3. Typisk norsk: Forskningens
forslag
Fra Typisk
Norsk (C. Huitfeldt 1993)
Hvem er vi,
altså nordmennene? Merk spørsmålsstillingen.
Det tas ganske for gitt at det er meningsfylt å stille et
slikt spørsmål; med andre ord forventes det at nordmenn
generelt har noe felles med hverandre som de ikke har felles med
utlendinger, at det finnes noe "typisk norsk"; et annet
sted enn i hodene, historiebøkene og heltekvadene våre.
Det kan godt være at så er tilfellet, men ett er iallfall
helt sikkert: Det nordmenn eventuelt måtte ha felles, er definitivt
ikke de samme symbolene og tradisjonene som fremstilles som urnorske
og typiske i den romantiske nasjonalismen. Såpass vet vi etter
et drøyt tiårs intensiv forskningsinnsats på
området.
I Sør-
og Mellom-Amerika er det etter hvert blitt vanlig å skille
mellom indígenas og indígenistas. Indígenas
betyr urbefolkning eller indianere; indígenistas er folk
som mer eller mindre har gjort det til en levevei å gå
inn for indianernes sak, som ustanselig snakker om indianerkulturen
og som forsøker å slå politisk mynt på
den. Ganske mange indígenistas er ikke indígenas,
men deres forsøk på å selge kommersialiserte
kitsch-versjoner av indiansk kultur er likevel ofte svært
vellykkede. Godtroende bistandsorganisasjoner går ofte rett
på limpinnen når de treffer en sjarmerende gyllenbrun
mann i poncho, som klager og bærer seg over at indianernes
kultur er truet av de fæle myndighetene, og tro om ikke dere
hadde noen slanter...
Hva med indianerne
selv? De får sjelden noe igjen for innsatsen. Om man spør
dem, er det ellers langt fra usannsynlig at de heller vil ha strøm
og innlagt vann enn støtte til å opprettholde ‘sin
kultur’.
Om vi skal
forsøke å finne ut hvem nordmennene er, er det derfor
nødvendig først å rense hodet for den nasjonalromantiske
kitschen, som bare er egnet til å forvirre. Dette har endel
skribenter og forskere gjort, og jeg tenker ikke bare på
forfattere som Dag Solstad, som i bok etter bok beskriver det gråeste
og mest avmaktsskapende samfunnet man kan tenke seg, på så
innstendige og overbevisende måter at man blir forbauset over
at trærne fremdeles er grønne når man begir seg
utendørs etter å ha lest Solstad, som begynner sin
hittil siste bok med å konstatere følgende: ´Det
norske livet blir tristere og tristere. Folk sitter i de dystre
hulene sine, foran TV-apparatet, med sine videofilmer. Skal de ut
beveger de seg innkapsla i bilene sine, fra en hule til en annen.
(...) Det norske livet passer for nøysomme naturer, uten
store krav til livsutfoldelse, til vennlighet, omgang med mennesker,
munterhet, litt festivitas.ª
La oss høre
hva ekspertene mener i sakens anledning, og la oss for en gangs
skyld gi ordet til utlendingene først.
Et forbløffende
antall utlendinger har besøkt Norge, landets beskjedne befolkning
og avsides beliggenhet tatt i betraktning. Ikke slik å forstå
at de alle elsket landet. Jean-Paul Sartre, som tok Hurtigruta med
sine foreldre på tredvetallet, kunne ikke fordra dette landet
med sine små, mørke, lukkede byer. Evelyn Waugh hatet
Norge, som han oppfattet som et konformistisk og småborgerlig
sted blottet for sjarm og dannelse. Friedrich Engels skal derimot
ha trivdes ganske godt her, og Monty Python har faktisk beæret
landet med en rekke, riktignok korte, sketsjer og små vitser.
Hvem husker ikke for eksempel sketsjen hvor mannen forsøker
å bytte inn en papegøye han har kjøpt fordi
den viser seg å være død, hvorpå ekspeditøren
insisterer på at den er en ´Norwegian blueª hvis
letargiske oppførsel skyldes dyp melankoli og lengsel etter
fjordene? Eller for den saks skyld ´The Trondheim Hammer Danceª,
som stort sett går ut på at trønderkvinnene banker
stokker i hodet på mennene mens de marsjerer taktfast omkring?
Det skulle
ellers knapt være noen hemmelighet at de fleste av Monty Pythons
allusjoner til Norge og det norske dreier seg om fisk. Generelt,
har det gang på gang vist seg, finner britene det ufattelig
festlig at nordmenns tilværelse i så stor utstrekning
sirkler omkring fisk, fiske og beslektede problemstillinger. Da
en norsk journalist spurte John Cleese hva filmen The Meaning
of Life handlet om, svarte han at jo, den var litt filosofisk
og sånn, men den inneholdt også ´massevis av fiskª.
Engelskmenn
har fortalt Norges-vitser i mange, mange år, og hadde det
ikke vært for at vi har britene å takke for at Norge
ble et slags industriland til slutt, ville det nok ha falt mange
vanskelig å tilgi dem. Berømt er jo den britiske industriherren
som besøkte landet i det nittende århundre, og som
slo fast at vel hadde nordmennene sine gode sider, men de egnet
seg ikke som arbeidere. De drakk nemlig som svamper og ynglet som
kaniner, så britiske kapitalister gjorde nok klokest i å
legge sine investeringer til tryggere og mer velorganiserte områder
som India. Briter har også i ramme alvor beskrevet nordmenn
som ´de rene zoofytterª som mangler selv det mest elementære
tegn på vidd og humor.
Rent bortsett
fra at de etter mye om og men satte industrialiseringen i gang her,
har britene også det fortrinn fremfor de fleste andre folkeslag
at opptil flere av dem vet omtrent hvor Norge befinner seg. I den
klassiske Donaldserien ´The Lemming With The Locketª
fra siste del av femtitallet, røper nordamerikaneren Carl
Barks at også han, til tross for at han lever i Burbank, California,
har hørt om Norge. I denne fortellingen reiser Skrue, Donald
og guttene nemlig til Vestlandet på jakt etter et lemen som
har stukket av med koden til Skrues pengebinge. Det Norge de ankommer,
fortjener riktignok en aldri så liten kommentar. Her sprader
nemlig et større antall lysluggede og blåøyde
mennesker (langskaller?) omkring langs fjordene i bunad og vadmel,
mens de godmodig traller på gamle stev. Lite tyder på
at traktoren, bilen og vestlige klær er kjent i dette landet.
En typisk leserreaksjon fra norsk hold kan være at duverden,
jammen er Vestlandet noe for seg selv. En annen reaksjon kan være
at National Geographic, som var Barks' etnografiske kilde,
her må ha overgått seg selv i å romantisere og
folklorisere et sakesløst og uskyldig utland. Men selv om
begge disse forklaringene kan ha noe for seg, er kanskje den mest
relevante slutningen at dette landet ikke er som det engang var,
det vil si en gang på femtitallet. Vestlandet har i mellomtiden
etter beste evne metamorfosert seg til et McNoreg fullt av shopping
malls og fettstuer (også kjent som ´gatekjøkkenª).
Det eneste som er igjen noenlunde intakt fra Barks' Norge, er i
grunnen lemenvandringene og fjordene. Foruten et og annet utstoppet
stabbur.
Selv i fjerne
strøk hører man av og til om Norge, men slett ikke
så ofte som patriotene av og til hevder når de sier
at den og den er mer berømt i utlandet enn i Norge. Vis meg
én nordmann som er mer berømt i et hvilket som helst
utland enn i Norge, og jeg river i en dobbel akevitt. Det hevdes
riktignok med en viss sannferdighet at mange sydamerikanere har
hørt om Thor Heyerdahl og at endel filminteresserte newyorkere
kjenner til den berømte Swedish actress Liv Ullmann.
