This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

7. Cyberpunk og Europas nye middelalder


Fra
Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

 

En annonse fra det sveitsiske klesfirmaet Hugo Boss kan være en treffende - om noe karikert - illustrasjon på samfunnsmotsetningene som preger det nye Europa. Annonsens tekst handler om den nye europeer (som naturligvis ekviperer seg hos hr. Boss), og illustrasjonen forestiller tre vannkjemmede, Boss-kledde menn i ferd med å la sine sko bli pusset. De ser kloke og veloppdragne ut alle tre, og behersker utvilsomt både Word for Windows og minst et par fremmedspråk. De lever effektive og bevegelige liv, og tjener godt. De billedliggjør med andre ord den nye euroborger. Men så faller blikket på skopusseren. Han er såvisst ikke antrukket i Boss-klær. Nybarbert er han heller ikke, og tar jeg ikke mye feil, er det en stund siden han sist satt foran et tastatur og logget seg inn på Internet. Er det pusseren, eller de pussede, som representerer det nye Europa? Svaret er nok begge to. La oss derfor forsøke å finne ut hva som foregår.

Nasjonalstaten har fått mindre betydning de siste årene, derom hersker ingen tvil. Romlige avstander krymper, og ulike former for integrasjon i felles rom overskrider nasjonale og territorielle grenser. Samtidig opprettholdes og styrkes fellesskap som er mye mindre enn nasjonalstaten, herunder familier. Den er altså for stor til visse oppgaver og for liten til andre. (For å fullføre parallellen til Gullhår: Den er også akkurat passe til enkelte oppgaver. Spørsmålet er bare hvilke.) Spørsmålene må stilles påny, og trolig på nye måter - ikke bare i Norge, men i hele Europa. Etter Sovjetunionens oppløsning er verdensdelen plutselig blitt et ganske annet sted enn den var frem til 1991. For USA fremstår Europa etter den kalde krigen mer som en økonomisk konkurrent enn som en politisk partner. For EF er områdene mot øst ikke lenger klart avgrenset som "Den Andre" gjennom Jernteppet, og de tidligere "Østblokklandene" vil i årene som kommer i varierende grad bli innlemmet i EFs interessesfære - noen som fullverdige medlemmer, andre gjennom assosieringsavtaler, atter andre som perifere klientstater. Etterkrigstiden er definitivt over, og en av mange utfordringer for den nye tid handler om et av det tyvende århundres største og mest traumatiske politiske problemer, nemlig konflikten mellom den dogmatiske ideen om folkenes selvbestemmelsesrett på den ene side og, på den annen side, de mange mennesker som blir rammet av en slik selvbestemmelsesrett - enten fordi et annet "folk" alt har gjort beslag på deres territorium, fordi de ikke tilhører et anerkjent "folk", eller også fordi deres "folk" er for lite, for spredt eller for dårlig organisert til å gjøre krav på selvbestemmelse.

 

Et generelt problem ved nasjonalismen som politisk program, er det manglende samsvaret mellom kart og terreng. Det finnes kanskje ti, tolv eller femten tusen kulturbærende grupper i verden, men mindre enn to hundre stater. Ettersom forestillingen om at ethvert folk bør få styre seg selv, har en slik uimotståelig smitteffekt - ett av de foreløpig siste utslagene er en nystartet bevegelse som går inn for at det sydlige Brasil skal bli en selvstendig stat - er det åpenbart noe i FNs generalsekretær Boutros Ghalis advarsel om at en katastrofal, global fragmentering av verdenssamfunnet kan være nær forestående.

Dette problemet henger sammen med det faktum at ingen nasjoner har sitt territorium for seg selv. Det er en utbredt misforståelse, som både historikere og andre intellektuelle har bidratt til i løpet av de siste 150 år, at det i en eller annen forstand skulle være "naturlig" at bare ett "folk" deler et territorium. I tråd med en slik tankegang har de konstruert et arsenal av forestillinger om opprinnelighet, røtter, nasjonal kultur osv., noe som anskueliggjør det paradokset det vitterlig er at nasjonalismen er en moderne ideologi som bare kan fremstå som sann i den grad den klarer å fremstå som eldgammel. Det er aldri for sent å skaffe seg en ærerik historie. Dessuten kan nasjonalismen stort sett også bare fremstå som human i den grad man glemmer de andres nasjonalisme. Da Quisling planla norsk kolonisering av de "gamle norske områdene" i Ukraina (!), kunne en del nordmenn naturligvis oppleve dette prosjektet som en vennlig gest rettet mot dem selv, forutsatt at de fulgte den bibelske Abrahams eksempel og så bort fra at det bodde folk der fra før.
I løpet av de siste tyve årene er minoritetene blitt oppdaget av folk som steller med politikk, og man kan ikke lenger uten videre insistere på at de skal overta majoritetens levemåte. Disse minoritetene er ofte etniske, men kan i prinsippet like gjerne være religiøse, seksuelle og politiske minoriteter. Samfunn må med andre ord være kulturelt plurale. Omfattende folkevandringer over hele verden gjør det også vanskelig, og definitivt misvisende, å tenke seg grenser som røde streker på kartet. For fremtiden bør vi i høyden akseptere stiplede streker.

