden?


Den vakre lyseblå fargen vi forbinder med Sverige, ble innført først i 1906. Tidligere hadde bunnen i det svenske flagget vært marineblå. Det norske nasjonalflagget av 1821 består følgelig av det danske flagget påført et smalt, svensk kors i midten.

De fleste svensker er nok uvitende om disse sammenhengene, og om noen fortalte dem at flaggfargen deres var et nymotens påfunn, ville det neppe gi dem søvnløse netter.

Slik er det ikke i Norge. Hvis du synes du har for få uvenner, kan du uten vanskeligheter skaffe deg noen flere ved å påpeke at bunader, rosemaling og alt vi vanligvis tenker på som eldgammelt, typisk og norsk, i virkeligheten verken er utpreget norsk, typisk eller eldgammelt. Norskhet er en historisk identitet knyttet til forestillinger om røtter. Å være norsk er som å sitte på med en bil hvor sjåføren har blikket klistret til bakspeilet.

Sverige og Norge har håndtert fortiden ulikt. Det tyvende århundrets Sverige var et fremtidsrettet prosjekt. Det skulle bygges motorveier, fabrikker, skoler og boligblokker. Alt i 1920-årene ivret sosialdemokratene for å legge bak seg det gamle «Lort-Sverige», til fordel for et hygienisk og effektivt samfunn med sosial rettferdighet og oppløftende fremtidsvisjoner til alle.

Først mot slutten av 1980-tallet begynte det svenske maskineriet å knirke i sammenføyningene. Noen år senere befant landet seg i en uventet og smertefull økonomisk krise. Det ble arbeidsledighet og nedskjæringer, men de fleste fortsatte å være lojale overfor systemet. I stedet for å se seg i bakspeilet, satte landets sosiale ingeniører inn et ekstra gir, og gjenoppfant landet som IT-nasjon. Det var ikke mye tilbakeskuende nostalgi å spore der. Man kan ikke annet enn å ta av seg hatten.

I Norge betraktes historieløshet som en alvorlig synd. Svenskene har hatt en mer avslappet holdning. Der har det vært mer kritikkverdig å være visjonsløs enn å ha glemt fortiden.

I siste instans handler det om å finne en balanse. I høst deltok jeg på en konferanse på Stiklestad om fortidsminner. De dyktige fagfolkene på Stiklestad nasjonale kultursenter har klart å gjøre mye ut av lite. I Sverige, som har en på alle måter rikere historie enn Norge, har tendensen heller vært å gjøre lite ut av mye. Det gamle Sverige skulle på historiens skraphaug, jo før jo heller.

Men det er ikke så enkelt. For historien handler ikke først og fremst om fortiden, men om nåtid og fremtid. Hvilke historier vi forteller, sier noe om vårt selvbilde og våre drømmer. Vi trenger historien av hensyn til fremtiden.

Land som har gjennomgått dramatiske omveltninger må skrive om historien. Lenin-statuene i Øst-Europa blir enten fjernet eller turistifisert, for å si det slik. Voortrekker-monumentet i Pretoria, trolig verdens styggeste minnesmerke, ble reist til minne om afrikandernes (boernes) heltemodige erobring av Transvaal. I det frigjorte Sør-Afrika, hvor svarte i teorien er like mye verdt som hvite, fungerer en slik fortelling dårlig. Derfor må noe gjøres med monumentet. Det beste forslaget hittil har vært å male det rosa og gjøre det om til en homseklubb.

På Stiklestad ligger et norsk Voortrekker-monument nedgravet, i form av en flere meter høy granittbauta reist av Nasjonal Samling i 1944. Monumentet var ledd i Quislings forsøk på å trekke en historisk linje fra vikingtiden til nazismen, og lokalbefolkningen fjernet den så snart de fikk sjansen i 1945.

Nå blir det foreslått å grave bautaen opp igjen, men mange er skeptiske. Dette er forbausende, tatt i betraktning at vi snakker om et land der interessen for annen verdenskrig fremdeles er enorm. Problemet er trolig at bautaen ikke ble reist av utlendinger, men av norske nazister, og at det var godt oppmøte da Quisling i sin tid avduket den. Fremdeles ser det ut til at de eneste norske historiene som teller, er de som bekrefter at norske mennesker bare er i stand til å produsere gode handlinger.

Å ta lærdom av historien er uforenlig med ønsketenkning. Siden fremtidsvisjoner trenger fortiden, har vi ikke råd til å glemme urett vi selv har begått.
Det har vært hevdet at hundreårsjubileet i 2005 har noe å gjøre med 1905. Det kan vel være noe i det, men først og fremst markerer jubileet de kommende hundre år. Fortiden er nødvendig av hensyn til fremtiden, og nazibautaen på Stiklestad kan kanskje stå som et fremtidsminne om de feil vi ikke har tenkt å begå de kommende hundre år.



f

 

Frihetens pris

Det er ren science fiction. I en by omgitt av et øde, forblåst landskap ligger et stort hus, og i det huset er det et bibliotek, og bak biblioteket ligger kammerorkesterets øvingsrom.

Det er ikke alle forunt å føle seg som skuespillere i en Mad Max-film. Jeg tilhører de heldige. Jeg har reist på et støyende motorkjøretøy, med stanken av diesel i neseborene, gjennom et veiløst, forrevent landskap med skjulte farer og barske vinder. Etter timers kjøring svingte vår forhutlede lille karavane over en bro og inn i en by med intakte bygninger og monumenter, men uten et eneste menneske. Vi stanset i sirkelformasjon for å unngå bakholdsangrep, løftet våre sotgrå visirer og vagget klønete ned fra kjøretøyene i våre klumpete romdrakter.

Nesten alle dører var åpne. Utenfor et postkontor som så flunkende nytt ut, hang en ensom, rød postkasse med påskrift om leveringstiden for A-post. En del vinduer i arbeidernes boligblokker var ødelagt. Inne var det mørkt. På torget tronet en dyster byste på en høy sokkel av massiv betong.

Noen av bygningene bar preg av å ha vært brukt til felles aktiviteter. De var større enn de andre, og når man vaktsomt åpnet døren, ble man møtt av dagslys filtrert gjennom store, skitne vinduer. Disse husene hadde luftige inngangspartier med diplomer og bilder på veggene, vaktbur og resepsjonsområder. Ett av dem inneholdt et stort, tomt svømmebasseng. Et annet sted var det en gymsal, og i annen etasje et bibliotek av respektabel størrelse. Bøkene var i perfekt stand. Vi bladde i noen av dem, klarte å tyde noen titler og forfatternavn. Vi forstod ingen ting av innholdet, men skjønte såpass som at dette biblioteket holdt høyt nivå.

Stedet var den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden, en drøy tur med snøscooter fra Longyearbyen. Vi var med som styremedlemmer i en stiftelse som driver med økoturisme blant annet på Svalbard. Det er mye vær og enda mer natur på Svalbard, men ingen isfjell eller frosne fjorder kunne overgå opplevelsen av å vandre gjennom et perfekt bevart, forlatt bysamfunn fra en fjern fortid.

Russerne er de eneste, bortsett fra de norske, som i alle år har klort seg fast med fangst og gruvedrift på Svalbard. Gruven i Pyramiden var i drift til 1998, og da var den fremdeles en nyanlagt by med pene gater og omplantet gress fra Sibir. Men Russland er fattigere og mindre velorganisert enn Sovjetunionen var, og hadde ikke lenger kapasitet til å drive stedet, selv om det nettopp var funnet olje i området. Da de fikk beskjeden, pakket arbeiderne sammen og satte seg på første fly.

Pyramiden gir inntrykk av at innbyggerne er blitt utslettet av en kosmisk stråle som har fjernet alle mennesker og bevart alt annet. I gymsalen ligger innebandykøller i en krok, noen baller og et par håndklær på en benk i garderoben. Fotografier av unge menn som har vunnet interne idrettskonkurranser henger i trappene. Og så kommer man til biblioteket, som ingen har brydd seg om å tømme. Utvalget av litteratur, Dostojevskij og Hamsun, får en uvegerlig til å tenke hva de ville ha kunnet tilby på biblioteket i et lignende gruvesamfunn i Alaska, bebodd av arbeidere fra USA?

Innerst i en korridor bak biblioteket hadde musikerne sine øvingsrom. Ett av dem ble åpenbart brukt av et kammerorkester. På gulvet lå noen slitne partiturer, et par instrumenter og notestativer. Det var altså her de av gruvearbeiderne som spilte kammermusikk i fritiden, gikk for å øve. Igjen tenker man: Hva ville de hatt i et tilsvarende gruvesamfunn i den frie verden, for eksempel Alaska? Tja. Kanskje en burgerbar og en kino. Det krever ganske mye langsom tid å lære seg å spille og høre klassisk musikk, men kanskje vår effektive tid har botemidler mot dette problemet også? Odd Børretzen fabulerte en gang om et japansk orkester som visstnok hadde fått ned spilletiden på Beethovens niende til fire minutter og enogtyve sekunder.

I dette politisk ufrie samfunnet på 78 grader nord fantes det altså gruvearbeidere med overskudd til å spille klassisk musikk i fritiden. Og nei, det var neppe noen som tvang dem. Tro om ikke tapet av dybde vi ofte merker i vår egen kultur, har noe å gjøre med frihet? For noen år siden var det en nobelprisvinner i kjemi som påstod, under nobelforedraget sitt, at det største miljøproblemet i vår tid var forurensningen av hjerner. Det var kanskje hjernedødt sludder han hadde i tankene, men det kan også tenkes at han siktet til de manglende mulighetene til fordypelse i det kakofoniske mediesamfunnet.

Det ligger en stor ironi i at frihetens pris kan være passivitet. I en av fjorårets utgaver av Donald Duck & Co. blir den geniale oppfinneren Petter Smart overtalt til å lage en tv-serie for barn, hvor han viser hvordan man kan finne opp. Etter en stund møter han noen av sine små beundrere, og så spør han dem: Nå, barn, hva har dere funnet opp? De svarer: Vi? Vi har ikke funnet opp noe. Vi bare ser på deg, vi.

Innrøm i det minste at det er et tankekors at bestemte typer ufrihet gir beskyttelse mot støy og avbrytelser. Spørsmålet vi må finne et svar på i vår tid, er hvordan vi kan beskytte oss uten å gi avkall på friheten. Jeg har ikke noe svar, men av og til er det ålreit  å nøye seg med å være i nærheten av spørsmålet. Særlig når man vet at man slipper å bo i Pyramiden.

f

God tid og dårlig tid

Det finnes god tid, og det finnes dårlig tid. Men den dårlige tiden kan gjøres om til god tid.

Det fine med tiden er at den er så allsidig. Den kan jo brukes til alt. Den kan strekkes som en strikk og presses sammen som en tom ølboks, klippes opp og skjøtes sammen til endeløst lange bånd.

Men skinnet bedrar. Av og til går tiden fort, av og til langsomt, uten at vi helt skjønner hva som skjer. Plutselig er det stengetid, og det er visse mennesker som aldri forstår at festen er slutt. For dem går tiden fort, men for vertskapet går den langsomt.

Dårlig tid kan være det samme som lite tid. Jeg tenker på det når jeg ser bilister snike i køen på Ringveien. Ofte er kjøretøyene store, svarte og tyske. Sjåførene tror nok at de har mindre tid igjen til det de skal rekke enn de andre i køen, og den lille tiden de mener de har, er langtfra god. Den er adrenalinfremkallende og ubehagelig for dem som opplever den.

Den lille tiden som er igjen til eksamen er heller ikke alltid så god, for ikke å snakke om minuttene på tannlegens venteværelse. Denne tiden er både dårlig, liten og langsom.

Dårlig tid kan også være liten og rask, det er nok det vanligste i vårt samfunn, med sine oppjagede, hektiske rytmer. Den dårlige, raske tiden er den som fylles av alt vi skulle ha gjort i går eller for en time siden, og som vi derfor gjør så fort at det går ut over kvaliteten. Ekte kvalitetstid er nesten alltid langsom.

Det slår meg at også god tid kan være liten og langsom. Lille julaften slik den oppleves for et barn er bare et lite stykke tid, men den er både god og langsom. Den kan kanskje sammenlignes med tiden det tar å lese et dikt. Det kan bare gjøres langsomt, i diktets egen rytme, og det tar ikke mer enn noen minutter, men tiden det tar, er uten tvil god.

Men god tid kan også være liten og rask, som tiden det tar å spille en punklåt eller spise en sjokolade. Jeg tror likevel de fleste av oss mener at god tid vanligvis er langsom, mer som en strikk enn som en ølboks.

Det går ikke an å si at dårlig tid er det samme som lite tid. Det finnes tvert imot mange mennesker som har mengder av langsom, dårlig tid. De er kanskje fanger, arbeidsløse, barn med for lite voksenkontakt, eldre som venter på besøk. For dem er det ikke noe poeng å snike i bilkøen. De bruker tvertimot så lang tid de bare kan når de henter avisen, foretar en enkel transaksjon på Posten, stikker ut en tur for å kjenne på været. For dem er det ingen ting som haster, siden det ikke haster for andre å oppsøke dem. Hvis de som sniker i køen på Ringveien gjør det for å besøke et eldre familiemedlem, haster det bare på grunn av alt de har gjort først og alt de har planlagt å gjøre etterpå.

Det langsomme kan alltid vente, det er det raske som haster. Våre liv er satt sammen av mange slags rytmer, raske og langsomme, korte og langvarige. Erfaringen forteller oss dessuten at det bare er i fabelen at skilpadden til slutt vinner over haren. I den virkelige verden har den sjelden en sjanse. Den blir forbikjørt, om ikke direkte overkjørt.

Slik har det ikke alltid vært. I tradisjonelle samfunn respekteres de eldre nettopp fordi de er langsomme. De forventes å snakke langsomt, bevege seg langsomt, tenke langsomt. De forventes å irettesette de unge for deres utålmodighet. Det er livserfaringens lange linjer som danner grunnfjellet i samfunnsmodellen. Moderniteten representerer nøyaktig motsatte verdier, og det er et tankekors at livserfaring står så lavt i kurs hos oss. En sivilisasjon som ikke anerkjenner langsom modning har neppe noen storartet fremtid.