Enda flere har hørt om svenska synden, og ettersom
Skandinavia totalt sett er et mer utbredt begrep enn Norge, smitter
denne kunnskapen noe over på oss. Under mine opphold på
sydhavsøya Mauritius har jeg således stadig mottatt
hint om at skandinaviske kvinner skal være så lette
å fikse; noen tusen unge mauritiere har nemlig sett filmen
Six Suèdoises en Grèce (´Seks svenske
piker i Hellasª), en mykpornografisk film om en Interrailtur.
Stadig flere utlendinger har i våre dager også hørt
om nordmennenes barbariske og hjerteløse hvalfangst, og tro
det eller ei, i løpet av seks måneder på en annen
sydhavsøy, nemlig Trinidad, traff jeg en samfunnsviter som
kjente til fru Brundtland og ideologien om bærekraftig utvikling,
og en skredder som hadde sydd dresser for norske sjøfolk
i hine hårde, da norske sjøfolk ennå fantes.
´Jeg kan til og med et norsk ord,ª sa han ivrig. ´Buux.
Buux. It means trousers, right?ª For de fleste trinidadere
var jeg naturligvis bare en crazy honky, ifølge den
samme logikken som aktiviseres når endel nordmenn omtaler
svarte mennesker som ´negreª, hva enten de kommer fra
St. Lucia eller Nigeria.
Under et opphold
på Mauritius registrerte jeg hele tre avisnyheter om Norge
i løpet av like mange måneder. Alle var plassert under
rubrikker av typen ´Vår pussige verdenª. Den første
handlet om en dame som hadde bygget et stillas midt i hovedstaden
(på Karl Johan?) hvor det stod med gigantbokstaver at hun
var høyt kvalifisert arbeidskraft og søkte jobb. Øverst
på det fire meter høye stillaset tronet damen selv,
og telegrambyråets korrespondent tilføyde skjelmsk
at hun vel nå stod øverst på listen og vel så
det. Nyhet nummer to var en liten notis i en ukeavis, som kunne
melde at en mann utenfor Oslo i Norge hadde hatt tusenvis av rotter
i huset sitt, som han så hadde flyttet fra uten å melde
fra om rottene. De lokale myndighetene skulle visst ha hatt et skikkelig
strev ikke bare med å få tatt innersvingen på
rottene, men også med å finne ut hva mannen egentlig
skulle med rottene. Den siste nyheten, plassert i kuriosa-spalten
i en av landets beste aviser, gikk ut på at nordmennene nå
hadde funnet ut at EF representerte Dyret i Åpenbaringen;
kilden var noen kristelige vestlendinger som hadde fremmet synet
offentlig i den lokale EF-debatten. Denne Reuter-korrespondenten
hadde åpenbart ikke brydd seg med å spørre et
representativt utvalg nordmenn om de var enige. (I parentes bemerket:
Er det noen som lurer på hvorfor nordmenn flest anser arabere
flest for å være frådende islamske fundamentalister,
gitt at oppgaven med å fortelle oss hvordan verden ser ut
er overlatt til medier av denne typen?)
La oss først
som sist se det i øynene: Norge er et lite land, og det er
slett ikke sikkert at utlendinger flest er spesielt opptatt av det
-- Lillehammer-OL eller ikke Lillehammer-OL. De fleste utlendinger
har aldri hørt om Norge, men det kan kanskje være en
trøst at en god del av dem ikke har hørt om Sverige
heller. Og av dem som har hørt om Norge, iallfall blant europeere,
er det bare våre nordiske naboer og britene som vil være
ved at vi er vennlige, mens ingen vil beskrive oss
som glade! Dette går iallfall frem av en europeisk
meningsmåling som nylig ble publisert; vi får bare krysse
fingrene og håpe at noe var alvorlig galt med metodikken.
Våre
nabofolk vet i det minste at Norge ikke er hovedstaden i Sverige,
og selv om de er mest opptatt av å mobbe hverandre, har både
dansker og svensker sitt å melde om sin skandinaviske lillebror.
Svenskenes stereotypier minner ellers ikke så lite om britenes.
En typisk norskevits går som følger: ´Spørsmål:
Hva heter filmen Jaws på norsk? Svar: Kjempetorskenª.
Når det
gjelder danskenes stereotypier om nordmenn, rent bortsett fra at
dansker generelt er ute av i stand til å skille mellom svensk
og norsk språk, kan det være interessant å merke
seg at i en nylig utkommet bok om dansk identitet, refererer forfatteren
en undersøkelse om hvordan danske syvendeklassinger betrakter
sine naboer. Svenskene er, ifølge skolebarna, ´formelle,
humorforladte og autoritetstroª, mens finnene ´kører
vildt i bil og drikker megetª. Nordmennene, derimot, ´er
meget nationalistiske og lidt bondske. Men ellers er de okay.ª
Ha ha, det var sgu' søtt, eller hva? Av barn og fulle folk
osv.
Noe mindre
søt er kanskje Richard Hills internasjonale mega-bestseller
We Europeans, hvor Norge omtales som ´en øy
av dyd i et nordisk hav av lettsindighetª. Mannen burde sannelig
ha tatt seg en tur på Karl Johan klokken halv tre natt til
søndag, eller ha konsultert sex-sidene i den radikale dagsavisen
Dagbladet, som i flere år var tettpakkede med telesexannonser
med forlokkende tekster av typen ´Ta meg hardt nå!ª,
´Sexgale "Nymfe-Anna" fra Frogner har barbert seg
for deg!ª osv. osv. ad nauseam, og hvor de såkalte
massasjeinstituttene også lenge hadde sin faste plass, om
enn på en noe mer diskret måte, med rubrikkannonser
som blant annet forsikrer det norske folk om at ´Serviceinnstilt
betjening tilbyr flere typer massasjeª. Det var ikke det norske
folks iboende puritanisme som fikk Dagbladet til å fjerne
de lukrative sex-annonsene, som nå lever videre i mer sjuskete
publikasjoner; det var de ansattes krav som til slutt ble innfridd.
En øy
av dyd? Pøh! Hill er også åpenbart dårlig
informert om de iherdige forsøkene på å avskaffe
Vinmonopolet, og skriver at en ´meningsmåling blant
1000 nordmenn i 1991 konkluderte med at 80% er enige i påstanden
om at nordmenn er skeptiske til nye ideer, og 70% mener at frykten
for å dumme seg ut er et nasjonalt problemª. Mannen tillater
seg endog å undre seg over den norske aggressiviteten i den
internasjonale julenissestriden, hvor det hårdnakket hevdes
fra norsk hold at julenissen er fra ´byen Drøbakª,
for i alle land utenfor Norge er det velkjent at julenissen ble
født i Rovaniemi i 1602. Påstår den frekke briten,
som lite har forstått om hva som virkelig betyr noe når
man forsøker å tilkjempe seg en plass på verdenskartet.
Og mens vi
først er i gang: Noen dager etter at det var blitt allment
kjent at miljøvernminister Thorbjørn Berntsen hadde
fornærmet sin britiske kollega med et saftig norsk kraftuttrykk,
tok den britiske avisen The Sun til motmæle ved å
trykke ´20 ting du aldri vil trenge å vite om Norgeª.
Blant avisens funn var opplysningen om at norskinger flest legger
seg før ti om kvelden, at 80% av befolkningen innrømmer
at de hater alle som finner på noe nytt (dette må skrive
seg fra samme meningsmåling som Hill refererer noe mer nøkternt),
at en halvliter koster fire pund og at favorittdrikken følgelig
er melk, samt at Melodi Grand Prix, som Norge har vunnet én
gang, er det mest populære TV-programmet. Ellers bringer avisen
blant annet en beskrivelse av nasjonalretten, nemlig fårikål
(kål, fårekjøtt, salt og pepper som først
skal koke i tre timer og deretter stå og godgjøre seg
i et par dager), og av ´Norge Rundtª.
Dette får
klare seg i denne omgang. La oss heretter få slippe disse
lettvinte og frivole utenlandske fordommene om oss selv, og holde
oss til utlendinger som tar oss på alvor, om vi kan
finne noen. Kanskje i Tyskland? Tyskere er jo alvorlige og seriøse
mennesker, ikke helt ulike oss selv, eller hva?
