This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Tønsberg og tønsbergenserne

Thomas Hylland Eriksen

Opprinnelig var dette et foredrag holdt på et seminar om Tønsbergs og Vestfolds historie, Vestfold Fylkesbibliotek høsten 1996. Senere et kapittel i boken Vestfoldminne 1997 (Vestfold Historielag 1998).

Tillat meg å begynne brutalt: Tønsberg er en by full av mennesker som tenker det samme, kler seg likt, leser den samme avisen, driver med de samme fritidsaktivitetene og insisterer på at det er dem som er de sanne individualister her i verden. Sånn sett ligner Tønsberg på Sandefjord, en by Dag Solstad en gang, om jeg ikke husker feil, mente måtte ha den perfekte beliggenhet for en ny storflyplass. Han hadde vel å merke Sandefjord sentrum i tankene, dette flate feltet som er plassert mellom Hjertnes og jernbanestasjonen.

Men Tønsberg er også en heldig by, for den har karakter og personlighet. Den ligger for eksempel langt nok fra Oslo til å ha sin egendynamikk, sin egen periferi, sine egne myter og sin egen offentlighet. Det er mer enn hva man kan si om Lillestrøm eller Lørenskog. Selv Drammen lider under sin nærhet til hovedstaden. Tønsberg har kanskje ikke så mange store sønner og døtre -- i farten kommer jeg ikke på andre enn Svend Foyn og Jahn Teigen -- men den har karakter. Der Tromsø er en liten storby, er Tønsberg en stor småby. Beviset er at det er umulig for en ekte tønsbergenser å spasere gjennom sentrum en lørdags formiddag uten å treffe minst fem mennesker han eller hun føler seg forpliktet til å stoppe for å veksle et par setninger med.

 

Identitet vokser ikke ut av jordsmonnet, den blir bare til takket være andre. Hadde det ikke vært for at halvparten av verdens befolkning var damer, ville vi andre neppe ha funnet på å kalle oss menn; uten barn, ingen voksne, og uten svensker, ingen norskinger. Spørsmålet er altså: Hvilke andre er det som gjør tønsbergensere til tønsbergensere?

Stikk i strid med hva mange fremdeles tror, er det postmoderne medienorge et sentralisert land, jeg husker selv en direktesending på fjernsyn under karnevalet i Oslo tidlig på åttitallet. Med et skøyeraktig blikk rettet stivt mot kamera og pekefingeren entusiastisk hevet, oppfordret Petter Nome hele seerskaren til å se å komme seg ned i Spikersuppa omgående, for det var der det skjedde akkurat nå! Tro hva seerne i Sykkylven kan ha tenkt? På nittitallet er sogndølene mer orientert mot Oslo enn mot Bergen, Trondheim er blitt en bondeby med bart og jovial folkelighet, Bergen er blitt en gjenglemt del av Danmark-Tyskland, og Tromsø sentrum er blitt en filial av Karl Johan. Kort sagt: Forholdet til hovedstaden har mye å si for enhver norsk bys identitet; den skapes i ikke så rent liten grad gjennom sitt forhold til Oslo. Det er ikke så rent få tønsbergensere i eksil som drømmer om den dagen toget til Oslo vil ta knappe tre kvarter, og som ser for seg et liv hvor de uten større problemer kan få det beste av begge verdener: jobb i Oslo og bosted med eplehage og båtplass i Tønsberg. Rent tidsmessig vil Tønsberg da ikke befinne seg stort lenger fra verdens navle, altså Majorstua, enn Nesodden og Romsås. Og det vil jo ha sine uomtvistelige fordeler for en god del mennesker. Men for Tønsberg som by vil en slik utvikling være en udelt katastrofe. Hvis vi får lyntog på begge sider av fjorden, vil hele Vestfold- og Østfoldkysten umiddelbart bli rene forsteder til Oslo, forlengelser av henholdsvis Bærum og Oppegård. Avstanden på halvannen time -- det var to i min barndom, før Liertunnelens tid -- er akkurat, såvidt, lang nok til at Tønsberg har muligheter til å leve sitt eget liv, iallfall nok til at det fremdeles går an å se forskjell på badegjester og innfødte i gågaten om sommeren, for den som har et trenet blikk for slike iakttagelser, og det gjelder en ganske stor del av byens befolkning.

