This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

2. Nasjonal identitet -- et ufullendt prosjekt


Fra
Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

 

Nasjonalismen er ett av nittiårenes mest omdebatterte kulturfenomener. Hele spekteret av europeiske intellektuelle -- fra tørrvittige sosialhistorikere som Eric Hobsbawm til dekonstruktivist-feminister som Julia Kristeva -- vier nasjonalismen stor oppmerksomhet, og det gjør jammen den brede allmennhet også. Selv om nasjonalismen neppe har fremtiden på sin side, insisterer den vår interesse rett og slett fordi den har en slik umåtelig kraft i vår tid.

Nasjonalismen hører ikke i utgangspunktet hjemme verken til "høyre" eller til "venstre" på en politisk linje, om man mener slike distinksjoner stadig har noe for seg. I og med at den vektlegger kulturell likhet mellom innbyggerne, kan den betraktes som venstrevridd, men ettersom den vektlegger solidaritet mellom høy og lav, foruten egoistisk å utelukke utlendinger og minoriteter fra fellesskapet, kan den plasseres på høyresiden. Derfor er det sannsynligvis mer presist å betrakte nasjonalismen som en fellesskapsideologi på linje med slektskap og religion enn som uttrykk for en "progressiv" eller "konservativ" ideologi. Den er i mange tilfeller en type ideologi som går inn for den tro at det opprinnelige Gemeinschaft, det tette og nære fellesskapet som trues av massesamfunn, overnasjonalitet, modernitet og globalisering, kan overleve bare folk flest ønsker det i tilstrekkelig grad. Lykke til, får man vel si.

Men la oss komme til saken. Oxbridge-surpompen og vismannen Ernest Gellner begynner sin berømte bok om nasjonalisme ved å definere fenomenet slik:


Nasjonalisme er primært et politisk prinsipp som hevder at den politiske og den nasjonale enheten bør være sammenfallende.

Nasjonalisme som en følelse, eller som en bevegelse, kan best defineres i forhold til dette prinsippet. Nasjonalistiske følelser er følelsen av sinne når prinsippet brytes, eller følelsen av tilfredsstillelse når det innfris. En nasjonalistisk bevegelse er en bevegelse som igangsettes av følelser av dette slaget.

 


Ut fra en slik definisjon kan man umiddelbart komme til å trekke den slutning at hele Norge utgjør en eneste formidabel nasjonalistisk bevegelse. Man brenner simpelthen ikke flagget i Norge -- i stedet pynter man fødselsdagskaker og juletrær med det -- og selv aviser som regner seg som "radikale", ville neppe med liv og lyst støtte en eventuell vestlandsk frigjøringsbevegelse.

Professor Gellners populære definisjon er imidlertid ikke uproblematisk. For hva pokker mener han med den nasjonale enheten? Etter hvert kommer det for en dag at han ser den som ensbetydende med en etnisk gruppe, men det hadde det faktisk ikke vært nødvendig å gjøre. En nasjon er en nasjon hvis og bare hvis innbyggere, politiske ledere og/eller opinionsdannere mener at den faktisk er det. Nasjoner er selvdefinerende, og som Gellner har skrevet et annet sted: "Nasjonalisme innebærer ikke nasjonenes oppvåkning. Snarere finner den opp nasjoner der de ikke eksisterer." Derfor er det mulig å tenke seg en USAsk nasjon, selv om det er vanskelig å påstå at alle USAs borgere tilhører samme etniske gruppe. Hovedsaken er at de er enige om at de utgjør en nasjon.

Nasjonen er altså et forestilt fellesskap, hvilket ikke nødvendigvis er det samme som å påstå at den er innbilt, selv om mange har en slik oppfatning. I alle fall er det opplagt at medlemmene av en nasjon "aldri vil kjenne de fleste av de øvrige medlemmene, møte dem, eller engang høre om dem -- og likevel har de i sitt indre et bilde av dette fellesskapet". Det er en imponerende mental manøver, når man tenker over det, at en fisker fra Skrova klarer å forestille seg at han tilhører samme fellesskap som en direktør fra Bygdøy og vice versa. Det er slett ikke opplagt og naturlig at han skal gjøre det.

Nasjonalismen har en dobbel opprinnelse i den franske opplysningstiden og den tyske romantikken. Her vil man kanskje føle behov for å skyte inn at norsk nasjonalisme er et unntak, ettersom såvel renessansen som opplysningstiden ble nektet oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i provinsen Norge, og da romantikken endelig kom, satte den seg så ettertrykkelig fast at den til dags dato ennå ikke har sluppet taket. Det får så være. I alle fall har de fleste faktiske nasjonalismer både en "fransk" og en "tysk" dimensjon; nasjonalisme er både en ideologi om statens grunnlag for makt og en ideologi om felles kultur. Sånn sett ligner nasjonalismen ikke så rent lite på slektskapsideologiene som finnes i stammesamfunn -- i likhet med nasjonalismen kan slektskapet tilby både personlig trygghet og tilhørighet, og politisk lydighet og stabilitet.

En annen dobbelthet ved nasjonalismen er forholdet mellom borgerrettigheter og likhet på den ene side og partikularisme, kulturdyrkelse og utstøtelse på den annen side. For nasjonalismen skaper fellesskap der dette ellers ikke finnes, og setter samtidig grenser i forhold til utenforstående. Det er vanlig å kontrastere tysk og fransk nasjonalisme på et slikt grunnlag; dette er kanskje særlig populært hos franske intellektuelle, som vektlegger den franske universalismen som motpol til den tyske partikularismen. I teorien kan nok en slik kontrast ha noe for seg, men i praksis fungerer den dårligere. Selv om den franske stat nok er mindre rasistisk enn den tyske, setter også den skarpe grenser i forhold til utenforstående og har i over to hundre år bedrevet raffinert mobbing av minoriteter i Frankrike.

Nasjonalismens ideologiske raison-d'être er forestillingen om Folkets rett til selvbestemmelse. Denne idéen, som i seg selv kan være ganske harmløs, blir til en kraftig sprengladning når den kobles sammen med et statlig maktapparat og en dyp religiøs hengivelse blant innbyggerne, noe som blant annet er tilfellet i Norge. Problemet er ikke den religiøse hengivenheten til de historiske og kulturelle "røttene", men at røttene er grodd fast i det voldsomme maktapparatet en moderne stat utgjør.

Det er lett å vise at nasjonene er oppstått historisk og at nasjonalstaten i alminnelighet kommer før nasjonen. Som nasjonsbyggeren d'Azeglio sa, etter at Italia dukket opp for første gang i 1861: "Nå som har vi skapt Italia, gjenstår det bare å skape italienere". Nittitallets regionalistiske bevegelser i Italia, særlig Lega Lombardia (Den lombardiske liga), antyder at italienerne aldri rakk å bli ferdige med dette prosjektet. Og selv nasjonalismevennlige historikere innrømmer i våre dager, om enn motvillig, at nasjonene ikke springer fiks ferdig opp av forfedrenes jord.

De før-nasjonale, dynastiske statene i Europa stilte få krav til flertallet av sine innbyggere, og de insisterte ikke på at innbyggerne skulle tilhøre "samme kultur". Sett fra statens perspektiv spilte det ingen rolle om bøndene snakket sin egen kaudervelske dialekt så lenge de de betalte skatt og gikk i krigen uten å mukke. Det var ingen praktisk grunn til at leilendingene i en region skulle snakke samme språk som makthaverne, og det var et enda mindre problem at leilendinger i ulike regioner snakket forskjellige språk. Det er først ved fremveksten av mer eller mindre moderne storskalasamfunn at kulturell ensretting blir et viktig politisk prosjekt, for at det skal bli mulig å flytte på arbeidskraft, for at mange hundre tusen mennesker skal tilegne seg noenlunde de samme kunnskapene slik at de kan gå ut og inn av jobber der de trengs, og ikke minst, for at de skal føle lojalitet til det digre, abstrakte systemet de er blitt trukket inn i mot sin vilje. Når den virker som den skal, gjør nasjonalismen "bønder til franskmenn".

