Utenforlandet

Thomas Hylland Eriksen

Moderna Tider, august 1996 (også trykt på dansk i Jyllands-Posten og på norsk i Tidens Tegn. En versjon er også trykt på fransk i Lettre Internationale.)

Snart to år er gått siden Finland og Sverige gikk inn i EU, mens Norge holdt seg utenfor -- som eneste vesteuropeiske land unntatt Island og Sveits. I og med denne beslutningen, som riktignok ble tatt med et lite flertall på 52,5%, forsterkes en strømning i norsk kultur og offentlighet som har vært sterk i hele dette århundret: tendensen til å begrense kontakten med omverdenen til de forbindelsene som er kontrollert av nordmenn. Norge er på nittitallet et mett og selvtilfreds land hvor interessen for omverdenen begrenser seg til en narsissistisk interesse for omverdenens beundring av Norge.

Det selvtilfredse landet
Når våren omsider er kommet til det kalde nord og trærne er blitt lysegrønne, går svensker og dansker på kro for å drikke øl. Det gjør nok nordmennene også, men først ifører de seg nasjonalromantiske klær, marsjerer til militærmusikk og vifter med flagg. Feiringen av den norske nasjonaldagen, 17. mai, er en av nasjonens stoltheter. Den veldige oppslutningen om dagen (ifølge en undersøkelse fra høsten 1995, feirer 94% av befolkningen grunnlovsdagen) ses som et tegn på at den norske nasjon er usedvanlig homogen og tett integrert, noe som anses som en udiskutabelt god ting. Det faktum at barn og ikke soldater står i forgrunnen for ritualene, betraktes dessuten som et tegn på at landet er harmløst og fredelig, og nordmenn forteller hverandre gjerne at militærparader er vanlige ved lignende markeringer i Utlandet. (Ifølge vanlig norsk dagligtale består verden av to land, nemlig Norge og Utlandet.)

Av forståelige grunner er det lite kjent i Norge at det av utenlandske land vel bare er Nord-Korea som markerer nasjonaldagen på omtrent samme måte som nordmennene. Norge er landet hvor nasjonalismen sitter så dypt i innbyggernes og statens habitus, at det praktisk talt aldri kommer kritiske innvendinger mot de nasjonalromantiske eksessene som preger feiringen av grunnlovsdagen, 17. mai. For eksempel er det ikke vanlig å påpeke at det er ideologisk indoktrinering å dressere barn helt ned i femårsalderen til å vifte med flagg og synge patriotiske sanger, mens de marsjerer i folkedrakter til militærmusikk. Det blir heller ikke ansett som god takt og tone å anføre at den veldige selvopptattheten 17. mai uttrykker, kan tenkes å gå på bekostning av interessen og sympatien for omverdenen. Standardsvaret på denne kritikken er at "det er nødvendig å føle seg trygg på sin egen kultur for å kunne tolerere og respektere andre". Med en slik Weltanschauung i bakhånd kan all tenkelig sjåvinisme og selvopptatthet legitimeres i toleransens navn, gjennom en retorisk oppfinnsomhet som nærmer seg det orwell'ske.

