This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Tid og teknologisk tvang



Thomas Hylland Eriksen


Først trykt i Svenska Dagbladet våren 1995, deretter i Morgenbladet og Information

Flere perspektiver på tid? Gå til Øyeblikkets tyranni!

En typisk arbeidsdag i mitt liv begynner ved at jeg låser meg inn på kontoret, setter på kaffen, slår på min Macintosh og spiller av innkomne beskjeder på telefonsvareren mens jeg noterer beskjedene som senere skal besvares. Deretter åpner jeg min elektroniske postkasse og går gjennom dagens e-mail, før jeg henter posten. Bunken inneholder gjerne litt direktereklame fra forlag, et par forespørsler om foredrag, samt et par dusin innholdsfortegnelser på fagtidsskrifter man bør lese jevnlig for å holde seg àjour. Så bærer det inn på Internet, hvor jeg abonnerer på åtte-ni såkalte nyhetsgrupper der det føres globale diskusjoner innen emner som er relevante for mitt arbeid. Samtidig forsøker jeg å få lest et par aviser.

I løpet av dagen vil jeg kanskje sende mellom tre og seks telefaxer og motta like mange; sende og motta omtrent fem e-mailbeskjeder, ta ti-femten telefoner og skrive tre-fire brev. Det meste av dagen går faktisk med til disse, isolert sett små, arbeidsoppgavene. Og ennå er jeg ikke kommet i gang med det som er den egentlige hensikten med min tilstedeværelse på kontoret, nemlig forskning, undervisning og formidling av mitt fag. Det blir sjelden tid til å tenke to sammenhengende tanker, eller lese to sammenhengende sider, i kontortiden. For å få skrevet en lengre tekst enn en avisartikkel, må mange akademikere ta weekender, ferier og sene nattetimer til hjelp -- helst uten en telefon i nærheten.



Eksempelet er neppe unikt, og det kan illustrere at det er gode grunner til å reflektere alvorlig over virkningene av moderne kommunikasjonsteknologi på arbeidsstil, tenkeevne og livssammenhenger i alminnelighet. Gjør tekstbehandlingens friksjonsfrihet dagens forfattere ute av stand til å tenke gjennom et resonnement før de skriver det ned? Bidrar de globale data-, tele- og fjernsynsnettverkene både til å sprenge nasjonen i fragmenter og til å stykke opp tilværelsen i småbiter; kort sagt: forandrer den oss som individer enten vi vil det eller ikke?

Styrer teknologien oss, eller styrer vi teknologien? Dette spørsmålet har vært reist iallfall siden Mary Shelley skrev Frankenstein i 1818, og trolig mye lenger. Som flere har påpekt i Sv. D. i det siste (Kay Glans 26/2, Lars Fimmerstad 2/3), har ikke teknologien en egen vilje som gjør den i stand til å kontrollere oss mennesker og våre handlinger. Samfunnet og kulturen er og blir menneskets verk, og mennesket er et selvdefinerende vesen. En traktor kan være enten sosialistisk eller kapitalistisk, som en syttitallsmarxist uttrykte det.

Selv om det er gode grunner til å holde minst en armlengdes avstand til den rene teknologiske determinismen, ville det være like misvisende å hevde at teknologien i seg selv ikke har den minste innvirkning på den menneskelige tilværelse. For eksempel er det åpenbart riktig at skriftrevolusjonen og jordbruksrevolusjonen markerte viktige vannskiller i menneskehetens kulturhistorie, uten at de som utviklet plogen og skriften kunne fatte rekkevidden av det de gjorde. Uten skriften ville vi ganske enkelt ha vært helt andre mennesker enn vi er; vi ville ha tenkt, handlet og organisert våre samfunn på fundamentalt andre måter enn vi gjør. Og uten plogen ville ikke høy befolkningsvekst ha vært mulig.

For å belyse forholdet mellom teknologi og menneske skal jeg imidlertid ikke snakke om skriften, men om klokken -- den teknologiserte tiden. Mitt utgangspunkt er en bok jeg kom over på et femkronerssalg for noen år siden, nemlig Den rastlösa välfärdsmänniskan (Bonnier 1969), skrevet av sosialøkonomen Staffan B. Linder. I denne uvanlige boken ­p; en kulturkritikk underbygget med økonomisk analyse ­p; behandler Linder paradokset ved at mennesket i det moderne velstandssamfunnet produserer stadig mer, men samtidig får mindre og mindre tid til å nyte livet. Femogtyve år senere er Linders diagnose enda mer aktuell enn da han presenterte den.