Forholdet til Oslo er komplisert. Tønsberg tilhører naturligvis provinsen betraktet med hovedstadens selvsentrerte blikk, men den er uten tvil den mest mondene og akseptable, sett fra en borgerlig synsvinkel, av alle provinsbyer. Det påstås av og til at det snakkes dialekt her, og det er kanskje fremdeles riktig et stykke på vei, men man skal ha et temmelig godt språkøre for å høre forskjellen mellom Tønsberg-dialekt slik den lyder på nittitallet og de forskjellige sosiolektene som finnes i Oslo. Tønsberg rommer til og med sine egne østkant- og vestkant-sosiolekter; iallfall en fjerdedel av dem jeg gikk på skolen med, sa "Osslo", og Tønsbergs Blad sluttet å rette nå og etter til nu og efter først en god stund etter at Aftenposten hadde gitt opp sitt heroiske målstrev. Generelt blir det mindre båtær og bilær for hvert år som går, for ikke å snakke om hvalær (selv om det siste også har andre grunner enn språklig utjevning). På dette området er nærheten til hovedstaden for stor til at det kan komme noen lokal identitet ut av forskjellene. Den lokale dialekten er så lik standard riksmål at den gradvis blir slukt opp av landets dominerende talemål. Min egen erfaring tilsier at det tar Tønsberg-ungdom som studerer i Oslo gjennomsnittlig tre måneder å miste de tilbøyelighetene de tidligere eventuelt måtte ha hatt til å snakke Vestfold-dialekt. Under enhver omstendighet er forskjellen til landets offisielle riksmål ikke stor nok til at det går an å bygge en identitet på den; på dette området må man, om enn motstrebende, innrømme at Volda har et naturlig komparativt fortrinn. Historisk har jo Riksmålsforbundet stått ganske mye sterkere på disse kantene enn for eksempel Noregs Mållag.

Den andre sentrale dimensjonen som er med på å gi Tønsberg sitt særpreg, er relasjonen til bondelandet. Noe av det mest bemerkelsesverdige ved denne kyststripen på vestsiden av Oslofjorden, er dens anorektiske kroppsfasong: Bare tre-fire kilometer innover i landet fra Tønsberg er livsstilen, verdigrunnlaget, de politiske oppfatningene og ikke minst talespråket merkbart forskjellig fra her. Der herjer 4H og Senterungdommen med tenåringer som under andre himmelstrøk, altså her, med den største selvfølgelighet ville ha meldt seg inn i Unge Høyre. For noen år siden var jeg på en båttur i Lofoten sammen med den engelske lingvisten Peter Trudgill. Vi stod ved ripa og snakket en blanding av norsk og engelsk -- for han har norsk som ett av sine språk -- og plutselig pekte han ned i sjøen, og mælte følgende: "Jøsses, der vare mye maneitær!" Maneitær? Jeg kunne ikke annet enn å spørre hvor han hadde lært å snakke norsk. Jo, det hadde skjedd i Hedrum, indre Vestfold.

For tønsbergenserne fremstår deres by og tilliggende herligheter som en smal, skjør og sårbar stripe av sivilisasjon avgrenset av hav på den ene siden og barbarer på den andre siden. Når man går ut på byen i Tønsberg, går man normalt på kafé, restaurant eller diskotek; men av og til føler yngre tønsbergensere et akutt behov for nye og spennende utfordringer, og da setter de seg i Golfen de har fått av pappa og kjører til Høyjord eller Ramnes for å gå på bygdefest på lokkalet. På slike fester drikkes det ikke hjemmebrent, men himkok, og det hevdes, iallfall i Tønsberg, at de er dominert av hissige, tettbygde bondesønner med bart som tilbringer en ganske stor del av sin fritid med å mose sossete bygutter ned i det slimete gjørmehavet som omgir alle skikkelige lokkaler.