Den norske nasjonalismen kom også tydelig til uttrykk under EU-debatten for to år siden. Selv om det overfladisk sett kunne virke som om ja-siden var internasjonalister og nei-siden var nasjonalister, er det lett å vise at begge sider argumenterte nasjonalistisk. Nei-siden hevdet at Norge ville tape på medlemskap, mens ja-siden mente at landet ville tjene på det. Ingen av partene snakket i nevneverdig grad om Europa, skjønt nei-siden regelmessig manet frem et bilde av et Europa hvor storkapital og kynisk konkurransementalitet herjet. Regjeringen og dens støttespillere forsøkte riktignok å overbevise en skeptisk befolkning om at Norge kunne ha en siviliserende rolle å spille i forhold til det mangelfulle EU-systemet og kunne gjøre katolikkene i Syd-Europa mer miljøbevisste, men ikke på noe tidspunkt ble det påstått at Europa kunne tilføre Norge noe positivt.
I denne forstand føyer EU-debatten seg inn i en hovedlinje i nyere norsk historie, som på det identitetsmessige plan har trukket landet lenger og lenger tilbake fra kontinentet det er en del av. Da Gyldendal Forlag ble "kjøpt hjem" fra Danmark for Hamsun-royalties på tyvetallet, ble det feiret som en nasjonal begivenhet. Hjemkjøpet av forlaget markerte startskuddet for en tiltagende kulturell isolasjonisme, som på mange måter har vart til i dag. Da Bonnier kjøpte det store norske forlaget Cappelen på åttitallet, var bekymringen følgelig større for den uheldige kulturelle påvirkningen enn for de rent økonomiske sidene ved oppkjøpet. Og da Norge for første gang stemte nei til EEC-medlemskap 25. september 1972, kom det seriøse forslag om å gjøre 25. september til nasjonaldag. Det ville i så fall ha vært en ytterligere bekreftelse på at det offisielle Norge feirer sin isolasjon med mye større begeistring enn sin kontakt utad. 1814 og 1905, da Norge skilte lag med henholdsvis Danmark og Sverige og dermed torpederte drømmen om et tett nordisk fellesskap, er allerede trygt etablert i historiebøker og offentlig bevissthet som gledens år i norsk historie. (Apropos historiebøker, ble det for noen år siden gjort en sammenlignende undersøkelse av lærebøker i historie i de fem nordiske landene. Norge hadde den klart mest nasjonalistiske historieundervisningen av de fem, mens nordismen som ideologi bare kom til uttrykk i de svenske bøkene.)

Intet tema er mer interessant for den norske offentligheten enn fenomenet Norge. I Norsk Frekvensordbok, som måler forekomsten av de 10 000 vanligste ordene, forekommer ordene Norge og norsk til sammen 2704180 ganger. De eneste ordene som er vanligere er i og og.

Det nostalgiske landet
Svensk nasjonsbygging har i det meste av dette århundret vært fremtidsrettet og moderne. Sverige er IKEA, Volvo, motorveier, effektivitet, planlegging og rasjonalitet. Det finnes vel knapt noe område hvor kontrasten til Norge er større enn på den nasjonale identitetens.
Helt siden den norske nasjonsbyggingen for alvor begynte på midten av 1800-tallet, har norsk nasjonalisme vært nostalgisk og tilbakeskuende. Naturen og landsbygda er de sentrale ikonene. Når nordmenn reiser i sitt eget land, gjør de det for å få naturopplevelser, ikke kulturopplevelser. Oslofolk reiser til fjellet på ferie, ikke til Bergen eller Trondheim. Samtidig har den norske nasjonalismen alltid vært moderne på den samme paradoksale måten som alle tradisjonalistiske bevegelser er det: den norske forestillingen om tradisjonen er et moderne politisk designprodukt, skapt for å styrke kontrastene til Danmark og Sverige, og for å skape lojalitet til ideen om Norge. Den kokette norske lengselen etter Gemeinschaft, etter det enkle og naturlige småsamfunnet, forutsetter naturligvis at de fleste nordmenn har vært moderne så lenge at de ikke kjenner bygdesamfunnets ulidelige sider. Ifølge Verdensbankens statistikker lever tre fjerdedeler av nordmennene i urbane strøk.