Hvis det nå er slik, og det tror jeg det er, at langsomheten er på tynn is i vårt samfunn, at langsom tid nærmest instinktivt blir betraktet som dårlig tid, så åpner et spennende scenario seg. Vinnerne i konkurransen om prestisje, makt og penger vet at de må være raske når det trengs, og hurtigheten smitter over på hele livet deres. De risikerer å leve i et halsbrekkende tempo uten et korrigerende blikk i bakspeilet. De har alt unntatt en vekslende rytme.

Taperne, altså de som ikke til enhver tid har en million ting de skulle ha gjort, får til gjengjeld friheten til å styre sine egne rytmer, om de da griper muligheten. Da legendariske Per Bang i høst gav fra seg «På nattbordet»-spalten, markerte Bjørn Gabrielsen skiftet ved å intervjue en selger av bladet «=Oslo» om hans lesevaner. Mannen hadde ikke fast bopel, men han leste både bredere og dypere enn næringslivstoppene som har figurert i spalten de siste årene. Hvis noen av dem i det hele tatt husket navnet på en krimforfatter, ble Bang euforisk. Gateselgeren hadde for sin del klart å gjøre sin langsomme tid til en god tid.

I en slik verden får bare taperne anledning til å lese tykke bøker utelukkende for gledens skyld. Bare taperne legger merke til den første hestehoven, gjenkjenner duften av svarthyll, lærer seg alle Charlie Parkers soli utenat. Bare taperne får anledning til å følge naturens gang samtidig som de lærer om dieselmotorer og den japanske kalligrafiens historie. I så fall vil taperne ende som vinnere, ikke fordi de tar igjen vinnerne, men fordi de vil kunne se tilbake på livet, når det nærmer seg slutten, uten å tenke på alt de skulle ha gjort.

Sannsynligvis er det dette som menes med at de siste skal bli de første.

f

I begynnelsen var musikken

Det er kanskje riktig at et bilde kan si mer enn tusen ord, men da er det like riktig at et ord kan si mer enn tusen bilder. Og hva sier musikken?

I likhet med mange andre, har også jeg fra tid til annen forsøkt å skrive om musikk. Det har sjelden gått særlig bra. Å beskrive musikk er som å male om en avhandling. Før eller siden støter man på en usynlig vegg, der verbalspråket slutter og musikken begynner på den andre siden. Det er lett å si hva noe ligner på («Oasis lyder som Beatles en dag Paul lå hjemme med influensa»), eller å forbinde musikk med en sinnsstemning («Chick Coreas plater er optimistiske»). Det er enkelt å finne adjektiver som forteller at en bestemt musikk er sær, eksentrisk, blytung, kompleks, florlett, lyrisk, dramatisk eller til og med glad, eller at en bestemt dirigent eller produksjon gir musikken et «mekanisk» eller «fyldig» preg. Når man må beskrive rar musikk, kan man prøve seg med en kombinasjon av karakteristikker («Det belgiske prog-ensemblet Univers Zéro lyder som en suicidal Bàrtok akkompagnert av Black Sabbaths rytmeseksjon på speed»).

Men fremdeles skraper vi bare i overflaten. For at verbale beskrivelser av denne typen skal gi mening, må leseren og skriveren tilhøre et lytterfellesskap der man på forhånd, med referanse til musikk alle er fortrolige med, er blitt enige om noen standardkarakteristikker.

Det blir sagt at et bilde sier mer enn tusen ord, sikkert av en billedkunstner eller fotograf. Mot dette synet går det an å innvende et ord også kan si mer enn tusen bilder, det gjelder bare å finne det rette ordet. Danserinnen Isadora Duncan forklarte en gang at «hvis jeg kunne si det, hadde jeg ikke trengt å danse det». Det finnes mange slags språk, eller kommunikative systemer om man vil, og det er ikke alltid mulig å oversette mellom dem. Visse ting kan bare sies gjennom dans, andre ting med bilder –- og så er det altså musikken.

Noen av dem som forsker på menneskets evolusjon betrakter musikken som en unyttig luksus som ikke har gitt våre forfedre en eneste fordel i kampen for å overleve. De må ha sett for seg steinaldermennesker med bambusfløyter og geiteskinn, som forlystet seg under en pust i bakken etter dagens mammutjakt.

Heldigvis finnes det mer fornuftige forskere, som har sett hvordan musikk og verbalspråk glir over i hverandre, at det ene begynner der det andre slutter, og at vi hadde vært åndelig vingeklippet uten musikk. I boken The Singing Neanderthals beskriver arkeologen Steven Mithen hvordan det kan ha gått til at musikk og språk skilte lag for noen titusener av år siden.

I begynnelsen var alt musikk. Så kom verbalspråket med sin særegne form for tinglighet og presisjon, og etter en stund, en laaang stund, var språket og musikken klart adskilt fra hverandre i de fleste kulturer. Musikken lå i bunnen, og den tar fremdeles over der verbalspråket kommer til kort.

Det finnes ingen kjent kultur som ikke har hatt musikk. Opprinnelig ble den trolig brukt både i kombinasjon med dans, altså i ritualer, og til å «snakke» med. Om vi kan forstå den på tvers av kulturforskjeller? Tja, mange tenåringsforeldre vil si at det iallfall er umulig å forstå musikk innen samme kultur. Da jeg var i slampealderen, hørte mine foreldre bare støy fra gutterommet mens jeg satt og lyttet til Deep Purple-organisten Jon Lords sublime akkordprogresjoner. 

Indisk kunstmusikk gjengir på sin måte, i sitt språk, den intrikate indiske kulturen. Det vi i Vesten kaller mikrointervaller er vanlige der, altså forskjeller som er mindre enn halvtoner. Vår skala består av tolv toner; i India har de mange flere. Til gjengjeld har vi langt flere instrumenter i europeisk kunstmusikk. Et partitur for symfoniorkester kan inneholde femti stemmer eller mer. Der ligger vår kompleksitet.

Det er fullt mulig å forstå fremmed musikk, men av og til kan det være like vanskelig som å lære et eksotisk språk.

Mithen og andre som skriver om musikk hos det tidlige mennesket, har lagt merke til at spebarn ser ut til å ha en medfødt musikalitet, som avtar etter hvert som de vokser opp og blir besudlet av språket. I våre samfunn er det bare én av ti tusen som har absolutt gehør, altså er i stand til å gjenkjenne en bestemt tone (i land med tonespråk, som Vietnam, er dette noe vanligere), men blant små barn er egenskapen mindre sjelden. Blant høytfungerende autister (med Aspergers syndrom) er absolutt gehør også relativt utbredt. Dette tyder på at musikken kommer før språket, at språk bygger på musikk og ikke omvendt.

En av de beste beskrivelsene av musikk jeg kan huske å ha lest, stod i Nye Takter for over tyve år siden. Der lette Jan Arne Handorff etter ord som kunne forklare hvordan The Residents’ nye, hypereksentriske plate hørtes ut. Han valgte å beskrive sin trang, når han hørte platen, til å iføre seg en tweedjakke han hadde arvet etter sin far, for deretter å redegjøre i en viss detalj for jakkens beskaffenhet. Musikken er jo uansett sitt eget språk, og da kan man like gjerne sammenligne den med en tweedjakke som noe annet.

  f

  I fotballens skygge

Av og til er det beste å være en stor fisk i en liten dam. Der ligger en av globaliseringens største begrensninger.

‘Nå er det EM-kvalifisering som gjelder, men først skal det hjemlige seriemesterskapet avgjøres.’Snart begynner vi å snakke slik selv, hvis vi ikke passer oss. Fotballjournalistenes barbariske klisjeer siver inn i hverdagsspråket; det er knapt til å unngå, for dette språket er blitt en del av luften vi puster i.

Tidligere i år utga Franklin Foer en bok om fotballens globalisering, ‘"Fotball forklarer verden". Foer skriver om iranske fotballsupportere som drømmer om å slå USA, om skotske supportere som ikke bare hater England, men også det katolske nabolaget Celtic, om folk (vanligvis menn) som har alle sine geografikunnskaper fra fotballens verden.

Mange kan nikke gjenkjennende. Sønnen min, ni år gammel, vet at både Huddersfield og Blackburn er mellomstore byer i Midt-England, og i sommer nikket han gjenkjennende til veiskiltene vi suste forbi på det franske bondelandet, de pekte ut retningen til byer som Lyon, Nantes og Auxerre.

Fotballen er blitt et felles globalt språk, kanskje et av de viktigste, et lim som holder verden sammen. Da Danmark stemte nei til Maastricht-avtalen i 1992, sa Jacques Delors at nå håpet han iallfall at danskene vant fotball-EM, for så ble de kanskje stolte over å være europeere igjen.

Danskene vant. Noen år tidligere var antropologen Eduardo Archetti på reise i Afrika, og han fikk problemer med sitt argentinske pass på flyplassen i Ouagadougou. Den uniformerte i skranken var ikke sikker på hva slags visum en argentiner burde ha –- han var ærlig talt ikke sikker på om han hadde hørt om Argentina. Etter noen minutters heftig parlamentering på bakrommet kom passkontrolløren ut igjen, åpnet Eduardos pass og stemplet det med en ekspansiv håndbevegelse og et bredt smil, idet han ytret det magiske ordet: ‘Maradona.’

Fotballens enestående gjennomslagskraft henger sammen med dens særegne blanding av fysisk eleganse, intelligent strategi og rå brutalitet, dens uforutsigbarhet og utall av kombinasjonsmuligheter. Fotball er en ålreit sport, for å parafrasere en annen bidragsyter til denne spalten. Men som Foer og en mengde samfunnsforskere har påpekt, er den mer enn ålreit, for den er også dypt politisk. Irer og engelskmenn, Rangers og Celtic, Vålerenga og Lyn, afrikanere og europeere; du holder ikke med et lag som står for et land, en verdensdel, en religion eller en samfunnsklasse du misliker. Hvis det flerkulturelle Indonesia gjør alvor av å innføre sharia-lover, heier du formodentlig ikke noe mer på dem enn du ville ha heiet på nazi-Tyskland.

Når lyskasterne skrus på, faller mørket dystert over omgivelsene. Når det er knapphet på godene, i dette tilfellet publikums oppmerksomhet, fører den enes suksess til den andres fiasko. Jegere og sankere som gradvis blir presset ut i karrigere områder av de mer effektive, tallrike og velorganiserte jordbrukerne, har tradisjonelt enten assimilert seg, akseptert sin nye rolle i utkanten av verden, eller skapt seg en alternativ nisje.

Idrettene som gradvis er blitt skjøvet ut i skyggen av fotballen og den moderne medievirkeligheten, har fulgt ulike strategier. Noen, som skøytesport og orientering, ser ut til å ha akseptert sin skjebne utenfor flomlyset. Den dag i dag finnes det nordmenn blant verdens beste orienteringsløpere, men navnene deres kommer ikke i avisen. Og de siste årenes forsøk på å gjøre skøytesporten mer seervennlig, har bare skapt sinne blant puritanerne og likegyldighet hos de andre.

Assimilasjon er nok enda mer vanlig –- fotballen suger til seg energi som i en annen tid ville ha blitt kanalisert i andre retninger. Hvis det er noen som tror at gutter alltid har vært monomant opptatt av fotball, tar de feil, og ikke bare fordi ‘alltid er et håpløst langt tidsrom. Forleden hørte jeg et Stompa-hørespill fra sekstitallet. Fotball ble ikke nevnt én gang.

Den tredje strategien, å skape alternative nisjer som ikke konkurrerer direkte med fotballen, er den mest interessante. Det beste eksempelet er kanskje de gæliske idrettene. I Irland blir du beundret hvis du gjør det godt i den engelske eliteserien, men nasjonalhelt blir du bare hvis du blir irsk mester i hurling eller gælisk fotball. Disse to idrettene, som kombinerer elementer fra fotball, rugby og hockey, er ekstremt hurtige og brutale lagsporter. De spilles bare av irer. Eller, rettere sagt: Man blir irsk av å drive med gælisk idrett.

Mot en slik strategi har fotballen lite å stille opp med. Hvis du scoret det avgjørende målet i den gæliske fotballfinalen, trenger du aldri å betale for en halvliter på den lokale puben resten av livet. Hvis du gjør det samme i europacupen i fotball, er problemet at du ikke har noen lokal pub der du bor. Og selv om du hadde hatt det, ville du aldri ha kommet frem til bardisken uten seks livvakter.

At det er bedre å være en stor fisk i en liten dam enn å være en liten fisk i en stor dam, vet vi. Mindre opplagt, men ikke mindre sant, er det at det kan være bedre å være en stor fisk i en liten dam, enn å være en stor fisk i en stor dam. Globaliseringen har kort sagt sine begrensninger.

f

Kunsten å glede seg

Ingen andre vesener enn oss er i stand til å dagdrømme. Men har vi fremdeles tid til det?

Det krever ikke noen stor innsats å glede seg. Du må bare ha tid til det. Psykologen Daniel Gilbert skriver at «når vi tenker på rugsmørbrødet med pastrami vi har tenkt å spise til lunsj, eller den nye flanellpysjamasen mamma sverget på at hun sendte i posten i forrige uke, trenger vi ikke å sette til side et stykke tid mellom våre øvrige avtaler, rulle opp ermene og sette i gang med å fantasere frem bilder av smørbrød og pysjer.» Det koster hjernene våre lite å dikte opp slike bilder, men først må vi ha skrudd på fantasien. Vi må være i stand til å se for oss en fremtid der våre drømmer er blitt til virkelighet, og for å klare det, må vi også kunne oppleve savn og lengsler.

I «Det fleksible mennesket» setter sosiologen Richard Sennett opp en kontrast mellom far og sønn. Han kjenner begge litt. Faren intervjuet han tidlig på 1970-tallet i forbindelse med et forskningsprosjekt, og sønnen møtte han tilfeldigvis på en flyplass på midten av 1990-tallet.

