This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

3. Typisk norsk: Forskningens forslag


Fra
Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

 

Hvem er vi, altså nordmennene? Merk spørsmålsstillingen. Det tas ganske for gitt at det er meningsfylt å stille et slikt spørsmål; med andre ord forventes det at nordmenn generelt har noe felles med hverandre som de ikke har felles med utlendinger, at det finnes noe "typisk norsk"; et annet sted enn i hodene, historiebøkene og heltekvadene våre. Det kan godt være at så er tilfellet, men ett er iallfall helt sikkert: Det nordmenn eventuelt måtte ha felles, er definitivt ikke de samme symbolene og tradisjonene som fremstilles som urnorske og typiske i den romantiske nasjonalismen. Såpass vet vi etter et drøyt tiårs intensiv forskningsinnsats på området.

I Sør- og Mellom-Amerika er det etter hvert blitt vanlig å skille mellom indígenas og indígenistas. Indígenas betyr urbefolkning eller indianere; indígenistas er folk som mer eller mindre har gjort det til en levevei å gå inn for indianernes sak, som ustanselig snakker om indianerkulturen og som forsøker å slå politisk mynt på den. Ganske mange indígenistas er ikke indígenas, men deres forsøk på å selge kommersialiserte kitsch-versjoner av indiansk kultur er likevel ofte svært vellykkede. Godtroende bistandsorganisasjoner går ofte rett på limpinnen når de treffer en sjarmerende gyllenbrun mann i poncho, som klager og bærer seg over at indianernes kultur er truet av de fæle myndighetene, og tro om ikke dere hadde noen slanter...

Hva med indianerne selv? De får sjelden noe igjen for innsatsen. Om man spør dem, er det ellers langt fra usannsynlig at de heller vil ha strøm og innlagt vann enn støtte til å opprettholde ‘sin kultur’.

 

Om vi skal forsøke å finne ut hvem nordmennene er, er det derfor nødvendig først å rense hodet for den nasjonalromantiske kitschen, som bare er egnet til å forvirre. Dette har endel skribenter og forskere gjort, og jeg tenker ikke bare på forfattere som Dag Solstad, som i bok etter bok beskriver det gråeste og mest avmaktsskapende samfunnet man kan tenke seg, på så innstendige og overbevisende måter at man blir forbauset over at trærne fremdeles er grønne når man begir seg utendørs etter å ha lest Solstad, som begynner sin hittil siste bok med å konstatere følgende: ´Det norske livet blir tristere og tristere. Folk sitter i de dystre hulene sine, foran TV-apparatet, med sine videofilmer. Skal de ut beveger de seg innkapsla i bilene sine, fra en hule til en annen. (...) Det norske livet passer for nøysomme naturer, uten store krav til livsutfoldelse, til vennlighet, omgang med mennesker, munterhet, litt festivitas.ª

La oss høre hva ekspertene mener i sakens anledning, og la oss for en gangs skyld gi ordet til utlendingene først.

Et forbløffende antall utlendinger har besøkt Norge, landets beskjedne befolkning og avsides beliggenhet tatt i betraktning. Ikke slik å forstå at de alle elsket landet. Jean-Paul Sartre, som tok Hurtigruta med sine foreldre på tredvetallet, kunne ikke fordra dette landet med sine små, mørke, lukkede byer. Evelyn Waugh hatet Norge, som han oppfattet som et konformistisk og småborgerlig sted blottet for sjarm og dannelse. Friedrich Engels skal derimot ha trivdes ganske godt her, og Monty Python har faktisk beæret landet med en rekke, riktignok korte, sketsjer og små vitser. Hvem husker ikke for eksempel sketsjen hvor mannen forsøker å bytte inn en papegøye han har kjøpt fordi den viser seg å være død, hvorpå ekspeditøren insisterer på at den er en ´Norwegian blueª hvis letargiske oppførsel skyldes dyp melankoli og lengsel etter fjordene? Eller for den saks skyld ´The Trondheim Hammer Danceª, som stort sett går ut på at trønderkvinnene banker stokker i hodet på mennene mens de marsjerer taktfast omkring?

Det skulle ellers knapt være noen hemmelighet at de fleste av Monty Pythons allusjoner til Norge og det norske dreier seg om fisk. Generelt, har det gang på gang vist seg, finner britene det ufattelig festlig at nordmenns tilværelse i så stor utstrekning sirkler omkring fisk, fiske og beslektede problemstillinger. Da en norsk journalist spurte John Cleese hva filmen The Meaning of Life handlet om, svarte han at jo, den var litt filosofisk og sånn, men den inneholdt også ´massevis av fiskª.

Engelskmenn har fortalt Norges-vitser i mange, mange år, og hadde det ikke vært for at vi har britene å takke for at Norge ble et slags industriland til slutt, ville det nok ha falt mange vanskelig å tilgi dem. Berømt er jo den britiske industriherren som besøkte landet i det nittende århundre, og som slo fast at vel hadde nordmennene sine gode sider, men de egnet seg ikke som arbeidere. De drakk nemlig som svamper og ynglet som kaniner, så britiske kapitalister gjorde nok klokest i å legge sine investeringer til tryggere og mer velorganiserte områder som India. Briter har også i ramme alvor beskrevet nordmenn som ´de rene zoofytterª som mangler selv det mest elementære tegn på vidd og humor.

Rent bortsett fra at de etter mye om og men satte industrialiseringen i gang her, har britene også det fortrinn fremfor de fleste andre folkeslag at opptil flere av dem vet omtrent hvor Norge befinner seg. I den klassiske Donaldserien ´The Lemming With The Locketª fra siste del av femtitallet, røper nordamerikaneren Carl Barks at også han, til tross for at han lever i Burbank, California, har hørt om Norge. I denne fortellingen reiser Skrue, Donald og guttene nemlig til Vestlandet på jakt etter et lemen som har stukket av med koden til Skrues pengebinge. Det Norge de ankommer, fortjener riktignok en aldri så liten kommentar. Her sprader nemlig et større antall lysluggede og blåøyde mennesker (langskaller?) omkring langs fjordene i bunad og vadmel, mens de godmodig traller på gamle stev. Lite tyder på at traktoren, bilen og vestlige klær er kjent i dette landet. En typisk leserreaksjon fra norsk hold kan være at duverden, jammen er Vestlandet noe for seg selv. En annen reaksjon kan være at National Geographic, som var Barks' etnografiske kilde, her må ha overgått seg selv i å romantisere og folklorisere et sakesløst og uskyldig utland. Men selv om begge disse forklaringene kan ha noe for seg, er kanskje den mest relevante slutningen at dette landet ikke er som det engang var, det vil si en gang på femtitallet. Vestlandet har i mellomtiden etter beste evne metamorfosert seg til et McNoreg fullt av shopping malls og fettstuer (også kjent som ´gatekjøkkenª). Det eneste som er igjen noenlunde intakt fra Barks' Norge, er i grunnen lemenvandringene og fjordene. Foruten et og annet utstoppet stabbur.