Det moderne norske festplagget, designet for å se eldgammelt og tradisjonelt ut, er bunaden. Enhver selvrespekterende norsk region har sin egen bunad. Enkelte av vår tids bunader er over hundre år gamle, men de fleste er blitt designet i moderne tid (mange ble laget av Hulda Garborg, forfatteren Arne Garborgs kone, rundt første verdenskrig) under inspirasjon fra sentraleuropeiske folkedrakter og norsk drakttradisjon. Når det var fest på 1700- og 1800-tallet, forsøkte de fleste, såvel bønder som byfolk, å følge moten. Det vil si at de iførte seg både flosshatt, stivede skjortesnipper og hvite hansker. På 1990-tallet forsøker et økende antall nordmenn å se så etniske ut som mulig når det er fest. Og antallet bunader har vokst spektakulært de siste årene. Selv er jeg oppvokst i en del av landet som alltid har vært perifert i forhold til norsk nasjonalromantikk, nemlig de fjell- og områdene vest for Oslofjorden hvor skipsfart og føydalt jordbruk har vært økonomisk dominerende. I min oppvekst var det knapt en bunad å se 17. mai. I år var det hundrevis av dem i min tidligere hjemby; det var flest kvinnebunader å se, men også en og annen herrebunad. For ti eller bare fem år siden gikk de fleste av de bunadkledte i selskapskjole på grunnlovsdagen.
Vurdert etter alminnelige moderne estetiske kriterier er bunaden et uskjønt antrekk. Den består av flere lag tøy og virker tung, upraktisk og usexy, og er gjerne overlesset med prangende sølvsmykker. Ikke desto mindre anslås det samlede antall bunader i Norge i 1996 til å være én og en halv million, for en befolkning på drøye fire millioner. Det betyr at de fleste norske kvinner har bunad. En bunad koster mellom 15 000 og 50 000 kroner i innkjøp, og det er mye penger selv for oljerike nordmenn.

Da Norge i 1994 arrangerte vinter-OL, hadde landets myndigheter mulighet til å presentere landet nøyaktig slik de ville. I reklamesnuttene som ble vist på tv over hele verden i månedene før OL, ble landet avbildet som en arktisk Edens hage: spisse fjell og endeløse snøkledte vidder, noe barskog, rev og reinsdyr, og en og annen enslig skiløper i vadmelsklær fra 1850-tallet. I OL-reklamen hadde man tydeligvis bestemt seg for å holde det hemmelig at de fleste nordmenn i grunnen lever omtrent på samme måte som andre europeere. Det må ha vært en underlig opplevelse for besøkende under OL, som hadde sett propagandaen, å lande på Fornebu flyplass -- en helt alminnelig europeisk flyplass -- for så å ta en helt vanlig taxi inn til en vanlig middels stor europeisk by, nemlig Oslo. Dersom de bodde på Oslo Plaza og tok en aftentur østover i byen, ville de for øvrig raskt støte på Nord-Europas største konsentrasjon av pakistanere. Dette forteller propagandaen ingen ting om; slik ønsker ikke Norge å bli sett av omverdenen.

I forbindelse med OL ble de nostalgiske symbolene brukt kommersielt, for å selge Norge som produkt. Senere samme år ble de samme symbolene brukt med helt andre hensikter, nemlig for å overbevise nordmennene om at de burde holde seg utenfor EU. I begge tilfeller ble det spilt på den folkelige trangen til etnokitsch og den forfengelige troen på at Norge var et unikt, særpreget land. Både under OL og i EU-kampen virket symbolene effektivt. Den norske nasjonalromantikken sprenger alle grenser: den kan brukes til å massere både den kommersielle og den politiske del av den norske offentligheten.

Det moralske landet
Da statsminister Gro Harlem Brundtland, etter det for Norges vedkommende svært vellykkede Albertville-OL i 1992, uttalte at "det er typisk norsk å være god", gav hun uttrykk for en tidsånd som har preget Norge gjennom hele nittitallet. Landet har nå brølt tilfreds uten pause i flere år. Takket være heldige funn av verdifulle mineraler på landets kontinentalsokkel gjennomlever landet som kjent ingen økonomisk krise, og har passert det kriserammede Sverige i BNP. Trygt plassert helt i utkanten av den beboelige del av verden, fjernt fra krig, sult og politisk terror, kan det rike Norge koste på seg å gi gode råd om hvordan utlendingene skal løse sine problemer. På mange måter har landet overtatt Sveriges rolle som moralsk verdensmester. Norge har, iallfall i egne øyne, skapt fred i Midtøsten, er i gang med å skape fred i Guatemala, har den beste kandidaten til jobben som generalsekretær i FN, og var sterkt medvirkende til demokratiseringen i Sør-Afrika. Og når de internasjonale protestene mot de barbariske fangstmetodene som brukes overfor hval og sel når norsk offentlighet, er reaksjonen vanligvis et skuldertrekk og en overbærende erklæring om at utlendingene neppe kan vite hva de snakker om.

