This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

4. Norway went crazy. Åttitallets kulturrevolusjon


Fra
Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

I en gammel Monty Python-sang -- eller var det en sketsj? -- kommer det for en dag at hovedpersonen gjorde et forsøk på å besøke Oslo, men byen var stengt. I tråd med den samme logikken hevder Douglas Adams, i romanen The Long Dark Tea-Time of the Soul, at et problem ved Oslo som by betraktet består i at det er umulig å få en pizza levert på døren her. Disse snørrhovne britene er dårlig informert, tenker man umiddelbart, før det slår en at diagnosen snarere må være et langt fremskredent kulturelt etterslep. Deres Oslo er nemlig et pre-Aker-Brygge-Oslo, som på mange måter har lite felles med dagens norske hovedstad.

Nesten alle som har tatt emnet alvorlig, er enige om at viktige aspekter ved det særnorske kan forklares ut fra norsk historie, som har enkelte uvanlige trekk i europeisk sammenheng. Norge har tradisjonelt verken hatt noen sterk landadel eller et solid byborgerskap, og nordmennenes forfedre var overveiende et folk av bønder og fiskere helt til begynnelsen av det tyvende århundre. Dette preger fremdeles det norske samfunn. For eksempel har den norske likhetsideologien og motviljen mot sentralisering, som allerede den danske nasjonaldikteren Holberg betegnet som typisk norsk, utvilsomt vært viktige faktorer i norsk EF-motstand. Men når samfunnet forandrer seg, må også historien forandre seg. Åttitallet er alt blitt en del av den norske historien, og dette tiåret markerte et kraftig brudd med gjengse forestillinger om Norge og norsk særpreg. Det er faktisk all grunn til å hevde at om de nasjonale stereotypiene har hatt noe for seg tidligere (noe de neppe har hatt uansett), har de det iallfall ikke nå. La oss derfor se litt nærmere på åttitallet. Og la meg for ordens skyld nevne at dette nødvendigvis må bli personlig og subjektivt, men enhver dyptgripende uenighet om hva åttitallet betød, vil i seg selv kunne oppfattes som en indikasjon på at tiåret var med på å bryte opp den norske konsensus- og likhetstenkningen. Merkverdig nok utviklet en norsk urban kultur seg parallelt med at landet ble avindustrialisert. For ikke siden før den industrielle revolusjon har Norge vært så ensidig avhengig av råvarer som det ble i løpet av åttitallet.

 


Å være postmoderne i Norge, har Trond Berg Eriksen skrevet, vil si å påberope seg en elendighet man ikke har gjort seg fortjent til. Først må man nemlig bli moderne. Ikke desto mindre feide en bølge av postmodernistisk filosofi og livsstil over landet på åttitallet, først og fremst legemliggjort i tidsskriftet Profil og tilliggende herligheter, så som light-versjonen Banzai, det hippe storbymagasinet TALK, som forøvrig ble redigert av en frafallen marxist-leninist, og en mengde andre medier. Postmodernismen, Norwegian style, hadde hovedsakelig ett budskap, nemlig at politikk og moralisering hermed skulle erklæres død og maktesløs, og at det heretter følgelig gjaldt å gi seg hen til nytelse, forførelse og estetikk.

Og jada, det er slett ikke utenkelig at postmodernismen hadde noe med høyrebølgen å gjøre, slik endel såkalte sekstiåttere har påstått i ti år.

Sammenhengen var likevel ikke åpenbar; postmodernismen var i sitt vesen apolitisk, ikke minst fordi den hadde gitt opp forestillingen om samfunnet og fremskrittet. "Mesterfortellingene" var avlegs; det fantes ikke lenger ett svar, én historie, én politisk modell som fremstod som mer eviggyldig og bedre enn de andre. Man henga seg til det sublime i stedet for å gi seg i kast med fåfengte Sisyfos-arbeider som å skulle forstå verden. Dermed kunne denne strømningen heller ikke plasseres på en gammeldags høyre-venstre-akse. Tidsriktig ungdom anla en livstrett mine og sørget for aldri å vise seg offentlig uten å være nesten helt tildekket med sorte klær, og sørget i alle fall for å sminke over det de måtte besitte av solbrun ansiktsfarve.

Urbanitet og nihilisme på norsk -- kan det tenkes noe unorskere?

La oss gå ut fra at snarveien er mulig, og at iallfall deler av Norge er blitt postmoderne uten å ha sneiet innom moderniteten på forhånd. Lévi-Strauss skrev jo om Brasil (og Baudrillard skrev om USA) at landet hadde gått direkte fra barbariet til dekadensen uten å ta veien om sivilisasjonen, så helt umulig kan en slik manøver ikke være.

Åttitallet var et dramatisk tiår. Kongeriket vil aldri bli det samme igjen, og for dem av oss som ble voksne i løpet av dette tiåret, virker syttitallet uendelig fjernt og eksotisk. I en viss forstand var Norge et helt annet land på syttitallet enn det er i dag.

Tiåret begynte mer eller mindre som en videreføring av syttitallet. Altasaken ruvet i mediebildet og splittet befolkningen omtrent langs de samme linjer som EF-saken hadde gjort noen år tidligere. Sovjetunionen hadde nettopp invadert Afghanistan, og den kalde krigen var nesten like kald som den hadde vært på femtitallet. En rufsete, men stor og velorganisert fredsbevegelse gikk i demonstrasjonstog mot nye atomvåpen, og delvis de samme menneskene demonstrerte mot atomkraft. Ungdom og akademikere pyntet seg med jakkemerker som gav knappe, standardiserte meldinger av typen "Atomkraft? Nei takk", "Støtt PLO" eller rett og slett "PAC" (PAC er en venstreorientert bevegelse i Sør-Afrika). Til tross for en viss stigning i arbeidsledigheten, var det knapt noen som på ramme alvor trodde levestandarden ville synke i Norge. Troen på fremskrittet var ubøyelig over hele det politiske spekteret, og landet var delt langs vante linjer. "Venstreside" og "høyreside" var fremdeles politiske merkelapper som fortonte seg meningsfylte for folk flest.

Ti år senere, altså første januar 1990, var situasjonen på mange måter en helt annen. Den kalde krigen var avblåst, det kommunistiske Øst-Europa var under hurtig avvikling, og det samme kunne man si om den norske "venstresiden". Tidligere partikadrer i AKP var blitt konkursbaroner, SV hadde utviklet seg til en interesseorganisasjon for offentlig ansatte og småbarnfamilier, og smågruppefloraen på universitetene var forlengst avblomstret. I mellomtiden hadde en rekke mindre politisk målrettede subkulturer utviklet seg, deriblant nyreligiøse bevegelser og pønkerbevegelsen. Arbeidsledigheten var stigende, og den politiske fatalismen var langt mer påtagelig enn den hadde vært ti år tidligere.

For min egen del gikk jeg inn i åttitallet ubarbert med langt hår og lusekofte, og forlot det glattbarbert med kort hår og tweedjakke, etter et mellomspill med ultrakort hår, matchende skjeggstubber og helsvarte antrekk. Jeg vil våge påstanden om at denne utviklingen ikke bare skyldes at man er blitt ti år eldre. Ungdom som i dag har langt hår, har forøvrig ikke det samme lange håret som hippier og post-hippier hadde: Ofte har de det dandert i en hestehale, og politisk og eksistensielt sett betyr hårlengden ingen verdens ting. Håret, som på syttitallet symboliserte en klassisk norsk pakkeløsning bestående av autoritetskritikk, økologisk bevissthet og forkjærlighet for syrerock av typen Grateful Dead og Gong, er degenerert til ren pynt og kan kombineres med mange typer livsstil. Derfor kan ikke anarkister ha langt hår lenger.

På åttitallet foregikk endringer i økonomi, teknologi, kultur og politikk som mange reagerer instinktivt mot ved å søke tilflukt i en foreldet virkelighetsforståelse. Reaksjonen kan beskrives som et forsøk på å navigere etter et gammelt kart i forhold til et nytt terreng: Man går med liv og lyst inn for gamle løsninger på nye spørsmål. Sagt på en annen måte har det funnet sted omfattende sosiale endringer uten at de er blitt ledsaget av tilsvarende kulturelle endringer, altså forandringer i den gjengse tenkemåte. Diagnosen er langt fremskredne kulturelle etterslep, og vi halser følgelig av gårde i håp om å hale innpå verden der ute.

Resultatet av denne situasjonen er blant annet en utbredt frustrasjon blant dem som er ansvarlige for videreføring av kultur. Lærere forteller således at de ikke lenger vet hvilke verdier de skal lære sine elever. Da de selv var barn, var det hevet over enhver diskusjon at det norske samfunn bygget på kristne verdier. I dag får vi både høre at samfunnet fremdeles bygger på kristne verdier, og at elever skal læres opp til toleranse og en vag, flerkulturell "fargerikt fellesskap"-ideologi, hvor ingen kultur får lov til å fremstå som bedre enn en annen. Verden er blitt enda mer komplisert enn den har vært tidligere.

En fellesnevner for mange av det norske åttitallets begivenheter kan være kulturell urbanisering. Et annet stikkord er individualisme, og et tredje kan være fragmentering av offentligheten og av tilværelsen i sin alminnelighet. I tillegg har dagliglivets rutiner forandret seg en hel del, ikke minst takket være teknologiske nyvinninger. Disse beslektede trendene kan vanskelig forenes med dominerende ideologi om det særnorske, og de er også til en viss grad i strid med samfunnsvitenskapelige analyser av den norske væremåten, som for en stor del bygger på studier fra syttitall og tidlig åttitall. Om Norge noen gang har vært et egalitært, kulturelt homogent og litt avsidesliggende samfunn, er det definitivt ikke slik i dag, og enhver oppfatning om at det måtte forholde seg slik, vil være uttrykk for en kombinasjon av kulturelt etterslep og skjønnmaling av fortiden. La oss derfor gjøre et forsøk på å rekapitulere noen av de mest betydningsfulle kulturelle forandringene som fant sted i kongeriket på åttitallet.

Sonys aller første walkman ble lansert i 1981, og denne oppfinnelsen brakte mennesket i mer intim kontakt med elektronikken enn det noen gang tidligere hadde befunnet seg. I den første tiden var det lett å føle seg hensatt til en science fiction-film når de beveget seg omkring utendørs med Led Zeppelins fjerde LP durende i ørene fra en liten boks i beltet. Mennesker på trikk og buss, på gater og kaféer med øreplugger og ledninger hengende ned fra hodet, var det ingen som hadde sett førŠ Ti år senere var walkmanen naturligvis blitt like dagligdags som softice.

Kort etter walkmanen ble CD-spilleren lansert. I feinschmeckermiljøer forefantes i flere år en dyp irritasjon overfor det man oppfattet som et nytt håpløst kommersielt utspill fra musikkbransjen; et nytt forsøk på å melke sakesløse forbrukere for penger etter at markedet for LP-plater var mettet. Men da tiåret gikk mot slutten, var det ingen tvil om at CD'en mer eller mindre hadde erstattet LP'en, og LP-entusiaster kan nå trygt mimre nostalgisk om knitringen som gav de gamle platene sitt personlige preg og om den gamle cover-kunsten, som det er umulig å etterligne på et CD-omslag -- vel vitende om at den gamle vinylplaten aldri kommer tilbake.

Spredningen av andre høyteknologiske forbruksvarer nådde også nye høyder på åttitallet. Oppvaskmaskiner og andre elektriske husholdningsmaskiner gjorde det tilsynelatende lettere å være husmor, men forskningen antyder, forbausende nok, at kvinner faktisk bruker like mye tid på husarbeid nå som de gjorde for tyve år siden.

Walkmanen og andre nye produkter har påvirket mange nordmenns tilværelse på tildels dramatiske måter. Noen betrakter walkmanen sogar som en antisosial oppfinnelse som bidrar til å forhindre alminnelig sosial omgang -- altså som det motsatte av kommunikasjonsteknologi -- og en tid raste debatten for og imot "våkmannen" lystig på MOM-siden i Arbeiderbladet. De ideologiske skillelinjene i saken syntes å følge en aldersgrense.

Et annet omstridt produkt var de nye vippetoppene på tannpastatubene, som særlig den nynorske ukeavisen Dag og Tid, anført av en velopplagt Lars Aarønæs, gikk til felts mot. Tannpastaen tørker ut og danner en ekkel skorpe takket være vippetoppene, hevdet Aarønæs, og tro om ikke hans langvarige propagandakampanje til slutt ble kronet med seier -- for sannheten er at skorpen ikke lenger er et problem, selv om vippetoppene er beholdt. Private espressokanner og elektriske cappuccinomaskiner gjorde også for alvor sitt inntog i norske husholdninger i perioden, videospillere ble vanlige også utenfor arbeiderklassen, og 3Ms selvklebende avtagbare notatblokker, disse uvurderlige hjelpemidlene som i dagligtalen er kjent som "gule lapper", ble lansert så sent som i 1987.

Det tør likevel være hevet over tvil at den sosialt og kulturelt viktigste teknologiske nyvinningen på åttitallet var PC'en. Samme år som walkmanen ble introdusert, kom også den første personlige datamaskinen fra IBM, den originale PC'en, og dataguruen Jon Bing spådde at innen ti år ville det stå en PC på hvert kontor. Noen ville endog ha PC hjemme, hevdet Bing, og de fleste var sikre på at han overdrev. IBMs originale PC var en primitiv og tungdrevet innretning med en vemmelig sort klump av en skjerm med flimrende grønne bokstaver. Hukommelsen var 128 Kb (kilobytes, altså 128 000 tegn), og den hadde ingen harddisk. For å få den til å gjøre noe som helst, måtte man kunne ganske mye om datamaskiner: Det er en formidabel underdrivelse å antyde at treskeverket var lite brukervennlig. Prisen var naturligvis astronomisk. Likevel var det ganske mange som investerte i PC, og de aller fleste var entusiastiske og lykkelige over å ha tilegnet seg et av sivilisasjonens ypperste produkter. De var overbevist om at de hadde investert i fremtiden. På det siste punktet hadde de iallfall rett -- selv om deres egen PC ble avlegs i løpet av et par år.

I tiårets første del fantes mange konkurrerende PC-systemer. IBM satte riktignok etter hvert en slags industristandard med sin Intel-prosessor og operativsystemet PC-DOS (også kjent som MS-DOS etter den mest sentrale aktøren på markedet, nemlig programprodusenten Microsoft), men i flere år myldret det av maskiner som ikke kunne utveksle en meningsfylt kilobyte med hverandre. Noen lagret data på disketter, andre på vanlige musikkassetter, atter andre på spesiallagede kassetter, og det fantes visstnok også datamaskiner som brukte bobler som lagringsenhet, uten at jeg noensinne klarte å finne ut hvordan det kunne være mulig. Engelske Apricot produserte en lekker, svinedyr trådløs maskin for Bang & Olufsen-segmentet, som datahungrige fattiglus studerte i stor detalj gjennom søvnløse, men drømmefylte netter. Commodore dukket samtidig opp i det nedre markedssegmentet, som hovedsakelig var ute etter videospill, og som i dag retter seg etter slagordet "Spill SEGA -- det er mega!"