Selv om han presenterte originale statistikker, var ikke tankene i Linders bok nye. Flere tiår tidligere hadde Lewis Mumford nemlig skrevet at den mest disiplinerende og tyranniske maskinen mennesket hadde oppfunnet verken var dampmaskinen eller forbrenningsmotoren, men klokken. Klokkene ble opprinnelig innført i klostrene for at munkene skulle passe bønnetidene, men da de ble koblet sammen med den industrielle revolusjon (nok et teknologisk vannskille!), ble dette tilsynelatende uskyldige apparatet omdannet til en infernalsk kontrollmaskin -- en sjelløs slavedriver. Alene kan en klokke naturligvis ikke utrette det minste, men på den annen side ville dagens samfunn ha vært like utenkelige uten klokker som uten skrift.

Klokkene synkroniserer og koordinerer handlingene til millioner av mennesker. Uten klokken ville både flyavganger, fjernsynsprogrammer, gudstjenester og forelesninger ha vært umulige å arrangere. Jeg ville ikke ha kunnet bestemme hva jeg skal gjøre om seks måneder og tre dager. Kort sagt ville den kompleksitet som preger vårt samfunn ha vært utenkelig. Dette samfunnet er preget av det abstrakte samarbeidet som gjør at en bussjåfør (som jeg ikke kjenner) stanser bussen på holdeplassen to minutter etter at jeg er ankommet, sammen med et halvt dusin andre mennesker (som ikke kjenner hverandre), og bringer meg til arbeidet slik at jeg ankommer samtidig med mine kolleger; som gjør det mulig å plotte inn fjernsynsnyhetene mellom middagshvilen og kveldsmøtet; som gjør det mulig å planlegge, med den største presisjon, lunsjavtaler flere uker frem i tid; og som gjør at alle de mange små delene som skal til for å lage en Volvo, og som produseres på mange forskjellige steder, stort sett ankommer fabrikken i en slik rekkefølge at bilene blir ferdige fortløpende.

Vi har alle opplevd strømbrudd, og vet at det lar seg gjøre å komme gjennom en kveld eller to med stearinlys og peisbål. La oss imidlertid, som et tankeeksperiment, tenke oss et tidsbrudd; at den målbare, kvantitative klokketiden var borte -- la oss si en ukes tid. Samfunnet ville i løpet av få timer ha forfalt til det rene kaos.

Klokken har gjort det mulig å behandle tiden som om den var en gjenstand, et objekt, en vare. Hos oss går det an å miste tid, å ha god eller dårlig tid, lite tid eller mye tid. I tradisjonelle samfunn uten klokker er denne tankegangen absurd, og klokketiden er ikke gudegitt selv om vi er opplært til å tenke på den som en del av naturen. I en viss forstand er det riktigere å si at klokkene skaper tiden enn at de måler den; klokker er jo strengt tatt ikke annet enn metronomer som slår takten i en bestemt rytme.

Linder spår at velferdsmennesket både må produsere stadig mer effektivt og konsumere stadig mer -- det siste for å holde produksjonen oppe. Det kapitalistiske systemet skaper kontinuerlig spiraler av denne typen: Høyt forbruk er nødvendig for å stimulere produksjonen, og økt produksjon er nødvendig for at målene om økonomisk vekst skal nås. Som et resultat blir det nødvendig, skriver han, å konsumere stadig mer på stadig kortere tid. Fritiden blir et hektisk konsumjag.

Det er åpenbart at Linder i alt vesentlig har fått rett. I Norge, med sin noe senere velstandsutvikling enn Sverige, kom de store handlesentrene med sine enorme, golde parkeringsplasser først på åttitallet. Her kan man parkere bilen en lørdag formiddag og konsumere intensivt og effektivt et par-tre timer; på et slikt sted rekker man å konsumere mer effektivt enn man kunne den gangen forretningene lå spredt.

