This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Angrepet på Manhattan

 

Thomas Hylland Eriksen  

VG, 15/9-01

 

Du visste at det var mulig, men du trodde ikke at det ville skje. Selv om du visste at internasjonal terrorisme var den største sikkerhetsrisikoen etter den kalde krigens slutt, hadde du alltid følt en irrasjonell visshet om at de frykteligste terrorplanene aldri kunne lykkes. Det var som med universets sorte hull. I teorien kan jordkloden når som helst bli sugd opp av et sort hull og bli klemt sammen til en bitteliten klump, men du vet med deg selv at det ikke kommer til å skje.

Nå hadde det altså skjedd likevel. Da de første bildene kom, like etter barne-TV onsdag kveld, visste du at verden aldri ville bli den samme igjen. Det gikk straks inflasjon i ordet "uvirkelig", og den eneste følelsen du klarte å kjenne hos deg selv, var en trett, ullen tomhet. Du fortalte barna en morsom godnatthistorie uten å høre etter selv, og da de hadde sovnet, gikk du ned og satte deg foran apparatet igjen.

Dette lignet ikke på noe annet. Likevel var det noe underlig velkjent ved bildene av panikkslagne, flyktende mennesker foran et bakteppe av blålys, sirener og tykk sort røyk. Du hadde faktisk sett dem før, i Hollywood-filmer fra syttitallet. Men selv ikke de mest påkostede katastrofefilmene hadde fått seg til å skildre et inferno av dette omfanget. Angrepet på Manhattan var større enn Steven Spielbergs fantasi. Og — må du minne deg selv om det? — dette var på ordentlig.

 

Noen scener er allerede hamret inn i menneskehetens felles erindring: Flyet som svinger rett inn i det nordlige tårnet mens det sydlige brenner. Tårnene som braser sammen og blir til gigantiske, rykende søppelhauger. Men også menneskene som sitter i vinduskarmen mens det tyter frem røyk bak dem, og vurderer om de skal stupe i døden eller brenne opp. Eller kvinnen dekket fra topp til tå av gulgrått støv, som kjemper seg ut av røykteppet med et lommetørkle foran ansiktet.

Du skrur av apparatet og forsøker å forestille deg dem som står bak. De må virkelig hate USA, tenker du kanskje. Men det er ikke poenget. Tanken er fri, og det finnes mange grunner, både gode og dårlige, til å mislike både det ene og det andre ved USA, ikke minst landets utenrikspolitikk. Det er lett å forstå at det finnes mennesker som er kritiske til USA. Det gåtefulle er at terroristene ikke ser ut til å forstå hva det betyr å massakrere uskyldige sivile. De omkomne i World Trade Centre var nemlig ikke "USA". De var verken "kapitalismen", "nyimperialismen" eller "den globale bøllen". De var fedre og mødre, sønner og døtre, venner og elskere, de var svarte, brune og hvite, de var rørleggere, vaktmestre og sentralborddamer, finansmeglere, jurister og økonomer. De var deg og meg. Men hvorfor var de ikke også terroristene? Hva er det som gjør mennesker så hatefulle at de mister evnen til innlevelse? tenker du. Noen typiske ekspertsvar er religiøs eller ideologisk hjernevask, og kanskje psykopatiske personlighetstrekk. Men slike ord trenger ikke inn under huden på disse menneskene. Du vil vite hva det er som gjør mennesker i stand til å nekte tilfeldige andre, som de aldri har møtt, retten til å leve. Hvis store massakrer kan gjennomføres som teknologiske operasjoner, kreves ikke så mange andre egenskaper enn lydighet. De som skrudde på kranene i gasskamrene og de som slapp bombene over Hiroshima og Nagasaki, var vanlige ansatte som kysset kona på kinnet før de gikk på jobb, spiste matpakken og stemplet ut klokken fem. Disse terroristene er ikke sånn, tenker du: trykket fra følelsene som ligger bak selvmordsaksjonene er for sterkt. Og i neste øyeblikk går det kaldt nedover ryggen på deg, når du klikker deg inn på en nettside hvor det står at tre tusen palestinere danset av glede i Nablus’ gater. Takk og lov for at Yassir Arafat var blant de første som meldte seg frivillig som blodgiver for ofrene.

I hundre år har andelen sivile tap i krigføring steget jevnt og trutt. Første verdenskrig foregikk stort sett mellom soldater på slagmarken. Med annen verdenskrig fikk verden begrepet Blitzkrieg, lynbombing av bykjerner, og i Korea og Vietnam var det flere sivile enn militære som døde. Under tredje verdenskrig, som for alvor begynte på onsdag, er det nesten ingen militære tap. Dette viste seg å være tilfellet i Serbia for to år siden, det gjelder under seigpiningen av Saddams Irak, hvor ofrene for en stor del er barn, og på onsdag var ofrene herr og fru Hvermansen. Det gjør ikke saken bedre at det var med vilje. For hvis terroristene bare hadde villet ramme tvillingtårnene, symbolet på den globale kapitalismen, ville de ha slått til to timer tidligere, før folk var kommet på jobb.

Alt dette tenker du, og mye mer. Det som gjelder nå, er at ikke enda flere uskyldige sivile blir drept, for eksempel ved en hevnaksjon styrt av blindt raseri. Noe slikt ville bare gjøre vondt verre. Dette er tredje verdenskrig, og den har ingen begynnelse og ingen slutt; den er overalt og ingen steder, og det er umulig å beskytte seg mot den. Det eneste som hjelper, er brobygging på tvers av nettverkene. Derfor er det et stort lyspunkt på en beksvart dag at USA inviterer Den arabiske liga til å bli med på en verdensomspennende aksjon mot terrorisme. Du tror ikke at den kan lykkes, men du tror det likevel. Akkurat på samme måte som du ikke tror på sorte hull.