Et av de mest
omdebatterte utenlandske skriftstykker om Norge må i alle
fall være essayet Norsk utakt (den tyske tittelen Norwegische
Anachronismen ble åpenbart for sterk for den norske forleggeren),
som utkom på midten av åttitallet. Her tegner Hans Magnus
Enzensberger et svakt ironisk, men alt i alt vennlig bilde av det
han oppfatter som det særnorske. Enzensbergers Norge er et
paradoksalt samfunn, som fremdeles i mangt og meget er et tradisjonelt
bygdesamfunn helt i utkanten av Europa, men som samtidig er et av
verdens mest moderne og avanserte samfunn innen blant annet statsforvaltning
og utvikling av visse former for høyteknologi. Enzensbergers
diagnose blir sammenfattet slik: ´Norge er i dag Europas største
folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium.ª
Boken vakte oppmerksomhet da den kom, og er fremdeles et referansepunkt
når norsk identitet diskuteres. Mange følte seg karikert
av tyskeren; mange følte at han overforenklet, men mange
kunne også med letthet kjenne seg igjen iallfall i noen av
Enzensbergers beskrivelser. Nordmenn flest er lykkelig uvitende
om Enzensbergers dramatikk, poesi og samfunnskritikk, men at han
i likhet med skøyteløperne Ard Schenck og Kees Verkerk
kan omtales som norgesvenn -- den største hedersbetegnelse
som kan bli noen utlending til del -- har ganske mange fått
med seg. Enzensberger likte jo ikke Sverige, som han skrev en artikkelserie
om noen år tidligere, der han beskrev nabolandet som et kaldt
og maskinmessig samfunn hvis innbyggere med demokratiske midler
hadde innsatt et autoritært regime som de adlød uten
å mukke. Kulturanalytikeren Odd Børretzen er inne på
samme tanke når han skriver: ´Svensken adlyder alle
lovene, nye eller gamle, punktum. Nordmannen adlyder også
lovene, men han protesterer og skriver leserbrev i aviseneª.
Enkelte norskinger vil faktisk gå så langt som til å
sammenligne svensker med hunder: De er alltid lydige og optimistiske,
som regel helt uten grunn. Når Staten ber en svenske om å
gjøre noe, hevdes det, så gjør han det!
Nordmennene er nok også lydige, men ikke i samme grad som
svenskene. Og det viktigste er, som kjent, å slå svenskene.
Men stort sett
er de vel norgesvenner, utlendingene? Jeg er redd svaret er både-og.
I den grad de har hørt om det, synes de i det minste at Norge
er eksotisk. En slik karakteristikk gjelder trolig også for
utlendinger som har tilbrakt en smule tid her. Argentineren Eduardo
Archetti tilstod en gang i et fjernsynsprogram at ´for meg
er skigåing en form for torturª. Ved en annen anledning
sammenlignet han argentinsk og norsk kultur ved å forklare
at ´i Argentina ber vi hverandre på biff og en god vin.
I Norge er det i stedet skitur og blåbærsuppeª
-- men det ryktes at professor Archetti er i ferd med å modifisere
sitt syn på skigåing etter å ha ligget værfast
drøyt tyve år i snølandet.
Polsk-norske
Nina Witoszek bekrefter Archettis syn i sine studier av nordmennenes
forhold til naturen, og betoner den norske oppfatningen, som ikke
minst er typisk for norsk filosofi, om at naturen i grunnen er bedre
enn kulturen. For egen regning vil jeg å tilføye at
det tør være et norsk særtrekk at man først
må være fjellklatrer for å kunne bli filosof her
i landet, og at vår tids ledende norske filosof tilbringer
store deler av året i en fem kvadratmeter stor hytte på
snaufjellet, hvor han fører meditative samtaler med steinene
i røysa utenfor. Noe for en Sartre eller en Voltaire?
En annen utenlandsk
samfunnsviter, malayisk-norske Long Litt Woon, har i stor detalj
beskrevet hvordan hun etter mange år i Norge omsider lærte
å gå på tur, noe som ikke er en opplagt
ferdighet for en dame som er oppvokst i Kuala Lumpur. Hvor mange
pakistanere møter man egentlig i Marka en gjennomsnittlig
søndag formiddag, og hvor mange vietnamesiske og iranske
flyktninger er å treffe med full oppakning i Jotunheimen i
påskeferien? Er de unormale eller bare unorske? Da noen busslaster
bosniske flyktninger ble plassert i et gammelt, ombygget asyl i
Luster i Sogn våren 1993, begynte de snart å føle
seg rastløse. Stedet var stille og isolert, og passet dårlig
som rekreasjonssted for folk som var vant til å ha andre mennesker
rundt seg og som dessuten -- en liten, men ikke helt uvesentlig
detalj -- hadde ekkoet fra skrik og granateksplosjoner liggende
på trommehinnen. Da de klaget, svarte departementets politiske
rådgiver at han ikke kunne forstå at bosnierne var misfornøyde.
De var jo blitt plassert på et av Norges mest naturskjønne
steder!
Ytterligere
en utlending, nordamerikanske Anne Cohen Kiel, har ellers fortalt
hvordan hun etter mye strev lærte å tilpasse seg Den
store norske stillheten. Kort etter sin ankomst stod hun på
trikkeholdeplassen ved Kringsjå studentby, på vei til
universitetet i Oslo. På samme holdeplass stod en eldre dame.
´Hei!ª sa Annie. Damen krøp sammen og lot som
om hun ikke hørte. ´Er det ikke pent vær i dag?ª
spurte Annie og smilte til damen, som gjorde et forgjeves forsøk
på å synke i jorden. Annie regnet med at damen var gal
eller syk, men etter noen års tilværelse i dette landet
gikk det opp for henne at hun her hadde vært utsatt for en
helt normal type oppførsel. Det er jo en grunntanke i dette
landet at mennesker i utgangspunktet er onde eller iallfall i prinsippet
ubehagelige å ha med å gjøre, og at det derfor
gjelder å spre dem over et størst mulig område.
Norske postkort, som sjelden eller aldri viser frem et eneste norsk
menneske, tyder på at hypotesen kan ha noe for seg.
Den tsjekkisk-norske
forfatteren Michael Konupek har vært interessert i et annet
aspekt ved det norske, nemlig motsetningen mellom liv og lære.
Både utlendinger og nordmenn får jo alltid høre
at nordmenn er formelle og millimeterrettferdige inntil det vanvittige
-- at det neppe finnes korrupsjon her, og om det likevel forekommer,
vil det umiddelbart bli oppklart slik at de skyldige kan få
sin rettmessige straff. I et avisintervju i 1992 forklarte Konupek
at han i sin uendelige naivitet lenge hadde trodd på denne
versjonen, men så oppdaget han at om man tilfeldigvis dumper
inn i et styrelokale i Norge, viser det seg at alle de tilstedeværende
har gått i samme klasse på Drammen gymnas.
Så langt
utlendingenes ondskapsfulle og misvisende raljeringer over vårt
land og dets folk. I tillegg finnes gudskjelov også en rekke
ikke-utlendinger, altså norskinger, som har forsøkt
å beskrive det særnorske. Enkelte, som historikeren
Kåre Lunden, har gått inn for det syn at det særnorske
kan sammenfattes i Bjørnsons ord ´Hus og hytte, men
ingen borgeª, og at vi derfor bør holde oss utenfor
EF. Andre slutter seg til en slik karakteristikk -- om ikke nødvendigvis
til den politiske konklusjonen. Det gjelder blant annet sosialantropologen
Hans Christian Sørhaug, som hevder at bygda er det
norske ur-totemet, altså det store, altoverskyggende symbolet
på kongeriket. Beboerne er festet til bygda gjennom røtter,
og den er ´preget av sosial nærhet og stabilitet, sammenvevde
sosiale nettverk og en grunnleggende idé om likhetª.