Sett fra bondelandet, er Tønsberg naturligvis ikke den vestlige sivilisasjons midtpunkt, men en snobbete og selvhøytidelig liten handelsby full av kvapsete kremmere, drikkfeldige døgenikter og snobber med seilbåt. Perspektivet har jo en viss betydning for hva man ser, ikke sant.

Den tredje dimensjonen ved Tønsberg-identiteten som i særlig grad fordrer vår oppmerksomhet i denne omgang, har å gjøre med klassestrukturen. Alle skikkelige byer er bygget opp omkring motsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Det er tilfellet i Oslo og Bergen, og det er definitivt slik i London og Paris. Tønsberg mangler imidlertid denne motsetningen. Ikke slik å forstå at det ikke finnes noen arbeiderklasse her, og det er definitivt ikke riktig at byen ikke har noe borgerskap. Problemet er bare det at det er lite som skiller dem. De ser like ut når de står på torget for å kjøpe jordbær, de går på de samme restaurantene og driver stort sett med de samme fritidsaktivitetene, selv om det her er visse avgjørende forskjeller som har å gjøre med størrelse. De leser den samme avisen, og blant annet derfor stemmer de også på det samme partiet. Tønsberg er byen hvor en ganske stor del av arbeiderklassen bor i enebolig.

Ettersom arbeiderklassen er borgerliggjort og borgerskapet har vært ute av stand til å distansere seg kulturelt fra arbeiderklassen (jeg minner om at årets store kulturbegivenhet lenge var Dizzie Tunes' sommershow på Hotel Klubben!), går den viktigste klasseforskjellen i byen faktisk mellom to andre samfunnsklasser, nemlig småborgerskapet og aristokratiet. Arbeiderklassen og borgerskapet har praktisk talt smeltet sammen i en koselig, familiekjær og kompromissløst konfliktunnvikende trivselstil dels bygget opp omkring de såkalte fire V'er (Villa, Volvo og Voff-Voff) pluss den Vestfold-spesifikke bonusen, nemlig båten; dels omkring en felles forståelse av at det er handel og konsum som gjør livet meningsfylt. Dette synspunktet, som de fleste av oss, må det innrømmes, får stadig større forståelse for jo eldre vi blir, råder ikke grunnen alene i Tønsberg -- heldigvis, får en kanskje si. Mot den dominerende livsstilen står nemlig et større antall alternativkulturer, og nå er det for en gangs skyld verken vietnamesiske flyktninger eller urnorske gammelnazister jeg har i tankene. Jeg tenker blant annet på de lurvete, rullingsrøykende halvgeniene som pleide å sitte inn til venstre på Penguin Pub i hine hårde dage, mens de deklamerte egne dikt eller skråsikkert og høyrøstet henrettet det samlede norske kulturliv; men også de eksentriske kunstnerne som enten er blitt brukskunstnere og derfor har fått råd til hus i Nordbyen, eller som fortsatt er misforståtte og skulende, og som følgelig leier hytter uten innlagt vann på Tjøme; og man kunne nevne, av nyere tilskudd, små celler av musikkdyrkende halv- og helsatanister og -- ikke å forglemme -- de utvilsomt sinnsforvirrede idealistene og ildsjelene som fremdeles setter i gang ulønnsomme kulturaktiviteter i denne byen, selv om denne typen initiativer aldri har gått bra økonomisk verken her eller noe annet sted. Disse gruppene inkluderer også, når rett skal være rett (og det skal det jo), et større antall høyskolestudenter med midlertidig opphold her i byen; i det hele tatt er det lett å se at Tønsberg ville ha lidd en krank skjebne uten høyskolene. Det er nok å ta en titt på Sandefjord for å forstå hvor jeg vil.