Selv i fjerne strøk hører man av og til om Norge, men slett ikke så ofte som patriotene av og til hevder når de sier at den og den er mer berømt i utlandet enn i Norge. Vis meg én nordmann som er mer berømt i et hvilket som helst utland enn i Norge, og jeg river i en dobbel akevitt. Det hevdes riktignok med en viss sannferdighet at mange sydamerikanere har hørt om Thor Heyerdahl og at endel filminteresserte newyorkere kjenner til den berømte Swedish actress Liv Ullmann. Enda flere har hørt om svenska synden, og ettersom Skandinavia totalt sett er et mer utbredt begrep enn Norge, smitter denne kunnskapen noe over på oss. Under mine opphold på sydhavsøya Mauritius har jeg således stadig mottatt hint om at skandinaviske kvinner skal være så lette å fikse; noen tusen unge mauritiere har nemlig sett filmen Six Suèdoises en Grèce (´Seks svenske piker i Hellasª), en mykpornografisk film om en Interrailtur. Stadig flere utlendinger har i våre dager også hørt om nordmennenes barbariske og hjerteløse hvalfangst, og tro det eller ei, i løpet av seks måneder på en annen sydhavsøy, nemlig Trinidad, traff jeg en samfunnsviter som kjente til fru Brundtland og ideologien om bærekraftig utvikling, og en skredder som hadde sydd dresser for norske sjøfolk i hine hårde, da norske sjøfolk ennå fantes. ´Jeg kan til og med et norsk ord,ª sa han ivrig. ´Buux. Buux. It means trousers, right?ª For de fleste trinidadere var jeg naturligvis bare en crazy honky, ifølge den samme logikken som aktiviseres når endel nordmenn omtaler svarte mennesker som ´negreª, hva enten de kommer fra St. Lucia eller Nigeria.

Under et opphold på Mauritius registrerte jeg hele tre avisnyheter om Norge i løpet av like mange måneder. Alle var plassert under rubrikker av typen ´Vår pussige verdenª. Den første handlet om en dame som hadde bygget et stillas midt i hovedstaden (på Karl Johan?) hvor det stod med gigantbokstaver at hun var høyt kvalifisert arbeidskraft og søkte jobb. Øverst på det fire meter høye stillaset tronet damen selv, og telegrambyråets korrespondent tilføyde skjelmsk at hun vel nå stod øverst på listen og vel så det. Nyhet nummer to var en liten notis i en ukeavis, som kunne melde at en mann utenfor Oslo i Norge hadde hatt tusenvis av rotter i huset sitt, som han så hadde flyttet fra uten å melde fra om rottene. De lokale myndighetene skulle visst ha hatt et skikkelig strev ikke bare med å få tatt innersvingen på rottene, men også med å finne ut hva mannen egentlig skulle med rottene. Den siste nyheten, plassert i kuriosa-spalten i en av landets beste aviser, gikk ut på at nordmennene nå hadde funnet ut at EF representerte Dyret i Åpenbaringen; kilden var noen kristelige vestlendinger som hadde fremmet synet offentlig i den lokale EF-debatten. Denne Reuter-korrespondenten hadde åpenbart ikke brydd seg med å spørre et representativt utvalg nordmenn om de var enige. (I parentes bemerket: Er det noen som lurer på hvorfor nordmenn flest anser arabere flest for å være frådende islamske fundamentalister, gitt at oppgaven med å fortelle oss hvordan verden ser ut er overlatt til medier av denne typen?)

La oss først som sist se det i øynene: Norge er et lite land, og det er slett ikke sikkert at utlendinger flest er spesielt opptatt av det -- Lillehammer-OL eller ikke Lillehammer-OL. De fleste utlendinger har aldri hørt om Norge, men det kan kanskje være en trøst at en god del av dem ikke har hørt om Sverige heller. Og av dem som har hørt om Norge, iallfall blant europeere, er det bare våre nordiske naboer og britene som vil være ved at vi er vennlige, mens ingen vil beskrive oss som glade! Dette går iallfall frem av en europeisk meningsmåling som nylig ble publisert; vi får bare krysse fingrene og håpe at noe var alvorlig galt med metodikken.

Våre nabofolk vet i det minste at Norge ikke er hovedstaden i Sverige, og selv om de er mest opptatt av å mobbe hverandre, har både dansker og svensker sitt å melde om sin skandinaviske lillebror. Svenskenes stereotypier minner ellers ikke så lite om britenes. En typisk norskevits går som følger: ´Spørsmål: Hva heter filmen Jaws på norsk? Svar: Kjempetorskenª.

Når det gjelder danskenes stereotypier om nordmenn, rent bortsett fra at dansker generelt er ute av i stand til å skille mellom svensk og norsk språk, kan det være interessant å merke seg at i en nylig utkommet bok om dansk identitet, refererer forfatteren en undersøkelse om hvordan danske syvendeklassinger betrakter sine naboer. Svenskene er, ifølge skolebarna, ´formelle, humorforladte og autoritetstroª, mens finnene ´kører vildt i bil og drikker megetª. Nordmennene, derimot, ´er meget nationalistiske og lidt bondske. Men ellers er de okay.ª Ha ha, det var sgu' søtt, eller hva? Av barn og fulle folk osv.

Noe mindre søt er kanskje Richard Hills internasjonale mega-bestseller We Europeans, hvor Norge omtales som ´en øy av dyd i et nordisk hav av lettsindighetª. Mannen burde sannelig ha tatt seg en tur på Karl Johan klokken halv tre natt til søndag, eller ha konsultert sex-sidene i den radikale dagsavisen Dagbladet, som i flere år var tettpakkede med telesexannonser med forlokkende tekster av typen ´Ta meg hardt nå!ª, ´Sexgale "Nymfe-Anna" fra Frogner har barbert seg for deg!ª osv. osv. ad nauseam, og hvor de såkalte massasjeinstituttene også lenge hadde sin faste plass, om enn på en noe mer diskret måte, med rubrikkannonser som blant annet forsikrer det norske folk om at ´Serviceinnstilt betjening tilbyr flere typer massasjeª. Det var ikke det norske folks iboende puritanisme som fikk Dagbladet til å fjerne de lukrative sex-annonsene, som nå lever videre i mer sjuskete publikasjoner; det var de ansattes krav som til slutt ble innfridd.

En øy av dyd? Pøh! Hill er også åpenbart dårlig informert om de iherdige forsøkene på å avskaffe Vinmonopolet, og skriver at en ´meningsmåling blant 1000 nordmenn i 1991 konkluderte med at 80% er enige i påstanden om at nordmenn er skeptiske til nye ideer, og 70% mener at frykten for å dumme seg ut er et nasjonalt problemª. Mannen tillater seg endog å undre seg over den norske aggressiviteten i den internasjonale julenissestriden, hvor det hårdnakket hevdes fra norsk hold at julenissen er fra ´byen Drøbakª, for i alle land utenfor Norge er det velkjent at julenissen ble født i Rovaniemi i 1602. Påstår den frekke briten, som lite har forstått om hva som virkelig betyr noe når man forsøker å tilkjempe seg en plass på verdenskartet.

Og mens vi først er i gang: Noen dager etter at det var blitt allment kjent at miljøvernminister Thorbjørn Berntsen hadde fornærmet sin britiske kollega med et saftig norsk kraftuttrykk, tok den britiske avisen The Sun til motmæle ved å trykke ´20 ting du aldri vil trenge å vite om Norgeª. Blant avisens funn var opplysningen om at norskinger flest legger seg før ti om kvelden, at 80% av befolkningen innrømmer at de hater alle som finner på noe nytt (dette må skrive seg fra samme meningsmåling som Hill refererer noe mer nøkternt), at en halvliter koster fire pund og at favorittdrikken følgelig er melk, samt at Melodi Grand Prix, som Norge har vunnet én gang, er det mest populære TV-programmet. Ellers bringer avisen blant annet en beskrivelse av nasjonalretten, nemlig fårikål (kål, fårekjøtt, salt og pepper som først skal koke i tre timer og deretter stå og godgjøre seg i et par dager), og av ´Norge Rundtª.

Dette får klare seg i denne omgang. La oss heretter få slippe disse lettvinte og frivole utenlandske fordommene om oss selv, og holde oss til utlendinger som tar oss på alvor, om vi kan finne noen. Kanskje i Tyskland? Tyskere er jo alvorlige og seriøse mennesker, ikke helt ulike oss selv, eller hva?

