This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Jordskjelvet i Lisboa og tsunamien i Asia


Sydsvenska Dagbladet
, januar 2005

 

Da det store jordskjelvet raserte Lisboa i 1755 og drepte flere titalls tusen mennesker, var Opplysningstiden i full oppblomstring. De europeiske elitene var i ferd med å riste av seg religiøs fatalisme, og begynte så smått å tro at verden var et godt sted som stadig ble bedre takket være fremskritt innen teknologi og vitenskap. Filosofen Leibniz hadde erklært at vi levde i «den beste av alle mulige verdener». Benjamin Franklin var tilgjengelig i fri dressur med sine oppfinnelser, progressive ideer og ukuelige optimisme. Og demokratiske reformer var i emning på begge sider av Atlanteren.

Voltaire, fremst blant opplysningsfilosofene, skrev et dikt umiddelbart etter det store jordskjelvet, der han skarpt kritiserte Leibniz og hans tilhengere for overdreven optimisme, og dessuten distanserte seg fra religiøse tolkninger av naturkatastrofer. Få år senere skrev Voltaire romanen Candide, der jordskjelvets dypere betydning blir diskutert. Boken konkluderer med den berømte anbefalingen om «å dyrke sin hage» (cultiver son jardin), ettersom det er liten grunn til å tro at et annet samfunnssystem vil være bedre enn det vi har.



Rousseau hadde et annet syn. I et langt brev til Voltaire påpekte han at selv om jordskjelvet ikke var menneskeskapt, kunne det tenkes at en annen samfunnstype ville ha blitt mindre alvorlig rammet. Sett at folk hadde bodd mer spredt, og ikke klynget seg sammen i Lisboa (som før jordskjelvet var Europas fjerde største by), og sett at de var blitt evakuert så snart de første rystningene ble registrert?

I Lisboa var Markien av Pombal ansvarlig for gjenreisningen av byen. Han hadde også vidløftige planer for landets modernisering, og noen av dem ble gjennomført, men ikke uten kraftig motstand fra konservative krefter. Jesuitten Gabriel Malagrida var den mest innflytelsesrike. I 1756 utga han en bok som argumenterte for at jordskjelvets egentlige årsak var portugisernes syndefulle liv preget av dans, hor, musikk og tyrefektning.

Flere av temaene fra opplysningstiden kan gjenfinnes i den offentlige debatten om katastrofen i Sørøst-Asia. Det har vært rettet kritikk mot de seismiske varslingssystemene og mot myndighetene i land som Thailand og Sri Lanka for at de har vært for lite effektive. Nordiske politikere lover at de skal utvikle avanserte sikkerhetstiltak som skal kunne redde flere turistliv neste gang. Og overlevende nordboere som har ytret seg offentlig, har nesten uten unntak vært sterkt kritiske til sine egne myndigheter for at de har handlet for langsomt og for ineffektivt. Andre trekker på skuldrene og erkjenner sin sårbarhet stilt overfor naturkrefter ingen regjering kan temme. Og det finnes uten tvil en og annen Malagrida blant oss også, selv om de har ligget lavt foreløpig.

Da som nå er det hovedsakelig tre syn på denne typen katastrofer. Det teknokratiske, utviklingsoptimistiske synet legger vekt på mulighetene for å forebygge slik at man kan redusere tragediens omfang neste gang. Det religiøse synet finner forklaring og trøst i hellige tekster eller kosmologiske prinsipper. Det desillusjonerte eller kanskje taoistiske synet aksepterer at vi mennesker er støvfnugg i et univers uten dypere mening, og at det beste vi kan gjøre er å lindre lidelsen – uten å gjøre oss forhåpninger om at risikoen lar seg fjerne.

Selvfølgelig er det også forskjeller mellom 1755 og 2004, men den viktigste har ikke å gjøre med tenkemåten, men krympingen av verden. Også på Voltaires tid hadde store naturkatastrofer funnet sted i fjerne strøk, men de angikk ikke europeiske intellektuelle selv om de hadde hørt om dem. I dag er verden så integrert at selv om mediedekningen i Sverige og Norge nok minst ville ha blitt halvert dersom det ikke fantes nordiske turister i området, ville katastrofen likevel ha fått stor oppmerksomhet. Også de overlevende turistenes uttalelser minner om at nasjonalstatens grenser ikke lenger er absolutte. De hadde lite å si om thailandske myndigheter, men kritiserte sine egne land for at de ikke stilte opp. I Thailand! Det er nytt at slike synspunkter fremmes med den største selvfølgelighet.

Naturligvis er ikke menneskeliv like mye verdt. De kanskje 100 000 som er omkommet på Sumatras vestkyst forblir navnløse numre i statistikken. Tro om ikke en naturkatastrofe av dette omfanget likevel kan bringe oss et skritt nærmere hverandre? Det er ingen å skylde på, og vi er alle i samme båt. Neste gang kan det være en meteor midt i Nord-Atlanteren.

Sannheten er at det er umulig å beskytte seg mot eventualiteter av denne typen. Indonesia er ellers et av de mest seismisk ustabile områdene i verden. I 1883 eksploderte og sank øya Krakatoa mellom Java og Sumatra, og flodbølgen var den gangen så mektig at den skapte problemer for store dampskip utenfor Sør-Afrika. Noen mener endog at de globale klimaendringene i år 535-536 skyldtes et gigantisk vulkanutbrudd i samme område. Ingen kan forutsi slikt, og varslingen vil alltid komme for sent for de fleste. Hvem skulle ha klart å advare befolkningen langs Sumatras vestkyst, selv om de hadde hatt mobiltelefoner?

I siste instans må vi gi Voltaire mest rett. Den sørøstasiatiske tsunamien gjør oss til støvfnugg. Den har rammet millioner og minnet resten av menneskeheten om vår grunnleggende sårbarhet.

Thomas Hylland Eriksen