De aristokratiske, eller kanskje snarere bohemaktige, motkulturene i Tønsberg har ikke nødvendigvis særlig mye kontakt med hverandre. De tilhører i noen grad forskjellige tidsaldere -- fra syttitallets utopiske radikalisme til nittitallets pragmatiske pluralisme, med åttitallet som et svart hull i midten. Felles for dem alle er det likevel, tror jeg nok, at de holder Jens Bjørneboes minne hellig. Bjørneboe var nemlig et konsentrert uttrykk for det vellykte, prektige, besteborgerlige Tønsbergs mørke bakside. Han representerte en dyptpløyende samfunnskritikk, et langvarig og helsemessig destruktivt oppgjør med sneversyn og vanetenkning, estetikk og skjønnhet som alternativer til kremmerånd og profittjag, og en åndelighet som lokket den som lyttet til å oppdage større ting enn gressplenen og snekka. Hvis man kan anklage den dominerende småborgerligheten for å være snusfornuftig og fantasiløs -- og det kan man så utvilsomt -- så er det neppe spesielt å anklage de aristokratiske motkulturene for å være upraktiske og svermeriske. Og det er et statistisk faktum at de fleste som deltar i deres aktiviteter slutter med det etter noen år, med unntak av dem som på delvis mirakuløse måter klarer å leve av det. Derfor er det umåtelig viktig for at denne byen skal bevare sin identitet at den får et jevnlig påfyll av rotløse høyskolestudenter.

* * *


Tønsberg-identiteten blir altså utformet i forhold til disse tre dimensjonene: Forholdet til Oslo og Riks-Norge, forholdet til bondelandet, og verdikonflikten mellom småborgerlige og aristokratiske verdier. Jeg kunne også godt ha snakket om havet og sommergjestene som identitetsskapende faktorer, men det får bli en annen gang. Det neste spørsmålet jeg skal ta opp, vedrører nemlig om hvordan man blir tønsbergenser. Hva skal til for å føle tilhørighet i denne byen? Noen innflyttere har kanskje erfart at det kan være like vanskelig å bli tønsbergenser som å få til en gressplen som er like flott som dem som omkranser engelske herregårder. Løsningen på det problemet består som kjent i at man må begynne for fire hundre år siden.

Dette er ikke et helt irrelevant spørsmål. Som antropolog får jeg med ujevne mellomrom henvendelser fra innfødte tønsbergensere som lurer på hvordan de skal takle innflytterplagen, om det finnes bestemte måter å integrere sunnmøringer på, om antropologien har utviklet modeller for å omgås nordlendinger, og så videre. Det har jo rent faktisk vært en ganske betydelig innflytting hit, og ingen innfødte har vel problemer med å forstå hvorfor; årsaken er ganske enkelt at denne smale kyststripen er et glimrende sted å bo hvis man vil gjøre et tappert forsøk på å realisere det gode liv i dette karrige, forblåste, folketomme og iskalde landet.

Vel. Vitenskapen har ingen standardløsninger på innflytterplagen; i ganske mange tilfeller oppfatter den ikke engang at det foreligger et problem, og av og til kan det kanskje være like greit. Men det kan nevnes i sakens anledning at det faktisk er store forskjeller mellom ulike lokalsamfunn når det gjelder holdninger til innflyttere, enten de kommer fra nabobyen eller fra den andre siden av kloden. Noen steder er det nok at man kjøper seg et hus og får seg en jobb, klipper plenen annenhver uke og gir penger til Slumsøstrene hver jul for å bli tatt opp som fullverdig medlem av lokalsamfunnet. Andre steder må man vente i seks-syv generasjoner før man eventuelt blir akseptert, og det finnes også steder hvor ens etterkommere aldri vil bli akseptert, dersom man er så uheldig å ha en annen hudfarge enn de innfødte. Når det gjelder Tønsberg, er bevismaterialet flertydig, og det er flere mulige fremgangsmåter for innflyttere som drømmer om å bli fullverdige medlemmer av det lokale fellesskapet. En metode som uten tvil er særdeles effektiv, er Odd Børretzens. Den går ut på at man først blir berømt og elsket over det ganske land, deretter flytter til byen, og så sørger for å bli enda mer berømt og elsket etter at man har flyttet dit. Tønsbergensere er måner gode som noen -- de har ingen anfektelser mot å skinne med lys lånt av andre. Det er de forresten langtfra alene om. På Trinidad, som er den største av de Små Antillene, finnes det knapt noen verre skjebne, sosialt sett, enn å komme fra en av de mindre øyene i Det karibiske hav. Small islanders fra Grenada, St Lucia, Tobago og andre småøyer har omtrent samme status på den moderne og usedvanlig selvtilfredse øya Trinidad som folk fra Honningsvåg eller Hanoi har i Tønsberg. Dessverre har det seg slik at de fleste av Trinidads berømtheter opprinnelig kommer fra disse tåpelige småøyene som ligger strødd oppover på kartet i retning Puerto Rico. Den siste var nobelprisvinneren Derek Walcott. Riktignok har han bodd på Trinidad en stor del av sitt liv, men ingen kan nekte for at han kommer fra St Lucia. Hadde han vært bryggesjauer eller noe lignende, som de fleste innvandrerne fra St Lucia er, hadde han aldri sluttet å være small islander, men slik situasjonen nå er blitt, vil ni av ti trinidadere med den største selvfølgelighet insistere på at Walcott er fra Trinidad.

