This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

1. Myten om det homogene Norge


Fra
Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

 

 

En vits som finnes i mange versjoner og som fortelles i mange land, lyder omtrent som følger i en versjon som blant annet blir fortalt i Storbritannia:

En gang skulle alle verdens nasjoner skrive en bok om elefanten. Tyskerne var de punktligste, og leverte innen fristens utløp et innbundet tolvbindsverk med tittelen "Kort innføring i elefantens liv". Deretter kom franskmennenes "Elefanten og l'amour", danskenes "101 måter å tilberede en elefant på", britenes "Elefanten og imperiet" og den nordamerikanske "Hvordan jeg skjøt en elefant". Til slutt leverte nordmennene sitt bidrag, som hadde fått tittelen "Norges land og folk".

Det er blitt sagt at det eneste som holder Norge sammen i et kulturelt fellesskap, er den umåtelig sterke interessen for fenomenet "Norge", som slett ikke er minst hos dem som mer eller mindre åpenlyst tilkjennegir forakt og ironisk distanse til det. Det er også blitt påpekt at "norsk" og "norske" er to av de hyppigst forekommende adjektivene i frekvensordboken, som baserer seg på avisspråket. Om vi legger sammen disse to ordene, altså entalls- og flertallsformene av "norsk", og plusser på med ordene "Norge" og "Norges", viser det seg at disse ordene til sammen forekommer totalt 2 704 180 ganger i Frekvensordbokens utvalg, og ordene som har med Norge å gjøre, havner dermed på en klar tredjeplass, bare såvidt slått av "i" og "og". Ord som har med "Norge" å gjøre er altså kjempeslagere, og har naturligvis en langt større utbredelse enn for eksempel "Verden" eller for den saks skyld "Europa". "Sverige" havner på 210. plass i frekvensordboken (mens "svenske" står på 334. plass) og "Danmark" på 494. plass, mens "Verden" befinner seg på 256. plass og "Europa" på en beskjeden 628. plass blant Norges vanligste ord. "Menneskeheten"? Ordet står på 8921. plass, og er bare såvidt kommet med i ordboken, som er en liste over de ti tusen vanligste ordene.

Antall bøker og artikler om Norge skrevet av nordmenn har vært formidabelt helt siden landet ble funnet opp for drøyt hundreogfemti år siden, og det later ikke til å synke idet vi nærmer oss årtusenskiftet. Hermed øker antallet med én. For dette er i høy grad en essaysamling om Norge -- ikke akkurat om Norges land og folk, kanskje, men om noen av de norske stedene og noen av de norske folkene. Forfatterens mest sentrale påstand er kanskje at nasjonalismen utgjør en trussel mot det nasjonale. Med nasjonalisme sikter jeg ikke til glattbarberte ungdommer som benytter fritiden til å banke pakistanere med balltrær, og heller ikke den følelsen av varme og glede som stiger opp i alle gode norske patrioters bryst når de bivåner barnetogene. Det er nasjonalismen som underliggende ideologi som fortjener å undergraves, altså troen på at nordmenn er kulturelt like på en bestemt måte, samt forsøkene på å fryse fast en autorisert, offisiell versjon av "norsk kultur". Vi norskinger er nemlig verken like eller uforanderlige.

 

Norge er utvilsomt de store motsetningers land. Men, som Anders Johansen har bemerket: Alle land er de store motsetningers land! Og la meg tilføye for egen regning: Absolutt alle land i verden -- fra Fiji til St. Lucia -- har hissige debatter gående om det nye versus det gamle; om det tradisjonelle versus det moderne. Det er dessuten ikke riktig at "brytningen mellom det tradisjonelle og det moderne" er en forbigående fase; denne type kontrast mellom det gamle og det nye er et permanent trekk ved det moderne. Grunnen er dels at ulike deler av kulturen forandrer seg i ulik hastighet, og at det derfor alltid vil være noe som er eldre enn noe annet -- og som dermed vil fremstå som tradisjonelt. De raske endringene vi er utsatt for som medlemmer av moderne samfunn, skaper naturligvis også sine motreaksjoner i form av varierende grader av nostalgi hos oss alle. Selv i en så rotløs og ultramoderne nasjon som den karibiske øystaten Trinidad & Tobago har tradisjonalistene faktisk vunnet frem de siste årene: blant annet har den sofistikerte trinidadiske middelklassen i tiltagende grad begynt å servere retter som souse, callalloo og bake (blodklubb, rislapskaus og surdeigsbrød) -- retter deres oldeforeldre spiste uten at det på noe tidspunkt falt dem inn at de var identitetsskapede, og som deres vellykkede middelklasseforeldre knapt kjente til. Å spise souse i stedet for Trinidads statistiske nasjonalrett, altså Kentucky Fried Chicken, kan for enkelte føles autentisk og riktig i en tid da forskjellene mellom folkeslagene blir mer og mer utydelige.

Det store paradokset forbundet med enhver jakt på det autentiske, er imidlertid at det slutter å være autentisk i samme øyeblikk som man finner det og bestemmer seg for at det er autentisk. Da fryser man det fast og ødelegger det som levende kultur. Slike stillbilder blir faktisk direkte inautentiske når de forveksles med den levende virksomheten som utgjør kulturen. Mennesker som opptrer mye i massemedier, får sannsynligvis til stadighet en lignende følelse av inautentisitet, ettersom de masseproduserte bildene av dem blir en del av deres eget referansegrunnlag og i en viss forstand truer med å ta over som deres eget selvbilde. Kartet blir sannere for en selv enn terrenget, og man risikerer å begynne å spille seg selv som rolle; man begynner å etterligne det medieskapte bildet av seg selv. Den samme typen diagnose kan med hell anvendes på nasjoner som har henfalt til navlebeskuelse som nasjonal hovedaktivitet.