Faren hadde jobbet som vaktmester på en skole. Han hadde lange arbeidsdager og lite fri, men visste å nyte fridagene. Han sparte så mye han kunne, både for at familien skulle få råd til ting de ønsket seg, og for å finansiere barnas utdannelse. Da han gikk av, hadde han klart å oppnå målene han hadde satt seg mange år tidligere.

Med sønnen var det annerledes. Han satt i designerdress og skrev epost på en laptop da Sennett kom bort til ham. De kom i prat og ble sittende ved siden av hverandre på flyet. Sønnen fortalte Sennett at han følte at han manglet en kjerne i livet sitt. Han og kona hadde flyttet flere ganger i løpet av de siste årene, han opplevde ingen tilhørighet til noe sted, eller til noen jobb, og følte at han ikke hadde klart å bli kjent med sine barn. Han følte seg fragmentert.

Det som skaper sammenheng i våre liv, kan være både forventninger og erindringer. Nåtiden –- den spennende berg-og dalbaneturen, åpningen av gavene på julaften, den storartede konserten, den givende samtalen, det deilige måltidet –- er bare en tynn hengsel som binder fortid og fremtid sammen. Kanskje sønnen, når han blir gammel, vil klare å tråkle sammen en helhet av livet sitt, kanskje ikke. I øyeblikket ser han verken sammenhenger bakover eller fremover, bare isolerte fragmenter. Alt blir et eneste sammenhengende, hesblesende her og nå. Det blir ingen ting å glede seg til, og dermed blir det også mindre å glede seg over.

Sennetts eksempel handler om en kultur som har mistet retningssansen, som virrer hit og dit i stedet for å følge et moralsk kompass tålmodig og selvsikkert. Men det er verre enn som så. For meg kunne Sennetts bortkomne sønn nesten like gjerne ha vært lobotomert.

Lobotomi var en kurant medisinsk behandling så sent som i 1950-årene. Det bestod i et relativt enkelt inngrep der man kuttet forbindelsene mellom frontallappen, som sitter like bak pannen, og resten av hjernen. Frontallappen visnet bort, den var ikke lenger i stand til å kommunisere med omverdenen. Lobotomerte var ofte velfungerende. Den viktigste endringen, sett fra behandlernes side, bestod i at de ble «lettere å ha med å gjøre». Sagt på en annen måte: Mange lobotomerte ble apatiske og umotiverte. Det var behagelig for psykiaterne naturligvis, men for de lobotomerte kunne det oppleves som om noen hadde tatt fra dem sjelen.

Lobotomiens opphavsmann var den portugisiske legen António Egas Moniz, som ble belønnet med Nobelprisen i medisin i 1949. Helt fra starten av fantes det kritikere av behandlingsmetoden. De registrerte at lobotomerte pasienter hadde mistet noe vesentlig. De ble for eksempel ute av stand til å spille sjakk. Mange av dem kunne uten problemer regne ut 64x34 i hodet, lese korrektur på kompliserte tekster og ramse opp navnet på samtlige hovedsteder i Sør-Amerika, men hvis man spurte dem hva de hadde lyst til å gjøre i kveld, ble de stille.

Det gikk gradvis opp for forskerne at selv om mennesker tilsynelatende klarer seg fint uten frontallappen, er denne delen av hjernen nødvendig for alt som har å gjøre med planlegging. Evnen til å forestille seg fremtiden ligger i frontallappen! Det lobotomilegene tok fra sine pasienter, fikk altså mye verre konsekvenser enn om de bare hadde kappet av dem et øre eller en fot: De fratok pasientene sine fantasier, drømmer og ambisjoner.

Det kommer ikke som noen overraskelse at frontallappen er den evolusjonsmessig nyeste delen av hjernen. Den siste brikken som måtte på plass før vi ble oss, altså mennesker, var evnen til å drømme om fremtiden, til å glede oss, legge planer, sette oss høye mål, og å definere (for så å omdefinere) våre ambisjoner med livet.

Datamaskiner er flinkere enn oss til å regne, og hunder er bedre til å snuse, men ingen, verken skapninger eller maskiner, er flinkere enn mennesker til å dagdrømme. Det som bekymrer meg litt, er at mellomrommene nå om dagen fylles så effektivt at det føles som om vi ikke lenger har tid til å dagdrømme, det er som våre våkne søvnperioder er blitt drømmeløse.

f

Nye og gamle verdener

I over fem hundre år har Kanariøyene vært et veikryss mellom den nye og gamle verden. Slik er det fremdeles, men kontrasten er blitt skarpere siden Columbus.


En av de få virkelige skurkene i Carsten Jensens store sjøroman Vi, de druknede er kaptein Jack Lewis, som driver en mildt sagt umoralsk handelsvirksomhet i Polynesia. Han får til slutt som fortjent, men før han blir svøpt i et laken og dumpet over rekka, rekker Lewis å dele sin smule livsfilosofi med vår danske hjemmelsmann.

Europeerne som blir tiltrukket av Sydhavet, sier kaptein Lewis, kan deles inn i to kategorier. Noen vil ikke noe annet enn å sitte i skyggen av en kokospalme, mens andre drømmer om rikdom.

Slik er det fremdeles i vårt nærmeste Sydhav, skjønt når man spaserer langs strandpromenaden i Playa de las Américas, er det ikke så lett å få øye på den andre kategorien. Det er ikke så rart, for de frekventerer ikke restaurantbeltet.
La oss likevel dvele litt ved strandpromenaden. For hvis du løfter blikket litt fra plakatene som reklamerer for VG og Bild-Zeitung, et hakk opp fra kafeene og restaurantene der turister og fastboende nordeuropeere slår ihjel tiden, vil du se at det bygges terrasseleiligheter i et frenetisk tempo oppover i åssiden. Kanariøyene har den høyeste befolkningstettheten i Spania, og det skyldes verken barnefødsler eller polske rørleggere.

Tenerife og Gran Canaria blir fylt opp av spreke pensjonister og yngre mennesker som har anledning til å rømme fra vinteren. Spanske myndigheter har ingenting imot at de kommer. At innvandrerne bruker oppsparte midler på øyene, og ikke i sine kaldere hjemland, er det Spania som tjener på.

Både turismen og utvandringen til varme strøk er blitt demokratisert. De som kjøper leiligheter i Los Cristianos og Las Palmas, er de samme som reiser med Star Tour. De er deg og meg, nå i Syden heller enn på fjellet. De rikes drøm er blitt Hvermannsens mulighet. Der kan man spille golf og drikke hvitvin, snakke om været og prisnivået med sine landsmenn, flanere og lese dagens nordeuropeiske avis. I en fersk nekrolog over en langtidsbosatt engelskmann står det at han pleide å si at det var ingen ting han likte bedre enn å gjøre ingenting.

Du humrer kanskje litt over den uspanske stemningen i Playa de las Américas. Underholdningsgruppene spiller dub og salsa, ABBA og kanskje a-ha, iallfall ikke flamenco. Pubene viser engelsk fotball på flatskjermer og reklamerer med at du får en halvliter for bare £1, og det spanskeste langs stranden er en meksikansk restaurant. Men dette tar kanarierne med knusende ro. Kanariøyene har vært et veikryss siden før Columbus stanset der for å fylle vann og proviant i 1492. Da øyene ble erobret av spanjolene noen år før Columbus, lå de først og fremst på veien til Afrika.

Kontakten mellom Kanariøyene og Amerika fortsatte i flere hundre år etter Columbus. Utvandringen fra øyene var så omfattende at karibisk spansk minner mer om den kanariske dialekten enn om fastlandsspansk. I Franco-tiden flyktet hundretusener av spanjoler fra nød og undertrykkelse til Latin-Amerika. I den lille havnebyen Garachico står et minnesmerke over denne tiden, i form av en mann som sleper kofferter til havet. Der hjertet hans skulle ha vært, er det et hull. Han reiser med blandede følelser.

Denne mannen finnes fremdeles, men han har skiftet hudfarge. Øyene ligger nordvest for Mauretania og Senegal, en strabasiøs men ikke umulig reise for et mindre fartøy som legger ut fra Nouachott eller Dakar. I fjor var det 30 000 afrikanere som vaklet i land på en strand etter å ha brukt sparepengene på den livsfarlige overfarten. Noen får bli takket være den liberale spanske innvandringspolitikken, men flere blir stoppet allerede før ankomst, av kystvakten som har rustet kraftig opp det siste året. Hvor mange som drukner, er det ingen som vet. I fjor ble en båt med elleve inntørkede lik ombord funnet øst for Barbados. Opprinnelig hadde holken hatt over femti passasjerer, og i en lomme ble det funnet en lapp hvor det var skriblet ned en avskjedshilsen fra en senegaleser som skrev at «jeg ville bare sende familien min i Bassada litt penger. Unnskyld meg og farvel.» Han drømte kanskje om rikdom, men hans største ønske var å få lov til å gjøre noe annet enn ingenting.

Overfarten fra Afrika koster rundt 5000 kroner, mer enn mange pakketurer til Kanariøyene fra Europa. Kanariøyene er fremdeles et veikryss mellom en ny og en gammel verden, et sted der fortvilelsen og overfloden møtes uten å treffes. Men det er ikke lett å se hvilken av disse verdenene som er den nye.



f


Også en form for demokrati

Stol aldri på et språk som ikke er villig til å forenkle seg selv.

«Det går vel an å si,» sa vår engelske kollega ettertenksomt, «at finsk er et vanskelig språk å lære objektivt sett

Finnene flirte sjenert. «Datteren min er to år gammel, og hun klarer å få sagt det hun vil,» sa den ene. «Det er vel mer et spesielt språk enn et vanskelig språk,» sa den andre. «Vi har større problemer med å lære andre europeiske språk enn dere,» supplerte den tredje.

Vi gikk videre i kontemplativ taushet. Det var en skarp og grell dag i midten av april. Våren kommer senere til Jyväskylä enn til Oslo, og isen lå fremdeles metertykk på innsjøen. Skitne snørester glitret grått i sollyset. Vår lille flokk av utenlandske forelesere fulgte lydig vertskapet, og snart hadde vi passert det lokale Nokia og nærmet oss sentrum, med sin stilige, typisk finske blanding av dristig modernistisk arkitektur og solid trehusbebyggelse. Skogen av finskspråklige skilt og plakater ble tettere, og som vanlig var det umulig å tyde så mye som et eneste ord. Nesten, da. At «Ravintola» betyr restaurant og at «Kukkia» betyr blomster, har jeg fått med meg etter gjentatte besøk, men der stopper det. Finland er et nordisk land, men det er lettere å tyde skilt i Praha eller Sarajevo enn i Jyväskylä.

Det er to hundre år siden det ble bevist at finsk er fjernere fra norsk enn hindi. Men at finsk skulle være et spesielt melankolsk språk, finnes det ikke vitenskapelig belegg for å hevde. Selv om det er det.

Språkforskere mener at alle språk prinsipielt kan brukes til alt. Ifølge dette synet er ingen språk objektivt sett rike, fattige, vakre eller stygge. Hvis noen for eksempel skulle påstå at nynorsk er et usedvanlig poetisk språk, spesielt velegnet til lyriske lovprisninger av norske fjell og daler, gjør de seg således skyldig i et overgrep. Å si noe slikt er nedlatende romantisering. Det er det samme som å påstå indirekte at nynorsk ikke egner seg til avansert vitenskap.

Samtidig kan ingen nekte for at språk er forskjellige. De fleste språk er muntlige og lokalt forankret, de gir fasong til en unik, avgrenset verden. Derfor kan ingen forvente at tupikwaraene i Amazonas eller hereroene i Namibia skal ha egenproduserte begreper om epostvedlegg eller kald fusjon. Noen språk har intrikate systemer av personlige tiltaleformer –- på norsk har vi bare beholdt én høflig tiltaleform, og selv den har gått ut på dato. Det sier noe om at Norge er blitt et mer egalitært samfunn de siste årene.

Noen språk, som swahili, holder seg med forvirrende mengder av substantivklasser, igjen andre syr sammen ord slik at kompliserte setninger kan uttrykkes som ett eneste, halsbrekkende ord. Noen bruker flere verb enn substantiver. De presise tyskerne opererer med kasus og setter verbet til slutt, og det er sannsynligvis riktig at visse tanker bare kan tenkes på tysk.

Forskjellene sier ikke bare noe om språkene, men også om samfunnene som bruker dem. Språkreformer kommer nesten alltid samtidig som politiske forandringer. I mellomkrigstiden støttet den radikale Franklin D. Roosevelt en forenkling av amerikansk stavemåte –- through skulle staves thru. Forslagene fikk aldri fotfeste.

Solen hadde gått ned, konferansedeltagerne lå på sine kritthvite hotellaken og lengtet hjem, og jeg valgte å lese en artikkel om Kinas økonomiske vekst heller enn å se på finsk fjernsynsteater uten undertekster. Dagens Kina var, ifølge forfatteren, ikke bare en udemokratisk miljøkatastrofe, men den kinesiske ledelsen hadde også ambisjoner om å utkonkurrere USA som verdens ledende supermakt.

Artikkelen fikk meg til å tenke på kinesisk språkpolitikk. Før dataalderen hadde kinesiske skrivemaskiner så mange taster at selv en dyktig sekretær bare kunne skrive noen få ord i minuttet. Jeg tror jeg har språkforskerne i ryggen når jeg påstår at kinesisk skrift er objektivt vanskelig å lære. Når vi skandinaver forteller utlendinger at vårt alfabet har hele 29 bokstaver, regner vi ikke med at de skal himle med øynene og tenke at norsk må være vanskelig. Mandarin har flere titalls tusen. Det mest kompliserte kinesiske tegnet jeg er kommet over, er taito, et etternavn. Det består av 84 streker.

Hvis du har lært deg de 2500 vanligste tegnene, er du i stand til å lese enkle tekster, men heller ikke noe mer.

I flere tusen år var den kinesiske skriften et maktmiddel for de få, og forsøk på å innføre enklere tegnsystemer ble slått brutalt ned. Det var først i forrige århundre at kinesiske ledere begynte å leke med tanken om at folk flest burde kunne lese og skrive, og det har deretter vært gjort flere forsøk på å forenkle tegnsystemet. Men tradisjonen er sterk i Kina, og selv i dag er det visstnok bare et mindretall som klarer å lese en avis uten problemer. 

