This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Sveriges tapte storhet



Thomas Hylland Eriksen

Göteborgs-Posten
høsten 1995

I "Det är synd om människorna i Sverige."

Klokken syv skjærtorsdag morgen i 1984 steg seks raggete nordmenn av nattoget fra Oslo til Stockholm. Hadde de ikke hatt fotoutstyr og båndopptagere lett synlig, ville de sannsynligvis ha blitt tatt for å være uvaskede hasjrøykere (hvilket noen av dem muligens også var, men det er en annen historie). De seks utgjorde redaksjonen i den anarkistiske månedsavisen Gateavisa, og var på reportasjetur i nabolandet. Det var faktisk undertegnedes første besøk i den baltiske metropolen. For mange nordmenn er Göteborg og endog Malmö kulturelt nærmere enn den svale, fuktige imperiehovedstaden langt mot øst. Stockholm er utenlandsk, den har en monstrøs og uhyggelig storhet som er ukjent i den tidligere danske periferien Norge.

 


Det hadde alt rukket å bli en lys og solrik vårdag da gruppen krysset Sergels Torg."Et kondensert monument over autoritær svensk ideologi", sa en av utsendingene og beordret fotografen til å ta bilder -- nedenfra, med vidvinkel -- av de humørløse murbygningene som raget truende opp over asfalttorget. Resten av delegasjonen anså Sergels Torg som et alt for opplagt eksempel til at det kunne brukes i vår sammenheng, denne golde plassen i Stockholms hjerte, hvor planleggerne hadde jevnet den opprinnelige, pittoreske og rotete småhusbebyggelsen med jorden og erstattet den med monstrøs maktarkitektur av betongsosialistisk merke. Arbeidstittelen på vår reportasjereise var nettopp"På jakt etter det totalitære Sverige", og vi hadde som ambisjon å komme lenger enn til klisjeene.

Sverige var landet som ifølge liberalistiske amerikanske skribenter hadde valgt en autoritær styreform ved demokratiske midler. Folket hadde med vitende og vilje gitt en mer og mer allmektig stat ansvaret for sine liv; som ved en moderne faustisk handling hadde de solgt sin individuelle frihet i bytte mot statlige trygghetsgarantier.

Nå var det sant å si ikke alle som aksepterte dette synet på den svenske modellen. Etter manges oppfatning var Sverige faktisk verdens mest avanserte land, landet der løftene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjon omsider var blitt innfridd. Ifølge denne fortellingen var Sverige landet der stadig nye grupper ble innlemmet i fellesskapet, og stadig nye rettigheter ble forsvart, av et velsmurt og omsorgsfullt velferdsmaskineri som sørget for å innfri borgernes behov før de ante at de hadde dem. Barns rettigheter ble kodifisert og ivaretatt som i intet annet land; på midten av åttitallet var det en seriøs interessegruppe som arbeidet for at seksuell tilfredsstillelse skulle anerkjennes som en rettighet på linje med andre menneskerettigheter, og mot slutten av samme tiår var det dyrs rettigheter som stod på den nasjonale dagsorden. Stadig nye grupper skulle innlemmes, stadig nye behov skulle tilfredsstilles av samfunnet (les: staten).

Sverige var Volvo og villa, velstand og velferd, snusfornuft og systemrasjonalitet. Det var landet som til forskjell fra Norge ikke hadde oljeressurser, men som likevel hadde verdens tredje høyeste levestandard og den nest laveste arbeidsløsheten. Det var landet hvor innbyggerne frivillig kildesorterte søppel -- ikke av hensyn til eget velvære, men av pur solidaritet med fellesskapet. I tillegg hadde Sverige en ikke ubetydelig glamorøs side; foruten et av verdens beste hockeylandslag og klubblag i fotball som hevdet seg i Europatoppen, hadde landet verdensstjerner som ABBA, Borg og Stenmark. Til sammenligning fremstod danskene som det dekadente og ubekymrede folkeslaget som"gikk til helvete på første klasse", og Norge var stadig -- også lenge etter at de hadde beriket seg på olje -- den usofistikerte fetteren fra landet. Det var"den svenske modellen" regjeringssjefer i Den tredje verden forsøkte å etterligne, og som SIDA på sedvanlig byråkratisk og selvsikkert vis forsøkte å eksportere. Ingen hadde fortalt dem at de drev ideologiske kampanjer i afrikanske land. De gjorde tvertom bare en innsats for å gjøre afrikanerne like rasjonelle som svenskene var. Sverige var et foregangsland -- iallfall i egne øyne, og dessuten i ganske mange andres.

Og likevel skulle altså vårt anarkistiske reportasjeteam avdekke"det totalitære Sverige", de skjulte maktstrukturene som gjorde svenskene til apatiske marionetter. Vi stilte ikke uforberedt foran vår oppgave. Vi hadde blant annet lest i Der Spiegel om Socialstyrelsen og Barnvårdet som tok barn umotivert fra sine foreldre dersom disse ikke til punkt og prikke tilfredsstilte meget strenge krav til sosialdemokratisk konformitet. Vi hadde lest Hans Magnus Enzensbergers dystre analyse av Sverige, hvor han blant annet kritiserer byråkratiets usedvanlig selvstendige rolle i forhold til politikerne. Husker jeg ikke helt feil, hadde vi også snakket med en københavner som mente at svenskene hadde levet så lenge i ufrihet at de var blitt ute av stand til å håndtere friheten når de fikk den slengt etter seg, og at dette var årsaken til at de ble fulle og uregjerlige så snart de satte foten i det frie Danmark. En av deltagerne på turen fortalte på toget om sitt besøk i Jönköping noen år tidligere:"Det er en middels stor by, ikke sant, med høyskoler og bedrifter og alt det der. Men man får ikke kjøpt en skikkelig øl noe sted, bare dette tynne sølet de har fått etter at mellanølet forsvant. Og," -- nå hørte vi på stigningen at en punchline var på vei --"svenskene finner seg i det, ikke sant! De er akkurat som hunder; de er optimistiske uten at det er noen grunn til det, begeistrede uansett hva staten foreslår, lydige uforbeholdent og ukritisk. Når staten sier at noe er bra, så godtar de det uten å mukke!"

