This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Den mobile kulturen:

Sverige i 1990-årene

 

1: KULTUR
2: IDENTITET
3: INTEGRASJON

 

Thomas Hylland Eriksen

Denne artikkelserien ble trykt i Svenska Dagbladet i mai/juni 1997, parallelt med artikler av den innfødte MarieLouise Samuelsson om samme emne.

 1. KULTUR: Svensk identitet i bevegelse


Det er en kald formiddag i april på Djurgården. Nordiska Museet har nylig åpnet en stor utstilling om bilen og bilismen, og hele den nedre hallen ser ut til å være okkupert av veteranbiler. Høyere opp i etasjene er det derimot stille og folketomt. Disse arealene er viet utstillinger som på forskjellige måter belyser svensk tradisjon. (For en nordmann er det jo en smule underlig at det svenske nasjonalmuseet heter "Nordiska Museet", men det reflekterer åpenbart landets imperialistiske fortid.)

Museer fryser fast kulturen, tingliggjør den og definerer den like mye som de beskriver den. Nasjonale museer har som sin særlige oppgave å vise de besøkende -- såvel innenlandske som utenlandske -- hva som er særpreget for landet, og å gjøre nåtiden meningsfylt ved å vise hvordan den har vokst ut av det forgangne. Hva som stilles ut på et nasjonalt museum, og hvilken sammenheng utstillingene settes inn i, gir signaler om politiske prioriteringer, ettersom fortiden er dømt til å formes av nåtidens selvbilde. Derfor er det naturlig å begynne en reise i det nye Sverige med et besøk i Nordiska Museets saler, med sine dukade bord, husmannsstuer fra 1700-tallet, fortidige moteklær allehånde krimskrams fra adelige hjem og oppbyggelige historier om fremveksten av det demokratiske 1900-tallssverige.

 

Avdelingen "Traditioner" åpner med en utstillingstekst som antyder hva som menes med tradisjon. Der står blant annet:

 

Gamla traditioner bevars och nye skapas när samhället förändras och i mötet mellan kulturer. (...) Det svenska kulturarvet är ett ständigt pågåande byggnadsprojekt. Varje generation skapar sin version -- lägger till, drar ifrån.


Selve utstillingen er konsentrert om kristne tradisjoner, fra dåp og konfirmasjon til påske og jul. Nå er den svenske sekulariseringen ikke et helt nytt påfunn -- faktisk erstattet brudebuketten salmeboken som forlovelsespresang for hundre år siden -- og det er få land som statistisk sett er mindre religiøse enn Sverige. Ikke desto mindre fortsetter de kristne tradisjonene å definere svenskheten, både i teori og i praksis. Jul og påske er ikke blitt mindre viktige i slutten av det tyvende århundre selv om det kristne innholdet ikke lenger står særlig sentralt, og det finnes mange ikke-troende som uten motforestillinger benytter seg av den lutherske kirkens servicetilbud ved dåp, bryllup og begravelse.

At kulturen forandrer seg, betyr ikke at alt skapes på nytt kontinuerlig -- og det gjelder selv i vår oppjagede tid, preget som den er av et stadig akselererende tempo. Overgangsritualer og årlige markeringer som Mårtensgåsen og lucia kan meget vel bestå på lang sikt dersom de har en rolle å spille, selv om meningsinnholdet forandrer seg fra religiøst til sekulært. Slike ritualer fungerer synkroniserende på en befolkning. De styrker fellesskapsfølelsen selv om de ikke er knyttet til en bestemt religion. I global sammenheng er julen det beste eksemplet på et slikt fleksibelt rituale; fra Tyrkia til Trinidad feirer millioner av ikke-kristne jul omtrent på samme måte som sekulariserte skandinaver.

Ritualene og tradisjonene er også fleksible på andre måter, og det tjener til Nordiska Museets ære at de i sine brosjyrer minner om at det finnes ulike svenske måter å markere høytider på. Etnologen Orvar Löfgren har i denne sammenheng vist hvilken kilde til konflikt julefeiringen kan være i det ellers konfliktvegrende svenske folket. I den nasjonalt selvironiske artikkelen "The Great Swedish Christmas Quarrel" beskriver han kampen om retten til å definere den "riktige" måten å feire jul på, altså familiekranglene om mat, presanger, pynt og så videre. Etter å ha lest Löfgrens analyse, sitter man igjen med det inntrykk at det eneste hele folket kan enes om, er "Kalle Ankas jul". Som Jacques Lang en gang uttrykte det: Det eneste som holder de europeiske folkene sammen, er en felles fascinasjon for amerikansk massekultur.