Hele Norge fremstår symbolsk som en bygd, hevder han, og insinuerer
dessuten at denne bygdemetaforen gjør oss sære og lite
imøtekommende overfor verden utenfor. Likhetsideologien og
det tette fellesskapet i bygda medfører nemlig ´at
bygda får klare sosiale grenser, og de(t) som er utenfor bygdas
grenser, finnes på en måte ikkeª. Koblet sammen
med en ´trø meg ikkje for næreª-holdning
kan denne tenkemåten fremstå, som i Marianne Gullestads
arbeider, som egalitær individualisme: folk er seg
selv nok, men de skal være prikk like allikevel. Helt uvesentlig
er det kanskje ikke i denne sammenheng at ordet likere er
synonymt med ´bedreª på enkelte norske dialekter.
I norsk politisk
diskurs har ´likhetª en vakker klang og kan sammenlignes
med begreper som ´rasjonalitetª hos en spillteoretiker
eller ´renhetª hos en troende brahmin. Kanskje var det
derfor Sigurd Hoel hevdet at høyrefolk i dypet av sitt sinn
skammet seg over at de var høyrefolk, ettersom det blir oppfattet
som unorsk å være tilhenger av klasseforskjeller.
En annen antropolog,
Tord Larsen, gir til kjenne en analyse av det særnorske som
passer godt sammen med Sørhaugs overveielser. Det er masser
av bygderomantikk i dette landet, bemerker begge to, men knapt noe
byromantikk. ´Du kan få meg ut av Valdres, men du får
aldri Valdres ut av meg,ª hevder Skiens-gutten Larsen som eksemplifisering.
´Folkeminnevitenskapen har inntil nylig neglisjert bylivet
ut fra antakelser om at det ikke har tradisjon, og at hvis det har,
så er den i hvert fall ikke bevaringsverdig. Den er ikke gammel
og "ekte" nok,ª skriver Sørhaug. Larsen beskriver
på sin side hvilken strategi nordmenn følger når
de motstrebende bryter opp og flytter til byen: ´Nordmannen
foretar en myklanding i denne moderne metropolitiske verden ved
å gjøre som bonden i byen. Og hva gjør han?
Han tar inn på Kaffistova. Der avviser han byens livsform,
som er en meny à la carte, og spør etter den ferdig
sammensatte dagens rett.ª
Et beslektet
poeng hos Larsen er det han kaller de norske pakkeløsningene.
Er du en sånn en, må du også være en sånn
en, ikke sant. Går du i Sigrun Berg-skjerf, må du også
være mot atomvåpen (husk at dette ble skrevet tidlig
på åttitallet). Er du mot apartheid, må du også
være for PLO. Er du mot privatbilismen, må du også
være mot utbygging av Altavassdraget og helst for biologisk
dyrkede grønnsaker. Og så videre. Alle mennesker, hevder
Larsen, må kunne innordnes under en norsk ´hovedvirkelighetª
som henger sammen på en logisk konsistent måte.
Det er med
andre ord ikke lett å ha tilhørighet til en storby
i Norge, hevder de to antropologene. Storbyen er altfor kaotisk,
for full av forskjellige typer mennesker og for vanskelig å
tilpasse den norske likhetsideologien. Det sier seg selv at det
går dårlig med forsøk på pluralisme i et
slikt samfunn, fullt som det tilsynelatende er av misjonærer
og mennesker som ikke tåler inkonsistens og uenighet. I alle
fall er det tryggest å spre folk mest mulig, for å unngå
at hovedvirkeligheten klapper sammen ved at de ulike gruppene oppdager
hvor forskjellige de faktisk er. I så fall ville de kanskje
bli svimeslått av akutt fremmedfrykt.
En sammenligning
av et veikart over Norge med et veikart over Frankrike tyder ellers
på at desentraliseringstanken har lykkes ganske godt her.
Ordet Utkantnorge har en nesten like sakral klang blant politikere
som ordet likhet, og da oslopolitikeren Marit Nybakk i 1992
antydet at Oslo også var et distrikt med krav på arbeidsplasser,
ble det et gruoppvekkende spetakkel i flere nasjonale massemedier.
Innbyggerne i København betaler faktisk lavere skatt enn
andre dansker på grunn av de høyere leveomkostningene
i byen. Man kan bare tenke seg reaksjonene om noen skulle foreslå
en lignende ordning i Oslo...
Både
Larsens og Sørhaugs artikler ble trykt i en artikkelsamling
redigert av Arne Martin Klausen i første halvdel av åttitallet,
Den norske væremåten. I denne boken bruker en
gruppe antropologer sine teorier og metoder, som vanligvis er forbeholdt
studiet av ´eksotiskeª samfunn, for å analysere
det moderne norske samfunn. Bidragene spenner fra artikler om bunader,
lokal ´stammetilhørighetª og landskappleik til
analyser av den sosialdemokratiske ideologi og den norske ´saklighetenª.
Sistnevnte tema bringes på bane av Eduardo Archetti, som fremhever
trangen til konsensus som karakteristisk for nordmenn flest, som
ifølge Archetti ville foretrekke et dårlig kompromiss
fremfor en skikkelig krangel. Var det noen som nevnte storflyplassaken,
denne særnorske unendliche Geschichte hvor kompromissløsningen
består i at de ulike løsningsforslagene byttes om med
jevne mellomrom?
Archetti har
også bemerket en nærmest sykelig trang til formell
rettferdighet blant nordmenn. Dette innebærer at man gjør
opp for seg så fort som mulig for å unngå
å havne i takknemlighetsgjeld. I andre samfunn risikerer man
rett som det er at folk spanderer drinker, kaffekopper eller for
den saks skyld et måltid mat, uten at det anses som god takt
og tone å betale dem tilbake umiddelbart. I Norge, mener Archetti,
sitter folk derimot klare med femmeren idet man kommer med kaffekoppen
til dem. Slik unngår de å knytte for tette bånd
til andre mennesker.
Dette perspektivet
er lett å forene med Larsens og Sørhaugs analyser.
Et av Larsens hovedpoenger går jo ut på at nordmenn
mangler en selvbevisst bykultur, og at vi derfor har flyttet bygdas
idealer til byen når vi er blitt urbanisert. Byens myldrende
mangfold betraktes som suspekt og uredelig, og de overfladiske bekjentskapene
man knytter i en storby, blir oppfattet som risikable. Derfor er
det tryggest å gjøre opp for seg så fort man
kan. Vi beskyldes med andre ord for å mangle den fleksibilitet,
den toleranse, belevenhet og vidsyn som er typisk for moderne bykulturer.
´Du kan få meg ut av Valdres, men du får aldri
Valdres ut av meg.ª Denne holdningen, i den grad den fremdeles
dominerer, får åpenbare konsekvenser for nordmenns evne
til å tolerere og godta fremmede folk som lever på en
annen måte enn de selv. Det er liten tvil om at Norge ble
urbanisert meget sent sammenlignet med andre europeiske land. Det
er ikke mange oslofolk som har fire besteforeldre fra Oslo, og mange
-- kanskje et flertall -- av hovedstadens innbyggere ´kommer
fraª et annet sted. Selv hyperurbane mennesker som oslopolitikerne
Hans Svelland og Albert Nordengen reiser ´hjemª til jul,
og ´hjemª vil da si en eller annen bygd i det indre Østland.
Da fjernsynsjournalisten Karin Westrheim ble intervjuet om sitt
forhold til Oslo, ved avslutningen av en programserie hun hadde
laget om byen, sa hun at det ved Oslo hun satte størst pris
på, var Nordmarka -- altså den delen av byen som ikke
er by. Med slike venner ville Oslo ha klart seg utmerket uten fiender.
Det er nok
riktig at utlendinger ofte klager over hvor vanskelig det er å
knytte vennskap med nordmenn. Nordmennene, hevder de, virker mistenksomme,
mutte og tause der de står og venter på Sinsentrikken,
mentalt sett bare såvidt ute av fjøset. Det er også
blitt påstått at de fleste nordmenn bare våger
å henvende seg til fremmede når de er fulle (men da
snakker de til gjengjeld engelsk).