Skoleverket ante stundens alvor og satte i gang famlende forsøk på å lære sine elever å programmere, lykkelig uvitende om at bare et mikroskopisk mindretall av befolkningen trengte å tilegne seg slike ferdigheter. For å bruke en datamaskin er det naturligvis ikke nødvendig å vite hvordan den virker; om man skulle stille slike krav, ville det også ha vært nødvendig å skru fra hverandre telefonapparater før man begynte å ringe.

Gradvis begynte "klonene", altså IBM-kopiene, å overta større markedsandeler, og de mer obskure systemene ble danket ut i løpet av noen få år. Den neste store milepælen i PC'ens historie var likevel introduksjonen av Apples Macintosh, som ble lansert på det norske markedet i 1984. Denne maskinen ble med rette avertert som en helt ny type personlig datamaskin, som ifølge gründeren Steve Jobs skulle være like lett å betjene som en telefon. Nåja. Kanskje ikke helt. Men nesten. En Mac ønsker brukeren velkommen med et smil når hun slår den på, og man kan også få den til å spille en liten trudelutt etter eget ønske, eventuelt et fragment fra en egen komposisjon, eller til og med en erklæring av typen "Hei på deg, din fettorm!", som er lest inn på harddisken gjennom maskinens innebyggede mikrofon. Der en PC av klassisk type åpner dagen med en svart skjerm og den forholdsvis mutte beskjeden A>, eventuelt C> hvis man har harddisk, serverer Mac'en et skrivebord med papirkurv og symboler som viser hva slags programmer og dokumenter som i øyeblikket befinner seg innen rekkevidde. Den presenterer sort tekst på hvit bakgrunn, og krever ikke den minste programmeringskunnskap fra brukerens side. Det er tilstrekkelig å lære seg å muse, altså å flytte en pil omkring på skjermen ved å rulle en liten gråhvit boks (mus) omkring på en spesiallaget musematte.

Med Mac'en kunne man lett skrive, regne og ikke minst tegne, male og -- etter hvert -- komponere musikk. Grafikk og musikk hadde aldri vært PC'enes sterke side: Deres musikalske repertoar begrenset seg stort sett til eksklamasjonen "BIIP!". Det er altså lite forbausende at Mac'en raskt ble en suksess, selv om den første versjonen var vanvittig dyr og fullstendig udugelig ut fra dagens krav. Hukommelsen var på 128 Kb, og den hadde en innebygget diskettstasjon på 400 Kb. I 1993, nesten ti år senere, leveres den billigste Mac'en med hukommelse på 4 Mb (altså 4000 Kb, eller fire millioner tegn), harddisk på 40 megabytes og innebygget diskettstasjon som kan lese og skrive til disketter på 1,3 mega.

IBM og andre leverandører kom naturligvis halsende etter, og tidlig på nittitallet så det ut til at de hadde klart, med hjelp av Microsoft, å produsere en kopi av Mac-konseptet som fungerte sånn noenlunde.

Kraftigere, mindre, billigere. Det har vært utviklingen i PC-verdenen. For oss som har vært aktive brukere av datakraft nesten siden starten, har utviklingen vært hinsides enhver forventning. Selv har jeg eid tre personlige datamaskiner, og alle kostet rundt 15 000 kroner, hvilket vil si at den dyreste var den første, målt i 1993-kroner. Denne maskinen, som jeg kjøpte spontant etter en samtale med Jon Bing i 1983, var en Amstrad I med 128 Kb i minnet og to diskettstasjoner som kunne lese disketter på 180 Kb. Dette var vel å merke deluxe-utgaven: Den opprinnelige Amstraden hadde bare halve kapasiteten. Skjermen var en flimrende kasse der digre, grønne punkter danset omkring.

Den neste maskinen jeg gikk til anskaffelse av, tidlig i 1987, var også en Amstrad, men denne gangen kjøpte jeg en IBM-klon med hele 512Kb hukommelse, 20Mb harddisk og diskettstasjon som kunne lese 720Kb disketter. Både skjermen og tastaturet var langt bedre enn hos forgjengeren, og en eneste diskett kunne med letthet romme en hel hovedoppgave. Imidlertid var store forandringer underveis på programsiden, og helt på slutten av åttitallet kvittet jeg meg med treskeverket for å gå til anskaffelse av min første Macintosh. Det ble et eksemplar av den nå utgåtte SE-modellen. Få måneder etter kjøpet sank prisen til nesten det halve. Og i skrivende stund kan man plukke med seg en farge-Mac til rundt syv tusen kroner hos Elkjøp på hjørnet.

Maskinene blir kraftigere, billigere -- og mindre. Min første PC, den undermåls Amstraden, ble i hine hårde avertert som bærbar, ettersom den ble levert med bærehåndtak. Imidlertid veide spetakkelet drøyt femten kilo, og egnet seg sant å si ikke utpreget godt til å dytte i ryggsekken på vei til fjellet eller stranden. Dagens bærbare maskiner, som har flere hundre ganger større kapasitet, veier rundt tre kilo, og lettere blir de.

Har PC-revolusjonen gjort oss lykkeligere og klokere? Den har iallfall forandret hverdagen for veldig mange mennesker nesten overalt i arbeidslivet. For et voksende mindretall tilbyr PC'en også en mulighet til en helt ny måte å fungere sosialt på -- den stedløse kommunikasjonens verden og den virtuelle virkelighet. Med et enkelt modem som man plugger inn i telefonkontakten, kan man uten større vanskeligheter kommunisere med databaser, elektroniske oppslagstavler og andre enkeltpersoner hvor som helst i verden. Mens jeg skriver dette, sitter noen hundre nordmenn og sender elektronisk post, legger inn meldinger på oppslagstavler på Internet, bestiller bøker fra UB, sjekker undervisningstilbudet på universitetet i TasmaniaŠ Og stadig finnes det mennesker som tror at nordmenn generelt lever i bygdesamfunn preget av tette fellesskap!

PC-revolusjonen har åpenbart også forandret vår måte å tenke på. Noen trodde opprinnelig at datamaskinene ville minske papirforbruket i verden, ettersom skribenter ikke lenger trengte å krølle sammen store kvanta av mislykkede, påbegynte verker. Resultatet har uten tvil vært det motsatte. I og med den stadig mer brukervennlige skriveteknologien, skrives det mer og mer. Og vi bestiller utskrifter av halvferdige utkast i ett kjør. Kanskje ble kvaliteten på skriftstykkene gjennomsnittlig bedre i tidligere tider, da papiret og skriveteknologien gav motstand. Det er iallfall liten tvil om at tekstbehandlingen ikke bare har svekket evnen til å skrive manuelt, altså med penn, men at den også har svekket evnen til å tenke sammenhengende. Det er ikke lenger nødvendig å gjennomtenke en hel argumentasjonsrekke før man setter seg til maskinen; man kan begynne midt i et avsnitt, skrive fragmenter her og der, og lappe dem sammen til en slags helhet til slutt. Slike muligheter hadde verken Aristoteles eller Montaigne.

Erling Vik, Aksel Sandemoses alter ego i Varulven og Felicias bryllup, befinner seg midt mellom fyllepennalderen og maskinalderen. Han plages av dyp tvil om hvorvidt han skal ta skrittet fullt ut over i maskinalderen. Det var noe fremmedgjørende, hemmende og litt uhyggelig ved skrivemaskinen: Den ble som en formidlende membran mellom tanken og ordet, som truet med å virke tilbake på og korrumpere, forenkle, ødelegge tanken. Undersøkelser blant nordamerikanske college-studenter har faktisk vist at de som bruker Macintosh, gjennomgående leverer dårligere, mer sjuskete og slurvete besvarelser enn de som bruker en mindre brukervennlig, "ærligere" PC av IBM-type. På en Mac -- ja, i grunnen på en hvilkensomhelst moderne datamaskin nå til dags -- får man med den største letthet frem tekster som ser ut som ferdige trykksaker, med rett høyremarg, midtstilte overskrifter i halvfet Avant Garde 24-punkt, og utskrifter med en oppløsning på minst tre hundre punkter pr. kvadrattomme.

Enkelte nordmenn, ryktes det, foretrekker fremdeles å skrive poesi og brev for hånd. Dette kan de faktisk ha gjennomtenkte grunner til, hvor irrasjonelt det enn måtte virke. Andre, eller kanskje de samme, trodde i fullt alvor en tid at man kunne få datamaskiner til å gjøre hele jobben for seg. Da Jan Kjærstad forklarte at han brukte et dataprogram til å hjelpe seg i arbeidet med Homo Falsus, var det faktisk enkelte som trodde at nå kunne hvem som helst bli dikter, det var jo bare å trykke på knappen.

Et beslektet trekk ved PC-revolusjonen er den eksplosjonsartede veksten i informasjon. Det er ikke nok å skylde på de personlige datamaskinene, men gudene skal vite at de har sin del av ansvaret for at en kjemiker, om han i dag skal holde seg orientert om sitt fag, må lese 60.000 bøker, artikler, avhandlinger og andre åndsverk hvert år. På Schopenhauers tid var det tilstrekkelig å kjenne sin Platon og sin Kant for å slå seg opp som filosof, og Ibsen klarte seg lenge med å studere Shakespeare og Holberg. I dag er tilbudet av informasjon mangedoblet, og doblingstiden synker fremdeles. All erfaring tilsier faktisk at et rutinemessig søk på et nær sagt hvilket som helst tema på en større elektronisk database, umiddelbart vil medføre fremveksten av en vemmelig klump i maven og en følelse av dyp identifikasjon med Felix Bartholdy, hovedpersonen i Tor Åge Bringsværds Syvsoverskens dystre frokost. Idet vi blir introdusert for ham, står Bartholdy på et gatehjørne i New York med en bokpose i hånden -- han har vært på boksalg, og sin vane tro rasket han med seg en seks­syv titler. Så begynner han å regne ut hvor lenge han må leve for å rekke å lese bøkene han allerede har kjøpt og som står oppmarsjert hjemme i bokhyllen, forutsatt at han leser to bøker i uken, ferier og sykeperioder inkludert. Deretter går det opp for ham at han fortsetter å kjøpe bøker, og så svartner det for ham.

Jeg har forlengst sluttet å søke etter faglitteratur på databaser.

Også på andre måter ble nordmenns dagligliv forandret på åttitallet. Amerikaniseringen av den norske landsbygda -- eller kanskje det ville være like presist å omtale det som forsvenskning -- skjøt fart i dette tiåret, preget som det var av plutselige og ganske ufortjente oljerikdommer som blant annet skyldtes at den norske regjering hadde bestemt seg for at kontinentalsokkelen, altså en del av havet som i alle år hadde vært almenning, måtte eksproprieres og heretter skulle eies av Norge. Uten at tredje verden-lobbyistene i offentligheten hevet et øyenbryn. Fortelleren i Jan Kjærstads Forføreren anser denne firedoblingen av norsk territorium som en skandaløs forbrytelse mot andre stater, sammenlignbara med Tordesillas-traktaten fra slutten av 1400-tallet, der Spania og Portugal delte verden mellom seg. "Om man skulle ta lærdom av historien, burde man kanskje stille spørsmål om noen, en dag, vil se på nasjonaliseringen av kontinentalsokkelen på samme måte." Kjærstads forteller er riktignok utlending; enkelte har til og med insinuert at han trolig er Gud.

Den norske periferien, "Utkantnorge", er knapt den pittoreske, svakt anakronistiske typen sted turistbrosjyrene forsøker å fremstille den som -- hvor tiden har stått stille i minst et århundre, hvor fiskeren fremdeles tålmodig bøter sine garn på trebryggen og hvor bondens arbeidsdag følger solens gang; hvor rustikke og enkle mennesker fremdeles dyrker naturen og sin strenge protestantiske gud som om NATO, GATT og EF ennå ikke var påtenkt.

Selvsagt er det ikke umulig å komme over slike bilder om man prøver hardt nok, for eksempel i en Narvesen-kiosk som selger nasjonale postkort. Men beskrivelsen av gjennomsnittsnordmenn slik den fremstår i Marianne Gullestads forskning, som blant annet har fokusert på arbeiderklassen i en forstad til Bergen, er sannsynligvis mer representativ enn for eksempel Hans Magnus Enzensbergers mer eksotiserende beskrivelser. Innbyggerne i "Utkantnorge" er like meget konsumenter av videoer, popsanger og sladderblader som de er geografisk marginale. Tidligere landhandlerier er blitt erstattet av konsumreservater i form av digre firkantede betongbygninger -- det er først og fremst her forsvenskningen kommer inn -- omgitt av asfaltørkener til midlertidig oppbevaring av kundenes privatbiler. MTVs bølger når i dag den fjerneste avkrok, og inst i fjordarmane ligger fettstuer med navn som "McNoreg" og lignende. Bøndene i Gudbrandsdalen reiser til Kanariøyene i juli akkurat som alle andre, og omtrent førti prosent (mitt anslag) av fiskerne i Nord-Norge plystrer Dylan-viser mens de venter på fangsten.

Det var Kjartan Fløgstad som i Det sjuande klima beskrev dette landet som Media Thule og innbyggerne som mediatullingar. Om man skulle velge ett eneste stikkord for å beskrive åttitallet, ville man kanskje slutte seg til Fløgstad. Men mye annet har skjedd. Norge er i dag et land hvor det spises flere burgere enn fiskeboller, hvor Jackie Collins' romaner er mer lest enn Bjørnsons bondefortellinger, hvor over halvparten av befolkningen kan gjøre seg forstått på et svakt skurrende nordamerikansk engelsk. Selv i de mest avsidesliggende delene av landet har lokale forretninger nordamerikanske navn, og alle går i olabukser selv om klimaet kanskje skulle tilsi noe annet. "Finnes det en norsk hverdagsbunad -- dvs. en drakt som er mye brukt og godt likt her til lands -- da er den av dongerystoff, og produseres i Thailand på lisens fra USA." Landet er en mer integrert del av verdenssamfunnet enn de fleste av innbyggerne liker å tenke på, men det skal i sannhetens navn tilføyes at det stadig er et lokalt hjørne av verdenssamfunnet med et distinkt lokalt preg. Selv om "amerikanisering" ikke er særnorsk, er det typisk norsk. (Samtidig som det er typisk trinidadisk, tsjekkisk og thailandsk.)