Ulike versjoner av spørsmålet om hva som er "typisk norsk" er blitt stilt og besvart iallfall siden det moderne Norge ble funnet opp i romantikken. Det er et spørsmål vi øyensynlig ikke blir lei av, for i likhet med spørsmålet om livets mening har det ikke ett svar som er innlysende sant. Grunnen er at "norsk kultur" er en konstruksjon som ikke viser til en gjenstand eller entydig referanse utenfor seg selv. Diskusjoner om norsk kultur er selv med på å skape "norsk kultur": norsk kultur finnes i denne forstand bare så lenge det er allmenn enighet om at så er tilfellet. Spørsmålet er derfor av et ganske annet slag enn et spørsmål av typen "hva er en skog?" eller "hvor gammel er den norske statsdannelsen?". Det er forøvrig ikke typisk norsk, i betydningen mer karakteristisk for oss enn for andre nasjonaliteter, å være opptatt av nasjonal karakter; andre land strever også med å definere hvem de "egentlig" er, hva den nasjonale kulturelle "essens" består i. I så å si hvert eneste land i verden går det offentlige diskusjoner om hva som er typisk for deres nasjonalitet, og dette gjelder ikke bare for angivelig kulturelt homogene land som Norge. I Kenya, for eksempel, hvor det tales rundt et snes ulike språk og hvor befolkningen er fordelt på mange religioner, blir det av og til hevdet at kenyanske piker er penere og hyggeligere enn ugandiske piker. Man går med andre ord ut fra at alle kenyanere har noe felles som de ikke har felles med en eneste ugander.

Enten den er etnisk ensartet eller fler-etnisk, har nasjonal identitet det karakteristiske trekk at den fremstår som samlende; det er faktisk mye av hensikten med den. Og jo mindre samlet et land rent faktisk er, desto viktigere blir det for nasjonsbyggerne å insistere på at innbyggerne faktisk har en masse felles. Nasjonale idrettshelter, kongelige og oppdagelsesreisende er aldri viktigere enn i perioder når nasjonens enhet er truet. I Afrika, som stort sett består av fleretniske land, legger nasjonsbyggerne forøvrig stor vekt på befolkningens felles fremtid. Noen felles fortid har de jo beviselig ikke, luoene i vest-Kenya, kikuyuene i det sentrale høylandet og swahiliene ved Det indiske hav, som for alvor ble deltagere i det samme politiske systemet først i etterkrigstiden. I land som Norge, hvor den felles fremtiden synes mer usikker, kan det være mer opportunt å snakke om nasjonens felles fortid, og dette har man sannelig gjort til gagns her i landet.


Hva vil det si å være norsk? Spørsmålet har meldt seg med fornyet aktualitet de siste årene, og det siste tiåret har vært en periode med bred og tidvis sterkt følelsesladet offentlig debatt omkring norsk identitet og "det særnorske". Debatten ser ut til å fortsette for full styrke, og av flere grunner er den særlig aktuell i vår tid. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å ta norskheten for gitt, og en hærskare forskere, forfattere og intellektuelle er i full sving med å gå den kritisk etter i sømmene.

En viktig årsak til den nye interessen for nasjonal identitet er det uomtvistelige faktum at verden har krympet raskt på 1970- og 80-tallet. Kloden er rett og slett blitt et mindre sted. Selv i den globale utkanten Norge har vi omsider fått flerkanalfjernsyn og hamburgerrestauranter, vi reiser stadig mer til stadig flere utland, det er jevn vekst i internasjonal varehandel, og et raskt voksende antall mennesker har engelsk som sitt første fremmedspråk. En samlebetegnelse på denne type tendenser kan være globalisering, som vel å merke betyr noe annet enn overnasjonalitet. Med globalisering menes at grensene mellom land, nasjoner eller kulturer i visse henseender viskes ut -- at kultur er i ferd med å bli løsrevet fra bestemte landområder, og at vi ser konturene av en slags "verdenskultur" hvor mange hundre millioner mennesker over hele verden hekter seg opp til de samme, globale symbolske systemene -- selv om lokale forskjeller naturligvis fortsetter å være viktige.

Fra en nasjonalistisk synsvinkel kan denne utviklingen naturligvis oppleves som en trussel mot det nasjonale særpreg, og de siste årene har, ikke overraskende, sett mange offentlige utfall mot globaliseringen (og kommersialiseringen) av kulturen. Det er imidlertid ikke lett å se hvordan Norge skulle kunne beskytte seg effektivt mot globaliseringen av kultur uten å ta i bruk autoritære virkemidler av typen sensur, importforbud mot videofilmer, Senterparti-toll på importvarer og støysendere mot satellittstasjoner. En slik utvikling er fremdeles lite sannsynlig, selv om enkelte i fullt alvor har tatt til orde for å forby utenlandske blader som reklamerer for tobakk og alkohol. Når man ikke kan gjøre noe for å forandre et ubehagelig faktum, hjelper det å snakke sint og kritisk om det, for så føler man seg kanskje litt bedre etterpå. I norsk sammenheng vil dette si at man moraliserer skråsikkert og alvorstynget.