´Hvis
du ikke har vært her før, så har du ikke noe
her å gjøre,ª er tittelen på en artikkel
om norsk ideologi. Her forklarer Hans Christian Sørhaug og
Jorun Solheim hvordan det kan ha seg at man bør ha vært
et sted før man kommer dit for første gang. Ellers
finner man nemlig ikke veien. Ifølge forfatterne gjelder
dette minst like mye for byene som for landsbygda, og deres hovedeksempel
er T-banen i Oslo, hvor ørsmå skilt angir hvilken stasjon
man befinner seg på. ´Tar du T-banen til Veitvet, bør
du ha gjort det før du gjør det første gang.
Går du av på Linderud, er det din egen feil. I tillegg
til å være dumt, er det dessuten ikke så rent
lite moralsk suspekt. Det viser at du er en fremmed.ª
Ifølge forfatterne har man flyttet bygda inn til byen, med
de umåtelige praktiske problemene dette innebærer. For
bylivet forutsetter at et større antall mennesker til enhver
tid er fremmede for hverandre og for omgivelsene.
Et ganske sentralt
aspekt ved bygdekulturen, som altså hevdes å være
like fremtredende i byen som på bygda, er Den store norske
stillheten, som er blitt analysert grundig av Marianne Gullestad
i et essay hvor hun forsøker å forklare det norske
begrepet ´fred og roª for utlendinger. En innvandrer
ble for noen år siden invitert på skitur av en norsk
kollega. Han holdt seg like bak verten i sporet, og plapret i vei
om felles anliggender. Vel fremme fortalte verten at han mange ganger
hadde gått denne turen sammen med sin far. ´Men da pratet
vi ikke.ª En svensk journalist som forsøkte å
intervjue Tarjei Vesaas, kunne bekrefte eksistensen av et slikt
kulturtrekk og måtte vedgå at det var nesten umulig
å få et eneste ord ut av forfatteren. Hans kone var
heldigvis noe mer snakkesalig. Britene, disse skadefro byfantene,
eller byklæddene som man visstnok sier i Østfold,
har faktisk opprettet begrepet ´Norwegian charismaª for
å karakterisere mennesker med sjarm som en trestokk.
Et beslektet
fenomen er naturligvis puritanismen, som ifølge flere
forfattere stikker dypt til tross for den langt fremskredne avkristningen
av landet. Den sies å få sitt uttrykk som moralisme
og likhetstrang (Norge som en nasjon av fire og en halv million
misjonærer), og som skepsis til nytelse for nytelsens egen
del. Her finnes det intet jenseits von Gut und Böse,
altså hinsides godt og ondt. Alt er enten moralsk forsvarlig
eller moralsk forkastelig, og er det ingen av delene, er det dekadent
og derfor moralsk forkastelig. I henhold til offisiell norsk ideologi
skal man lide for deretter å kunne nyte. Først etter
å ha fullført en tøff og dypt smertefull skitur
i isnende kulde har man muligens lov til å ta seg en sigar
og en enkel whisky. En nordmann som mangler interesse for friluftsliv,
er ingen god nordmann ifølge rådende oppfatninger om
hvordan nordmenn bør være. Hyttelivet anses for å
være bylivet overlegent, blir det hevdet fra autoritativt
hold, og helst bør hytta mangle strøm og innlagt vann.
Enkelhet
og naturlighet er begreper som ofte er blitt brukt for å
beskrive nordmenns forhold til bygd, natur og hytte. I utgangspunktet
er det opplagt at nordmenn har lite å skryte av med hensyn
til grandeur. Man trenger bare å sammenligne Slottet
i Oslo med slottene i Stockholm og København for å
se dette. Norsk mat, slik den presenteres av kjente nasjonale cuisiniers
som Arne Brimi, skal være enkel og naturlig ifølge
en slik oppfatning. Det kunstferdige og gjennomkultiverte er suspekt:
Det bryter med likhetstanken, puritanismen og tradisjonen.
Nisselua
er et symbol som sammenfatter mye av den hjemlige debatten om norsk
særpreg, og som også antyder at den nasjonale konsensus
neppe er så grunnleggende som mange gjerne vil tro. Nisselua,
denne opprinnelig svenske, røde ulluen som landets nisser
bærer, særlig ved juletider, er i løpet av de
siste årene blitt et sentralt, men flertydig symbol på
norsk nasjonal identitet. Å trekke nisselua nedover ørene
blir generelt ikke betraktet som en særlig intelligent handling,
men blir vel heller sammenlignet med strutsens angivelige hang til
å stikke hodet i sanden. Som symbol står nisselua, som
ofte bæres av skiløpere, for den intime forbindelsen
mellom norskheten og livet i den frie naturs umiddelbare nærhet,
og synes dermed å presentere nordmennene som usofistikerte
og litt klossete bønder ute av stand til å bevege seg
med eleganse og stilsikkerhet i et komplisert moderne miljø.
Enkelte nordmenn har faktisk forsøkt å snu denne opprinnelig
negative stereotypien på hodet ved hårdnakket å
insistere på at det er positivt å gå med
nisselue. Således kunne nestlederen i Nei til EF bli belønnet
med kraftig applaus da han bekjente, på et folkemøte
i Nordland i 1992, at han følte seg som en bonde når
han reiste til Brussel. Under annen verdenskrig var nisselua et
symbol på motstand mot okkupasjonen, og den ble faktisk forbudt
av tyskerne; tro om den ikke er i ferd med å etablere seg
som et nasjonalt symbol igjen?
En typisk selvdefinisjon
av den norske ´personlighetª ville normalt fremstille
den som formell og litt stiv, men oppriktig inntil det naive. I
et galant forsøk på å forsvare nordmennene mot
beskyldninger om at de er kalde og mangler lidenskap, har professor
Archetti minnet oss om den velkjente norske institusjonen festen,
hvor deltagerne riktignok ofte har med sin egen vin, men hvor en
viss joie-de-vivre og hedonistisk uansvarlighet for én
gangs skyld kommer til overflaten.
Det siste tiårets
store interesse for å begrepsfeste det norske kan meget vel
betraktes som en form for dårlig tro i eksistensialistisk
forstand: Når man snakker og tenker for mye på sin identitet,
slutter man å være bærer av identiteten; i stedet
forsøker man bevisst å spille seg selv som en rolle.
Den andres blikk blir avgjørende for ens egen selvfølelse.
Sagt på en annen måte, med sosiologen Zygmunt Bauman:
Det sikreste tegnet på at man ikke lenger har et tett og nært
Gemeinschaft, er at man ustanselig snakker om at man har
det. Som en tidligere ansatt i Mannsrolleutvalget oppgitt uttrykte
det, etter å ha lest nok en forståelsesfull utredning
om menns seksualitet: ´Når du går rundt og snakker
om tissen din hele dagen, er det ikke sikkert du gidder å
trekke den frem om kvelden.ª
Samtidig er
den navlebeskuende identitetsjakten, regisseringen av inderlighet
og samhørighet (som den iallfall delvis medieskapte folkejubelen
ved internasjonale sportsstevner) og kommersialiseringen av identitet
(som i forbindelse med Lillehammer-OL) gjennomgående trekk
ved moderne samfunn. Anthony Giddens omtaler denne tendensen til
selvopptatthet som refleksivitet og insinuerer endog at moderne
mennesker er hobby-sosiologer som bruker store deler av fritiden
på å forstå seg selv og sitt samfunn.
Summen av de
mange analysene av norsk identitet og norsk væremåte
fra de siste årene gjør det mulig å fremsette
noen foreløpige arbeidshypoteser, som det heter, om hva som
kjennetegner disse menneskene som er norske statsborgere. Stort
sett henger hypotesene intimt sammen, og skaper til sammen en kraftig
pakke av nøysomhet, likhetstrang, bygderomantikk, moralisme,
idealisering av det enkle og en dyp skrekk for alle slags forskjeller,
selv de kjønnsmessige.
1. Egalitær
individualisme. Oversettelse: Nordmenn er skeptiske til sine
naboer, men insisterer like fordømt på at de skal være
like dem selv. Dette henger sammen med
2. Saklighet
og oppriktighet. Nordmenn går rett på sak, er seriøse
og diskuterer seg frem til enighet. Nyttig er riktig et honnørord
i norsk sammenheng. Dette henger igjen sammen med
3. Pakkeløsninger.
Det finnes bare et begrenset antall ´typerª av nordmenn,
og de har værsågod å være skrudd sammen
på vedtatte måter.