De svenske tradisjonene og ritualene, slik Nordiska Museet tidsmessig fremstiller dem, er både fleksible, foranderlige og preget av lokale variasjoner. Det betyr ikke at de er lite viktige. Deltagelse i felles ritualer er fremdeles, etter flere generasjoners rasjonalistisk, sosialdemokratisk nasjonsbygging, en lakmustest på integrasjon i samfunnet. Det er lite ved disse ritualene som virker direkte ekskluderende i forhold til minoriteter -- det måtte i så fall være deres kristne opprinnelse. Nettopp fordi de er så fleksible og kan tolkes på så mange måter, er ritualene i stand til å engasjere et bredt spekter av mennesker, og gi dem en fellesskapsfølelse som iallfall varer like lenge som ritualet. Ritualene gjør det mulig for mennesker som er forskjellige å føle seg like. For det er vel knapt noen svensker som nekter sine barn å ha adventskalender fordi de ikke lenger regner seg som kristne!

En annen sak er om innvandrere rent faktisk deltar, på egne premisser, i nasjonale svenske markeringer. Nordiska Museet gir ingen svar på dette spørsmålet, og de har dessuten utelatt de viktigste fellesskapsritualene i vår tid, nemlig sportsbegivenheter.

Ved utgangen inviteres alle museets besøkende til å delta i et lotteri hvor hovedgevinsten er Den svenska historien i femten bind. Tro hvordan dette verket vil bli lest om femti år, når det nye Sverige uvegerlig vil ha frembrakt nye tolkninger av fortiden?

* * *


Det er vanlig å si at Sverige "alltid" har vært et homogent land, som nå er blitt "mångkulturelt". Et slikt utsagn er i beste fall en forenkling. Det ville være mer presist å si at det først er i moderne tid at "mångkulturalitet", eller kulturelt mangfold, er blitt tematisert. Det førmoderne Sverige var et multietnisk og kulturelt sammensatt land, som foruten etniske svensker blant annet inneholdt samer, sigøynere, finner, tatere og, etter vellykkede erobringskriger, baltere (Sveriges tredje universitet var i Tartu!), dansker (i Skåne) og nordmenn (i Jämtland og Härjedalen). Herjedølene snakket ellers lite om nasjonenes selvbestemmelsesrett ved den maktovertagelsen. Ideen om at et land skal bestå av kulturelt like mennesker, er av langt nyere dato.

Men også det moderne Sverige ville, selv uten en eneste same, finne eller innvandrer, ha vært kulturelt mangfoldig. Det er ingen tvil om at det er betydelige forskjeller mellom by og land, nord og syd, borger og arbeider og så videre. Stemmemønsteret ved EU-avstemningen, hvor ja-flertallet i Skåne var omtrent like stort som nei-flertallet i Norrland, reflekterer at man ikke trenger innvandrere for å finne variasjon. Likevel holder man fast på ideen om det grunnleggende sett homogene Sverige, og innvandrerne betraktes som et fremmedelement som "må integreres".

Hva er så denne svenske kulturen som de skal integreres til? Av og til nevnes religion som en fellesnevner. I en uttalelse fra Nordens Folkliga Församling, som representerer 180 frivillige nordiske organisasjoner, heter det faktisk at "samarbetet i Norden ... bygger på de gemensamma humanistiska och kristna grundvärderingar som varit grundläggande i de nordiska ländernas historia". Forsamlingen burde ha oppdatert sitt kart. Terrenget har nemlig forandret seg: Avkristningen av våre land er nå kommet så langt at medlemmer av Livets Ord har flere verdier felles med troende muslimer og jøder enn med vanlige svensker.

Svenskheten er i bevegelse. Det har den nok alltid vært, for ideen om en homogen og stabil kultur er en nasjonalistisk fiksjon. Men nasjonsbyggingens gylne tidsalder er over, i Sverige som andre steder. Hele dette århundret har vært preget av kulturell ensretting. Mektige institusjoner som skolen, de nasjonale massemediene og det nasjonale arbeidsmarkedet har brakt Sveriges innbyggere i tettere kontakt med hverandre og ikke minst med staten, og har høvlet ned kulturforskjeller. På nittitallet -- migrasjonens og den elektroniske revolusjonens tidsalder -- er det som om disse kulturelle prosessene er gått i revers.