En annen, beslektet tendens er Norges gradvise, vankelmodige og tvisynte tilnærming til EF, og mye av de siste årenes EF-debatt har rent faktisk dreid seg om bevaring av norsk identitet og norsk kulturelt særpreg. EF-tilhengerne har fremholdt at et tettere fellesskap med Europa vil berike norsk kultur, og det har også vært antydet at alternativet til en europeisk identitet vil være en fortsatt total kulturell dominans fra USA. EF-motstanderne har på sin side vektlagt unike aspekter ved det norske samfunn og norsk kultur, som distriktspolitikken, trygdesystemet og de statlige støtteordningene for norskspråklig litteratur, som de frykter vil gå tapt ved EF-medlemskap. Med hensyn til globaliseringen reiser man spørsmålet om det er mulig å være både nordmann og verdensborger; når det gjelder EF, vil et beslektet spørsmål dreie seg om muligheten for å være både nordmann og europeer. Ganske mange nordmenn later til å mene at det er umulig å ha begge disse identitetene.

En tredje tendens har å gjøre med fremveksten av et fleretnisk samfunn her hjemme. Selv om Norge har tatt imot få innvandrere og flyktninger sammenlignet med for eksempel Sverige, Tyskland eller Frankrike, er de nye kulturelle minoritetene i ferd med å sette et permanent preg på våre større byer. Vil de alltid forbli et eksotisk fremmedelement, eller kan det tenkes at det vil bli skapt en norsk identitet som er så romslig at også for eksempel muslimer med asiatisk opprinnelse får plass der?

Vinter-OL på Lillehammer har også i høy grad stimulert debatten omkring norsk nasjonal identitet, helt siden det ble klart i 1988 at Norge skulle få arrangementet. OL-arrangørenes uttalte mål har som kjent vært å forene det nasjonale med det globale ved utformingen av arrangementet.

Endelig har nasjonalismens gjenoppblomstring i Øst-Europa, kanskje særlig i de baltiske statene, fungert som en påminnelse om små folks sårbarhet og betydningen av å være herre i eget hus. Enkelte norske nasjonalister vil sogar sammenligne Sovjetunionens tidligere dominans over Baltikum med EFs mulige dominans over Norge, dersom landet skulle være så uheldig å bli medlem. Det er med andre ord nok av temaer å fråtse i dersom man ønsker å sette sitt alminnelige renommé på spill ved å drive gjøn med norskdommen.

Spørsmålet om hva det særnorske består i, kan være både lett og vanskelig å besvare. Hvis man vil gjøre det lett for seg, kan man svare at det som gjør mennesker norske, er at de født i Norge, har en norsk dialekt som morsmål og er norske statsborgere, eventuelt at de er hvite og kristne. Men vi kan ikke stoppe der om vi skal yte virkelighetens mangfold rettferdighet. Hva med for eksempel norsk-amerikanere og norskfødte barn av innvandrere; er de norske, unorske eller "litt norske"? Kan det finnes ulike grader av norskhet? Og hvor norske er flertallet av befolkningen selv, om det nå skulle vise seg at de henter mye av vår identitet fra nordamerikansk film og popmusikk, og har et internasjonalt forbruksmønster hvor spaghetti er en like naturlig middagsrett som fiskeboller? Er nordmennene blitt "reserveamerikanere" eller rotløse kosmopolitter; bør de i så fall forsøke å gjenreise et norsk kulturelt særpreg -- og hva skulle et slikt særpreg i så fall bestå i? "Questions, questions, questions, flowing through the mind of the concerned young person of today", som den norske nasjonalhelten Frank Zappa uttrykte det tidlig på syttitallet. På bakgrunn av de utviklingstendensene som er nevnt, hvor globalisering og EF-tilnærming er de viktigste, er disse spørsmålene brennaktuelle, for å si det mildt. Og ethvert forsøk på å pirke litt i dem blir møtt med følelsesladede reaksjoner; stort sett negative.

Idet jeg satte punktum for den foregående setningen, ble jeg avbrutt av en telefonoppringning fra en ilter kvinne som ønsket å fortelle meg sannheten om fleretniske samfunn. Hun oppfattet meg som en misjonær, kunne hun melde, som dessverre var blind for virkeligheten. Grunnen var at jeg i en rekke avisartikler hadde gått inn for å avskaffe etnisk diskriminering. Man kan ikke forandre menneskets natur, var hennes kommentar til et slikt forslag. Men betyr dette i så fall at man bør resignere? spurte jeg. Nei, slett ikke, svarte hun. Men sett at vi nå allerede har et fleretnisk samfunn, hva skal vi gjøre med det? spurte jeg. Vel, vi bør iallfall ikke slippe inn flere, svarte hun. Men hva med dem som allerede er her? spurte jeg. Jeg har bodd i Amerika, svarte hun, og sett hvor ille det er der.

Lenger kom vi ikke. Typisk norsk debatt? Forhåpentligvis ikke, men kanskje samtalen likevel var et eksempel på hvor lite hyggelig det kan være å debattere Norge når man ikke på forhånd forsikrer omgivelsene om sin bunnløse hengivenhet til alt som på forhånd er etablert som det norske.