Et av de mest omdebatterte utenlandske skriftstykker om Norge må i alle fall være essayet Norsk utakt (den tyske tittelen Norwegische Anachronismen ble åpenbart for sterk for den norske forleggeren), som utkom på midten av åttitallet. Her tegner Hans Magnus Enzensberger et svakt ironisk, men alt i alt vennlig bilde av det han oppfatter som det særnorske. Enzensbergers Norge er et paradoksalt samfunn, som fremdeles i mangt og meget er et tradisjonelt bygdesamfunn helt i utkanten av Europa, men som samtidig er et av verdens mest moderne og avanserte samfunn innen blant annet statsforvaltning og utvikling av visse former for høyteknologi. Enzensbergers diagnose blir sammenfattet slik: ´Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium.ª Boken vakte oppmerksomhet da den kom, og er fremdeles et referansepunkt når norsk identitet diskuteres. Mange følte seg karikert av tyskeren; mange følte at han overforenklet, men mange kunne også med letthet kjenne seg igjen iallfall i noen av Enzensbergers beskrivelser. Nordmenn flest er lykkelig uvitende om Enzensbergers dramatikk, poesi og samfunnskritikk, men at han i likhet med skøyteløperne Ard Schenck og Kees Verkerk kan omtales som norgesvenn -- den største hedersbetegnelse som kan bli noen utlending til del -- har ganske mange fått med seg. Enzensberger likte jo ikke Sverige, som han skrev en artikkelserie om noen år tidligere, der han beskrev nabolandet som et kaldt og maskinmessig samfunn hvis innbyggere med demokratiske midler hadde innsatt et autoritært regime som de adlød uten å mukke. Kulturanalytikeren Odd Børretzen er inne på samme tanke når han skriver: ´Svensken adlyder alle lovene, nye eller gamle, punktum. Nordmannen adlyder også lovene, men han protesterer og skriver leserbrev i aviseneª. Enkelte norskinger vil faktisk gå så langt som til å sammenligne svensker med hunder: De er alltid lydige og optimistiske, som regel helt uten grunn. Når Staten ber en svenske om å gjøre noe, hevdes det, så gjør han det! Nordmennene er nok også lydige, men ikke i samme grad som svenskene. Og det viktigste er, som kjent, å slå svenskene.

Men stort sett er de vel norgesvenner, utlendingene? Jeg er redd svaret er både-og. I den grad de har hørt om det, synes de i det minste at Norge er eksotisk. En slik karakteristikk gjelder trolig også for utlendinger som har tilbrakt en smule tid her. Argentineren Eduardo Archetti tilstod en gang i et fjernsynsprogram at ´for meg er skigåing en form for torturª. Ved en annen anledning sammenlignet han argentinsk og norsk kultur ved å forklare at ´i Argentina ber vi hverandre på biff og en god vin. I Norge er det i stedet skitur og blåbærsuppeª -- men det ryktes at professor Archetti er i ferd med å modifisere sitt syn på skigåing etter å ha ligget værfast drøyt tyve år i snølandet.

Polsk-norske Nina Witoszek bekrefter Archettis syn i sine studier av nordmennenes forhold til naturen, og betoner den norske oppfatningen, som ikke minst er typisk for norsk filosofi, om at naturen i grunnen er bedre enn kulturen. For egen regning vil jeg å tilføye at det tør være et norsk særtrekk at man først må være fjellklatrer for å kunne bli filosof her i landet, og at vår tids ledende norske filosof tilbringer store deler av året i en fem kvadratmeter stor hytte på snaufjellet, hvor han fører meditative samtaler med steinene i røysa utenfor. Noe for en Sartre eller en Voltaire?

En annen utenlandsk samfunnsviter, malayisk-norske Long Litt Woon, har i stor detalj beskrevet hvordan hun etter mange år i Norge omsider lærte å gå på tur, noe som ikke er en opplagt ferdighet for en dame som er oppvokst i Kuala Lumpur. Hvor mange pakistanere møter man egentlig i Marka en gjennomsnittlig søndag formiddag, og hvor mange vietnamesiske og iranske flyktninger er å treffe med full oppakning i Jotunheimen i påskeferien? Er de unormale eller bare unorske? Da noen busslaster bosniske flyktninger ble plassert i et gammelt, ombygget asyl i Luster i Sogn våren 1993, begynte de snart å føle seg rastløse. Stedet var stille og isolert, og passet dårlig som rekreasjonssted for folk som var vant til å ha andre mennesker rundt seg og som dessuten -- en liten, men ikke helt uvesentlig detalj -- hadde ekkoet fra skrik og granateksplosjoner liggende på trommehinnen. Da de klaget, svarte departementets politiske rådgiver at han ikke kunne forstå at bosnierne var misfornøyde. De var jo blitt plassert på et av Norges mest naturskjønne steder!

Ytterligere en utlending, nordamerikanske Anne Cohen Kiel, har ellers fortalt hvordan hun etter mye strev lærte å tilpasse seg Den store norske stillheten. Kort etter sin ankomst stod hun på trikkeholdeplassen ved Kringsjå studentby, på vei til universitetet i Oslo. På samme holdeplass stod en eldre dame. ´Hei!ª sa Annie. Damen krøp sammen og lot som om hun ikke hørte. ´Er det ikke pent vær i dag?ª spurte Annie og smilte til damen, som gjorde et forgjeves forsøk på å synke i jorden. Annie regnet med at damen var gal eller syk, men etter noen års tilværelse i dette landet gikk det opp for henne at hun her hadde vært utsatt for en helt normal type oppførsel. Det er jo en grunntanke i dette landet at mennesker i utgangspunktet er onde eller iallfall i prinsippet ubehagelige å ha med å gjøre, og at det derfor gjelder å spre dem over et størst mulig område. Norske postkort, som sjelden eller aldri viser frem et eneste norsk menneske, tyder på at hypotesen kan ha noe for seg.

Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek har vært interessert i et annet aspekt ved det norske, nemlig motsetningen mellom liv og lære. Både utlendinger og nordmenn får jo alltid høre at nordmenn er formelle og millimeterrettferdige inntil det vanvittige -- at det neppe finnes korrupsjon her, og om det likevel forekommer, vil det umiddelbart bli oppklart slik at de skyldige kan få sin rettmessige straff. I et avisintervju i 1992 forklarte Konupek at han i sin uendelige naivitet lenge hadde trodd på denne versjonen, men så oppdaget han at om man tilfeldigvis dumper inn i et styrelokale i Norge, viser det seg at alle de tilstedeværende har gått i samme klasse på Drammen gymnas.

Så langt utlendingenes ondskapsfulle og misvisende raljeringer over vårt land og dets folk. I tillegg finnes gudskjelov også en rekke ikke-utlendinger, altså norskinger, som har forsøkt å beskrive det særnorske. Enkelte, som historikeren Kåre Lunden, har gått inn for det syn at det særnorske kan sammenfattes i Bjørnsons ord ´Hus og hytte, men ingen borgeª, og at vi derfor bør holde oss utenfor EF. Andre slutter seg til en slik karakteristikk -- om ikke nødvendigvis til den politiske konklusjonen. Det gjelder blant annet sosialantropologen Hans Christian Sørhaug, som hevder at bygda er det norske ur-totemet, altså det store, altoverskyggende symbolet på kongeriket. Beboerne er festet til bygda gjennom røtter, og den er ´preget av sosial nærhet og stabilitet, sammenvevde sosiale nettverk og en grunnleggende idé om likhetª. Hele Norge fremstår symbolsk som en bygd, hevder han, og insinuerer dessuten at denne bygdemetaforen gjør oss sære og lite imøtekommende overfor verden utenfor. Likhetsideologien og det tette fellesskapet i bygda medfører nemlig ´at bygda får klare sosiale grenser, og de(t) som er utenfor bygdas grenser, finnes på en måte ikkeª. Koblet sammen med en ´trø meg ikkje for næreª-holdning kan denne tenkemåten fremstå, som i Marianne Gullestads arbeider, som egalitær individualisme: folk er seg selv nok, men de skal være prikk like allikevel. Helt uvesentlig er det kanskje ikke i denne sammenheng at ordet likere er synonymt med ´bedreª på enkelte norske dialekter.