Og jeg legger tidsskriftet fra meg, plasserer hodet på puten og griper meg i å tenke, mens jeg ser opp i det hvite, enkle, rene, finske taket: Takke meg til USA som supermakt, de bruker i det minste et språk som er så enkelt at alle kan lære det! Inngangsbilletten er billig. Det er også en form for demokrati.

f

Orden i ordene

Det finnes en amerikaner som prøver å koble sammen all kunnskap elektronisk. Han har visst ikke orden i lommene sine heller.

Det kan umulig stemme at kunnskap er makt, tar jeg meg i å tenke når jeg leser hva mektige mennesker kan få seg til å si. Det virker iallfall åpenbart at kunnskap ikke er nødvendig for å oppnå makt. Tvert imot, faktisk. For mye kunnskap kan jo føre til handlingslammelse og tvil.

Dette er både riktig og galt. Hvor uvitende de enn måtte være rent personlig, er mektige menn og kvinner avhengige av et miljø rundt seg hvor kunnskapene finnes, organisert på en slik måte at de lett kan hentes frem. Det sies om visse statsledere at de knapt åpner en avis, men hvis rådgiverne deres heller ikke hadde lest, ville de ha ligget tynt an.

I mange hundre år har leksikonet stått som den viktigste samlingen av velordnet, etterrettelig kunnskap. Det eldste kjente leksikonet ble satt sammen av Platons nevø Speusippus, og det mest kjente er Encyclopedia Britannica. Det rareste skal visstnok være et kinesisk oppslagsverk fra 1400-tallet.

Det var skotten William Smellie som skrev samtlige artikler i den første, trebinds, utgaven av Britannica, utgitt i 1768-71. Senere er verket kommet i mange utgaver, med voksende sidetall og stadig flere bidragsytere. Noen regner den ellevte utgaven fra 1910-11 som den fineste, og utgaven jeg har stående hjemme, nummer seksten i rekken, er på 32 tykke bind med flortynt papir og tette tospaltere.

Mye for pengene, tenkte jeg den dagen i 1987 da jeg nær ødela ryggen på å slepe de blytunge eskene opp til studenthybelen. At avdragene ville forfalle månedlig til langt utpå nittitallet, plaget meg ikke et sekund. Det kan ha sine fordeler å være ung.

Det gikk bare noen år før verden så annerledes ut. Papirleksikonet ble nå betraktet som gårsdagens arkiv, og Britannica tilbød hele verket, sammen med et utvalg ordbøker, på en DVD-ROM til rundt en tusenlapp. Da jeg bar esken hjem fra Posten, i frakkelommen for å være nøyaktig, gikk tankene i retning av et foredrag med Jon Bing, der han prøvde å forklare en måpende forsamling hvor mye informasjon som kunne få plass i et lagringsmedium på størrelse med en sukkerbit.

I vår tid lever papirleksikonet videre, side om side med sine elektroniske alternativer. De har alle sine begrensninger. Første bind av Britannica gjør rede for utvalgskriteriene i resten av verket, for ingen skal innbille seg at verket inneholder alt som er verdt å vite. Likevel finnes det fremdeles visjonære som drømmer om å koble sammen all eksisterende kunnskap på en brukervennlig og intelligent måte.

Den største av dem er amerikaneren Ted Nelson. Han har jobbet med saken i over førti år.

Nelsons livsprosjekt heter Xanadu, etter det mytiske landet som er nevnt i Coleridges dikt «Kublai Khan». Målet er å lenke tekster sammen elektronisk, på en demokratisk og brukervennlig måte. World Wide Web, som ble lansert 30 år etter at Nelson hadde begynt og var delvis inspirert av hans ideer, er etter Nelsons mening ingen løsning. Der jaktes det i det uendelige på nåler i høystakker, og teknologien er ikke enkel nok. Hans visjon er et globalt fildelingssystem hvor man i siste instans kan finne alt.

Ideen om Xanadu ble lansert i 1965, da Nelson påpekte at datamaskiner var mer enn avanserte regnemaskiner, at de egnet seg godt til å lagre og formidle tekst, og at bare fantasien satte begrensninger. Samtidig innførte han ordet «hypertekst».

Selv har Nelson mer enn nok fantasi. Han har også mange lommer i klærne sine, og på en vanlig dag inneholder de blant annet en liten båndopptager, penner i flere farger, gule lapper, en spiralblokk, spisepinner og mengder av selvlagede arkivmapper i miniformat.

Ted Nelson har aldri avsluttet noe prosjekt. Husbåten hans i San Francisco skal være full av ufullstendige notater og usendte brev. Går man til hjemmesiden hans, er den for tiden nesten tom. Det eneste som står der, bortsett fra navnet, er: «Currently undergoing reinvention». Holder på å bli gjenoppfunnet.

Av og til har Nelson klart å lokke til seg investorer. Alle har tapt innsatsen og mistet interessen. Dessverre. For ideen er storartet.

Den aldrende Nelson fremstår kanskje, med sine utallige arkivkort og innskutte bisetninger, som et tragisk offer for informasjonsrevolusjonen. I så fall er det storhet over hans tragedie. Han vil etterlate seg et monument, ufullendt selvfølgelig, men i gigantisk format.

Kunnskap er altså ikke nødvendigvis makt, den kan like gjerne føre til avmakt. Derfor er det med en særlig glede at vi fortsetter å lese leksikon, vel vitende om at det har en slutt, selv om man skal ha flaks for å få øye på den uten teleskop.


f

Rever er og blir rever  


Forleden snakket jeg med en kypriotisk kollega, som var interessert i å utforske ulvenes tolkning av “Rødhette og ulven”.
 

Uten at jeg har gjort noen kvantitativ undersøkelse om saken, tror jeg det går an å slå fast at de fleste mennesker er enige om at eventyret om Rødhette ender godt. Min kypriotiske kollega Iannis Papadakis har forståelse for dette, men han prøver også å finne ut hvordan eventyret ville ha vært hvis det hadde vært skrevet av ulver.

Det er ingen tilfeldighet at han har fått denne interessen. Iannis, som er gresk-kypriot, har skrevet en bok om sin egen reise inn i den tyrkiske verden. Først reiste han til Konstantinopel for å lære seg tyrkisk, men oppdaget ganske snart at alle andre enn grekere kaller byen Istanbul. Senere snakket han med både grekere og tyrkere på Kypros, et land som i manns minne har opplevd borgerkrig og en bitter deling der begge parter føler seg forfordelt. I dag består Kypros i praksis av to ministater. Grensen går tvers gjennom hovedstaden Nikosia, og man må både vise pass og betale for visum når man skal over til den andre siden.

Å si at det ikke hersker noe varmt forhold mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter, er en underdrivelse. Den gjensidige skepsisen blir underbygget –- noen vil si skapt –- av tendensiøse og ensidige historier som fortelles på begge sider. Gresk-kypriotene husker den barbariske tyrkiske invasjonen i 1974, mens tyrkisk-kypriotene minnes den samme hendelsen med en årlig feiring av fred og frihet. Grekerne er lært opp til å betrakte Kypros som et lite stykke Hellas, mens tyrkerne ser Nord-Kypros (der den tyrkiske minoriteten bor) som en forlengelse av Anatolia.

For tiden arbeider Iannis Papadakis sammen med både tyrkiske og greske kyprioter med å skrive Kypros’ historie på nytt, for å skape et grunnlag for en felles identitet i fremtiden. Han er blitt kjent med ulvene, og nå prøver han å skrive et eventyr der både Rødhette og ulven kommer ut med æren i behold.  

Hvis vi flytter blikket fra Kypros til fredelige Norge, er det heller ikke her vanskelig å finne eksempler på historier som med fordel kunne ha vært skrevet på andre måter. Som regel blir det skandale eller pinlig taushet når noen forsøker. Da Hans Fredrik Dahl i sin tid beskrev de norske soldatene på Østfronten som patrioter, fikk han så hatten passet; mens Thorkild Hansen, som beskrev norske (og danske) slavehandlere, ikke satte synlige spor i den vanlige oppfatningen av Norge som et land der det bare blir utført gode handlinger. Sett fra Sverige var 1905 et vemodig år, men den norske selvstendigheten var også en triumf for den svenske fredsbevegelsen og det svenske diplomatiet, som viste både kløkt og smidighet i sin håndtering av norske brushoder, militarister og hjernevaskede nasjonalister. Verden kryr av historier som fortjener å bli skrevet om. Hva israelere og palestinere lærer om sin felles historie vet vi en del om, og det er ikke et vakkert syn, men det er ikke så mye bedre blant katolikker og protestanter i Nord-Irland. Jeg venter for min del på et eventyr der vi får høre trollets versjon og ikke bare Askeladdens. For tar jeg ikke mye feil, vil ikke trollet være med på at han har fortjent å få buken sprettet opp, bare fordi han har latt seg lure av den frekke, og ikke minst sleipe, Askeladden.

I den sørgmodige romanen Minotaurus gir Tor Åge Bringsværd oss faktisk et slikt alternativt eventyr. Han skildrer hvordan minotauren har det, dette ulykkelige monsteret som ikke har noe annet valg enn å drepe alle som kommer inn i labyrinten, selv om han ikke har lyst. For mange år siden skrev Jan Kjærstad at vi ennå ikke hadde tatt inn over oss de politiske innsiktene i denne boken; den gangen skjønte jeg ikke hva han mente, men det gjør jeg nå.

“Rever er og blir rever,” sier kona på gården i Hakkebakkeskogen, etter at det har forsvunnet en skinke fra stabburet.

“Men det skal det bli en slutt på!” svarer mannen. Og så lusker de sammen ut i skogen med børsa ladet.

Faktum er at kona har rett i at rever er og blir rever. Man får ikke en rev til å bli grønnsaksspiser, ikke engang om den bor i Hakkebakkeskogen. Hvis man derimot lærer seg å se verden fra revens synsvinkel, kan det tenkes at man kommer til en ordning som kommer både mus, kaniner og rever til gode. Og hvis Rødhettes bestemor hadde giddet å sette seg inn i ulvens livsverden, ville hun sannsynligvis ha endt med å legge ut kjøttbein til ham i stedet for å bli spist.

Alle har likevel ikke rett. Det er ikke alle som viser seg å være gode på bunnen når man bare har fått høre deres historie. Dronningen i “Snehvit” ser ikke ut til å ha så mange forsonlige trekk (skjønt, hvem vet?). Etter at jeg hadde snakket ferdig med Iannis, gikk jeg på hotellet og leste i David Mitchells roman Ghostwritten. Den åpner med en skildring i jeg-form av terroristen som stod bak giftgassangrepet på undergrunnen i Tokyo for noen år siden. Han gjør seg sine refleksjoner om alt som er galt i Japan, og hvorfor “renselsen” var nødvendig.

Men også etter at vi har hørt hva han har å si, er det bare én fornuftig konklusjon det går an å trekke, nemlig at mannen er klin sprø.
 

f

Resirkulering

Noe er skjedd med søpla. Det er både blitt mer og mindre av den.

I mange år hadde jeg en venn som kom fra et katolsk land. Han var levende opptatt av alt som hadde å gjøre med norsk kultur, som han insisterte på å betrakte med antropologens eksotiserende blikk. En dag snakket vi om mat, og jeg nevnte det protestantiske prinsippet «Først det gamle brødet, så det nye brødet». Han trakk på skuldrene. Så jeg spurte ham hva de pleide å gjøre med matrester hjemme. Svaret var kort og presist. «Vi kaster.» Det fantes ganske sikkert andre, i samme bygård, som høytidelig sorterte middagsrestene i tomme isbokser og la dem i kjøleskapet. For så å kaste dem et par dager senere.

Nøysomme protestanter liker visstnok ikke å kaste. I så fall er det en stund siden flertallet av befolkningen i Norge var nøysomme protestanter. Vi kaster nå omtrent dobbelt så mye som vi gjorde for tyve år siden. Møblene som står i norske hjem veier dobbelt så mye som møblene vi hadde i 1990, og i år ligger vi an til å kaste omtrent like mye klær som vi kjøpte i 1980.

Likevel vokser ikke søppelbergene til himmels i vår del av verden. Det er slutt på tiden da alt fra matavfall til pappesker og ødelagte sofaer ble dumpet på en gigantisk fylling, prisgitt fete måker, rotter og barn på oppdagelsesferd. (En jevnaldrende kollega, som vokste opp like ved Grønmo i Oslo, forteller at de pleide å sykle dit hver mandag for å hente forrige ukes Donald. Returbladene ble nemlig dumpet samme sted hver gang.)

Noe er skjedd med søpla. Det er blitt mer og samtidig mindre av den. Søppelfyllingene er omdøpt til gjenvinningsstasjoner, og de ligner stadig mer på fabrikker. Forandringen kan også ses på dem som jobber i bransjen. Nattmannens virke på 1800-tallet var så uappetittelig og unevnelig at han måtte utføre sitt embete i smug, mens borgerne sov. I mesteparten av det 20. århundre lå søppeltømmere statusmessig på samme nivå som rallare og anleggsslusker. Nå er søppelhåndteringen nesten over natten blitt en del av miljøpolitikken, den moralsk mest uangripelige delen av samfunnslivet. Tre, glass, papir, plast og aluminium blir høytidelig sortert og gjenvunnet. Muntre reklameplakater kan nå fortelle at restavfallet blir til lys og varme. Det er dårlig nytt for rotter og måker, men kjærkommen føde for det som måtte være igjen av den protestantiske nøysomheten. For hvis den tomme zaloflasken kan bli til en flott fleecejakke, er det kanskje ikke så farlig med all emballasjen vi driver og kaster. Da blir kastingen nesten samfunnsnyttig. Når du bærer ukens aviser ut i papircontaineren, kan du gå rakrygget inn igjen, i visshet om at du har gitt et lite bidrag til den store nasjonale komposteringsdugnaden.