I en av de viktigste bøkene som er skrevet om nasjonalismens fremvekst, legger Benedict Anderson stor vekt på kommunikasjonsteknologi, og spesielt det han omtaler som boktrykkerkapitalismen (print capitalism), når han skal forklare fremveksten av disse abstrakte fellesskapene. Når skolebarn leser nøyaktig de samme bøkene over hele landet, men ikke i utlandet, er det klart at de blir i stand til å utvikle en felles identitet med noenlunde skarpe grenser i forhold til utlendinger. Viktig var det også at dialektene ble standardisert til nasjonalspråk da bøkene ble vanlige. Tidligere hadde de fleste skrevet på latin og snakket lokale dialekter, og følgelig fantes det ingen nasjonalspråk. Nå ble folk synkronisert innenfor nasjonale fellesskap.

Romanen er også viktig i Andersons studie, idet han argumenterer for at det nittende århundres realistiske roman skapte gjenkjennelse, identifikasjon og innlevelse hos sine lesere slik at de ble i stand til å betrakte seg selv og sine medborgere utenfra. De oppdaget kort sagt at de tilhørte et abstrakt fellesskap som bestod av lesere av de samme realistiske romanene, og som hadde den samme Gefühl for de samme stedene. Ernest Gellner knytter nasjonalismen rett og slett til industrisamfunnet, og har vist hvordan denne typen ideologi er gefundenes fressen for industrikapitalister og politiske makthavere, samtidig som den gir forvirrede og hjemløse mennesker en følelse av røtter og kontinuitet med fortiden i en tid som ellers er preget av oppløsning og omveltninger. Da de europeiske landene ble industrialisert, mistet store deler av befolkningen sin tidligere selvfølgelige tilhørighetsfølelse til sted, stand og slekt. Slektskap, føydalisme og religion var ikke lenger i stand til å organisere folk effektivt. De ble urbane proletarer, rotløse, hjemløse og bevegelige. Nasjonalismen kunne da berolige dem med at deres nye familie stod klar med åpne armer til å ta imot dem, og at deres nye hjemsted ventet: Det var i begge tilfeller det varme og kjærlige nasjonale Gemeinschaft de lokket med. Heretter skulle altså all deres lojalitet og alle deres ømme følelser først og fremst rettes mot nasjonen.

Nedhøvlingen av et utall dialekter til nasjonalspråk, utviklingen av nasjonale arbeidsmarkeder basert på individuelle arbeidskontrakter og obligatorisk skolegang basert på et felles pensum hvor morsmålsundervisning og nasjonalhistorie er viktige komponenter, forutsetter eksistensen av en nasjonalstat og bidrar til å skape nasjoner ut av et mangfoldig kulturelt materiale. Dermed skapes og styrkes også nasjonale grenser. For hundre år siden ville det ha vært mulig å reise fra Bergen til Stockholm uten å oppdage nøyaktig hvor de norske dialektene sluttet og de svenske begynte. I dag er dialektvariasjonen innen begge landene mindre, men til gjengjeld går det en ganske markant språklig grense langs Kjølen.


Nasjonalistisk ideologi er ikke naturlig, men den gir i likhet med andre ideologier gjerne inntrykk av å være det. Derfor utføres det i mange land tusenvis av årsverk for å skape og vedlikeholde en nasjonal identitet. Norge er kanskje ekstremt i så måte, men det finnes også andre eksempler på høy nasjonalhistorisk aktivitet, for eksempel i Litauen, Slovakia og Kroatia. Ettersom historievitenskapen og etnologien langt på vei ble utviklet som ledd i en nasjonsbyggingsprosess, er det også fag av denne typen som har vært de viktigste i selve nasjonsbyggingen. Man kan faktisk med rette spørre seg hvordan det ville ha gått med den norske nasjonalismen om provinsen ikke hadde skaffet seg et par skarpskodde nasjonalhistorikere i forrige århundre, som blant annet sørget for at vikingtiden ble en del av den norske historien, og som også fant ut at dansketiden i grunnen var en historisk parentes.

Denne tradisjonen er på ingen måte brutt. Så sent som i 1990 utgav historikeren Kåre Lunden en bok hvor hans hovedanliggende er å bevise at det fantes nasjonalister og nasjonal identitet i Norge før 1814. Dette lykkes han forsåvidt i, men han tar ikke særlig hensyn til de mange dannede nordmenn som regnet seg som dansker (Holberg nevnes riktignok som "noko tidleg" for det nasjonale sinnelag på side 61), og vi får heller ikke vite stort om hvilken type tilhørighet bonden i Gausdal følte. "Norge" var neppe et sentralt begrep i hans dagligtale, for å si det mildt. Nasjonalhistorier er alltid seierherrenes historier.

Gjennom dyktig historieskrivning fremstår fortiden som et målrettet preludium til nåtiden; som en uferdig epoke som bærer i seg kimen til vår egen, nåværende, fullendte tilstand. De eldste spor etter bosettinger på norskekysten tolkes dermed som kryptiske meldinger fra "de første nordmenn". Nordmenn? De snakket ikke en gang et germansk språk!

Ideologisk og politisk bruk av historien er i våre dager en svært utbredt beskjeftigelse. Det gir nemlig, uvisst hvorfor, en særlig politisk troverdighet om man kan "bevise" at ens "folk" er eldgammelt. Men om det skal være et argument for politiske rettigheter at ens forfedre kom til området i en disig og fjern fortid, hva skal man da gjøre med dem som er kommet senere? Burde indianerne ha kastet ut hvite og svarte nordamerikanere fordi deres forfedre ankom senere enn indianernes? Noen mener kanskje at en slik handling ville ha vært prinsipielt riktig. Da kan de heller ikke ha stort til overs for innvandring eller andre store og små folkevandringer, for eksempel av norske "bistandseksperter" som tilbringer noen luksuriøse år i Afrika for å spare til hus.

Historien er en umåtelig sentral nasjonal legitimeringsmyte fordi den angivelig "forteller oss hvor vi kommer fra" og fordi vi har lært på skolen at vi "må vite hvor vi kommer fra" for å være fullverdige mennesker. Gjør den det? Er det bare undertegnede som blir aldeles fælen når serbiske krigere snakker i første person entall om begivenheter som fant sted i 1389? Heldigvis ikke. Blant annet tilkjennegir Peter Normann Waage noe av den samme undring over den slovakiske selvstendighetserklæring fra 1992, hvor det står i klartekst at "det slovakiske folks tusen år lange streben etter suverenitet har gått i oppfyllelse". Waage tilføyer for egen regning: "Om noe folk, det slovakiske innbefattet, kan sies å ha "strebet i tusen år" for å oppnå suverenitet, er mildest talt tvilsomt."

Første person entall brukes også stundom på merkverdige måter av ellers fornuftige og kloke mennesker. Kulturforskeren Marianne Gullestad skriver således, om urbaniseringen av Norge: "Mange av dagens byfolk var bønder, leilendinger eller fiskere for én, to eller tre generasjoner siden." Var jeg fisker for tre generasjoner siden? Ikke det jeg kan huske, men nå er jeg riktignok blitt plaget av dårlig langtidshukommelse på mine gamle dager.

Det kan vel være at historien kan fortelle oss et og annet, men det finnes mange historier. Gode og dårlige historier. En stund etter at EF påberopte seg fjerdesatsen av Beethovens niende symfoni, med Schillers berømte tekst "An die Freude", som europeisk nasjonalhymne, svarte den nasjonale norske dikteren Edvard Hoem med en nynorsk gjendiktning av Schillers tekst, som han var nær ved å beskrive som en dikterisk foregripelse av Nei til EFs politiske program. Den EF-vennlige Europabevegelsen var for sin del omtrent like frekk da den i en av sine brosjyrer siterte et utsagn av Arne Garborg, hvor dikteren mumler noe om at et Norge utenfor Europa synes trist og merkelig. De urnorske klassiske dikterne kan brukes til så mangt, tydeligvis også til å argumentere for EF-medlemskap.