Etter å ha brukt nesten et tiår på studier og reiser i USA, kom sosiologen Steinar Bryn hjem til Norge en gang på åttitallet. Det vil si; han kom hjem til et land som lignet mye mer på USA enn landet han hadde forlatt noen år før; et land fullt av neonskilt hvor det stod "Drive-In Fast Food", "Camping By the River", "American Chicken & Burger", "POP IN" og så videre. Han ble forbløffet over hvor sterkt dette landet, og særlig Bygdenorge, hadde forandret seg uten at folk lot til å ha registrert det. Spesielt var han opprørt over navn på kommersielle foretagender som kaféer, gatekjøkken og forretninger. Landet var i hans fravær blitt preget i ekstrem grad av nordamerikansk symbolikk og billedspråk. Glorete reklameskilt for Coca-Cola hadde dukket opp på det kjære, gamle fjøset i Grukkedal. Bryn gjorde følgelig det han måtte gjøre (a man's gotta do, som kjent, what a man's gotta do). Han fortsatte å reise, men denne gangen i Norge, og ga til slutt ut en bok hvor han gav til kjenne en kritisk analyse av "amerikaniseringen".

Bryns hovedargument går omtrent slik: Ettersom nordmenn mangler et sterkt kulturelt selvbilde, er vi et lett bytte for vulgær og fordummende nordamerikansk kulturell påvirkning. Denne påvirkningen er skadelig fordi (a) den styrker en ideologi som fremhever individualisme på bekostning av fellesskap, (b) den avskjærer nordmenn fra sine kulturelle røtter og ødelegger bl.a. språkfølelsen, (c) Amerika-bildene i film og reklame er misvisende fordi USA som sådan er annerledes, og (d) amerikaniseringen virker estetisk avstumpende. Han ender med å betrakte amerikaniseringen som et uttrykk for (eller en årsak til?) den politiske høyrebølgen og sosialdemokratiets krise og anbefaler en kulturell selvransakelse som medisin mot nedsløvingen.

Bryn har utvilsomt rett i at Norge i likhet med andre land i USAs periferi, som Den dominikanske republikk, Filippinene og Island, har utviklet lokale versjoner av den nordamerikanske drøm. Derimot stemmer det dårlig med mine kilder at dette utelukkende skal ha skjedd på åttitallet. Har ikke Norge vært ganske gjennom-amerikanisert siden Marshall-hjelpen på femtitallet, og siden norske intellektuelle sluttet å lære seg tysk og fransk for å kunne være likere sine kolleger på den andre siden av Atlanteren? Når Georg Johannesen omtalte Norge som USAs 51. stat allerede på sekstitallet, var det ikke bare NATO-medlemskapet han hadde i tankene, eller hva?

Dessuten er det ikke alltid lett å forstå Bryns moralske og politiske argumentasjon. På den ene siden innrømmer han at norsk kultur i grunnen bare er et synonym for kulturen i Norge, og som en konsekvens vil han med ubønnhørlig logisk nødvendighet måtte vedgå at burgere meget vel kan bli norske selv om de ikke er norskfødte. På den annen side fremstår Bryns argumentasjon til syvende og sist som en puristisk og romantisk tenkning, der gamle bygdesymboler foretrekkes fremfor nye bysymboler, og hvor det stedsbundne foretrekkes fremfor det kosmopolitiske. Han klager over at han ikke fikk lære mer om Bjørnson på skolen, men savner ikke Shakespeare og Goethe fra pensaene. Når han skal hente frem et motstykke til amerikaniseringen, finner Bryn straks et treskilt med norske (gjerne nynorske) ord, som sier "Vevstua", "Dølaheimen" eller "Kafé Tyrili", og han har vanskelig for å innrømme i praksis det han åpenhjertig går med på i teorien, nemlig at opprinnelig utenlandske tegn kan omformes til norske tegn om nordmenn bruker dem i tilstrekkelig grad. I stedet foreslår han at nordmenn skal utvikle kulturelle blandingsformer av typen "Rocke-Stugu", som ivaretar spenningene og motsigelsene i kulturen. Hvorfor ikke rett og slett "Hard Rock Café", ettersom det viser seg at dette begrepet har et helt og holdent norsk innhold, altså er meningsfylt for nordmenn? Dessuten er det litt foruroligende at Bryn anser motsigelsene mellom "det mytiske Amerika" og det nasjonalromantisk sosialdemokratiske Norge som det sentrale ved kulturen i Norge. Europa forsvinner faktisk helt fra hans analyse, selv om det ville være lett å finne forretninger og restauranter med europeiske navn av typen Benetton, Le Canard, Coco Chalet, Papagallo osv. -- foruten at det rent faktisk finnes nordmenn som lytter til europeisk musikk og leser europeiske bøker, og som er påvirket av europeisk religion og filosofi.

Selve beskrivelsen av Utkantnorge er det lite å utsette på: Den stemmer blant annet godt overens med personlige nedtegnelser fra en Dombås-ekspedisjon som gikk av stabelen i siste halvdel av åttitallet. Samtlige deltagere på ekspedisjonen ble mentalt lamslått over erkjennelsen av at et kulturlandskap de hadde forsert bare seks­syv år tidligere, hadde forandret seg nesten til det ugjenkjennelige. Langs hele riksveien var et rikholdig oppbud av både fettstuer, engelskpråklige reklameskilt og digre rektangulære konsumreservater omgitt av golde asfaltørkener. Det slo oss imidlertid ikke at denne kulturelle formen på noen måte skulle være mindre "autentisk" enn det gamle bondesamfunnet. Tankene går faktisk i retning av Anthony Burgess, som et sted skriver at det store fortrinnet ved det engelske språk består i dets evne til å suge opp nye ord fra hele verden og gjøre dem til engelske ord samtidig som det kvitter seg med "dead structural wood". Alle som har lest mer enn noen linjer av Burgess er innforstått med at han vet hva han snakker om. Burgess har forøvrig markert seg som antipuritaner også på andre områder, idet han har gått i bresjen for en internasjonal bevegelse mot sensur.

Bryns omtale av nordmenns bruk av nordamerikanske symboler krever også en kommentar. Han irriterer seg over at nordmenn har skapt et mytisk "Amerika" som er forskjellig fra selve USA. Men selvsagt må det være slik, for ellers hadde ikke "Amerikabildene" vært norske! Amcar-entusiaster i Trøndelag er fullkomment klar over at deres subkultur er heilnorsk og at det "Amerika" de dyrker, ikke er det samme som det faktisk eksisterende USA. Fjernsynsseere vet at en såpeopera som "Dynastiet" presenterer uvirkelige drømmebilder av et mytisk land, og de vil at det skal være slik. Vi snakker her om Dreams, Incorporated, om fantasier, og mennesker i Norge trenger neppe Bryn til å fortelle seg det.

Når nordamerikanske symboler, ord og væremåter blir masseslagere i Norge, er det ikke fordi de er nordamerikanske, men fordi de kan brukes på meningsfylte måter av nordmenn. Og det er meg et mysterium hvordan det nødvendigvis må være mindre "autentisk" å kjøpe burgere hos Burger King og sine skjorter hos Marlboro Classics (som forøvrig er en italiensk klesprodusent) enn å spise kjøttkaker på Kaffistova og gå i lusekofte fra Husfliden. Med bakgrunn i mine egne erfaringer og barndomsminner er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at Kaffistova kulturelt sett er langt mer fremmed enn en fettstue av typen Burger King, og når det gjelder "Bygde-Norge", kan det vel knapt tenkes noe mer typisk bygdenorsk enn country & western-musikk og tilliggende kulturelle symboler (Wunderbaum, puseterninger, boots, kinnskjegg osv.).

Utviklingen Bryn har beskrevet, kan åpenbart like gjerne kalles modernisering som amerikanisering; det spesielle for Norge er at den norske moderniseringen, iallfall i Utkantnorge, blir dypt påvirket av USA, blant annet fordi Norge mangler omfattende kontakt med andre deler av den moderne verden, men også på grunn av de nære historiske båndene som har blitt vedlikeholdt mellom Norge og USA siden utvandringstiden i forrige århundre. Dessuten har Norge og USA en del fellestrekk som gjør "amerikaniseringen" lettere her enn for eksempel i Italia: Både Norge og USA er land hvor det praktiske ("nyttige") har en tendens til å overskygge det estetiske, og hvor den egalitære individualismen og avsmaken overfor forfinet borgerlighet stikker usedvanlig dypt. De nordamerikanske drømmene og symbolene går rett inn i gjengse norske virkelighetsoppfatninger og kan brukes ganske umiddelbart av mange nordmenn. Da sosialfilosofen Pierre Bourdieu ble spurt om hvorvidt hans digre verk om smakens sosiale karakter kunne anvendes på andre land enn Frankrike, svarte han at teorien iallfall ikke kunne overføres på USA, ettersom begreper om god smak var fraværende i det landet. Det er jo noe merkverdig hjemlig med et land der presidenten må bevise sin folkelighet ved å grille burgere for journalistene når han holder pressekonferanse, hvilket Bush faktisk gjorde ved en anledning.

Det er klart at den kulturelle globaliseringen av landsbygda tidvis må møtes med dyp nostalgi og våte drømmer om opprinnelighet og autentisitet, spesielt hos folk som ikke husker hvordan det opprinnelige og autentiske var. Først og fremst har en slik nostalgi en terapeutisk effekt ved å gjøre det mulig å avfinne seg med forandringene: Man kan jo bare klage over hvor mye bedre alt var tidligere. Men den kan også få synlige samfunnsmessige virkninger ved at den skaper større oppslutning om "det autentisk norske", noe Bryns bok Norske Amerikabilete er et håndfast bevis på. Kanskje er det "amerikaniseringen" som til syvende og sist vil mane folket til aksjon for å redde nynorsken?

Man ville kanskje tro at moderniseringen av landsbygda brakte by og bygd nærmere hverandre ved at de begge ble hektet opp til en global samtid i større grad enn tidligere. Så er nok ikke tilfellet. By og bygd fikk faktisk hver sin modernitet. Dersom bygdene på åttitallet kom til å ligne mer på Midtvesten, kom Oslo til å ligne mer på Amsterdam.

På den annen side er det ikke sikkert at Bygde-Norge vil vedvare å være nordamerikansk preget for all fremtid. Et annet scenario fortoner seg faktisk som ganske sannsynlig. Pr. i dag er det netto utflytting fra mange norske bygder, og de første som reiser er pikene. Igjen sitter forsmådde ungkarer med gård og grunn, men uten kjerring. Sommeren 1992 arrangerte dagbladet Dagbladet en kvinne-ekskursjon til en slik bygd; de fylte opp en buss med ugifte bykvinner og satte kursen mot indre Trøndelag. Noen ble gift, men de fleste forble nok ungkarer. Vel. Hva skal de finne på? En ikke helt usannsynlig løsning kan være at de anskaffer bruder fra utlandet (såkalte postordrebruder), for eksempel fra Sørøst-Asia. Dette er ikke helt usannsynlig. Dermed får de barn som ser halvt asiatiske ut. Videre vet vi fra sammenlignende kulturforskning at det i tradisjonelle familier er slik at barna lærer mer om sed og skikk av sin mor enn av sin far -- blant annet med tanke på matvaner. Følgelig er det slett ikke utenkelig at en typisk norsk bygd rundt år 2030 vil være dominert av tospråklige bønder i lusekofte, som snakker thai på kammerset og hedmarking i butikken, som sverger til krydrede risretter og som gjerne ofrer en høne eller to på forfedrealteret.

Som det vel har gått frem ovenfor, har jeg visse innvendinger mot Steinar Bryns kultursyn, idet han betrakter spenningen mellom det nordamerikanske (vulgære, kommersielle) og det nasjonalromantiske (autentiske, norske) som den viktigste motsigelsen i norsk kultur. La meg derfor tilføye at Bryns sosiologiske analyse fortoner seg langt mer attraktiv enn kulturanalysen. Her trekker han den slutning at landet har beveget seg i retning av individualisme og økt konkurransementalitet på åttitallet, og det har han utvilsomt rett i, selv om han overdriver betydningen av "amerikanisering" som årsak og symptom. Det er opplagt at klasseforskjellene er blitt utdypet på åttitallet, og ikke bare i de større byene. Et tydelig tegn på en slik forandring er endringene i matkulturen. Antropologisk forskning om mat har vist at det ofte er sammenfall mellom klasseforskjeller og variasjoner i matkultur i et samfunn, og at det er de mest klassedelte samfunnene som utvikler den mest kunstferdige haute cuisine. I egalitære samfunn spiser alle omtrent det samme; i sterkt klassedelte samfunn er det umåtelig stor forskjell på herrens middag og tjenerens. Tenk bare på det føydale Europa, hvor bønder og leilendinger levde av kål, løk og brød, mens godseierne mesket seg med tyve retters middager som en liten hær av profesjonelle kokker hadde brukt hele arbeidsdagen på å tilberede.

Norge ble aldri et ekte føydalt land, og her i landet har man følgelig priset den nasjonale maten for at den er enkel og naturlig. Mens østerrikere og franskmenn la i seg de mest fantastiske tre etasjes bløtkaker, gumlet norske embetsmenn på vei til Eidsvoll i seg nistepakker av barkebrød og lefseklining. Der javaneseren kunne by gjester på et overdådig rijstafel bestående av tredve eller førti små, forseggjorte retter, inviterte nordmannen på spekeskinke, flatbrød og øl. Mens svenskene eksperimenterte med ulike typer syltede bær som fyll i sine fenomenale tårtor, stekte de brave nordmenn melkaker de kalte svele, som de gjerne klasket en klatt dravle oppå (dravle er en type ihjelkokt melk med leiraktig konsistens og farve). Den navnløse, og muligens guddommelige, fortelleren i Jan Kjærstads Forføreren bemerker: "Det fantes selvfølgelig ikke noe indisk spisested i Oslo på denne tiden. Og for meg forteller dette mer enn all verdens antropologiske arbeider om nordmenns særart, om Norges forbausende avsondrethet, om Norges manglende evne til å trekke til seg andre folkeslag -- og ikke minst om Norges begrensede kulinariske nysgjerrighet -- at den første indiske restauranten ikke kom dit før langt ut på 80-tallet."

Dekadente og nedbrytende kontinentale og eksotiske matvaner har sakte men sikkert presset seg inn i de mer dekadente og nedbrutte befolkningssegmentene i landet. I dag finnes det minst ti ypperlige indiske restauranter i Oslo, og i perioder finnes det visstnok en restaurant eller to i Oslo som er tildelt en stjerne i Guide Michelin, selv om de finere restaurantenes mesterkokker stadig klager over at det er umulig å få tak i skikkelige råvarer i Norge. Noe som er mer forbausende, er det faktum at kontinentale matvaner også er i ferd med å presse seg inn i Utkantnorge! Det må være et typisk åttitallsfenomen, dette, og et sikkert tegn på at jappetiden slett ikke var begrenset til Den gylne trekant i Oslo vest.