4. Bygda.
Selv om halvparten av nordmennene bor i byer, er det norske selvbildet
ruralt. Det nordmenn oppfatter som typisk norsk, er et småbruk
i en fjelldal. Det er derfor Norge, i Enzensbergers ord, har 54
flyplasser for en befolkning på fire millioner.
5. Enkelhet.
Ettersom vi mangler en stolt militær historie og har en lite
ærefull politisk historie, ettersom haute cuisine aldri
utviklet seg i landet og ettersom likhetstanken gjør det
utstuderte og ekstravagente suspekt, dyrkes det enkle som
verdi i seg selv. Denne verdien henger sammen med
6. Naturen.
Norge inneholder mye natur og få mennesker, og intet er mer
... unnskyld, naturlig i en slik situasjon enn å gjøre
naturen til et nasjonalt symbol.
7. Puritanisme.
Gode, solide nordmenn -- fra pinsemenighetene til ml-bevegelsen
-- er opptatt av den ene sanne sannhet og den ene gode moral, og
de elsker å moralisere -- noe som opplagt har mye med likhetsideologien
å gjøre.
For å
si det rett ut: Det norske selvbildet er ruralt, puritansk, egalitært
og alt i alt bondsk. Og man kunne tilføye: Nordmenn er nasjonalistiske
og lider av et langt fremskredent moralsk merverdskompleks -- de
er moralske verdensmestere på bortebane. Begge disse trekkene
kan med letthet gjenfinnes i utenlandske oppfatninger av nordmenn,
for eksempel hos Nefise Özkal, som i en bitende satire over
behandlingen av fremmede folkeslag i norske medier konkluderer med
at ´geografisk er Norge i Nord-Europa, men psykologisk sett
er det i Himmelenª.
Men tro om
ikke de faktisk eksisterende nordmennene er noe annerledes enn de
grove generaliseringene skulle tilsi; iallfall en del av dem? En
første test kunne være denne: Hvor mange av de norske
nordmennene som har skrevet om det ´typisk norskeª, kan
med hånden på hjertet si at analysene passer i forhold
til dem selv?
Kulturanalysene
fra åttitallet stemmer saktens brukbart med det dominerende
norske selvbildet, men det som virkelig er interessant, er hvordan
dette selvbildet henger sammen med faktiske forhold. Fremfor alt
er bygdetenkningen (´egentlig bor vi i bygder alle sammenª)
opplagt et utslag av noe man kan kalle kompensatorisk bruk av ideologiske
symboler: Når vi ikke lenger bor i bygder, gjør det
godt å snakke om at vi ´egentligª gjør det.
Eller vi kan snakke om det ´typisk norskeª i tredje person
som bondsk for å distansere oss fra det, for å drive
den onde bygdeånden ut av våre egne liv.
Det er også
grunn til å mistenke at mange av forsøkene på
å sirkle inn det norske i en ikke ubetydelig grad er preget
av kulturelt etterslep (til forfatternes unnskyldning må det
sies at Norge har forandret seg ganske mye i løpet av de
aller siste årene). Selv om pene borgere stadig går
i Marka på søndager, er det flere og flere nordmenn
som foretrekker å tilbringe søndag formiddag i sengen
sammen med The Observer og eventuelt et annet menneske. Og,
som Brit Berggreen har skrevet; selv om norsk identitet på
død og liv skal være rural, er fiskeren faktisk
like typisk som bonden i denne sammenheng, selv om denne
gruppen er blitt avspist med smuler i den offisielle nasjonsbyggingen.
Det er blitt
mye snakk om hva som er typisk norsk. La mitt beskjedne bidrag til
floraen av norskhetsdefinisjoner være denne: Det er typisk
norsk å betale forskere, gjerne med offentlige midler, for
å utrede hva som er typisk norsk. Når kontraktene inngås
og sjekkene skifter eier, forventer vi så analyser som på
samme tid er kjærlige og ironiske -- Hans Magnus Enzensberger
satte nok en presedens her -- og som nok en gang forteller oss at
nordmenn er nøysomme, ærlige inntil det naive, redde
for intimitet, egalitære og glade i natur og desentralisering.
De som skaper
markedet for disse studiene, går øyensynlig ut fra
at det eneste vi liker bedre enn å lese om oss selv, er den
voyeuristiske skadefryden vi føler når vi kan hånflire
av naboens tåpeligheter. Bøkene om norskheten tilfredsstiller
dermed både kikkertrangen og narsissismen. I en fjern fortid,
altså for minst ti år siden, ville slike bøker
ha blitt klassifisert som overbygningsstudier. De handler nemlig
mer om ideologi, symboler og oppfatninger enn om økonomi
og politikk. I vår egen umarxistiske tid passer merkelappen
kulturforskning bedre, og skulle noen fremdeles være frekke
nok til å påstå at det er økonomiske og
politiske årsaker til kultur, kan vi glatt svare at også
økonomi og politikk er kulturelle produkter.
Disse refleksjonene
gjør jeg meg etter å ha sittet og bladd i KULTs prosjektkatalog
for perioden 1986--91. KULT, må vite, er forkortelsen for
Forskningsrådets program om kultur- og tradisjonsformidlende
forskning. Programmet har tutlet og gått siden midten av åttitallet
og har finansiert over to hundre større og mindre prosjekter.
Hans Fredrik Dahl insinuerte en gang at det typiske KULT-prosjektet
handler om innvandrerbarns forhold til moderne medier. Akkurat dette
prosjektet har jeg til gode å finne, men prosjektkatalogen
viser i alle fall at de fleste prosjektene i høy grad er
samtidsorienterte og beskjeftiger seg med det moderne Norge: Her
er forskningsprosjekter om privatbilisme, parabolbarn, ferdighus,
bygdebyer, Lillehammer-OL, amerikaniseringen av landsbygda, ikke-kristne
religioner i Norge i dag og fjernsynets historie i Norge. Programkomitéen
har også funnet rom for bevilgninger til det litt marginale
og ved første øyekast småpussige, så som
prosjektene ´Produksjonsbetingelser for norske skjønnlitterære
debutant- og oppfølgerbøker i Norge 1960--1990ª,
´Ski i trøndersk kulturª og ´Tidssignaler.
En analyse av tidsreferanse i noen iranske elevers norske mellomspråkª.
På den annen side er det forbausende få av KULT-prosjektene
som tematiserer de mest splittende og opprivende aspektene ved ´det
norskeª, som målsaken, konflikten mellom by og land,
EF-striden og jappetidens brudd med den sosialdemokratiske tenkemåten.
(Eduardo Archetti later til å ha rett i at nordmenn lider
av en sykelig trang til enighet, noterer vi i margen.)
Forbausende
nok er det heller ingen som har tatt for seg naboen i norsk
kultur. Det er vel ingen land i verden som er kraftigere preget
av opprivende nabokrangler enn dette, hvor de fleste rettssaker
siden middelalderen har vært varianter av gjerdestolpekrangler.
Et karakteristisk eksempel fra nyere tid er den mye omtalte papegøyesaken
i Kristiansand, hvor en nabo gikk til sak mot en støyende
papegøye og dennes eier. Papegøyen ble dømt
til å ta en måneds ferie i året for at naboene
skulle få fred. En enda mer opprivende nabokrangel nådde
sitt klimaks sommeren 1993, da en gruppe bodøværinger
saget ned naboens bjerketrær mens han var på Sydenferie.
Trærne skygget for solen, og naboen var lite lydhør
for deres ønsker -- følgelig hadde de intet annet
valg enn å ta saken i egne hender.