Denne oppringningen fungerte også som en påminnelse om et annet, sentralt tema i studiet av norsk samtidskultur, nemlig forholdet mellom våre forestillinger om verden og den faktiske verden der ute. Nå kan man selvsagt si, med støtte i postmodernistisk samfunnsteori, at disse forestillingene er en del av verden og at skillet slik sett er kunstig. På den annen side er det et kronisk problem i moderne samfunn at terrenget der ute forandrer seg raskere enn våre kart er i stand til å oppdatere seg -- de siste årene har dette faktisk skjedd helt bokstavelig, og atlasforlagene fortviler. Den obskure russisk-amerikanske sosiologen Pitrim A. Sorokin beskrev dette fenomenet et eller annet sted i sitt ellers temmelig uformelige verk Social Dynamics fra mellomkrigstiden, og han omtalte det i sin alminnelighet som kulturelt etterslep. Vi har alle forestillinger om hvordan verden ser ut, vi har gjerne anskaffet dem i vår ungdom, og de lar seg ikke så lett rokke når vi blir eldre. Hjernemassen har en lei tendens til å størkne med årene, for å si det slik. Kvinnen som ringte meg for en halvtimes tid siden, var ikke villig til å innrømme at vi har et fleretnisk samfunn i Norge. Hun innså at fleretniske samfunn skaper problemer, men ville ikke diskutere hvordan disse problemene kunne løses i Norge, for ut fra hennes Norgesbilde var ikke dette landet "egentlig" fleretnisk.

Et annet eksempel på kulturelt etterslep er blitt beskrevet av Steinar Bryn, som befant seg i USA i det meste av åttiårene, og som ble mildt sjokkert da han vendte hjem. Den norske landsbygda hadde i løpet av dette tiåret gjennomgått en dramatisk metamorfose, og ingen i Norge lot til å ha oppdaget det. For Bryn føltes det nesten som om han ikke hadde forlatt USA, så amerikanisert mente han at den norske landsbygda var blitt.

Ytterligere et eksempel kan være den gjengse oppfatningen i Norge om at England er en fotballstormakt. Rent faktisk har vel England hatt et nokså middels fotballandslag iallfall siden tidlig på syttitallet, og de har ikke vunnet noen større internasjonal tittel siden VM i 1966.

Noen vil kanskje mene at folkloriseringen av norsk kultur også er uttrykk for kulturelt etterslep -- dette at bunadomsetningen har nådd eventyrlige høyder i første del av nittiårene, at flere og flere interesserer seg for folkedans, lokalhistorie og slektsgranskning og så videre. Slik kan det nok se ut, men det er ikke helt presist å beskrive dette som kulturelt etterslep. Den nyromantiske bevegelsen tar nemlig sikte på å gjenopprette noe som medlemmene opplever som autentisk, men dermed skaper den uvegerlig noe helt nytt. Allerede under den opprinnelige romantikken, som hadde sin storhetstid i Norge fra 1850-årene og utover, fremstod konstruksjonene av det gamle, urnorske og autentiske som moteriktige og tidsmessige. Tradisjonalisme er en tvers igjennom moderne dyrkelse av noe man oppfatter som en tradisjon. Derfor er den ikke et kulturelt etterslep. Bøndene i forrige århundre gikk ikke i bunad og 17.mai-tog. Og finnes det, for å være ærlig, noe mer urbant og moderne enn det tradisjonalistisk kaukende og seidelsvingende post-vikingbandet YM:stammen?

Å skape en nasjonal identitet som det virkelig svinger av, er, som man forstår, ikke gjort i en fei. Det nasjonale radioprogrammet Nitimen har nå iallfall ytet sin skjerv, ved med noen års mellomrom å kåre nasjonalfuglen, nasjonalfisken og sist, men ikke minst, det norskeste av det norske. Kåringen av nasjonalfuglen gikk forholdsvis greit, og uten særlig dyptgripende ideologiske kontroverser ble fossekallen høytidelig utropt til landets norskeste fugl. The dipper heter den forresten på engelsk. Det forløp også udramatisk da redaksjonen utlyste konkurransen om det norskeste av det norske. Etter å ha mottatt en mengde forslag, hvoriblant Selbu-votten, ostehøvelen, skogskatten, folkevisen "Kjerringa med staven", nisselua, fjordene, hardingfela og -- selvfølgelig -- 17. mai, kunne juryen omsider utrope brunosten til det norskeste av det norske. Direkte unorsk kan den ikke beskyldes for å være, vår alles G35, og tro om den ikke dessuten utstråler kjernenorske fellesverdier som nøysomhet og enkelhet? Urbane lesere kan naturligvis innvende at Raga Rockers er det urnorskeste av det urnorske, mens yngre nasjonalromantikere kanskje ville holde en knapp på Jan Garbarek, eventuelt akkompagnerende Edvard Hoem idet denne høytleser Vinjes dikt "Ved Rondane". Vel. Brunosten var kanskje en god kompromissløsning.

Da nasjonalfisken skulle kåres tidlig på åttitallet, kom juryen imidlertid opp i problemer. Lenge gikk konkurransen etter planen, og torsken ledet foran laks og sild. Men så skjedde noe merkverdig. Plutselig strømmet det inn mengder av stemmesedler hvis innsendere ville ha slimålen til nasjonalfisk. Begrunnelsen var at den norske varianten av slimålen var helt og holdent norsk -- dens utbredelsesområde stanset faktisk ved Iddefjorden. Dessuten var slimålen en nyttig fisk, en naturens renovatør på linje med biller og metemark, og ifølge Per Hafslund skulle den visstnok også være spiselig, forutsatt at man plasserte den levende i en tom bøtte for at den skulle få sprellet slimet ut av seg før den var klar til rensning og tilberedning. På Universitetet i Oslo dukket det opp stands hvor studentsamskipnaden Zoologisk Forening samlet inn underskrifter og solgte t-skjorter med påskriften "Slimålens venner". Det er liten tvil om at slimålen fikk flest stemmer av samtlige påmeldte fisk i konkurransen. Likevel vant den ikke: Offisielt, og i praksis, stakk torsken av med den høythengende og prestisjetunge tittelen "Norges nasjonalfisk", til tross for at folkets røst ville det annerledes.