Vel, nok om det. Vi regnet oss som profesjonelle journalister, og insisterte på mer dokumentasjon enn løse inntrykk fra et tilfeldig besøk i Jönköping. Reportasjen ble gjennomført og trykt (i Gateavisa nr. 100, mai 1984), men resultatet skulle vise seg å svare ganske dårlig til de opprinnelige forventningene. Vi ble nemlig raskt og ubønnhørlig overmannet av en uventet, men ikke desto mindre massiv svensk sjarmoffensiv. Bortsett fra en eldre kvinnelig jurist som holdt til i en diger sveitservilla på Djurgården, og som var overbevist om at menneskerettighetenes dager var talte i dette sosialistiske infernoet, var ingen av dem vi snakket med villige til å innrømme at de levde under et autoritært åk. Det var heller ingen ting som tydet på at de var hjernevasket til å tro at de hadde det bra. De hadde det rent faktisk bra, det var det liten tvil om. En enquete blant ungdom i Gamla Stan gav det entydige inntrykk at Sverige var verdens beste land å bo i. En av de spurte hadde ankommet fra Finland bare noen timer i forveien, men han insisterte likevel på at Sverige på alle måter var jättebra. Vi fant ingen undertrykte og underkuede. Selv innvandrerforeningen vi besøkte, den latinamerikanske Comunidad, hadde lite å utsette på Sverige. Og de autoritære sosiale ingeniørene på Socialstyrelsen viste seg i grunnen å være helt alminnelige snusfornuftige byråkrater av en type som er like godt kjent i Oslo og Brussel som i Stockholm. Det var naturligvis mulig at de av og til gjorde feil når de tok barn fra sine foreldre, opplyste de, men i så godt som alle tilfeller mente de at barna uten tvil fikk det bedre. Dette kunne de dokumentere om vi var interessert, fortsatte de, og hentet en bunke uavhengige forskningsresultater.

Mission accomplished. Det totalitære Sverige måtte ha vært på ferie under vårt besøk. Vi fant det iallfall ikke. Derimot fant vi et land struttende av velstand og velvære, med en uslokkelig tro på egen fortreffelighet. Det var kanskje dette som provoserte oss nordmenn mest -- men det var den gangen, i 1984. I dag er jo situasjonen ganske annerledes.

* * *

To år senere skrev vi 1986. Sveriges aksjer på den internasjonale børsen stod fremdeles høyt. 28. februar befant undertegnede seg på feltarbeid i en fiskerlandsby på Mauritius i Det indiske hav. En kveld var jeg på besøk hos venner i nærmeste by, og fulgte fjernynsnyhetene på deres skrøpelige svart/hvitt-tv. Plutselig viste utenriksnyhetene scener fra et velkjent sted."Hier soir, le premier ministre suédois, M. Olof Palme, a été assassiné," begynte en voice-over, og med ett glemte jeg hvor i verden jeg befant meg. Ikke bare var han død, men assassiné, myrdet."Det er ikke fra ditt land, dette?" spurte vertskapet."Jo, praktisk talt," svarte jeg.

Neste dag var avisene L'Express og Le Mauricien fulle av mauritiske politikere som hevdet de hadde kjent Palme godt og hatt et nært forhold til ham. Det ble spontant vedtatt at det nye biblioteket i Rose-Hill, som tilfeldigvis skulle innvies samme dag, skulle hete Bibliothèque Olof Palme, og borgermester Jean-Claude de l'Estrac holdt en kort tale ved innvielsen, hvor han omtalte Sveriges og Palmes utenrikspolitikk som et lysende eksempel på en avansert tiersmondisme der et rikt og velorganisert land viste sann og ekte solidaritet med de fattige."Måtte verden få flere politikere som ham," avsluttet de l'Estrac. Dermed ble den jevne mauritiers forståelse av Sverige noe utdypet -- tidligere hadde Sverige nesten utelukkende vært forbundet med ABBA (spesielt la chanteuse blonde, hva var det nå hun het?), svenska synden og mykpornofilmer med titler som Six suédoises en Grèce ("Seks svenske piker i Hellas").

I praktisk talt hele Den tredje verden fantes det store og små politikere som reagerte på lignende måter ved Palmes død. Hva ingen kunne ha gjettet på denne dagen i 1986, var at drapet på Palme skulle bli stående som det symbolske vendepunktet i nyere svensk historie. Heretter skulle det gå rakt nedover i minst et tiår, både med det svenske selvbildet og med Sveriges internasjonale omdømme. Ved midten av nittitallet er dette tydeligere enn noen gang tidligere. Sverige er blitt en duknakket og resignert nasjon. Tragedier som Estonia-ulykken og massemordene i Falun og på Stureplan fremstår ikke bare som nasjonale tragedier, men som en slags groteske bekreftelser på at den svenske modellen ikke lenger fungerer. Det er ikke bare kommet rusk i det effektive svenske maskineriet; maskiningeniørene har desertert, og det mumles om at maskinene er avlegs og må skiftes ut. Den reelle levestandarden i Sverige har sunket i første halvdel av nittitallet. Sverige, som tidligere hadde verdens tredje høyeste levestandard ifølge global statistikk, har sunket ned i annen divisjon og ligger nå på syttende plass, nær bunnen i Vest-Europa. Arbeidsløsheten er stabilt høy, og for første gang i manns minne er en svensk krone verdt mindre enn en norsk. Svenskene tror ikke lenger at sosialdemokratiet og velferdsstaten vil vokse rett inn i himmelen av seg selv på grunn av en naturlov som garanterer at Sverige er verdens mest rasjonelle og velorganiserte land. Det er gått aldeles galt; slik føles det iallfall for mange svensker, og slik er tonen i den svenske offentligheten for tiden. Selv om Sverige fremdeles har en av verdens høyeste materielle levestandarder, er ikke landet lenger et fyrtårn som avtvinger respekt og ydmykhet i resten av verden. I Afrika ser man ikke lenger opp til Sverige; man ser opp til Malaysia. Som det ble uttrykt i et leserbrev til Dagens Nyheter tidligere i høst:"Det är synd om dom som bor i Sverige."