Dessuten er de økonomiske forutsetningene for nasjonalstatene stort sett borte. Dagens økonomier kan mer presist beskrives som konsernøkonomier enn som nasjonaløkonomier, og opererer ikke innenfor avgrensede stater. Nøyaktig det samme kan sies om de kulturelle forutsetningene for nasjoner.

Det viktigste argumentet mot nasjonalismen er kanskje likevel det identitetsmessige. Postnasjonale identiteter er et faktum, og har vært det en stund. Minoriteter krever retten til å være annerledes, og byfolk og andre subkulturer krever retten til å være unasjonale. Filosofen Jean-Marc Ferry spør: Dersom det skulle være slik at motivet for vår politiske lojalitet skulle være gjeld; hvem står vi i så fall i gjeld til? Til dem som har gitt sitt blod og sin svette for frihet og velstand? Selv svarer han at i så fall er det umulig å vite om vi skylder vår lojalitet til familien, nasjonen, Europa eller menneskeheten.

Disse oppdateringene av våre mentale kart får flere moralske og politiske konsekvenser.
La oss begynne med å spørre om hvorvidt nasjonalismens ferd de siste 150 år i ettertid bør beskrives som kometartet eller meteorisk. Bare fremtiden kan gi svar, og vi er derfor tvunget til å bevege oss noen år frem i tid.

Min utmerkede krystallkule opplyser at nasjonalismen, slik vi kjenner den, vil være avlegs i år 2050. Imidlertid vil fellesskapstyper som minner om nasjonalisme stadig være av stor betydning. De fleste mennesker vil alltid være utlendinger; spørsmålet er hvilke slags utlendinger de vil være, og hva det vil si å stå utenfor de sentrale fellesskapene.

For det første blir det gradvis akseptert at man meget vel kan dyrke en etnisk identitet uten å skulle ha en stat som er grunnlagt på et etnisk prinsipp. Det finnes faktisk mange mennesker i verden som klarer dette utmerket; i år 2050 vil antallet være mangedoblet. Det er liten grunn til at stater skal grunnlegges på antatte blodsbånd og felles kultur, all den tid terrenget skriker tilbake at prosjektet er umulig. (Dermed er det ikke sagt at statssystemet slik det i dag ser ut, nødvendigvis må avskaffes!)

For det andre vil det snart bli allment akseptert at enkelte mennesker vil ha seg frabedt å skulle "ha en identitet". En vektlegging av sivile rettigheter og ikke av felles kultur er eneste farbare vei, både fordi staten er flerkulturell og fordi vi alle i varierende grad er kulturelle kreoler. Enhver kulturell grense som skulle inkludere alle norske nordmenn og ekskludere alle andre, er fullstendig vilkårlig. På mange måter har urbane nordmenn mer til felles med andre urbane europeere enn med nordmenn på landet.

For det tredje vil ikke avskaffelsen av nasjonstanken føre til avskaffelsen av etnisk identitet. Mange tror at oppblomstringen av etnopolitiske og regionale bevegelser i Vest-Europa er uttrykk for en trussel mot EF. Tvert imot: Det finner sted en kontinuerlig bølgebevegelse mellom produksjon av kulturell likhet og den selvbevisste produksjonen av forskjeller. Jo likere grupper synes å bli, desto viktigere blir det for dem å fremstå som forskjellige. De to prosessene forutsetter hverandre. Uten kontakt utad har man nemlig ingen sosial identitet, for identitet skapes gjennom grensesetting og kontraster til de andre. Det synes derfor naturlig at grensesetting blir mer tydelig når kontakten med de andre øker, og denne typen mekanismer, som kan få både harmløse og skadelige uttrykk, har lange tradisjoner i Europa. Tysk nasjonalisme ble jo utviklet som en defensiv motreaksjon mot Napoleon og den storsnutede franske universalismen.