I norsk politisk diskurs har ´likhetª en vakker klang og kan sammenlignes med begreper som ´rasjonalitetª hos en spillteoretiker eller ´renhetª hos en troende brahmin. Kanskje var det derfor Sigurd Hoel hevdet at høyrefolk i dypet av sitt sinn skammet seg over at de var høyrefolk, ettersom det blir oppfattet som unorsk å være tilhenger av klasseforskjeller.

En annen antropolog, Tord Larsen, gir til kjenne en analyse av det særnorske som passer godt sammen med Sørhaugs overveielser. Det er masser av bygderomantikk i dette landet, bemerker begge to, men knapt noe byromantikk. ´Du kan få meg ut av Valdres, men du får aldri Valdres ut av meg,ª hevder Skiens-gutten Larsen som eksemplifisering. ´Folkeminnevitenskapen har inntil nylig neglisjert bylivet ut fra antakelser om at det ikke har tradisjon, og at hvis det har, så er den i hvert fall ikke bevaringsverdig. Den er ikke gammel og "ekte" nok,ª skriver Sørhaug. Larsen beskriver på sin side hvilken strategi nordmenn følger når de motstrebende bryter opp og flytter til byen: ´Nordmannen foretar en myklanding i denne moderne metropolitiske verden ved å gjøre som bonden i byen. Og hva gjør han? Han tar inn på Kaffistova. Der avviser han byens livsform, som er en meny à la carte, og spør etter den ferdig sammensatte dagens rett.ª

Et beslektet poeng hos Larsen er det han kaller de norske pakkeløsningene. Er du en sånn en, må du også være en sånn en, ikke sant. Går du i Sigrun Berg-skjerf, må du også være mot atomvåpen (husk at dette ble skrevet tidlig på åttitallet). Er du mot apartheid, må du også være for PLO. Er du mot privatbilismen, må du også være mot utbygging av Altavassdraget og helst for biologisk dyrkede grønnsaker. Og så videre. Alle mennesker, hevder Larsen, må kunne innordnes under en norsk ´hovedvirkelighetª som henger sammen på en logisk konsistent måte.

Det er med andre ord ikke lett å ha tilhørighet til en storby i Norge, hevder de to antropologene. Storbyen er altfor kaotisk, for full av forskjellige typer mennesker og for vanskelig å tilpasse den norske likhetsideologien. Det sier seg selv at det går dårlig med forsøk på pluralisme i et slikt samfunn, fullt som det tilsynelatende er av misjonærer og mennesker som ikke tåler inkonsistens og uenighet. I alle fall er det tryggest å spre folk mest mulig, for å unngå at hovedvirkeligheten klapper sammen ved at de ulike gruppene oppdager hvor forskjellige de faktisk er. I så fall ville de kanskje bli svimeslått av akutt fremmedfrykt.

En sammenligning av et veikart over Norge med et veikart over Frankrike tyder ellers på at desentraliseringstanken har lykkes ganske godt her. Ordet Utkantnorge har en nesten like sakral klang blant politikere som ordet likhet, og da oslopolitikeren Marit Nybakk i 1992 antydet at Oslo også var et distrikt med krav på arbeidsplasser, ble det et gruoppvekkende spetakkel i flere nasjonale massemedier. Innbyggerne i København betaler faktisk lavere skatt enn andre dansker på grunn av de høyere leveomkostningene i byen. Man kan bare tenke seg reaksjonene om noen skulle foreslå en lignende ordning i Oslo...

Både Larsens og Sørhaugs artikler ble trykt i en artikkelsamling redigert av Arne Martin Klausen i første halvdel av åttitallet, Den norske væremåten. I denne boken bruker en gruppe antropologer sine teorier og metoder, som vanligvis er forbeholdt studiet av ´eksotiskeª samfunn, for å analysere det moderne norske samfunn. Bidragene spenner fra artikler om bunader, lokal ´stammetilhørighetª og landskappleik til analyser av den sosialdemokratiske ideologi og den norske ´saklighetenª. Sistnevnte tema bringes på bane av Eduardo Archetti, som fremhever trangen til konsensus som karakteristisk for nordmenn flest, som ifølge Archetti ville foretrekke et dårlig kompromiss fremfor en skikkelig krangel. Var det noen som nevnte storflyplassaken, denne særnorske unendliche Geschichte hvor kompromissløsningen består i at de ulike løsningsforslagene byttes om med jevne mellomrom?

Archetti har også bemerket en nærmest sykelig trang til formell rettferdighet blant nordmenn. Dette innebærer at man gjør opp for seg så fort som mulig for å unngå å havne i takknemlighetsgjeld. I andre samfunn risikerer man rett som det er at folk spanderer drinker, kaffekopper eller for den saks skyld et måltid mat, uten at det anses som god takt og tone å betale dem tilbake umiddelbart. I Norge, mener Archetti, sitter folk derimot klare med femmeren idet man kommer med kaffekoppen til dem. Slik unngår de å knytte for tette bånd til andre mennesker.

Dette perspektivet er lett å forene med Larsens og Sørhaugs analyser. Et av Larsens hovedpoenger går jo ut på at nordmenn mangler en selvbevisst bykultur, og at vi derfor har flyttet bygdas idealer til byen når vi er blitt urbanisert. Byens myldrende mangfold betraktes som suspekt og uredelig, og de overfladiske bekjentskapene man knytter i en storby, blir oppfattet som risikable. Derfor er det tryggest å gjøre opp for seg så fort man kan. Vi beskyldes med andre ord for å mangle den fleksibilitet, den toleranse, belevenhet og vidsyn som er typisk for moderne bykulturer. ´Du kan få meg ut av Valdres, men du får aldri Valdres ut av meg.ª Denne holdningen, i den grad den fremdeles dominerer, får åpenbare konsekvenser for nordmenns evne til å tolerere og godta fremmede folk som lever på en annen måte enn de selv. Det er liten tvil om at Norge ble urbanisert meget sent sammenlignet med andre europeiske land. Det er ikke mange oslofolk som har fire besteforeldre fra Oslo, og mange -- kanskje et flertall -- av hovedstadens innbyggere ´kommer fraª et annet sted. Selv hyperurbane mennesker som oslopolitikerne Hans Svelland og Albert Nordengen reiser ´hjemª til jul, og ´hjemª vil da si en eller annen bygd i det indre Østland. Da fjernsynsjournalisten Karin Westrheim ble intervjuet om sitt forhold til Oslo, ved avslutningen av en programserie hun hadde laget om byen, sa hun at det ved Oslo hun satte størst pris på, var Nordmarka -- altså den delen av byen som ikke er by. Med slike venner ville Oslo ha klart seg utmerket uten fiender.

Det er nok riktig at utlendinger ofte klager over hvor vanskelig det er å knytte vennskap med nordmenn. Nordmennene, hevder de, virker mistenksomme, mutte og tause der de står og venter på Sinsentrikken, mentalt sett bare såvidt ute av fjøset. Det er også blitt påstått at de fleste nordmenn bare våger å henvende seg til fremmede når de er fulle (men da snakker de til gjengjeld engelsk).