Henrik Ibsen ville kanskje ha vært EF-tilhenger eller -motstander om han hadde hatt muligheten, men i mesteparten av sin levetid næret han en intens forakt for den smålige, insulære og selvrettferdige mentaliteten han fant i Norge, og ville trolig ha følt at det var under hans verdighet å involvere seg i en debatt av denne typen. Riktignok forsøkte han seg som nasjonalromantisk dramatiker i sin ungdom, og et av Ibsens bedre ungdomsstykker kan faktisk tjene som lærestykke i nasjonalistisk mytologi. Jeg tenker på Fru Inger til Østråt, som ble oppført på Nationaltheateret under Ibsen-festivalen høsten 1992.

Fru Inger ble skrevet på bestilling fra Ole Bulls Det Norske Theater, og først noen år senere stod det Ibsen fritt å drive gjøn med den ha-stemte nasjonalismen som herjet i landet den gang som nå. Stykket handler i korthet om den siste norske adelsfamilies forsøk på å slippe å underkaste seg svensk eller dansk overmyndighet på 1500-tallet. Det er rimelig å anta at fru Inger og hennes menn kjempet for gården og ikke for Norge, men hos den unge Ibsen virker det nærmest som om de alle er på vei til Eidsvoll for å skrive grunnlov. Det er et stykke som sirkler omkring temaer som ære, forræderi, makt, død og krig, slektskap, blod og genealogisk renhet, og i så måte kom det som bestilt til å vekke lidenskapelige nasjonalistiske følelser hos 1850-årenes romantiske norske borgere.

Fru Inger handler naturligvis om Ibsens egen tid, ikke om senmiddelalderen. Stykket uttrykker en romantisk drøm om røtter, blodsbånd og en eldgammel kultur som ligger dypt i jordsmonnet. I ettertid gjenkjenner vi denne drømmen som en type ønsketenkning som skiller seg fra en annen moderne religion, marxismen, først og fremst ved at den er tilbakeskuende snarere enn fremtidsrettet. Et stykke som Fru Inger til Østråt kan faktisk leses som en påminnelse om at det ikke er fortiden som skaper historien, men nåtidens politiske behov. For å si det rett ut: Den historiske Inger Gyldenløve var ikke norsk i moderne forstand, og verken Sverige eller Danmark var land i samme forstand som de er det i dag. For å si det på en sosialantropologisk måte, er det et gedigent oversettelsesproblem mellom de to kontekstene, nemlig Skandinavia i senmiddelalderen og det tidligmoderne norske bymiljøet den unge Ibsen virket i. Det er tale om to ganske forskjellige kulturelle verdener.

Siden tiden da Fru Inger ble skrevet, har dusinvis av nasjonalistisk innstilte kunstnere og historikere ekspropriert vår statsløse fortid og gjort vikingene til nordmenn. Og den påfølgende "firehundreårsnatten" er naturligvis avhengig av etterpåklokskapens fulle dagslys for å fremstå som den natt den angivelig skal ha vært.

Det er mange viktige forskjeller mellom senmiddelalderens Norge og attenhundretallets. For det første fantes ingen demokratisk politisk kultur. Det var ingen parlamenter, ingen valg, ingen forestilling om representasjon og deltagelse. Politikk bygget på undersåttenes lojalitet og øvrighetens renkespill. For det annet var staten døv og fjern, og det fantes ingen forestilling om at staten var identisk med, eller på noen annen måte representerte "et folk". For det tredje var det store flertall av befolkningen analfabeter. For det fjerde var folk flest ikke kulturelt og sosialt integrert på et nasjonalt nivå; det vil si at de visste lite om verden utenfor, og verden utenfor brød seg lite om dem. For det femte var de europeiske aristokratiene, altså elitene, kosmopolittisk innstilt snarere enn nasjonale. Selv for Ibsens Fru Inger Gyldenløve ville det ha vært mer meningsfylt å gifte seg med en fransk ridder enn med en norsk leilending. Vi taler altså om en kultur som er radikalt forskjellig fra vår egen.

På den annen side kan det virke som om leilendingene i Midt-Norge ville foretrekke et lokalt fremfor et utenlandsk aristokrati: Ved stykkets begynnelse sørger to av Fru Ingers tjenere over den siste norske ridders død. Det er uvisst i hvilken grad deres samtale om temaet er etnografisk korrekt (trolig er den ikke det), men den er et glimrende nasjonalromantisk grep fra Ibsens hånd. Samtalen setter på begrep en fortid som gjør dramatikerens samtid meningsfylt. Moralen er omtrent denne: Norge har gått gjennom vanskelige tider, og likevel har viljen til å overleve alltid vært førsteklasses, særlig når det har sett som mørkest ut.

For om Fru Ingers tjenere hadde ønsket seg et lokalt aristokrati, trenger ikke dette å ha noe med nasjonalisme å gjøre. Fra mer eller mindre føydale samfunn i nåtidens Latin-Amerika og Afrika kjenner vi latifundia-institusjonen, hvor godseieren bor langt unna og har leid brutale, men beslutningsudyktige gorillaer til å drive plantasjen. Uansett hvilken hudfarge eller språk en slik fraværende godseier måtte slumpe til å ha, er det en distinkt ulempe for de ansatte å ikke ha ham i nærheten.

Ibsens ungdomsstykke ble skrevet nøyaktig på det tidspunkt da den norske nasjon var i ferd med å oppnå selvbevissthet. Ibsen tok imidlertid raskt avstand fra nasjonalromantikken og reiste i eksil, hvor han blant annet moret seg med å parodiere nasjonalromantikken.

La meg gjenta: Det finnes ikke bare én historie. Det finnes mange historier -- og enkelte av dem er riktig dårlige. Dersom vitenskapen er vår fremste religion, er historiene våre største myter, og de forsøker da også å fremstå som vitenskapelige. Det gjør dem imidlertid ikke mindre mytiske.

I dagligtalen skiller man gjerne mellom myte og "realitet". Trolig er det på tide at mytene rehabiliteres; de er ikke mindre sanne enn andre historier (men heller ikke mer sanne). Det er ikke vanskelig å se at mytene som går for å være nasjonal norsk historie, viser til historiske kjensgjerninger, men det er like lett å vise at det finnes andre historiske kjensgjerninger, og andre tolkninger av de samme kjensgjerninger, som ville ha gitt et ganske annet resultat.

Historiene har ikke noen annen mening enn den vi selv gir dem. Og enhver moderne epoke, ethvert moderne sted, vil ha sin egen historieforståelse. På Trinidad er det således en vanlig oppfatning at den trinidadiske steelband-musikken har vært det viktigste bidraget til det tyvende århundres musikk, og trinidadierne snakker i munnen på hverandre om resten av verdens umåtelige interesse for steelband; for ganske mange franskmenn er det hevet over tvil at de Gaulle var vårt århundres største statsmann; og mange av Sri Lankas singalesere mener den dag i dag at tamilene er naturlig underlegne fordi de angivelig var den tapende part i den eldgamle Mahavamsa-myten.

I norsk historieskrivning finnes det noen gigantiske år og epoker. 1814 og 1905 kan betraktes som to av de sørgeligste årene i vår historie; de var år da forsøkene på skandinavisk integrasjon ble alvorlig forpurret -- men i offisiell norsk historie er de to gledens år fordi de tillot norskingene å være seg selv nok. Selv om det nok foregikk et og annet i år som 1813 og 1906 også, fremstår ikke disse årene i ettertid som utpreget begivenhetsrike. Trond Berg Eriksen har ellers bemerket at verken "1914, 1905 eller 1945 var store gjennombrudd for demokratiske reformer". Parlamentarismen ble jo innført i Norge i 1884, altså midt i den grusomme og repressive unionstiden under det svenske åk. Det krever en ganske gjennomført doublethink for å tro begge deler samtidig -- altså at svensketiden var en grusom tid for gamle mor Norge og at parlamentarismen ble innført i samme periode -- men nettopp en slik tenkemåte er det norske skolebarn lærer i historietimene.