Ernæringsfysiologen og antropologen Marianne Lien sluttet seg midt på åttitallet til den voksende antropologiske sub-klanen som valgte å bli i Norge i stedet for å reise til Bongo-Bongo på feltarbeid, men hun dro ikke mye kortere enn afrikanistene. Hun endte nemlig i Båtsfjord på Finnmarkskysten, hvor hun foretok en nærstudie av de lokale matvanene. Enkelte av funnene fra undersøkelsen må sies å være sensasjonelle. Ikke slik å forstå at endringer i kostholdet aldri har funnet sted tidligere i dette landet: Det skulle i denne sammenheng være nok å nevne de rå grønnsakenes plutselige og innstendige inntog i etterkrigstiden, og en undersøkelse blant eldre i Oslo viser at mange av dem stadig er dypt skeptiske til dette nymotens snakket om at grønnsaker skulle være så fordømt sunt. Den faktiske forandringen Marianne Lien beskriver, er imidlertid ganske ny, og kan fortelle oss at en ny tid er kommet uten at det derved dreier seg om hippienes Age of Aquarius. Snarere tvert imot, kan man kanskje si.
Opprinnelig, altså før midten av åttitallet, var Båtsfjord et klassisk norsk sted hvor det fantes to typer av mat: det som var etandes og det som var ikke etandes. Til den siste kategorien hørte blant annet ufesk som steinbit og reker, og græss, altså salat og annen kaninmat. Språket manglet med andre ord kategorier for å rangere ulike typer mat. Tidsskriftenes vinspalter ble neppe lest av mange båtsfjordinger, for å si det slik, og man minnes uvegerlig Karen Blixens novelle "Babettes Gjestebud", hvor en tidligere kokke på den parisiske Café Anglais havner som hushjelp i Berlevåg, like ved Båtsfjord. Etter mange år i bygda tilbereder hun et fantastisk festmåltid basert på de mest eksklusive importerte råvarer, uten å få andre reaksjoner fra heimfødingene enn anerkjennende grynt for sin ekte skilpaddesuppe, sin Blinis Demidoff og sine cailles en sarcophage. Maten var etandes, den; mer hadde de ikke å si om den -- og mer oppfattet de ikke av den heller. Å servere cailles en sarcophage til en person som ikke har andre ord enn "etandes" for å beskrive god mat, er som å fremføre Mahlers femte symfoni eller Pink Floyds "Shine On You Crazy Diamond" for en døv.

Antropologen i Båtsfjord hadde en lignende opplevelse, om i noe mindre målestokk, da hun serverte en utsøkt laksesuppe for noen båtsfjordinger. Den mest skeptiske av spisegjestene må etter hvert motvillig vedgå at suppen lar seg spise, selv om han aldri har spist en identisk suppe før. Når han så forsøker å gjøre rede for sitt syn, sier han først: "Den, den går no an den her Š Æ har smakt det værre før." Så kommer en liten pause, før han virkelig tar sats: "Den var, den var, den var Š grei."

Moderniseringen av mat innhentet imidlertid også Båtsfjord. Blant annet begynte visse former for græss å nærme seg kategorisering som mat, som når en agurksalatspisende ung kvinne, etter å ha forklart at hennes far aldri i verden ville ha spist agurk, sier: "Æ trur æ kunne ha levd på det her. Hves æ bare fekk agurksalat så hadde æ ikke behøvd nokka mat."

Også mer dramatiske forandringer fant sted med spisevanene i Båtsfjord på åttitallet. Blant annet begynte de å spise reker, som tidligere bare hadde vært brukt som agn. Enkelte avantgardister, noen av dem innflyttere sørfra, begynte til alt overmål å tilberede retter som lasagne, gjerne fylt med hvalkjøtt og reven gulrot, og ovnstekt steinbit. Det kulinariske ordforrådet ble utvidet og kunne nå brukes for å markere eksklusivitet og klasseforskjeller. Vinklubben ble dannet, en eksklusiv herreklubb med ni medlemmer som kom sammen hvert kvartal for å smake på viner og innta et bedre måltid. Tar jeg ikke mye feil, varte det ikke lenge før begreper av typen "fruktig", "mintpreg" og "grønne epler" svevet over vinglassene.

Hotellet i Båtsfjord fulgte opp trenden og innførte på sitt spisekart retter med navn som ørret surprise, kveite vin blanco (sic), tournedos garni med bordelaisesaus, antilopekoteletter, kalvefilet og gravet laks -- dels nye retter basert på lokale råvarer, dels helt importerte retter, og dels halvgamle retter med nye, franske navn.

Forandringene i matvanene fikk også uttrykk i grønnsaksdisken i kolonialen. "For 10­15 år siden var potet, kål, kålrot, gulrot og løk så godt som de eneste ferske grønnsakene," skriver Lien. "Nå finnes til enhver tid også tomater, salat, kinakål, blomkål, selleristang, rød og grønn paprika, persille og hvitløk. En gang iblant finnes også mer eksotiske varer som brokkoli, avocado, fersk sopp, aubergine, zucchini (squash), ananas, kiwi og mango."

Disse nye matvanene er uttrykk for en rendyrket storbykultur, verken mer eller mindre, og Båtsfjord vil aldri bli den samme igjen. Den kulinariske verden er blitt mer komplisert ved at ufesk og græss er blitt til navngitte, spiselige retter, og ved at tilberedningsrepertoaret er vokst enormt. De norske "pakkeløsningene" fungerer ikke lenger oppskriftsmessig når det ikke bare finnes et begrenset antall udiskutable måter å tilberede for eksempel lammekjøtt på (Lien nevner lammerull, fenalår og lammekoteletter), men når man kan lage lam på spansk eller fransk manér, eller for den saks skyld kombinere flere varianter. Verden er blitt fragmentert, og den moderne individualismen (som altså er noe annet enn den gamle egalitære individualismen) er kommet til bygda. (I parentes kan det tilføyes at et visst tilsig av såkalte sjokoladeværinga, altså tamilske flyktninger, til bygder som Båtsfjord bekrefter denne tendensen i retning av en mer komplisert sosial verden som etter hvert blir umulig å innordne under en "norsk hovedvirkelighet".)

Endringene i bygde-Norge til tross: Det er nå engang likevel livet i byene vi forbinder mest med åttitallets stille kulturrevolusjon. Allerede helt i tiårets begynnelse var det tegn i ungdomskulturen på at Norge var i drift. Store deler av de nye ungdomskullene syntes nemlig ikke å gli ubesværet inn i de forhåndsdefinerte sjablongene, og tar jeg ikke mye feil, tok det den puritanske venstresiden mange møter og mange forkastede utkast til prinsippvedtak før de bestemte seg for om pønkerne var progressive eller reaksjonære. (På syttitallet var marxist-leninistene som kjent motstandere av både homofili og innvandring, og det var neppe lettere for pønkerne enn for pakistanerne å slippe gjennom nåløyet.) Nå har det "alltid" vært ungdommens privilegium å være annerledes enn sine foreldre -- når jeg setter alltid i anførselstegn skyldes det bare at ungdomskulturen ble funnet opp like etter annen verdenskrig -- men åttitallets annerledeshet var annerledes enn femti-, seksti- og syttitallets annerledeshet.

I 1981 ble Skippergata 1 i Oslo okkupert av en løst sammensatt gruppe studenter, arbeidsløse og unge raddiser. Mange av dem levde med stor entusiasme opp til definisjonen av ordet punk, som betyr boms, sosialt avfall, kasteløs osv., som de betraktet som en smigrende karakteristikk når den kom fra et samfunn de anså som pill råttent. Deres uniform inneholdt som regel en hullete olabukse, en skitten helsetrøye, en islender og et Arafat-skjerf, vanligvis supplert med ultrakort hår og en sikkerhetsnål eller to, enten festet direkte i ansiktet eller på et klesplagg. I motsetning til hippiene var disse opprørerne overhodet ikke interessert i å være snille; i motsetning til syttitallsraddisene med runde briller var de heller ikke interessert i å være flinke. "You don't know nothing, baby, and you don't care," ytret en av generasjonens mest interessante filosofer, Leonard Borgzinner (1957­90), i sitt fansin 666. Noen knyttet an til pønken i Storbritannia og omtalte seg som "The No Future Generation", mens andre var bare interessert i et liv utenfor systemet. I motsetning til hippiene og de puritanske raddisene, var det de færreste av pønkerne som skaffet seg en utdannelse. Mange tatoverte seg i ansiktet, som et synlig tegn på at de hadde brent alle broer.

Den første alvorlige nedturen for okkupantene kom da Oslo kommune gjorde alvor av trusselen om å rive huset i Skippergata -- som forøvrig var en livsfarlig, vaklevoren rønne -- og til gjengjeld tilbød okkupantene flotte, nye leiligheter og et nytt ungdomshus i Pilestredet sentralt i Oslo. Der stod man, desp og ille til mote, breddfull av hat og forakt for myndigheter og streite besteborgere, og fikk uten videre innfridd alle sine tildels ublu krav. De ble stående, måpende, med hanekammen i postkassa. Pønkeopprøret ble aldri helt det samme igjen etter dette smarte mottrekket fra bystyrets side.

Den pønkete motkulturen utviklet seg deretter, iallfall i Oslo, etter velkjent norsk venstristisk mønster. Moralistiske besserwissere tok ledelsen og sørget for å ekskludere alle som ikke fulgte den smale sti, det vil si narkomane, hedonister, posører, høyreavvikere og kjøttetere (likspisere, som det heter på stammens språk). Meat is, må vite, murder.

I motsetning til Vinklubben i Båtsfjord, lar dagens pønkere seg lett definere inn i den norske hovedvirkeligheten. De står som en semantisk motpol til politi og ordensvesen og er helt avhengige av både et solid trygdevesen og et brutalt politi for å kunne fungere som pønkere. De fleste av dem er til og med veggiser, altså vegetarianere. De ville gjerne være politisk radikale, men oppdaget raskt at den sedate, selvrettferdige og kvalmt vellykkede foreldregenerasjonen hadde ekspropriert de fleste samfunnskritiske standpunktene: De var mot EF, for PLO og ANC, mot atomvåpen og atomkraft, og mot forurensning og vekstkapitalisme. Det var i grunnen ingen større merkesaker igjen å henge seg på. Å skulle støtte Sovjet og den østeuropeiske kommunismen, som i og for seg var et ledig standpunkt, ville på en måte ha vært for harry, og enden på visa ble at pønkerne med liv og lyst kastet seg over den eneste samfunnskritiske saken ingen andre hadde oppdaget, nemlig kampen mot dyreforsøk.

Dermed er pønken, opprinnelig en nihilistisk, samfunnsnegerende bevegelse, blitt trygt forankret i den gjengse norske politiske tenkemåten, og tankene går uvegerlig i retning av en annen bevegelse som står forfatterens hjerte nær, nemlig folkebevegelsen SABAE(N). På syttitallet dannet den århusianske kapitallogikeren Gustav Bunzel Sammenslutningen Af Bevidst Arbejdsskye Elementer (SABAE), en militant kamporganisasjon til lønnsarbeidets bekjempelse. I stedet for å knekke ryggen for at en kapitalist skal øke sin profitt, mente Bunzel, burde man ligge på sofaen med en bajer og se på fjernsyn. Anarkistbladet Gateavisa var ikke sene med å danne den norske avleggeren SABAE(N), som sluttet opp om Bunzels analyser av lønnsarbeidets fordervelser, men som hadde en annen, kanskje særnorsk vri. SABAE(N), med gateavistene Christian Vennerød og Audun Engh i spissen, la nemlig vekt på at man burde bruke sin nyvunne fritid til å ta seg av sine barn og foreldre, besøke naboene og skape hygge omkring seg. Der danske SABAE var hedonistisk og amoralsk, hadde den norske utgaven i grunnen et puritansk preg, skjønt forgrunnsfigurene i andre sammenhenger har markert seg som relativt ytterliggående hedonister. Sånn sett er både pønken og SABAE pre-åttitallsfenomener, idet de avslører tillit til den gode moral, likhetstanken og samfunnsreformene.
Pønken og omkringliggende herligheter hadde imidlertid også en annen, mer innoverende side. Tidlige pønkere brukte som kjent hakekors og lignende symboler på de istykkerrevne lærjakkene sine; ikke fordi de var nazister, men som en protest mot samfunnets allmenne symbolbruk: De nektet å godta den vedtatte betydningen av felles symboler. Denne anti-politikken ble raskt avskaffet da de moralistiske kreftene tok styringen i rørsla. Men den allmenne tankegangen ble raskt kanalisert i en annen retning, nemlig mot en estetiserende, nihilistisk livsholdning som fikk sine mest synlige uttrykk i trenden som i ettertid er blitt kjent som postpønken.

Postpønken som livsholdning var kjennetegnet av en småkynisk resignasjon overfor tilværelsens allmenne håpløshet og politikkens spesifikke håpløshet. Den gav seg uttrykk i en blek, dyster men dypt utstudert estetikk -- sorte klær, øyesminke hos begge kjønn, blek hud, hår farvet enten sort eller rødt og en trett mine. Postpønkerne leste Rimbaud, Baudelaire, Gene Dalby og Jan Kjærstad. De tilbrakte kveldene i nedlagte fabrikkhaller hvor de saktmodig drakk sin pils og lyttet til trist, støyende industrirock eller melankolsk, fremmedgjort synthpop. De kunne virke apolitiske, men var det ikke nødvendigvis, og det skal jeg komme tilbake til. Ondsinnede rykter satt ut av gammeldagse modernister vil nemlig ha det til at denne generasjonen er egoistisk og uansvarlig, men det skyldes utelukkende at modernistene (altså puritanske tilhengere av den norske hovedvirkeligheten) bruker et gammelt kart å navigere etter i et nytt terreng.

Både pønk og postpønk skilte seg fra tidligere ungdomskulturer ved at de helt åpenbart og eksplisitt var storbyfenomener. Båtsfjordinger som anla hanekam, ville raskt føle seg utilpass og kom seg temmelig kjapt til Tromsø, hvorfra ferden ofte gikk videre til Trondheim eller Oslo. (Et påfallende antall oslopønkere snakker nordlandsdialekt.) Et ektefødt barn av åttitallet blir syk av frisk luft og får ryggplager av å gå på annet underlag enn asfalt.


At det skjedde en dramatisk kulturell forandring på åttitallet, er det liten grunn til å tvile på. Den svenske forfatteren og journalisten Oscar Hemer, som besøkte Oslo midt på åttitallet, hadde vanskelig for å skjule sin forbløffelse over hva som hadde skjedd med den tidligere provinsielle utkantbyen Oslo. Slik beskriver han opplevelsen av en nærradio-støttekonsert på Chateau Neuf: "Större delen av rockeliten är samlad och den nattliga storstadsdjungeln visar upp hela sin överraskande artsrikdom. Det är en fantastisk, nästan hallucinatorisk maskerad som, sedan den första fascinationen förklingat, lämnar en underlig känsla av intighet." Alle som opplevde epoken, vet hva Hemer sikter til. En viss intighet, javisst.