´Hvis du ikke har vært her før, så har du ikke noe her å gjøre,ª er tittelen på en artikkel om norsk ideologi. Her forklarer Hans Christian Sørhaug og Jorun Solheim hvordan det kan ha seg at man bør ha vært et sted før man kommer dit for første gang. Ellers finner man nemlig ikke veien. Ifølge forfatterne gjelder dette minst like mye for byene som for landsbygda, og deres hovedeksempel er T-banen i Oslo, hvor ørsmå skilt angir hvilken stasjon man befinner seg på. ´Tar du T-banen til Veitvet, bør du ha gjort det før du gjør det første gang. Går du av på Linderud, er det din egen feil. I tillegg til å være dumt, er det dessuten ikke så rent lite moralsk suspekt. Det viser at du er en fremmed.ª Ifølge forfatterne har man flyttet bygda inn til byen, med de umåtelige praktiske problemene dette innebærer. For bylivet forutsetter at et større antall mennesker til enhver tid er fremmede for hverandre og for omgivelsene.

Et ganske sentralt aspekt ved bygdekulturen, som altså hevdes å være like fremtredende i byen som på bygda, er Den store norske stillheten, som er blitt analysert grundig av Marianne Gullestad i et essay hvor hun forsøker å forklare det norske begrepet ´fred og roª for utlendinger. En innvandrer ble for noen år siden invitert på skitur av en norsk kollega. Han holdt seg like bak verten i sporet, og plapret i vei om felles anliggender. Vel fremme fortalte verten at han mange ganger hadde gått denne turen sammen med sin far. ´Men da pratet vi ikke.ª En svensk journalist som forsøkte å intervjue Tarjei Vesaas, kunne bekrefte eksistensen av et slikt kulturtrekk og måtte vedgå at det var nesten umulig å få et eneste ord ut av forfatteren. Hans kone var heldigvis noe mer snakkesalig. Britene, disse skadefro byfantene, eller byklæddene som man visstnok sier i Østfold, har faktisk opprettet begrepet ´Norwegian charismaª for å karakterisere mennesker med sjarm som en trestokk.

Et beslektet fenomen er naturligvis puritanismen, som ifølge flere forfattere stikker dypt til tross for den langt fremskredne avkristningen av landet. Den sies å få sitt uttrykk som moralisme og likhetstrang (Norge som en nasjon av fire og en halv million misjonærer), og som skepsis til nytelse for nytelsens egen del. Her finnes det intet jenseits von Gut und Böse, altså hinsides godt og ondt. Alt er enten moralsk forsvarlig eller moralsk forkastelig, og er det ingen av delene, er det dekadent og derfor moralsk forkastelig. I henhold til offisiell norsk ideologi skal man lide for deretter å kunne nyte. Først etter å ha fullført en tøff og dypt smertefull skitur i isnende kulde har man muligens lov til å ta seg en sigar og en enkel whisky. En nordmann som mangler interesse for friluftsliv, er ingen god nordmann ifølge rådende oppfatninger om hvordan nordmenn bør være. Hyttelivet anses for å være bylivet overlegent, blir det hevdet fra autoritativt hold, og helst bør hytta mangle strøm og innlagt vann.

Enkelhet og naturlighet er begreper som ofte er blitt brukt for å beskrive nordmenns forhold til bygd, natur og hytte. I utgangspunktet er det opplagt at nordmenn har lite å skryte av med hensyn til grandeur. Man trenger bare å sammenligne Slottet i Oslo med slottene i Stockholm og København for å se dette. Norsk mat, slik den presenteres av kjente nasjonale cuisiniers som Arne Brimi, skal være enkel og naturlig ifølge en slik oppfatning. Det kunstferdige og gjennomkultiverte er suspekt: Det bryter med likhetstanken, puritanismen og tradisjonen.

Nisselua er et symbol som sammenfatter mye av den hjemlige debatten om norsk særpreg, og som også antyder at den nasjonale konsensus neppe er så grunnleggende som mange gjerne vil tro. Nisselua, denne opprinnelig svenske, røde ulluen som landets nisser bærer, særlig ved juletider, er i løpet av de siste årene blitt et sentralt, men flertydig symbol på norsk nasjonal identitet. Å trekke nisselua nedover ørene blir generelt ikke betraktet som en særlig intelligent handling, men blir vel heller sammenlignet med strutsens angivelige hang til å stikke hodet i sanden. Som symbol står nisselua, som ofte bæres av skiløpere, for den intime forbindelsen mellom norskheten og livet i den frie naturs umiddelbare nærhet, og synes dermed å presentere nordmennene som usofistikerte og litt klossete bønder ute av stand til å bevege seg med eleganse og stilsikkerhet i et komplisert moderne miljø. Enkelte nordmenn har faktisk forsøkt å snu denne opprinnelig negative stereotypien på hodet ved hårdnakket å insistere på at det er positivt å gå med nisselue. Således kunne nestlederen i Nei til EF bli belønnet med kraftig applaus da han bekjente, på et folkemøte i Nordland i 1992, at han følte seg som en bonde når han reiste til Brussel. Under annen verdenskrig var nisselua et symbol på motstand mot okkupasjonen, og den ble faktisk forbudt av tyskerne; tro om den ikke er i ferd med å etablere seg som et nasjonalt symbol igjen?

En typisk selvdefinisjon av den norske ´personlighetª ville normalt fremstille den som formell og litt stiv, men oppriktig inntil det naive. I et galant forsøk på å forsvare nordmennene mot beskyldninger om at de er kalde og mangler lidenskap, har professor Archetti minnet oss om den velkjente norske institusjonen festen, hvor deltagerne riktignok ofte har med sin egen vin, men hvor en viss joie-de-vivre og hedonistisk uansvarlighet for én gangs skyld kommer til overflaten.

Det siste tiårets store interesse for å begrepsfeste det norske kan meget vel betraktes som en form for dårlig tro i eksistensialistisk forstand: Når man snakker og tenker for mye på sin identitet, slutter man å være bærer av identiteten; i stedet forsøker man bevisst å spille seg selv som en rolle. Den andres blikk blir avgjørende for ens egen selvfølelse. Sagt på en annen måte, med sosiologen Zygmunt Bauman: Det sikreste tegnet på at man ikke lenger har et tett og nært Gemeinschaft, er at man ustanselig snakker om at man har det. Som en tidligere ansatt i Mannsrolleutvalget oppgitt uttrykte det, etter å ha lest nok en forståelsesfull utredning om menns seksualitet: ´Når du går rundt og snakker om tissen din hele dagen, er det ikke sikkert du gidder å trekke den frem om kvelden.ª

Samtidig er den navlebeskuende identitetsjakten, regisseringen av inderlighet og samhørighet (som den iallfall delvis medieskapte folkejubelen ved internasjonale sportsstevner) og kommersialiseringen av identitet (som i forbindelse med Lillehammer-OL) gjennomgående trekk ved moderne samfunn. Anthony Giddens omtaler denne tendensen til selvopptatthet som refleksivitet og insinuerer endog at moderne mennesker er hobby-sosiologer som bruker store deler av fritiden på å forstå seg selv og sitt samfunn.

Summen av de mange analysene av norsk identitet og norsk væremåte fra de siste årene gjør det mulig å fremsette noen foreløpige arbeidshypoteser, som det heter, om hva som kjennetegner disse menneskene som er norske statsborgere. Stort sett henger hypotesene intimt sammen, og skaper til sammen en kraftig pakke av nøysomhet, likhetstrang, bygderomantikk, moralisme, idealisering av det enkle og en dyp skrekk for alle slags forskjeller, selv de kjønnsmessige.

1. Egalitær individualisme. Oversettelse: Nordmenn er skeptiske til sine naboer, men insisterer like fordømt på at de skal være like dem selv. Dette henger sammen med

2. Saklighet og oppriktighet. Nordmenn går rett på sak, er seriøse og diskuterer seg frem til enighet. Nyttig er riktig et honnørord i norsk sammenheng. Dette henger igjen sammen med

3. Pakkeløsninger. Det finnes bare et begrenset antall ´typerª av nordmenn, og de har værsågod å være skrudd sammen på vedtatte måter.