Man kan spørre seg om denne prosedyren er typisk for innføring av nasjonale symboler. Hvor demokratisk er den nasjonale kultur dypest sett, og hvor mange nordmenn er det som halvhjertet slutter opp om de påståtte felles symbolene fordi de ikke tør annet? Og hvor representative er nasjonalsymbolene for Folkets innerste sjel? Man spør seg selv.

Nordmenn er ikke like, men mange nordmenn forteller seg selv og hverandre ustanselig at de er det, som en besvergelse -- eller bedre, som en kompensatorisk ideologi: Når idealtilstanden ikke er nådd, hjelper det, som nevnt, litt å snakke som om den var det. Den sørafrikanske antropologen Julian Kramer var således i mange år dypt forvirret over at nordmenn til stadighet forsikret ham om at Norge var en av verdens mest homogene nasjoner -- til tross for at han daglig fant tegn på noe annet:

Hvordan kunne man insistere på at alle nordmenn var kulturelt homogene tross:
1. Eksistensen av samene som folkegruppe.
2. Bruk av dialekter som stammer fra lokalsamfunn med stabile tradisjoner.
3. Dialektforskjeller som har vært grunnlag for sosiale og politiske konflikter.
4. Bruken av folkedrakt for å markere regionale forskjeller.
5. Eksistensen og blomstringen av ulike lokale tradisjoner i folkekunst, musikk, dans og mat.

Selv ville jeg legge hovedvekten på andre forskjeller enn Kramer, noe som ytterligere illustrerer hvor mangslungent og kulturelt sammensatt dette landet er. La meg kort nevne noen slående kulturforskjeller, som gjør det lett å se at dette landet ville ha vært flerkulturelt selv uten en eneste same eller innvandrer.

For det første går det dype kløfter mellom forskjellige livssyn i dette landet. Det finnes fremdeles gammelkristne fundamentalister som ikke rører alkohol; enkelte skal endog være så fromme at de ikke har gardiner. De stemmer mot ølmonopol, nekter sine barn å oppsøke danselokalet og er mot eksplisitt sex i litteraturen. Hadde de snakket norsk med punjabi-aksent og vært brune i huden, hadde vi kalt dem fjernkulturelle uten å nøle. Slik situasjonen er, trekker vi bare på skuldrene og forsøker å glemme dem når den nasjonale kulturelle likhet skal stadfestes rituelt.

Det finnes også andre fundamentalister i Norge, kanskje først og fremst innen miljøbevegelsen. Enkelte konsekvente miljøvernere er blant annet motstandere av bil og fly, med utgangspunkt i en økologisk helhetsfilosofi som vektlegger at produksjon bare må ta i bruk fornybare ressurser, og representerer i så måte en tenkemåte som er radikalt forskjellig fra majoritetens.

En tredje rotnorsk og svært markant livssyngruppe er dem vi kan kalle postmoderne livsnytere, som har gitt opp både Gud og Marx (men muligens ikke Nietzsche), og som vanskelig lar seg sjokkere moralsk -- selv når en fjerde hovedgruppe, de urbane kremmerne, går inn for toppløs servering på Oslos barer, til støyende protester fra en femte hovedgruppe, nemlig de rene og ranke overlevende radikalerne fra syttitallet. Og her kunne vi ha fortsatt. Norge et homogent land? --Pøh! som Storeulv ville ha uttrykt det.

Noen av de regionale variasjonene Kramer nevner, kan også bemerkes. Om de såkalte seksognittibygdene i det indre av Østlandet og Trøndelag blir det for eksempel ofte sagt at de dypest sett aldri ble kristnet. Det er mer enn man kan si om Vegårdshei. Og den nordnorske mistroen til "søringan" er velkjent. Som den nordnorske skuespilleren Lars Andreas Larssen har forklart, på landsdelens vegne: "Det e' en kjænt sak at når en nordlænning fløtte sørover, da stig den gjænnomsnittlige intelligænsen i Nord-Norge. Men den stig samtidig i Sør-Norge."

Det kan også være berettiget å kaste et kritisk blikk på de veletablerte administrative enhetene fylkene. Ikke bare er det store forskjeller mellom fylkene, men det er også tvilsomt om det finnes noen sterk intern fylkesidentitet noe sted i Norge. Det måtte i så fall være i Oslo. Utenfor dette landets eneste byfylke, etter at Bergen ble innlemmet i Hordaland, går det dype skillelinjer i hvert eneste fylke. I Vestfold har kystbefolkningen lite med innlandsbefolkningen å gjøre, og tenderer til å betrakte dem som primitive og uopplyste bønder. I Telemark er kontrasten enda sterkere. Hva har en bygutt fra Norges mest industrialiserte region, Grenland, til felles med en bondegutt fra Vinje, annet enn statsborgerskapet? Kanskje ikke veldig mye. Og når det gjelder et fylke som Møre og Romsdal, er mange av innbyggerne mot fylket som sådan fordi de anser det som kunstig. Nordmøringer og sunnmøringer liker ikke hverandre fordi de anser hverandre for å være altfor forskjellige til at et kulturelt fellesskap kan være mulig.

En av de kulturelle grensene som kan trekkes gjennom Møre og Romsdal, har form av en språkgrense mellom trøndske og vestnorske dialekter. Slike grenser finnes det et betydelig antall av, og det er ikke alle som kan avmerkes på kartet.