Søppelbransjen har fått et nytt liv, som en dynamisk, fremtidsrettet og ikke minst forskningsbasert virksomhet. Nå er det visst ikke mer enn 13% av plasten vi kaster som faktisk blir resirkulert, men for et par tiår siden var det null. 

Før i tiden var man kvitt søpla når man kastet den. Nå risikerer man å få den tilbake, i form av en vindusvisker til bilen, en bok eller et blad, glassfliser til badet eller gulvbelegg til kjellerstuen. Gjenvinning er blitt et symbol på at kloden er liten, rund og en anelse forkjølet.

Av og til føler vi nok, selv om vi er prektige protestanter, at det resirkuleres for mye. Visse irriterende ideer og medieskapte nyheter kunne med fordel ha blitt henvist til historiens skraphaug, og likevel dukker de opp igjen og igjen, ofte i ny forkledning. Men dette er et unntak. Generelt resirkuleres det selvfølgelig for lite. For å vende tilbake til matrestene: Det er stadig altfor få som har griser i bakgården; her har vi noe å lære av dem som bor i Melanesia og Manila. Men et av de største problemene er nattmannens –- eller rettere sagt, årsaken til at han måtte finne seg noe annet å gjøre. Kort sagt vannklosettet.

Det er kanskje unødvendig å gå i detalj, men faktum er at alle som kvitter seg med denne antikverte viktorianske innretningen, slår minst to fluer i én smekk. Hver gang du spyler ned, bruker du ti liter ferskvann i en verden med økende vannmangel, og det du spyler ned bidrar til forurensning i stedet for å gi næring til tomatplantene dine. Du kunne gjøre det samme med kroppens avfallsprodukter som med aviser og tomflasker. De kunne gjenvinnes.

Det blir sagt at hver munnfull luft du suger inn, inneholder minst ett molekyl som ble utåndet av Julius Cæsar, sekundet før han ble myrdet, idet han sa «Et tu, Brute». Hvis vi nå bare blir kvitt vannklosettet, kan dette bildet gjøres gjeldende for nye områder. Igjen uten at det er nødvendig å gå i detalj.

 

f

 

Retten til å være ulykkelig

Dette pyntelige, demokratiske, nesten uvirkelig velorganiserte overflodssamfunnet har gitt oss mange slags friheter. Det spørs nå likevel om retten til å være ulykkelig er en av dem.

Idet fortellingen i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden langsomt beveger seg mot sitt klimaks, møter vår helt Villmannen endelig Mustafa Mond, den grå eminensen som sørger for at innbyggerne i den fredelige og velstående Verdensstaten alltid er lykkelige. Til forskjell fra det brutale partiet i Orwells 1984, er herskerne i Verdensstaten milde i formen. De regjerer ikke gjennom tortur eller trusler, ettersom de forlengst har oppdaget at uskyldig underholdning, Sydenferier og lykkepiller på alle måter fungerer bedre.

Når Villmannen, en bråkmaker som nekter å knaske soma for å bli glad, treffer kontrollør Mond, snakker han blant annet om Gud og tårer. Mond smiler overbærende og klapper Villmannen oppmuntrende på skulderen. Så spør Villmannen, retorisk, om det ikke kan være viktig, for ikke å si livsnødvendig, å utsette seg for farer.

“-Det er mye i det, svarte Kontrolløren. -Menn og kvinner må få stimulert adrenalinet sitt fra tid til annen.
-Hva? spurte Villmannen, uforstående.
-Det er en av betingelsene for perfekt helse. Det er derfor de har gjort ELS obligatorisk.
-ELS?
-Ekstrem Lidenskap-Surrogat. Regelmessig én gang i måneden. Vi sprøyter en flom av adrenalin gjennom hele systemet. Det er den perfekte fysiologiske ekvivalenten til frykt og raseri. Alle de oppkvikkende virkningene av å drepe Desdemona og bli myrdet av Otello uten noen av ubekvemmelighetene.
-Men jeg liker ubekvemmelighetene!
-Ikke vi, sa Kontrolløren. -Vi liker å gjøre ting på en behagelig måte.
-Men jeg vil ikke ha det behagelig. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha godhet, jeg vil ha synd.
-Rent faktisk, sa Mustafa Mond, -krever du retten til å være ulykkelig.”

Villmannen vedgår at Monds konklusjon er korrekt. Også når kontrollør Mond minner ham om at han faktisk også gjør krav på retten til å bli gammel, stygg og impotent, retten til å få syfilis og kreft, retten til å ha for lite å spise, og ikke minst retten til å leve i konstant engstelse for alt som kan skje i morgen, står Villmannen på sitt. Ja, han krever alle disse rettighetene.

I år er det 75 år siden Huxley utgav sitt mesterverk, kanskje forrige århundres mest presise fremtidsdiagnose hva vårt samfunn angår. Innbyggerne i Verdensstaten blir ikke fengslet og torturert hvis de leser Shakespeare, men det gjør ikke noe, for de er ute av stand til å forstå hva dramaene handler om. De er blitt hjernevasket, på vennlige og ikke minst velmenende måter, til å mene at det er unødvendig å være lei seg, og ser ingen grunn til å slutte å spise soma daglig. De dyrker Ford (i stedet for The Lord) og koser seg med fri sex uten brysomme graviditeter, for alle barn avles jo nå i inkubator.

Jeg vokste opp med denne boken, og jeg har aldri sluttet å lese den. Alle som lever i dette samfunnet burde i grunnen ta en dose Huxley like regelmessig som de tar tran eller snus. Så godt som alle mediekanaler - og det er ikke så få - kan fortelle oss hvordan vi skal bære oss ad for å bli lykkelige. Forekomsten av plastisk kirurgi og bruken av antidepressiva (“lykkepiller”) vokser meteorisk over hele verden; det er rent som om de som vil oss vel har smuglest Huxley for å få tips. Over halvparten av alle unge sørkoreanske kvinner har hatt minst én plastisk operasjon. Fedme er blitt et klasseproblem på samme måte som røyking. Sunnhet er tøft, og det er blitt teknologisk mulig å holde seg ung og blid betydelig lenger enn for bare en generasjon siden. Huxley skrev om alt dette i 1932, og han likte det dårlig.

Det er mulig det er meg det er noe galt med, men jeg tenker også på Huxley når jeg hører om nye tv-programmer, feriemål og politikere. Situasjonen er liksom alltid håpløs, men aldri alvorlig.

Selvfølgelig hadde ikke Norge vært Norge om ikke en talefør minoritet hadde advart, med hevet pekefinger, mot kjemiske og kirurgiske oppskrifter på lykke. Det gode liv, kan de fortelle oss, kan oppnås ved å fiske fra en liten pram eller gå tur i skogen, og for øvrig er synlig aldring rent faktisk vakkert, bare så dere vet det! Gleden ligger i de små ting, og finnes iallfall ikke i pilleform.

Nå er det som kjent mye som kan sies om alt dette, og det meste har vel vært sagt. Likevel er det få som overgår Villmannen i å kreve retten til å være ulykkelig. Han er ingen naturlig alliert for dem som anbefaler en tur i skogen; han er vel kanskje nærmere i slekt med tenåringsgutten som rituelt brenner seg med en sigarettglo for å få bekreftet at han ennå er i stand til å føle noe. Det alle tre har felles, er at de er produkter av et overflodssamfunn. Det Villmannen har forstått, trolig til forskjell fra de andre, er at man ikke kan nå toppen uten å ha vært på bunnen først. For å kunne oppleve ekstasen, er han avhengig av å vite hva bunnløs fortvilelse er. Det er derfor han forstår Shakespeare så godt.

I fattige samfunn røyker de sigarettene uten å svi seg på armen en eneste gang, og mens de gjør det, drømmer de om lykken uten å skamme seg. De vet nemlig alt om hvordan det ser ut på bunnen.


f



Spis gulrøtter mens det fremdeles er sunt

Den økte tilgangen på informasjon har ikke gjort oss tryggere på oss selv. Bare mer nevrotiske.


Man skulle ikke tro det når man leser avisene, men sannheten er at livet aldri har vært tryggere enn det er for deg og meg. I de fleste samfunn vi kjenner til, har det vært normalt at barn døde. Fikk man ti, kunne man håpe at halvparten vokste opp. Dødelig sykdom og fatale ulykker var en del av hverdagen og er det fremdeles i store deler av verden. Men ikke hos oss.

Det var så mye de ikke visste. I dag vet vi blant annet at fisk er sunt og sukker usunt, at antibiotika var en helsikes flott oppfinnelse og at ozonlaget er blitt tynt i tinningene. Vi regner uten videre med å leve til vi er 80, og går ut fra at legene har funnet en kur mot Alzheimer innen den tid. Ingen trenger å dø av tæring eller hjertesorg lenger.

Likevel er det en bekymret kultur, dette, en kultur med en nevrotisk interesse for risiko. Da sosiologen Ulrich Beck utga «Risikosamfunnet» i 1986, ble han et verdensnavn over natten. Grunnen var at han hadde pekt på en tendens mange hadde hatt en diffus anelse om uten å sette ord på den, nemlig følelsen av økt risiko. Beck var særlig opptatt av miljøproblemer og krigsfaren, men senere har både han og andre skrevet om risiko knyttet til livsstil og det dagligdagse.

Opplevelsen av risiko er ikke fornuftig. Det vi er reddest for, er sjelden det som rammer oss. Mange er redde for å fly, men forsvinnende få faller ned. Nesten ingen blir spist av hai. De som er reddest for å bli rammet av vold, er de som sjeldnest blir det, nemlig eldre kvinner.

Det som pirrer og skremmer mest, er det ukjente og usikre. På samme tid som det mystiske ebola-viruset herjet i Sentral-Afrika, døde flere kongolesere av vanlig sovesyke enn av ebola. Ingen skrev om det. For et par år siden kom reprisen i form av SARS, den nye lungesykdommen som rakk å drepe ca. 800 mennesker før den forsvant. Litt tidligere var det spredningen av miltbrann gjennom brev som satte hele verden i unntakstilstand. Totalt antall døde: Fem. Og så var det kugalskapen, som omvendte mange briter til vegetarianismen, men som aldri har utviklet seg til noen epidemi.

Statistikerne og de snusfornuftige kan smile overbærende av den «irrasjonelle frykten» for usannsynlige farer. De pleier å si at det er farligere å krysse gaten enn å ta fly, og at sannsynligheten for å bli drept av terrorister på en egyptisk strand er mindre enn sannsynligheten for at man får en takstein i hodet. Men det pirrer ikke fantasien å forestille seg at man kan bli overkjørt eller bli drept av en fallende takstein. Hvis mennesker var regnemaskiner, ville naturligvis ingen ha vært redde for å fly.


En risikotype som har økt eksplosivt de siste årene, er den som har å gjøre med livsstil. Her befinner vi oss virkelig i utrygt og usikkert farvann. «Spis gulrøtter mens det fremdeles er sunt,» pleide vi å si i min oppvekst. Gulrøtter er omtrent det eneste som fremdeles er sunt. Melk var sunt den gangen, men så ble det usunt, og nå er det visst i ferd med å bli sunt igjen. Juryen er splittet i synet på appelsinjuicen, og nå hører jeg at det kan være skadelig å drikke for mye vann. Kanskje tiden er inne for å erklære at ingen drikk kan erstatte øl?

Ofte får man inntrykk av at ekspertene er uenige om det meste hva angår kosthold og livsstil. På den ene side er det fint å få i seg en del laks, siden den inneholder verdifulle omega 3-fettsyrer. På den annen side mener en del forskere at oppdrettsfisk inneholder så mange skadelige stoffer fra fôr og medisiner at man bør begrense seg til én porsjon i måneden. Lenge var det sunt å sole seg, men så ble det livsfarlig på grunn av faren for hudkreft, og bleke nordboere måtte kjøpe solkrem med kraftig UV-filter. Men nå hører jeg eksperter si at kjemikaliene i solkremen er farligere enn solen. EU forsøkte i sin tid å forby den svenske snusen, men svenske leger mener at snus er ufarlig.

I samfunn der innbyggerne virkelig lever i konstant fare, er det lite snakk om risiko. Der setter man kanskje heltene høyere enn ofrene, eller man aksepterer simpelthen at det er farlig å leve.


Vårt samfunns paradoksale frykt for reelle og innbilte farer skyldes en ulykksalig kombinasjon av to forhold: Troen på at vitenskapen og samfunnets maskineri skal ordne opp for oss, har ført til trygghetsnarkomani. Samtidig har den økte tilgangen på informasjon frigjort oss fra autoritetenes makt. Du trenger ikke lenger å tro på huslegen din, du kan selv sjekke symptomene på internett. Du er ikke lenger avhengig av én kilde, du kan selv velge hvem du vil tro på. Siden de fleste av oss verken er synske, geofysikere eller ernæringsfysiologer, blir det nokså tilfeldig hvilken ekspert vi velger å tro på. Og når man leser om SARS, terrorisme og miltbrann, er det umulig å beregne sannsynligheten for at akkurat jeg blir rammet av det.

Det er rent så man blir fristet til å konkludere med at det du ikke vet, har du ikke godt av. Av og til er frihet bare et annet ord for utrygghet.

 

f

Størknet fett i veggene

Barndommens grønne dal er blitt brunsvidd, men er det egentlig noe å klage over?

Mange utflyttede har et komplisert forhold til stedet der de vokste opp, spesielt hvis det er lite og gjennomsiktig. Som voksne på besøk blir de på bittersøte måter minnet om sin oppvekst. Bygningene, butikkene, barndomshjemmet, skolen og lekeplassen står der jo fremdeles som om ingenting hadde skjedd, som tause vitner om en svunnen tid. Alt har krympet litt, men det lukter likt og føles ubehagelig likt. Barndommen kan ha vært traumatisk, uskyldig, lykkelig, det spiller ikke så stor rolle, saken er at man har lagt den bak seg og gått videre, mens hjemstedet forsøker å trekke en tilbake. I din barndoms grønne dal er det ikke noe annet du kan være enn barn, omtrent på samme måte som storebrødre alltid vil være storebrødre, også etter at lillebror har passert de femti.