Disse subkulturene var ikke misjonerende (om man ser bort fra pønkens senere degenerering), og representerte en sann pluralistisk holdning til tilværelsen. Det angikk såvisst ikke dem om naboen sang i Indremisjonens mannskor, eller om trikkeføreren var sikh, eller om årets hippeste synthprogrammerer spiste spedbarn til frokost. De hadde mer enn nok med å få orden på sine egne liv og hadde ingen moralistisk skråsikkerhet å dele med omgivelsene. Grunnene skal vi komme tilbake til.

Postpønken fikk sine intellektuelle utløp i det tidligere marxistiske tidsskriftet Profil, som ble kuppet av nyomvendte esteter i 1983, i ny fransk filosofi og i pessimistisk eksistensfilosofi à la Peter Wessel Zapffe, som i 1942, altså under den tyske okkupasjonen, hadde utgitt sitt mastodontiske hovedverk om hvorfor tilværelsen er meningsløs. Alt i alt representerte denne trenden et brudd med de fleste "typisk norske" kulturtrekk: Den var ikke-puritansk uten å være antipuritansk, den gikk inn for det skjønne og stilte seg likegyldig overfor det nyttige og praktiske, og den så bort fra fremskrittet og "mesterfortellingene" som veivisere.

Rock og beslektede musikkformer, slik de utviklet seg i første halvdel av åttitallet, bidro i stor grad til den kulturelle urbaniseringen og hadde et nedslagsfelt som langt overgikk både pønk og postpønk. Allerede tidlig i tiåret (eller var det allerede i '79?) skrev Kjøtts Michael Krohn en av tidens største tekster, "Nei, nei, nei", som blant annet inneholder de minneverdige linjene "Fins det noe styggere enn kongebarna? Nei, nei, nei" -- foruten andre, noe mer unevnelige tekstlinjer. Fanatisk urbane grupper som DePress, The Aller Verste, Wannskrækk (som senere metamorfoserte til Dum Dum Boys), Holy Toy, DeLillos og Raga Rockers gjorde noe verken forfattere, historikere eller samfunnsforskere tidligere hadde klart: De satte navn på det urbane Norge og var dermed med på å skape en urban selvbevissthet hos nordmenn. Den eneste større romanen fra sekstitallet til rundt 1990 som klarte å sette det nye urbane Norge på begrep, var forøvrig Jan Kjærstads Homo Falsus fra 1984, uten skygge av tvil en av tiårets viktigste bøker.

Poeten Gene Dalby skrev imidlertid en rocketekst som oppsummerer åttitallsgenerasjonens forhold til seg selv og omgivelsene bedre enn noen annen tekst jeg kan komme på. Jeg tenker på legendariske "Produkt av 70-åra", som først ble fremført av orkesteret Hærverk. Sangen er også blitt fremført av så ulike grupper som Kjersti and the Morning Breads, et pønk/hardcoreband som bestod av siviløkonomer med godt betalte jobber i departementene, og av The Limers, som er en bluespønk-duo bestående av yngre akademikere i faste forskerstillinger. Åpningsstrofen går slik: "Gå og gjem deg/Jeg vil bare ha ditt kjønn/Bruke deg til siste stønn/Jeg er et produkt av syttiåra". Senere utvides perspektivet noe: "Elske er noe jeg ikke kan/Jeg er et produkt av syttiåra/Jeg veit ikke hvordan/Jeg er et produkt av syttiåra". Eller hva sies om denne strofen: "Tror du på alt jeg sier/Veit du ikke at jeg juger/Det eneste som interesserer meg/Er hvordan munnen din suger".

Produkter av syttiåra utvikler lett et noe distansert forhold til forestillingene om den sanne moral og den sanne sannhet. Syttitallet var et så til de grader moralistisk tiår at den sanne moral forlengst var oppbrukt da Dalby begynte å skrive.

I dag må rocken alt i alt betraktes som en del av besteforeldrenes kultur; som en litt vissen, om stadig populær del av den kulturelle tradisjon. Da Dagbladets Fredrik Wandrup og Aftenpostens Tor Marcussen hyllet Neil Young for en konsert på Kalvøya sommeren 1993, var de klar over at det var sin egen ungdomstid de paid tribute to. Den hippe ungdommen lytter til techno og rave, og de virkelig musikkinteresserte har forlengst funnet veien til elektronisk samtidsmusikk, kompromissløs musique concrète eller kreoliserte hybridformer som nordafrikansk rai, piggtrådjazz og elektrifisert bulgarsk folkemusikk.

Midt på åttitallet ble Stenersgate 1 revet. Stenersgate 1, vis-à-vis Oslo sentralstasjon, inneholdt et par nærradiostasjoner, noen kunstatelierer og en hyggelig cappuccinokafé ved navn Vära (skal uttales som det norske Vera, ikke som det svenske vära), hvor man måtte kjøpe et hardkokt egg for å få øl ettersom kommunen fremdeles hadde en forestilling om at alkoholpolitikk var en god idé. Men fremfor alt inneholdt bygningen Renegat. For vår generasjon hadde nedleggelsen av Renegat en betydning som kan sammenlignes med den betydning Club 7s og Casinos endelikt fikk for den forrige. Verden ville aldri bli den samme igjen uten Renegat, som var et konsertlokale plassert i en nedlagt bilforretning som de nye innehaverne hadde sprøytelakkert med sort maling for å gi inntrykk av en nedlagt fabrikkhall. Nøyaktig der Renegat hadde ligget, befinner det seg nå en tre etasjes svensk klesforretning som selger stripete og marineblå klær fra Portugal og Bangladesh. Fra å være et kultursenter for bleke, tankefulle sortkledde menn og kvinner, er Stenersgate 1 blitt til det optimistiske, hønsehjernede og lettlivede konsumreservatet Oslo City.

Og dermed er vi fremme ved nok en av de sentrale innfallsvinklene til åttitallets stille kulturrevolusjon, nemlig den såkalte jappetiden, som i streng forstand varte fra 1983 til børskrakket i november 1987, men som likevel fikk varige konsekvenser for det norske samfunn.

Jappetiden og jappekulturen var et sammensatt fenomen som ikke kan føres tilbake til én enkelt årsak. Jappismen som ideologi kan beskrives som en variant av høyrebølgen, som forøvrig langtfra var noe særnorsk fenomen, og gikk i korthet ut på at enkeltindividet burde ha større rettigheter til utfoldelse enn sosialdemokratiets klamme hånd hadde tillatt. I motsetning til anarkistene mente jappene av samfunnet ikke blott og bart burde skjerpe seg, men at det rent ut sagt stod i veien for individuell utfoldelse og følgelig måtte avskaffes. Som kulturelt fenomen var jappismen i Norge et uttrykk for en sammensmeltning av nordamerikansk og europeisk innflytelse, med de mystiske norske oljerikdommene som underliggende glidemiddel. Jappene, ble det sagt, jogget og spiste sunn mat (i likhet med nordamerikanere), men de gikk også på kafé -- unnskyld, café -- og dyrket klassisk dannelseskultur (i likhet med europeere). Når det gjaldt jappenes livsstil mer allment, har de flere fellestrekk med pønkere, postpønkere og andre som tilhører samme generasjon. Fremfor alt hadde de liten eller ingen tro på den nøysomme og snusfornuftige sosialdemokratiske drømmen, og i tillegg prioriterte de yrke og egen fritid fremfor et borgerlig familieliv. Som fenomen på arbeidsmarkedet var jappene "dynamiske" og individualistiske, ble det sagt. Oversatt til vanlig norsk: De hadde spisse albuer og stilte høye krav til seg selv, og skilte seg slik sett lite fra mennesker som et tiår før gikk under betegnelsen strebere. Typiske jappeyrker fantes i databransjen og i reklamen, og naturligvis på børsen, og i Norge var oljeboomen i første halvdel av åttitallet, som skapte en plutselig og helt ufortjent overflod av penger i landet, en opplagt katalysator for denne nye arbeidskulturen.

Det medieskapte bildet av jappene var naturligvis skjematisk og forenklende, og blandet sammen kulturelle, økonomiske og politiske strømninger. Sannsynligvis var det få enkeltpersoner som oppfylte alle kriteriene på japphet. Endringene var ikke desto mindre påtagelige og gikk i retning av mindre samfunnsbevissthet, mindre puritanisme og en stigende grad av internasjonal tilpasning i deler av arbeidslivet, samtidig som en voksende del av den såkalte verdiskapningen i samfunnet fant sted i informasjonsbransjen -- i massemediene, reklamen og databransjen. Også i politikken utviklet det seg jappistiske tendenser, og landet fikk for første gang reklamedesignede politikere som Erik Gudbrand Solheim og Carl Ivar Hagen.

Det er klart at å kle seg i håndsydde italienske silkedresser, å eie smekre, men dypt upraktiske sportsbiler, å forstå seg på fine viner og champagner og å nyte livet uten å føle samfunnsmessig ansvar, tradisjonelt blir oppfattet som meget unorsk. Til tross for landets meteoriske ferd mot velstand, er nøysomhet og enkelhet fremdeles høyt verdsatt i dette landet. Iallfall offisielt. Og det blir sagt at Norge vendte tilbake til det normale igjen etter jappetiden. In-stedet Barock i Oslo hadde i de glade åttiårene hedret enkelte av sine stamgjester (nærmere bestemt de som kjøpte doble magnumflasker med champagne) med messingskilt hvor deres navn høytidelig var inngravert. Tidlig på nittitallet ble skiltene skrudd ned. Enten skyldtes det at de kjære gjestene aldri hadde betalt regningen (dette er Natt og Dags skadefro hypotese), eller at de hadde ringt ledelsen -- i bakrusens ettertanke -- og tryglet dem om å bli slettet fra hederslisten, som etter hvert hadde fått karakter av gapestokk. Og et stykke ute i det sobre nittitallet sier en av de prototypiske jappene fra dengang, datagründeren Truls Olaf Lie som i ettertid har kjøpt ærverdige Morgenbladet for en billig penge, at røde sportsbiler er for middelaldrende menn med silkeskjerf i halsen. Selv kjørte han rød sportsbil i 1984.

En tidstypisk krønike fra denne tiden er Torgrim Eggens roman Gjeld. Hovedpersonen Jørgen Wiik er en lutfattig student som blir headhuntet, som det heter i våre dager, til et nymotens mediefirma, Scan Media, som må være et pseudonym for det kortlivede, men til gjengjeld meget aggressive Media Visjon (som senere fusjonerte med VIP Scandinavia) fra den virkelige verden. Wiiks erindringer gir et interessant førstehånds innblikk i de nyrikes åttitall. Og de nyrike var det faktisk ganske mange av, selv om mange av dem etter noen år havnet i Wiiks situasjon (jevnfør romanens tittel). "En tykk bunke hundrelapper er det beste isolasjonsmaterialet mot 90-åras harde og brutale virkelighet," sier Wiik kjekt idet han hever en sjekk han har snusket til seg, og mye av boken handler faktisk om ulike måter å skaffe seg penger ufortjent på. Utstudert snylting, med andre ord, gjerne på bekostning av sakesløse tredjepersoner.

Eggens roman inneholder mye interessant etnografi fra åttitallet. Om en bank, for eksempel: "Den ble startet i 1986, og allerede i 1989 hadde de klart å låne bort 800 millioner kroner og tapt 410 av dem. Nå er de den første banken som er kommet under offentlig administrasjon siden 1930-tallet." Selv lånte Wiik syv hundre tusen til å fullfinansiere en leilighet med et minimum av sikkerhet, og ble sogar påprakket hundre tusen ekstra til møbler. Eggen tegner også et interessant bilde av verdiskapningen i mediefirmaet der han arbeider. Wiik blir sendt på Time Manager-kurs, anskaffer beige kamelhårsfrakk og Boss-dresser, lærer seg hvordan man fører privatutgifter på firmaet og hvordan man betjener intelligenssubstitutter som flipover og overhead på en profesjonell måte. Om firmaets produkter, som først og fremst består av blader, har han blant annet dette å melde: "I tillegg til Interface var det blant annet tidsskriftet MEG -- et blad som inneholdt skråsikre oppskrifter på suksess i yrkeslivet og i senga. Dessuten en del tips om privatøkonomi og skatteunndragelse. MEG hadde nylig nådd 25 000 i opplag og 900 000 i gjennomsnittlig annonseinntekt, det siste mye som resultat av kobling mellom annonser og redaksjonell prioritering."

Interessante er også forfatterens kyndige utlegninger om tidsåndens mer subtile sider. Wiik, den nyslåtte japp, utvikler raskt gourmetens finstemte smaksapparat i forhold til både mat og vin, er nøye i klesveien og sikker i sin klassiske musikksmak, og har lite til overs for norsk smålåtenhet og distriktspolitiske utjevningstenkning. Typisk er dette snerret, karakteristisk for tidens arroganse: "VG ville ha meg til å posere på et bilde sammen med to såra og vonbrotne redaktører i lokalaviser vi hadde sett oss nødt til å avvikle. Jeg avslo høflig. Egentlig har jeg alltid ment at det er galskap at Norge skal ha to politisk diametrale lokalaviser for hver eneste melkerampe, men det kan man jo ikke si i dette landet." Og når Scan Media etter et par stormfylte og ekspansjonistiske år går ad undas, fortsetter Jørgen Wiik sin snyltertilværelse på andre arenaer, riktignok beriket med en zenbuddhistisk overbevisning. Arild Asnes gjorde som kjent ganske andre livsvalg tyve år tidligere: Han endte som gateselger av Klassekampen.