4. Bygda. Selv om halvparten av nordmennene bor i byer, er det norske selvbildet ruralt. Det nordmenn oppfatter som typisk norsk, er et småbruk i en fjelldal. Det er derfor Norge, i Enzensbergers ord, har 54 flyplasser for en befolkning på fire millioner.

5. Enkelhet. Ettersom vi mangler en stolt militær historie og har en lite ærefull politisk historie, ettersom haute cuisine aldri utviklet seg i landet og ettersom likhetstanken gjør det utstuderte og ekstravagente suspekt, dyrkes det enkle som verdi i seg selv. Denne verdien henger sammen med

6. Naturen. Norge inneholder mye natur og få mennesker, og intet er mer ... unnskyld, naturlig i en slik situasjon enn å gjøre naturen til et nasjonalt symbol.

7. Puritanisme. Gode, solide nordmenn -- fra pinsemenighetene til ml-bevegelsen -- er opptatt av den ene sanne sannhet og den ene gode moral, og de elsker å moralisere -- noe som opplagt har mye med likhetsideologien å gjøre.

For å si det rett ut: Det norske selvbildet er ruralt, puritansk, egalitært og alt i alt bondsk. Og man kunne tilføye: Nordmenn er nasjonalistiske og lider av et langt fremskredent moralsk merverdskompleks -- de er moralske verdensmestere på bortebane. Begge disse trekkene kan med letthet gjenfinnes i utenlandske oppfatninger av nordmenn, for eksempel hos Nefise Özkal, som i en bitende satire over behandlingen av fremmede folkeslag i norske medier konkluderer med at ´geografisk er Norge i Nord-Europa, men psykologisk sett er det i Himmelenª.

Men tro om ikke de faktisk eksisterende nordmennene er noe annerledes enn de grove generaliseringene skulle tilsi; iallfall en del av dem? En første test kunne være denne: Hvor mange av de norske nordmennene som har skrevet om det ´typisk norskeª, kan med hånden på hjertet si at analysene passer i forhold til dem selv?

Kulturanalysene fra åttitallet stemmer saktens brukbart med det dominerende norske selvbildet, men det som virkelig er interessant, er hvordan dette selvbildet henger sammen med faktiske forhold. Fremfor alt er bygdetenkningen (´egentlig bor vi i bygder alle sammenª) opplagt et utslag av noe man kan kalle kompensatorisk bruk av ideologiske symboler: Når vi ikke lenger bor i bygder, gjør det godt å snakke om at vi ´egentligª gjør det. Eller vi kan snakke om det ´typisk norskeª i tredje person som bondsk for å distansere oss fra det, for å drive den onde bygdeånden ut av våre egne liv.

Det er også grunn til å mistenke at mange av forsøkene på å sirkle inn det norske i en ikke ubetydelig grad er preget av kulturelt etterslep (til forfatternes unnskyldning må det sies at Norge har forandret seg ganske mye i løpet av de aller siste årene). Selv om pene borgere stadig går i Marka på søndager, er det flere og flere nordmenn som foretrekker å tilbringe søndag formiddag i sengen sammen med The Observer og eventuelt et annet menneske. Og, som Brit Berggreen har skrevet; selv om norsk identitet på død og liv skal være rural, er fiskeren faktisk like typisk som bonden i denne sammenheng, selv om denne gruppen er blitt avspist med smuler i den offisielle nasjonsbyggingen.

Det er blitt mye snakk om hva som er typisk norsk. La mitt beskjedne bidrag til floraen av norskhetsdefinisjoner være denne: Det er typisk norsk å betale forskere, gjerne med offentlige midler, for å utrede hva som er typisk norsk. Når kontraktene inngås og sjekkene skifter eier, forventer vi så analyser som på samme tid er kjærlige og ironiske -- Hans Magnus Enzensberger satte nok en presedens her -- og som nok en gang forteller oss at nordmenn er nøysomme, ærlige inntil det naive, redde for intimitet, egalitære og glade i natur og desentralisering.

De som skaper markedet for disse studiene, går øyensynlig ut fra at det eneste vi liker bedre enn å lese om oss selv, er den voyeuristiske skadefryden vi føler når vi kan hånflire av naboens tåpeligheter. Bøkene om norskheten tilfredsstiller dermed både kikkertrangen og narsissismen. I en fjern fortid, altså for minst ti år siden, ville slike bøker ha blitt klassifisert som overbygningsstudier. De handler nemlig mer om ideologi, symboler og oppfatninger enn om økonomi og politikk. I vår egen umarxistiske tid passer merkelappen kulturforskning bedre, og skulle noen fremdeles være frekke nok til å påstå at det er økonomiske og politiske årsaker til kultur, kan vi glatt svare at også økonomi og politikk er kulturelle produkter.

Disse refleksjonene gjør jeg meg etter å ha sittet og bladd i KULTs prosjektkatalog for perioden 1986--91. KULT, må vite, er forkortelsen for Forskningsrådets program om kultur- og tradisjonsformidlende forskning. Programmet har tutlet og gått siden midten av åttitallet og har finansiert over to hundre større og mindre prosjekter. Hans Fredrik Dahl insinuerte en gang at det typiske KULT-prosjektet handler om innvandrerbarns forhold til moderne medier. Akkurat dette prosjektet har jeg til gode å finne, men prosjektkatalogen viser i alle fall at de fleste prosjektene i høy grad er samtidsorienterte og beskjeftiger seg med det moderne Norge: Her er forskningsprosjekter om privatbilisme, parabolbarn, ferdighus, bygdebyer, Lillehammer-OL, amerikaniseringen av landsbygda, ikke-kristne religioner i Norge i dag og fjernsynets historie i Norge. Programkomitéen har også funnet rom for bevilgninger til det litt marginale og ved første øyekast småpussige, så som prosjektene ´Produksjonsbetingelser for norske skjønnlitterære debutant- og oppfølgerbøker i Norge 1960--1990ª, ´Ski i trøndersk kulturª og ´Tidssignaler. En analyse av tidsreferanse i noen iranske elevers norske mellomspråkª. På den annen side er det forbausende få av KULT-prosjektene som tematiserer de mest splittende og opprivende aspektene ved ´det norskeª, som målsaken, konflikten mellom by og land, EF-striden og jappetidens brudd med den sosialdemokratiske tenkemåten. (Eduardo Archetti later til å ha rett i at nordmenn lider av en sykelig trang til enighet, noterer vi i margen.)

Forbausende nok er det heller ingen som har tatt for seg naboen i norsk kultur. Det er vel ingen land i verden som er kraftigere preget av opprivende nabokrangler enn dette, hvor de fleste rettssaker siden middelalderen har vært varianter av gjerdestolpekrangler. Et karakteristisk eksempel fra nyere tid er den mye omtalte papegøyesaken i Kristiansand, hvor en nabo gikk til sak mot en støyende papegøye og dennes eier. Papegøyen ble dømt til å ta en måneds ferie i året for at naboene skulle få fred. En enda mer opprivende nabokrangel nådde sitt klimaks sommeren 1993, da en gruppe bodøværinger saget ned naboens bjerketrær mens han var på Sydenferie. Trærne skygget for solen, og naboen var lite lydhør for deres ønsker -- følgelig hadde de intet annet valg enn å ta saken i egne hender.