Svenske utvandrere til Amerika for hundre år siden, skrev før eller siden "siste brev hjem". Deres etterkommere heter Swanson og Peterson, og de er kanskje lyse i luggen, men når de åpner munnen, er det bred midtvestdialekt som kommer ut. Denne emigrasjonsbølgen truet ingen grenser. Man krysset grensen, og ble værende på den andre siden. Svensker som emigrerer til Amerika i dag, holder derimot kontakten med hjemlandet gjennom en bred vifte av kommunikasjonsmidler, fra jetflyet til e-mail. For mange av dem er utvandringen midlertidig -- de kommer tilbake, og kanskje reiser de ut igjen. Antropologen Helena Wulff har studert svenske ballettdansere i New York, og det er knapt noen av dem som regner med å bosette seg permanent i USA. Deres tilværelse bærer preg av mobilitet, bevegelse, å være mellom. På samme måte har mange innvandrere i Sverige lagt hjemlandet bak seg, men ikke nødvendigvis permanent. De kan holde fortløpende kontakt med familiemedlemmer, de kan følge med i hjemlandets massemedier, og ganske mange -- blant annet chilenske flyktninger -- har reist tilbake når forholdene i hjemlandet har forandret seg. Denne nye mobiliteten, som i løpet av noen få år har gjort hele den vestlige verden til en omskiftelig multietnisk sone, står i skarp motsetning til nedarvede forestillinger om nasjonal identitet.

Nittitallet, har den franske teoretikeren Paul Virilio sagt med henvisning til sanntidsteknologiene satellitt-tv og internett, er en tid uten forsinkelser. Forholdet mellom tid og rom er kollapset. Derfor er det ikke lenger noen nødvendig sammenheng mellom avstand og kulturell identitet. Man kan vedlikeholde en svensk identitet i Malaysia eller en tyrkisk identitet i Stockholm. Dette betyr ikke at alle grenser brytes ned, tvertimot er det blitt lettere enn tidligere å opprettholde etniske og kulturelle grenser i et blandet miljø. Svenske bistandsarbeidere i Afrika omgås for det meste svensker og andre nordeuropeere, og nettopp på grunn av de globaliserende teknologiene er det nå mulig for en tyrkisk familie å leve tilnærmet på samme vis i Stockholm som i Ankara.

Selv om mange ennå ikke har oppdaget det, er Nordiska Museets "svenske tradisjoner" allerede blitt én modul i en kaleidoskopisk mosaikk hvor det er jungelens lov som avgjør hvilke mønstre som oppstår. Den nasjonale kultur er blitt en permanent subkultur. Nasjonalstatens tilbøyelighet til å ville "integrere" minoriteter er tilpasset en annen tid med en annen teknologi, en tid da det fremdeles var sammenfall mellom sted og kultur.




2. IDENTITET: Identitet à la Lego?

Det lille ordet "vi", som hver og en av oss bruker mange ganger hver eneste dag, er et av språkets mest uutgrunnelige og kompliserte ord. Det er som en håndfull sand som sakte renner ut mellom fingrene mens man febrilsk utprøver nye teknikker for å holde sandkornene igjen. Enten man definerer det løst eller fast, logisk strengt eller bevisst flertydig, skifter ordet betydning, gjerne mens man snakker. Noen språk, deriblant indonesisk, har to ord for "vi": et konkret begrep, som viser til "vi, som er her nå", og et abstrakt begrep, som kan vise til for eksempel "vi, indoneserne" eller "vi, muslimene". Slik antydes det at alle mennesker tilhører ulike, omskiftelige fellesskap, og at gruppetilhørigheten forandrer seg fra situasjon til situasjon.

I det sene tyvende århundret er gruppetilhørighet mer komplisert, og kanskje mer problematisk, enn noen gang tidligere. Det kan ofte virke som om den globale kapitalismen, med sine løfter om frie individuelle valg, har spredt seg til identitetens felt. "Livet fremstår som en kafeteria," skriver sosiologen Peter Worsley ironisk om dette perspektivet. For selv om det er et større mangfold av identiteter i Sverige i dag enn for en generasjon siden, er det slett ikke alle som er valgt. Det er som om alle mennesker er satt sammen av et visst antall legoklosser av identiteter; få har nøyaktig det samme sortimentet, men mange har en del felles klosser. Noen av dem er vi født med, noen blir påtvunget oss av de sosiale omgivelsene, og igjen andre kan vi selv velge å skifte ut. Og noen har større valgmuligheter enn andre. Når en drosjesjåfør i Stockholm sier på feilfritt svensk at han er greker, og det senere viser seg at han er født i Sverige, har han valgt å definere seg som gresk snarere enn som svensk. Men han har ikke valgt det helt fritt.