Vi husker naturligvis hvordan det endte i det virkelige liv. Norge er et bittelite land med et mediemarked som er fullstendig uegnet for ekstravagante ekspansjonsplaner, og Media Visjon/VIP Scandinavia gikk dundrende konkurs etter kort tid. Gründeren, svigermorsdrømmen Christian Thommessen, reiste visstnok til Island hvor han ifølge ryktene begynte med lakseoppdrett, før han vendte tilbake til gamlelandet with a vengeance: i skrivende stund er mannen på vei til topps i IBM. Selv om andre japper fikk en mer ublid skjebne enn Thommessen, var en magisk sirkel i norsk offentlig kultur brutt: Etter jappetiden ble det umulig å påstå at det var noen logisk sammenheng mellom ærlig arbeid og inntekt. Forrige generasjon av "self-made men" hadde "jobbet seg opp" som det heter, og når sant skal sies, har verken Harald Osvold eller Trygve Hegnar noensinne vært kjent for å sløse bort gryn på uproduktive fritidssysler, kostbare gaver eller hedonistiske eksentrisiteter. Etter jappenes demonstrasjoner i prangende forbruk og uhøytidelig akkumulasjon av velstand kunne ingen lenger påstå at de få rike i landet hadde fortjent sin rikdom fordi de hadde forsaket familie og fritid og arbeidet i sitt ansikts sved år ut og år inn. Alle husket -- om ikke de samme, så iallfall noen -- eksempler på usympatiske snørrunger som hadde tjent millioner på få uker ved å flytte verdipapirer på børsen. Minner av denne typen gjør det vanskelig å gjeninnsette den gamle norske hovedvirkeligheten bestående av puritanisme, streng arbeidsmoral og sosialdemokratisk nyttetenkning -- selv om Stortingsvalget 1993 har fått en vinner, nemlig Per Olaf Lundteigen fra Gommerud gård, som går inn for at landet heretter bør styres av folk som kaster seg på mopeden klokken halv syv. B-mennesket Andreas Hompland, kanskje ikke upåvirket av forrige tiårs hedonisme, svarte i sin faste spalte i Lørdags-Dagbladet ved å bønnfalle diktator Lundteigen om dispensasjon. (Samme Hompland hadde forøvrig i flere år beskjeden "Ikkje før 10" foran nummeret sitt i telefonkatalogen.)

I likhet med pønken hadde imidlertid også jappismen sin puritanske side, men denne puritanismen hadde en annen opprinnelse enn den gamle kristne. Her var det ikke lenger snakk om å speke sitt kjød for bedre å kunne prise Herren, men å smøre kroppens mekaniske deler for å få opp turtallet i yrkeskarrieren. På den klassiske japps cafémeny stod alskens salater og småretter med grønt tilbehør, og denne typen føde ble gjerne ledsaget av den franske kalori- og farveløse drikken Perrier, gjerne med en frisk sitronskive til. Denne nordamerikansk-inspirerte puritanismen slo av historiske grunner gjennom i de kanskje minst puritanske miljøene i Norge, nemlig hos unge i byene. Jappeidealene ungdom, sunnhet, karriere, konkurranse og effektivitet vitner forøvrig om et definitivt oppbrudd fra de sosialdemokratiske kjerneverdiene -- de gir uttrykk for en asosial, individualistisk, konkurranseorientert puritanisme om man vil. Kroppen ble til en maskin som måtte vedlikeholdes omhyggelig for å yte maksimalt, og hele livet ble i verste fall innordnet under en slik kropps behov. Typisk nok holdt de denne maskinen ved like i helsestudioer, og iallfall ikke i idrettslag.

Selv om mye av åttitallets verdiskapning var de rene luftslott, skapte jappismen også resultater av mer varig karakter. Jeg tenker ikke først og fremst på ubalansen i boligmarkedet, som ved inngangen til tiåret hadde vært aldeles uinteressant for spekulanter, og som i 1987 nådde en all-time high der unge mennesker ble mobbet av bankene til å låne dobbelt så mye som de hadde råd til "fordi prisene bare ville fortsette å stige" -- hvorpå prisene stupte loddrett til langt ut på nittitallet og bidro sterkt til hundretusener av personlige tragedier. Jeg tenker snarere på privatiseringen av tidligere offentlige tjenester. Private forsikringsordninger, fancy private medisinske sentere av typen Ring-senteret, fulle av "machines that go BING!", veksten i private skoletilbud (i skrivende øyeblikk er det bare fem av landets fylker som ikke har Steinerskole), og så videre.

Dessuten virket de jappete strømningene forsterkende på den allmenne kulturelle urbaniseringen som kanskje fikk sine viktigste uttrykk gjennom pønken, postpønken og postmodernismen i alle dens avskygninger. Anne Knudsen og Jan Ifversen oppsummerer parallellen slik: "Yuppierne var Š lige så "postindustrielle" som punkerne i deres fabriksruiner. Og de var også "post-borgerlige" i den forstand, at hygge, romantik, børn og andre af de livskvaliteter, der havde fyldt så meget i de samme menneskers barndom, nu var som blæst bort i klinisk hvide lejligheder uden gardiner eller tæpper, hvor kravene til livskvalitet ikke længere blev formulered politisk, men ud fra en privat forbrugersynsvinkel."

I likhet med pønken, postpønken, postmodernismen og mange forutgående trender (kristendommen, marxismen, hippieideologien, Hells Angels osv.), fortsetter jappismen å eksistere side om side med resten av det etterhvert myldrende mangfoldet av livsanskuelser og virkelighetsforståelser i landet vårt. Noen fortsetter den dag i dag å leve som klassiske japper (går på Time Manager-kurs, har yuccapalmer på kontoret, spiser salater, jogger i Frognerparken og reiser på weekendturer til New York), mens andre har omskolert seg noe for å møte markedets krav. Det synes for eksempel som om et av de mest typiske neo-jappeyrkene på nittitallet er torpedoyrket. Her kan man gjøre karriere i en fei, akkurat som i medie- og softwarebransjen på åttitallet, og samtidig dyrke det urbane liv. En torpedos jobb er nemlig å drive inn ubetalt gjeld hos skyldnere som kvier seg for å gjøre opp, gjerne ved hjelp av uortodokse midler som fysisk vold.

En liten hendelse fra det sene åttitall kan vitne om at iallfall Oslo er blitt et annet sted. Torpedoen Espen Lee (også kjent under navnet Lie) var på vei inn i baren på West Hotel i Skovveien i Oslo for å inndrive gjeld fra en person som er kjent for offentligheten under navnet Hallik-Frank. Da sistnevnte fikk øye på Lee ved bardisken, glimtet det til i øynene hans, og han trakk en skyter. Lee rygget ut av baren og løp nedover gaten, mens Hallik-Frank fulgte etter og skjøt. Heldigvis for Lee siktet Hallik-Frank dårlig, og traff ham bare i hoften. Lee haltet videre og kom seg inn i en telefonkiosk, hvorfra han ringte sin private lege for å få gravd ut kulen. Å oppsøke den offentlige helsetjenesten ønsket han ikke: Da ville han måtte svare på ubehagelige spørsmål om hvordan han ble skutt. En sann historie fra dagens Oslo. Nordmenn har flyttet bygda inn i byen? Ikke nå lenger. Oslo strekker seg etter beste evne mot storbystatus.

De kulturelle forandringene på åttitallet var også omseggripende på en rekke andre områder. Mange nevner "caféer med C" som typiske for tiåret, og visst dukket disse kaféene opp i norske byer, fra den dagen i 1983 da Sjakk Matt skrudde på sine cappuccinomaskiner og utover. De fleste av dem lever i beste velgående fremdeles; de fortsetter å selge sine mandelkaker, cappuccini og salater som om ingenting hadde skjedd, og kan trolig betraktes som et tegn på at enkelte nordmenn så smått begynner å utvikle et sivilt samfunn, altså et nettverk av offentlige arenaer som verken er statlige, religiøse eller basert på felles fyll.

Disse kaféene, deres stemning og meny, kan også sees som uttrykk for de kompliserte globale kulturelle prosessene som preger vår tid. Dels er de inspirert av kontinentale kaféer, spesielt i latinske land og i storbyer som Amsterdam og Berlin; dels kommer inspirasjonen fra USA i form av jappete livsstilsidealer og en forbløffende gjennomført orientering i retning av sunnhet, som preget -- og fortsetter å prege -- både de jappete og de postpønkete delene av kafélivet. Om man ønsker retter av typen flesk i duppe, Eisbein eller for den saks skyld en saftig burger med påmmfri, er man henvist til serveringssteder av en ganske annen art. Til byens fettstuer, for å si det rett ut.

Samtidig som de nye kaféene ble startet, begynte også en debatt -- først i Oslo, senere utover i landet -- om åpningstider. Entreprenøren Henning "Sortebill" Holstad startet "Folkeaksjonen for melk og brød", og påsken 1983 solgte han et begrenset utvalg dagligvarer fra sin storkiosk på Skøyen i Oslo. Protestene var mange og alvorlige, ikke minst fordi Holstad gjorde dette uten løyve. Det var nemlig typisk unorsk å selge matvarer utenfor vanlige åpningstider. På denne tiden stengte jo forretningene i det meste av landet klokken fire eller fem, og få butikker hadde åpent senere enn til klokken ett på lørdager.

Fire-fem små år etter Holstads lille privatkapitalistisk finansierte kulturrevolusjon, får man kjøpt alt fra ferske solskinnsboller, melk og ferskt brød til deodoranter og vaskepulver, når på døgnet det skulle være. Om jeg skulle ha et påtrengende behov for et barberblad, en pose kaffe eller en pakke knekkebrød klokken fire om morgenen første juledag, finnes redningen fem minutters gange hjemmefra. 7-Eleven-kjeden, som Steinar Bryn merkelig nok unnlater å nevne i sin bok om norske Amerikabilder, dukket opp i Norge nærmest over natten rundt 1987 og etablerte seg i løpet av noen måneder som et selvfølgelig og ikke minst nyttig tilbud til byfolk.

I denne sammenhengen må heller ikke søndagsavisene glemmes, for selv om de strengt tatt ikke hører åttitallet til, er de i høy grad et resultat av åttitallet. For ikke mange år siden ble det ansett som typisk norsk at vi ikke hadde søndagsaviser. Utlendingene hadde det, javisst, men vi nordmenn er jo noe for oss selv. Det eneste som lignet en søndagsavis var ryktebladet SøndagSøndag, som utkom fra midten av åttitallet. Så lanserte Dagbladet uannonsert sin søndagsavis høsten 1990. Offentligheten var lamslått. At det gikk anŠ VG innså stundens alvor og fulgte opp uken etter, og Aftenposten kom diltende etter noe senere. Som jeg skriver dette, hele tre år senere, ville det være utenkelig at Norge skulle klare seg uten søndagsaviser.

I siste halvdel av åttitallet kom omsider fettgiganten McDonald's til landet. Norge var sannsynligvis det siste vesteuropeiske landet kjeden etablerte seg i; i mer moderne (eller mer amerikaniserte?) land som Trinidad & Tobago, Sverige og Kenya hadde den legendariske burgerkjeden eksistert i mange år da tiden omsider var moden for etablering i Norge. Som med de nye kaféene, de utvidede åpningstidene og søndagsavisene, har denne burgerkjeden, sammen med konkurrenten Burger King, raskt blitt et naturlig innslag i norske byer.

Åttitallets løsslupne urbanitet gav seg etter hvert også til kjenne på andre områder. Mye tyder faktisk på at det norske alvoret og sakligheten har fått et kraftig skudd for baugen i dette tiåret. Når kultursosiologen Kjetil Rolness avslutter sin mesterlige studie av camp ved å antyde at camp dypest sett er unorsk ettersom norsk kultur og væremåte er alvorstung og puritansk, fristes man til å gi ham merkelappen selvrefererende inkonsistent -- om han kan tilgi en slik gammelmodernistisk karakteristikk. Camp kan beskrives som den uhøytidelige, lett ironiske og ikke minst lekne holdningen til tilværelsen man finner hos mennesker som har gjennomskuet at "life is a stage" og at man like gjerne kan dyrke masken, ettersom det ikke finnes noe "autentisk menneske" under masken likevel. "Ekte nordmenn gjør seg ikke til," hevder Rolness pessimistisk, og fortsetter: "Kjernen i norskdommen er forkjærligheten for det naturlige: for enkelhet og måtehold." Deretter plasserer han gammelrockeren Trond Granlund i gapestokken, og viser til følgende tirade som svar på Dagbladets spørsmål om Granlunds livsmotto: "For meg er det viktig "å jobbe bevisst med å være meg selv". Jeg prøver å få vekk noe av det jålete og overfladiske ytre som mange av oss sliter med." Rolness bemerker tørt: "En typisk nordmann. La oss håpe han finner noe interessant når han har fått skrellet av seg alle skallene."

Rolness hevder, blant annet med støtte i sosialantropologisk forskning, at norskhetens faste holdepunkter er arbeidet, hjemmet og naturen, mens camp er en lovprisning til fritidens ledighet, byens selskapelighet og kulturens komfort og stil. Dette anser han dypest sett for å være unorsk, skjønt han er oppmerksom på de kulturelle endringene som fant sted på åttitallet. Åttitallets frivole utskeielser regner han som overflatefenomener som alt har fått sin rotnorske motreaksjon i nittitallets snusfornuftige trender, som "økologisk" og "naturlig" mote (sic).

Rolness er selvrefererende inkonsistent på minst to plan. For det første har det seg tilfeldigvis slik at han er oppvokst, ikke på Manhattan eller i Chelsea eller engang på Frogner, men i Harstad -- og spørsmålet må da være: Hvordan kunne en selvironisk intellektuell dandy som Kjetil Rolness være mulig dersom det norske tungsinnet var så grunnfestet som han selv hevder? For det andre: Hvordan vil sosiologen forklare at boken hans, som gjør narr av alt som har med seriøsitet å gjøre, er gått i flere opplag mindre enn et år etter at den kom ut? Denne situasjonen minner ikke så lite om mottagelsen av salig Allan Blooms bok The Closing of the American Mind, som hovedsakelig var en kritikk av nordamerikanernes manglende leseferdigheter og betenkelig lave interesse for offentlig debatt. Boken ble i løpet av kort tid en mega-bestsellerŠ

Evnen til å tenke sammenhengende ble svekket av åttitallets PC-revolusjon, hevdet jeg ovenfor. Andre som skriver om særpreget ved det moderne Norge, slutter seg til diagnosen, men plasserer årsaken et annet sted. Enkelte medieforskere, deriblant Anders Johansen, har argumentert for at innføringen av flerkanalfjernsyn innebar en dramatisk kulturell endring. Det vil si; i første omgang skjedde forandringen ved at NRK begynte å sende utenlandske programmer laget for flerkanalfjernsyn.

Argumentasjonen går omtrent slik: Den typiske familieserien fra syttitallet var "Familien Ashton", som handlet om en engelsk familie under annen verdenskrig. Gjennom seriens episoder følger seeren både utviklingen i krigen og utviklingen i forholdet mellom personene. En slik serie er som en gammeldags roman; den har en begynnelse, en midte og en slutt. Går man glipp av en episode, har man dårlige forutsetninger for å forstå handlingen, ettersom personene og deres relasjoner forandrer seg på grunn av hendelser som finner sted i familien og utenfor. Serien var med andre ord laget for et trofast publikum med bare én kanal.

Den prototypiske fjernsynsserien på åttitallet var uomtvistelig "Dynastiet", som ble vist på norsk fjernsyn fra 1984. Selv om dette også var en familieserie, og selv om også denne handlet om kjærlighet, intriger og ytre dramatikk, var den kvalitativt forskjellig fra Familien Ashton. Dynastiet var laget på en slik måte at seeren når som helst kunne forlate den, gjerne i uker eller måneder av gangen, for så å komme tilbake og ta opp tråden der han slapp den. Dessuten var hver enkeltscene i Dynastiet handlingsmettet og full av dramatikk, av hensyn til seerne som satt formålsløst med fjernkontrollen og zappet. Johansen beskriver Dynastiet som en fjernsynsserie der handlingen står stille i rasende fart. Det skjer ikke noen egentlig utvikling verken med personene eller med miljøet, og selv hadde jeg vært borte fra serien i flere år da jeg slumpet til å se et par episoder under et feltarbeid på Trinidad: Det tok bare et par minutter å komme inn i handlingen igjen. Noe tilsvarende ville ha vært fullkomment umulig i forhold til familien Ashton.

Denne utviklingen kan betraktes som et tegn på mer omseggripende kulturelle prosesser. Johansen antyder faktisk at denne typen moderne fjernsyn, sammen med beslektede tendenser, gjør det vanskeligere for dagens mennesker å leve sine liv som sammenhengende historier ("utviklingsromaner") enn det var for tidligere generasjoner. Han nevner blant annet skilsmissestatistikken som et tegn. Vår tids stadig mer intense jakt på sterke øyeblikksopplevelser, oppstykkingen av erfaringsverdenen i sfærer som har lite å gjøre med hverandre, og mangelen på sammenheng mellom ulike deler av tilværelsen, kan tyde på at diagnosen har noe for seg.

Det nye norske kulturfenomenet kontakttelefoner passer godt inn i en virkelighetsbeskrivelse av dette slaget. For få år siden fantes de ikke -- nå utgjør de et stort og variert tilbud, skjønt de aller fleste dreier seg om sex, og selv om nesten samtlige av disse er rettet mot menn ("Ta den i hånden og ring meg," som det heter i Dagbladet). Denne typen sex betyr faktisk virkeliggjørelsen av en gammel science fiction-fantasi: samfunnet hvor kontakt mellom mennesker er formidlet av teknologi. Den visjonære forfatteren J.G. Ballard beskrev i sin tid et slikt samfunn i novellen "The Intensive Care Unit". Der foregikk absolutt all kontakt mellom mennesker via toveis videokameraer. Forplantning fikk man til ved hjelp av Postverket.

Foreløpig er det bare noen få avantgardistiske datafreaks som har tilgang til såkalt virtual reality (VR), men det sprer seg. VR er en simulert liksom-virkelighet man får adgang til gjennom en datamaskin, et par spesialbriller og et par spesialhansker. Så kan man sitte der, på kontoret en regnværsdag, og spasere i solen i Cannes med selskap etter eget ønske. En VR-aficionado ved Universitetet i Oslo hadde visstnok programmert inn Donald Duck i sin modul; han hadde alltid hatt lyst til å treffe DonaldŠ

Selv om kontakttelefoner og detslike ennå ikke dekker alle våre sosiale behov, og selv om bare et fåtall mennesker tar VR på alvor, er det mange andre tegn på at den gjengse norske erfaringsverden er på drift inn i eventyrets verden. Fjernsyn, konsumreservater og PC'er er tre av byggeklossene i det moderne norske menneskes verden. At møkk under neglene skulle være et statussymbol på nittitallet, slik LO har påstått, er det vanskelig å si seg enig i, men slik møkk er iallfall blitt et knapt gode i en tid da store deler av arbeiderklassen tilbringer dagen foran en terminal.

Det er med utgangspunkt en meta-virkelighet av denne typen at den franske filosofen Baudrillard nonchalant kan hevde at Gulfkrigen ikke fant sted: Den var for ham (og for millioner av andre) en hendelse som utelukkende fant sted på fjernsyn, i likhet med mange andre hendelser, herunder hendelsene i Dynastiet.

Utviklingen innen massemedieteknologi har også hatt andre, ganske utilsiktede og uforutsette virkninger, og medieutviklingen utgjør uten tvil en større trussel mot den felles norske offentlighet enn Coca-Cola-skiltene på Lillehammer. Først kom nærradioene. I løpet av åttitallet er de blitt en selvfølgelig bestanddel av de lokale medietilbudene nesten over hele landet. Så sent som i 1980 var Gateavisa det eneste mediet som gikk inn for nærradio; den gangen het det piratradio og ble i alminnelighet betraktet som en dypt anarkistisk, maktkritisk og undergravende type virksomhet på linje med hasjrøyking. I dag finnes som kjent kristelige, liberalistiske, kommunistiske, studentrettede, lokale, fremmedspråklilge, sportslige og mange andre tenkelige og mindre tenkelige private radiostasjoner. Ingen av dem kan på noen måte true NRKs stilling som den viktigste formidler av kringkastet lyd, men de har likefullt medført en viss fragmentering av radio-offentligheten.

Mer dramatisk er utviklingen innen fjernsyn. Først kom kabelselskapene og parabolantennene med sine tilbud om Sky og Super; deretter grodde tilbudet til og ble til en uoversiktlig masse av fjernsynsstasjoner som til forveksling lignet hverandre; så, for ganske kort tid siden, ble det norske fjernsynsmonopolet offisielt avviklet. Konkurransen mellom NRK og TV2, sies det, tilspisset seg for alvor da det kom for en dag, sommeren 1993, at værmeldingene på TV2 gjennomgående lovet mer sol enn NRKs traustere meteorologer.

Da Staten begynte å gi konsesjoner til private fjernsynskanaler, var det et sentralt argument at landet dermed ville få en rikere og bredere offentlighet og følgelig en styrket offentlig debatt. I ettertid kan man trygt si at resultatet, iallfall foreløpig, har vært nøyaktig det motsatte av intensjonen. Sammen med de mange utenlandske satellitt- og kabelstasjonene, bidrar TV2 og TVNorge til en økende kakofoni og gjør det mer og mer umulig å skape en felles plattform for meningsutveksling. Det kan faktisk synes som om vi har fått en fattigere, mer fragmentert og mer oppløst offentlighet i og med veksten i tilgang på informasjon allment, og veksten i antall TV-kanaler mer spesifikt. Vi har iallfall fått mindre fellesskap av denne utviklingen, og en ny dimensjon kan hermed føyes til istykkersprengningen av den norske hovedvirkeligheten. Det vil også være interessant å observere hvordan flerkanalfjernsynet bidrar til svekkelsen av den nasjonale enhetsfølelsen i landet. Dagsrevyen og Værmeldingen var jo viktige nasjonsbyggende institusjoner -- noen vil si at riket ble samlet først da de fikk fjernsyn i Finnmark. Felles fjernsynsprogrammer bidro til å synkronisere og sveise befolkningen sammen. Hva vil skje med den nasjonale identiteten når et flertall av befolkningen fordeler seg på ti ulike nyhetsprogrammer eller fler?

En trend som kronologisk sett hovedsakelig fant sted på åttitallet, men som kanskje i grunnen hører hjemme på syttitallet, var Høyrebølgen, særlig slik den nedfelte seg blant ungdom. I noen grad kan den beskrives som et preludium til jappetiden og den sosialdemokratiske ideologiens krise, men den kan også sees som en motreaksjon til syttitallets "progressivisme" og kulturradikalisme. Ikke uten selvironisk brodd beskriver "sekstiåtteren" Arvid Weber Skjærpe således sin egen generasjons fortvilelse over at deres barn er så umåtelig prektige og veloppdragne. Barna, viser det seg nemlig, gjør alt de kan for å gjeninnsette de tomme, borgerlige og ideologisk forkastelige verdiene foreldrene hadde gjort alt de kunne for å avskaffe -- konfirmasjon, kirkebryllyp i hvite slør og stramme tversoversløyfer, et markant skille mellom penklær og hverdagsklær; kort sagt, faste rammer omkring tilværelsen. Foreldrene hadde avskaffet alle de "tomme ritualene", kan man kanskje si, og barna oppdaget i sin tur at uten de "tomme ritualene" hadde man lite igjen. De optimistiske syttiårenes naturlighetsdyrkelse fikk med andre ord et velplassert skudd for baugen.

Blant voksne fikk Høyrebølgen i første omgang, i årene rundt 1980, et mer tradisjonelt norsk uttrykk, som kritikk av Arbeiderpartiets formynderstat og "samfunnets" makt over individet. Først på nittitallet har vi sett fremveksten av en annen høyrebølge, som stadig er individualistisk, men som heller enn å kritisere samfunnet forsvarer det mot tidens oppløsningstendenser. Denne nye høyrebølgen legger vekt på tradisjon og moral og er rettet mot den markedsskapte virkelighetsfragmenteringen heller enn mot det trauste sosialdemokratiet. Det er blitt in å være verdikonservativ.

Som politiske trender kan de verdikonservative tendensene betraktes som motreaksjoner både mot kulturradikalismens optimisme (som forøvrig bygget på en vegg av solid sosialdemokrati og økonomisk stabilitet) og mot tidens allmenne usikkerhet og oppløsningstendenser. La oss se litt nærmere på denne usikkerheten, som i stor grad er med på å forklare både pønkelignende bevegelser, posmodernistisk nihilisme og fenomener av typen Jørgen Wiik.

Følelsen av trygghet i et komplekst, høyteknologisk samfunn som Norge forutsetter en dyp tillit til stadig mer komplisert teknologi og til en stadig fjernere og mer utydelig politisk styring; vi er alle daglig avhengige av ubegripelige, ugjennomtrengelige, umåtelig komplekse systemer. Vi stoler på at flyet går når rutetabellen sier at det skal (og at klokkene fortsetter å være synkroniserte), at telefonen virker og at ti millioner utmagrede russere ikke uten videre får slippe inn i Finnmark. Når denne tilliten til abstrakte systemer vi ikke forstår svikter, erfarer vi en grunnleggende ontologisk usikkerhet; da er det som om en bunnløs, mørk avgrunn åpner seg foran oss. Når harddisken krasjer, eller når flyet styrter, eller når vi brekker en arm, er vi fullstendig hjelpeløse om vi ikke har en pålitelig ekspert i nærheten. Der menneskene i det tradisjonelle samfunnet tilegnet seg et begrenset og overkommelig forråd av kunnskap og ferdigheter, gjerne overført fra foreldre til barn, må vi bakse med en prinsipielt uuttømmelig kilde til kunnskap som meget vel kan være uhyre relevant. "This book will change your life!" Man vet ikke om det virker før man har lest den, og dermed er man i gangŠ Det høyteknologiske informasjonssamfunnet og den stigende avhengigheten av abstrakte systemer vi ikke forstår, skaper også en reell avmakt. Det går fint an å leve med den, men avmektige er vi likefullt. Noen vil til og med si hjelpeløse og fremmedgjorte. I vår tid finnes det faktisk store grupper av mennesker som kjøper lærebøker i sex og barneoppdragelse for å finne ut hvordan man skal gjøre det! Det finnes oppslagsverker for enhver smak, og uten oppslagsverkene er vi hjelpeløse. Hva skjer når vi ikke lenger tror på oppslagsverkene og den usynlige ekspertkunnskapen? Vel -- da vil vi heller ikke lenger tro at verden er av en slik beskaffenhet at vi kan betjene oss av den for å nå våre mål på samme måte som tidligere. Når miljøproblemer, arbeidsløshet og uforutsette kulturelle forandringer viser hvor begrenset kontrollen over fremtiden rent faktisk er, vil et resultat være en generell tillitskrise vis-à-vis samfunnets institusjonelle sentre. Og tilliten blir ikke akkurat styrket når det viser seg at samfunnstoppene ikke nødvendigvis er til å stole på -- at noen av dem for eksempel setter milliarder over styr så snart man snur ryggen til.

Inntil slutten av 80-tallet var det vanlig å hevde at sosialdemokratiet hadde lykkes så godt at det hadde overflødiggjort seg selv. Deres planer om velferdsstaten er satt ut i livet, ble det sagt; deres storstilede fremskrittsvisjon er til overmål blitt realisert, og suksessen har gjort velgerne uinteresserte i det sosialdemokratiske prosjekt. Tilliten til at en selv skal vinne i konkurranse med andre og dermed få det bedre, har svekket fellesskapet og ansvaret folk følte for hverandre i en tidligere fase av det moderne.

Sosialdemokratiet, som fremdeles er en toneangivende offisiell ideologi i Norge, er kraftig svekket som folkelig ideologi. Til gjengjeld ble tilliten til kapitalismen styrket gjennom hele åttitallet; det er først nå, på nittitallet, at den også kanskje slår sprekker i og med bl.a. bankenes krise. Den gode, gamle fremskrittstroen var kanskje relativt intakt i den norske offentlighet ved inngangen til nittiårene, men en viktig forandring ser ut til å ha inntruffet. Troen på fremskrittet ser nemlig ikke lenger ut til å gjelde for samfunnet som helhet, men er nå knyttet til individet. Hva er skjedd?

De politiske og økonomiske systemene blir stadig mer abstrakte og i en viss forstand "imaginære", i og med at våre kunnskaper om dem i tiltagende grad kanaliseres gjennom anonyme massemedier og ikke gjennom våre egne, konkrete erfaringer. Denne samfunnets abstrakte karakter gjenspeiles i moderne menneskers identitet, som følgelig ikke kan knyttes til et konkret fellesskap. Vi kjenner ikke dem vi produserer for, eller dem som produserer for oss, eller dem som styrer oss, eller for den saks skyld dem vi stemmer på. Vår eneste kjennskap til dem skriver seg fra massemedier (bøker, aviser, statistikk, fjernsyn, folkemøterŠ). Når vi ikke lenger har et sterkt kollektivt prosjekt på nasjonalt plan (gjenreising, å bygge velferdssamfunnet osv.), kan lojaliteten overfor dette abstrakte fellesskapet lett forsvinne.

Det hele er ganske lett å forstå. Når konsekvensene av våre egne handlinger, og betingelsene for våre liv, er langt borte og utydelige, er det vanskeligere å opprettholde ansvarsfølelsen for fellesskapet enn om det hadde vært basert på personlige medmenneskelige bånd og intuitiv forståelse av de faktorer som styrer ens liv. Dermed risikerer vi, som en kompensasjon, en økende fokusering på privatlivet -- på bekostning av de offentlige, felles anliggendene.

Samfunnet, betraktet som et kollektivt prosjekt, er svekket i Norge. Globaliseringen, uoversiktligheten, medienes ustanselige hvite støy og den manglende styringen med grunnleggende prosesser i samfunnet, skaper forvirring og medfører politisk nummenhet og motløshet.

Den stigende arbeidsledigheten på åttitallet og utover på nittitallet -- i skrivende stund nærmer den seg ti prosent -- har kanskje bedre enn noen annen enkeltsak vist planleggingens og politikkens utilstrekkelighet. Ingen politikere tør å påstå at de kan få bukt med arbeidsledigheten "på mellomlang sikt". En fundamental usikkerhetsfaktor for dem som enten blir rammet eller frykter at de vil bli rammet.

Aids -- et åttitallsfenomen godt som noe -- har gjort sex til en potensielt livsfarlig aktivitet, samtidig som epidemien har bekreftet en mistanke mange av oss har næret i mange år -- både før og etter nedsmeltningen av reaktoren i Tsjernobyl -- nemlig at klokkertroen på vitenskapens problemløsende evne var sterkt overdrevet. En mulig drivhuseffekt og en ganske veldokumentert ødeleggelse av ozonlaget styrker naturligvis denne mistilliten, som riktignok har eksistert helt siden den moderne industrikapitalismes spede start -- jeg minner om William Blakes dystre visjoner om industriens "dark Satanic mills" og Mary Shelleys Frankenstein, denne skarpe advarselen mot menneskelig overmot i forhold til naturen -- men som først nå begynner å bli en integrert del av massekulturen.

Så lenge den sosialdemokratiske fremskritts- og fellesskapsideologi kunne skape en subjektiv følelse av at tilværelsen ble bedre, kunne den inngi tillit og nasjonal fellesskapsfølelse. Veksten i den materielle levestandard har vært eventyrlig i etterkrigs-Norge. I en periode som den nåværende, da utviklingen er blitt mindre entydig og hvor usikkerheten i forhold til samfunnets fremtid vokser, skifter den folkelige fremskrittstroen retning fra det kollektive til det individuelle. Heretter blir det i stadig sterkere grad each man for himself, en utvikling Ottar Brox er blant de få som har analysert som en alvorlig trussel mot sosialdemokratiet. Den sterke livsstilsorienteringen i det offentlige liv er betegnende for denne individualistiske utviklingen, og Dagbladet viste stor forståelse for tidsånden da avisen, sommeren 1993, lanserte sitt nye tirsdagsbilag Liv, som vier seg tematikk av typen prostata, sexy undertøy, skilsmisser, håravfall og sunn mat. Jogging, helsekost og en tiltagende hatsk og nedlatende behandling av røykere bidrar til denne utviklingen, som enkelte har kalt ny-puritansk. Enkelte bedrifter har faktisk erstattet de gamle kaffe-røyk-og-wienerbrødpausene, et kjært innslag for alle seminardeltagere, med såkalte grønne pauser, hvor deltagerne får et friskt eple og et glass juice i stedet. (Det er ikke helt uten skadefryd at en herværende sigarettrøyker og wienerbrød-connoisseur leser om de nyeste forskningsresultatene omkring jogging. Nordamerikanske forskere har nemlig funnet ut at det er riktig at joggere lever lenger enn andre mennesker -- faktisk gjennomsnittlig nøyaktig så mye lenger som den tiden de totalt bruker på å jogge.)

En type reaksjon mot avmakten de fleste tenkende mennesker i Norge føler overfor både politiske styringssystemer, teknologi og økonomisk vekst, kan være symbolske motmaktdemonstrasjoner eller en oversettelse fra felles mega-problemer til håndterlige, private problemer. For å dempe forurensningen sorterer vi søpla og resirkulerer glass og papir, kjører med blyfri bensin og innfører offentlige røykeforbud -- i stedet for å gå løs på de store kollektive problemene, så som industriens utslipp og privatbilismen. Dem kan vi neppe gjøre noe med uansett. Noen symbolske miljøvernere vil kanskje til og med følge prins Charles' forslag om hvordan man kan løse økokrisen, nemlig ved å putte en murstein i toalettsisternen for å senke vannforbruket.

Hvordan reagerer vi på denne usikre og omskiftelige situasjonen? Noen reagerer ved å slutte opp om ytterligere enn åttitallstrend som er blitt forsterket på nittitallet, nemlig skrapelodd- og hasardspillkulturen. Så kan iallfall jeggjøre meg et håp om å få et bedre liv, selv om sjansen for å vinne førstegevinsten i et av de store lottospillene er like stor som sjansen for å treffe Gro Harlem Brundtlands hemmelige åttesifrede telefonnummer på første forsøk.

Ut fra disse overveielsene om utviklingstendenser på åttitallet, vil man kanskje trekke den slutning at ektefødte barn av åttitallet er apolitiske og resignerte. En slik slutning ville være forhastet, men vi må nok se det i øynene at politikk betyr noe annet på nittitallet enn det gjorde for tyve år siden. Dette er det vanskelig for enkelte "sekstiåttere" å tilgi historien for.

Individene som misvisende blir omtalt som sekstiåttere (på svensk: fyrtiotalisterna), utgjorde et mindretall av den barnerike etterkrigsgenerasjonen (også i 1968 var Unge Høyre landets største politiske ungdomsorganisasjon), og radikaliseringen av norske studenter skjedde for alvor først med EF-saken i 1972. Men de fordums radikalerne gjorde etter hvert mye av seg, og ettersom de i dag bekler stillinger som forlagsredaktører, lektorer, amanuenser og forfattere, har de nesten lykkes i å skrive historien om syttitallet slik at den nærmest fremstår som en sammenhengende kamp mellom arbeidere og borgerskap. Et høydepunkt var kanskje Dag Solstads roman 25. september-plassen, hvor leseren lett kan få det inntrykk at det var AKMED (Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid) som sørget for å holde Norge utenfor EF i 1972.

Jeg skal ikke bruke plass på å raljere over "sekståtternes" politiske gangsyn: Den saken har andre, ikke minst angrende "sekstiåttere", tatt seg av til gagns. Derimot vil jeg rette søkelyset mot muligheten for at åttitallsgenerasjonen, så langt fra å være apolitisk og nihilistisk, har lært av erfaringene fra seksti- og syttitallet og bruker dem aktivt i sine forsøk på å fungere både på et politisk og på et menneskelig plan.

Åttitallsgenerasjonen ble voksne i spenningsfeltet mellom pønken og jappetiden. Begge disse strømningene hadde både noe tiltalende og noe uhyggelig ved seg. Pønken fremstod som et uttrykk for formålsløs brutalitet, jappismen som en antipolitisk omfavnelse av markedslogikken. Både pønken og jappismen syntes i sitt vesen å være nihilistiske og dermed frigjørende i forhold til syttitallets humørløse tankepoliti: pønken på en umiddelbart systembenektende måte, jappismen ved å se bort fra politikk overhodet.

I den samme perioden kom "postmodernismen" til landet, særlig formidlet gjennom tidsskriftet Profil. Trolig fungerte denne dreiningen i deler av kulturlivet terapeutisk for miljøskadde overlevende fra syttitallet, som endelig forstod av at det neppe var deres feil at apartheidregimet og kapitalismen ennå ikke hadde falt, og at man like gjerne kunne gjøre det beste ut av situasjonen. Postpønken kan i denne sammenhengen behandles sammen med postmodernismen.

Disse tre, ganske forskjellige strømningene i åttitallets norske kulturliv virker alle ved første øyekast fullstendig apolitiske. Slik kan de utvilsomt tolkes, men med mulig unntak for jappismen er de ikke uforenlige med politikk. Riktignok er både pønkens og postmodernismens logikk uforenlige med den "sekstiåtterske", eller for den saks skyld tradisjonelt norske måten å tenke om politikk på, ettersom de ikke er progressive. Å være progressiv betyr nemlig at man går inn for fremskrittet (progress), og i vår tid er det vanskelig å tro at historien består av fremskritt.

Denne generasjonen er vokst opp med kjennskap til både Vietnam-krigen, CIA, KGB, Stalin og Pol Pot, og trekker oppgitt på skuldrene over en fordums "venstreside" som ikke bare forsvarte autoritære og bloddryppende regimer, men som også definerte seg selv gjennom det de var mot. En slik holdning hang sammen med en forestilling om en uendelig overflod (typisk for etterkrigstiden, som tok slutt rundt 1980), der ethvert krav innfris bare man krever på en tilstrekkelig insisterende måte.

Store deler av den gamle venstresiden var også fanget i en puritansk tenkemåte hvor annerledes tenkende ble mistenkeliggjort og stemplet som umoralske, og i en dualistisk moralsk verdensoppfatning, hvor tidens problemer fremstod som en kamp mellom gode og onde krefter. Åttitallet innebar et oppgjør med begge disse tendensene. Når man ikke tror på mesterfortellinger og fasitløsninger, er det heller ingen grunn til å tro at verdens fattigdom og miljøkrisen er intensjonelt skapt: De skyldes ikke onde menneskers hensikter, og det hjelper derfor heller ikke å moralisere for å forandre "systemet". Det er ikke i "Vestens" interesse å holde afrikanere under sultegrensen -- snarere tvert imot: "Vesten" vil ha nye markeder for sine varer. Historien inneholder en masse tilfeldigheter, og enkelte av dem er tragiske.

Det er heller ikke slik at "folkelige revolusjoner" og "sosialisme" har løst flere fattigdoms- og miljøproblemer enn andre politiske metoder. Og tidligere u-land som Sør-Korea er blitt industrialisert, selv om den marxistiske avhengighetsteorien hadde bevist at noe slikt var umulig.

Utopiske prosjekter som tok sikte på å løse alle slags politiske problemer, har forlengst vist seg å være livsfarlige, bokstavelig talt. Forestillingen om at holdninger og handlinger kan være "progressive", bygger på en klokkertro på et fremskritt som det er liten grunn til å regne med, og historien er uten moral og retning. Dermed kan det heller ikke finnes en generell formelløsning på tidens politiske utfordringer. Ingen hegeliansk sannhet vil åpenbare seg i et forklaret lys og skape lykke og rettferdighet overalt.

Relativismen er også en viktig komponent i åttitallsgenerasjonens moralske livsanskuelse. Den går kort og godt ut på at det finnes flere sannheter, og at sannheten avhenger av ståsted, erfaringer, interesser og kunnskap. Relativismen innebærer toleranse for annerledes tenkende, men kan også lett vippe over i selvironisk likegyldighet og handlingslammelse: De andres politiske ståsted blir så fullkomment begripelig at man mister sitt eget.

Den ikke-utopiske, relativistiske politikken som preger denne generasjonen har to hoveduttrykk. For det første får den uttrykk i ad hoc-politikk, altså i enkeltsaker (kampen for eller mot hvalfangst, mot dyreforsøk, mot privatbilismen og for privatsyklismen, mot giftdumping, for eller mot fri abort, for lavere tollsatser på import av matvarer fra fattige land osv.). Bellona er en typisk eksponent for tankegangen og skiller seg ved sin pragmatisme skarpt fra syttitallets totale økofilosofi. Engasjement i slike saker viser nok til en helhetsforståelse av samfunnet, men tar ikke sikte på å forandre hele samfunnet. Iallfall ikke på én gang. Noe slikt ville nemlig være et stygt pek mot dem som bor i samfunnet og trives der. Nok en gang: Farvel til de norske pakkeløsningene.

Det andre hoveduttrykket for åttitallsgenerasjonens politiske engasjement kan kalles de nære spørsmåls politikk og handler om personlig autonomi og retten til å velge egen livsskjebne. For en gammelmarxist som er overbevist om at forandring må organiseres sentralt slik at alle kan marsjere i takt, kan et slikt perspektiv på politikk virke både småborgerlig, idealistisk og egoistisk. Imidlertid er det ofte nødvendig å skape alternativer til de gjengse maktstrukturene i samfunnet for å realisere seg selv på egne premisser. Arbeidsdelingen i hjemmet kan være et eksempel: Demokratisk innstilte barn av åttitallet vil dele likt på husarbeidet selv om det dominerende mønsteret stadig går ut på at kvinner gjør mesteparten. I motsetning til utopistene vil denne generasjonen forhåpentligvis aldri insistere på at alle andre skal tenke og handle som de selv: Noe slikt ville være både urimelig og autoritært.

Jappisme, postpønk og postmodernisme var sentrale kulturelle strømninger på åttitallet. Det ville være både dumt og urimelig å subsummere disse og beslektede tendenser under merkelapper av typen "høyrebølge". Det viktigste fellestrekket for disse trendene og tendensene går ut på at de var med på å skape en urban norsk identitet. Den er preget av toleranse for mangfold, individualisme og en småkynisk galgenhumor som demper frustrasjonene over verdens skjeve gang. Det er først og fremst to typer av trusler mot denne generasjonens mulige politiske engasjement: baudrillismene og foucaultpatien. Baudrillismer går ut på en inngrodd skepsis til enhver påstand om at det finnes en verden der ute som det går an å skille fra fiksjoner og medieløgner. Foucaultpatien er derimot en langt fremskreden form for paranoia, som betoner at visst finnes det en verden, men det er umulig å finne ut hvem som bestemmer der. Ifølge en slik virkelighetsforståelse, har de som bestemmer til enhver tid sjofle knep i bakhånd, som kontinuerlig truer med å redusere oss andre til hjelpeløse statister.

Og her avslutter vi soga om åttitallet. Noen som ikke kjenner seg igjen? Det tviler jeg ikke på. På steder som Vågå og Sørum sitter det fremdeles folk og lytter til Uriah Heep, og i Oslo Vest finnes det fortsatt vannkjemmede og striglete ungdommer som tror på pappas firma og samfunnets stabile fremtid. Av voksne mennesker finnes det stadig et betydelig antall som ikke handler som om avgjørende forandringer fant sted i tiåret som gikk. Men i dag må disse gruppene, enten de vil det eller ikke, forholde seg til en verden der ute hvor det er andre som setter dagsorden. Om det finnes noen. Noe av det mest karakteristiske ved nittiårenes Zeitgeist er nemlig følelsen av å leve i den tilstanden science fiction-forfatterne kaller et time warp. I den klassiske sf-litteraturen fortoner slike warps seg ved at man treffer cyberpunkere, romerske gladiatorer, franske jakobinere og nordamerikanske pionérsettlere på samme sted fordi tiden har sluttet å fungere ordnende på hendelsene i rommet. Tid og rom har i en slik forstand implodert eller kollapset. I dag lever vi i et samfunn hvor hippielignende og pønkerlignende skapninger lever side om side med hiphop'ere og tensing'ere, hvor enkelte grupper lar seg styre av skrifter som ble nedtegnet for snart to tusen år siden og andre av samfunnsanalyser som ble utført i midten av det nittende århundre. Flere er kanskje de som forsøker å gjeninnføre femtiårene, som var en tid preget av eksepsjonell nasjonal samling og fremtidsoptimisme; noen lever i syttiårenes "progressive" tilstand, mens andre har karret seg over i åtti- og nittitallets fleksible, individualistiske og i grunnen ganske pessimistiske verdensanskuelse.

 

©Thomas Hylland Eriksen 1993