Erling talt!

Thomas Hylland Eriksen

Arbeiderbladet, juni 1997

Skulle jeg benyttet meg av samme debatteknikk som Erling Fossen (Arbeiderbladet 7/6), ville jeg sannsynligvis ha raljert lenge og øredøvende over at akademikerhetseren Fossen selv viser seg å være så uakademisk at han verken klarer å stave Hagtvet riktig eller å se forskjellen mellom Arkimedes og Protagoras. På den annen side er denslags pirk nesten like uvesentlig som Fossens innvendinger mot mine tanker. Derfor til saken.

Fossens kraftsalver mot undertegnede er i all hovedsak rettet mot tekster jeg ikke har skrevet og mot et intervju jeg ikke har gitt. Hans resymé av mine synspunkter er ikke engang sleivete og omtrentelig; det er misvisende og parodisk. For ordens skyld må jeg derfor presisere at denne kommentaren tar utgangspunkt i dobbeltessayet "Et verdensbilde for det 21. århundre I--II", Samtiden 1 og 2/3-97, og et intervju i Arbeiderbladet 27. mai.

Essayets første del skisserer en ny tenkemåte i emning på flere felt -- fra biologi og filosofi til identitet og ungdomskultur. Denne tenkemåten er prosess- og relasjonsorientert; den tilbyr en forståelse av kompleksitet og derigjennom av vår tid. Hvor mye i denne tenkemåten som er nytt, kan naturligvis diskuteres. Noe er systemteori fra femtitallet. Noe er kompleksitetsteori fra nittitallet. Noe er identitetsteori fra syttitallet. Noe er inspirert av det sene nittitallets Internett-teori. Noe er eldgammel gresk tenkning. Og så videre. Dette er ikke spesielt interessant, all den tid jeg ikke har søkt om opphavsrettigheter.

Annen del av essayet ser nærmere på det politiske felt, og forsøker å stake ut en vei mellom fundamentalisme og ambivalens. Interjvuet inneholdt en del spissformuleringer om mangelen på visjoner i det søkkrike, bedøvede Norge, og nevnte enkelte verdier som en oppdatert systemkritikk kunne ta utgangspunkt i.

Fossen angriper noen spredte enkeltutsagn og, mer generelt, stråmannen THE. La meg gi noen eksempler på hans måte å argumentere på.


Ikke på noe punkt viser Fossens debattinnlegg tegn til at han har noe ønske om å gjengi motpartens synspunkter. Derfor er det heller ikke så lett å se om han er enig eller uenig i min analyse -- særlig fordi hans "mot-eksempler" samsvarer godt med mitt verdensbilde. Til Arbeiderbladets lesere vil jeg derfor kort gjengi noen hovedpunkter i min ansats til systemkritikk.

1. Gjennom måten både arbeid og forbruk er organisert på i dag, stykkes tiden opp på måter som fratar stadig flere av oss følelsen av kontroll over egen tilværelse. En grunnleggende sivilisasjonskritikk kan begynne med å se nærmere på tidsbruk og "tidsbudsjetter" i våre samfunn.

2. I informasjonssamfunnet er kunnskap mindre enhetlig organisert enn i det gamle industrisamfunnet. Dette innebærer et tap av fellesskap, som imidlertid kompenseres gjennom større frihet og fleksibilitet. Derfor oppstår fellesskap i dag på andre måter enn tidligere. Ikke sant: Dagsrevyen kan ikke lenger virke nasjonalt integrerende når befolkningen ser på åtte-ti ulike fjernsynskanaler.

3. Menneskehetens grunnleggende utfordringer -- miljøproblemer, krig, fattigdom og fremmedgjøring -- er ikke blitt borte selv om ideologiene som hevdet å kunne løse dem (først og fremst dem som var inspirert av Marx) er detronisert. Derfor er behovet for seriøs, kritisk nytenkning stort, ikke minst i en tid preget av markedsøkonomisk fundamentalisme.

4. Ironi som forfaller til kynisme er en raffinert form for utmelding fra politikken, mens ulike former for politisk fundamentalisme (nasjonal, etnisk, religiøs osv.) både fører til et forflatende menneskesyn og fungerer autoritært. Også derfor trengs alternativer.

5. Morgendagens problemer kan ikke løses med gårsdagens modeller. Derfor tar jeg avstand fra sentraliserte enhetsløsninger, puritanistisk politikk og tanken om at det finnes én oppskrift på det gode samfunn, og setter et pluralistisk ideal som alternativ; en modell som anser forskjeller som en ressurs heller enn som et problem. Fellesnevnerne som er nødvendige for at et samfunn overhodet skal henge sammen, kan beskrives, med rettsfilosofen John Rawls, som overlappende konsensus, altså enighet om sentrale felles verdier, men samtidig stor innbyrdes variasjon.

Disse og beslektede perspektiver på både eksistensielle og politiske spørsmål er i essayet knyttet til idéstrømninger i samtiden, som bare kan forstås dersom vi klarer å se internasjonal migrasjon (som skaper multietniske samfunn) og den elektroniske revolusjonen både som sentrale faktorer og som to sider av samme sak. Først da går det an å se f.eks. at kampen mot Microsoft går parallelt med, og kan være like viktig som, kampen mot høyrepopulismen. Det er i det hele tatt mye vanetenkning som må avlæres for å gjøre det mulig å se vår tid med friske øyne. Jeg anbefaler naturligvis alle interesserte å lese essayet, som ikke bare finnes i Samtiden men nå også på nettet.

Tilbake til "Et verdensbilde for det 21. århundre", del 1 eller del 2


Nexus