For det fjerde styrkes fellesskapene som går på kryss og tvers av statsgrensene. Det viser seg her at vi går inn i en "ny middelalder" - middelalderen står her som en metafor for den nære fremtid, spesielt med henblikk på Europa, men også med tanke på andre deler av verden. Vi skal komme tilbake til denne metaforen om et øyeblikk.

Det er altså flere åpenbare grunner til nasjonalstaten ikke lenger duger som en avgrensning av de sosiale enhetene verden består av, og disse grunnene blir mer og mer tungtveiende frem mot år 2050. Gjengse oppfatninger om hvordan verden ser ut, vil gradvis ta opp i seg en forståelse av endringene, som blant annet får uttrykk som voksende internasjonale miljøproblemer og vekst i den internasjonale handel, interkontinental migrasjon og verdensomspennende kommunikasjon (fra optiske kabler og jetfly til satellittfjernsyn og popmusikk).

I min, riktignok importerte, krystallkule ser jeg altså en fremtid preget av svingninger mellom kontakt og isolasjon, mellom likhetsskapning og selvbevisst produksjon av forskjeller, mellom fellesskap og splittelse. Det vil forhandles om identiteter - kanskje ikke så mye om hvilke identiteter folk har, men om hvilken som skal være den mest grunnleggende - den viktigste kilden til politisk lojalitet. Nasjonen har man tidligere gått i døden for, men det er usikkert om man vil gjøre det i fremtiden. Men hvilke fellesskap vil være de dominerende? Vil for eksempel Briskeby erklære seg som autonom republikk? Neppe.

Hva enten Maastricht-traktatens integrasjonsplaner lykkes eller ikke, ser vi en sosial splittelse langs beslektede linjer i samtlige europeiske land, både innenfor og utenfor EF om vi ser litt stort på det. Det er by-middelklassenes prosjekter som først og fremst vil bli gjennomført med stat og marked i ryggen, med noen unntak, deriblant Norge. Store deler av det europeiske landbruket må slaktes av lønnsomhetsgrunner. Generelt går utviklingen i retning av sterkere polarisering både innen byene og mellom by og land. Globale, eller i det minste transnasjonale fellesskap mellom elitene, som behersker engelsk (vår tids latin) og er daglige brukere av fax og datateknologi, blir styrket. Massene blir politisk mer marginale og stedsbundne - akkurat som i middelalderen - og enkelte snakker endog om reføydalisering for å beskrive den nye avmakten. Politiske og identitetsmessige fellesskap som minner om middelalderens bystater utkrystalliserer seg. Den gylne banan, som strekker seg gjennom det urbaniserte og rike området fra Syd-England gjennom Benelux, grenseområdene mellom Tyskland og Frankrike og ned til Nord-Italia, får sin mer beskjedne motpol i form av Den blå banan, altså Østersjøregionen. Begge er bybaserte og har lite med nasjonalstaten å gjøre. By og land hand i hand er en tilbakelagt fase.

EF er naturligvis det fremtidige Europas kraftsenter: Det er allerede på nittitallet et overnasjonalt europeisk fellesskap preget av felles trafikkregler med økende rekkevidde; forøvrig vil det fortsatt være et ganske påtagelig kulturelt mangfold innen EF. Dette mangfoldet vil ikke følge nasjonale linjer; det vil ikke engang følge territorielle linjer. Hovedlinjene går mellom by og land, mellom deltagere og marginaliserte arbeidere og arbeidsløse, mellom sentrum og periferi. Den avmektiggjorte periferien både i og utenfor byene vil være full av arbeidsløse, ulovlige immigranter og andre marginale eksistenser, og vil bli et enda farligere sted for pene borgere å bevege seg enn tilfellet er i dag. Parallellen til middelalderen passer utmerket også her: Den gangen gjorde landeveisrøvere, mange av dem utenlandske, ferdselen mellom byene utrygg. Avmakten og protesten mot sentrums overgrep blir grunnlaget for sterke, emosjonelt pregede fellesskap blant de marginale; nettopp fordi fellesskapet bygger på avmakt, vil det i det lange løp få liten innflytelse.