Den annen verdenskrig er også en sentral begivenhet i norsk historieskrivning, selv om Norge mesteparten av tiden var okkupert og ingen aktiv deltager i krigen (naturligvis var det norske enkeltpersoner som aktivt deltok på begge sider, men det er en annen sak). Fremdeles utkommer det årlig et forbløffende antall boktitler på norsk om denne krigen, nesten femti år etter at den ble avsluttet. Grunnen er naturligvis at krigen brukes i Norge, som i det tidligere Sovjetunionen, som et nasjonsbyggende symbol. Dersom det lykkes historieskriverne å fremstille krigen som et samlet folks heroiske kamp mot en ond overmakt, som til tross for flere års undertrykkelse og trist motgang endte med seier, har de klart å skape en politisk legitimeringsmyte av klassisk merke. Denne typen myter kjenner vi blant annet fra stammefolk i Afrika og Amazonas, og de går kort gjenfortalt ut på at folket en tid var svært langt nede, for så å reise seg og stige ut i et forklaret lys, "og siden den gang har det vært som nå". Både 1814, 1905 og 1945 fungerer på en slik måte i den norske nasjonsbyggingen. Den symbolske koblingen mellom de tre årstallene, som alle står for en nasjonal seier mot en fremmed makt, peker alle mot én sannhet: Den norske nasjon er historisk forutbestemt til å være fri og uavhengig, og uaktet motgang, sabotasje og onde krefter vil den til syvende og sist oppnå en slik uavhengighet. En slik tolkning av historien er verken mer eller mindre løgnaktig enn andre tolkninger, men den er og blir én tolkning blant flere mulige.

Yngre historikere har i de siste årene fylt ut bildet med nye fakta og nye fortolkninger av krigen og okkupasjonen. Blant annet er det blitt argumentert for at norske nazister, hvorav flere falt på Østfronten for fedrelandet og den ariske rase, kunne betraktes som rettroende patrioter. Paralleller mellom nazistisk og sosialdemokratisk politikk er blitt påvist, og det er blitt vist at selv om mange nordmenn aktivt motarbeidet tyskerne, var det ganske mange som ikke gjorde det.

Historieskrivningen bygger med andre ord alltid på ideologiske tolkninger, og det er vel i denne sammenheng ikke helt uten krav på interesse at norske skoleelever har de mest nasjonalistiske historiepensaene i Norden. Svenskene legger vekt på Norden i sine pensumbøker (noe som selvsagt kan tolkes nasjonalistisk ettersom svenskene definerer Norden som ensbetydende med Sverige med omland), de småsuspekte og kontinentale danskene skriver sin historie som en del av europeisk historie, mens finner og islendinger vektlegger allmenne humanistiske verdier heller enn nasjonen i sin offisielle historieskrivning.

En nylig skrevet hovedoppgave i pedagogikk bekrefter og utdyper dette inntrykket. Studien handler om menneskerettigheter i norsk ungdomsskole og de bilder av andre folk som her presenteres. Undersøkelsen viser at det står forbløffende lite å lese om de andre nordiske land, for ikke å snakke om Europa, i lærebøkene i religion og samfunnsfag. Riktignok dukker det av og til opp medlidenhetsfremkallende bilder av afrikanere (gjerne kledt i filler og gjerne på landsbygda, alltid smilende) i disse bøkene, men Europa er merkelig fraværende. Er det noen som tviler på at dette får virkninger for landets innbyggeres oppfatninger av seg selv og andre?


Ettersom den eneste politiske saken som teller i Norge er EF-spørsmålet, vil denne tiraden selvfølgelig bli tolket som et argument for norsk EF-medlemskap. For å unngå en slik fordummende reduksjon av et meget generelt argument, vil jeg tilføye at en historieskrivning av samme slag, etter nøyaktig samme logikk, også finner sted i selveste EFs midte. Jean-Baptiste Duroselle, som skrev den panegyriske Europa. Fra fortid i splittelse til fremtid i fællesskab, legger på ingen måte skjul på sitt ideologiske ærend, idet han lovpriser Kommisjonen og Jacques Delors i forordet. Et annet nasjonsbyggende europeisk prosjekt, som i skrivende stund er igangsatt men som ikke foreløpig har ført til synlige resultater, er det prosjekterte gigantverket The Making of Europe. Mange europeiske intellektuelle er i denne sammenheng blitt leid inn for å skrive Europas historie på en ny måte. Forhåpentligvis finner de ut at det felleseuropeiske består i noe mer enn en felles kjærlighet til nordamerikansk massekultur og den pan-europeiske bruken av American English som lingua franca.

Nasjonalstaten blir ifølge en slik versjon av historien til en parentes: Før og etter det nasjonalistiske mellomspillet på 18- og 1900-tallet eksisterer hovedsakelig to nivåer -- regionen og Europa. Regionen vil her fremstå som uttrykk for det rustikke, autentiske, folkloristiske; Europa som paraplyen eller rammen. En slik historieskrivning er verken mer eller mindre sann eller falsk enn en rent nasjonalistisk variant ville være. Man stusser naturligvis over at Hellas angivelig skal ha hatt samme historie som Irland men ikke samme historie som Tyrkia, men man kan like gjerne stusse over at Flandern skal ha hatt samme historie som Wallonie og ikke samme historie som Holland.

Alle historier er skrevet for et formål. Det betyr ikke at de er usanne, bare at det også finnes andre historier som også kunne ha vært skrevet. Historiene skaper som regel grenser, og forskjellige historier skaper forskjellige slags grenser. Den svensk-norske og dansk-norske grensen er begge høyst diskutable dersom man mener at grenser bør skille mellom "forskjellige kulturer", men det gjelder også blant annet den tsjekkisk-slovakiske, den serbisk-kroatiske -- og faktisk den fransk-tyske. Alsace og Lorraine, i visse perioder og på visse steder kjent som Elsass og Lothringen, anskueliggjør hvilken formidabel oppgave durkdrevne nasjonalhistorikere står overfor. Befolkningen i disse områdene er stort sett språklig tyske, men politisk franske. Hva er de "egentlig"? Beats me. Ordet "egentlig" burde sannsynligvis bannlyses.

Fritt etter Kierkegaard kan vi si at historien må leves forlengs, men den skrives alltid baklengs. Som historikeren Uffe Østergård skriver i en kritikk av dem av hans kolleger som har forsøkt å gjøre vikingene til dansker: "[Man kan] slå fast, at den ubevidst afgrænsede, nationalstatlige historie er udtryk for en anakronistisk fejlslutning, altså uhistorisk historie". For å føye til enda et refleksjonsnivå, la meg nevne at vår egen tids globale interesse for identitet, kultur og "objektiv historieskrivning" ikke må tolkes i retning av at alle folk til alle tider har vært opptatt av identitet og så videre. Det faktum at vi har politipass som viser vårt statsborgerskap, som vi ville ha vært hjelpeløse og hjemløse uten, betyr ikke at statsborgerskap er naturlig og at våre fjerne forfedre hadde sosiale identiteter som uten videre kunne sammenlignes med våre.

Nasjoner og nasjonalistiske ideologier er kulturprodukter og langtfra naturlige, men det betyr ikke at vi ikke skal ta dem på alvor. Når mennesker villig vekk dreper og dør for sin nasjon, er det all grunn til å erkjenne at nasjonene er noe mer enn rene fantasifostre. Det må likevel være tillatt å bemerke at nasjonene er dukket opp som ledd i bestemte historiske utviklingsprosesser og at de sannsynligvis vil forsvinne med tiden. Nasjoner er nemlig verken så gamle eller så "nasjonale" som mange vil ha det til, eller hva skal man si til en nasjon som påstår at den er eldgammel og autentisk, men som beviselig valgte en dansk prins til sin første konge da den ble uavhengig for et par-tre generasjoner siden?

Ettersom de fleste nasjonalistiske ideologier legger stor vekt på at nasjonen er svært gammel, har en del mennesker trodd at så var tilfellet også med nasjonalistisk ideologi. Her er det imidlertid nødvendig å skille mellom tradisjon og tradisjonalisme. Nasjonalismen fremstår gjerne som en tradisjonalistisk ideologi, og den bejubler og glorifiserer en angivelig gammel tradisjon, noe som forøvrig er en svært moderne tenkemåte.

Knapt noen annen sinnsstemning er mer moderne enn nostalgien.