Kanskje er det derfor Dag Solstad ville anlegge den nye hovedflyplassen i Sandefjord sentrum, og kanskje er det av samme grunn at jeg reiser så sjelden til Tønsberg. Byen var et deilig sted å vokse opp og en lettelse å flytte fra. Barndomshjemmet er solgt, barndomsvennene har med få unntak forduftet, og jeg har ingen aldrende slektninger å besøke der.

Noe er det likevel. I et forbigående anfall av dannelsesiver kjørte jeg innom Tønsberg –- vi var på vei et annet sted –- med mine barn i sommer. Det var flere år siden mitt forrige besøk. Barna fikk se skolene jeg hadde gått på, huset deres besteforeldre hadde kjøpt i 1968, svømmehallen hvor jeg hadde mitt første, katastrofale stup fra femmer’n og det gamle biblioteket, nå kunstgalleri, hvor jeg hadde lånt min første Bing & Bringsværd.

Lunsjen ble henlagt til McDonald’s. Der satt det ingenting i veggene, annet enn størknet fett, men jeg hadde ikke funnet igjen noen av mine gamle stamsteder. Problemet i den akselererte moderniteten er ikke at barndommens dal er uforandret, men at den ikke er til å kjenne igjen.

Resten av sentrum forteller den samme historien. Der det tidligere lå familiedrevne forretninger, er det nå standardiserte kjedebutikker. Når man skulle ha en ny støvsuger, gikk man til Per M. Pettersens elektriske forretning, som meg bekjent var eid av en mann ved navn Per M. Pettersen. Hvis man skulle bestille en roman av Robert Musil, spurte man Bente hos Olafsen, for hun hadde full oversikt lenge før de elektroniske databasenes tid. Vi klippet oss hos Orla Nielsen på Teie Torv selv om han var dansk og vi bare forstod halvparten av det han sa, og kjøpte maten hos E. Johansen, hvor alle var faste kunder og de fleste handlet på bok.

Nå er alt blitt mye enklere. Haugesund, Lillehammer, Tønsberg, det spiller ingen rolle hvor du er, for du finner de samme butikkene overalt, og ekspeditørene oppfører seg forutsigbart og likt.

Det er det samme som skjer over hele verden. På en reise til Malaysia for noen år siden, var det siste jeg registrerte før passkontrollen at TGI Friday’s på Gardermoen hadde et spesialtilbud på en kyllingrett. Da jeg et halvt døgn senere vaklet ut av flyet i Kuala Lumpur, støl og søvndrukken, var det første som møtte meg etter passkontrollen et spesialtilbud på en kyllingrett på flyplassens TGI Friday’s.

Den typiske reaksjonen på denne utviklingen er nostalgi. Tenk, tidligere hadde de butikkansatte personlighet og særpreg, de var middelaldrende og langsomme i bevegelsene, de hadde spesialiserte kunnskaper om sitt felt, yrkesstolthet og en fagkompetanse som var innskrevet i kroppen etter mange års virke. Nå, derimot!

Det er historien om standardisering og stordriftsfordeler, dette. Det er ikke nødvendig med treårig kokkeskole for å jobbe på kjøkkenet i en burgerrestaurant, og man må ikke være på fornavn med leverandørene for å drive en RIMI-butikk. Opplæringstiden er redusert til et minimum. Omløpshastigheten er enorm, både hva varer og betjening angår. Greiene er raskt tilvirket og raskt konsumert, og snart har de ansatte flyttet til en annen bedrift, mens kundene på sin side er i full sving med å konsumere noe annet.

Noen kaller det forflatning, og det er forståelig. Men det hadde også gått an å si demokratisering. Alt blir billigere og vanligere når det lages og selges på standardiserte måter. De som lager og selger sakene er for sin del ikke tvunget til å bli ved sin lest hvis de bor i et rikt land, for de har investert lite i jobben og kan gå videre til annet arbeid senere. Det er ikke sikkert at den gamle ekspeditøren som hadde jobbet samme sted i over førti år, hvor særpreget og sjarmerende han enn var, ville ha valgt en slik karriere om han hadde hatt flere alternativer. Det kan også være fordeler ved å leve i et samfunn der alle har skikkelig fottøy, hvis alternativet er et der bare de velstående har råd til å betale skomakeren.

Et slikt resonnement lyder tilforlatelig og får en kanskje til å bite i seg nostalgien over at H&M eller Ark har overtatt enda en «one of a kind»-butikk. Men helt uangripelig blir logikken først når også alle kinesere og indonesere har råd til å kjøpe varene de lager billig for oss og ingenting blir kastet før det er gjenbrukt og utslitt. Noe sier meg at denne dagen ligger et stykke inn i fremtiden, og at vi fremdeles med god samvittighet kan snakke nostalgisk om Bente hos Olafsen og Orla på torvet.

f

Søpla vår

Vis meg ditt søppel, og jeg skal si deg hvem du er. Eller kanskje: Vis meg hva dere gjør med søpla, og jeg skal si dere hva slags samfunn dere har.

På skolen lærte vi at verdens største menneskeskapte struktur er Den kinesiske mur. Det stemmer ikke lenger. Søppelfyllingen Fresh Kills på Staten Island hadde gått forbi muren da den ble stengt for noen år siden. Nå blir newyorkernes søppel plassert andre steder, men det er trangt om plassen, og trailere går i skytteltrafikk fra New York helt til Arizona, stappfulle av tettpakket søppel.

De fleste av oss tenker altfor lite på søppel, tatt i betraktning hvor stor plass den tar i hverdagen. I Norge kaster vi nå over femti prosent mer enn vi gjorde for ti år siden, og i et tyveårsperspektiv snakker vi om en dobling. Nye produkter lages med forhåndsslitasje slik at de skal gå fort i stykker, eller de går av moten og havner på billigsalg etter kort tid, før de ender på dynga. Brukbare ting blir til søppel raskere enn noen gang tidligere.

Det kryr av samfunnsforskere som studerer forbruk, men nesten ingen forsker på søppel. Det er underlig. Søpla er jo en logisk implikasjon av forbruket. Alt som forbrukes, blir før eller siden til søppel hvis det ikke havner på museum. Arkeologene har alltid visst dette, og søppel er trolig den viktigste kilden vi har til kunnskap om hvordan folk levde før i tiden. Potteskår og brukne pilspisser, fiskeben og eplekjerner, bålrester og forkullede levninger av hus. Ting som ikke lenger er nyttige.

Vis meg ditt søppel, og jeg skal si deg hvem du er. Mange husker vel fremdeles at Gateavisa stjal søpla til statsministerkandidatene i 1981, og noen av oss har ennå ikke klart å glemme at Willoch spiste mye sild og poteter, mens Brundtland hadde kastet et delvis utfylt slankediagram. Gateavisas forbilde var amerikaneren A. J. Weberman, som var kjent for å ha stjålet Bob Dylans søppel ved en rekke anledninger. Webermans mål var å finne ut hva som hadde fått Dylan til å svikte den politisk radikale visesjangeren til fordel for surrealistiske sanger med elektrisk akkompagnement. Og han mente altså at mannens avfall ville gi noen avgjørende hint.

Men Weberman hadde også sine inspirasjonskilder. På denne tiden forekom det ofte at hemmelige agenter gjennomsøkte søpla til folk FBI gjerne ville ha noe på. Og bak dem igjen var altså arkeologene, som hadde brukt lignende metoder i mange år.

 Søppelforskere som studerer samtiden har et mye rikere kildemateriale enn dem som går tilbake et århundre eller to. På midten av 1800-tallet ble det ikke produsert særlig mye søppel i våre samfunn. Det meste ble gjenbrukt. Kvinner sydde lappetepper, og menn snekret bord av trekassene som ble brukt til emballasje. De fattige spiste de rikes matrester, tok på seg deres avlagte klær og samlet filler som de med litt flaks fikk solgt til papirfabrikken. Søpla bestod for det meste i tiss, bæsj og matavfall. Den stinket. På et tidspunkt var stanken fra Themsen blitt så uutholdelig at det ble umulig å føre parlamentsdebatter i Underhuset. Først da bestemte britiske politikere seg omsider for å ta affære.

I løpet av forrige århundre vokste produksjonen av søppel eksplosivt, særlig i rike land, parallelt med at befolkningen fjernet seg fra stanken. Årsakene er industrialisering, velstand og emballasje. Men fremdeles liker vi ikke å tenke på søpla vår. I gamle dager var dotømmeren også kjent som nattmannen, fordi hans virksomhet var så tabubelagt at gode borgere helst ville slippe å bli minnet om hva han drev med. Nå er søppelhåndteringen rykket opp til å bli en type miljøvern, de gamle søppeldyngene er omdøpt til gjenvinningsstasjoner, og kompostering er blitt populært i villastrøkene. Men vi kaster fremdeles mer enn i fjor, og stadig vil vi helst slippe å tenke på det.

Søppel –- avfall, slagg, rester –- er det tiloversblevne, det uvedkommende, den utilsiktede bivirkningen, det overflødige og uønskede. Vi vil helst tro at når vi bare kaster det, lynraskt og uten å tenke noe videre over det, så blir det borte. Søppel er jo en nær slektning av rot og kaos.

Grensen mellom søppel og brukbare ting kan være hårfin. Av og til leser vi om eksentrikere som lever gratis på ting de finner enten på fyllinga eller i folks søppelkasser. Noen ting som har vært søppel en tid, blir igjen brukbare hvis det går en stund uten at de blir ødelagt; de blir antikviteter og museumsgjenstander.

Et unntak fra regelen om at samfunnsforskere er lite interessert i søppel, er det ambisiøse Garbage Project, ledet av antropologen William Rathje i USA. Hans forskergruppe tok for seg noen viktige søppelfyllinger, blant annet Fresh Kills, og for dem fortonte fjellene av stinkende avfall seg som en uuttømmelig skattekiste, en nøkkel til å forstå amerikanernes dagligliv i midten av det tyvende århundre. Rathje forteller at de nærmet seg fyllingene med samme ærefrykt som Howard Carter og Lord Carnarvon da de åpnet Tut-Ankh-Amons forseglede grav.

Dermed blir vi minnet om at forbrukets heslige og stinkende fetter til slutt får hovedrollen. Men vi blir også minnet om alle tings forgjengelighet, og kanskje det er derfor vi så ugjerne tenker på søppel.

f

Tankeprinteren    

Er hjernen en avansert datamaskin, eller er den noe mer? En av vårens utgaver av Donald Duck & Co. antyder et svar.    

Donald Duck & Co. nr. 15-05 åpner med en fortelling der Donald har lyst til å bli forfatter, men strever med å få tankene ned på papiret. Etter en stund får han Petter Smart til å finne opp en “tankeprinter” for seg, det vil si en maskin som automatisk skriver ned det han tenker.

I løpet av kort tid skjer tre ting: (a) Donald produserer et trillebårlass med originalmanus, (b) han blir refusert overalt, til dels på brutale og ydmykende måter, og (c) resten av Andebys befolkning kjøper sine egne tankeprintere.

Det ender som det må ende. Tradisjonelle bokhandlere som Trond S. Moe får omsetningssvikt fordi ingen lenger har tid til å lese, og den noe spesielle informasjonsrevolusjonen fører raskt til at ingen lenger produserer alminnelige produkter som folk trenger. Trærne i Andebyparken blir hugget ned for å bli til papir. Selv Margarinfabrikken, der Donald jobber som altmuligmann, går inn i bokbransjen og fyller lageret med romanen “Mesteren og margarinen".

Det som gjør serien til en mer enn middels interessant Donald-fortelling, er konsekvensene av at tankeprinteren skriver ned absolutt alt som farer gjennom hodet på dem som er koblet til den. I Donalds tilfelle fører dette til at kapittelet “Utsøkte varme pølser”, som inngår i et kokebokmanus, begynner slik: “Først tar du en saftig pølse fra kjøleskapet. Så... oi! En åpnet boks med bønner! Bare tre uker gammel! Glomfs! Jippi! Rekesalat! Tygg! Slafs! Mums!”

Forlagsredaktørens kommentar: “Og dette kaller du oppskrifter? Jeg kaller det storeterfantasier og motbydelig pølsevev!”

Georg Johannesen sa en gang at hvis man skulle utgi en sannferdig biografi om for eksempel Gro Harlem Brundtland idet hun fylte for eksempel femti, måtte man skrive en bok det tok femti år å lese. Sannheten er at det ville ta mye mer enn femti år å lese en slik bok, hvis den skulle yte alle hennes erfaringer, tanker og, ikke minst, innskutte bisetninger, rettferdighet.

Men det samme ville gjelde for oss alle. Prousts På sporet av den tapte tid er en roman på tre tusen sider, og hele verket er basert på erindringene som utløses idet Marcel dypper en madeleine-kake i en kopp te. Hvor mye som farer gjennom en hjerne i løpet av et sekund er det ingen som kan tallfeste, heller ikke nevrobiologene, men det første som går tapt når forskere skaper kunstig intelligens, er menneskets assosiasjonsevne. Den er bokstavelig talt uforlignelig.

Tenk etter selv. Hvor mye farer gjennom din egen hjerne på ett minutt? Det mest realistiske ved nevnte Donald-historie er faktisk at hovedpersonen har produsert ti tykke manus etter en ettermiddag foran tankeprinteren.

Visstnok finnes det inntil ti trillioner forbindelser mellom nevroner i hjernen. Selv de kraftigste datamaskinene klarer bare å etablere noen skarve hundretalls millioner forbindelser. Hva denne forskjellen betyr er uklart, men det som virker sikkert, er at sammenligningen sier noe om at menneskelige tanker kan gå i mange flere retninger enn en datamaskins.

Det er også åpenbart at en velfungerende hjerne må stå i forbindelse med en kropp. Når Donald utbryter “Glomfs! ” inni seg, er det ikke mulig å si om det er kroppen eller sinnet som snakker. Kraften i utsagnet kommer iallfall definitivt fra kroppen. P. C. Jersilds gjennombruddsroman En levende sjel er et tankeeksperiment der “hovedpersonen” er en løsrevet hjerne som flyter omkring i en slags gullfiskbolle, men den tenker som om den fremdeles hadde en kropp. Det er umulig å forestille seg en tenkende hjerne som er uavhengig av kroppen.