EF vil gang på gang bekrefte kritikernes anklager om Festung Europa. De fysiske grensene blir militarisert, og en sterk voldsmakt opprettholder grenser som i en viss forstand forlengst er blitt irrelevante ettersom et stort antall mennesker forsøker å krysse dem og ettersom økonomi, politikk, kultur og miljøproblemer flyter på kryss og tvers over dem. Her handler det om å ta vare på rikdom og et tross alt - selv i år 2050 - relativt velorganisert europeisk samfunn.
En beslektet bekymring i de rike landene er rettet mot den undergravende virksomhet som av og til omtales som statlig terrorisme. Mange fattige land er desorganiserte - i skrivende stund er det flere afrikanske land som ikke har en regjering annet enn på papiret - og strever med politiske og økonomiske problemer som gjør at internasjonal rett og menneskerettigheter fortoner seg som fjerne idealer. Noen stater, som Zaïre og Somalia, faller fullstendig fra hverandre, uten at det er mulig å se nye stater komme i deres sted: I stedet får man løst sammensatte områder som ikke kontrolleres av én makt. Lovløshet og vold blir dagligdags, og seksti- og syttitallets optimistiske visjon om å bygge velstående, godt fungerende statssamfunn i Afrika er i enkelte tilfeller blitt aldeles utopisk. I tillegg kommer den utbredte følelsen, særlig blant de utdannede elitene i Afrika og Midt-Østen, om at deres land i århundrer er blitt ydmyket, utnyttet, dominert og neglisjert av de mektige rike landene. Hvor lenge vil de finne seg i denne følelsen? Og hvor mye skal til før afrikanere og arabere bestemmer seg for å hevne noe av denne urettferdigheten, som blant annet har gjort at et nordamerikansk menneskeliv er umåtelig mye mer verd enn et irakisk menneskeliv i den globale offentlighet? Kort sagt står vi overfor et scenario hvor elitene i en del land kan bestemme seg for ikke å følge spillereglene i det internasjonale samfunn lenger, fordi reglene ikke er utformet på deres premisser.

I Øst-Europa ser vi en stadig dypere splittelse mellom romantiske nasjonalister og markedsliberalister. Denne splittelsen minner forøvrig sterkt om samfunnsmotsetningene i vest. I begge tilfeller bygger splittelsen både på motstridende interesser og på forskjellige kosmologier eller verdensbilder: På den ene side står internasjonalistiske kosmopolitter og på den annen side proteksjonistiske heimfødinger. I de rikeste østeuropeiske landene, nemlig Slovenia, Polen, Ungarn, Baltikum og Tsjekkia, vil markedsliberalistene seire uten å møte seriøs motstand, og disse landene vil raskt gå mot et fullverdig EF-medlemskap. I land som Russland og Bulgaria er situasjonen mer usikker, og den russiske føderasjonen vil også i fremtiden være preget av manglende politisk styring og oppløsningstendenser.

Verden som helhet vil være preget av stadig mer omfattende folkevandringer, til tross for de rike landenes forsøk på å stenge grensene. Etniske konflikter som bryter ut, vil ikke lenger fremstå som konkurranse om enerett til et territorium, men snarere som konkurranse om knappe ressurser, spesielt velstand og makt, innen et felles territorium. Det vil, i tråd med slike globaliseringstendenser eller, om man vil, deterritorialiseringstendenser, bli mindre systematisk forskjell mellom fattige og rike land, men forskjellene mellom fattige og rike mennesker vil stadig være betydelige. Vi får med andre ord en bit av Calcutta i Oslo, og bruddstykkene av Silicon Valley og Oxford Street i byer som Nairobi og Bombay vil fortsatt være levedyktige, men avstanden mellom disse lommene av moderne velstand og resten av landet fortsetter å vokse. Transnasjonale selskaper som IBM, Lonrho og Coca-Cola har allerede på nittitallet etablert selvoppholdende mini-samfunn i en del tredje verden-land, med egen strømforsyning, private renseanlegg for vann og egne teleforbindelser. Å gå inn i et Inter-Continental-hotell i Afrika ville ha gitt nøyaktig den samme følelsen som å gå inn i et identisk hotell i Europa eller Nord-Amerika, hadde det ikke vært for at kontrasten til omgivelsene er så umåtelig mye større. I Afrika og India er slike hoteller små øyer av luksus i et hav av skitt og elendighet.