Når vi forsøker å forstå vår tids voldsomme interesse for norsk nasjonal identitet, er det nødvendig å huske at landets historie ble bevisst konstruert for å skille det markant fra ethvert annet europeisk land, og spesielt fra Sverige og Danmark. Den norske nasjonalismen i det nittende århundre hadde som kjent en dobbel slagside -- den var rettet mot svenskenes politiske dominans og mot danskenes kulturelle dominans. Og selv om det fantes et middelalderrike omtrent der Norge ligger i dag, er landets historie som selvstendig stat meget kort. Også på andre måter har Norge et usedvanlig dårlig utgangspunkt. Ikke engang navnet "Norge" er norsk. Ingen folk vil vel i ramme alvor beskrive seg selv som "de som bor mot nord" om de kan slippe, og de norrøne islendingene omtalte mennesker fra det nåværende Norge som "austmenn". Nei, gamle "Norvegr" var nok helt fra starten av et multinasjonalt påfunn, der det etter alt å dømme var britiske middelalderentreprenører som ledet an.

Norske historikere har forsøkt å gi det inntrykk at "dansketiden" var et ubehagelig mellomspill for en nasjon som rent faktisk hadde eksistert siden Harald Hårfagre. Begrepet "Firehundreårsnatten", som forøvrig stammer fra den alt annet enn nasjonalromantiske forfatteren Henrik Ibsen (Peer Gynt), har vært brukt bevisst for å skape en slik forestilling. Tro om borgerne i Christiania og Bergen på syttenhundretallet klaget sin nød over hvor skrekkelig det var å leve under firehundreårsnatten; og tro om fiskerne på Lista på sekstenhundretallet drømte om full selvstendighet for den naturlige, urgamle norske nasjon!

En skjebnens ironi er det kanskje at et flertall av dem som mest iherdig gikk inn for forestillingen om norskheten som identisk med bygdelivet, var byfolk. Ideologien om den norske nasjon ble for alvor utviklet i perioden 1814­1905, altså i unionstiden, og hadde særlig mange tilhengere blant de dannede lag i byene. På denne tiden var det mange byborgere fra Bergen og Christiania som reiste til fjerne daler hvor de oppdaget en folkelig kulturtradisjon som virket særnorsk; de brakte den med seg tilbake til byene og lot den fremstå som et uttrykk for det norske folk og dets sjel. Som Øyvind Østerud skriver: "Det var den urbane overklassen som definerte fjellbøndenes kultur -- i idealisert form -- som rotnorsk." I midten av det nittende århundre ble det utviklet en nasjonal symbolverden inspirert av natur og bondeliv; en heroisk nasjonal historie ble etablert (P.A. Munch), og nasjonal diktning (Wergeland, Asbjørnsen og Moe, Bjørnson -- men neppe Ibsen, og Hamsun ble raskt problematisk), malerkunst (Tidemand og Gude, Werenskiold, Kittelsen -- men ikke Munch), musikk (Grieg, Ole Bull) og språk (Aasen, Vinje) ble utviklet, dels som ledd i bevisførselen for at Norge var en nasjon med rett til full politisk suverenitet. Nasjonalismen som idé kom fra Europa. Den vokste ikke akkurat direkte ut av jordsmonnet, og det mest berømte nasjonalromantiske norske maleriet, nemlig "Brudeferden i Hardanger", var inspirert av et skuespill-tablå fra Düsseldorf. Det er også blitt bemerket at selve "begrepet "folk", som noe annet og motsatt den "dannede elite", stammer fra denne perioden. Avantgarden i den dannede eliten var de intellektuelle, les philosophes".

Om vi ønsker å finne ut hva som kjennetegner Norge, kan vi begynne med å se på kartet. Ingen andre land har lengre kyststripe i forhold til folketallet. Det er også svært få land som har mer natur og færre mennesker enn dette landet. Her forefinnes mengder av subarktisk natur av alle tenkelige slag -- og svært få mennesker av langt færre slag. Denne særegenheten har vært fundamental for hele den norske nasjonsbygging frem til i dag. For de opprinnelige nasjonsbyggerne på attenhundretallet var det iallfall ikke stort å gjøre med saken: Naturen måtte kanoniseres, dyrkes og forherliges i mangel av et eneste brukbart alternativ. Da Norge så var vel etablert som et "naturlig land", var tiden inne for litt humor av klassisk norsk merke, det vil si vitser som går på bekostning av ikke-nordmenn. Man kunne for eksempel slå vitser om danskenes fjell (av typen "Himmelbjerget, hø hø"), som en kompensasjon for danskenes mer omfattende kulturhistorie.

De tidlige nasjonsbyggerne skjelte imidlertid ikke så mye til norgeskartet som de burde, om de skulle ha gått vitenskapelig til verks. I så fall ville kanskje fiskeren ha spilt en like vesentlig rolle som bonden i norsk nasjonalromantikk. I stedet fulgte de kjerreveiene fra Kristiania oppover i de delvis ukjente fjelldalene i det indre av Østlandet. Norsk kultur ble dermed ved et slag gjort til en innlandskultur i stedet for en kystkultur -- forstå det den som kan. Folkedrakter, folkemusikk og bondemat som rømmegrøt og spekeskinke ble etter hvert nasjonale symboler også for mennesker som på ingen måte hadde vokst opp med slike skikker og som heller ikke nedstammet fra folk som hadde gjort det. Rent faktisk var det byfolk, og ikke bønder, som definerte visse varianter av bondekulturen som nasjonal kultur. Gonzo-filosofen Erling Fossen sier det slik: "Det er en gedigen feiltakelse å knytte det norske til 1800-tallets bondekultur, når de norske bykulturene kan spores tilbake til før middelalderen. Den fatale feiltakelsen oppstod da noen fulle byfolk rundt midten av forrige århundre, etter å ha holdt fest på fedrenes ære, fant ut at de skulle på nachspiel. De tok med seg tollekniven, bjørneskinka og vekket en motvillig bonde og satte ham i høysetet og gratulerte hverandre for å ha funnet en skapning som danskene ikke hadde."

Bondekulturen, omfortolket og flyttet inn i en borgerlig kontekst, ble et effektivt politisk våpen fordi den uttrykte et etnisk særpreg samtidig som den vektla det kulturelle fellesskapet mellom by og land -- som også er et fundamentalt trekk ved nasjonalisme. Ifølge nasjonalistisk ideologi går jo de viktigste sosiale skillelinjene mellom medlemmer av nasjonen og utenforstående, ikke mellom for eksempel borgere og bønder. Nasjonalismen insisterer på at nasjonens medlemmer har felles kultur, noe som var et svært radikalt standpunkt i samfunn som tidligere hadde bygget på tilskrevne rangforskjeller. Det ville være en temmelig grov fornærmelse om noen sa til en (førnasjonalistisk) serbisk prins at han hadde samme kultur som bøndene som arbeidet for ham. Trolig følte han et mer intimt fellesskap med hesten sin.

Innen en nasjonalistisk tenkemåte legges det altså stor vekt på fellesskapet mellom høy og lav. Et av de mest berømte og høyest skattede bildene av kong Olav, viser kongen i eplenikkers på Holmenkollbanen, i ferd med å løse billett. Dette bildet uttrykker at selv kongen er "en av oss", noe som åpenbart er med på å forklare hvorfor det er så populært.

Norge var et perifert land både i Europa og i forhold til verdenssystemet helt til det tyvende århundre, og ble bare i beskjeden grad påvirket av omveltninger og dramatikk som fant sted i resten av verden. Norge var verken kolonimakt eller et skikkelig føydalsamfunn. I flere hundre år var Bergen den eneste byen med regelmessige forbindelser til kontinentet. I fraværet av et mektig byborgerskap og en mektig landadel, tok den norske nasjonalismen en annen retning enn nasjonalistiske bevegelser i andre europeiske land. Den var -- og er -- sterkt rural og egalitær, og den glorifiserte naturen og livet på landet heller enn å sole seg i militær pomp og urban prakt. For når det kom til stykket, var det heller lite storhet å briske seg med i et land som hadde vært en dansk utkant siden middelalderen. Sånn sett minner Norge mer om land som Slovakia og Somalia enn om for eksempel Danmark eller for den saks skyld Frankrike. Den norske nasjon symboliseres bedre av en fjellgård i Gausdal enn av en leiegård på Grünerløkka. Oslo er følgelig i manges øyne en unorsk byll, et nødvendig onde som huser styggedom som innvandrere, homoseksuelle og EF-tilhengere.