Når nordmenn reiser til Afrika og Asia som misjonærer og bistandsarbeidere, er det for å hjelpe de innfødte å bli litt mer norske. Når afrikanere og asiater kommer til Norge, får de -- om de er heldige -- umiddelbart tilbud om kulturell fornorskning, og dersom de reserverer seg, blir de omgående definert som et samfunnsproblem. Det er iallfall ingen grunn til å sløse bort tiden med å invitere nordmenn til å bli litt mer afrikanske eller asiatiske. Er det forbausende at et slikt land ikke trenger EU?

Dikteren og systemkritikeren Georg Johannesen observerte nylig at Brundtland i sin siste nyttårstale til det norske folk snakket som om verden er et sykehus hvor hun er oversykepleier. Sykehuset har en lukket og en åpen avdeling. Den lukkede avdelingen har fire og en halv millioner pasienter, som bare trenger trøst og oppmuntring fra sykepleieren. Den åpne avdelingen har fem og en halv milliard pasienter, som venter på hjelp fra Norge.

Det usikre landet
"Takk, Norge!" skrek tabloidavisen Dagbladet på sin førsteside dagen etter avviklingen av EuroSong 1996 i Oslo Spektrum. Hvem som takket Norge var imidlertid uklart, selv etter en grundig lesning av avisens tjue siders EuroSong-bilag. Riktig svar var trolig at det var Norge, som vanlig, som takket og gratulerte seg selv på vegne av Europa. Det samme gjorde for øvrig programlederen under tv-overføringen av EuroSong da han utbrøt, på slutten av sendingen, at Norge hadde kanskje ikke vunnet slagerkonkurransen for annet år på rad, men: "Vi har iallfall laget Europas beste tv-program!"

Denne selvgratulerende stilen er langtfra ny, og den umettelige hungeren etter anerkjennelse utenfra viser at den spektakulære norske selvtilliten utfylles av en like sterk mangel på selvtillit. Hver uke finkjemmer redaksjonen i den ledende morgenavisen Aftenposten utenlandsk presse for å finne henvisninger til Norge, og hver lørdag står den faste spalten hvor artiklene siteres. Nyhetsprogrammene på tv konsentrerer seg i stor grad om norske begivenheter, og private tv-kanaler er blitt pålagt å sende en bestemt minimumsandel norskproduserte programmer.
Behovet for oppmerksomhet utenfra har gitt norske massemedier en navlebeskuende grunntone. Derfor er det i dagens Norge nødvendig å lese utenlandske nyhetsmedier for å holde seg orientert om hva som skjer i EU og ikke bare hva norske politikere gjør når de besøker Brussel); og hvis man vil vite noe om sommer-OL i Atlanta (og ikke bare hvilke norske utøvere som har medaljesjanser), må man gå til Sverige eller enda lenger -- kort sagt, for å få vite noe om utlandet, bør man oppsøke utenlandske kilder.