Globaliseringen av økonomi og politikk skaper en stor, svært mobil kosmopolitisk klasse som mer eller mindre har hele verden som sitt virkefelt. Denne klassen vil overveiende være engelsktalende og definerer seg selv i kontrast til de stedsbundne og rotfestede heimfødingene. Imidlertid vil fremtidens eliter, i motsetning til tiden fra den industrielle revolusjon til etterkrigstiden, ikke være nasjonalistiske; de ser intet interessefellsskap med den stedsbundne majoritet i sine egne land. Som en følge skrumper statens makt inn.

Heimfødingenes reaksjon vil fremstå som ulike former for tradisjonalisme. Reaksjonene vil ikke nødvendigvis være nasjonalistiske; de kan få uttrykk som religiøs fundamentalisme, grønn fundamentalisme, bypatriotisme, rasisme og andre opposisjonelle "underdog"-bevegelser. Jo større blanding og jo mer utvisket grensene blir, desto mer høylydte og desperate blir ropene nedenfra om grenser og renhet. På grunn av den voldsomme postmoderne fragmenteringen av tidligere sterke fellesskap, og på grunn av demokratiets svekkede stilling i en globalisert verden, får slike rop imidlertid mer og mer lokal karakter, og statsledere og eliter stiller seg mer og mer uforstående til dem. Disse tendensene ser vi forøvrig allerede i og med nynazismen i Tyskland og raseopptøyene i nordamerikanske storbyer. Slike opptøyer handler ikke om kontroll over nasjonen, men kontroll over bydeler, gater og lokalmiljøer. Elitene snur seg beskjemmet vekk når det foregår Paki-bashing eller nynazistiske demonstrasjoner i indre by: de forstår ikke, og er heller ikke særlig interesserte. Så mye er igjen av de nasjonale fellesskapene.

Den stadig omfattende urbaniseringen og den stadig mer splittede offentligheten gjør sosial kontroll i byene vanskeligere. Bombay og Los Angeles er kanskje slik sett typiske eksempler på fremtidens byer. Middelklassen stiller uforstående og avmektig til fattigdommen som omgir den.

Hvis det 20. århundre har vært nasjonenes århundre, er det sannsynlig at det 21. århundre vil bli klassenes århundre. Noen medier vil gi det inntrykk at nasjonalismen er sterk, blott og bart fordi det finnes noen hundre fanatiske og voldelige skinheads i storbyene eller noen dusin Blut-und-Boden-fascister på landet; det vil imidlertid bli mer og mer klart at disse gruppene er marginale og står langt fra hovedstrømningen og langt fra den økonomiske og politiske makten. Staten vil etter hvert representere klasser mer enn nasjoner; elitene vil bruke dens voldsapparat for å innfri sitt behov for større og større beskyttelse mot massene.

Noen vil kalle et slikt scenario postmoderne; jeg vil i stedet foreslå å kalle det en cyberpunk-fremtid der stor velstand og avansert teknologi eksisterer side om side med den dypeste elendighet og avmakt, gatevold og fattigdom i stor skala. Mange vil mimre nostalgisk om det optimistiske tyvende århundre, da det var så mye samfunn og tro på fremskritt, felles verdier, solidaritet og varme, brede og meningsfylte nasjonale fellesskap. Fremtidens fellesskap vil både være større og mindre enn gårsdagens, og de vil ikke på noen måte kunne gi den samme, gode gamle trygghetsfølelsen.

Globaliseringens paradoks, nemlig at verden er blitt mindre samtidig som den er blitt større, har allerede i dag gjort det mye vanskeligere å orientere seg og handle politisk fordi det er vanskelig å se hvor systemets grenser går. Det er ikke lenger åpenbart at Norge er et mer eller mindre selvstyrt land som kan planlegges og administreres selvstendig av Storting og stat, og denne følelsen vil i tiden mot år 2050 styrkes og aksepteres av noen deler av befolkningen, mens den vil medføre sterke motreaksjoner i andre grupper. Et globalisert arbeidsmarked vil gjøre nasjonsgrensene mindre viktige enn tidligere. Samtidig vil alternativer som EF-medlemskap fremdeles fortone seg som skremmende for et flertall, fordi det synes å bidra til en ytterligere avmektiggjørelse og voksende avstand mellom individet og makten. Det vil fremdeles være en vanlig oppfatning at det er mulig å styre Norge, men umulig å styre et større politisk system som for eksempel EF. EF-debatten vil fremdeles rase lystig i tiårene som kommer.