Denne metoden er effektiv, men den har sine begrensninger. Det er dessverre ikke alle forunt å bli landets fremste satirikere eller nobelprisvinnere i litteraur. Metode nummer to, som jeg selv har prøvd i praksis, består i å flytte ut. Min familie flyttet til Nøtterøy sommeren 1968, og på grunn av en heller nomadisk tilpasning i første del av sekstitallet, hevnet skjebnen seg på oss ved å sørge for at min bror og jeg snakket kav nordlending, som det heter, da vi begynte i henholdsvis annen og første klasse på Teie skole den høsten. Det fantes ikke utenlandske innvandrere i Tønsberg den gangen, så det var fremdeles ikke helt uproblematisk å fremstå som nordlending i dannede miljøer. Heldigvis var vi forholdsvis blekhudede, og vi gikk trøstig i gang med å assimilere oss etter beste evne. Den språklige forandringen tok neppe mer enn et halvt års tid, og vi fikk da saktens noen venner etter hvert også, ble invitert når noen i klassen hadde bursdag, begynte famlende på karrierestigene innen fotball og speiding, og deltok vanligvis på linje med alle andre når det ble organisert felles offentlige ritualer av typen kollektiv kirkegang og syttendemaitog. Men innflyttere fortsatte vi å være like fordømt. Vi hadde ingen besteforeldre i nærheten, vår far var tromsøværing og vår mor var fra Oslo, og vi var aldri fra Nøtterøy selv om vi bodde på Nøtterøy. Vi ble betraktet med et snev av mistenksomhet år ut og år inn, selv om det må vedgås at de innfødte gav et vennlig og hjelpsomt inntrykk -- på overflaten, vel å merke. Hva de bar av nag og nid i dypet av sin sjel, tør jeg ikke tenke på engang. Det hjalp heller ikke stort at vi et stykke ut i den smertefulle og tunge assimilasjonsprosessen forduftet til Afrika for en tid, og kom tilbake som en anelse forskremte, men til gjengjeld ytterst verdensvante tenåringer uten alt for stor ærefrykt for Tønsberg og tønsbergenserne. Vel. Etter artium gjorde jeg som så mange heromkring, forlot byen som ikke var min fødeby, og flyttet på hybel i nærheten av Blindern. Årene gikk, og som det heter i USA: I never looked back. Men det skjedde umerkelig og over flere år en endring i identitetsfølelsen, det står ikke til å nekte for det. Først var det en medstudent som sa: "Du er jo fra Tønsberg, ikke sant?" Fra Tønsberg? Fra Tønsberg? Kanskje det, jo jo, siden du sier det, jeg har bare aldri tenkt på det på den måten, og er jeg ikke født i Oslo, kanskje? Så oppdaget jeg at studenter fra Tønsberg, på det rene bondestudent-vis, hadde ukentlige sammenkomster på Stortorvets Gjestgiveri. Jo, jo, jeg fikk vel stikke innom nå og da, så traff jeg folk jeg kjente. Det var noen hyggelige kvelder, det lar seg ikke nekte. Jo lenger jeg var borte fra Tønsberg, desto sterkere ble følelsen av å komme fra Tønsberg. Dette er kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Historisk har det jo alltid vært eksilets hjemlengsel og melankoli som har skapt nasjonal bevissthet; det er nok å minne om at den norske nasjonen ble til, som romantisk forestilling, i vinkneiper i det sene attende århundrets København. Men det skjedde ting i den andre enden også. Mennesker i Tønsberg, både kjente og ukjente, begynte etter hvert å oppføre seg som om jeg var en av deres, selv om jeg altså aldri har hatt en eneste besteforelder fra Vestfold. De spør, fremdeles, etter femten år: "Er du ofte hjemme?" Før ville jeg alltid ha svart: "Du mener i Tønsberg? Nei, det begrenser seg til julaften og kanskje et par turer i ferien." Nå ville jeg kanskje ha svart: "Nei, jeg er hjemme alt for sjelden, dessverre, men du vet, man har jo sitt å stri med."