Nasjonaliseringen av språket var også et særtrekk ved norsk nasjonalisme. Selv om overgangen fra latin til morsmål som skriftspråk åpenbart var en viktig mulighetsbetingelse for fremveksten av nasjonale identiteter i mange europeiske land, var det ikke så mange andre enn Norge som ble tvunget til å finne opp dette morsmålet. Fremdeles vil halsstarrige og stort sett unorske (dvs. utenlandske) lingvister insistere på at norsk, svensk og dansk er dialekter av det samme språket. Rent faktisk finnes det språk i verden, blant annet hindi, med dialekter som er langt mer forskjellige fra hverandre enn de skandinaviske. Men det er nå en gang politikere og ikke forskere som definerer hva som er et nasjonalspråk, og norsk er definitivt et språk. Det vil si; norsk er minst to språk.

Grunnen til at de nasjonalromantiske norskingene ble tvunget til å finne opp sitt eget språk, var at dansk fungerte dårlig som symbol på norsk nasjonal identitet. Dette lærer vi iallfall på skolen. På den annen side finnes det ganske mange nasjoner i verden, blant annet i Afrika og Sør- og Mellom-Amerika, som bruker det samme språket som nabolandet, uten at dette utgjør noen trussel mot deres nasjonale identitet. Det ville være lite effektivt å fortelle en peruaner at han tilhører samme nasjon som en colombianer fordi de har samme morsmål eller samme offisielle språk.

Her i landet lærer man på skolen at en nasjon må ha sitt eget språk for å være en ekte nasjon. De fleste nasjoner i verden, om man nå setter likhetstegn mellom nasjon og nasjonalstat, mangler et slikt. I India finnes fjorten nasjonalspråk; i nesten alle afrikanske land er nasjonalspråket et av de gamle kolonispråkene, og i samtlige amerikanske land er situasjonen den samme -- enten språket er fransk, spansk, engelsk, portugisisk eller nederlandsk. Nasjonalspråket i Indonesia, bahasa indonesia, er en modernisert variant av malaysisk. Og i Papua Ny-Guinea er nasjonalspråket tok pidjin, en blanding av engelsk og melanesiske språk. Gjør dette papuanerne mindre nasjonale enn nordmenn? Fra et norsk perspektiv: Utvilsomt. Men det er nå engang ikke det norske perspektivet som teller mest for papuanerne, hvor merkelig det enn kan lyde.

På femtitallet trykte det svenske litteraturtidsskriftet BLM (Bonniers Litterära Magasin) et par uoversatte noveller av Tarjei Vesaas. For å teste lesernes reaksjoner, la redaksjonen ved en kupong man kunne fylle ut og sende inn dersom man var motstander av at BLM skulle publisere nynorske tekster. Redaksjonen fikk ganske mange hissige svar fra lesere som ikke forstod nynorsk. Det forbausende bestod i at nesten samtlige svar kom fra Norge!

Norskingene skulle altså ha sitt eget språk, og det fikk de. Iallfall noen av dem. Talespråket i store deler av landet ligger nok fremdeles nærmere dansk enn nynorsk; det samme gjelder utvilsomt skriftspråket. Grunnen til at målstriden fremdeles er opprivende og splittende, hundreogfemti år etter at den kom i gang, er ikke dypest sett at enkelte nordmenn fornekter sin nasjonale identitet ved å foretrekke å bruke et dansk-lignende språk, og at resten av befolkningen følgelig anser dem for å være unasjonale og mindreverdige. Målsaken er ganske enkelt en påminnelse om at nasjonsbyggingen ikke var helt vellykket.


Utvalget av symboler som skulle brukes i den nye norske nasjonens presentasjon av seg selv, var naturligvis politisk motivert. I mange tilfeller var de "eldgamle, typisk norske" skikkene, eventyrene, håndverkstradisjonene osv. verken eldgamle, typiske eller norske. Et vanlig motiv i norsk rosemaling er faktisk akantusranker fra Middelhavsområdet. Hardingfela og mange av folkeeventyrene hadde sin opprinnelse i Sentraleuropa, og bunadene ble i stor grad designet av selvbevisste nasjonsbyggere i begynnelsen av dette århundre. Bunadene var både inspirert av norske festklær og av sentraleuropeiske folkedrakter, og var et nøye kalkulert symbolsk innspill i nasjonsbyggingen. Mange av dem ble designet av Hulda Garborg fordi norskingene trengte noen rotekte, eldgamle nasjonale symboler. De fleste av skikkene som ble fremstilt som typiske, kom fra noen få fjelldaler i Syd-Norge.

Hvordan skaper man en "autentisk folkekultur"? Det ser ut til å være to nødvendige kriterier: For det første må den fremstå som unik og gammel; for det andre må den gis uttrykk som skiller den drastisk fra dagliglivets grå rutine. Dermed skjer det merkverdige at skikker og ritualer som i mange år var i kontinuerlig utvikling, plutselig ble vilkårlig frosset fast og ble nektet å forandre seg. Det skjedde med folkemusikken da den ble skrevet ned note for note, det skjedde med folkeeventyrene da Asbjørnsen og Moe var ferdige -- og hvilken norsking klarer å tenke på gutten som kappåt med trollet uten samtidig å tenke på Werenskiolds og Kittelsens trolltegninger?

Noen reagerer med bitterhet og sinne overfor historieforfalskninger og kulturvandalisme av denne typen. Richard Handler skriver generelt om nasjonalistisk symbolbruk at den innebærer "forsøk på å skape avgrensede, faste kulturelle gjenstander", med andre ord at all nasjonalistisk retorikk er en form for svindel, som later som om kultur ikke forandrer seg. Dette perspektivet har utvilsomt noe for seg om man er opptatt av sannhet og løgn, og i den norske sammenhengen er det vel hevet over tvil at både kultur og historie er blitt tolket på oppfinnsomme måter, for å si det mildt. Da det nylig uavhengige Norge skulle velge seg en konge, falt valget som kjent på den danske prins Carl (som forøvrig snakket pære dansk, som det heter, til sin dødsdag). Han måtte imidlertid gjøres erkenorsk, og uten å blunke skiftet myndighetene prinsens navn til Haakon VII, for å gi inntrykk av kontinuitet med det kongelige dynastiet som i tiden før Svartedauen regjerte i det geografiske området som senere skulle bli det moderne Norge.

Et annet og kanskje mer interessant perspektiv på den folkloristiske nasjonalismen vil bemerke det faktum at nasjonalisme og annen tradisjonalisme, ved å fryse fast bestemte kulturelle uttrykk, setter dem i fengsel (eller snarere på museum) og dermed avskaffer deres potensiale som kilde til kulturell skaperkraft. Den kulturelle skaperkraften må med andre ord få andre utløp når visse symbolske former blir satt på pidestall og vernet av mektige politiske interessegrupper. Et alternativ til den autentiske og derfor tilstivnede norske folkekulturen er jo rent faktisk, for ganske mange nordmenn, IKEA-møbler, modernistisk lyrikk og rockmusikk.

Tradisjonalismen som uttrykkes gjennom norsk og annen nasjonalisme, er dypt moderne. Det faktum at nasjonalistene hevdet at vikingene var nordmenn, betyr derfor ikke at vikingene følte seg som nordmenn, eller for den saks skyld at nasjonalistene er eller ligner på vikinger. -- Det er klart at man må gå i mental spagat for å få en mytisk fortid til å henge sammen med nåtiden, og for å innbille seg at alle statsborgerne har "samme kultur". Men hvem har sagt at mennesker lever logisk konsistente liv?

Ofte er det de som står fjernest fra en eller annen tradisjon, som glorifiserer og romantiserer den mest. I tredveårenes Paris ble det utviklet en tradisjonalistisk bevegelse som gikk inn for autentisk afrikansk kultur. De sentrale menn i bevegelsen, som hadde nære bånd til surrealistene, var diktere og dikterspirer som Léopold Sédar Senghor og Léon Damas, med andre ord afrikanske studenter og intellektuelle som led av akutt hjemlengsel. Noen var endog vestindere som aldri hadde satt sine ben på afrikansk jord, men som hadde lest og hørt at de nedstammet fra afrikanere. Négritude-bevegelsen ble etter hvert møtt med kraftig motstand fra afrikanere, som heller ville ha byer og fabrikker enn sentimentale dikt om landsbyidyllen. De visste nemlig nøyaktig hvor idyllisk landsbylivet var, og foretrakk noe annet. Et aktuelt eksempel på den samme mekanismen fra Norge kan være debatten om beskatning av rovdyr. Typisk nok er de fredningsvennlige ulveelskerne generelt byfolk, mens bøndene som lever i områder hvor det finnes ulv, gjerne går inn for en blodig Endlösung.