* * *

Pessimismen kommer til syne på mange områder, og den ser ut til å få mer fatalistiske, bitrere og mer uforsonlige uttrykk i Sverige enn i andre kriserammede land. Dette skyldes delvis at det ikke finnes noen å skylde på i Sverige; det finnes ingen opplagte syndebukker som en stor del av befolkningen kan enes om å hate eller forakte. Slik sett stiller svenskene dårligere enn andre europeere. Den britiske arbeiderklassen blir for eksempel alt annet enn overrasket over at en konservativ regjering gjør livet surt for dem når den prioriterer lav inflasjon foran full sysselsetting. Engelske arbeidere har aldri hatt nevneverdig tillit til Tory-regjeringer. I Italia, for å nevne et annet eksempel, er en stor del av befolkningen ifølge meningsmålingene tilhengere av massiv overføring av makt til Brussel, ettersom italienske politikere i årevis har demonstrert at de ikke er skikket til å utøve makt. Og da den nyvalgte polske regjeringen satte i gang en brutal hestekur for å gjøre Polen til et markedsøkonomisk samfunn, var det få protester: Det gamle kommandoøkonomiske systemet var så forhatt at polakkene ville ha godtatt nær sagt ethvert alternativ, bare det presenterte seg som demokratisk og frihetselskende.

I Sverige har situasjonen vært annerledes. Der har symbiosen mellom stat og samfunn vært så tett at det ofte ikke engang skilles terminologisk mellom stat og samhälle. Staten er samfunnet; staten er ikke noe fjernt og abstrakt, den er deg og meg, den gjennomsyrer borgernes liv. Innenfor denne tankegangen blir det meningsløst å skille mellom systemets rasjonalitet og interesser på den ene siden og individets rasjonalitet og interesser på den andre siden. Personene er til for staten; staten er til for personene. I årevis trodde andre skandinaver at svenskene var det eneste virkelig sosialdemokratiske folket i verden, og at det var derfor Sverige manglet et høyrepopulistisk parti som de danske og norske Fremskrittspartiene, som bygger mye av sin oppslutning på misnøye med den sosialdemokratiske politikken -- fra skattenivået til asylpolitikken. Så dukket duoen Wachtmeister/Karlsson opp med en komisk bravur som fikk de rabulistiske Fremskrittspartiene til å fremstå som saklige og seriøse i sammenligning -- men i ettertid er det tydelig at Ny Demokrati må forstås som et symptom på det generelle forfallet i den svenske samfunnsmodellen. Før Palme-mordet ville ikke et slikt parti hatt livets rett. Visst er Ny Demokrati for tiden borte fra svensk politikk, men lærdommen fra andre høyrepopulistiske bevegelser viser at de kan komme tilbake når man minst venter det.

På svenskene kom nedturen som et sjokk, ettersom de var lært opp til å tro at deres samfunnsmodell var historiens sluttprodukt. Noen reell opposisjon fantes knapt. Selv Moderaterna hadde helt til den nyliberalistiske bølgen på det tidlige åttitallet hatt et program som lignet mer på de tyske sosialdemokratenes enn på kristendemokratenes. Når krisen ble et faktum, var det vanskelig å skylde på staten, ettersom staten praktisk talt var identisk med"deg og meg". Det er derfor den svenske pessimismen er så bitter i tonen. Den uttrykker skuffelse og kritikk mot et system, men de samme emosjonene gjelder også overfor en selv. Man er skuffet over systemet = man er skuffet over seg selv. Når systemet svikter, er det en selv som svikter. Og den langvarige krisen i det svenske sosialdemokratiet handler om mer enn ideologisk omstilling og problemer med å utpeke Carlssons etterfølger, og den handler om langt mer enn Sahlins uklare privatfinanser: den speiler en dyp kulturell krise. Sverige vet ikke hvor det skal ta veien, og det finnes ingen utenforstående å skylde på.

Det vil si: Inntil november i fjor fantes det ingen å skylde på. Fra da av kunne man skylde på Brussel og det hjertekalde, idiotiske, dehumaniserende EU-byråkratiet når samfunnet gikk i stå. Selv om de fleste svensker i dag ville ha foretrukket å stå utenfor EU, burde de strengt tatt være lykkelige over å være med. EU kan faktisk bli det svenske selvbildets redningsplanke. Jo mer sentralistisk og forstokket Kommisjonen blir; jo færre positive forandringer som skjer i det svenske samfunnet som et resultat av EU-medlemskap, desto bedre vil resultatet være for det svenske selvbildet.


II · Sverige og Brussel: Den svenske nasjons splittelse




--Tror du att matpriserna sänks?
--Nej, det tror väl ingen.

Svaret ble avgitt av den 22-årige teknikerstudenten Ylva Jaensson ved en enquete utført av Aftonbladet i september 1995. Pelssyersken Ulla-Britt Andersson svarte for sin del, sannsynligvis i et irritert tonefall:"Nej, nej och åter nej. Det har man ju hört förr." Avisen hadde stilt spørsmålet til fem tilfeldige forbipasserende, og ingen av de spurte trodde maten kom til å bli billigere selv om myndighetene hadde gitt løfte om prisnedgang. Ingen trodde vel lenger på politikerne. Enqueten speiler den svenske befolkningens holdning til Brussel et knapt år etter at et ganske så lite flertall hadde gjort landet til EU-medlem.

Den svenske krisen -- med sine offentlige nedskjæringer, stabilt høy arbeidsløshet (650 000 ved den siste målingen), svak valuta og gjentatte formaninger til alle svensker om å stramme inn livremmen -- skulle løses ved at landet gikk inn i EU. Da skulle risikovillig kapital strømme inn i landet, mat og vin skulle bli like billig som i Nederland, arbeidsløsheten skulle synke, og nye markeder ville daglig åpne seg for den eksportorienterte svenske industrien.

