This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

6. Norge© -- et varemerke på verdensmarkedet?


Fra
Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

 

 

Norgeskartet henger i alle klasserom i landet, og er nettopp i kraft av sitt selvfølgelige nærvær en vesentlig bidragsyter til den nasjonale identitet. Kartet gir på en overtydelig måte en billedlig fremstilling av den abstrakte nasjonen; alle nasjoner har sine klasserom med sine kart. I enkelte klasserom henger flere ulike kartruller som, når de ikke henger seg opp eller nekter å la seg rulle ned, viser ulike deler av verden. Strukturen i slike kart-hierarkier er såre enkel. Norge presenteres i stor detalj, Norden i noe mindre detalj, Europa under ett, og til slutt har man et verdenskart hvor Europa er plassert i sentrum og Norge på toppen. Omtrent slik ser norske skoleatlas ut også, og selv om det skal godt gjøres å argumentere for at Filippinene burde ha vært like grundig presentert som Norge, er det også tillatt å minne om at det ikke er en politisk uskyldig handling å lage kart beregnet på undervisning.

 

Utlendingene vil alltid være i flertall, og dette er det vanskelig å gjøre noe med. Selv om man er inder eller kineser, vil det nødvendigvis forholde seg slik. Det er dessuten en uomtvistelig sannhet at noe av det mest karakteristiske ved Norge, som land betraktet, er at det er lite i betydningen fattig på mennesker. Mange utlendinger kan fortelle at de ble fullstendig sjokkert over å oppdage at det nesten ikke bor mennesker i Norge. Det er usedvanlig god plass her, for å si det på en annen måte. (Særlig rikere på mennesker later det forøvrig ikke til at landet akter å bli med det første.) Følgelig skulle man tro at nordmenn var usedvanlig oppsatt på å få vite noe om utlendinger og om utenlandske samfunn og kulturer. Kvantitativt sett er det jo så forsvinnende lite av både mennesker, samfunn og kulturer her hjemme. Faktum er imidlertid at norske opinionsdannere har reagert på stikk motsatt måte, ved å opphøye det tynne befolkningsgrunnlaget, den geografiske marginaliteten og den skrinne kulturhistorien til et moralsk og estetisk høyverdig trekk ved landet.

Dette betyr ikke at norske massemedier er uinteresserte i verden utenfor, men at verden utenfor bare kan være interessant i den grad den har et beviselig norsk element. Det er derfor det er så viktig for mange nordmenn å vinne fotballandskamper, å være synlige i FN, å markere at fredsmegleren i Bosnia er norsk og å fortelle hverandre at Thor Heyerdahl er verdensberømt og at alle slovaker har hørt om Bjørnstjerne Bjørnson. Det er kanskje også takket være vår beliggenhet, historie og format at norske holdninger til omverdenen i så stor grad er preget av Pilatus-komplekset, som får sitt uttrykk i en besynderlig blanding av moralsk merverdighetsfølelse og mindreverdighetskomplekser. Særnorsk er det ikke -- selvpiskende dansker, for eksempel, klager over det samme -- men typisk for norsk offentlig debatt er det nå allikevel. Pilatus-komplekset (etter den bibelske Pontius P.) går i korthet ut på en knusende moralsk overlegenhet på bortebane, koblet med forlegne utmeldelser hver gang man blir anmodet om å være med på kollektive beslutninger med konsekvenser for en selv. Den norske offisielle bistanden kan gi en antydning om hvor landet ligger. Norske ´eksperterª som lever overklasseliv i fattige land -- mens de sparer penger til hus i Norge og sørger for å ha så tette nettverk seg imellom at de slipper å invitere afrikanere hjem -- er like selvfølgelige representanter for Norges verdensfrelser-image som fredskorpserne, som med den største suffisanse innrømmer at de tjener minst ti ganger så mye som afrikanere som utfører nøyaktig den samme jobben. Hva har de der å gjøre egentlig? De sørger iallfall, om ikke annet, for bistand til seg selv og til Norges moralske selvbilde.

Hvalsaken, hvor en ubøyelig, enig og tro norsk offentlighet nekter å lytte til resten av verden, er bare ett av mange eksempler, men et meget karakteristisk sådant. I denne saken, hvor nordmenn insisterer på å fortsette å drepe hval til tross for at verdensopinionen enstemmig går mot det, betjener norskingene seg av en argumentasjon av serbisk type, som i korthet går ut på at resten av verden ikke har forutsetninger for å forstå våre beslutninger, men at de ville ha vært enige med oss dersom de hadde forstått hvorfor vi gjør som vi gjør. Mer demokratisk innstilte land ville naturligvis ha innstilt hvalfangsten umiddelbart ut fra en forståelse av at miljøproblemene er globale og at de derfor må løses gjennom internasjonal åpenhet og vilje til å lytte til omverdenen -- selv om man av og til vil være overbevist om at omverdenen tar feil. Norge er imidlertid ikke villig til å bøye seg for en samlet verdensopinion, og i stedet forteller norskingene hverandre at verdensopinionen består av en skokk hjernedøde idioter som opplever hvalene som et Walt Disney-symbol på kitschy sentimentalitet, i stedet for å innrømme at store deler av den internasjonale miljøbevegelsen betrakter den industrielle hvalfangsten både som et eksempel og som et symbol på menneskelig overmot i forhold til en natur vi forstår dårlig og har null respekt for. Man vil selvsagt kunne innvende at Greenpeace burde ha konsentrert seg om å bekjempe privatbilismen i stedet, men et slikt argument er på linje med et forsvar for å massakrere to millioner fordi det er bedre enn å massakrere ti millioner.

En interessant bivirkning av hvalsaken kan bli at en ny dimensjon føyes til den norske merverdsfølelsen, nemlig martyrrollen. Tidligere har nordmenn vært vant til å ha flaks og å være godt likt i Utlandet -- en fransk skitrener utbrøt sogar, under Albertville-OL i 1992, at Gud måtte være norsk. Nå er nasjonen kanskje i ferd med å lide samme skjebne som den serbiske. Vi gjør som kjent en heroisk oppgave ved å forvalte naturressursene så godt som vi gjør, og ingen har bedre miljøpolitikk enn vi. Men verden forstår ikke…

Så langt den norske merverdsfølelsen. Mindreverdsfølelsen har på sin side ikke utelukkende å gjøre med geografi og beskjedent folketall. Etter Svartedauen ble våre forfedre effektivt isolert i flere hundre år, og verken renessansen eller opplysningstiden fikk fotfeste her. Det var først med den tyske romantikk at norske intellektuelle opprettet kontakt med Europa. Og noen stolt militær historie klarte vi aldri å skaffe oss, annen verdenskrig til tross. Selv i 1905 fikk vi ingen krig, trolig takket være den svenske fredsbevegelsen. Det er klart at slikt må slite på den nasjonale selvfølelsen. Selv de notorisk trinne og uheroiske danskene har utkjempet flere kriger enn vi kan drømme om at våre forfedre skal ha utkjempet. Og når mødrene stundom har grætt, har det vel vanligvis skyldtes sene kvelder på skjenkestua eller storm under Lofotfisket, og bare unntaksvis nasjonale heltedåder på slagmarken, er jeg redd.