Det lar seg
likevel gjøre å spore opp et og annet unntak fra regelen
om at akademiske forskningsprosjekter om det særnorske er
ukontroversielle. Jeg tenker ikke her på KULT-prosjektene
om privatbilismen og om innvandrernes situasjon, for selv om de
fleste nordmenn er positivt innstilt til privatbilismen og mindre
positivt innstilt til etniske minoriteter, er miljøvennlig
og humanistisk forskning fullkomment comme il faut i de fleste miljøer,
ettersom den er klart moralistisk. Jeg tenker snarere på prosjekter
som Frøydis Eidheims Sett nordfra, som handler om
sosial identitet i et kystsamfunn i Nord-Norge. Her kommer det ikke
bare for en dag at disse finnmarkingene betrakter Oslo og Sør-Norge
med dyp mistillit (det var vel neppe noen nyhet), men også
at de gir uttrykk for liten forståelse for samenes etnopolitiske
kamp, for å si det diplomatisk. Kort -- og mindre diplomatisk
-- sagt: De liker stort sett ikke samer, og mange av kystsamene
har selv lite til overs for det faktum at de er samer. Forskningsprosjekter
av denne typen viser ikke bare at Norge er et mangfoldig land hvor
folk har mye rart for seg, men også at det er et motsigelsesfylt
land, hvor det finnes lokale virkeligheter som ikke uten videre
lar seg innordne under noen ´hovedvirkelighetª uten at
minst én part blir forfordelt.
Jørgen
Lorentzen har, på oppdrag fra KULT-programmet, skrevet en
bok hvor han presenterer et utvalg av prosjekter for en bredere
offentlighet enn dem som har for vane å sluke alt de kommer
over av hovedoppgaver og forskningsrapporter. Norge, Norge...
begynner meget interessant med en presentasjon av ferdighusets
historie i landet; det sies jo at nordmenn er mer opptatt av hjemmet
sitt enn de fleste andre folk. Etter en famlende start på
tredvetallet ble ferdighusene populære fra sekstiårene
og utover, og de skiftende trendene i stil og arkitektur gjenspeiler
ideologiske og kulturelle strømninger. På syttitallet
var husene solide og skikkelige; på åttitallet skulle
de være flotte og prangende; i nittiårene er de fleste
ferdighusfabrikantene gått konkurs, og de overlevende satser
på nøkternhet og sosialdemokratisk nostalgi. Et poeng
som ikke har unnsluppet forfatteren, er at nordmenn generelt sett
stiller høyere krav til boligstandard enn mange andre folk:
at tyngdepunktet i norsk forbruk ligger i hjemmesfæren snarere
enn i det offentlige rom. Samtidig uttrykker ferdighusets popularitet
en sterk forankring i likhetsidealer. Drømmen måtte
jo være å få selveste kongefamilien til å
bo i et Block Watne-hus; først da ville vi virkelig ha et
sosialdemokratisk samfunn. (Et eget kapittel i boken er forøvrig
viet monarkiet, Norwegian style.) Ferdighuset viser seg å
være et tegn med mange betydningsnivåer, og det er en
glimrende idé å bruke det som utgangspunkt for en generell
kulturanalyse.
Privatbilen
viser seg også å være et meningstungt tegn i norsk
kultur, skjønt massekulten omkring biler og bilkjøring
vel uttrykker modernitet og individualisme heller enn ´typisk
norskhetª. På den annen side er det jo rent faktisk typisk
norsk å være typisk moderne, og bilen har vært
sentral i utviklingen av dagens Norge. Hva ville vel for eksempel
livet i distriktene ha vært uten privatbilen? Bilen er så
avgjørende for norsk kultur at den fremdeles er en viktig
premissleverandør i byplanlegging, bemerker Lorentzen, ´til
tross for at bilen er gjort til en av de store syndere i 70- og
80-åreneª. Den er ´en fullkomment magisk gjenstandª.
Flere fasetter
ved den moderne norske tilværelse føyes til utover
i boken, og ikke alle er like overraskende. Hyttelivet og den norske
hytteideologien vies et helt kapittel og kobles både til det
´typisk norskeª forholdet til naturen og den puritanske
trangen til å speke sitt kjød (for man skal jo helst
ikke ha strøm på hytta). Kapitlene om den kulturelle
amerikaniseringen av landet og OL-spetakkelet er ellers virkelig
kostelig lesning for den skadefro eller masochistiske nordmann.
Det eneste vi savner her, er i grunnen en raljerende satire over
de siste tredve årenes storflyplassdebatter.
Samlet viser
KULT-forskningen at Norge er et svært mangslungent og i grunnen
lite homogent land, selv om forskerne har fokusert lite på
motsigelser i det norske samfunnet. Denne forskningen dokumenterer
også med all ønskelig tydelighet at norsk væremåte
forandrer seg forbløffende fort.
En vanlig oppfatning
i mange land, og ikke bare i Norge, er at det først og fremst
er de små og svake folkene som har problemer med å definere
sin identitet. Et blikk nordover ville lett kunne motbevise en slik
antagelse. Samene, spesielt fjellsamene, har i løpet av drøye
tredve år gått gradene fra å være et fragmentert
lite folk uten selvrespekt og fellesskapsfølelse, til å
bli en selvbevisst kulturbærende gruppe med en samlende, sterkt
folkloristisk ideologi og klare politiske krav, og er nå i
ferd med å legge de nasjonalistiske barnesykdommene bak seg.
På nittitallet fremstår samene alt i alt som en modnere
og mer nyansert etnisk gruppe enn nordmennene. Det er lite etnofascisme
og identitetsterror blant dem, og man kan like gjerne være
rocker som reindriftssame i Karasjok -- uten at man dermed blir
oppfattet som ´mindre samiskª.
Hvis vi beveger
oss i motsatt retning, vil vi raskt støte på en nasjon
som ofte blir oppfattet som selvsikker og selvbevisst, og ofte som
direkte aggressiv og imperialistisk. ´Slik blir tyskerne åpenbart
oppfattet i store deler av Europa,ª skriver Diana Forsythe,
som har gjort antropologisk feltarbeid på tysk identitet.
Det er iallfall hevet over tvil om at man må forholde seg
til Tyskland om man ønsker å forholde seg til Europa.
Landet ligger midt på kontinentet og har en kulturell og økonomisk
innflytelsessfære som går langt ut over EFs grenser.
Forsythes forskning
viser, kanskje litt overraskende, at denne dominerende nasjonaliteten
i Europa er preget av full forvirring og dyptgripende problemer
med hensyn til selvdefinisjon. For det første er det uklart
hvor Tyskland ligger. Før gjenforeningen fantes det
to tyske stater, og selv i dag er det mange tyskere som vil regne
områdene som ble tapt til Polen og Sovjet under annen verdenskrig
som tyske. På den annen side er det også vesttyskere
som ikke føler at Ossies tilhører samme nasjon
som de selv.
For det andre
er det etter hvert blitt uhyre vanskelig å begrunne eksistensen
av en tysk nasjon ved å henvise til historien. Nazitiden gjorde
det i en viss forstand umulig å være tysker i verden
og stolt av sin historie. Det er ikke lett for moderne tyskere å
være nostalgisk i forhold til fortiden, og det er heller ikke
lett å bruke historien som veiviser for planlegging av fremtiden.
Her i Norge forsøkte jo NS under krigen, med et visst hell
får man kanskje si, å påberope seg symboler fra
vikingtiden (runelignende bokstaver, ord som ´hirdª osv.),
og det er vel først de siste årene at det igjen er
blitt mulig å ikle seg en full hedensk identitet av klassisk
merke uten å bli stemplet som suspekt. Ingen vil vel påstå
at en postmoderne vikingistisk popgruppe som YM:stammen er nazister,
men det spørs om de ville ha fått sendetid på
femtitallet.
For tyskerne
har deres nasjonale historie satt atskillig mer konkrete spor enn
vikingtiden har for nordmennene, og mange tyskere synes det kan
være like greit å droppe hele historiefaget.
For det tredje
er det vanskelig å si hva det innebærer å være
kulturelt tysk. Stolthet på vegne av en tysk nasjonal identitet
er blitt positivt nedmuntret av både øst- og vesttyske
myndigheter siden annen verdenskrig, ikke minst fordi de nasjonale
forestillingene om det særtyske var blitt kompromittert av
nazismen.