Dataprogrammereren Steve Grand har skrevet den underholdende boken Creation: Life and how to make it. Der spekulerer han blant annet over muligheten for kunstig intelligens. Feilen med tidligere forskning på kunstig intelligens, sier han, er at man har gått ut fra at det var mulig å betrakte de ulike delene av sinnet separat, og at det ville være tilstrekkelig å programmere én eller noen få deler av sinnet for å få en intelligent maskin. Det stemmer ikke; man kan nok få datamaskiner til å slå stormestere i sjakk, men hvis man slipper dem ut i et svømmebasseng, aner de ikke hva de skal gjøre. En kanin er slik sett mer intelligent. Skal det være mulig å skape kunstig intelligens, må man programmere inn alle delene av den naturlige intelligensen, og da slipper man ikke unna kroppen. Kropp og sinn er ett. Derfor er det nødvendig å begynne, ikke med å programmere inn logisk problemløsningsevne, men med å programmere levende celler. Når den datasimulerte organismen blir kompleks nok, antar Grand at intelligens vil oppstå av seg selv.

Sammenligningen mellom hjernen og superdatamaskinen minner forresten om at tankeprinteren, i likhet med mange av Petter Smarts oppfinnelser, får problemer i møte med den virkelige verden. En gang fant Petter for eksempel opp en maskin som kunne oversette fuglekvitring til menneskespråk. Selv o m en fuglehjerne har mye mindre enn ti trillioner forbindelser å holde orden på, gikk det galt den gangen også.  

f

Turisme som livsstil

Når ingenting annet nytter, satser myndighetene på turisme, og ofte går det tålelig bra. Alt fra rorbuer til byslummer kan selges til turister i dette merkelige overflodssamfunnet, hvor overfloden forlengst har begynt å flyte over.

Du kan ikke nekte for at du har lagt merke til dem tidligere, men det er først nå du oppdager at du har det. Når du tenker deg om, har du sett dem overalt hvor du har reist de siste årene –- Hong Kong, Marbella, Sydney, Nairobi, Kypros... og nå ser du dem altså i Içmeler, en liten badeby på den tyrkiske sørvestkysten, der Egeerhavet smelter inn i Middelhavet.

Du hadde ikke ventet det, da ville du kanskje ha vurdert å reise et annet sted denne sensommeren. Men de er her også, og det er blitt flere av dem. Hva i alle dager, tenker du, er det som får en engelsk kvinne i førtiårene til å reise til Tyrkia for så å kle på seg drakten til fotballaget Liverpool og sette seg på en pub ved navn King's Arms for å drikke halvlitere mens hun ser en direktesendt kamp med favorittlaget på flatskjerm?

Jo, de er blitt flere, mange flere. Tidligere visste man hvor de befant seg. Utenfor øyriket hadde de en håndfull oversjøiske vannhull, for det meste i Spania. Nå er de nesten overalt. De mest synlige er mennene. Noen av dem er storvokste og overvektige, og de viser mye hud og hår der de sitter i bar, tatovert overkropp, drikker øl og ser fotball på tv.

Først vemmes du over dem, dernest vemmes du over din egen vemmelse. For det er selvfølgelig ikke bare den britiske arbeiderklassen som plutselig er overalt. Det er også sånne som deg. Det vrimler av bokklubbmedlemmer og Dagblad-lesere, med og uten universitetsutdannelse, på verdens strender –- fra Acapulco til Bondi Beach –- hele året, skjønt foreløpig mest i de faste feriene. Der ligger de side om side med revisorer fra Groningen, bibliotekarer fra Göttingen, studenter fra Helsingfors, selgere fra Haugesund, og alle forsøker å lese den samme boken av Dan Brown oversatt til sitt morsmål, mens svetten siler, sanden klør og solen steker.

Denne innsikten gir deg et øyeblikk lyst til å hyle, men i stedet går du en tur oppover i byen, i et forsøk på å komme bort fra de engelske pubene og de transnasjonale karaokebarene. Det er nytteløst. Byen består nemlig ikke av annet.

Når et samfunn ikke lenger har noe å leve av –- fisket er tørket ut, jordbruket er utkonkurrert, hjørnestensbedriften er nedlagt –- bestemmer myndighetene seg i ni av ti tilfeller for å “satse på turisme”. Det skjer overalt, selv i kalde land hvor maten er dyr og dårlig, kulturlivet kjedelig og lokalbefolkningen reservert på grensen til det uforskammede. (Det er selvfølgelig Sibir jeg har i tankene.) Ingen annen legitim økonomisk sektor har vokst raskere i verden de siste tiårene. Skal man til en uberørt strand, må man nå oppsøke et naturreservat. Har man lyst til å reise til et sted som ikke har vært beskrevet ihjel av Lonely Planet, skal man helst dra til Bagdad.

Omsetningen i den globale turismebransjen måles i trillioner dollar. For noen år siden gikk turismeinntektene til Lofoten for første gang forbi inntektene fra fiskeriene. Fiskeværene er hastig ominnredet til museer, rorbuene til rorbuhoteller, fiskemottakene til cappuccinokafeer.

I fattige sørafrikanske townships er en av de viktigste inntektskildene “cultural tourism”. Den går ut på at en busslast nysgjerrige idealister fra nord kjøres inn i den skumle ghettoen, får se seg omkring under trygge omstendigheter, og avslutningsvis inviteres til et autentisk hjem på en kopp te og et glass brus, og kanskje noen gripende historier fra apartheid-tiden. Ingen sier noe, men alle vet at taksameteret går mens de sitter der.

Når strendene allerede er besatt og verdens middelklasse sakte fylles opp av mennesker som har “"been there, seen that", blir det både nødvendig og mulig for bransjen å pakke inn nye typer opplevelser som turisme –- av og til på selvmotsigende måter ("Reis til Langtvekkistan, et samfunn velsignet fritt for turister"). Da har vi beveget oss langt fra de øldrikkende fotballsupporterne i Içmeler, men grammatikken er felles, det er turismens globale grammatikk.

Når tilstrekkelig mange nisjer og hulrom gradvis blir fylt av turisme –- elvepadling i Argentina, bondegårdsferie i Albania –- vil noen stille seg spørsmålet om det er nødvendig overhodet å forflytte seg for å være turist. At det går an å være turist i eget land vet alle, men hva med å være turist i sin egen by –- ja, hvorfor ikke i sitt eget nabolag?

Tro om ikke dette har vært en ubevisst tanke bak urbane utviklingsprosjekter av typen Aker Brygge, som verden har sett mange av de siste årene? Der kan du, foruten japansk mat og amerikanske aviser, se Liverpools siste kamp på storskjerm mens du drikker engelsk bitter. Og om du rusler litt oppover i byen, finner du en irsk pub med bilder av Beckett på veggene, felemusikk i høyttalerne og stout på fatene. Puben er av den typen som er blitt så populær overalt i verden at det faktisk går rykter om at den første snart skal åpne i Dublin.

f

Tre postmoderne scener og en fotnote

Hadde det bare ikke vært for... alt jeg ikke fikk gjort.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har aldri følelsen av å være ferdig med det jeg skal gjøre. Jeg har en liste hvor jeg krysser ut og tilføyer. Den er som en levende gjærkultur. Jeg har hatt listen siden 1990, og den har aldri tørket ut.

For snart ti år siden skulle mitt universitet effektiviseres. Det eneste man klarte å oppnå, var etableringen av en rekke komiteer som arbeidet målrettet, og sikkert effektivt, med effektivisering.

1.

En gang kjente jeg en student som aldri rakk å komme i gang med studiene. Det var så mye annet han måtte gjøre først. Han måtte skaffe seg hybel, studielån og deltidsjobb. Så måtte han innrede hybelen med bokhylle, seng og skrivebord, noe som er tidkrevende når man har dårlig råd og upraktisk når man til stadighet må på jobb eller trening. Deretter måtte han skaffe seg noen venner han kunne kollokvere med når studiene gikk bra og drikke med når de gikk dårligere. Dette delprosjektet ble vanskeligere enn han hadde trodd. Forbausende mange studenter viste seg å ha venner fra før. Endelig var det nødvendig, innså han, å gå til innkjøp av pensumlitteraturen, få plassert den i en tydelig avgrenset del av bokhyllen, og planlegge de nærmeste månedenes studieprogresjon.

Nå var vår venn imidlertid smertelig klar over at han allerede hadde brukt en del av semesteret på innledende øvelser, forpostfektninger og finkalibrering av sine studieplaner. Flere komplikasjoner oppstod. Da han omsider hadde fått laget en timeplan, oppdaget han at mandagsforelesningen kolliderte med jobben på sykehjemmet og at torsdagsforelesningen kom i konflikt med en squashtime han hadde jobbet lenge med å få reservert.

Studenten gjorde det eneste mulige. Han droppet studiene. Han hadde jo ikke tid til å studere uansett.

2.

Visstnok bruker norsk helsevesen flere titalls prosent av sine budsjetter på informasjonsarbeid. En ekspert bemerket, lakonisk, at tallet burde ha vært en tre-fire prosent eller noe slikt. Alle var enige om dette, men ingen ante hvordan man skulle komme dit.

Min venn studenten skaffet seg etter hvert to deltidsjobber, i tillegg til studielånet, for å kunne reise til Indonesia når det ble kaldt og trist i Skandinavia. Merkelig nok var begge jobbene tilknyttet helsevesenet –- skjønt, veldig merkelig er det ikke. Helsevesenet har et grenseløst behov for fleksibel arbeidskraft, det er utelukkende budsjettenes begrensninger som forhindrer at befolkningen er delt i to jevnstore deler der halvparten jobber i helsevesenet, mens den andre halvparten er pasienter.

En av studentens overordnede var en sykepleier som hadde registrert en underlig utvikling i senere år. På julebordet betrodde hun seg til ham. Tidligere hadde hun tilbrakt mesteparten av arbeidstiden sammen med pasienter. Jobben hennes hadde gått ut på å pleie de syke. Slik var det ikke lenger. Nå kunne det gå dager uten at hun så en eneste pasient. Det var så mange andre oppgaver som var viktigere og som ikke minst hastet mye mer.

3.

Lektoren var alt i alt tilfreds med livet. Riktignok hadde kona forlatt ham for en reklamemann, men det var flere år siden nå, og han hadde forlengst glemt hvordan hun så ut når hun lo. Sønnen studerte et eller annet i Oslo, og det var bra, selv om deltidsjobbingen visstnok tok ganske mye oppmerksomhet bort fra studiene. Selv hadde han en trygg jobb i det offentlige, med akseptabel prestisje og en filologlønn som på en heldig dag kunne konkurrere med en innfødt håndverkers.

Han var, som det heter, rimelig fornøyd. Hans eneste kilde til ekte frustrasjon var erkjennelsen av at alt prosjektarbeidet, rapporteringen, reformene og  det generelle tidspresset gjorde det umulig å fungere faglig i jobben. Helst skulle de ha brukt et semester bare på spanske konjunktivformer, et helt skoleår på Shakespeares sonetter. Trøsten var at situasjonen ville bli bedre etter neste reform. Det hadde jo politikerne lovet.

* * *

Han kommer hjem fra kontoret, muntert plystrende idet han lukker døren og setter fra seg stresskofferten, men hun ser på ham fra øyekroken og tenker at han har en påtatt og innbitt mine. Kunne han ikke i det minste ha gjort et forsøk på å plystre litt lavere? –- Nå, hva har du gjort på jobben i dag, spør hun, som hun alltid gjør, uten å løfte blikket fra aftennummeret. Vanligvis svarer han ved å mumle noe, med ryggen til, om møter og epost, før han begynner å kutte opp grønnsaker til middagen. I dag, derimot! Han er synlig glad og lettet idet han erklærer at i dag har han brukt over halve arbeidsdagen på å skrive en spalte. Et konkret stykke arbeid. God, gammeldags produksjon.

f

Uvitenhet er styrke

Krig er fred, frihet er slaveri, og uvitenhet er styrke. Slagordene fra George Orwells 1984 har noe å fortelle oss om negre og hottentotter. Spørsmålet er hva.

I George Orwells 1984 har Sannhetsministeriet en viktig rolle, nemlig å gjøre det så vanskelig som mulig å bruke språket på måter som kan skade staten og partiet.

Dette gjør ministeriet på flere måter. De ansatte følger konstant med i journalistikk og historieskrivning, og sørger for at sannheten alltid tjener statens interesser. Ettersom sensuren er hard og straffene for overtramp strenge, er det relativt sjelden ministeriets forlengede arm Tankepolitiet er tvunget til å gripe inn, men det hender. Den skiftende politiske situasjonen gjør det dessuten nødvendig å retusjere fortiden av og til. Lenge er det slik at Oseania er i krig med Østasia og alltid har vært det, men plutselig en dag er Oseania i krig med Eurasia og har alltid vært det, mens Østasia er en trofast alliert.

Sannhetsministeriet er også pålagt å holde språket under kontroll. Gradvis blir vanlig engelsk –- Shakespeares og Dickens’ språk –- faset ut til fordel for nytale, et stilisert kunstspråk som består av engelske ord, men i et kraftig redusert antall og uten bibetydninger. Når innføringen av nytale er fullendt, vil kjetterske og farlige tanker bli umulige. Ordet «fri» finnes eksempelvis i nytale, men bare i betydninger som «hunden er fri for lopper». Personlig eller eksistensiell frihet kan ikke uttrykkes språklig, og kan derfor heller ikke tenkes. Når partiet har fått kontroll over språket, kontrollerer det ifølge Orwell også innbyggernes tanker og følelser.

Orwells roman fra 1949 var en av forrige århundres mest innflytelsesrike bøker. Den kan brukes til det meste. Maksimen «Store bror ser deg» blir trukket inn i kritikk av statlig overvåkning, slagordet «Krig er fred» blir brukt for å kommentere meningsløse kriger som påstås å fremme frihet og demokrati, og hatkampanjen mot den (muligens ikke-eksisterende) opposisjonelle Goldstein gir assosiasjoner til såvel mullahenes demonisering av USA som amerikanernes iscenesettelse av al-Qaida som en mørk skygge over den frie verden. (I går var det Cuba, i forgårs Nicaragua.)