Denne trangen etter berømmelse er kanskje typisk for små land. Norge har i hovedsak løst det ved å bruke oljemillioner på symbolske markeringer som kan gjøre landet kjent, blant annet gjennom en systematisk satsing på eliteidrett de siste årene. Vinter-OL i Lillehammer i februar 1994 var i så måte typisk, og etter arrangementet ble det i fullt alvor foreslått at Norge kanskje heretter kunne påta seg å være fast arrangør for vinter-OL. Etter at Irland hadde vunnet EuroSong-finalen i mai 1996, og det viste seg at Dublin ikke hadde råd til å arrangere neste års finale, var norske kommentatorer følgelig raske med å foreslå at Norge kunne gjøre det. På dette området er Norges moralske verdensmesterskap diskutabelt, men på ingen områder er de etiske problemene forbundet med den integrerte, selvtilfredse, stolte nasjon mer påfallende enn i innvandrings- og asylpolitikken.

Det lukkede landet
Sent på kvelden 12. juli 1995 trengte norsk politi seg inn i et privat hjem, pågrep familien på seks som bodde der, og tvangssendte dem til Pakistan tidlig neste morgen. Moren i familien hadde alvorlige nerveproblemer som hun fikk behandling for i Norge, og to av barna led av en kronisk nervesykdom.

Den eneste forbrytelsen familien Aftab hadde gjort, var å oppholde seg i Norge som asylsøkere. Søknaden ble avvist, og i likhet med mange andre asylsøkere i våre dager, ble familien utvist. Det uvanlige, som gjorde at Aftab-saken fikk mye presseomtale, var den hensynsløse og brutale måten familien ble utvist på. Muligens hadde Aftab-familien, som tilhørte den stigmatiserte ahmadiyya-sekten, ikke rett til politisk asyl; men det ville være lett å argumentere for at de hadde rett til opphold på humanitært grunnlag, som kan innvilges når betingelsene for politisk asyl ikke er innfridd, men det allikevel er sterke argumenter for å la mennesker bli i Norge.

Aftab-saken illustrerer den økende bruken av politistatmetoder i Norges behandling av ikke-europeiske mennesker som drister seg over grensen til landet. Det har lenge vært kjent at ikke-hvite mennesker får problemer med politi og tollere ved grenseoverganger; blant annet oppstod en pinlig episode da biskop Tutu for noen år siden kom til Oslo for å motta Nobels Fredspris, og dersom man har dårlig tid i passkøen, bør man ikke stille seg bak en ikke-hvit reisende. Svart ungdom blir rutinemessig stoppet på gaten og avkrevet legitimasjon av politiet, og rasistisk diskriminering på arbeidsmarkedet er utbredt.

De siste årene har fiendtligheten overfor ikke-hvite utlendinger tiltatt. Meningsmålinger viser at innvandringsmotstanden har økt på nittitallet, og høsten 1995 gjorde det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet et meget godt valg, uten tvil fordi ingen andre partier var villige til å gå like langt i sin mistenkeliggjøring av innvandrere. Der den sosialdemokratiske offentligheten på sytti- og åttitallet diskuterte mulighetene for likhetsbehandling og like rettigheter for innvandrere og flyktninger, er omkvedet i dag at "man må stille krav til innvandrerne". Såvel språklige som religiøse rettigheter innvandrere har tilkjempet seg, er under sterkt press. I Drammen syd for Oslo, hvor det lever omtrent fire tusen muslimer, har en muslimsk menighet arbeidet i tyve år for å få lov til å bygge en moské -- uten å lykkes.

I januar 1996 døde en algirsk asylsøker i fengsel i Bergen. Han hadde neppe begått noen forbrytelse. Imidlertid tvilte politiet på at han snakket sant da han ved ankomsten til Norge oppga hva han het. De klarte heller ikke å komme i kontakt med hans familie, og satte ham derfor i fengsel. Der ble han sittende i ni måneder. Etter fengselsbrannen bestemte en muslimsk organisasjon seg for å oppspore den døde asylsøkerens familie, og det tok den én uke å finne hans far i Algerie. Faren forbereder nå rettssak mot den norske staten.