Til denne typen argumentasjon går det an å svare at vel er nasjonalismen en kulturell konstruksjon, men det gjelder da sannelig for alle andre ismer også? Jo, det er vel så. Men så snart man innrømmer at nasjonalismen ikke er naturlig, og at nasjonen ikke har sprunget direkte ut av jordsmonnet, vil man kanskje også oppdage at det finnes alternative fellesskap man kan hekte seg på. Gode og dårlige, får man kanskje tilføye.

Det er ingen grunn til å regne med at nasjonene, slik vi kjenner dem fra vårt århundre, vil fortsette å eksistere til evig tid. For nasjonalismen er avhengig av støtte nedenfra for å holde dampen oppe, og for at en slik støtte skal være mulig, må folk flest føle at de har noe igjen for å slutte opp om nasjonen. Øst-Europa er for tiden inne i en forvirrende og traumatisk, visse steder endog kaotisk forandringssituasjon, og det er klart at i slike tilfeller kan appeller om kultur, tradisjon og opprinnelighet medvirke effektivt til å gi folk en sårt tiltrengt trygghetsfølelse. Slik kan nasjonalismen være en vel fungerende motgift til modernitetens oppløsningstendenser. Blodsbånd, hjemsted, kultur og slektskap kan lett brukes til å skape sterke sanselige symboler. Dessuten tilbyr nasjonalismen alltid syndebukker når livet går en imot.

Men hva skjer med en slik ideologi når flere og flere opplever at deres erfaringer ikke er utpreget nasjonale, at deres fellesskapsfølelse i grunnen er hektet opp til noe annet enn nasjonen, og at nasjonen føles som en tvangstrøye? Da vil den etter hvert visne hen, så mye er ganske sikkert. Det er ikke hermed sagt at dette er i ferd med å skje i Vest-Europa (heri innbefattet Norge), men det er slett ikke umulig at det vil skje.

Som tilsvar til dette argumentet får man alltid høre at kulturell tilhørighet er "sunn og naturlig", og at det er tøvete å ville avskaffe røtter og hjemstedsfølelse. Mulig det. Men hvem har bestemt at røtter og hjemstedsfølelse skal være identisk med nasjonalistisk hengivenhet? Som jeg har vist, bestod nasjonalistenes kunststykke i å flytte symboler fra én kontekst til en annen, og det kan da vitterlig tenkes andre kontekster. La meg si det slik: Nasjonalismen appellerer til følelser som sitter dypt i maven (eller et lignende sted) hos folk; følelser som i utgangspunktet er koblet opp til barndomsminner, familie og hjemsted. Ved å insistere på at barndomsminnene er nasjonens historie, at familien er nasjonen og hjemstedet nasjonalstaten, klarer nasjonalistene -- når de lykkes -- å flytte folks lojalitet over fra hjemsted, familie og barndomsminner til nasjonalstaten og nasjonens historie. Er dette "naturlig"? I så fall ville nasjonene ha eksistert alltid og overalt. Det som er naturlig, om noe, er gruppetilhørighet. Men det finnes mange slags grupper, og det er slett ikke alle som legitimerer seg ved å koble seg opp til en moderne statsmakt. Som filosofen Jean-Marc Ferry uttrykte det i en debatt om nasjonalisme versus europeisk identitet: Dersom motivet for vår politiske identitet skal være gjeld; hvem står vi i så fall i gjeld til? Til dem som har gitt sitt blod og sin svette for frihet og velstand? I så fall vet man ikke om man står i gjeld til familien, nasjonen, Europa, menneskeheten eller en helt annen gruppe.

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm antyder at nasjonalismen er i ferd med å bli en form for falsk bevissthet i marxistisk forstand, når han skriver, helt til slutt i sin bok om europeisk nasjonalisme, at Minervas ugle flyr ved solnedgang. Med dette Hegel-sitatet mener Hobsbawm at vår tids store interesse for nasjonalisme er et tegn på at den er i ferd med å miste grepet: Først da blir det mulig å se den tydelig utenfra.

De akademiske og snusfornuftige argumentene mot nasjonalismen tør være velkjente: Minoritetene blir diskriminert eller utelukket, kulturen har ingen klare grenser, nasjonen er for stor til enkelte oppgaver og for liten til andre, og så videre. Slike argumenter kan nok ha en viss appell, men de rører ikke ved nasjonalismens ideologiske fundament, som består i at den tilbyr trygghet og karrieremuligheter, samtidig som den holder oppe en politisk maktstruktur. Imidlertid er det ikke utenkelig at ganske store befolkningsgrupper, selv i kraftpatriotiske land som Norge, etter hvert får følelsen av at nasjonalismen har lite å tilby; at deres nasjonsmedlemskap i grunnen ikke innfrir deres håp og drømmer. Nasjonalismen er jo en lære om vertikal solidaritet -- fellesskap mellom høy og lav -- og om solidaritet mellom by og land, samtidig som den forsikrer innbyggerne i et land om at regjeringen er av og for folket. Hvor mange nordmenn vil med hånden på hjertet si at dette er situasjonen i dag? Politisk og økonomisk holdes landet i en skruestikke av internasjonale megaprosesser som ingen helt forstår seg på; klassemessig og kulturelt vokser avstanden mellom ulike grupper i samfunnet; det foregår en oppsplitting og fragmentering på mange plan som gjør det vanskeligere og vanskeligere å holde fast ved fiksjonen om det integrerte, homogene Norge.

Ideen om en norsk nasjon ble født i samme øyeblikk som noen innflytelsesrike mennesker bestemte seg for at (a) området inneholdt en distinkt kultur, (b) området burde ha politisk uavhengighet. Ingen av disse antagelsene var selvinnlysende sanne på denne tiden. I de tidlige fasene av norsk nasjonalisme på midten av nittenhundretallet, måtte norske nasjonalister konkurrere med skandinavister, som betraktet Skandinavia (eller i det minste Norge og Danmark) som en nasjon. Johan Sebastian Welhaven gikk inn for et slikt syn, med den følge at han er gått inn i evigheten som en av de største skurkene i norsk kulturhistorie. (Man kan bare gjette på hvordan det ville ha gått med Henrik Wergelands ettermæle dersom skandinavistene hadde vunnet den ideologiske kampen.) Østerud har i denne sammenheng beskrevet konflikten mellom norsk-nasjonalister og skandinavister i forrige århundre, og konkluderer med at "nasjonalismens almene mytologi kunne, under andre omstendigheter, ha funnet en like naturlig kandidat i en norsk landsdel, eller i Skandinavia som et hele." Historisk og kulturelt sett kunne det være like meget som talte for, la oss si, en vestlandsk eller en all-skandinavisk nasjonalisme, som for en norsk. Østerud har også argumentert for at østlendingene, ved unionsoppløsningen i 1905, hadde mer felles kultur med svenskene enn med vestlendingene. Hvordan forholder det seg i dag?

Den sammensmeltningen av en kulturell identitet med en stat som nasjonalismen går inn for, er heller ikke naturlig og uomgjengelig. Før den franske revolusjon i 1789 var det neppe en eneste stat som kunne omtales som nasjonalstat: De var fler-etniske stater alle som én. Ved hoffet i Konstantinopel, hovedstaden i det Osmanske rike, for å nevne et eksempel, ble det talt tre språk -- arabisk, tyrkisk og farsi. Ved hoffet i København ble tysk, fransk og dansk brukt. Og de herskende klasser i det gamle Europa var på ingen måte nasjonalsinnede. De var i høy grad kosmopolitiske; de reiste på kryss og tvers over kontinentet og giftet seg med utlendinger i stor stil. Skulle noen kommet og fortalt dem at de hadde samme kultur som bøndene og kammertjenerne som arbeidet for dem, ville de naturligvis ha blitt dypt fornærmet.