Så viktig har 1984 vært at den har preget ikke bare alle som har lest den, men også millioner av dem som ikke har lest den.

De siste norske debattene hvor Orwell blir trukket inn som ufrivillig sannhetsvitne, er dem som handler om hvilke ord vi skal bruke for å beskrive oss selv og folk som ikke er oss selv. Først snakket vi om «nordmann», ikke fra et kjønnsperspektiv (selv om det kunne ha vært på tide), men med henblikk på innvandrere, deres barn og barnebarn. Så var det «hottentottene» og «negerkongen» som stod for tur. Noen mente at å bytte ut ordet «negerkonge» med «sydhavskonge» var å gå Tankepolitiets ærend, mens andre betraktet det som nennsom modernisering. Og mens praten gikk, blandet den så smått klassiske norske debatten om ordet «neger» seg med bakgrunnsstøyen.

De fleste som har bidratt til de siste årenes «negerdebatter» er etnisk norske som mener at man må få lov til å kalle andre mennesker negre når de vitterlig er negre. Å unngå dette rotnorske, solide og dekkende begrepet ville være å benekte at negre finnes. Det ville være å overlate makten til Tankepolitiet og Sannhetsministeriet, kort sagt den bedrevitende, selvrettferdige intelligentsiaen som har hjernevasket våre politikere og prøver å styre vanlige, skikkelige folks tanker i politisk korrekt retning.

Hørt den før? Joda, det er en smule hakk i plata heromkring om dagen. At «negrene» ikke er videre komfortable med et ord som har en nokså dubiøs historie og som dessuten reduserer dem til en hudfarge, får være deres eget problem. De bor  i Norge, og da får de værsågod finne seg i at vi bruker språket slik det skal brukes. Vi kan da ikke ta hensyn til alle mulige mennesker bare for å oppfylle elitens multikulturalistiske krav om politisk korrekthet, eller hva?

Forresten, nå som vi er så godt i gang, kan vi kanskje gå et skritt videre? Hva er for eksempel galt med å kalle folk haltepinker eller krøplinger hvis det er det de rent faktisk er? Det velprøvde ordet «idiot» er da også mye mer treffende enn det dvaske «psykisk utviklingshemmet»? Jeg kan komme på opptil flere mennesker jeg kjenner som objektivt sett er vraltende fleskeberg, så hvorfor skal jeg ikke få lov til å kalle dem det i full offentlighet? Og skal vi virkelig finne oss i at Sannhetsministeriet prøver å nekte ekte mannfolk å omtale kvinner med tabuord om det kvinnelige kjønnsorgan, all den tid en hel del menn mener at ordet f***e i mange situasjoner kan være et nøytralt og fullt ut dekkende begrep for å beskrive hele kvinnen?

Det er trist at Sannhetsministeriet har lykkes i å fjerne ordene langskalle og kortskalle fra kurant språkbruk. Ellers er vi flere som gjerne skulle ha karakterisert våre meningsmotstandere med ord hentet fra skallemålingens terminologi. Kortskallene er som kjent innadvendte, mistenksomme hissigpropper. Nansen, derimot, var en typisk langskalle. Akkurat som meg.

f

Vendepunkter

Hva er det som skjer når en bok, en rockgruppe, et skomerke eller en ideologi plutselig blir enormt populær? Hvorfor skjedde det ikke tidligere? Eller med noe annet?

Det er en kald og mørk dag i mars. Du har karret deg ut av sengen midt på natten for å rekke en buss, for deretter å skulle rekke et fly. Du er frossen, svimmel og dødstrett, men du vet at du må prestere noe i et annet land, kanskje bare om et par-tre timer, og at vertskapet forventer futt og fart. Klokken er såvidt passert seks, og du er så stiv at det bare er såvidt du klarer å ta av deg skoene foran metalldetektoren.

Nå er du inne i varmen. Etter sikkerhetskontrollen går du femten skritt på autopilot, og det er nok til å snuble inn i en god bokhandel. I vinter plukket jeg opp en sjelden science fiction-klassiker av Michael Moorcock der, men glemte den halvlest igjen i metalldetektoren på Schiphol. Neste uke hadde de den ikke lenger.

Denne gangen var jeg heldigere. Som vanlig var jeg for søvnig til å lese en halvferdig doktoravhandling eller en fagartikkel på flyet, så jeg kjøpte en billig paperback. Nå skal det vedgås at det har forekommet, og det mer enn én gang, at jeg har gitt etter for primalbehovene og kollapset over rundstykket før Skagerak. Denne gangen skjedde det ikke. Av og til leser man det motsatte av sengelektyre, altså tekster som vekker en.

Jeg hadde hørt om boken i flere år, og hadde den på listen, men det finnes millioner av bøker, og det kommer nye hver dag. Det var med andre ord en tilfeldighet at jeg overhodet skulle lese Malcolm Gladwells The Tipping Point (no. utg. Det magiske vendepunktet), og jeg har kanskje den å takke for at forelesningen senere på dagen gikk tålelig bra.

Boken har et enkelt poeng, og det er ikke engang journalisten Gladwells eget. Eksemplene har han hentet både fra faglitteratur og medier. Likevel er den på sin måte genial. Den handler om hva det kommer av at visse fenomener plutselig «tar av» og sprer seg lynraskt og epidemisk. Hvorfor ble skomerket Hush Puppies, som var i ferd med å gå under, plutselig enormt populært i USA? Hvorfor er det noen tv-serier som slår an over hele verden mens andre, som på sin måte kan være like gode, ikke gjør det? Og hva gjør at enkelte musikkartister erobrer verden, mens andre, som ofte er bedre, aldri kommer lenger enn til den lokale puben?

Det som i hvert tilfelle skjer, er at spredningen når en grenseverdi, et «vendepunkt» der veksten plutselig blir epidemisk og eksplosiv. Gladwell prøver å forklare hva som foregår, og snakker både om spesielle personlighetstyper og om å være på rett sted til riktig tid. De som står for innovasjonene er sjelden flinke til å spre dem selv. De er for opptatt med å innovere. Darwin trengte sin «bulldog», polemikeren og debattanten Huxley, like mye som Marx trengte den sosialt smidige og sympatiske Engels.

En svært vellykket nettverksbygger var flyverten Gaetan Dugas, som hevdet at han hadde 2500 elskere idet AIDS-epidemien brøt ut. En annen er eiendomsmegleren som beskriver seg selv som «den mest optimistiske personen du har møtt, ganget med hundre».

Gladwells typegalleri er rikt, og eksemplene er på samme tid både velkjente og overraskende. Det er rent så man får lyst til å bli samfunnsforsker selv... helt til man kommer på at man faktisk er samfunnsforsker, mens Gladwell bare er en skarve journalist. Men han er en journalist som har forelsket seg i samfunnsvitenskapens sporadiske glimt av magi. Han har ikke bare oppdaget at noen fenomener når et «vendepunkt» i sin utbredelse, men at vi faktisk kan vite en hel del om den sosiale verden vi er en del av. Han snakker om «20-80-regelen», som går ut på at tyve prosent normalt gjør åtti prosent av arbeidet: Tyve prosent av alle øldrikkere drikker åtti prosent av ølet, tyve prosent av alle HIV-spredere sprer åtti prosent av HIV’en ... og hvordan er det egentlig der du jobber? Han lurer på hvordan det kan ha seg at enslige vitner til forbrytelser griper inn oftere enn flokker av vitner, og han siterer forskning som tyder på at et fellesskap som utelukkende er basert på personlig tillit ikke kan ha flere enn 150 medlemmer.

Vendepunktene er både magiske og forklarlige, men vi forstår dem likevel ikke uten videre. Når tok engelsk av som hele verdens første fremmedspråk; hvordan ble «Sofies verden» en global suksess; hvorfor ble hundretusener av vestlige studenter marxister; og når vil det skje noe dramatisk med klimaet? Det er bare ved hjelp av etterpåklokskap at vi kan forklare dem, for vendepunktene er per definisjon uforutsigbare.

Ideen om at det finnes slike magiske vendepunkter, har festet seg i kulturen nå. Tidligere i vår stod jeg på stadion sammen med en annen Lyn-pappa og bivånet bekymret det blårøde havet av VIF-supportere. Da var det han sa, med håp i stemmen: Jeg har en følelse av at Lyn er i ferd med å nærme seg et vendepunkt nå, et sånt tipping point, der det plutselig blir enormt populært å være Lyn-tilhenger.

Ja, sa jeg oppmuntrende og brettet frakken rundt den nedkjølte kroppen. Da kan hva som helst skje.

f

Verdens største ordbok

I løpet av forrige århundre ble engelsk hele verdens første fremmedspråk. Heldigvis er språket lett å lære, iallfall på et elementært nivå. Engelsk grammatikk er en barnelek; de pragmatiske britene har verken beholdt kjønn eller kasus. Men til gjengjeld er det ingen andre språk som har tilnærmelsesvis så mange ord som engelsk. Den største utgaven av Oxford English Dictionary inneholder 291 500 hovedoppslagsord med til sammen 615 000 former. Ingen skal beskylde det over 20 bind store verket for å være overfladisk heller. Bare verbet «to set» er definert med over 430 betydninger i en oppslagstekst som alene er like lang som en kortroman. Ingen andre språk har en ordbok som når OED til knærne.

Mange har forsøkt å forklare hvordan engelsk ble så ordrikt. En del av forklaringen er øyrikets lange, utadvendte historie og innbyggernes avslappede syn på lånord. Til forskjell fra Frankrike og Norge, har ikke Storbritannia noe nasjonalt språkråd som anbefaler og advarer mot bestemte språkformer og nyord.

Et annet svar er at det engelske språkets omskiftelige og til dels omflakkende historie –- fra angelsaksisk via normannisk invasjon til kolonisering av Amerika og Australia –- har fremtvunget fleksibilitet og indre mangfold.

En tredje forklaring er Shakespeare. Selv om alle disse teoriene har noe for seg, er den viktigste forklaringen mer nærliggende. Svaret er nemlig, rett og slett, Oxford English Dictionary. Verket som tok mål av seg til å kartlegge språket, bidro til at praktisk talt alle trykte tekster ble finkjemmet for ord og uttrykk, sjeldne ord ble løftet ut av skyggenes dal og inn i verket som alle senere generasjoner skulle konsultere på jakt etter ord og deres betydning.

Historien om verdens største ordbok er en språkelskers våte drøm og en virksomhetsplanleggers mareritt.

Det var i 1857 at Det Filologiske Selskap i London besluttet å igangsette arbeidet med en ordbok. Den skulle være grundig, autoritativ og ikke minst mye bedre enn franskmennenes. Tiden var dronning Victorias, og Storbritannia var i ferd med å etablere imperiet der solen aldri gikk ned. Darwin satt i Kent og skrev på sin utviklingsteori, Marx tilbrakte dagene i British Library med utkastene til sin store bok om kapitalismen, og Dickens hadde utgitt de fleste av sine hovedverker. Det var togets og telegrafens tid, en vidunderlig epoke for fremskrittstroen.

Det var en tid for å tenke store tanker og starte opp stormannsgale prosjekter. Mange av dem ble aldri fullført. Verken Marx eller Darwin ble ferdige. Artenes opprinnelse var kortversjonen av den større Natural Selection, en bok som aldri ble utgitt. Kapitalen måtte sluttredigeres av Engels etter Marx' død. Hva Oxford English Dictionary gjelder, anslo den første redaksjonskomiteen at arbeidet ville ta ti år. Mange tegnet optimistisk abonnement på verket. Så viste det seg at det skulle gå 70 år før de, eller snarere deres barnebarn, fikk et komplett sett.

Hadde det ikke vært for en håndfull enestående mennesker, ville ordboken aldri ha blitt ferdig. På slutten av 1870-tallet ble det arbeidsnarkomane språkgeniet James Murray hovedredaktør, og han var mannen som reddet musespiste arkiver og glemte bidragsytere fra historiens skraphaug. I The Meaning of Everything, historien om Oxford English Dictionary, beskriver Simon Winchester hvordan Murray organiserte alt fra lesingen og kopieringen fra bøker –- alt skulle gjennomgås! –- til sorteringen av flere millioner håndskrevne kartotekkort og flyttingen av det gigantiske papirlasset fra London til Oxford i 1885.

Først i 1884 kom det første heftet ut til bokhandlerne og de av abonnentene som fremdeles var i live. Heftet dekket de 8365 ordene mellom A og Ant. Alle visste nå at de hadde en lang reise foran seg. På slutten av 1800-tallet pleide medarbeiderne å ønske hverandre god helse ved å si: «Jeg håper De lever lenge nok til å oppleve zymotic». Murray var seiglivet, men han hadde ikke kommet lenger enn til T da han døde i 1917. Andre overtok.

De som opplevde lanseringen av siste bind i 1928, tilhørte annen og tredje generasjons medarbeidere. På dette tidspunkt hadde Oxford University Press tapt store penger. Tre generasjoner av frivillige lesere, underredaktører, korrekturlesere, blysettere og andre ansatte hadde slitt seg ut. Bokhandlere og abonnenter hadde forlengst gitt opp. Og verden var blitt beriket med et verk som neppe noen gang vil bli overgått, ti bind på til sammen 15 490 sider. Annen utgave, fra 1989, er selvsagt større, og en ny revisjon er på trappene.

Hvis ingen hadde vært stormannsgale nok til å sette i gang arbeidet med den store ordboken, vært standhaftige nok til å fortsette da omfanget vokste over alle støvleskaft og visjonære nok til å fullføre det uten å ta en eneste snarvei underveis, ville verden ha vært litt fattigere.

Historien om Oxford English Dictionary har noe å fortelle oss alle, men særlig til dem som har ansvar for å forvalte menneskehetens kulturelle rikdom. For hvor stort er vi i stand til å tenke i dag?

f