Kan det moralske, demokratiske, humanistiske Norge virkelig bryte menneskerettighetene systematisk? Uten tvil, og i løpet av våren 1996 er det kommet frem at landet bryter FNs flyktningkonvensjon. Myndighetene reagerer da på samme måte som når omverdenen protesterer mot norsk hvalfangst, ved å si at anklagen må skyldes en misforståelse.

Hittil i 1996 har én person fått politisk asyl i Norge, mens 425 har fått opphold på humanitært grunnlag. I fjor fikk 29 personer politisk asyl, mens 1909 fikk opphold på humanitært grunnlag. I 1994 var tallet imidlertid 6471, og året før var det 8176. Omtrent sytti mennesker befinner seg i såkalt kirkeasyl i Norge; de får beskyttelse av kirken, men risikerer arrestasjon og utsendelse dersom de går ut av kirken. Mange av dem er barn, og noen er syke. Om noen år vil Norge kanskje ha sin første generasjon av barn som helt og holdent er vokst opp innenfor en kirkes fire vegger. Appeller fra forskjellige hold om å gi kirkeasylantene generelt amnesti, er blitt møtt med taushet fra myndighetene.

Kan Norge betraktes som en politistat? For hvite nordeuropeere virker et slikt spørsmål absurd, men slett ikke for andre. Da en journalist var i Tyskland nylig, spurte han en byråkrat om tyskerne satte asylsøkere i varetektfengsel dersom det var mistanke om at de løy om sin identitet. Tyskeren ble fornærmet, og trodde spørsmålet måtte skyldes at andre europeere fremdeles tror tyskerne er nazister. Men, forsvarte den norske journalisten seg med, denne typen metoder ble jo brukt helt rutinemessig i Norge!

Om Norge er et lite åpent land for flyktninger, er det i verdenstoppen som bistandsgiver. Årlig arrangeres Norgesmesterskap i veldedighet, nasjonale innsamlingsaksjoner som dekkes av nasjonalt tv som store sportsarrangementer, hvor pene tv-verter og vertinner til slutt kan røpe, for et spent millionpublikum, hvilken kommune som var årets mest gavmilde.

Denne diskrepansen mellom asylpolitikk og bistand er lett å forklare. I verdenssamfunnet kan Norge beskrives som den rike onkel. Onkel Norge kan gjerne dele ut små gaver til sine fattige nieser og nevøer for å belønnes med evig takknemlighet, men han vil ha seg frabedt at de flytter inn. Da ville han jo risikere både at de stjal sølvtøyet og at takknemligheten en dag tok slutt.

Det virtuelle landet
I sine kjente essays om Norge og Sverige, skrevet tidlig på åttitallet, omtalte Hans Magnus Enzensberger Sverige som et uhyggelig land styrt av kald formålsrasjonalitet, et land som med åpne øyne hadde gjort seg selv totalitært. Norge likte han bedre, og beskrev det som en blanding av fremtidseksperiment og folkemuseum. Enzensbergers beskrivelse er ikke helt på jordet, men han burde ha skapt en syntese av sine motpoler. Norge kan nemlig beskrives ganske presist som et futuristisk folkemuseum; et land preget av virtuell virkelighet hvor man enn snur seg, men hvor alt man ser er gjennomsyret av folkemuseets estetikk og politikk.

Landet er forlengst blitt avindustrialisert, og har en Kuwait-økonomi hvor utlendinger pumper opp oljen og de fleste arbeidstakere klipper håret på hverandre, hvor fabrikker er blitt bygget om til høyskoler, hvor bøndene mottar en slags kunstnerlønn fra staten for å holde dalene grønne og velstelte, samtidig som deres organisasjoner lyver om at norsk mat er sunnere og mer giftfri enn den forferdelige EU-maten. En stor andel av norsk politikk og økonomi inngår i et gigantisk terapeutisk prosjekt, finansiert av oljepenger, med det mål å helbrede befolkningens identitetsmessige hypokondri.