Slik lød det prosaiske budskapet fra Sveriges politiske og økonomiske elite foran folkeavstemningen i fjor. Enkelte idealister -- fra skånske føderalister til miljøaktivister som Marit Paulsen -- la større vekt på det europeiske samarbeidets betydning for løsningen av felles politiske problemer; de mente at Europa var viktig for Europa og ikke bare for Sverige. Men nå i ettertid tyder alt på at de fleste velgere var seg selv nærmest. De som anså at de selv hadde noe å tjene på medlemskap stemte ja; de andre stemte nei. Den svenske offentlige debatten om EU siden nyttår har i all hovedsak dreid seg om det håpløse byråkratiet i Brussel (en klassisk nei-vinkling) og matpriser. Tonen i debatten har vært sur og skuffet. Omkvedet har vært at"det har jo ikke skjedd noen forandring her likevel". Kritiske journalister har stilt spørsmålet om hvorfor paprikaen må koste 65 kroner kiloen i Sverige når den koster 11 kroner i Nederland. I Finland og Østerrike har maten faktisk, som lovet, blitt billigere siden nyttår, så hvorfor ikke i Sverige? Svaret ser ut til å ha å gjøre med strukturer i det svenske samfunnet som tillater et antall mellomledd som i andre land ville blitt betraktet som avsindig.

Når utgangspunktet for medlemskap er så negativt som tilfellet var her -- et kriserammet og pessimistisk land som etter mobbing og press fra politikerne motvillig lusker inn i EU -- skal det lite til før begeret renner over. Et vedtak om totalforbud mot snus fra januar 1996 ville kanskje være nok til å starte en landsomfattende generalstreik med krav om umiddelbar utmeldelse. Den mye omtalte jordbærstriden på forsommeren tyder i alle fall på at det er lite som skal til nå. De svenske jordbærene (som alle gode svensker vet, er de verdens beste) var som kjent for små til å bli klassifisert som bær av klasse 1 etter EUs jordbærdirektiv. I et annet land ville befolkningen ha trukket på skuldrene etter en slik idiotisk vurdering; i Sverige medførte den at en allerede kraftig svekket nasjonal selvfølelse ble til et åpent sår.

På slutten av 1980-tallet, før krisen satte inn for alvor i Sverige, rådet fremdeles en offensiv holdning overfor Europa. I Norge pleide man å si at mens nordmennene var redde for hva Europa ville gjøre med dem dersom de meldte seg inn, hadde svenskene allerede lagt planene for hvordan de skulle innlemme Europa i Sverige; en av mine svenske informanter omtalte allerede, riktignok en anelse spøkefullt, Tyskland som"Sydsverige". I de siste par årene før folkeavstemningene forandret bildet seg. Ganske mange nordmenn var fremdeles redde for at EU ville ta fra dem deres"nasjonale egenart", og deres politiske ledere forsikret dem om at ingen ting ville forandre seg dersom de meldte seg inn. I Sverige argumenterte politikerne imidlertid nå med at EU skulle redde Sverige. De snakket lite om hvordan Sverige skulle påvirke Europa, men mye om at et medlemskap ville få Sverige ut av krisen. De norske politikerne lovet stabilitet; de svenske politikerne lovet forandringer.

Denne forskjellen illustrerer bedre enn noe annet ulikheten i tidsånd mellom de to nabolandene. For ikke mange år siden fremstod Sverige for Norge som alt som Norge bare kunne drømme om å bli: et søkkrikt og tvers gjennom velorganisert samfunn med alle typer av industri, en jevnt høy levestandard og et privat konsum som kunne måle seg med USAs; og i tillegg var Sverige så viden kjent at Skandinavia praktisk talt var et synonym for Sverige i store deler av verden. Ikke så rent få nordmenn på reise i fjerne strøk var blitt spurt om ikke Norge var en by i Sverige. Nordmennene hadde lite imot svensker generelt sett -- de lignet jo ganske mye på hverandre -- men av og til syntes de nok at den svenske arrogansen og selvtilfredsheten kunne være vanskelig å takle. De var i og for seg ok, men de var bare så jævlig vellykkede i nabolandet.

Nå er situasjonen snudd på hodet, og svenskenes sympati for broderfolket i vest blir hver dag kjølnet litt av den overdrevne norske selvtilliten og tiltagende arrogansen. Først og fremst takket være oljepenger og spektakulære nasjonalistiske propagandakampanjer (som kulminerte i avtalen med høyere makter om at det skulle være sol i to uker og mengder av norske gullmedaljer i Lillehammer i februar 1994), er Norge i dag et land som er sprekkeferdig av stolthet og selvtilfredshet. Det finnes knapt det konfliktrammede land i verden som potensielle norske fredsmeglere ikke har planer for. Hva Sverige angår, kan man si at det svenske internasjonale ansvaret (eller stormannsgalskapen om man vil) døde på Sveavägen i februar 1986. Sveriges aksjer på den internasjonale børsen har sunket betraktelig i løpet av de siste ti--femten årene, samtidig som Norges har steget. Hvalfangst eller ikke hvalfangst.

 

* * *


Siden Europaparlamentsvalget 17. september har svenske aviser daglig sutret over den lave valgdeltagelsen. Sjefredaktørene ved de største svenske avisene hadde på forhånd tippet på en valgdeltagelse på mellom 48 og 73 prosent, mens riktig svar skulle ha vært 41,3 prosent. De siste dagene før valget forsøkte partiene, avisenes lederskribenter og nær sagt alle andre"ansvarlige opinionsdannere" å overtale folk om å stemme. Men nei. Ved folkeavstemningen i fjor var deltagelsen nøyaktig dobbelt så høy (83,3%), og det er liten tvil om at en stor andel av hjemmesitterne ved årets valg var resignerte og markerte sin mistro til politikerne ved å unnlate å stemme. Imidlertid gjaldt dette også mange av dem som faktisk stemte. Det finnes lite å være entusiastisk om i Sverige for tiden, og EU er definitivt ikke gjenstand for entusiasme lenger. En forfatter uttalte like før valget at han aktet å holde seg hjemme, for han var EU-motstander, og"det är som att säga nej till nazismen, men tvingas rösta på bästa nazist". Det var folkepartiet Ingen som vant det svenske EU-parlamentsvalget. Ingen fikk, med en oppslutning på 56%, over fire ganger så stor oppslutning som det nest største partiet, altså sosialdemokratene, som denne gangen måtte nøye seg med stemmene til 11,89% av det totale antall stemmeberettigede.