Noen av legoklossene passer godt sammen, mens andre er vanskeligere å kombinere. Hva med for eksempel "moderne svensk muslimsk kvinne"? Eller "svart svensk jusprofessor"? I teorien er ingen av disse kombinasjonene umulige, men i praksis virvler de opp både forbauselse og fordommer. Friheten til å velge sin identitet er et gode som fremdeles er systematisk ulikt fordelt i velferdssamfunnet.

Den kulturelle påvirkningen utenfra til Sverige har mange former, og gir forskjellige muligheter for utforming av personlig identitet i dagens Sverige. I et innsiktsfullt essay om kulturelle strømninger i Stockholm, skiller antropologen Ulf Hannerz mellom to former for kulturell kreolisering, altså blanding av atskilte strømninger. En viktig form for kreolisering skjer gjennom kulturmøtene som skyldes innvandringen. Hannerz bemerker at "kreoliseringen som foregår her, kjennetegnes av at et svensk institusjonelt system dominerer, selv om det forsøker å forholde seg til mangfold". Sverige har i etterkrigstiden mottatt flere innvandrere i forhold til folketallet enn noe annet vesteuropeisk land, og i dag har nesten 20% av landets befolkning minst én forelder som er født utenfor landets grenser. Det vil si at én av fem svensker har en ikke-svensk tilknytning gjennom avstamning. For mange får dette uttrykk i en bindestreks-identitet; de blir jugoslavisk-svenske, tyrkisk-svenske, norsk-svenske og så videre, mens andre -- særlig første generasjon, altså de egentlige innvandrerne -- aldri kommer til å føle seg kulturelt svenske. De må halse etter de svenske måtene å gjøre ting på, og deres egen kulturelle kapital blir oppfattet enten som en mangel, en trussel eller en kuriositet.

Charles Westin, direktør ved CEIFO (Centrum för Etnicitets- och Invandringsforskning), påpeker at det ligger skjulte, kulturelt svenske premisser i den offisielle minoritetspolitikken. "Innvandrernes organisasjoner kan motta offentlig støtte, men de må tilfredsstille bestemte krav som er forbundet med en svensk organisasjonskultur. De må ha en bestemt type demokratisk struktur, statutter [stadgar], årsmøter og så videre for å få støtte," sier han. Langs de samme linjene har blant andre Thomas Gür og Mauricio Rojas hevdet at den svenske minoritetspolitikken har tatt det for gitt at innvandrere skal tilpasse seg den sentralistiske svenske statens hang til standardiserte enhetsløsninger. På den måten blir de ute av stand til å trekke veksler på sin særegne kulturelle kapital. Pluralisme blir et tomt slagord når alle må tilpasse seg de samme rigide retningslinjene.

Denne formen for kreolisering ser ikke ut til å gi individene videre store valgmuligheter. De kan velge å la seg forsvenske -- en del innvandrere fra Middelhavsområdet, inkludert middelaldrende menn, har til og med utført kirurgiske nose jobs for å se mer svenske ut -- eller de kan velge en defensiv, "ren" etnisk identitet eller en bindestreksidentitet. For mange av dem er mulighetene for kulturell mobilitet svært begrensede.

Den andre tendensen Hannerz nevner er de globale nettverkene, som gjør Stockholm til ett av mange knutepunkter i et verdensomspennende system av kommunikasjon og handel. Han bemerker blant annet at omtrent en fjerdedel av butikkskiltene i Sergelsgången er helt eller delvis på engelsk. Og det er ingen tvil om at andelen stiger. Denne kreoliseringsprosessen er forbundet med den globale kapitalismen, et globalt forbruksmarked og de kosmopolitiske elitenes globale grammatikk; flyplassens og internetts språk. Og den består naturligvis ikke bare av "verdens" påvirkning på Sverige, men i høy grad også av Sveriges aktive rolle i internasjonal politikk og økonomi. En stor andel av den yrkesaktive svenske befolkning -- akademikere, politikere, forretningsfolk -- har tettere nettverk til Roma og London enn til andre deler av Sverige. For mange av dem oppleves København og Amsterdam som forsteder til Stockholm, mens Sundsvall eller Jönköping fremstår som fjerne, obskure steder. Også her blir nasjonalstatens grenser mer gjennomhullet for hver dag.