"Hvem ord, hvem lingo kan takle det glitrende lyshavet?" spør hovedpersonen Lul i Axel Jensens roman med samme tittel. Ja, og hvem lingo kan begrepsfeste den "norske kultur"? For å si det på en annen måte: Fortell meg hvem lekt du preiker, og jeg skal fortelle deg åffer slags fyr du er. Det er ikke sant at det bare finnes to eller tre språknormer i Norge, altså nynorsk, riksmål og eventuelt samnorsk. Det finnes, som alle vet, et stort antall lekter i dette landet, og noen av dem er innbyrdes mer forskjellige enn andre er fra rikssvensk eller riksdansk.

Enkelte, både nordmenn og utlendinger, har en forestilling om at visse lekter er mer "ekte" enn andre. For et par år siden deltok jeg på en båttur sammen med den engelske språkprofessoren Peter Trudgill, som blant annet har forsket på norsk språk. Båten gikk ganske nær land, og plutselig pekte Trudgill mot klippene og sa, med hørbar Norfolk-aksent: --BLåskjæL! Det rykket til i de dannede medpassasjerenes fintfølende ører. Hva i alle dager var det professoren sa? Han pekte nok en gang mot svabergene. --Det var møe bLåskjæL der borte! Hvorpå han bemerket nærværet av brennmaneitær i det kalde Norskehavet som oppsiktsvekkende.

Professor Trudgill er forøvrig også villig til å forsvare nynorsken på autentisk Hedrum-dialekt, omtrent på samme måte som nordmenn foretrekker halvnakne indianere som pynter seg med fjær fremfor indianere i jeans som jobber i gruver. --Les selv, og døm selv! frådet Sigurd Hoel, på sin side, som svar til sin egen insinuasjon om at "Ved Rondane" skulle være et mer nasjonalt dikt enn "Terje Vigen".

Osjlo eller Osslo? Intet debattema har vist større utholdenhet på leserbrevsidene i Aftenpostens aftennummer, og varierende bruk av personlige pronomener er også en sak som vekker bred debatt ("Send de (sic) hjem," som politikeren Carl Ivar Hagen pleier å si). Ingen skal komme her og påstå at Norge er kulturelt homogent! Riktignok blir det med tiden færre dialekter, uten at det dermed er sagt at antall lekter som sådan synker. Fjernsynet og urbaniseringen må nok ta sin del av ansvaret her. Som en illustrasjon kan vi nevne en scene fra Hans Geelmuydens debutroman Centrum og periferi fra 1937. Hovedpersonen, en fjollete Bertie Wooster-aktig fyr, er i ferd med å gi til kjenne en vittig karakteristikk av familiens hushjelp, en viss Mathilde, som går under tilnavnet Ørkenblomsten. Blant annet viser han til en situasjon der han spør henne om det ikke forefinnes noen lekre små matrester igjen fra siste selskap. Hvorpå Ørkenblomsten svarer:

Finst ikke. (Š) Døm iter det døm setter øya på. Antingen så får frua regglere innkjøpa oppetter, hellsåŠ

Riktig et gudsord fra landet, med andre ord; det er iallfall det Geelmuyden ønsker å fortelle oss. Så husker vi at Ørkenblomsten er fra Lillestrøm. Lillestrøm! Her er det åpenbart skjedd en dialektal nedhøvling de siste femti år.

På den annen side vokser det frem nye lekter foran øynene på oss, men de er i likhet med kulturen forøvrig ikke lenger stedsbundne. Det er ikke utpreget mange ungdommer som sier "knæsj" og "tiss i baret" lenger, og det gamle frikerbegrepet "kult" er gått inn i barnehagespråket, men til gjengjeld har dagens ungdom et rikholdig repertoar, som varierer fra gruppe til gruppe, av ord og uttrykk som må fortone seg merkverdige og dels ubegripelige for utenforstående. Ingen snakker helt som Lul ennå, men det er trolig bare et tidsspørsmål før det vil falle seg naturlig for en eller annen norsking å ytre setninger av denne typen:


Men enda mentaretter kuler deppen og takler noia'n, tar ikke Mindo vobben på klausen når den smyger seg på. Når vegga nærmer seg, når taket synker mot gølvet og tida stopper opp og humpen din er tung som megalitt. Når nakkemuskla står stramme som vibrolinstrenger og fantasien ligger med knekte vinger i et hjørne av buret sitt og suger på verkefinger'n som på en smokk.

Generasjoner og aldersforskjeller kan også være et utgangspunkt for å utforske kulturvariasjon i Norge: Alle har erfart dem, men som Kramer korrekt anfører, snakker man av mystiske grunner aldri om slike kulturforskjeller. De eneste kulturelle minoritetene som offisielt finnes i Norge, er innvandrere og samer. Tro om dette kan ha noe å gjøre med nasjonalismens stilling i landet? Nasjonalismen er jo en type ideologi som handler om solidaritet mellom by og land, fellesskap mellom høy og lav og kulturell likhet. Den skaper et sterkt, vel avgrenset fellesskap når den virker som den skal, det vil si så lenge medlemmene av nasjonen føler seg kulturelt like. Men landet Norge inneholder rent faktisk både Abdullah fra Romsås, Preben fra Ullern og Marte fra Vossevangen, og det er ingen god grunn til å anta at alle norske statsborgere har "samme kultur". Kanskje dette er en av grunnene til at landets 4,5 millioner mennesker til sammen utgjør 17 millioner medlemmer i til sammen 2393 foreninger?