Det at nasjonen er forestilt, betyr ikke at den er mer "falsk" eller "kunstig" enn andre fellesskap. Vel er den konstruert -- men man kan ikke lage en nasjon av hva som helst. Det ville muligens ha gått an å overbevise nordmenn om at de er skandinaver, eller til nød europeere; men det ville neppe la seg gjøre å overbevise dem om at de er kinesere.

Felles nasjonalitet trenger ikke å være sterkt relatert til "objektive kulturelle trekk", selv om nasjonalistisk ideologi gjerne gir et slikt inntrykk. Så selv om det kanskje kunne argumenteres for at folk fra det sydøstlige Norge kulturelt sett har mer felles med folk fra det sydvestlige Sverige enn de har med folk fra det nordvestlige Norge, får en slik kulturell likhet små praktiske konsekvenser så lenge folk fra Østlandet og Vestlandet insisterer på at de tilhører samme nasjon og utelukker svenskene fra den.

Nasjonen er, som nevnt, et historisk og kulturelt faktum: Den er ikke naturlig. Nasjonalismen er også et moderne fenomen, noe som har vært dårlig forstått inntil ganske nylig. Ettersom nasjonalister er ivrige etter å presentere sin nasjon som eldgammel, og ettersom de trekker veksler på tradisjonalistisk symbolikk (som folkedrakter og myter om gamle kriger), er mange blitt ledet til å tro at nasjonene selv -- som den norske -- rent faktisk er eldgamle. Faktisk kan bruken av gamle symboler (noen av dem fra vikingtiden) i norsk nasjonalisme virke ganske forvirrende, siden den synes å antyde at den norske nasjon kan spores tilbake til vikingtiden. Det er derfor nødvendig å minne om at disse symbolene hadde en ganske annen mening i sin opprinnelige kontekst, før det kreative tankespranget som bygget en bestemt type bro mellom en bestemt, rekonstruert fortid og nåtiden. I hine hårde ble ikke en springar oppfattet som et uttrykk for nasjonal identitet, men som en importert weekendsyssel eller en del av et bryllupsrituale. Det er bare i ettertid at springaren er blitt en legemliggjørelse av nasjonalitet.

Det er ikke tilfeldig hvilke nasjonale symboler som fungerer som representasjoner av "hele folket". Generelt, står det å lese i antropologiske analyser av ritualer, må rituelle symboler være mangetydige -- slik at de kan gi medlemmer av en mangslungen befolkning følelsen av at de er like. Når en nordmann ser på flagget, kan han få assosiasjoner til frigjøringen etter krigen, kampen mot danskene og embetsmannsveldet, kristendommen (det inneholder som kjent et kors), kongen, Arbeiderpartiet, syttende mai, bjerkeløv, St. Hans-aften, GrunnlovenŠ tolkningsmulighetene er legio, og bare derfor er det mulig for mennesker som i grunnen er veldig ulike å tenke på seg selv som like. Følgelig er det faktisk en fordel om de nasjonale symbolene befinner seg så langt borte fra dagliglivet som overhodet mulig, og de bør heller ikke inneholde en altfor presis mening. Idrettsstjerner av typen Vegard Ulvang fungerer ypperlig som nasjonale symboler nettopp fordi de er ukontroversielle -- de representerer verken et politisk syn, en livsstil eller noe annet mer spesifikt enn at de løper fryktelig fort på ski. Ingemar Stenmark har forøvrig en lignende rolle i svensk nasjonal identitet, og det er blitt bemerket at "hele Sverige" stoppet opp i tyve minutter når han kjørte slalåmrenn. Björn Borg kunne aldri få den samme rollen. Som tennisspiller, oppkomling og skatteflyktning representerte han bare én del av den svenske befolkningen.

Det er som regel på skolen at man lærer troskap og lojalitet til nasjonen. Fag som morsmål og historie er særlig viktige her, og i de fleste land lærer elevene mye mer om sin nasjonale litteratur og nasjonale historie enn om utenlandske begivenheter. Dermed blir de knyttet til sin egen nasjon og ikke til nabolandet. Sportsinteresserte nordmenn flest vet at Norges fotballandslag tok bronse i OL i 1936, men det er ikke mange nordmenn som vet at Sverige var verdens ledende idrettsnasjon i 1948 -- til gjengjeld vet ethvert svensk barn dette. Tilsvarende finnes det knapt en eneste svenske som har hørt om Henrik Wergeland, og hvor mange nordmenn vet hvorfor Pieter Stuyvesant er en nederlandsk nasjonalhelt?

De fleste nasjonalister er langt mer opptatt av sin egen nasjons fortreffelighet enn andres, og dette er en av grunnene til at de kan være så vanskelige å ha med å gjøre. Den nasjonalistiske mangelen på empati -- innlevelse i andres situasjon -- medfører blant annet at de støtt risikerer å gå i baret. Som den norske nordmannen i Edinburgh gjorde; han la ut om hvor hyggelig det var her i England. Det kan virke som om et flertall av nordmenn er ute av stand til å skille på en meningsfylt måte mellom England og Storbritannia, og følgelig må de også være fullkomment uvitende om at vel er Skottland mye rart, men fremfor alt er Skottland det motsatte av England omtrent på samme måte som Norge er det motsatte av Danmark og Sverige.

Historieundervisning og historieskrivning har vært mer nasjonalt orientert i Norge enn i mange andre land. Historikerne har lenge sett det som sin oppgave å bidra til nasjonsbygging ved å beskrive Norges fortid fra et nasjonalistisk synspunkt. For eksempel er det skrevet langt mer om norsk motstand under krigen enn om samarbeidet mellom nordmenn og tyskere i samme periode. 1814 og 1905, to store nasjonale årstall, er blitt viet umåtelig stor oppmerksomhet, men man har på langt nær vært like opptatt av kontakten mellom Norge og resten av Europa, eller for den saks skyld den påvirkning Europa har øvet på utviklingen av det vi i dag regner som særnorsk.

Om vi kaster et kritisk blikk på det nasjonalistiske prosjektets historiske kilder, er det lett å se at de er flertydige. For eksempel kan den nordiske regionens historie like lett brukes til å begrunne en skandinavisk identitet som en norsk, for hvert enkelt lands historie er sammenvevet med de andre skandinaviske landenes historie. På et lavere nivå kan det også være at folk fra Sunnmøre føler at de har lite felles med folk fra Oslo. Historien er med andre ord et produkt av nåtiden og ikke av fortiden. Samtidens syn på for eksempel en vikinghøvding er ganske forskjellig fra det gjengse synet på femtenhundretallet. Nasjonen, betraktet som et fellesskap av borgere som anser seg som kulturelt like, er altså avhengig av ideologisk legitimering for å kunne eksistere. Og ettersom nasjoner er historiske produkter, kan definisjonen av nasjonaliteten meget vel forandre seg.

En slik forandring har allerede i noen grad funnet sted i Norge. Nettopp slik det moderne kan sies å inneholde sin egen kritikk, slik har også den ha-stemte norske nasjonalismen skapt sin egen negasjon hos individer og grupper som er av den oppfatning at nå får det virkelig være nok. Yngvar Ustvedt, som i sin tid laget det utskjelte, satiriske radioprogrammet "Og fjellene selv ropte høyt hurra", viste en rekke symptomer på langt fremskreden antipatriotisme da han på ramme alvor gjorde narr av nasjonalhelligdommene. Andre driver sin motstand i det skjulte og brenner flagget i lukket selskap, syngende "Internasjonalen", "The Times They Are A-Changing" eller en annen passende protesthymne. Atter andre bruker enhver anledning til å dekonstruere, kritisere, raljere over og på andre måter påvise at den norske nasjonale identitet er en bløff. Noen av dem er endog historikere og tilhører altså en profesjon som så til de grader er tuftet på norskhetens grunn at det nesten ikke finnes norske historikere som beskjeftiger seg med utenlandske historier, altså historier som angår mer enn en snau promille av verdens befolkning.

 

©Thomas Hylland Eriksen 1993

Boken kan forhåpentligvis fremdeles bestilles elektronisk herfra.


Nexus