"Innvandrerkultur" rangerer lavt i det nasjonale kulturelle hierarki, i Sverige som i andre vesteuropeiske land. Sier man "mångkulturell", går assosiasjonene i retning av muslimske kvinner med slør i Botkyrka, eller kanskje "rotløs problemungdom" i Rinkeby. Sier man derimot "global kultur", går tankene heller i retning av engelskspråklig massekultur som McDonald's, Michael Jackson eller CNN, eller for den saks skyld verdenslitteraturen fra Dante til Naipaul. Den lave verdivurderingen er på ingen måte like åpenbar her. Identiteter som er knyttet til globalisering, blir ikke oppfattet som blindspor på samme måte som de typiske innvandreridentitetene. De vurderes tvertimot som internasjonale, tidsmessige og fleksible. De uttrykker nettopp den mobiliteten som mangler i den marginale, stagnerte ghettotilværelsen.

Spørsmålet er hvilke muligheter innvandrere og barn av innvandrere har til å skape personlige og kulturelle identiteter som frigjør dem fra tvangstrøyen som "innvandrere". Hva kan de gjøre for å unnslippe det negative stempelet, som ifølge flere svenske innvandrerforskere videreføres fra generasjon til generasjon?

Problemet har å gjøre med forholdet mellom "innvandrerkultur" og "global kultur", og dermed også med klasse. Hvordan kan innvandrere og barn av innvandrere utvikle identiteter som er forbundet med den høyt vurderte "globale kulturen", snarere enn å bli hengende igjen i "Rinkeby-syndromet" av sosiale problemer, klientifisering og dårlig mestring av det svenske samfunnet? Om de skal klare å unngå fortsatt stigmatisering, må den kulturelle kapital de besitter være anvendelig ikke bare lokalt, men også i det svenske storsamfunnet.

Visse kulturelle uttrykk kan lett overføres fra én kontekst til en annen, mens andre er mer stasjonære og lokale. Noen av legoklossene som utgjør en persons repertoar er flyttbare og fleksible i mange sammenhenger, mens andre bare fungerer i et lukket fellesskap. Mat og musikk er to områder hvor mobiliteten er stor, to møteplasser eller nisjer for brobygging, som også rent faktisk har vist seg å bidra til en merkbar utvidelse av det samlede svenske kulturelle repertoar.

I Stockholm kan det være vanskeligere å finne en typisk svensk restaurant enn et "etnisk" eller "globalt" spisested, iallfall utenfor Gamla Stan. Jeg har hørt mange svensker uttale seg bekymret om islam og antatt kulturell konservatisme blant innvandrere, men har aldri hørt noe negativt om det voksende mangfoldet av restauranter, og holdningene til billige "innvandrerbutikker" ser også ut til å være overveiende positive. Enkelte restauranter ser til og med ut til å ha overført legokloss-modellen av identitet direkte til spisekartet. På flere restauranter består et populært menyvalg således i at man setter sammen sin egen tallerken av forskjellige "etniske" retter. Burgere, kebab, pizza og piroger er blitt folkelig mat, mens klassiske svenske nasjonalretter er blitt eksklusiv festmat.

Populærmusikk er visstnok Sveriges fjerde største eksportnæring, og Sverige skal være den tredje største eksportøren i verden av slik musikk. Dette skyldes ikke Vikingarnas eventyrlige suksess på den norske landsbygda, og heller ikke at ABBAs backlist fremdeles selger i Australia. Den nye rytmiske musikken fra Sverige er global par excellence. Den utformes innenfor en global grammatikk enten sjangeren er heavy metal eller synthpop; og tidens mest populære ungdomsmusikk blander påvirkninger fra blant annet Jamaica, Bronx og Vest-Afrika, enten den blir laget i Tromsø eller Stockholm. Techno og house, vår egentlige samtidsmusikk, er kompromissløst global, og samtidig er den her, som en del av "svensk kultur".

Sport er et tredje felt hvor kulturell bakgrunn ikke virker grensesettende, og identitetsmessig er det nok viktigere for minoritetene å få flere gode idrettsutøvere enn å få flere direktører. Kanskje enda viktigere er et fjerde felt, som i prinsippet bryter ned alle tenkelige grenser. For fire år siden hadde ingen hørt om World Wide Web, og Internett var et eksotisk fremmedord. I dag har en tredjedel av Sveriges befolkning adgang til nettet, noe som plasserer landet på verdenstoppen. De fleste brukere er yngre mennesker, men i teorien kan hvem som helst legge til legoklossen "nettbruker" på sitt identitetsbyggverk. "På Internett kan ingen se at du er en hund," heter det som kjent også.