Det lar seg likevel gjøre å spore opp et og annet unntak fra regelen om at akademiske forskningsprosjekter om det særnorske er ukontroversielle. Jeg tenker ikke her på KULT-prosjektene om privatbilismen og om innvandrernes situasjon, for selv om de fleste nordmenn er positivt innstilt til privatbilismen og mindre positivt innstilt til etniske minoriteter, er miljøvennlig og humanistisk forskning fullkomment comme il faut i de fleste miljøer, ettersom den er klart moralistisk. Jeg tenker snarere på prosjekter som Frøydis Eidheims Sett nordfra, som handler om sosial identitet i et kystsamfunn i Nord-Norge. Her kommer det ikke bare for en dag at disse finnmarkingene betrakter Oslo og Sør-Norge med dyp mistillit (det var vel neppe noen nyhet), men også at de gir uttrykk for liten forståelse for samenes etnopolitiske kamp, for å si det diplomatisk. Kort -- og mindre diplomatisk -- sagt: De liker stort sett ikke samer, og mange av kystsamene har selv lite til overs for det faktum at de er samer. Forskningsprosjekter av denne typen viser ikke bare at Norge er et mangfoldig land hvor folk har mye rart for seg, men også at det er et motsigelsesfylt land, hvor det finnes lokale virkeligheter som ikke uten videre lar seg innordne under noen ´hovedvirkelighetª uten at minst én part blir forfordelt.

Jørgen Lorentzen har, på oppdrag fra KULT-programmet, skrevet en bok hvor han presenterer et utvalg av prosjekter for en bredere offentlighet enn dem som har for vane å sluke alt de kommer over av hovedoppgaver og forskningsrapporter. Norge, Norge... begynner meget interessant med en presentasjon av ferdighusets historie i landet; det sies jo at nordmenn er mer opptatt av hjemmet sitt enn de fleste andre folk. Etter en famlende start på tredvetallet ble ferdighusene populære fra sekstiårene og utover, og de skiftende trendene i stil og arkitektur gjenspeiler ideologiske og kulturelle strømninger. På syttitallet var husene solide og skikkelige; på åttitallet skulle de være flotte og prangende; i nittiårene er de fleste ferdighusfabrikantene gått konkurs, og de overlevende satser på nøkternhet og sosialdemokratisk nostalgi. Et poeng som ikke har unnsluppet forfatteren, er at nordmenn generelt sett stiller høyere krav til boligstandard enn mange andre folk: at tyngdepunktet i norsk forbruk ligger i hjemmesfæren snarere enn i det offentlige rom. Samtidig uttrykker ferdighusets popularitet en sterk forankring i likhetsidealer. Drømmen måtte jo være å få selveste kongefamilien til å bo i et Block Watne-hus; først da ville vi virkelig ha et sosialdemokratisk samfunn. (Et eget kapittel i boken er forøvrig viet monarkiet, Norwegian style.) Ferdighuset viser seg å være et tegn med mange betydningsnivåer, og det er en glimrende idé å bruke det som utgangspunkt for en generell kulturanalyse.

Privatbilen viser seg også å være et meningstungt tegn i norsk kultur, skjønt massekulten omkring biler og bilkjøring vel uttrykker modernitet og individualisme heller enn ´typisk norskhetª. På den annen side er det jo rent faktisk typisk norsk å være typisk moderne, og bilen har vært sentral i utviklingen av dagens Norge. Hva ville vel for eksempel livet i distriktene ha vært uten privatbilen? Bilen er så avgjørende for norsk kultur at den fremdeles er en viktig premissleverandør i byplanlegging, bemerker Lorentzen, ´til tross for at bilen er gjort til en av de store syndere i 70- og 80-åreneª. Den er ´en fullkomment magisk gjenstandª.

Flere fasetter ved den moderne norske tilværelse føyes til utover i boken, og ikke alle er like overraskende. Hyttelivet og den norske hytteideologien vies et helt kapittel og kobles både til det ´typisk norskeª forholdet til naturen og den puritanske trangen til å speke sitt kjød (for man skal jo helst ikke ha strøm på hytta). Kapitlene om den kulturelle amerikaniseringen av landet og OL-spetakkelet er ellers virkelig kostelig lesning for den skadefro eller masochistiske nordmann. Det eneste vi savner her, er i grunnen en raljerende satire over de siste tredve årenes storflyplassdebatter.

Samlet viser KULT-forskningen at Norge er et svært mangslungent og i grunnen lite homogent land, selv om forskerne har fokusert lite på motsigelser i det norske samfunnet. Denne forskningen dokumenterer også med all ønskelig tydelighet at norsk væremåte forandrer seg forbløffende fort.

En vanlig oppfatning i mange land, og ikke bare i Norge, er at det først og fremst er de små og svake folkene som har problemer med å definere sin identitet. Et blikk nordover ville lett kunne motbevise en slik antagelse. Samene, spesielt fjellsamene, har i løpet av drøye tredve år gått gradene fra å være et fragmentert lite folk uten selvrespekt og fellesskapsfølelse, til å bli en selvbevisst kulturbærende gruppe med en samlende, sterkt folkloristisk ideologi og klare politiske krav, og er nå i ferd med å legge de nasjonalistiske barnesykdommene bak seg. På nittitallet fremstår samene alt i alt som en modnere og mer nyansert etnisk gruppe enn nordmennene. Det er lite etnofascisme og identitetsterror blant dem, og man kan like gjerne være rocker som reindriftssame i Karasjok -- uten at man dermed blir oppfattet som ´mindre samiskª.

Hvis vi beveger oss i motsatt retning, vil vi raskt støte på en nasjon som ofte blir oppfattet som selvsikker og selvbevisst, og ofte som direkte aggressiv og imperialistisk. ´Slik blir tyskerne åpenbart oppfattet i store deler av Europa,ª skriver Diana Forsythe, som har gjort antropologisk feltarbeid på tysk identitet. Det er iallfall hevet over tvil om at man må forholde seg til Tyskland om man ønsker å forholde seg til Europa. Landet ligger midt på kontinentet og har en kulturell og økonomisk innflytelsessfære som går langt ut over EFs grenser.

Forsythes forskning viser, kanskje litt overraskende, at denne dominerende nasjonaliteten i Europa er preget av full forvirring og dyptgripende problemer med hensyn til selvdefinisjon. For det første er det uklart hvor Tyskland ligger. Før gjenforeningen fantes det to tyske stater, og selv i dag er det mange tyskere som vil regne områdene som ble tapt til Polen og Sovjet under annen verdenskrig som tyske. På den annen side er det også vesttyskere som ikke føler at Ossies tilhører samme nasjon som de selv.

For det andre er det etter hvert blitt uhyre vanskelig å begrunne eksistensen av en tysk nasjon ved å henvise til historien. Nazitiden gjorde det i en viss forstand umulig å være tysker i verden og stolt av sin historie. Det er ikke lett for moderne tyskere å være nostalgisk i forhold til fortiden, og det er heller ikke lett å bruke historien som veiviser for planlegging av fremtiden. Her i Norge forsøkte jo NS under krigen, med et visst hell får man kanskje si, å påberope seg symboler fra vikingtiden (runelignende bokstaver, ord som ´hirdª osv.), og det er vel først de siste årene at det igjen er blitt mulig å ikle seg en full hedensk identitet av klassisk merke uten å bli stemplet som suspekt. Ingen vil vel påstå at en postmoderne vikingistisk popgruppe som YM:stammen er nazister, men det spørs om de ville ha fått sendetid på femtitallet.

For tyskerne har deres nasjonale historie satt atskillig mer konkrete spor enn vikingtiden har for nordmennene, og mange tyskere synes det kan være like greit å droppe hele historiefaget.

For det tredje er det vanskelig å si hva det innebærer å være kulturelt tysk. Stolthet på vegne av en tysk nasjonal identitet er blitt positivt nedmuntret av både øst- og vesttyske myndigheter siden annen verdenskrig, ikke minst fordi de nasjonale forestillingene om det særtyske var blitt kompromittert av nazismen.