I år 2050 vil arbeidsledigheten - stadig ifølge min krystallkule - krype i retning av førti prosent, og ingen ansvarlige politikere vil drømme om å hevde at de har den nødvendige medisin for å skape full sysselsetting i overskuelig fremtid. Der man i 1980- og 90-årene snakker om fremveksten av "to-tredjedelssamfunnet", hvor en tredjedel står utenfor det offentlige liv, først og fremst arbeidslivet, vil forskerne nå dosere om fifty-fifty-samfunnet.

På det politiske nivå vil den permanent høye arbeidsledigheten lenge ha signalisert manglende styringsevne, hvilket bidrar til å svekke tilliten til politikk og stat. Mer generelt vil vi gradvis få se fremveksten av en politikerklasse hvis fremste kvalifikasjon består i at dens utøvere er så tykkhudede at de klarer å stå oppreist selv om de mangler ryggrad.

I den enkelte borgers liv innebærer situasjonen at retten til fullverdig deltagelse i samfunnslivet i manges tilfelle er truet. Kampen for å delta vil fremdeles være akutt i et samfunn der lønnsarbeid fremdeles er det viktigste middelet til et meningsfylt liv.

I de første årene etter årtusenskiftet blir arbeidsbegrepet satt under debatt. Ettersom det ikke er sannsynlig at den fulle sysselsettingen vil vende tilbake, vil forskerne hevde, kan det bli nødvendig å tenke nytt omkring både fordelingen av arbeid i samfunnet og arbeidsbegrepet som sådan. Det blir reist krav, først og fremst fra forskere og intellektuelle, om å dele på det arbeidet som faktisk er tilgjengelig, slik at ingen blir stående helt utenfor det produktive liv. Fagbevegelsen setter seg imidlertid imot dette forslaget og argumenterer med at de fagorganisertes forhandlingsgrunnlag vil bli svekket dersom "synsereliten" får gjennom sine forslag. Andre, deriblant flere politiske partier med statsminister Gerhardsen i spissen, vil - påstår min krystallkule innstendig - insistere på at arbeidsløshet dypest sett er den arbeidsløses egen feil. Den hittil ubestridte koblingen mellom lønnsarbeid og et meningsfylt liv fortsetter å være ubestridt. Det viser seg også at det ikke byr på noe stort problem for halve befolkningen å forsørge hele befolkningen. Det er med andre ord ikke behov for å ha "hele folket i arbeid", og det viser seg også å være både billigere og mer miljøvennlig å ha noen hundre tusen gående på trygd enn å skulle opprette arbeidsplasser for dem. I og med alle de nye interaktive fjernsynskanalene er det heller ikke en uoverkommelig oppgave å holde de fleste av dem borte fra gatene. Fragmenteringen av det viktigste massemediet, som splittes opp i et meget stort antall kanaler av forskjellige slag, gjør det umulig å skape nasjonalt baserte fellesskap. I stedet for å se på Dagsrevyen samtidig, ser den norske befolkning nå på tyve-tredve ulike programmer klokken syv, og ingen av dem rundes av med en værmelding som minner seeren om grensene for det nasjonale fellesskap.

Den sentrale politiske kampen - både i Norge og internasjonalt - dreier seg ikke lenger om motsigelsen mellom arbeid og kapital, men om retten til å delta i samfunnslivet, retten til å ha kontroll over egen tilværelse og retten til å være med på å styre samfunnets utvikling.

Usikkerheten og frykten for fremtiden vokser, selv om det totale økologiske sammenbruddet enkelte hadde spådd lar vente på seg. Likevel vil hele første halvdel av det 21. århundre være preget av mindre økologiske kriser, klimaendringer, befolkningsvekst i den tredje verden og et voksende fattigdomsproblem både der og i de tradisjonelt rike landene, aids og hudkreft, arbeidsløshet og opptøyer i Europa, semi-legaliserte massakrer på illegale flyktninger i Middelhavet, tendenser til østasiatisk verdenshegemoni på det økonomiske plan, og sviktende samfunnsplanlegging. I Norge sørger et par større korrupsjonsskandaler for å svekke den allerede labre tilliten til politikerne ytterligere. I den stadig mer uoversiktlige og komplekse hverdagen vi lever i, som fremdeles i år 2050 vil være preget av raske endringer, er det flere og flere som føler en manglende mestring av tilværelsen: en manglende forståelse av verden og manglende kontroll over sine egne liv.