Med litteraturen forholder det seg annerledes, og Jan Guillou har et poeng når han i pamfletten Svenskarna, invandrarna och svartskallarna skriver at hans identitet ikke er knyttet til hudfarge, etnisitet eller religion, men til språket. Språket er en effektiv grensemekanisme, og innvandrerforfattere blir lettere isolert enn musikere og billedkunstnere med ikke-svensk bakgrunn. "Jeg er i eksil til og med i mitt språk," sier Mehmed Uzun, som har bodd i Sverige i tyve år og snakker perfekt svensk med et svakt ekko fra Middelhavsområdet. "Mine romaner må jeg skrive på kurdisk. Essays kan jeg skrive på tyrkisk eller kurdisk, og journalistikk kan jeg godt skrive på svensk."

Engelsk er blitt verdens rikeste språk gjennom sin evne til å assimilere utenlandske ord. Annen og tredje generasjons innvandrere -- eller første og annen generasjons svensker, for å være mer presis -- vil ha svensk som sitt viktigste språk. I hvilken grad får de anledning til å berike det svenske språket og svensk kultur mer allment? Noen kulturelle uttrykk, som "etnisk mat" og populærmusikk, flytter seg lett fra sted til sted. Andre skaper motstand og stimulerer fordommer. Men det er kanskje dem som er de viktigste å forstå i en tid som står i bevegelsens og fleksibilitetens tegn. En kultur uten indre friksjon stagnerer nemlig like raskt som en kultur som har gjort grensesetting mellom oss og de andre til sin høyeste prioritet.



3. INTEGRASJON: Staten og individet i det 21. århundret

En iraner som kom til Malmö tidlig på åttitallet hadde valgt seg en identitet som marxist. Han foretrakk å bosette seg utenfor de innvandrertette bydelene i Malmö. Han ønsket å bli integrert. Etter en del år i Sverige ble han imidlertid gradvis konservativ muslim. Islam tilbød en trygghet, forankring og tilhørighetsfølelse som han aldri kunne få fra Sverige. Han ble raskt integrert, inntil et punkt, og så stoppet hans kulturelle mobilitet opp. Mer og mer gikk det opp for ham at han aldri kunne bli helt svensk, og dessuten at han aldri kunne føle seg helt hjemme i Sverige.

"Lenge trodde svenske myndigheter, naivt og feilaktig, at innvandrere fra Hellas, Jugoslavia og Midtøsten hadde lagt igjen kulturen hjemme," sier Michele Micheletti, dosent i statsvitenskap ved Stockholms Universitet. Man antok nok også at det svenske samfunnet var bygget på en ren fornuft hvor det kulturelle elementet var vasket bort og henvist til en plass på museene og i historiebøkene. Når etniske svensker reagerer på aspekter ved innvandreres kultur, for eksempel forholdet mellom kjønnene, glemmer de at også innvandrere har problemer med å trenge inn i, delta i og akseptere aspekter ved deres egen daglige kultur. I en slik situasjon finnes det to løsninger, som begge vil innebære integrasjon: Man kan forsøke å gjøre innvandrerne kulturelt svenske, eller man kan omdefinere svenskheten slik at den kan romme et større kulturelt mangfold -- ja, slik at den kan anerkjenne det faktisk eksisterende kulturelle mangfold som preger dagens Sverige, med alle sine karismatiske sekter, bindestreksidentiteter, Rinkebysvensk, verdensmusikk, etniske restauranter, eksilforfattere og bygdeoriginaler.

"Til tross for all kritikk som har vært rettet mot den, har Sveriges integrasjonspolitikk fra 70- og 80-tallet vært basert på humanistiske verdier." Det er innvandrerforskeren Charles Westin som sier dette, og han viser til at den svenske staten tidligere hadde drevet ren forsvenskningspolitikk overfor sine minoriteter. "Sosialdemokratiets slagord "jämlikhet, valfrihet, samverkan" er nok på mange måter ensrettende -- den praktiske politikken hadde en kontrollert mångkulturalitet som sitt mål -- men den bygger i det minste på en en idé om at alle skal ha felles rettigheter og muligheter. Retorikken er nok den samme i dag," mener Westin, "men i praksis er det blitt vanskeligere å tilhøre en minoritet. Dette ser vi blant annet på arbeidsmarkedet, og i tillegg føler mange innvandrere seg direkte truet av rasistiske organisasjoner, som i dag er bedre organiserte og mer aktive enn tidligere."

"Annen generasjons innvandrer" er en merkverdig språklig konstruksjon, for hvordan kan man være innvandrer til et land man har bodd i hele sitt liv? Ikke desto mindre er uttrykket en brukbar beskrivelse på hvordan minoritetsungdom både føler seg og blir oppfattet av de fleste svensker. I den nylig utgitte boken Multikultiungdom viser sosiologen Aleksandra Ålund hvordan ungdom med innvandrerbakgrunn i Stockholmsregionen utvikler lokale sosiale nettverk, som ofte er basert på slektskap og etniske fellesskap. Slike nettverk gjør dem godt integrert på det lokale plan, men de gir dem få stier inn i det svenske storsamfunnet.

