This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Todorovs trehodede troll

Thomas Hylland Eriksen

Klassekampen, høsten 2004



Det finnes en håndfull samtidsanalytikere jeg alltid lytter til, nær sagt uansett hva de ytrer seg om. Tzvetan Todorov er en av dem. Han er vanskelig å plassere, selv til fransk intellektuell å være. Han har blant annet skrevet om kulturforståelse, imperialismehistorie og totalitære systemer, men er selv verken antropolog, historiker eller politolog. (Av profesjon er han litteraturforsker, men det er lenge siden han skrev noe særlig om litteratur.) Nå som Edward Said er borte, er Todorov en av de få markante globale stemmene som går inn for det vi kan kalle en syltynn universalisme, altså en etikk som er generøs overfor forskjellighet, men som setter grensen så snart forskjelligheten går på menneskeverdet løs. I avslutningen til sitt store verk om franske oppfatninger av fremmede folkeslag, Nous et les autres (Vi og de andre), lanserer Todorov Jean-Jacques Rousseau som et fyrtårn av besinnelse og forstandighet i et hav av kulturell renhetsdyrkelse. Om den har positivt eller negativt fortegn, altså om den fremstår som romantisering eller som etnosentrisme, spiller til syvende og sist ikke så stor rolle: poenget er at renhetsdyrkelsen, som har vært så utbredt i fransk åndsliv, er en type intellektuell tvangsnevrose som dessuten er dypt uredelig overfor virkelighetens virvar.



I flere av sine seneste bøker tar Todorov opp en annen type renhetsdyrkelse, nemlig den totalitære lengsel og ikke minst dens ofre. I Mémoire du mal, tentation du bien (2002; engelsk utgave: Hope and Memory) påkaller han erindringene til forfattere og kunstnere som overlevde nazismens dødsleire eller stalinismens gulager ved å holde liv i det gode og det skjønne under ekstreme betingelser. Totalitarianismen fremstår som en type ideologi der kartet er sannere enn terrenget, og hvor målet er et konfliktfritt samfunn. Selv kom Todorov til Frankrike i 1963, som 24-årig flyktning fra det totalitære Bulgaria.

Todorov bejubler seirene over de totalitære systemene, særlig i 1945, men også rundt 1990, og anser det som sannsynlig at menneskeheten nå har lagt disse sinnssyke drømmene bak seg. Men han stopper ikke der, for fra Hiroshima og utover minner han om hvilke overgrep og hvilken maktmisbruk som utøves, nå i demokratiets navn.

I et interessant, nyskrevet forord til den engelske utgaven (som nettopp er utkommet, et par år etter originalen), går Todorov hardt ut mot USAs rolle som «fredsmakt» etter 11. september. Der påpeker han blant annet at man ikke kan skape demokrati ved å true med massiv vold, og sammenligner intervensjoner i «demokratiets og det frie næringslivets navn» med korstogene. Her er han faktisk på nippet til å utrope USAs offisielle ideologi til en ny totalitarianisme, et perspektiv han for øvrig utdyper i sin siste bok, Le nouveau désordre mondial (Den nye globale uorden, 2003).

Dette for å gi et bilde av Todorovs posisjon som humanist og kommentator. Så til selve saken, nemlig Todorovs tankevekkende skisse av de tre største politiske farene han ser i dag. For det første nevner han overinstrumentalisering, det vil si tilbøyeligheten til å gå inn for effektivitet som mål i seg selv. Et typisk uttrykk er den markedsøkonomiske tenkemåten som for tiden sprer seg til områder der den ikke har noe å gjøre. Som Manuel Castells har uttrykt det: Markeder er nødvendige i økonomien, men de er ute av stand til å organisere et samfunn.

For det andre nevner han splittende identitetspolitikk, altså tendensen til at kulturelt baserte grupper vrir politikkens fokus bort fra fellesanliggender og over til identitetsbaserte gruppeinteresser. Både dominerende nasjonalismer og selvbevisste minoriteter kan ha grunner til å føle seg truffet her.

Den tredje faren er moralsk korrekthet. Den kan beskrives som en selvrettferdig, autoritært moraliserende holdning som skaper konformitetspress og som ekskluderer de som enten ikke er i stand til eller nekter å underkaste seg de moralsk toneangivende.

Det ligger i sakens natur at Todorov ikke har en endelig løsning på problemene som skapes av markedsliberalisme, identitetspolitikk og moralsk korrekthet. Som forkjemper for un humanisme bien temperé kan han ikke gå inn for endelige løsninger. Men diagnosen er presis og tankevekkende: Motoren i globaliseringsprosessene som feier over verden, er en liberalistisk ideologi (men en nokså selektiv praksis – det er mange i de rike landene som er for frihandel, men mot import til eget land). Den skaper avmakt og fremmedgjøring, og avføder to slags reaksjoner: Moralsk opprustning og segregerende identitetspolitikk.

Enda mer interessant blir Todorovs beskrivelse hvis hans tre politiske farer ikke betraktes som uforsonlige, men som et trehodet troll: Den hjerteløse nyliberalismen, «new public management»-ideologien og produktivitetspresset er det største og sterkeste hodet, men det er flankert av to mindre hoder, nemlig den hjerneløse, men sterkt emosjonelle identitetspolitikken og den dels snusfornuftige, dels harmdirrende, dels smiskende moralismen. For at nyliberalismen skal få fritt spillerom, må andre ta seg av oppdemmede behov hos innbyggere som ikke opplever en tilværelse som tannhjul som tilstrekkelig givende. Dermed kan enkelte land f.eks. få helseministere som i sitt virke trekker veksler på sine erfaringer som kristne predikanter, og mer generelt oppstår en kollektiv dyrkelse av «riktighet» på alle områder fra barneoppdragelse til kosthold og fritidsaktiviteter. Så har man altså noe å leve for likevel, selv om både utopiene og religionene har mistet grepet om mange. For andre vil en kollektiv, heroisk lidelseshistorie eller en følelse av å være utvalgt gjøre den samme jobben. Tomrommet som «overinstrumentaliseringen» etterlater seg, blir med ande ord fylt av moralisering og identitetspolitikk.

Var det noen som følte seg enda litt tommere etter at de leste den siste setningen? I så fall er det fremdeles håp. Men les Todorov uansett!