Denne avmaktsfølelsen vil være sterkest hos grupper som på forskjellige måter blir marginalisert - først og fremst de arbeidsløse, mennesker i periferien og andre som av forskjellige grunner føler seg langt fra makten. Folkebevegelsen Nei til EF, som vil befinne seg i forgrunnen av norsk offentlighet med jevne mellomrom helt til år 2050, representerer en typisk motreaksjon mot denne avmaktsfølelsen. Bevegelsen går først og fremst inn for større oversiktlighet og kontroll, med andre ord lover den bredere og jevnere deltagelse i samfunnets beslutningsprosesser.

Det vil kunne innvendes at folkebevegelsens modeller allerede på nittitallet er foreldede og at løsningene hører en annen tid til. Like fullt er dens program og sammensetning et interessant tegn på at vår tids sosiale konflikter er ganske andre enn forrige generasjons. Den klassiske massebevegelsen i det tyvende århundre var arbeiderbevegelsen, med sine krav om bedre arbeidsvilkår og utvidede rettigheter. I og med EF-saken (og mange andre saker) ser vi fremveksten av nye skillelinjer, som ikke godt kan beskrives som konflikter mellom borgerskap og arbeiderklasse, men kanskje heller som konflikter mellom et sosialt (ikke nødvendigvis geografisk) sentrum og en sosial periferi. Også i Norge er det innenfor denne rammen at fremtidens politiske konflikter vil bli utkjempet.

Den nye uoversiktligheten, svikten i troen på rasjonell samfunnsplanlegging, individualismen og fremtidspessimismen (som forøvrig er godt dokumentert, særlig blant ungdom) får uttrykk ved at gamle politiske fellesskap smuldrer opp og erstattes av nye, mer flytende og mer ad hoc-pregede fellesskap. Kanskje er det betegnende at de to store høytidsdagene i mai måned gradvis kommer til å ligne mer og mer på hverandre hva innhold og budskap angår i årene fremover. I det gamle klassesamfunnet var 1. mai den internasjonalt orienterte arbeiderklassens protestdag, mens 17. mai var borgernes og bøndenes feiring av den organiske nasjon. I det nye samfunnet kan begge dagene brukes av de samme gruppene; 1. mai som protestdag mot et mulig norsk EF-medlemskap og mot den kosmopolitiske elitens stadig mektigere posisjon, og 17. mai som nostalgisk feiringsdag for den suverene nasjonen og det nasjonale fellesskapet som preget etterkrigstiden.

Splittelsen omkring EF-saken er dyptgripende og deler befolkningen langs nye linjer. I over hundre år var nordmenn vant til å tenke på skillelinjene i politikken langs en høyre-venstre-akse. Ulike synspunkter kunne plasseres på en skala fra høyre til venstre, og i de fleste tilfeller hang ett venstreorientert synspunkt sammen med en klynge av beslektede synspunkter. Slik er det ikke lenger mulig å tenke om politikken, og det beste eksempelet er EF-striden. Både tilhengere, tvilere og motstandere av norsk EF-medlemskap er ytterst sammensatte grupper, som i andre henseender enn EF-saken representerer varierte politiske synspunkter på det meste. Det meste av miljøbevegelsen, de kristelige, store deler av Utkantnorge, rasister og kommunister har én eneste sak felles, nemlig å holde Norge utenfor EF. En politisk allianse av denne typen er ingen tilfeldighet, og den henger sammen med forandringer i de sosiale skillelinjene i samfunnet.

Det sosiale sentrum består i Norge, som i resten av Europa, allerede - og vil i enda større grad i år 2050 bestå av -- en kosmopolittisk middelklasse, yrkesmessig svært sammensatt, av mennesker som behersker den nye tid. De snakker engelsk, bruker PC og telefax regelmessig, og har utstrakt kontakt med utlendinger, ofte i forbindelse med arbeidet. De har yrkesmessige kvalifikasjoner som gjør dem mobile og fleksible i forhold til et dynamisk, voksende arbeidsmarked. Mange nordmenn vil arbeide i EF, og noe færre europeere vil arbeide i Norge.

Periferien består av mennesker som av forskjellige grunner er i ferd med å bli politisk marginalisert. Vanligvis kan de ikke fremmedspråk, og om de har arbeid, utfører de jobber som ikke gir dem utstrakt kontakt med internasjonale miljøer. For dem fremstår derfor den nye kommunikasjonsteknologien som truende eller ubegripelig, og de har profesjonelle kvalifikasjoner som gir dem liten fleksibilitet i endringssituasjoner. De er proteksjonistiske og isolasjonistiske i sin politiske holdning.