Fritiden begynner å ligne arbeidssituasjonen jeg beskrev innledningsvis. Utskiftningen av bøker, CD'er og klær får en stadig heftigere rytme; man holder seg i form ved å gå på helsestudio i stedet for å ta den lange veien ut i naturen; og ferdigmiddager som varmes opp i mikrobølgeovn og gjør det mulig å spise samtidig som man ser på TV, er blitt vanlige i de fleste rike land.

Det er ikke borgerne som selv har valgt denne situasjonen hvor både arbeidstid og fritid blir mer og mer stykket opp; hvor intervallene blir kortere; hvor flere og flere hendelser skal presses inn i stadig kortere tidsrom. Det kan altså synes som om vi faktisk er slaver av en teknologi som ingen kontrollerer. Ikke minst makthaverne, som burde ha mulighet til å bremse endringstakten, klager over at de har dårlig tid; at de aldri lenger får tid til å gå i teateret, lese romaner og så videre. De er like mye slaver av klokken som oss andre.

Ikke desto mindre blir det også utarbeidet motstrategier mot den tidsøkonomiske fundamentalismen. Mange har fritidshus og hytter de reiser til i weekenden og i ferier, og iallfall i Norge gir det særlig høy status å ha hytte uten strøm, telefon og postkasse. Ved å forbruke på denne måten, signaliserer man at man er et travelt menneske som er avhengig av å forvalte sin utilgjengelighet. Gjennom meditasjonskurs, hytteliv, fisketurer -- eller ganske enkelt søndager da man har bestemt seg for å koble fra telefonen, er det moderne mennesket, med sine ellers knappe tidsbudsjetter, i stand til å ta pauser fra klokketidens tvang.

Legg imidlertid merke til at jeg bruker ordet pauser. Også utilgjengeligheten og "den gode tiden" må forvaltes på en slik måte at de ikke kommer i konflikt med tidsbudsjettene. Vi er tvunget til å sette av tid til uvirksomhet. Det overordnede, som i siste instans styrer oss, er fremdeles den målbare, ubønnhørlig tikkende tiden som sekund for sekund bringer oss nærmere neste frist. Det er nødvendig å tilkjempe seg frihet fra forbruk, avtaler og effektivitet. Vi må med andre ord gi Mumford og Linder rett. Teknologien fungerer i praksis som en tyrann, selv om vi har teoretiske muligheter til å frigjøre oss fra den. (For hvor mange klarer det i praksis?)

Tid er en knapp ressurs for mange av oss, men dårlig tid kan også være en knapp ressurs. Typene som snakker inn i sine yuppienaller på gater og kafeer, gjør det delvis for å vise omverdenen at de har dårlig tid. De fleste arbeidsløse ønsker rett og slett dårligere tid. Jo dårligere tid man har, desto høyere befinner man seg på samfunnets rangstige. For å vri på en aforisme fra Oscar Wilde: Det er bare én ting som er verre enn å ha dårlig tid, og det er å ikke ha dårlig tid.

Et argument, til slutt, som taler for at en mild versjon av den teknologiske determinismen har mye for seg, er det faktum at teknologien etter en stund kan fungere mot sin hensikt. Dette gjelder for mye helsefarlig og forurensende industri, som knapt har høynet livskvaliteten for noen. Men det gjelder også nyere innovasjoner. Da datamaskinene gjorde sitt inntog på kontorene, ble det spådd at papirforbruket ville gå dramatisk ned og at produktiviteten ville stige. Ingen av delene skjedde. I stedet oppstod en rekke nye behov og en ny hjelpeløshet hos den jevne kontorist, og det ble opprettet en mengde stillinger for dataeksperter. Dagens tidsplanleggere er blitt så kompliserte at lønnstagere må sendes på tidkrevende weekendkurs for å lære å bruke dem. Og selveste Internet, som skulle gjøre det lettere å skaffe seg informasjon, er blitt en jungel så tett og uoverskuelig at mange av oss snart vil bruke mer tid på å beskytte oss mot informasjon enn på å tilegne oss den.

Teknologien har en egendynamikk, og selv om den skapes av mennesker, får den utilsiktede bivirkninger som påvirker brukerne. Når vi skal legge våre motstrategier mot det tvangsmessige ved teknologien, må vi derfor være klar over at vi er barn av vår teknologi enten vi liker det eller ikke.


©Thomas Hylland Eriksen 1995


Nexus