Er Norge et unikt land, eller er det et mer eller mindre vanlig europeisk land? Denne typen spørsmål blir av og til reist i debatten. Spørsmålsstillingen er imidlertid absurd. For Norge "er" ikke verken det ene eller det andre. Norge er unikt, og Norge er et vanlig europeisk land. Det er ikke vanskelig å finne et arsenal av eksempler som "beviser" begge deler. I en viss forstand er jo alle mennesker unike, og i en annen (og like viss) forstand er alle mennesker like (de har to ben, hode og hender, verbalspråk osv.). Debatten om hvorvidt Norge er unikt eller likt andre land, kan derfor leses som en polariserende lek, hvor motpoler settes opp for sportens skyld, eller kanskje for å ende opp med en syntese hvor polene smelter sammen i en noenlunde presis, og derfor motsigelsesfylt og nyansert, beskrivelse.

Flagellanteriet, hvor brave nordmenn pisker seg selv fordi landet er så håpløst provinsielt og nisseluete, er også en slags folkesport. I disse miljøene omtales nordmenn man liker ved hjelp av adjektiver som unorsk. Et karakteristisk utsagn fra denne kanten kan være følgende bemerkning, som falt i et avisinnlegg: "Vitsen [med innsenderens tidligere artikkel] var jo å få frem hvor "koko" og utenfor vi er i Norge: Hvordan man her på berget stuller med sitt". Koko stulling eller ei: Motpolen til denne synsvinkelen kan være den ha-stemte nasjonalromantikken, som bejubler landets renhet og godhet (landsmoder Brundtland: --Det er typisk norsk å være god) -- men det er også vanlig å parere ved å påpeke at det mest provinsielle av alt er å mase om hvor provinsielt Norge er. Ethvert fornuftig svar må inneholde en påstand om at Norge både er provinsielt og sentralt. For oss selv er det iallfall meget sentralt; alle verdens fem og en halv milliarder mennesker er jo verdens midtpunkt for seg selv, og noe i underkant av en promille av dem er til alt overmål norske.

Det har også vært populært de siste årene å dekonstruere det norske -- å påvise, som Anders Johansen har skrevet, at kulturen i Norge ikke er utpreget norsk. Det er iallfall ikke lett å være kulturelt lik og unik. La meg gi et par eksempler. I de siste årene har vi vært vitner til en fenomenal lutefiskrenessanse her i landet, og den ene restauranten etter den andre melder rekordomsetning av denne dissende nasjonalretten. Det er liten grunn til å tvile på at fremgangen i lutefiskspisingen har en sammenheng med lutefiskens nasjonale, ikoniske status. Imidlertid, viser det seg, foregår det en tilsvarende lutefiskrenessanse i Sverige -- og de to broderfolkene, rygg mot rygg med Kjølen som nakkestøtte, synes å være lykkelig uvitende om at også nabofolket har erklært lutefisken som nasjonalrett.

En tid ble det sagt om svenskene at det var typisk svensk at landet manglet et politisk parti som minnet om Fremskrittspartiet i Danmark og Norge. Denne mangelen ble sett som et tegn på at svenskene var mer autentiske sosialdemokrater enn nordmenn og dansker. Men det tok ikke mange år før det høyrepopulistiske Ny Demokrati svingte seg opp på gallupen og inn i Riksdagen, med et program og en profil som gikk både Glistrup og Hagen en høy gang. Ny Demokrati fremstår i all sin glitrende vulgaritet mest av alt som en parodi på de mer ansvarlige og anstendige norske og danske Fremskrittspartiene.

Det er frustrerende. Ikke før har man oppdaget et nasjonalt særtrekk, så finner man ut at nabofolkene, eller for den saks skyld fjerne folk, påberoper seg nøyaktig de samme særtrekkene. Sandemoses "Jantelov" går for å være typisk norsk, men Jante var en landsby i Danmark, og Jantelov-lignende moralregler er karakteristiske for bondesamfunn i hele verden. Om vi holder oss til Danmark et øyeblikk til, er det vel ikke helt uten interesse at danskene syter over nøyaktig de samme provinsielle manglene som nordmenn -- "en blanding av moralsk merverd og mindreverd", selvtilstrekkelighet og selvopptatthet. "Den danske mentalitet," skriver Uffe Østergård, "er karakteriseret ved egalitær individualisme, solidaritet, autoritetstro og disciplin. Disse værdier stammer fra bondesamfundet men hænger også sammen med den fælles lutheranske baggrund." Noen som har hørt denne regla før i forbindelse med et annet land?

Det er slett ikke bare i Norge at debattene om nasjonal identitet og nasjonalistiske idéer som sådan har en sentral plass. Da et frossent lik, den såkalte Ismannen, ble funnet i alpene i det omstridte grenseområdet Syd-Tyrol tidlig på nittitallet, begynte nesten umiddelbart en hissig diskusjon om hvorvidt han var østerriker eller italiener. Mannen var 5300 år gammel, Italia stammer fra 1860-årene, og Østerrike er en enda yngre oppfinnelse. Det norske magasinet Illustrert Vitenskap hadde forøvrig sin egen vinkling på saken, og minnet om at det var en norsk forsker som hadde påvist kadaverets alder.

Kultur er noe annet enn identitet. Sagt på en annen måte: de gjengse forestillingene om egen kultur er noe annet enn egen kultur. Nordmenn tror kanskje at de fremdeles stort sett spiser kokte poteter til sine mikrobølgede middagsburgere og fiskefingre, men undersøkelser viser at nordmenn er et av de minst potetspisende folkene i Europa. Nordmenn tror at "alle" drar på fjellet i påsken, men rent faktisk er det bare tretten prosent som gjør det. Nordmenn tror kanskje også at de er et landsens folk, men over halve befolkningen bor i urbane områder. Nordmenn, og spesielt byfolk, tror at den norske befolkning generelt sett består av bønder, men det er bare fire prosent som er det. Når nordmenn bruker uttrykket "typisk norsk" (gjerne i betydningen "Bah! Det der er typisk norsk!"), handler det sjelden om dem selv. Det er alltid de andre som er typisk norske; naboen, bygdetullingene, bysossene, kristningene, sosialdemokratene, arbeiderne, borgerne, de middelaldrende, campingturistene, krigsgenerasjonen, de uten universitetsutdannelseŠ At resultatet kan bli en merkelig forestilling om hva som er typisk norsk, sier seg i grunnen selv.