For det fjerde har det vist seg at spørsmålet om hvem som er tysker er ytterst komplisert, om vi ser bort fra statsborgerskapet som kriterium for tilhørighet. I prinsippet er verden inndelt i to gjensidig utelukkende kategorier -- tyskere og Ausländer. I praksis er det likefullt problematisk å sette grensen. Kriteriet for tyskhet kan være enten språk eller en blanding av utseende, familiebakgrunn, bosted eller geografisk opprinnelse. Ganske mange utlendinger blir dermed inkludert i enhver definisjon av tyskhet. Østerrikere og de fleste sveitsere snakker tyske dialekter, men lever ikke i en tysk stat. På den annen side lever det millioner av etterkommere av tyskere i forskjellige utland, blant annet i Kasakstan og USA, og disse snakker ikke nødvendigvis tysk, men blir likevel regnet som en slags tyskere. Det finnes barn av tyrkere som er født og oppvokst i Tyskland og som snakker aksentfritt tysk, men som ikke regnes som tyske. Og når det gjelder folk som åpenbart er utenlandske, er det markante forskjeller mellom nederlendere og skandinaver på den ene side, og f.eks. afrikanere og asiater på den annen. Alle utlendinger er riktignok utenlandske, men svarte folk og muslimer er langt mer utenlandske enn hvite germansktalende folk.

Mange tyskere ser med lengsel og smerte mot Frankrike som et eksempel på en nasjon som har lykkes bedre i å skape en felles, sikker, klart avgrenset identitet. Vel -- la oss kaste et raskt blikk på Frankrike.

Det var Charles de Gaulle som sa at ´Frankrike er en idé og ikke en raseª. Omtrent på samme tid trykte Paris-Match på sin forside et bilde av en svart fransk soldat som i full uniform hilste Tricoloren, klar til å gjøre sin plikt i Algerie. Følgelig må man spørre seg selv: Hva slags idé er Frankrike, og hva må til for å bli tatt opp?

Om man ser bort fra den gamle grensetvisten med Tyskland, har franskmennene ikke for tiden et større problem med den territorielle avgrensningen, iallfall ikke om vi holder oss til l'Héxagone, sekskanten som utgjør mesteparten av det franske riket. De har ingen ambisjoner om å tilegne seg de deler av Belgia og Sveits som er fransktalende, og har heller ikke noe ønske om å kvitte seg med områdene hvor befolkningen snakker oksitansk eller katalansk. Flytter vi oss ut i den franske periferien, blir avgrensningen mer problematisk. Selvsagt er La Réunion, Guadeloupe, Martinique og Tahiti deler av Frankrike, teknisk sett, men det er ikke sikkert at innbyggerne der ser saken på samme måte. Vel synes les réunionnais, som lever på en tropeøy i Det indiske hav, ni tusen kilometer fra Paris, at det er greit å motta subsidier og trygd fra metropolen, men tro om de ikke også synes det er besynderlig at de skal være en del av det samme landet? Det er iallfall merkverdig for dem å lese skolebøker om les Gauls, nos ancêtres (´gallerne, våre forfedreª). Da Algeries befolkning fikk lignende anfektelser på femtitallet, reagerte mange franskmenn ved å insistere på at Algerie var en integrert del av den franske republikken. Algirerne var stort sett not amused, selv om Algerie og andre tidligere franske kolonier i Afrika også er land hvor man den dag i dag finner de mest glødende elskere av le subjonctif passé og den franske gloire i alminnelighet.

Hva så med spørsmålet om hva det vil si å være fransk i kulturelle termer? Det er ikke tilstrekkelig å snakke aksentfritt fransk og ha gode bordmanerer. I så fall ville både belgiere, les québecois og millioner av senegalesere, ivorianere og nordafrikanere være kvalifisert. Det er heller ikke nok å leve i Frankrike og besitte fransk statsborgerskap: Det er slett ikke alle de par millioner muslimer av nordafrikansk opprinnelse som oppfatter seg selv, og blir oppfattet av andre, som kulturelt franske. Verken religion, språk, utseende eller opprinnelse kan altså brukes som kriterium på franskhet.

Også når det gjelder spørsmålet om hvem som er fransk, kommer man opp i problemer. Nå har ikke Frankrike en stor og gammel diaspora slik tyskerne har, men de har sine egne grenseproblemer. Nordafrikanere og deres etterkommere er allerede nevnt; her skal vi huske at disse gruppene generelt ikke oppfattes som ´fjernkulturelle innvandrereª på samme måte som pakistanere i Norge, men som fjerne fettere fra den andre siden av Middelhavet, som har en lang felles historie med Frankrike. Det finnes også store, gamle minoriteter i Frankrike -- baskere, bretonere, katalanere, korsikanere og Provençals -- som tidvis stiller seg tvilende til om de i grunnen er franske, eller om de i grunnen like gjerne kunne definere seg som noe annet.

Om det kan være noen trøst for franskmenn og tyskere at nordmenn også sliter med å definere seg selv, vet jeg ikke, men i land etter land oppdager vi de samme typene av problemer. I Canada har det i årevis hersket fullkommen forvirring om hva den nasjonale identitet bør gå ut på; lenge var det dominerende nasjonale image en slags angelsaksisk identitet som distanserte seg fra de mer vulgære USA-borgerne, underkuet de fransktalende og fornektet indianere og inuiter; så skjedde en etnokulturell vekkelse i Québec på sekstitallet som gjorde landet mer tospråklig og tokulturelt enn det offisielt hadde vært; så kom en bølge av innvandring fra blant annet Portugal, Italia, Ukraina og Vestindia og gjorde storbyene mer flerkulturelle enn Oslo noen gang kan drømme om å bli; og samtidig begynte indianerorganisasjonene å røre på seg. Vel.

Storbritannia, eller Det forenede kongerike som landet offisielt heter, kan være nok et eksempel, og iallfall én bok fra syttitallet spådde unionens snarlige oppløsning, ettersom landet ikke var en skikkelig nasjon, men bestod av minst tre -- en engelsk, en walisisk og en skotsk, foruten en svært gjenstridig irsk minoritet i Nord-Irland. Et annet berømt europeisk land heter Italia, og helt siden Italias dannelse har norditalienere hårdnakket hevdet at Garibaldi ikke lyktes i å samle Italia: Hans bragd bestod snarere i at han maktet å splitte Afrika. Lega Lombardia, den Lombardiske Liga, går inn for Nord-Italias løsrivelse og har kraftig vind i seilene.

Og her kunne vi ha fortsatt. Selv om den eneste seriøse separatismen i Skandinavia fremdeles er den skånske, har både danskene og svenskene i flere år ført debatter om sine respektive særtrekk -- debatter som ikke ligner så rent lite på de norske, og som vanligvis ender med at intellektuelle dekonstruktører og trofaste patrioter låses i evig clinch. Noen dansker, så som innvandreren Steven Sampson, bønnfaller sine landsmenn om å avslutte den navlebeskuende debatten, men på alle kanter raser den lystig -- såvel i Danmark, Sverige og Norge som i praktisk talt alle andre land. Debattene, og problemene, forbundet med å bygge nasjonale fellesskap i Afrika har jeg ikke engang berørt, og sannelig sliter de ikke så lite i Syd-Amerika og Asia også, nasjonalistene, med å overbevise sine medborgere om at de har en felles kultur som de ikke deler med en eneste utlending. I alle land, deriblant Norge, oppdager vi imidlertid gang på gang at påstått nasjonale særtrekk enten deles med utlendinger eller ikke er felles for mesteparten av befolkningen. Et spørsmål som fortjener å stilles til slutt, må derfor være om vi ikke snart har slitt nok, og om det ikke er på høy tid at vi går til anskaffelse av en identitet som bygger på forskjeller i stedet for likheter?

 

©Thomas Hylland Eriksen 1993