For det fjerde
har det vist seg at spørsmålet om hvem som er
tysker er ytterst komplisert, om vi ser bort fra statsborgerskapet
som kriterium for tilhørighet. I prinsippet er verden inndelt
i to gjensidig utelukkende kategorier -- tyskere og Ausländer.
I praksis er det likefullt problematisk å sette grensen. Kriteriet
for tyskhet kan være enten språk eller en blanding av
utseende, familiebakgrunn, bosted eller geografisk opprinnelse.
Ganske mange utlendinger blir dermed inkludert i enhver definisjon
av tyskhet. Østerrikere og de fleste sveitsere snakker tyske
dialekter, men lever ikke i en tysk stat. På den annen side
lever det millioner av etterkommere av tyskere i forskjellige utland,
blant annet i Kasakstan og USA, og disse snakker ikke nødvendigvis
tysk, men blir likevel regnet som en slags tyskere. Det finnes barn
av tyrkere som er født og oppvokst i Tyskland og som snakker
aksentfritt tysk, men som ikke regnes som tyske. Og når det
gjelder folk som åpenbart er utenlandske, er det markante
forskjeller mellom nederlendere og skandinaver på den ene
side, og f.eks. afrikanere og asiater på den annen. Alle utlendinger
er riktignok utenlandske, men svarte folk og muslimer er langt mer
utenlandske enn hvite germansktalende folk.
Mange tyskere
ser med lengsel og smerte mot Frankrike som et eksempel på
en nasjon som har lykkes bedre i å skape en felles, sikker,
klart avgrenset identitet. Vel -- la oss kaste et raskt blikk på
Frankrike.
Det var Charles
de Gaulle som sa at ´Frankrike er en idé og ikke en
raseª. Omtrent på samme tid trykte Paris-Match
på sin forside et bilde av en svart fransk soldat som i full
uniform hilste Tricoloren, klar til å gjøre sin plikt
i Algerie. Følgelig må man spørre seg selv:
Hva slags idé er Frankrike, og hva må til for å
bli tatt opp?
Om man ser
bort fra den gamle grensetvisten med Tyskland, har franskmennene
ikke for tiden et større problem med den territorielle avgrensningen,
iallfall ikke om vi holder oss til l'Héxagone, sekskanten
som utgjør mesteparten av det franske riket. De har ingen
ambisjoner om å tilegne seg de deler av Belgia og Sveits som
er fransktalende, og har heller ikke noe ønske om å
kvitte seg med områdene hvor befolkningen snakker oksitansk
eller katalansk. Flytter vi oss ut i den franske periferien, blir
avgrensningen mer problematisk. Selvsagt er La Réunion, Guadeloupe,
Martinique og Tahiti deler av Frankrike, teknisk sett, men det er
ikke sikkert at innbyggerne der ser saken på samme måte.
Vel synes les réunionnais, som lever på en tropeøy
i Det indiske hav, ni tusen kilometer fra Paris, at det er greit
å motta subsidier og trygd fra metropolen, men tro om de ikke
også synes det er besynderlig at de skal være en del
av det samme landet? Det er iallfall merkverdig for dem å
lese skolebøker om les Gauls, nos ancêtres (´gallerne,
våre forfedreª). Da Algeries befolkning fikk lignende
anfektelser på femtitallet, reagerte mange franskmenn ved
å insistere på at Algerie var en integrert del av den
franske republikken. Algirerne var stort sett not amused,
selv om Algerie og andre tidligere franske kolonier i Afrika også
er land hvor man den dag i dag finner de mest glødende elskere
av le subjonctif passé og den franske gloire
i alminnelighet.
Hva så
med spørsmålet om hva det vil si å være
fransk i kulturelle termer? Det er ikke tilstrekkelig å snakke
aksentfritt fransk og ha gode bordmanerer. I så fall ville
både belgiere, les québecois og millioner av
senegalesere, ivorianere og nordafrikanere være kvalifisert.
Det er heller ikke nok å leve i Frankrike og besitte fransk
statsborgerskap: Det er slett ikke alle de par millioner muslimer
av nordafrikansk opprinnelse som oppfatter seg selv, og blir oppfattet
av andre, som kulturelt franske. Verken religion, språk, utseende
eller opprinnelse kan altså brukes som kriterium på
franskhet.
Også
når det gjelder spørsmålet om hvem som
er fransk, kommer man opp i problemer. Nå har ikke Frankrike
en stor og gammel diaspora slik tyskerne har, men de har sine egne
grenseproblemer. Nordafrikanere og deres etterkommere er allerede
nevnt; her skal vi huske at disse gruppene generelt ikke oppfattes
som ´fjernkulturelle innvandrereª på samme måte
som pakistanere i Norge, men som fjerne fettere fra den andre siden
av Middelhavet, som har en lang felles historie med Frankrike. Det
finnes også store, gamle minoriteter i Frankrike -- baskere,
bretonere, katalanere, korsikanere og Provençals --
som tidvis stiller seg tvilende til om de i grunnen er franske,
eller om de i grunnen like gjerne kunne definere seg som noe annet.
Om det kan
være noen trøst for franskmenn og tyskere at nordmenn
også sliter med å definere seg selv, vet jeg ikke, men
i land etter land oppdager vi de samme typene av problemer. I Canada
har det i årevis hersket fullkommen forvirring om hva den
nasjonale identitet bør gå ut på; lenge var det
dominerende nasjonale image en slags angelsaksisk identitet
som distanserte seg fra de mer vulgære USA-borgerne, underkuet
de fransktalende og fornektet indianere og inuiter; så skjedde
en etnokulturell vekkelse i Québec på sekstitallet
som gjorde landet mer tospråklig og tokulturelt enn det offisielt
hadde vært; så kom en bølge av innvandring fra
blant annet Portugal, Italia, Ukraina og Vestindia og gjorde storbyene
mer flerkulturelle enn Oslo noen gang kan drømme om å
bli; og samtidig begynte indianerorganisasjonene å røre
på seg. Vel.
Storbritannia,
eller Det forenede kongerike som landet offisielt heter, kan være
nok et eksempel, og iallfall én bok fra syttitallet spådde
unionens snarlige oppløsning, ettersom landet ikke var en
skikkelig nasjon, men bestod av minst tre -- en engelsk, en walisisk
og en skotsk, foruten en svært gjenstridig irsk minoritet
i Nord-Irland. Et annet berømt europeisk land heter Italia,
og helt siden Italias dannelse har norditalienere hårdnakket
hevdet at Garibaldi ikke lyktes i å samle Italia: Hans bragd
bestod snarere i at han maktet å splitte Afrika. Lega Lombardia,
den Lombardiske Liga, går inn for Nord-Italias løsrivelse
og har kraftig vind i seilene.
Og her kunne
vi ha fortsatt. Selv om den eneste seriøse separatismen i
Skandinavia fremdeles er den skånske, har både danskene
og svenskene i flere år ført debatter om sine respektive
særtrekk -- debatter som ikke ligner så rent lite på
de norske, og som vanligvis ender med at intellektuelle dekonstruktører
og trofaste patrioter låses i evig clinch. Noen dansker, så
som innvandreren Steven Sampson, bønnfaller sine landsmenn
om å avslutte den navlebeskuende debatten, men på alle
kanter raser den lystig -- såvel i Danmark, Sverige og Norge
som i praktisk talt alle andre land. Debattene, og problemene, forbundet
med å bygge nasjonale fellesskap i Afrika har jeg ikke engang
berørt, og sannelig sliter de ikke så lite i Syd-Amerika
og Asia også, nasjonalistene, med å overbevise sine
medborgere om at de har en felles kultur som de ikke deler med en
eneste utlending. I alle land, deriblant Norge, oppdager vi imidlertid
gang på gang at påstått nasjonale særtrekk
enten deles med utlendinger eller ikke er felles for mesteparten
av befolkningen. Et spørsmål som fortjener å
stilles til slutt, må derfor være om vi ikke snart har
slitt nok, og om det ikke er på høy tid at vi går
til anskaffelse av en identitet som bygger på forskjeller
i stedet for likheter?
|