Dette spriket, eller diskrepansen, mellom kartet og terrenget kan ha en sammenheng med forandringer. Kanskje er det slik at de fleste nordmenn går omkring med et mentalt kart over sin kultur som overveiende beskriver femti- eller sekstitallets eller endog mellomkrigstidens terreng? I alle fall er det nødvendig å skille mellom de gjengse oppfatningene om kultur og faktisk kultur, selv om det ikke alltid er lett å trekke grensen mellom de to: oppfatningene om kulturen er jo selv en del av kulturen.

Den ideologiske og politiske situasjonen i verden i dag, inkludert Norge, tilsier at alle mennesker bør "ha en kultur". De bør tilhøre "et folk", og helst skal de "ha røtter". FNs menneskerettighetserklæring fremholder retten til en nasjonalitet (men sier ingen ting om retten til å slippe). Denne gjengse tenkemåten gjør det viktig å definere innholdet i en bestemt kulturell identitet; ikke minst for å avgrense den i forhold til verdenssamfunnet og fremmede folk. Imidlertid kan en slik tenkemåte få store negative konsekvenser for minoriteters tilhørighet i Norge og andre steder, fordi den kan sette inngangsbilletten for tilhørighet så høyt at det i praksis kan bli umulig for folk født utenfor Norge å føle tilhørighet her. Vi risikerer faktisk en situasjon hvor "mørkhudede", muslimske, ikke-skigående mennesker som foretrekker å leve i storfamilier, nektes muligheten til å føle seg hjemme i et land de kanskje har bodd i hele sitt liv.

Hensikten med de små og store refleksjonene som utgjør de følgende essayene, er ikke å moralisere eller å gå inn for det syn at det er typisk dumt eller ondt å være glad i landet sitt, hjembygden sin og den nasjonalromantiske litteraturen man leste på skolen. Slik har de det faktisk en del andre steder i verden også, selv om de har helt andre land, hjembygder og nasjonalromantiske verker å være glade i.

Derimot vil søkelyset bli rettet mot de kulturelle etterslepene, mot enkelte av merkverdighetene, motsigelsene og mangfoldet ved den norske nasjonale identitet. Dersom forfatteren selv har en overbevisning i sakens anledning, må det være at alle mennesker har godt av en smule kritisk selvinnsikt, og at dette ikke minst bør gjelde deres nasjonale identitet og landets høyt elskede nasjonale symboler av typen kongen, kvikklunsjen og syttende mai. I en trengt situasjon kan det være bedre å le av kvikklunsjen enn å dø for den, selv om man dermed risikerer å bli stemplet som forræder og det som verre er, nemlig smugtilhenger.

For noen år siden var det i enkelte av nasjonens forretninger mulig å kjøpe doruller påtrykt det svenske flagget. Såvidt jeg vet er landets konsumenter ikke blitt tilbudt det norske i lignende innpakning. Om man vil, kan denne boken betraktes som et symbolsk uttrykk for en sorg over en slik mangel på varemarkedet. For ytterligere noen år siden figurerte det norske flagget på forsiden av det tradisjonsrike månedsbladet Gateavisa, omtegnet til et hakekors i rødt, hvitt og blått. Flagget som nazisymbol, altså. Foranledningen var en større reportasje om norsk innvandringspolitikk og en artikkel om nordmenns forhold til fremmede folk, om jeg ikke husker feil. Anarkistbladet mistet iallfall ganske mange av sine abonnenter etter påfunnet, og redaksjonen spurte seg selv, vantro og naivt: Hvem i alle dager er disse menneskene som har abonnert på Gateavisa, og som ikke tåler såpass? Prektige SV'ere som leste Gateavisa på do? De leet ikke engang på øyenbrynene da bladet presenterte en overdådig, gjennomillustrert reportasje hvordan man kunne bruke støvsugere og telefonledninger som hjelpemidler til onani, eller da Gateavisa la ut om hvordan man kunne dyrke sin egen cannabis med et THC-innhold som kunne måle seg med prima pot fra Marokko eller Afghanistan. Men å drive gjøn med flagget!

Er nasjonalismen rett og slett en type fundamentalistisk tro i dette landet? Man spøker iallfall ikke ustraffet med landets helligdommer, så mye er sikkert. De politiske partiene, fra Senterpartiet og SV til Fremskrittspartiet og AKP, er skjønt enige om minst én ting, nemlig at vi har et glimrende land, trolig det beste i verden, og at det må være innlysende at de nasjonale interessene bør gå foran alt annet. For egen del fikk jeg tidlig smake nasjonalismens vrede da jeg sammen med en klassekamerat stilte opp i barnetoget på syttende mai en gang tidlig på syttitallet med et digert svensk flagg vi hadde lånt fra et hotell. Ingen syntes dette var et utpreget festlig påfunn -- minst av alt våre medelever, som til tross for sin unge alder alt hadde rukket å bli fanatiske nasjonalister -- og vi ble naturligvis kjeppjaget ut av toget. Det svenske flagget egner seg jo best til toalettpapir. Iallfall i kongeriket Norge.