Både hjemmesitterne og mange av dem som stemte brukte valget til å markere misnøye med rikets tilstand. Den ble kanalisert i retning av Vänsterpartiet og Miljöpartiet, som var de eneste klare nei-alternativene. I en slik situasjon skal man bare prise seg lykkelig over at Ian Wachtmeister og Bert Karlsson rakk å ødelegge sitt eget parti i god tid før valget. Dersom en karismatisk populist noen gang skal få gjennomslag i det snusfornuftige, kjølig rasjonelle Sverige, så virker sannsynligheten stor for at det skal skje i de nærmeste årene. Politikerforakten i Sverige er for tiden betydelig. En leserbrevskribent i Göteborgs-Posten foreslår at svenskene nå bør gjøre som italienerne, og sørge for at"så många beslut som möjligt överföras til EU".

Ifølge meningsmålingene var 31% av de svenske velgerne fremdeles for EU i september 1995. Det er under en tredjedel, og ville gi den svenske ja-siden betydelig dårligere oppslutning ved en folkeavstemning enn ja-siden fikk i det nasjonalistiske, rike, selvtilfredse og isolasjonistiske Norge, hvor det forbausende nok endte med at nesten 48% stemte ja.

Etter alt å dømme er det særlig idealistene som vedvarer å være EU-tilhengere. For noen merkbare fordeler av medlemskap har jo svenskene ikke fått. Mange av velgerne trodde øyensynlig at de stemte for og imot medlemskap 17. september, og som et resultat er halvparten av de svenske EU-parlamentarikerne motstandere av selve eksistensen av det forum de er medlemmer av. I denne sammenhengen er det interessant å merke seg at de havner i et underlig selskap i Brussel og Strasbourg, blant høyreekstremister og liberalkonservative. Det er jo bare i Norden at grønne og venstreorienterte partier er motstandere av forsøkene på samarbeid innenfor EU. Og i de sentral- og østeuropeiske landene er Vladimir Sjirinovskijs nasjonalistparti det eneste politiske partiet av noen størrelse som er mot EU-medlemskap.

De bebudede forandringene er ikke kommet, og en typisk leserbrevskribent siterer"en av bröderne Wallenberg [som] sade: "Det är bättre med en liten säker affär än en stor och osäker affär"". Etterpåklokskapen herjer. Men rent faktisk er det ingen grunn til å være misunnelig på Norge for at landet holdt seg utenfor, som så mange svensker gir uttrykk for at de er. De ulike konjunkturene som preger nabolandene har lite med EU-medlemskap å gjøre.

* * *

Fjorårets EU-debatt og den fortsatt anspente idologiske situasjonen i år har iallfall brakt med seg én god ting, nemlig en dypere forståelse av samfunnsmotsetningene i dette landet, som så lenge har gitt inntrykk av en dyp og søvnig konsensus. Sverige ble betraktet som landet hvor alle fotgjengere stanset ved rødt lys; først nå blir det tydelig for all verden at Sverige er et ganske alminnelig land preget av interessemotsetninger, regionale konflikter og klasseforskjeller. Ett er iallfall sikkert, nemlig at hovedkonflikten ikke går mellom makteliten i sosialdemokratiet og storkapitalen. De har åpenbare felles interesser i handelspolitikken, industripolitikken og miljøpolitikken. Selv om sosialdemokratene forsøker å gjøre Moderaterna til sine hovedmotstandere; selv om de insisterer på at forskjellene i Europa går mellom"markedets Europa" og"et sosialt Europa", aksepterer ikke flertallet av svenske velgere denne beskrivelsen i øyeblikket. De aktuelle konfliktene følger andre linjer -- kjønn, alder, klasse, bosted. Motsetningen går kort sagt mellom dem som føler fremtidens sug som en utfordring, og dem som er skremt og drømmer seg tilbake til det velkjente og trygge Folkhemmet.

Den tydeligste motsetningen er likevel regional, for øvrig som i Norge, hvor det bare var i Oslo-regionen at det var flertall for EU-medlemskap i fjor. Norrlendingene hater EU, og etter hvert er de kommet til å hate Stockholm omtrent like mye. En kunstner i Norrland fabulerer om en ny, distriktsbasert union mellom Norrland, Nord-Finland og Norge, som et alternativ til den sentralistiske og inhumane Europa-unionen. Dagen etter folkeavstemningen heiste bønder i Härjedalen norske flagg, og rundt et dusin mennesker søkte spontant politisk asyl ved den norske ambassaden i Stockholm. (For ordens skyld: Søknadene ble avvist.)

Motsatt var det ingen andre steder hvor oppslutningen om EU-medlemskap var tilnærmelsesvis like høy som i Skåne, og det gjaldt ikke bare pene borgerlige mennesker, men også radikale sosialister: Den løse sammenslutningen"Lundavänstern för EU" laget blant annet rødsvarte plakater med teksten"Marx hade sagt ja". Mine skånske venner ristet bekymret på hodet i dagene og ukene før avstemningen, og mumlet om krisemaksimering og mulig skånsk separatisme dersom resultatet ble nei. På selve valgdagen 4. november var jeg på besøk i Lund, og en nervøs kollega, som vanligvis er fanatisk demokrat, argumenterte da for at politikerne burde avgjøre en så viktig sak som dette."Folket har ju ingen aning om EU."

I månedene som er gått siden folkeavstemningen, har både avstanden mellom Stockholm og Norrland og avstanden mellom Stockholm og Skåne vokst. Malmö og Lund er fremdeles for EU, og de ser frem til den dagen i år 2000 da de får fast forbindelse med København (til forskjell fra de fleste københavnere, som synes at Gud innrettet det hele viselig da han plasserte vann mellom danskene og svenskene). Sydsvenska Dagbladet trykker artikler med titler som"Skåningen -- dansk, svensk eller ingetdera?". Den før-svenske skånske historien rustes opp. Danske historikere får spalteplass for å minne om at Skåne i grunnen er Danmarks Kosovo, det mytiske stedet hvor den olddanske kultur tok form. Landsdelen forbereder seg på å bli en region i Europa i stedet for å være en svensk periferi.