Selv den norske nasjonalismen er virtuell i den forstand at Norge på praktisk talt alle andre områder enn det identitetsmessige er tett sammenvevet med omverdenen. Få land er mer avhengige av internasjonal handel for å overleve enn det ugjestmilde Norge, hvor innbyggerne kjøper utenlandsk mat og klær for oljepenger; norsk kultur er heller ikke videre norsk, dersom man ser på folks faktiske livsstil og ikke på de nasjonale symbolene; og de sentrale politiske institusjonene Norge pynter seg med -- menneskerettigheter og demokrati -- er jo ikke norske oppfinnelser. Selvbergingen, dette norske honnørordet, er ren virtual reality.

Innbyggerne i Norge er imidlertid ikke virtuelle, og for dem kan det spille en stor rolle hva slags nasjon Norge er. Vi kan i denne sammenhengen skille mellom tre typer nasjoner: den etniske, den politiske og den kulturelle. Den politiske nasjon bygger på statsborgerskap og lovverk, og krever ikke at innbyggerne skal ha felles opphavsmyter og hudfarge. Den klassiske svenske velferdsstaten må sies å ha ligget nær dette idealet. Den etniske nasjonen bygger på felles opphavsmyter (og hudfarge). I Norge har en slik modell ganske stor oppslutning, men likevel er nok den dominerende ideologien om nasjonen en kulturell modell. De fleste nordmenn aksepterer nok et innslag av mørkhudede, så lenge de oppfører seg som nordmenn. Svartinger er med andre ord ok, men de har værsågod å være kulturelt norske. Toleranse på norsk er å tillate svarte å gå i 17. mai-tog, men det er aldri blitt foreslått at de som vil skal få slippe å feire 17. mai, og at de kan være like gode nordmenn likevel. (I 1961 ble forresten to svenske piker nektet å gå i 17. mai-tog, da arrangørene "fryktet en utglidning"!) Norsk toleranse betyr ikke respekt for dem som er annerledes, men en invitasjon om at de skal få lov til å bli norske.

Norsk sosialdemokrati har aldri klart å skille mellom de to betydningene av ordet likhet; likhet i betydningen similarity og likhet som equality. I norsk offentlighet er det utenkelig at man kan ha like rettigheter uten å være kulturelt lik. Dermed utdefineres innvandrere som ressurssvake i den grad de mangler norsk kulturell kompetanse. Dette har Norge anledning til å gjøre, ikke i kraft av sin kulturelle overlegenhet, men fordi det er rikt.

Om den aggressive politikken overfor svarte, som nå om dagen gjerne omtales som "fjernkulturelle", er høyst reell, er de fleste av Norges selvhevdende markeringer utad av virtuell art: de handler vanligvis om fotball, ski, pop og FN-resolusjoner. Norges påståtte internasjonale betydning er naturligvis det mest virtuelle av alt. Stundom oppfører Norge seg likevel som en reell makt utad, og disse sjeldne opptredenene kan gi en pekepinn om hva slags figur Norge ville ha gjort som virkelig stormakt. I konkurransen om fiskeriressurser i Nord-Atlanteren og Barentshavet, har Norge oppført seg konsekvent egoistisk og usolidarisk overfor sydeuropeiske fiskere, samtidig som ingen synes å ha noen innvendinger mot at norske fabrikkskip tømmer deler av Syd-Atlanteren for fisk. I forhold til Island, et av de få landene i Europa som er mindre og svakere enn Norge, har landet i flere år ført en aggressiv og bøllete politikk.

Dersom vinter-OL 1994 hadde vært arrangert i de tyske alper, og det tyske hjemmepublikummet hadde oppført seg nøyaktig slik nordmennene oppførte seg i Lillehammer, ville de store engelske og amerikanske avisene neppe ha referert at den lokale nasjonalismen var pittoresk og sjarmerende. Resten av verden skal med andre ord være takknemlig for at Norge har fire og ikke førti eller fire hundre millioner innbyggere, og at landet det meste av tiden er mer virtuelt enn virkelig.

Nexus