Mange innvandrere fungerer som kulturelle brobyggere. De er gjerne to- eller flerspråklige, og har en utdannelse og jobb som gir dem muligheter til å fylle mellomrommene mellom globale, svenske og innvandreres kulturelle repertoarer. Andre, som mangler disse ressursene, forblir stedbundne og fastlåste. Det at de har sine røtter i et annet land, gjør ikke nødvendigvis deres hverdag mer "kosmopolitisk" og "global" enn andres. Unge menn med innvandrerbakgrunn i Stockholms forsteder konkurrerer lokalt, med hverandre og med innfødte svensker, om bolig, jobb og kvinner. De er globaliseringens proletariat. "Selv om "finnjävel"-stempelet er borte, er det nye grupper som blir plassert utenfor "vi" gruppen av svenske borgere," sier Charles Westin, og påpeker at det finnes et klart hierarki blant innvandrere. Når afrikanere og asiater flytter inn i et område, flytter finner og chilenere ut. Den mobiliteten og fleksibiliteten som er det senmoderne, multietniske samfunnets fremste symbol, er ujevnt fordelt, og en jugoslavisk svensk arbeider er knapt mer "multikulturell" enn en bonde i Småland. Hans univers er lite, lukket og uglamorøst.

Man kan ikke skylde på kulturforskjeller når man skal forklare hvorfor enkelte nasjonaliteter jevnt over klarer seg dårligere enn andre. Forskning fra Norge tyder på at barn som kommer til landet i ti-tolv-årsalderen klarer seg bedre på skolen enn dem som har bodd der siden de ble født, selv om man skulle tro at det motsatte ville være tilfellet. Årsaken ser ut til å være at førstnevnte gruppe har utviklet et positivt selvbilde før de kom til Norge, mens de som er født i landet aldri får et slikt selvbilde, med mindre de gjør som den tidligere nevnte iraneren, og skaper en skarpt avgrenset identitet som står i kontrast til den dominerende skandinaviske.

For å forstå bedre hvorfor noen minoritetsgrupper er bedre integrert i det svenske samfunnet enn andre, tok jeg kontakt med dr. theol. David Fischer, som nylig disputerte på en avhandling om svenske jøder, Judisk liv. Det har levd jøder i Sverige siden 1700-tallet, men mange kom i mellomkrigstiden og like etter Annen verdenskrig. I dag lever rundt 20 000 jøder i Sverige, og ingen kan klage på deres integrasjon i det svenske samfunnet. De er jevnt over høyt utdannet, og mange av dem tilhører politiske, kulturelle og økonomiske eliter. Med mulig unntak for baltiske innvandrere, er det ingen annen minoritet som kan vise til en slik suksess. Samtidig vedlikeholder svenske jøder sin identitet gjennom et stort antall organisasjoner, de har sin forsamling, sin Hillel-skole og sitt museum, og de oppnår det som er målet for praktisk talt alle minoriteters integrasjon, nemlig å delta på like premisser i samfunnets felles institusjoner samtidig som de vedlikeholder sin subjektive vi-følelse og kulturelle identitet.

"Det skyldes for en stor del at det aldri eksisterte noe jødisk proletariat," mener Fischer, som selv tilhører annen generasjon, med foreldre fra Ungarn. "Menigheten har alltid tatt vare på sin flokk, og har sørget for at jøder aldri har gått på forsorgen eller blitt sosialklienter." Til tross for at religionen er blitt mindre viktig, og bare 16% ifølge Fischers undersøkelse holder kosher hjemme, har svenske jøder et sterkt emosjonelt forhold til Israel og til sin jødiske identitet.
Kontrasten til muslimske innvandrere er enorm. Ifølge en undersøkelse utført av svenske statsvitere i 1995, mener 48% av svenskene at muslimske innvandrere ikke bør få ha moskéer, og rundt en fjerdedel mener at de verken bør få ha egne kulturelle organisasjoner eller egne aviser. Og selv om de tre store religionene fra Midtøsten har mye felles, er det aldri noen som spør om kristendommen eller jødedommen kan forenes med menneskerettigheter.