Periferien er stedsbundet, mens sentrum er internasjonalt orientert. I Norge faller skillelinjene naturligvis i stor grad sammen med EF-standpunkt, men lignende motsetninger utkrystalliserer seg også i andre europeiske land. Det er i denne forstand vi kan snakke om Europas nye middelalder, som er preget av stor avstand mellom by og land og stadig dypere motsetninger mellom en kosmopolittisk elite som driver handel, kommunikasjon og politikk, og en politisk avmektig, økonomisk avhengig land- og arbeiderbefolkning.

Den nye middelalderen får også et uttrykk i den nye Østersjø-regionen, som åpent fremstår som en gjendannelse av Hansaen - en internasjonal allianse mellom byer, riktignok uten bymurer, men fulle av kostbare og effektive alarmsystemer og muskuløse, væpnede vaktmenn.

De nye politiske skillelinjene går altså mellom dem som mestrer den nye, fragmenterte, komplekse, høyteknologiske, individualistiske virkeligheten og klarer å bruke de nye mulighetene til sine formål, og dem som havner på sidelinjen og opplever avmakt og sviktende kontroll over sine liv. Som EF-debatten i Norge viser og vil fortsette å vise, kan ikke denne konflikten forstås langs den gamle høyre/venstre-aksen: den har å gjøre med alder, kjønn, bosted, utdannelse og yrke. Urbane universitetsutdannede menn, som meget vel kan være sosialister, tilhører den kosmopolitiske eliten, mens kvinner på landet uten høyere utdannelse, som likefullt godt kan være politisk konservative, i alminnelighet tilhører den stedsbundne periferien. De nye motsetningene går altså på tvers av etterkrigstidens hevdvunne politiske skillelinjer. Derfor er det ikke presist å spørre om "Norge" vil tape eller tjene på et EF-medlemskap. Noen grupper og enkeltpersoner i Norge vil tape på det, og andre vil tjene på det. Ut fra sitt politiske, personlige og kulturelle ståsted. Ettersom Norge i en viss forstand fortsetter å være et parlamentarisk demokrati, klarer Nei-siden å forhindre norsk medlemskap ved å vinne samtlige folkeavstemninger om EF-medlemskap, i 1995, 2018 og 2036, med mellom to og femten prosents margin.

Vil den norske stat, det norske samfunn og norsk kultur i årene som kommer styrke og videreutvikle relasjonene til verdenssamfunnet, eller ser vi snarere tendenser i retning av økende isolasjonisme og tilbaketrekning?

Til tross for at nordmenn er mer filtret inn i internasjonale og globale nettverk enn noensinne, synes det som om isolasjonistiske motstrømninger har sterk medvind. Flere tendenser i vår samtid bekrefter dette inntrykket: Ledende kunstnere og intellektuelle står i spissen for Nei til EF. Fagbevegelsen er mindre orientert mot internasjonal solidaritet enn noensinne. Norge er allerede et av landene i Vest-Europa som tar imot færrest flyktninger, og den folkelige skepsisen til det flerkulturelle Norge ser i skrivende stund ut til å være voksende. Hvalsaken, hvor et samlet verdenssamfunn tålmodig har anmodet en steil norsk regjering om å avvikle hvalfangsten, illustrerer også den tiltagende egenrådigheten i det norske samfunn - ikke minst fordi hvalsaken har vært en av Brundtland-regjeringens mest populære saker hjemme i Norge i første del av nittitallet.

Er denne bevegelsen mot isolasjonisme uttrykk for en sta og forstokket strutsepolitikk som nekter å se objektive forandringer i øynene, eller er det en fornuftig motreaksjon mot tidens oppløsningstendenser, ukontrollert globalisering og tap av selvråderett både på det personlige og på det nasjonale plan? For det kosmopolitiske sentrum er svaret det første, men for den stedsbundne periferien er svaret det siste. Vi har med andre ord å gjøre med en konflikt vi vil måtte leve med, selv om begge gruppene vil være engasjert, hver på sin måte, med å selge subsidierte OL-suvenirer til hverandre en tid fremover. Eventuelt gumlende på en saftig hvalbiff.

 

©Thomas Hylland Eriksen 1993

Boken kan forhåpentligvis fremdeles bestilles elektronisk herfra.


Nexus