Vi sliter fremdeles med ettervirkningene av landets lite heroiske historie. Typiske uttrykk for denne sørgelige situasjon er lokalpressens dekning av norske begivenheter i Utlandet, så som fotballandskamper, musical-oppsettinger, fler-etniske ekteskap som involverer nordmenn, skiturer til Sydpolen og olympiske vinterleker. Det er saktens liten grunn til å klage over at norske fotballspillere skal spille mot utenlandske fotballspillere; det er heller ingen grunn til å være fornærmet over at norske popartister synger og spiller for et utenlandsk publikum. Grunn til å bli betenkt er det derimot når den lokale pressen gjør det til en vedvarende verdenssensasjon at nordmenn klarer å score mål mot engelskmenn, at norske sangerinner overhodet opptrer i West End, og at en berømt nordamerikansk sangstjerne har giftet seg med en norsk mann. Sånt er provinsielt og pinlig, og enda verre blir det når man oppdager at avisenes sportssider vurderer fotballkampenes kvalitet ut fra den norske innsatsen! Hvis Norge vinner, var det en god kamp; hvis Norge taper, var kampen dårlig. Pr. definisjon. Slik er terningskastenes lov.

Når en norsk rockegruppe får inn en plate på 104. plass på salgslistene i USA, er det en nyhet -- i Norge, vel å merke: Det anses neppe som like oppsiktsvekkende i USA. En vantro lalling tyter utover tabloidavisenes førstesider når en norsk bokser vinner en kamp mot en utlending; på mandagene er de samme avisenes sportssider overfylte med informasjon om norske proffspillere i utenlandske fotballserier. Og da fredsavtalen i Midtøsten ble undertegnet i september 1993, var hovednyheten i norske medier at nordmenn hadde vært involvert i forhandlingene, og skuffelsen var nok stor hos dem som leste Le Monde, som nærmest i en bisetning nevnte den norske utenriksministeren ´Hans Johan-Jöchen Holstª.

Diagnosen er enkel: Deler av riket lider under et langt fremskredent mindreverdighetskompleks på nasjonens vegne. De får frosker i sokkene hver gang en lokal kjendis reiser til Utlandet. De forteller seg selv tåpeligheter om at Johan Galtung og Fridtjof Nansen er bedre kjent i utlandet enn i Norge. De pisker opp unntakstilstand foran hver bidige landskamp, og hver vinter klarer de å glemme at skøytesporten i grunnen bare er populær i to små land langt nord i verden.

Det burde vel strengt tatt ikke være en kilde til bekymring at enkelte boksere, sangerinner og fotballspillere slumper til å være norske. Men hvorfor er det nødvendig å fylle avisene med barnslige Askeladd-drømmer hver gang de reiser utenlands? Svaret er ubehagelig, nemlig at den norske offentligheten er usikker på om Norge er et land i verden og trenger kontinuerlig bekreftelse på at så er tilfellet. Man finner en lignende holdning i andre små, perifere land. På Mauritius, en øystat i Det indiske hav med rundt en million innbyggere, finnes aviser av norsk type, skjønt det også finnes kvalitetsaviser som sørger for å holde leserne orientert om viktige politiske spørsmål og globale begivenheter. De mindre seriøse avisene bringer til stadighet reportasjer om mauritiere i utlandet: Én gang handlet et førstesideoppslag om en mauritisk kvinne som drev restaurant i Toronto, en annen gang handlet det om en mauritier som var blitt sjef for det multinasjonale firmaet Lonrho -- og det blir verre: Ved én anledning kom det på trykk en artikkel om en mauritier som hadde reist til Thailand og møtt representanter for lokale myndigheter der. Uten at det gikk frem hva som var så oppsiktsvekkende ved dét. Og hver gang en av Monacos prinsesser besøker republikkens filial av Club Méd, kan hun være trygg på en omfattende og flatterende mediedekning.

Her nærmer vi oss faktisk norske tilstander, skjønt Norge nok likevel er et strå hvassere med hensyn til å overbevise seg selv om sin betydning i verden. I løpet av de siste årene har vi blant annet hatt en nordmann som nesten ble president i USA, nemlig Walter Mondale, som naturligvis ´egentligª kom fra Mundal i Sogn; vi har fortalt hverandre at hele verden gav de norske skiløperne stående applaus etter Albertville-OL (selv var jeg på Mauritius mens det pågikk, og hørte knapt et kvidder om hele arrangementet -- derimot var mauritierne litt interessert i cricket-VM, som pågikk omtrent samtidig og som var en langt større og mye mer global begivenhet enn vinter-OL) -- og vi har nasjonale norske forfattere som Knut Faldbakken, som kan fortelle oss at Christofer Columbus egentlig het Kristoffer Bonde og kom fra Vestlandet. Han ville nok ha fortalt det til utlendingene også, om de hadde giddet å høre etter.

Mindre komisk blir det om vi forflytter oss fra sladrespaltene til de nasjonale vinklingene på mer alvorlige hendelser. Når det er jordskjelv i Mexico City, trykker VG følgelig intervjuer med nordmenn som bor i området; når en indonesisk ferge kantrer og 350 drukner, er nyheten i Norge at ingen nordmenn var ombord; når hele det zambiske fotballandslaget omkommer ved en flyulykke, trykker de norske avisene en énspalters notis på side 11. Hvordan det går med verden, spiller liten rolle i denne sammenheng: Det eneste som teller, er hvordan det går med Norge og nordmenn. De unasjonale får seile sin egen sjø.

Noen vil trekke på skuldrene og svare at slik fungerer saktens utenlandske massemedier også. Det stemmer faktisk ikke. Det er riktig at alle land er verdens navle for dem som bor der, men det finnes faktisk varierende grader av selvopptatthet. Britiske og franske aviser føler ingen forpliktelse om å trykke artikler om briter og franskmenn overalt på utenrikssidene, eller for den saks skyld å opplyse sine lesere om alle deres berømte landsmenns utenlandsreiser. Om en fransk fotballproff scorer et mål i engelsk liga, er dette da verdig et oppslag i France-Soir? Knappest. Og dersom en engelsk popgruppe spiller konserter i Brasil, gidder The Sun å skrive om det? En gjennomgang av europeiske medier viser faktisk en forbløffende -- sett fra norsk synsvinkel -- interesse for utlendinger. Sunday Times Magazine bringer lange reportasjer om bøndenes situasjon i Tyskland, Der Spiegel trykker dyptpløyende essays om zuluenes opprørshær i Sør-Afrika uten å nevne med et eneste ord om det bor tyskere i området (noe det faktisk gjør), og La Reppublica bringer innsiktsfylte analyser fra Nord-Afrika uten så mye som med en setning å nevne italienske interesser eller personer. I dette henseendet er Norge faktisk et ganske uvanlig land, og vi må nok gi The Economist rett i at nasjonalismen fremdeles er en viktig ideologisk drivkraft, som legger en alvorlig demper på nordmennenes interesse for verden utenfor.

Å være interessert i verden utenfor er nemlig ikke synonymt med å være interessert i nordmenns forhold til verden utenfor, selv om mesteparten av den informasjon nordmenn får om Verden (altså Utlandet), er filtrert gjennom en ´norsk vinklingª. Nå bør det vel likevel, i rettferdighetens navn, tilføyes at norske mediefolk, som jo er nasjonens fremste representanter, ikke alltid er seg selv nok. Således en NRK-journalist umiddelbart etter USAs første ´kirurgiskeª bombeangrep på Bagdad under Gulfkrigen, da et uvisst, men ikke uvesentlig antall sivile irakere ble drept på uklanderlig kirurgisk vis: ´Har vi vunnet nå?ª

Så langt den innvortes markedsføringen av Norge som land i verden. Noen hver puster kanskje lettet ut over at det meste av den norske kraftpatriotismen ikke når lenger enn til Svinesund, men man skal ikke føle seg for trygg. Utlandet har nemlig utplassert spioner her hos oss, som den ufordragelige Richard Hill, som i sin bok, foreløpig utgitt i en rekke opplag på tolv språk, gjør oppmerksom på at nordmenn forteller hverandre at de ´slo England 1-1 i fotballª og at de ´vant annen omgangª når de taper 1-2 mot svenskene.

Apropos sportsnasjonalismen: Det blir ofte sagt, og trolig med rette, at den typen krig som får uttrykk gjennom internasjonale fotballkamper, er å foretrekke fremfor alternative former for krig. Men det er også interessant å observere hvordan dyptgripende og ofte gravalvorlige oppfatninger om nasjonen og dens fiender får sitt uttrykk gjennom sportsnasjonalisme. Sommeren 1993 raste således en debatt på sportssidene i Dagbladet om kriteriene for norsk nasjonal identitet. Det hadde seg nemlig slik at en svensk statsborger ved navn Olofsson ønsket å bli norsk, under betingelse av at han kom med på det norske fotballlandslaget. Dagbladets spaltist kommenterte, en anelse fleipete men slett ikke ironisk: ´Hold dem unna, langt unna, med alt som er svensk. Vi vil ikke ha Sibylla-korv. Vi vil ikke ha GB-is. Vi vil ikke ha Pripps. Og vi vil ikke ha svenske fotballspillere på landslaget.ª Neste dag brukte avisen midtsidene på saken, og avisens vinkling var klar: Hr. Olofsson måtte ikke komme her og innbille seg at han ville bli akseptert som nordmann. --Om vi ikke klarer å avle frem gode nok fotballspillere selv, kan det i grunnen være det samme, sa representanter for idrettsmiljøet, og hadde små problemer med å vise sin avsky for det mulige skiftet av statsborgerskap. Selv om hr. Olofsson bodde i Norge, arbeidet i Norge og spilte på et norsk fotballag, nemlig Moss, skulle det altså mer til for å bli akseptert som nordmann. Konklusjonen må være at det ikke går an å være nordmann om du ikke har vært det hele livet -- selv om du lever og arbeider i Norge. Sagt på en annen måte: En gang svenske -- alltid svenske.

Et av de mest hjerteskjærende av alle farsepregede og pinlige uttrykk for nasjonalisme og mindreverd, må likevel være næringslivets forsøk på å overskride det de opplever som begrensninger ved den norske kultur. Når landsmoder Brundtland hevder at de norske skiløperne vant Albertville-OL takket være det norske sosialdemokratiet, fnyser de og mumler innbitt om å begrave Janteloven. Ikke bare satser de på fordummende og kostbare næringslivskurs om ´vinnerkulturª, som de gladelig søler bort både tusenvis av kroner og lange weekender på, for å høre talere med et intellektuelt nivå på linje med pastor Åge Åleskjær og hans hellige bøsseskranglere. Neida, de stopper ikke der. De har også fått den fikse idé for seg at utlendingene står i kø for å kjøpe norske varer, bare de får vite at varene er norske, og bare varene er riktig profilert. Trolig er denne antagelsen riv ruskende gal. Ville jeg ha latt være å kjøpe datamaskinen jeg i øyeblikket jobber på om jeg hadde visst at den var satt sammen på Taiwan? Slike nasjonalitetskampanjer fungerer kanskje lokalt (´Buy Britishª som slagord for å redde lokale arbeidsplasser), men på verdensmarkedet? Et annet, kanskje ikke helt irrelevant spørsmål, dreier seg om hva slags norske varer man ønsker at utlendingene skal kjøpe flere av. Forhåpentligvis sitter næringslivet på store uselgelige lagre av et rikt utvalg av norske produkter, som vil bli solgt så snart Verden (altså Utlandet) oppdager hva Norge er og at disse varene faktisk er laget i det paradisiske landet ´on top of the worldª. Pris, kvalitet og etterspørsel er tydeligvis ikke så viktig. Hovedsaken er at produktet fremstår som norsk; da løser de andre problemene seg umiddelbart.

Dessverre er det ikke alltid fullt så lett; det må selv det nasjonale næringslivet motstrebende innrømme. Den norske vodkaen Vikin Fjords sørgelige endeligt tør være en påminnelse om at det ikke er tilstrekkelig å pynte en brennevinsflaske med vikingskip og norske farger for at Verden skal kaste seg over den. Etter noen års mislykkede forsøk på storsalg i Verden, kjøpte Vinmonopolet varemerket for én krone og føyde til en ´gª av hensyn til det engelske språkets ortografiske regler.

Først må utlendingene få øye på det, har næringslivet funnet ut etter gjentatte ganger å ha blitt møtt med forvirret hoderysting når de presenterer seg som norskinger overfor ikke-norske mennesker. Dermed setter man i gang kampanjer som tar sikte på å synliggjøre Norge i Utlandet (altså Verden), og det arrangeres seriøse konferanser (flipovere, overheads (If you can't use your head, use your overhead), time managers, alvorstyngede reklamefolk...) om hvordan det vil lønne seg å presentere Norge og norske varer. Et foreløpig resultat av denne langvarige og sikkert kostbare innsatsen ble presentert forsommeren 1993, da en riktignok glisende, men i dypet av sitt sinn oppgitt Jahn Otto Johansen poserte offentlig med (dog ikke iført) en såkalt Selbu-ph (ph: fork. for penisholder). Etter å ha posert, tillot Johansen seg å reise spørsmålet om det var denne typen symbolikk som skulle markedsføre Norge i forbindelse med næringslivets profileringskampanje rundt vinter-OL. Svaret er nok ja.

´Design is where culture and commerce meets,ª skriver en global designguru, og med denne påstanden som utgangspunkt har Arne Martin Klausen tatt det norske OL-designet i nærmere øyensyn. OLs visuelle image skulle jo ikke bare markedsføre vinterlekene spesielt, men også Norge og norske produkter generelt. Slik ønsker ´viª å presentere oss overfor et forhåpentligvis kjøpesugent internasjonalt massepublikum.

På et tidlig tidspunkt ble det utviklet en font (skrifttype) som skulle fremstå som særnorsk, en ´hybrid av solide runer og elegant Bodoniª. I en autorisert folder til en pris av 1250 kroner ble den nye fonten presentert. Offisielt kostet det to millioner å få denne fonten utviklet, skriver Klausen, men rent faktisk ble det nok mye dyrere.

Neste skritt var å utvikle en offisiell nasjonal OL-maskot. Som kjent viste dette seg å bli en lang, smertefull og ikke minst kostbar prosess. Først laget den meksikanske designeren Javier Ramirez Campuzano vikinggutten ´Haakonª, som etter kort tid ble sablet ned av norske designere, som naturligvis følte seg forbigått, og som påpekte at Haakon var et tåpelig lite Disney-vesen som kunne brukes til å symbolisere hva som helst. Oslo-designeren Bruno Oldani beviste dette ved å tegne Haakon iført et stort antall forskjellige nasjonaldrakter: Det var ingen ting ved denne figuren som gjorde ham utpreget norsk. (Men, skyter jeg inn, er det ikke nettopp dette som er karakteristisk for nasjonal identitet i verden, nemlig at uttrykkene for nasjonalt særpreg er så like i forskjellige land?) Oldani bønnfalt de ansvarlige om å få et OL uten vikinger, elger og budeier, men han var naturligvis både innvandrer og osloborger og sånn sett suspekt, og etter et langvarig komitéarbeid ble det besluttet å fornorske den meksikanske figuren. Kari og Werner Grossmann -- nok en innvandrer, bemerker Klausen -- fikk oppgaven, og et av de femten prinsippene for maskotens utforming, overbrakt av den hurtigarbeidende komitéen, var at den skulle ´kommunisere "norsk", "ekte" og "unikt" til både hjemlige målgrupper og til det internasjonale markedª. Som sagt, så gjort. Den nye, fornorskede Håkon, supplert med venninnen Kristin, fremstår kanskje som mindre Disneypregede enn originalen, men ´norskeª? De er produkter på verdensmarkedet, verken mer eller mindre. Ekte? Give me a break, man.

Sportspiktogrammene er nok mer vellykkede, designmessig sett. Derfor skal vi i relativ stillhet forbigå at de bygger på en 4000 år gammel helleristning, ´Rødøy-mannenª, som skulle ha forestilt ´Norges første skiløperª, men som ved nærmere undersøkelse viste seg trolig å forestille en mann som stod oppreist i en båt.

Alt i alt gir den industridesignede norske OL-profilen inntrykk av å være laget av en person som kjenner landet fra førti år gamle utgaver av National Geographic og kanskje fra et og annet samtidig postkort. Utlendinger står bak det meste av designprogrammet, som legger vekt på ´mennesket i sentrum, likhet, hensyn, livskvalitet, vennskap, solidaritetª -- og massevis av natur i form av stein og tre.

Norske varer må markedsføres som norske, hevder næringslivet. Og vi som i vår enfoldighet trodde at Norge, med sin primitive, men lukrative Kuwait-økonomi, stort sett solgte lite glamorøse råvarer til utlandet! Professor Klausen avslutter sin lille studie ved forsiktig å antyde at det ´ville være interessant å vurdere virkningen av de ganske store investeringene som er blitt gjort på området, i forhold til forventningene om at de vil begunstige utviklingen av varer, eksport og overskudd. Men dette problemet,ª tilføyer han lettet, ´er ikke en del av vårt forskningsprosjekt.ª

I en kommentar til Utenriksdepartementets Prosjekt Norgesprofil slutter Anders Johansen seg til dette hjertesukket, idet han irritert skriver: ´Det er ingen som tegner millionkontrakter for leveranse av tremasse, cellulose, kunstgjødsel, karbider, råaluminium, olje, naturgass -- eller filippinske skipsfartstjenester -- fordi de kjenner seg tiltrukket av propaganda for norsk livsstil. Klær og biler, javel, men: "ikkje gass".ª

Kommersialisering av identitet er verken særnorsk eller nødvendigvis uttrykk for ´amerikaniseringª. Snarere handler det om en postmoderne stil- og kulturblanding hvor kommersialiserte uttrykk for ´stilª og ´kulturª flyter over i hverandre og slår hverandre ned for fote. Det er et globalt fenomen, og følgelig også norsk. Hør bare hva briten og målmannen Stephen Walton har å melde fra sin hjemby, Leighton Buzzard, idet han kritiserer nynorskavisen Dag og Tid for å være ensidig opptatt av ´amerikaniseringª av norsk kultur:

´Kvar veke får eg lyst til å sende Dag og Tid eit postkort om kva eg ser på laurdagane ved brøddisken i supermarknaden på heimstaden min: scacciato-brød, pan gallego, pains au chocolat, croissants. Eg flyktar ut i ørska over denne målfordervinga, men då må eg vakta meg for grønnsaksdisken. Der lurer farar i form av endives og radiccio. (...) Lokalavisa denne veka kunne t.o.m. melda om ein frisørsalong i Bedford med det verkeleg hårreisande namnet Saks

Forsøkene på å markedsføre Norge som vare gjennom OL, og kommersialiseringen av kulturell identitet i sin alminnelighet, gir en påminnelse om det uomtvistelige, om enn paradoksale faktum at jo mer forskjellige vi forsøker å være, desto likere blir vi. Hva skal man ellers si når verdens kulturelle mangfold får sine autoriserte uttrykk gjennom nasjonale logoer og fonter? FONTER! Og alle er de omstendelig høvlet ned slik at de korresponderer intimt med markedets fellesnevnere -- for det er markedet, og intet annet, som setter dagsorden. Dette markedet kjenner ingen landegrenser eller dyptgripende kulturelle variasjoner. Vikingtiden er riktignok etter hvert blitt typisk skandinavisk eller, som det heter her i landet, typisk norsk, men det mest kjente vikingsymbolet i verden er utvilsomt den nordamerikanske tegneserien Hägar the Horrible.

Selv om hvalharpunering neppe blir innført som olympisk gren i siste liten for å styrke lekenes nasjonale preg, kan det i skrivende stund nær forestående vinter-OL kanskje bringe en og annen ha-stemt navlebeskuende nordmann ned på jorden. Selv om mange nordmenn utvilsomt vil vandre omkring og gratulere hverandre med denne store globale begivenheten (´Endelig har vi fått plassert Norge på kartetª osv.), er det muligens andre som vil oppdage at resten av verden i grunnen fortsetter med sitt som om ingenting hadde skjedd. I omfang er vinter-OL nemlig av ganske lokal betydning. Arrangementet angår nordmenn, svensker, finner, noen hundre grensevakter og skilærere i Alpene, en del nederlendere (takket være skøyteløpene) og noen dusin spredte nordamerikanere, først og fremst i Minnesota. Og dett var dett. Ikke en eneste indisk regnskapsfører eller nigeriansk forretningsmann vil heve blikket fra sitt skrivebord for å følge Vegard Ulvang i mål.

Ubetydelige filleland? Tja. Det finnes to hundre ganger så mange indere som nordmenn i verden. På den annen side er de naturligvis ikke norske.

At nordmenn i grunnen arrangerer OL for seg selv, kom kanskje tydeligst til uttrykk da noen gode patrioter oppdaget at resultattavlene i Lillehammer ikke ville vise norske bokstaver (altså æ, ø og å). Vi ville altså bli tvunget til å transkribere fra stavemåter som ´Daehlieª og ´Soendraalª. Det var ikke engang teknologiske begrensninger som lå til grunn, men hensynet til utlendingene. Hørt slikt? Kan de ikke lære seg å lese norske bokstaver, får de heller holde seg hjemme, utlendingene.

Med denne typen symboler på det nasjonale særpreg, får man lett det inntrykk at nasjonale identiteter er kommersielle designerprodukter, verken mer eller mindre. Det er vel ikke fullt så galt, selv om en slik diagnose kan se ut til å ha en del for seg i våre dager. Dessuten er de nasjonale identitetene politiske virkemidler som tas i bruk for å skape orden i rekkene, og de skaper en form for trygghet. Når nasjonalismen er vellykket, fremstår den nasjonale identitet som urokkelig, udiskutabel og naturlig. Men den er bare én av veldig mange muligheter. I motsetning til menneskerettighetstenkningen kan ikke nasjonalismen begrunnes rasjonelt med utgangspunkt i hevdvunnen humanistisk etikk, men på den annen side er det vel heller lidenskaper og følelser enn fornuft som styrer politikken -- ikke minst i usikre tider. For eksempel i Øst-Europa, hvor samfunnene har forandret seg i et utrolig tempo og på uforutsigbare måter de siste årene, er det klart at flammende appeller om kultur, naturlighet og opprinnelighet kan få en voldsom kraft. Der hvor nasjonalismen virker sterkt, finnes det et dypt følt behov for å bli klappet på hodet og beroliget om at det fremdeles finnes noe trygt og fast som man kan stole på i en verden hvor ingenting ellers er som før. På en slik måte kan nasjonalismen være en effektiv motgift til modernitetens oppløsningstendenser. Den maner frem forestillinger om blodsbånd, kultur, jordsmonn, slektskap og andre sterke sanselige symboler. Dessuten tilbyr den alltid syndebukker når livet går en imot.

Men alvorlig talt -- er det ikke snart blitt for mye av det gode? Ikke bare gir nasjonalismen en feilaktig beskrivelse av verden, men den fungerer også saboterende og avsporende overfor de viktige debattene i samtiden. I Norge, bemerker Anders Johansen, godtar vi uten videre reklamefinansiert fjernsyn så lenge reklamen er norsk: Dermed mister vi muligheten til å debattere hvorvidt reklamen som sådan forsøpler språket, tenkemåten og det offentlige rom. La oss forsøke å innhente noen av disse mulige debattene. For dette skal handle litt om Norge også, ikke bare om hvordan ´Norgeª debatteres offentlig.

Vår tid er jetflyets og fjernsynssatellittens tid. Verden har krympet, og grensene blir utydelige. Man kan nå kjøpe klær fra Christian Dior i Nairobi, man kan se Dynastiet i Indonesia, og man kan lytte til Princes siste CD på hotellrommet i Rio. Reiser som bare for et par generasjoner siden tok uker eller måneder, tar nå mindre enn en arbeidsdag. Verken politikk, økonomi, kultur eller mennesker er limt fast i nasjoner. Stilblandingen og kulturblandingen skyter fart.

En dobbel bevegelse, som på én og samme tid innebærer ensretting og oppsplitting, preger forholdet mellom samfunn og kulturer i dag. På den ene side blir forskjeller mellom ulike samfunn visket ut takket være vidtrekkende globaliseringsprosesser. Økonomien blir globalisert i og med overgangen fra nasjonaløkonomi til konsernøkonomi, hvor en stadig større del av verdiskapningen skjer i transnasjonale selskaper som kan flytte sin produksjon og sine markeder nær sagt hvor det skulle være. Politikken blir globalisert ved at stadig flere viktige politiske saker sprenger nasjonale og regionale grenser og blir fellesanliggender for hele menneskeheten -- særlig gjelder dette spørsmål som har å gjøre med krig og fred, miljøproblemer og fattigdomsproblemer. Endelig blir kultur på viktige måter globalisert ved at ideologier, symboler, forbruksmønstre og livsstiler spres på tvers av landegrensene, ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi som fjernsynssatellitter og jetfly.

På den annen side foregår også en prosess av motsatt type, nemlig en utskilling av etniske grupper, subkulturer og særinteressegrupper (f.eks. bønder) med en sterk gruppeidentitet. Det er imidlertid langt fra alle som deltar i slike fellesskap, som kan tolkes som motreaksjoner mot de generelle globaliseringsprosessene. Individualismen er i grunnen minst like sterk som jakten på tette fellesskap.

Utviklingen har altså både sentrifugale (splittende) og sentripetale (samlende) trekk, men de sentrifugale tendensene i retning av oppløsning, fragmentering og tap av sammenheng er de mest dyptgripende. Dette får viktige konsekvenser både for politikk og hverdagsliv, og ikke minst i spørsmål som har med arbeidsmarkedet å gjøre. Verden henger ikke lenger sammen slik den lot til å gjøre det i etterkrigstiden, og i denne forstand er det kanskje presist å si at vi befinner oss i en postmoderne tilstand. Det er uhyre viktig å forstå denne utviklingen om vi skal gjøre oss en forhåpning om å finne nye løsninger på de nye problemene som melder seg i årene som kommer.

Når det gjelder arbeidsmarkedet, er det lett å se at tendensen går både i retning av globalisering og lokalisering; det vil si at murer både rives ned og bygges opp. I et perfekt globalt arbeidsmarked ville McDonald's-ansatte over hele verden ha nøyaktig samme timelønn ettersom de utfører nøyaktig det samme arbeidet. Imidlertid trenger en McDonald's-ansatt i Oslo bare å jobbe en halvtime for å kjøpe seg en Big Mac, mens en som utfører det samme arbeidet i Rio de Janeiro, må jobbe en halv dag for å ha råd til det samme. Dersom tendensen gikk i retning av et perfekt marked ville det også være ganske mange varer og tjenester det ikke lønte seg å produsere i Norge med dagens lønnsforhold, norske bedrifter ville flagge ut i stor stil til land hvor arbeidskraften er billigere, og endelig ville en stor del av arbeidsoppgavene i Norge bli utført av ikke-norske arbeidstagere som godtok lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår enn de norske. Alle disse tendensene er synlige effekter av globalisering, men ingen av dem er foreløpig dominerende. Dette skyldes naturligvis politiske vedtak og en proteksjonistisk politikk som prioriterer høy levestandard i Norge i stedet for å gå inn for global utjevning.

Forfatteren Gore Vidal foreslo under et Norges-besøk en allianse mellom Nord-Amerika, Europa og Russland, som en motvekt til Kina og Japan. Ville Norge slutte seg til en slik allianse? Vanskelig å tro, iallfall om man kunne slippe. I dag er Europa i ferd med å bli the Other som norsk identitet definerer seg i kontrast til. Historikeren Stein Tønnesson forsøkte en gang å argumentere for at Norge ´egentligª er et europeisk land, men han måtte innrømme at nordmennene ikke så det slik. Han viste hovedsakelig til fem argumenter:

(i) Det encyclopediske argumentet. Riktignok hevder utenlandske oppslagsverk stort sett at Norge befinner seg i Europa, men de norske benekter at så er tilfellet! Verken Store Norske Leksikon, Aschehougs Konversasjonsleksikon eller PAX-Leksikon er villige til å innrømme at Norge ligger i Europa.

(ii) Det historiske argumentet, hvor Tønnesson viser at norsk historie ´lett kan brukes for å understøtte tradisjoner for atlantiske og globale identiteter, men ikke for nordiske eller europeiske.ª

(iii) Det sosio-kulturelle argumentet. Her hevder han at det finnes fire distinkte utkantkulturer i Norge, som til sammen utgjør mye over halve befolkningen, og som neppe uten videre vil gå med på norsk EF-medlemskap. Det dreier seg om de fruktbare flatbygdene på Østlandet, fiskerregionen i Nord-Norge, det nasjonalistiske ´fjell-og fjord-Norgeª og Det mørke fastland.

(iv) Det tekstanalytiske argumentet, hvor Tønnesson argumenterer for at en vanlig tenkemåte i norsk politisk retorikk og skrift går ut på å sette opp en kontrast mellom ´her hjemmeª med ´ute i Europaª. Han anser det faktisk for ganske oppsiktsvekkende at Thorvald Stoltenberg i en sitert tale ikke gjør det, men snakker om Europa som ´vår egen del av verdenª.

(v) Det barometriske argumentet, hvor historikeren har konsultert meningsmålinger på spørsmålet: ´Tenker du noen gang på deg selv ikke bare som norsk, men også som europeer? Hender dette ofte, av og til eller aldri?ª. 45% svarte ´aldriª, 35-40% ´av og tilª, og 15% ´ofteª. Vel. Når meningsmålingene viser at en ganske høy prosentandel av norske statsborgere ikke er i stand til å nevne minst to land som er med i EF, kan et typisk svar være at dette faktum med all ønskelig tydelighet viser hvor lite viktig EF er for mange norskinger.

EF som sådan er ikke gjenstand for debatt i landene som allerede er med, akkurat som Norge som sådan ikke er gjenstand for debatt her. Det er ikke mange -- jeg har knapt oppdaget noen -- som ville foreslå å dele Norge i to eller flere deler. Nasjonens enhet og udelelighet tas med andre ord for gitt. Når man hører argumenter om at Norge bør holde seg utenfor EF fordi Tyrkia ikke er med (et tegn på at EF er en egoistisk rikmannsklubb), kan man bli fristet til å svare at Tyrkia heller ikke er med i Norge, så hva er argumentet egentlig? Men et slikt svar ville bli dårlig forstått i et land hvor nasjonen er det høyeste totem.

Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for ikke å skrive om EF. Men nå merker jeg til min forferdelse at jeg alt er i gang, så hvorfor ikke. Alors, la meg forsøke meg på et forsvar for det tredje standpunkt. Her kommer det. (Kremt.)

Det må finnes et tredje standpunkt. Sant å si finnes det allerede et slikt standpunkt, selv om det blir utsatt for nådeløs mobbing og utspekulert mistenkeliggjøring fra begge sider. Det er nå så mange utmerkede argumenter både for og imot norsk medlemskap at det er på tide at tvilen blir anerkjent som et respektabelt og høyverdig standpunkt. Noen vil endog mene at tvilen er det eneste riktige standpunkt, men her foreligger stadig en viss tvil. I alle fall bør tvilerne -- i menneskerettighetenes navn -- ha rett til å stå fram med sitt standpunkt på linje med andre individer.

Det finnes gode grunner for å hevde at det verken vil gå særlig bra om vi holder oss utenfor EF, eller om vi melder oss inn. La oss for eksempel ta arbeidsløsheten. Den vil etter alle solemerker fortsette å være høy, enten årsaken er at vi står utenfor og dermed isolerer oss fra de europeiske markedene, eller at vi blir med på den menneskefiendtlige tyske kapitalens premisser. Om vi melder oss inn, blir vi slemme egoister fordi vi slutter å late som om vi er solidariske med den tredje verden. Om vi derimot ikke melder oss inn, blir vi et rasistisk og illeluktende land som dyrker seg selv, sine isgrønne fjorder og majestetiske fjell, sine staute bønder og blåøyde vikinger. Om vi melder oss inn, blir vi hensynsløse vekstkapitalister som gir faen i de norske distriktene. Om vi derimot ikke melder oss inn, er det fordi vi ikke unner folk i distriktene ellers i Europa å få del i oljepengene og velferdsgodene våre. Ozonlaget går trolig til helvete uansett, enten grunnen er at vi fraskriver oss ansvar eller at vi selger sjela vår til de sleske og upålitelige europeerne. Og så er det sikkerhetspolitikken. Melder vi oss inn, blir vi en del av den kommende fransk-tyske militæralliansen. Melder vi oss derimot ikke inn, fortsetter vi å være USAs 51. stat.

Det er i det hele tatt mye god moral på begge sider, spesielt når de går til angrep på motparten. Til slutt vil jeg derfor nevne det estetiske argumentet for tvilen, nemlig at talsmennene og -kvinnene for begge standpunktene er, for å si det rett ut, temmelig uspiselige. Ja-siden domineres av snørrhovne kapitalister og sleipe maktmennesker, og nei-standspunktet er det tydeligvis bare hyklerske moralister av siste dagers hellige-typen som går inn for. Det er ikke særlig lett å like noen av dem, for å si det mildt.

Det viktigste argumentet for tvilen er kanskje likevel at et ja- eller nei-standpunkt med historisk nødvendighet vil medføre politisk oppløsning, terrorisme og aggressiv separatisme. Dersom Norge melder seg inn, er det ikke utenkelig at Vestlandet og omkringliggende herligheter melder seg ut av Norge og danner den nye, stolte nasjonen Det frie Noreg, med Edvard Hoem som nasjonalskald, dikterfilosof og muligens kulturminister -- og med masser av historiske skuespill, 17. mai-sløyfer, bønder og natur. Imidlertid er det tvilsomt om EF vil være interessert i å ha med et Norge uten olje, billig elektrisitet og fisk. For hva er vel et råvareproduserende land uten råvarer? Kanskje denne sørøstlige skalken, hvor innbyggerne er en slags europeere allerede, etter en stund ville bli tvunget til å søke medlemskap i Det frie Noreg og deretter må tilbringe resten av sin tid som ynkelige vasaller underlagt mopedkjørende A-mennesker, og med en tyngende Lahnstein om halsen?

Men vi risikerer jugoslaviske tilstander selv om vi holder oss utenfor. Om svenskene melder seg inn, noe de neppe vil unnlate å gjøre, er det nemlig ikke usannsynlig at Jämtland og Härjedalen vil bryte ut og søke medlemskap i Norge. Nesten uansett hva som skjer, er det med andre ord slutt på tiden da Norden var Europas rolige hjørne.

Det ser altså ut til at vi har ett valg: Vi kan velge mellom oppslukning og ensomhet. Det er mistrøstig. Kanskje det klokeste rett og slett ville være å gjøre som Syphilia Morgenstierne har foreslått, nemlig å innse at det er for mange bønder og for mye natur her til at Norge kan få til å være et skikkelig land, erkjenne at forsøket på nasjonsbygging var mislykket, og melde oss inn i Danmark igjen. Men her, er jeg redd, beveger vi oss i retning av virkelighetsfjern utopi. Kanskje det ville være mer markedsvennlig å gå inn for det anarkistiske argumentet for EF-medlemskap, som bygger på solid norsk nasjonal mytologi? Under dansketiden, har nasjonsbyggerne fortalt oss, var fut og stat langt, langt borte -- og når de viste seg, ble de gjerne jaget med høygafler. Føydalismen slo aldri skikkelig rot her i landet. Det er derfor vi er blitt et slikt hardført folk av sterke individualister som ikke lar oss pille på nesen i utrengsmål, og Holberg siteres jo i lærebøkene som en beundrer av den norske, selvstendige bonden. På denne bakgrunn kan det være gode grunner til å melde Norge inn i EF og således styrke norske kulturtradisjoner. Send politikerne og byråkratene til Brussel hele gjengen, og la oss endelig få fred til å bygge opp samfunnene våre slik vi vil!

En mer nøktern EF-drøm, som likefullt viser sterke anarkistiske trekk, ble meg forelagt av historikeren Uffe Østergård, som etter å ha snust på det flerkulturelle Osmanske Rike som mulig modell for Europa, fant ut at Det Tysk-Romerske Rike i perioden 1648--1806 kanskje ville egne seg enda bedre som forbilde. Et velordnet kaos, karakteriserer Østergaard denne løst komponerte staten som. Ingen hadde sentral myndighet over alt som foregikk i alle landets hjørner, og likevel fungerte samfunnet stort sett utmerket takket være forskjellige overlappende nettverk av makt og autoritet. Staten var svak, men samfunnet sterkt. For stikk i strid med hva mange nordmenn tror, er ikke ordene stat og samfunn synonymer.

Nåja. Den foreløpige konklusjonen må nok likevel gå ut på at det ville være umoralsk og uansvarlig både å melde Norge inn i EF og å holde dette landet utenfor. Et annet, men nært beslektet paradoks kan leses ut av svingningene i de norske identitetsprosessene, som svinger mellom det oppsøkende globale og det innadvendt lokale. Dersom kontakten med omverdenen blir for omfattende og påtrengende, slik at lille Norge føler at kontrollen svikter, vil nordmenn kompensere for dette ved ytterligere å styrke sitt nasjonale særpreg -- ved å doble bunadomsetningen, legge i seg tonnevis av lutefisk og fenalår, ta timer i folkedans og brushe opp nynorsken. Dersom kontakten med omverdenen derimot synker slik at nordmenn utvikler en snikende følelse av isolasjon; en følelse av at vi ikke får være med, vil man kompensere ved å utvikle en ultraglobal kultur ´her hjemmeª og suge opp alt som tilbys av utenlandske kulturvarer. Men å avskaffe Vinmonopolet og dermed gi avkall på en av de siste genuine turistattraksjonene vi har å tilby utlendingene? Es gibt doch eine Grenze!!!

Det er med andre ord umulig å vinne både den politiske og den kulturelle EF-kampen. Vinnerne av den ene kampen er dømt til å tape den andre. Inntil videre er vi living on top of the world og fornøyde med det. Stort sett, da.

Jo mer forskjellige vi forsøker å være, desto likere blir vi. Men vi fortsetter å være forskjellige, selv om vi blir like. Det gjelder bare å få øye på forskjellighetene. Da den berømte antropologen Claude Lévi-Strauss for noen år siden besøkte Syd-Korea, var hans vertskap meget opptatt av å vise sin distingverte gjest hvilket avansert stadium av modernitet de hadde oppnådd. De viste ham derfor ivrig sine motorveier, fabrikker og skyskrapere. Da han fikk sjansen, tilkjennega Lévi-Strauss imidlertid stor interesse for det forgangne i det koreanske samfunn. Heller enn modernitetens templer og ikoner, som han saktens kjente fra Paris, ville han se tradisjonens templer, ruiner og teatermasker. Etter en stund utbrøt hans verter, oppgitt: --Men professor Lévi-Strauss! De er bare interessert i det som ikke finnes lenger! --Ja, svarte antropologen resignert. --Jeg er bare interessert i det som ikke finnes lenger. Lévi-Strauss var nemlig interessert i menneskehetens mangfold, ikke moderne menneskers fellestrekk.

Ved første blikk kan det se ut som om Lévi-Strauss har rett i at kulturelle forskjeller utslettes. Over hele verden, fra Anchorage til Port Moresby, lytter tyggegummityggende ungdom til Michael Jacksons siste single og diskuterer siste episode av Dallas over en cola. På Taiwan og i Norge sitter i dette øyeblikk to menn og leser den samme bruksanvisningen til en Toyota Camry; begge vet mer om denne japanske bilmodellen enn de vet om sine lands respektive folkemusikk. Tilsynelatende er de like i dette henseende; de forbruker de samme meningsbærende tegnene som spys ut av modernitetens overflødighetshorn. ´Verdenskulturenª synes med andre ord ikke å være lokalisert, og Lévi-Strauss ser dermed ut til å ha rett i sin melankoli over menneskehetens tapte mangfold.

Man skal imidlertid ikke skrape mye i overflaten før viktige forskjeller kommer til syne. Den japanske bilen betyr nemlig forskjellige ting for de to mennene, selv om de ord for ord leser den samme bruksanvisningen (riktignok på forskjellige språk). Bilens bruksverdi som transportmiddel er nemlig uløselig knyttet til dens mangetydige symbolverdi. Mannen på Taiwan tilegner seg høyere rang enn nordmannen ved å kjøpe en Toyota Camry; nordmannen kjøpte den kanskje fordi den hadde et godt varmeapparat, fordi den gikk på blyfri bensin, fordi den var ´et fornuftig kjøpª; kineseren kjøpte den fordi han ville vise frem sin rikdom og moderne livsstil. Når det gjelder Michael Jacksons universelt populære popsanger, er det heller ikke vanskelig å se at de kan ha vidt forskjellige betydninger. I Port Moresby betyr de først og fremst urbanitet og trendiness; i nordamerikanske ghettoer betyr de svik og platt kommersialisme; på Grorud handler de kanskje mest om sex. Alle konsumentene forholder seg her til de samme tegnene, men de forstår dem på vidt forskjellige måter. Når ikke-lokale tegn plasseres inn i en lokal kulturell kontekst på denne måten, går det an å snakke om en kulturell kreolisering: Vi moderne eller postmoderne mennesker er alle kulturelle kreoler, forsåvidt som vi former våre egne, spesielle, kanskje endog unike tegnuniverser ut fra den flom av informasjon, lokal såvel som ikke-lokal, som flyter omkring oss.

De lokale kontekstene avslører at det er store kulturelle forskjeller innenfor modernitetens felles parametre. Tanken om fremveksten av en forflatet og forflatende ´verdenskulturª, dominert av coca-cola, walkmen, japanske biler og nordamerikansk popmusikk, er derfor en idé som må betraktes med dyp skepsis. Det er rom for betydelig kulturell variasjon i den moderne verden. Men denne variasjonen -- disse kulturelle forskjellene -- kan ikke lenger beskrives som forskjeller mellom ´landª eller ´etniske grupperª -- eller engang som forskjeller mellom personer. I tiltagende grad bærer vi motsigelsene i oss selv som individer.

Mens en gammeldags modernist som Pierre Bourdieu beskriver de sosiale smaks-gruppene i Frankrike som klasser eller stender som forholder seg aktivt vurderende til hverandre, vil jeg hevde at slike sosiale fellesskapskategorier i stadig større grad ignorerer og overser hverandre, og at de på ingen måte er faste, avgrensbare sosiale grupper. Det finnes ikke en eneste skomaker i en fullbyrdet moderne verden som tvinges til å bli ved sin lest; den kulturelle mobilitet er meget høy. I den grad de forskjellige subkulturelle kategoriene av mennesker overser hverandre, får de også være i fred. En slik utvikling har åpenbare positive aspekter, ettersom den gjør det mulig for, la oss si tamiler, homofile og pakistanere, å rendyrke sine versjoner av det tamilske, det homofile og det pakistanske uten å bli beleiret av alskens misjonærer og autoritære moralister. Moralen blir desentralisert. På den annen side innebærer denne utviklingen at vi får mindre ansvar for hverandre. Det er i denne sammenheng at statens betydning som metaforisk onkel kan være avgjørende.

Det er vanlig å knytte det modernes variasjoner til steder, men det hadde slett ikke vært nødvendig å gjøre det. På ett og samme sted, hos mennesker som er oppvokst et stenkast fra hverandre, kan de moderne symbolverdener oppleves kvalitativt forskjellig, og det vil alltid være systematiske forskjeller i prinsippene for utvelgelse av meningsbærende symboler. I Trinidads byer finnes det flere totalt forskjellige måter å oppleve indiske spillefilmer på. Unge menn som har gått i samme klasse, kan lese ulike betydninger ut av den samme filmen. Noen finner den gripende; andre ser den for å le rått av banalitetene. Det er ikke bare smaken -- vurderingene -- som er forskjellig; det er selve persepsjonen av meningsinnholdet og perspektivet på livet. Og man trenger ikke å dra til Trinidad for å finne dramatiske kulturelle variasjoner i det moderne. I det felles norske rom gis det et nesten uendelig antall muligheter til å trekke alternative betydninger ut av det modernes rike symbolproduksjon. Vi forholder oss vidt forskjellig til (og forstår ulike ting ved) for eksempel ukeblader, luftforurensning, rytmisk avantgardemusikk, Dagsrevyen og afrikanske tørkekatastrofer. Mange av de kulturelle fellesskap som kan etableres ved at man synes å ha felles erfaringer med andre, er ikke lokaliserte. En beundrer av Brian Aldiss' og J.G. Ballards forfatterskap vil i dette henseende forankre sin kulturelle identitet verken med naboen eller med postbudet, men med andre science fiction-fans, spredt over hele verden. For ham er ukebladenes kakling en del av den generelle hvite støy som vi alle er omgitt av, og som vi trekker for oss relevante betydninger ut av.

Det kan kanskje virke som om jeg nå har gått inn for tanken om at samfunnet strengt tatt ikke finnes, og at ethvert kulturelt fellesskap er flyktig og omskiftelig. Det er i så fall ikke riktig. Tvert imot representerer moderniteten en autoritær og stabil kulturell ensretting på viktige områder; staten og markedet er de universelle grensesnittene som binder en voksende del av menneskeheten sammen og gjør variasjonene begripelige. Derfor er det riktig å si at spekteret for kulturell variasjon er blitt mindre i og med moderniteten, selv om nye kulturelle varianter kontinuerlig skapes.

Fragmenter av felles forbrukskultur er ikke tilstrekkelig til å skape en sømløs verden av beslektede moderniteter som holdes sammen i et felles språk. Om vestafrikanske landsbyboere har batteridrevne ghettoblastere, er de ikke dermed moderne om de samtidig mangler postkontor, skole og bussforbindelse. Det er statens institusjoner, lønnsarbeidet og markedets strøm av varetilbud som binder oss sammen på kryss og tvers, nord og sør for ekvator. Men de binder løst! De kan ikke bestemme identitet og oppførsel slik slektskap og etnisitet kunne det. De etterlater seg et ledig rom. Derfor er feltet for mulig variasjon bredt. En slik variasjon er sjelden individuell. Det solipsistiske individ, den kompromissløse individualist, er rent faktisk en autist. Fellesskap er ikke bare nødvendige; de er konstituerende for individet. Jeg kommuniserer, altså er jeg. Det er likefullt slik at de fellesskap som etableres i vår tids globale rom er flyktige, omskiftelige og uforutsigbare, men slik må det kanskje være.

Modernitetens grensesnitt gjør oss, tilsynelatende paradoksalt, både likere og mer forskjellige på samme tid, ettersom forskjellene nå kan kommuniseres mot en bakgrunn av likhet og dermed erkjennes som forskjeller. Følgelig kan nasjonalt særpreg ikke bare uttrykkes gjennom flagg og myntenheter, men også gjennom nasjonale skrifttyper. Sammenlignet med den dype kulturelle variasjon som har preget verden i mesteparten av menneskehetens historie, representerer de lokale variantene av modernitet slik sett lite annet enn krusninger på overflaten.

Et annet paradoks, som er mer grunnleggende, har å gjøre med de kulturelle fellesskaps rekkevidde. På den ene side er det riktig at våre nære fellesskap blir mindre og mindre i omfang. I neolittisk tid var klanen den grunnleggende sosiale enhet; så ble den erstattet av storfamilien, som igjen ble erstattet av kjernefamilien, som nå blir erstattet av individet -- og i en viss forstand kan man si at utviklingen fortsetter... På den annen side vokser fellesskapets rekkevidde enormt, både gjennom opprettelsen av nasjonalstater og overnasjonale myndigheter, og gjennom fremveksten av globale personlige nettverk.

La meg forsøke å illustrere statens og markedets sentrifugale krefter med en lignelse. Denne historien er sann, om det spiller noen rolle.

Like før han ble innlagt på psykiatrisk sykehus, fortalte en venn meg om den store himmelske syntaksmaskin (The Great Syntax Machine In The Sky). Maskinen var blitt installert av Gud i et forsøk på å rydde opp i den kaotiske tilstand som var blitt forårsaket av en tidligere, menneskeskapt installasjon, nemlig Babels Tårn. Maskinen virket slik at de menneskene som befant seg på oversiden av den var i stand til å kommunisere meningsfylt med hverandre; de forstod hverandre altså. De ulykkelige på undersiden ble imidlertid ´tatt forfra og bakfra mens de ble tvunget til å synge popsangen 'We Are The Worldª. Min tolkning er at den store himmelske syntaksmaskin er modernitetens matriser, verken mer eller mindre. På oversiden av den forstår vi hverandre, til tross for våre forskjeller, takket være modernitetens felles språk; på undersiden av maskinen befinner modernitetens ofre seg; de underbetalte kaffeplukkerne, de utdøende urbefolkningene, de fattige i storbyene, som metaforisk sett er blitt voldtatt av det modernes fremrykning. Takket være staten og markedet har vi fått et slikt felles språk. På godt og vondt, får en kanskje tilføye.

Den nasjonale identitet er ikke evig og uforanderlig, verken når det gjelder innhold eller betydning for den enkelte samfunnsborger. Selv om vår generasjons nordmenn uomtvistelig er ´like norskeª som sin foreldregenerasjon, betyr det å være norsk i dag noe ganske annet enn det betød for bare tredve år siden. Dagens nordmenns tilhørighet til Norge er trolig mindre viktig enn den tilhørigheten folk følte under og like etter den tyske okkupasjonen; det kan være andre aspekter ved deres identitet som er viktigere enn dem som har med nasjonal tilhørighet å gjøre. Ikke minst er dette tydelig i dagens ungdomsgenerasjon, hvor store ungdomsgrupper er vokst opp med MTV og internasjonal pop- og motekultur, reiser på Interrail og går i samme klasse som barn av utlendinger. Denne typen ungdomskultur er i mangt og meget mer internasjonal enn nasjonal.

På den annen side kan den nasjonale forankringen igjen bli sterk dersom for eksempel et EF-medlemskap skaper en følelse av at den norske identitet er truet. Det er imidlertid uenighet om innholdet i en slik nasjonal identitet, og på dette området må de siste årenes innvandring fra ikke-europeiske land mane til ettertanke. Er det ønskelig og nødvendig å definere norsk identitet så snevert at våre permanente minoriteter av tyrkere, pakistanere, vietnamesere, iranere eller for den saks skyld samer aldri skal føle tilhørighet i dette landet? (Som jeg skriver dette, faller blikket formålsløst i retning av TV-skjermen, som viser et innslag fra en internasjonal musikkfestival i Førde, med sigøynermusikk, musikk fra Midt-Østen og afrikanske trommekurs. Tyve tusen mennesker er til stede der. Norsk kultur?)

Samtidig som nordmenn blir stadig mer integrert i verden, blir vi stadig mer opptatt av vår egenart -- og mange begynner å innse at det norske særpreg er i konstant forandring; at det i grunnen er lite felles kultur som forbinder nittitallsnordmennene med Tordenskiold eller for den saks skyld med Harald Hårfagre, og at de kan ha langt mer felles med enkelte utlendinger enn med sine egne naboer. Hver ny generasjon må i en viss forstand skape sin egen identitet, og her er det både kontinuitet og forandring i forhold til foregående generasjon. Hva som vil være innholdet i det særnorske i år 2050, kan vi bare gjette på. Kanskje år 2050 vil se en sammenslutning av Norsk Muslimsk Forening og Bygdeungdomslagene, der formålet er å bekjempe nordamerikansk kulturimperialisme? Det eneste som er sikkert, er at det fremdeles vil gå mennesker på jorden som kaller seg norske og som har meget bestemte oppfatninger om hva som er typisk norsk. Kanskje vil de til og med være engelsktalende om hundre år? Flere historiske eksempler viser faktisk at folk meget vel kan styrke sin identitetsfølelse etter å ha mistet sitt opprinnelige språk. Dette er blant annet tilfellet hos etterkommerne av indiske innvandrere på Trinidad (Karibiske Hav), flere indianergrupper i Nord-Amerika, irer og svarte på De britiske øyer. En slik reaksjon kan tolkes som en kompensasjon, men den kan likefullt være både effektiv og meningsfylt.

Det er flere ganger blitt påpekt at det er tre store teoretiske problemer forbundet med generaliseringer om ´nasjonal åndª og ´nasjonal kulturª; problemet med grenser, det beslektede problemet med variasjon og problemet med endring. Nationsdödaren Anders Johansen er blant dem som uttrykker dette klarest, når han sier: ´Begreper om "lynne", "karakter" osv. er grove forenklinger, allerede når de brukes om det enkelte menneske. Å overføre dem på nasjonalstatens befolkning er meningsløst. Slike befolkninger ligner ikke på individer i det hele tatt

Men slike argumenter har liten effekt, når hensikten er å selge Norge© til Verden og samtidig overbevise landets befolkning om at samtlige nordmenn både er likeverdige med resten av verdens befolkning og bedre enn alle andre -- kort sagt: Vi er de likeste av alle, for å holde oss til et norsk uttrykk.

 

 

 

©Thomas Hylland Eriksen 1993