Det er en tydelig rangordning blant minoriteter i Sverige. Samene står i en særstilling som gammel urbefolkning. Finnene befinner seg nå også nær toppen, i og med at de er hvite, kristne og kulturelle naboer. For andre grupper gjelder det at deres posisjon i samfunnet bygger på en kombinasjon av utdannelse, hudfarge og religion. Chilenske katolikker skårer høyt, kurdiske forfattere likeledes. Somaliske muslimer havner nær bunnen, særlig dersom de i tillegg er kvinner og analfabeter. Slike mentale rangeringer risikerer å bli selvoppfyllende profetier. Barn og barnebarn bærer videre foreldrenes stigma. Det var nemlig først da de fikk mange grupper under seg på rangstigen, at finske barn begynte å gjøre det bra på skolen i Sverige.

* * *


Enhver diskusjon om integrasjon i Sverige, enten den dreier seg om innvandrere eller om andre grupper, må ta utgangspunkt i forholdet mellom stat og øvrighet på den ene siden, og individ og lokalsamfunn på den andre siden. Få land har etablert en tettere forbindelse mellom stat og individ enn Sverige, og uformelle fellesskap i det sivile samfunn er ofte blitt oppfattet som uvedkommende og regelstridige. Dette er et kulturelt særtrekk ved Sverige; det er ikke unikt svensk, men reguleringstrangen og den byråkratiske formalismen er kanskje sterkere i Sverige enn i noe annet demokratisk land. Om det omfattende byråkratiet kveler privat initiativ blant innfødte svensker, virker det enda sterkere i forhold til innvandrere, som stiller med handikap ikke bare fordi de er lite fortrolige med svensk kultur, men også fordi de mangler nettverk inn i maktens sentere. I verste fall lærer de bare å bli vellykkede klienter.

Ifølge Michele Micheletti er det viktigste staten kan gjøre overfor minoritetene, å skaffe dem jobb; å hjelpe dem å bli selvstendige. "Dessverre gjelder det vi kan kalle en etnisk svensk norm i arbeidslivet, og det finnes liten fleksibilitet," sier hun. "For eksempel burde det bli lettere å starte småbedrifter, man burde senke terskelen og gjøre det mulig for innvandrere å trekke veksler på sine kulturelle ressurser, for eksempel slektskapsnettverk. "Et annet område er lønnet husarbeid. Mange svensker er prinsipielt imot dette av moralske grunner, samtidig som det finnes et stort svart marked, hvor mange er innvandrerkvinner. Men hvorfor skulle man ikke leie hjelp til husarbeid, man leier jo rørleggere og malere? Denne typen arbeid virker dessuten integrerende for eksempel ved at innvandrerkvinner blir fortrolige med svenske hjem -- hvordan skulle de ellers finne ut hvordan et svensk hjem ser ut? På svenske flyktningmottak har det vært ulovlig å gjøre produktivt arbeid. Flyktninger er blitt passivisert fra den dagen de ankom til Sverige. Det er en mengde slike regler som bør mykes opp."

Et felles regelverk knyttet til felles offentlige institusjoner kan bidra til å standardisere visse atferdsmønstre, men det er ikke det samme som å si at de skaper integrasjon. Sosial integrasjon, altså utviklingen av fungerende og forpliktende fellesskap, kan ikke oppnås ved dekret, men gjennom praksis. Kanskje Sverige ikke trenger flere offentlige tiltak, men snarere færre, for at minoritetenes integrasjon skal kunne lykkes?

Tiden er kanskje inne for en integrasjon på folks egne premisser. Teologen David Fischer forklarer jødenes suksess med deres sterke indre solidaritet. Statsviteren Michele Micheletti påpeker at lokalt igangsatte tiltak, så som forskjønning av parker og friområder i nærmiljøet, nå er lettere å få til enn de har vært tidligere fordi den svenske staten er i ferd med å abdisere på stadig flere områder, og følgelig tillater uformelle initiativ som tidligere ville ha vært ulovlige. Forfatteren Mehmed Uzun mener for sin del at Sverige for tiden er et slitent og oppgitt land hvor ingen ser ut til å orke noen ting.

Samlet gir perspektiver av denne typen inntrykk av at navlestrengen mellom stat og individ er blitt tynnslitt, og at det 21. århundrets Sverige vil være et mer desentralisert og fleksibelt samfunn. Det vil i så fall gi muligheter for en virkelig pluralisme der det ikke virker diskvalifiserende, og heller ikke oppleves som truende, å besitte andre kulturelle ressurser enn majoriteten. Kanskje den nære fremtidens Sverige vil bygge på en anerkjennelse av at kulturforskjeller er en ressurs og ikke en trussel, og at felles statsborgerlige rettigheter er noe annet enn felles kulturell identitet? I så fall står vi overfor intet mindre enn et systemskifte.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus