Dovre

8. Ettertanke: Faller Dovre?

Fra Typisk Norsk (C. Huitfeldt 1993)

Hva - om noe - er felles for det norske folk, when all is said and done? La meg begynne med å sitere et lengre utdrag fra en 17.mai-tale, som ble holdt til allmenn forargelse i 1992, for å illustrere utfordringene vi står overfor.

Kjære landsmenn. Som de sier i Bergen: Gratulerer med dagen. I dag feirer vi nasjonens fødselsdag, det vil si at vi hyller oss selv, hvem vi nå måtte være. Dette er en demokratisk festdag som står i barnas, russens og de fulle menns tegn, en dag det er lett å mislike intenst, men kanskje vanskeligere å "stå frem", som det heter, og kritisere offentlig. Et sted på Vestlandet klarte de til og med et år å overtale en kurdisk innvandrer til å være formann i den lokale 17. mai-komitéen, så ingen skal komme her og si at Grunnlovsdagen handler om den germanske rases feiring av seg selv. Det gjør den naturligvis ikke. Mange nordmenn liker faktisk å fortelle hverandre at utlendinger som besøker landet på Grunnlovsdagen blir rørt og overrasket over at søte og uskyldige barn og fulle nittenåringer får dominere i stedet for Flyvåpenets nyeste jagere, som vanlig hevdes å være i land - hvilke? - med stolte militære tradisjoner. Det har ikke lyktes meg å få verifisert at utlendingene faktisk betrakter Grunnlovsdagen slik, men da den franske antropologen Maurice Godelier besøkte Norge på 17. mai og trakk den slutning at nordmenn var rasister, hadde det ingen ting med korpsene, bunadene og de dresserte barna å gjøre: Han hadde ganske enkelt observert de tamme hundene nordmennene holdt som husdyr og funnet få av blandingsrase.

Dette er kanskje den eneste dagen i året hvor nye og gamle nordmenn - eller for den saks skyld unge og gamle nordmenn, fattige og rike, bønder og åndsarbeidere, motstandere og tilhengere - gjør et forsøk på å fremstå som en nasjon. De av oss som ikke kan utstå all den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen som omgir 17. mai, holder oss normalt innendørs i alle fall, og dermed blir det umulig for oss å ødelegge gleden for de andre. De følelsesmessige reaksjonene mot å gjøre denne dagen til en markeringsdag for eller mot EF har vært sterke: Folkedypet krever at nasjonen skal fremstå som samlet og udelelig: hvis vi ikke klarer å være en nasjon på 17. mai, denne uskyldsrene dagen hvis sentrale symbol er det nyutsprungne bjerkeløvet, så kan vi sant å si bare gi opp.

Hvordan står det så til med denne nasjonen alle patriotiske borgere gjør sitt beste for å tro på? Ikke så bra, vil mange av oss mene. Det mente vi sannsynligvis i fjor også, men det er ingen tvil om at nasjonen har fått hard medfart siden sist, og pr. i dag er vel alle normalt opplyste bymennesker enige om at den strengt tatt ikke finnes. Vi har gang på gang fått høre at alt hva vi har kjært og regner som typisk norsk, rent faktisk er britisk, platt-tysk eller - verst av alt - svensk, at forestillingen om den eldgamle norske nasjon er en moderne oppfinnelse, at våre egentlige nasjonalretter er pizza og coca-cola, skjønt pils og iskrem er sterke konkurrenter til denne førsteplassen akkurat i dag. Bunader, rosemaling, hardingfele, tørrfisk, Mack-øl, bønder, vinterolympiader: Alt sammen er enten nytt eller utenlandsk eller begge deler. Da Nitimen skulle kåre det norskeste av det norske, var det brunosten som vant, og hvem vet, kanskje G35 rent faktisk er et autentisk norsk bidrag til verdens cuisine, men hvem faen vil ha den på et nasjonalt våpenskjold? Selve nasjonalismen er gudbedre en kontinental oppfinnelse, og som kjent har det nasjonale ikonet Jan Garbarek et polsk navn. Som en siste spiker kan vi slå fast at det er vanskelig å se at Fatima fra Tøyen og Johnny fra Stovner tilhører samme nasjon som Edvard Hoem fra Romsdalen, selv om alle tre er statsborgere i samme land.

Vi avbryter taleflommen her. Denne talen tør være et klassisk eksempel på europatisk arroganse overfor hjemstavnsfølelsen, kjærligheten til fedrelandet og lojaliteten overfor folket. Taleren tilhører tydeligvis den kategorien av nordmenn som gir fra seg et lite, nedlatende fnys idet han ytrer frasen "Typisk norsk!" - samtidig som han sannsynligvis, på postmodernistisk grunn, påstår at det typisk norske er en fiksjon. La oss teste ut om han har rett gjennom noen enkle eksperimenter.

Sputnik. Hvilke assosiasjoner får leseren? En halvgammel harry fra Telemark? En varm og folkelig sanger? En trailersjåfør fra Drangedal som gjorde lykken da han skiftet navn fra Knut T. Storbukås til Sputnik og begynte å gi ut kassetter med norske coverversjoner av kjente svisker? En russisk romsonde?

Henrik Wergeland. "Var ikke det han kisen på de gamle femtilappene?" "Det var han som begynte å arrangere 17.mai-tog." "Forfatteren av Skabelsen, Mennesket og Messias". "Sønn av Nicolai Wergeland, forkjemper for jødenes rettigheter i Norge."
Petterøe 3. Det norskeste av det norske? Det trodde jeg, helt til det kom for en dag at min mor ikke forbinder noen verdens ting ved ordene.

Ivar F. Andresen.

Den tok dere ikke på første forsøk, hva? Sjekk IFA-pastillesken i nærmeste kiosk. Typisk norsk? Ingen tvil. Ikke å forglemme den legendariske baksideteksten:

Operasanger Ivar F. Andresen uttaler om IFA-PASTILLEN

Blandt dens fornemste egenskaper er først og fremst den, at den forebygger tørrhet i hals og svelg. Jeg kan paa det varmeste anbefale denne pastill til sangere, talere, røkere og sportsmenn.

Dresden N. 5-11-30

Ivar F. Andresen

Hva med Pompel og Pilt? Her må jeg faktisk melde pass selv. Sannsynligvis er jeg for gammel til å ha opplevd disse typene, og har vanskelig for å le når yngre bekjente setter i gang med regler av typen "Reparere, reformere, rehabilitere". Disse yngre har forøvrig satt i gang sitt eget identitetsprosjekt ved å sørge for at Pompel og Pilt-programmene ble tilgjengelige på video, trykke opp t-skjorter med påskriften "The Pompel + Pilt Generation", intervjue programskaperne... Det hele er rett ut av læreboken for effektiv produksjon av felles identitet, men det inkluderer langtfra hele nasjonen.

Drillo? Den forsøkte jeg overfor en kvinnelig kollega. Hun ristet på hodet; hun hadde hørt om ham, men ante ikke at han var tilhenger av den vitenskapelige sosialismen. Ingen felles referanse, med andre ord.

Johann Olav Koss, da? Niks. Heller ikke Geir Karlstad, og definitivt ikke Fred Anton Maier.

På en større seminarmiddag i Melbu i Vesterålen foreslo toastmasteren at deltagerne skulle synge "en sang alle kan". Sangen het "Elinors vise", og sant å si hadde vi vel hørt den, men nesten ingen av de tilstedeværende kunne teksten. Mulig at resultatet ville ha blitt bedre om de hadde foreslått "Blowin' in the Wind".

Enn matpakken, da? Da forfatterens svigerinne flyttet fra Stockholm til Oslo for å studere tidlig på åttitallet, falt det henne ikke inn at det ville være dyptgripende kulturforskjeller mellom Norge og Sverige. Dermed lå forholdene godt til rette for et skikkelig kultursjokk. Nordmennene spiste ikke varm lunsj! - Matpakkekulturen er neppe på vei ut, men det finnes et større antall nordmenn som ikke spiser matpakker. Kanskje gjorde alle det i begynnelsen av åttitallet, men det er ikke slik lenger. Om ikke matpakken hadde følt seg truet, ville det neppe ha vært nødvendig for det tverrpolitiske og tverrfaglige prosjektet "Mat for folket" å drive kostbare matpakkekampanjer og kurs i å lage korrekte matpakker.

And now for something completely different?
To indre og vekk me'n?
Fru Ibsens ripsbusker og andre russiske buskvekster?
Lystad og Mjøen?
Sovjet ut av Afrikas horn?
Cuba ut av Nidar?
Synnøve Solbakken?
Gutta på skauen?
Grevinnen og hovmesteren?
Ikke gjør som mora di sier, Jens!?
Nynorsk mordliste?
Saft suse!?
Ottmar X Johansen, Hammerfest, Oslo 3?
Dørene lukkes?
MOM-siden?
Kulturuke?
Mer ost?
Den heile skapning stundar no fram mot sumars tid?
Olga Marie Mikaelsen?
Max Mekker?
Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?
Lofoten Ofoten fjellstrøka ved Ofotbanen?
Åtteogtredve blank?
Larry?
Balle Klorin?
Det var det året det var så glatt at det var spiseplikt på Briskebytrikken?
Call any vegetable?
MTV?
Arsenal Manchester City to ein, tippeteikn heimesiger?
Hasla og Riegel?
Døvebukser?
Det er nesten ingen banansjokolader i Twisten lenger?

Noe av det mest typisk norske av alt typisk norsk er kanskje Donald Duck & Co. Ikke i noe annet land har et slikt tegneserieblad en så stor utbredelse i forhold til folketallet. (Norsk Donald har høyere opplagstall enn Kalle Anka, selv om svenskene er dobbelt så mange.) Amerikansk? Dét er det vanskelig å påstå, all den tid ukebladet Donald Duck & Co overveiende tegnes i Danmark og den månedlige Donald-Pocket i Italia. Det fortelles faktisk om en russer under den kalde krigen at han var trent til å oppføre seg som nordmann til minste detalj; han snakket språket perfekt, hadde en mengde små og store kulturelle referanser inne og lå i det hele tatt an til å fungere perfekt som etterretningsagent. Hadde det ikke vært for én detalj instruktørene hadde glemt: Det viste seg nemlig raskt at mannen ikke hadde hørt om Donald, og følgelig var det såre enkelt å avsløre ham. Han kunne umulig være norsk.

Uten at jeg har forsket på saken, skulle det ikke forundre meg det minste om krigsgenerasjonen har en annen teknikk for å kakke toppen av egget enn nordmenn som er født på sekstitallet. Så fragmentert kan det faktisk se ut som om nasjonen er, nemlig.

Betyr dette at landet overhodet ikke henger sammen? Så galt trenger det tross alt ikke å være. For selv om den norske befolkning ikke forbinder det samme med symbolene som er nevnt ovenfor, er det rimelig å anta at et flertall av nordmennene forbinder noe med de fleste av dem. Vitsen med rituelle symboler er jo nettopp at de skal være flertydige slik at forskjellige mennesker kan tolke dem på forskjellige måter og dermed få et inntrykk av at de tross alt er like. Det finnes ikke noen norsk essens, men vi ligner nå litt på hverandre likevel; for å tale med Wittgenstein, er det ganske store familielikheter blant nordmenn. Og kjenner jeg oss rett, faller ikke Dovre på noen år ennå. Enige er vi ikke, men tro er de aller fleste av oss. Riktignok overfor vidt forskjellige idealer.