Dette handler naturligvis om mye mer enn billig øl, selv om svensker som krysser Øresund gjennomsnittlig har med seg 7 liter dansk øl på hjemveien. Västkusten fra Hälsingborg til Strömstad vil kanskje forsøke å knytte an til dette identitetsprosjektet, ettersom Norge takket nei til medlemskap og den prosjekterte aksen Oslo--Göteborg dermed led nederlag.

Enten norrlendingene liker det eller ikke, er deres uavhengighetskrav og regionalistiske stahet helt og holdent forenlig med prosesser som finner sted i andre deler av EU. Jo mer de løsriver seg fra sentrum og opponerer mot Stockholm, desto mer vil de ligne på periferier andre steder i Europa. Det er bare et tidsspørsmål før de oppdager at de har felles interesser med Galicia, Sicilia og Kreta.
Hva med Stockholm? Tja. En mulig spådom, kanskje vel optimistisk, er at Stockholms neste storhetstid inntreffer rundt år 2010, når de baltiske statene er blitt med i unionen, den svenske økonomien er kommet på bena igjen, og det svenske UD dermed ser seg i stand til å bevilge noen millioner til svenske sendelektorer i Baltikum -- ikke minst for igjen å puste liv i det gamle svenske universitetet i Tartu, Estland.


III · Svensk fremtidsnostalgi




I nordisk sammenheng har Sverige gjennom hele etterkrigstiden fremstått som fremtidens land, modernitetsoptimismens og teknokratiets bastion, Nordens USA. Da Norge fikk sine første konsumreservater -- disse rektangulære klossene fulle av alle slags varer, med store asfalterte parkeringsplasser utenfor -- var det like relevant å snakke om forsvenskning som amerikanisering av den norske landsbygda. Den danske etnologen Anders Linde-Laursen, som har studert de gjensidige kulturelle fordommene mellom svensker og dansker, har faktisk argumentert for at selve ordet"moderne" har en positiv klang på svensk og en negativ klang på dansk.
Kanskje er det derfor postmoderne tankegods (det postmoderne er i grunnen ikke annet enn det modernes diabolske, subversive bakside) har fått så mye bedre grobunn i Danmark enn i Sverige? Danske intellektuelle har i snart femten år jublet over de store historienes endeligt, over det kaos og uforutsigbarhet, den relativisme og det mangfold som har erstattet de totale (og totalitære?) forklaringssystemene innen politikk og vitenskap. På den svenske siden av Øresund er entusiasmen i forhold til det postmoderne mindre merkbar. Der har den intellektuelle stemningen snarere vært preget av bekymring etter at sannhetssøken ble et mer usikkert prosjekt. Dagens skadeskutte Sverige klarer ikke å mobilisere begeistring for en ukjent fremtid. I stedet henfaller landet til en dyp og sørgmodig fremtidsnostalgi. Man drømmer seg tilbake til en tid da fremtiden fremdeles var lys, lineær og lovende. Sverige er i dag et land som har en lysende fremtid bak seg, og dette sier jeg som nordmann uten fnugg av Schadenfreude, for den tapte svenske fremtiden er vår alles. Den er det tyvende århundres urealiserte fremtid.

* * *

Den svenske nasjonsbyggingen har gjennom hele dette århundret vært modernistisk i sin orientering, til forskjell fra blant annet den norske nasjonalismen, som har vært romantisk og tilbakeskuende. Da Strindberg besøkte Christiania for rundt hundre år siden, ble han forført av friskheten og sunnheten han leste inn i dette nye, unge, ufordervede landet. Sverige var for Strindberg det usunne, innestengte og dekadente landet som satt fast i fortidens slagg, et muggent og halvråttent land med gamle føydalbånd og et foreldet selvbilde. Noen tiår senere skulle arkitektene bak Folkhemmet legge planene for et helt nytt, rasjonelt samfunn hvor alt fra personlig hygiene til produksjonsforhold var endevendt og reformert. Det gamle Lort-Sverige skulle være et tilbakelagt stadium, det skulle glemmes, og den moderne svensken skulle ikke trenge å skue bakover for å vite hvem han var.

Fremtiden, slik den avtegnet seg på tredvetallet, fikk fire--fem årtier før den ble foreldet. Funksjonalismen innen sosial teori og arkitektur, som hadde lagt livet til rette for svenske borgere innen alle livets områder -- fra seksualitet til hjemmeinnredning -- gjorde Sverige til et gjennomrasjonalisert, strømlinjeformet og effektivt land. Så sent som i 1990 ble det forsvart en doktoravhandling om den optimale avstanden og vinkelen mellom toalettskålen og vaskeservanten; et forskningsprosjekt som kunne virke anakronistisk, men som til gjengjeld hadde solide tradisjoner i et land der Hemmens forskningsinstitut ble grunnlagt allerede tidlig på 40-tallet, og hvor alle former for menneskelig virksomhet skulle kunne optimaliseres i henhold til strengt vitenskapelige metoder.

Metaforen"rusk i maskineriet" er derfor uvanlig treffende når det er snakk om krisen i den svenske modellen. Forestillingen om samfunnet som maskin, individene som tannhjul og planleggingen som drivstoff og smøreolje passer som hånd i hanske på Sverige. Det var denne kalde, byråkratiske, effektive rasjonaliteten som skremte Hans Magnus Enzensberger ("Svensk høst", i Akk Europa, 1987) da han tidlig på åttitallet skrev om de offentlige institusjonene som på sin velvillige, hjelpsomme måte"brer seg uimotståelig, trenger inn i den minste sprekk i dagliglivet og regulerer samkvemmet på et vis som søker sin like i frie samfunn".

Motreaksjonene mot den allmektige stat begynte som kjent å manifestere seg noen år før det var klart at den svenske modellen stod for fall. Fra tidlig på åttitallet hadde Sverige en sterkt ideologisk høyreliberal opposisjon, og etter hvert fikk man også såvel høyrepopulister som bekymrede kristne som ville gjeninnsette familien som den sentrale samfunnsinstitusjon. Så man må uvegerlig spørre: Er det noen grunn til å være nostalgisk over at det svenske samfunnet nå blir tvunget til å bli mer pluralistisk og mindre monolittisk, mer individualistisk og mindre umyndiggjørende?
Spørsmålet er ikke om det"er noen grunn" til å være nostalgisk. Poenget er at det svenske samfunnet forandrer seg på ukontrollerte og lite planlagte måter, og at et stort antall innbyggere dessuten har opplevd synkende levestandard og en subjektiv følelse av dårligere kontroll over sine liv. Når barn får dårligere levestandard og færre muligheter enn deres foreldre hadde, da er det definitivt slutt på den teknokratiske fremskrittsideologien.

Ellers fører dramatiske samfunnsforandringer nesten alltid til nostalgi, selv når de alt i alt er til det bedre. Mange av de frigitte slavene i USA i siste halvdel av det 19. århundre lengtet således tilbake til slaveriets trygghet, og i dagens Tyskland finnes en stadig mer artikulert nostalgi, blant Ossies, for det gamle DDR, som riktignok var undertrykkende, men hvor borgerne iallfall hadde en viss verdighet og hvor livet var kontrollerbart og forutsigbart. I de tidligere sosialistiske landene vinner gammelkommunistene nå dessuten valgene.

På det ideologiske plan er signalene tilsynelatende motstridende. I stedet for en dreining mot høyrepopulisme eller forsterkning av dogmatisk sosialdemokratisk ideologi, som man kunne hatt grunn til å forvente, har Sverige for tiden en politisk utvikling som tilsynelatende virker radikaliserende. Miljöpartiet og Vänsterpartiet, tradisjonelt betraktet som radikale partier, fikk jo til sammen 30% av stemmene ved EU-parlamentsvalget. Ved nærmere undersøkelse viser det seg imidlertid at begge partiene står for utpreget konservative, fremtidsnostalgiske programmer. De er kritiske til forandringene som vil følge av EU-medlemskap, kritiske til offentlige nedskjæringer og til regjeringens manglende evne til å håndtere arbeidsløsheten. De ønsker seg tilbake til den moderne fremtiden som fantes før Palmes død.

Intellektuelle bidrar også til fremtidsnostalgien, dels ved å beskrive dens forutsetninger, dels ved å gi den næring. Etnologer som Löfgren, Frykman og Ehn tilhører den første kategorien. De har gjennom en serie skrifter over en rekke år (se f.eks. Försvenskningen av Sverige, 1993) utforsket fremveksten av det moderne svenske habitus; hygieniseringen og disiplineringen av den svenske kroppen, opprettelsen av nämder og ombudsmän som skulle drive standardisering og kvalitetskontroll med befolkningens vaner og uvaner, utviklingen av moderne, sekulære ritualer og av det svenske image som en moralsk supermakt.

Det har vært sagt at akademisk interesse for egen nasjonal identitet er et typisk postkolonialt fenomen, og at det er derfor nordmennene har skrevet så mye mer om seg selv enn danskene og svenskene. De senere årenes utvikling i Sverige tyder på noe annet. I deres tilfelle ser det snarere ut til at den akademiske fokuseringen på Folkhemmet kommer nå, og ikke tidligere, fordi det nå er i ferd med å bli borte og derfor kan betraktes med en viss distanse.

* * *

I denne situasjonen er det ikke til å undres over at Herman Lindquists store historieverk, folkelig ned til siste fotnote, er blitt en gigantisk suksess (også seriøse historikere som Peter Englund har hatt fenomenale salgstall). Lindquist står i fremste rekke blant nostalgiprodusentene; han skaper en fortid som tar sikte på å gi Sverige en gammel fremtid, nemlig den moderne, optimistiske fremtiden.
Historiebøker handler naturligvis mer om nåtiden enn om fortiden. De tar sikte på å gjøre enkeltpersoners nåtid og fremtid meningsfylt og lovende ved å gi dem en fortid som peker frem mot noe storslagent. Personer har sin biografi -- og nasjonen har sin, som både fortelles metaforisk (som om jeg, forfatteren og du, leseren har hatt nettopp disse erfaringene) og metonymisk (det går en direkte, ubrutt linje av slektskap og sedimentert kulturarv fra disse menneskene til deg og meg som lever i dag; vi er grener på et felles stamtre). Derfor er det alt annet enn tilfeldig at Lindquist har dedisert sitt store historieverk"till dig som bor i Sverige". Innledningsvis i tredje bind, som beskriver hvordan Sverige ble stormakt, skriver Lindquist først om situasjonen i 1594:

Vi har inget fungerande universitet (Uppsala fanns visserligen men förde en tynande tillvaro), inga gymnasier, ingen skriven författning. () Med undantag för något tysk småfurstendöme är Sverige eller dess kung inte erkända av någon. Vi har ingen svensk litteratur att tala om, ingen inhemsk musik eller konst av bestående värde.


Allerede dette korte avsnittet gir leseren forståelsen av at han har en dramatisk stigning i vente. Den kommer på neste side, når Lindquist beskriver situasjonen i 1660:

Vi har Östersjöns största handels- och örlogsflotta och en omfattande utrikeshandel. Vi är Europas största järnexportör och länge den dominerande kopparexportören. Vi är också världens största kanonexportör.


På denne måten skaper Lindquist den abstrakte og formløse størrelsen Sverige på 1600-tallet om til"deg og meg". Den forførte leseren blir større og får en sitrende følelse av evig liv gjennom en slik bruk av personlige pronomen. Et skred av erindring løsner i den enkelte leser, som med ett husker begivenheter han aldri har opplevd. Det vil si, han har aldri opplevd dem personlig, men som organisk del av nasjonen har han det -- om han kjenner riktig godt etter.

Lindquists beretning er også interessant ved at den dels forteller nasjonens historie som en persons historie (Sverige er et subjekt som går fra ydmyk lidelse til prakt og storhet), dels fokuserer nasjonens historie på fremstående enkeltpersoner som tro mot mytiske konvensjoner er larger than life (i det omtalte bindet fungerer Gustav Adolf slik). Ved å koble sammen fortid og nåtid, individ og nasjonalt fellesskap, gir han sine lesere en rik, dramatisk og lineær fortid de ikke tidligere hadde. Og nettopp slik det aldri er for sent å skaffe seg en lykkelig barndom, slik er det heller aldri for sent å tilegne seg en heroisk eller tragisk historie.

Det er langt større etterspørsel etter et verk av Lindquists type i dagens Sverige enn det ville ha vært for tyve år siden. Etter 28. februar 1986, kan man si, har Sverige sluttet å tro på seg selv, og i mangel av en lysende fremtid tilegner man seg en eventyrlig fortid. (Herman Lindquist er åpenbart uenig: Det bebudede tiende bindet i hans Sverigehistorie skal hete"Svenska modeller" og vil handle om alt svensk som har erobret verden -- fra Alfred Nobel til blixtlåsen.Nå ble blixtlåsen imidlertid funnet opp, strengt tatt, av amerikaneren Whitcomb Judson i 1891, men ble senere forbedret av svensken Gideon Sundbäck, som riktignok hadde utvandret til USA. Vi venter med spenning på Lindquists versjon.) Det er nettopp i slike krisesituasjoner at tiden er inne for å oppdatere de gamle mytene og skape nye. Følelsen av usikkerhet og brudd -- diskontinuitet med fortiden -- som kjennetegner krisesituasjoner, er alltid blitt oppfattet av revolusjonære bevegelser som en gyllen sjanse til å skape noe kvalitativt nytt, mens de deler av det politiske liv som går inn for bevaring i stedet vil gjøre sitt ytterste for å skape sterke, positive erindringer om fortiden i folks bevissthet. På denne måten fungerer Lindquists arbeid konserverende og nasjonsbyggende, og det er alt annet enn overraskende at den finner et villig marked i et kriserammet Sverige.

Men Lindquists fortelling om hvordan Sverige ble stormakt, som sikkert vil bli supplert av et pompøst og selvforherligende bind om hvordan Sverige på 1900-tallet ble verdens store fyrtårn av velstand og rasjonalitet, kan i dag snus ganske direkte på hodet. La oss forsøke, først med en beskrivelse av Sverige på 1970-tallet, inspirert av Lindquists form for historieskrivning:

Vi er en av Europas mektigste industrimakter, vi har Volvo, ABBA og Björn Borg. Vi er en fremstående idrettsnasjon og en betydelig militærmakt. Med unntak for supermaktene USA og Sovjet, har Sverige ingen overmann på den internasjonale arena. Vi styrer FN nesten egenhendig, er en sentral aktør i foreningen av alliansefrie stater, og har verdensrekord i bistand til fattige land. Vi er en høyverdig og globalt respektert kulturnasjon.


Og så situasjonen i 1995:

Vi har høy arbeidsløshet og kraftige offentlige nedskjæringer på mange områder, en svak og ustabil valuta, og liten utenrikspolitisk innflytelse selv i nærområdene. Sveriges militære rolle er minimal. Vi har en kraftig svekket posisjon som idrettsnasjon, og resten av verden har glemt at de så opp til Sverige bare for et par tiår siden.


Sett fra en norsk synsvinkel, gis Sveriges tapte storhet et klart symbolsk uttrykk i de elendige svenske resultatene i vinteridrett de siste årene. Selv om andre faktorer kanskje er viktigere, skal man ikke undervurdere betydningen av internasjonale idrettsprestasjoner for det nasjonale selvbildet. Etter at Norge i fjor vinter hadde arrangert vinter-OL og tatt rundt ti gullmedaljer selv, nådde landet et ekstatisk klimaks i en langvarig nasjonalistisk vekkelse som ikke dovnet hen før EU-avstemningen senere samme år. For Sveriges del gjorde man jo maksimalt ut av fjorårets bronsemedaljer ved fotball-VM, som ble mye viktigere for den svenske offentligheten enn de ville ha vært dersom landets kollektive selvtillit hadde vært på høyden.

* * *

Finnes det andre mulige kompensasjoner for de mange nederlagene Sverige er blitt påført de siste årene? Uten tvil må kollektiv entusiasme i et land som Sverige knyttes til et moderne prosjekt, for Sverige vil aldri bli postmoderne. Folkhemmet skaper ingen begeistring lenger, snarere mismot, fortvilelse og fremtidsnostalgi. Sveriges tidligere enorme internasjonale engasjement døde på mange måter i Sveavägen. For øvrig virket dette engasjementet stort sett dårlig; bistanden var stort sett mislykket, Afrikas fattige blir fremdeles fattigere etter femti års svensk bistand, og dessuten ville det ha vært for dyrt å opprettholde en høy internasjonal profil for et Sverige som har mer enn nok å bruke penger på innenlands. Skulle man gjøre som Chirac og begynne med militære maktdemonstrasjoner, siden Sverige jo stadig er en regional stormakt militært sett? Neppe. Det ville bare skape splittelse innad og gjøre landet upopulært utad.

Hva med en utvidelse østover? Esaias Tegnér skrev etter tapet av Finland at vi skal"inom Sveriges gräns erövra Finland åter". Dette målet ble oppnådd til gagns senere, gjennom Sveriges originale og spektakulært vellykkede moderniseringsprosess. I dag ser det imidlertid ut til at Sverige står overfor det motsatte problemet, har essayisten Ola Tunander bemerket, og antyder at som en kompensasjon for tapet av Folkhemmet,"kunde vi alltid överta ansvaret för Estland". De baltiske statenes nyvunnede uavhengighet førte til ganske stor entusiasme i Sverige en viss tid, og at mange så for seg mulighetene av en neokolonial ekspansjon der det svenske samfunnsmaskineriet oppdaterte, utviklet og moderniserte Baltikum mot at Sverige fikk konsesjon på driften og fortrinnsrett ved investeringer. I dag er entusiasmen kjølnet. Det finnes ikke penger i den svenske statskassen til å realisere de mer vidløftige visjonene, og relasjonen til Baltikum har stagnert og blitt rutinepreget.
Vi må se det i øynene: En epoke er over. Foran årtusenskiftet fremstår Sverige som et helt vanlig land, i europeisk sammenheng til og med et ganske lite og uviktig land uten globale eller engang regionale lederegenskaper. The action is elsewhere. I år 2010 vil svenske studenter reise til Taiwan for å studere forretningsdrift, til Bombay for å studere krysskulturell kommunikasjon og til Singapore for å studere offentlig administrasjon. Og, må vi spørre retorisk, hva skulle være så galt med det?


©Thomas Hylland Eriksen 1995

Synd om människorna
Nexus