For de fleste er det imidlertid visse praktiske hindringer i veien for å velge et av disse alternativene, altså berømmelse eller utflytting, som middel til å få lokal tilhørighet. Da er det bare ett alternativ som gjenstår, nemlig den langsomme, møysommelige tilpasningen hvor man forsøker å lære seg de innfødtes væremåte så godt at den nesten blir ens egen. Mitt råd til innflytterne er derfor følgende: Lytt til tønsbergenserne, legg merke til kroppsspråket deres, klærne deres, gestene deres, se hvordan de nikker diskret til hverandre når de snakker lavmælt sammen; prøv å plukke opp noen lokale munnhell og talemåter, øv deg foran speilet eller sammen med andre innflyttere, og langsomt vil du bli mer som dem. Prøv for eksempel en fredag ettermiddag i perioden fra mai til august å spørre dine kolleger, i en uformell, konverserende tone, om de har tenkt seg på øya i hælja. I vintersesongen går det an å stille nesten likelydende spørsmål om Skrim. NB at det motsatte fungerer mye dårligere. Snakk dessuten en hel del om naboene, helst med hovedvekt på hvor håpløse de er til å ta vare på hus og hage. Klag over de idiotiske nye rundkjøringene som bremser trafikken både her og der. Ta initiativ til jevnlige mimrerunder i lunsjen om hvor mye bedre det var før denne røde mursteinsklossen de kaller Kremmerhuset, subsidiært Kremmærhuset, erstattet den opprinnelige bebyggelsen nedenfor Hvalen-krysset, eller -- for de noe yngre -- snakk animert og i et passende, nostalgisk tonefall, om hvor sørgelig det er at Øybuss-stasjonen er nedlagt og har etterlatt seg en meningsløs asfaltørken, hvor mye hyggeligere det gamle hvitmalte biblioteket var enn dette nye, riktignok prisbelønte i Storgata, -- og kanskje du også finner på en bitende sarkasme om det nye konsumreservatet Farmandsstredet eller om de flate, nye husene som er dukket opp nedenfor Svømmehallen. I vår moderne tid er nostalgi nemlig det sikreste tegnet på tilhørighet. Når du føler deg tilstrekkelig husvarm, kan du godt også reise noen kritiske spørsmål om hvilke konsekvenser opprettelsen av Sjøbodkvartalet har fått for familiens samhold i distriktet. Hvis alle disse temaene fungerer som de skal, kan du gradvis bli enda dristigere. Da kan du for eksempel klage i høye tonelag over hvor frekke badegjestene er som tar seg til rette uten fnugg av respekt for lokale skikker, og innta en passe undrende holdning til kommunesammenslåingen mellom Sem og Tønsberg, som Nøtterøy med sine sleipe kommunalpolitikere klarte å vri seg unna. Hvis du i tillegg kan snakke belevent om æljjakt, om den vanskelige avveiningen mellom plast og tre (man slipper jo riktignok å pusse båt halve våren, men man mister jo noe av hyggen, da), og har begrunnede synspunkter på skipsfartskonjunkturer og nye butikkomplekser utenfor bykjernen, da er du på god vei til å bli noe. Hvis du i tillegg en dag oppdager at du er blitt ute av stand til å gå gjennom sentrum en lørdag formiddag uten å møte minst fem mennesker du må stoppe og veksle et par-tre setninger med, så er det langtfra umulig at dine barnebarns barns barn med tid og stunder kan søke medlemskap i Clubselskabet Harmonien.



©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus