This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Høyrepopulisme i Europas rikeste land


Thomas Hylland Eriksen

Moderna Tider 83 (september 1997). Også trykt i Politiken, Helsingin Sanomat og Courrier Internationale. En annen versjon er trykt i SAMORA (september 1997)


Det er på grunn av, og ikke til tross for, den plutselige velstanden at smålig, mistenksom og egoistisk politikk slår an hos stadig flere nordmenn.

Norge, sensommeren 1997: Aldri har landet vært rikere og mer proppfullt av selvtillit. Norge er det nyrike landet i utkanten av verden, en krysning mellom Sveits og Kuwait, landet hvor åttitallet og jappetiden aldri tok slutt, landet hvor det private forbruket stiger mot himmelen og hvor dobbeltmoralen i miljø- og asylpolitikken ikke er verre enn at de fleste ser ut til å kunne leve med den uten kvaler, iallfall så lenge boligrentene holder seg på et behagelig nivå.

Den mest populære offentlige begivenheten i sommer har vært et båtrace i indre Oslofjord. Omkring femten av verdens raskeste båter freste bort en betydelig mengde Nordsjøbensin i Oslos havnebasseng en varm ettermiddag i juli. Mellom 100 000 og 150 000 mennesker var til stede for å bivåne løpet. Den nye norske nasjonalhelten, fiskemillardæren Kjell Inge Røkke, var hjemmefavoritt, men så tok båten hans fyr under løpet. Pyttsan, man kan alltids kjøpe seg en ny.

 

Det er kanskje ikke så overraskende at utenlandske kommentatorer ikke lenger automatisk velger ordet sjarmerende når de skal karakterisere dette landet.

Norge er i ferd med å rote bort en enestående mulighet til å gjøre noe storartet. Det er et velorganisert samfunn med beskjedne sosiale konflikter og en sterk demokratisk ideologi. Penger er det så mye av at de må syltes bort i verdipapirer, i mangel på kollektive prosjekter å bruke dem på -- hvis man ser bort fra selvhevdende symbolprosjekter som vinter-OL og melodifestivaler. Men det sosialdemokratiske norske regimet har ikke, verken under Gro Harlem Brundtlands eller Thorbjørn Jaglands ledelse, klart å skape noen politisk visjon. Den tradisjonelle opposisjonen er utydelig, og har heller ikke vist tegn til at den representerer en alternativ visjon. Delvis av den grunn tyder meningsmålingene på at en stor del av befolkningen ikke har tenkt å stemme ved høstens stortingsvalg, og at inntil en fjerdedel av dem som sier de skal stemme, planlegger å støtte et høyrepopulistisk parti med et stort antall idioter i sine rekker, nemlig partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet.

Landets eksperter og synsere har det for tiden travelt med å forsøke å forklare hva som er i ferd med å skje i dette landet, som for bare et par tiår siden var selve innbegrepet av den trauste, solide, grå velferdsstaten. Samfunnet bygde på verdier som nøysomhet, likhet, solidaritet og formell rettferdighet. Nordmenn opplevde seg selv som så bondske og beskjedne at de fleste svenskevitser tematiserte svenskenes rikdom og arroganse. Nå er svenskevitsene borte, og det snakkes høyt om at det norske samfunnet er i ferd med å bli "gjennomgående barbarisert", for å bruke statsviteren Bernt Hagtvets uttrykk.

Det er flere kilder til denne bekymringen, og symptomene på nasjonal selvgodhet og egoisme har lenge vært til stede. Likevel er det først når det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet nærmer seg en oppslutning på 25% på gallupene at landets politiske kommentatorer våkner og begynner å innrømme at noe er råttent i kongeriket Norge.

Fremskrittspartiet ble grunnlagt som et protestparti på syttitallet. Opprinnelig het det "Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter". Partieieren Lange var en eksentrisk fargeklatt i norsk politisk liv, en sjarmerende gammel mann som skålte i eggelikør på valgmøter for å irritere norske puritanere, men som aldri fikk noen reell innflytelse. Hans etterfølger Carl Ivar Hagen er en mindre eksentrisk, men mer profesjonell politiker. Alle de øvrige partiene, fra det konservative Høyre til den marxistiske Rød Valgallianse, har i over 20 år vært forent i nesten sammenhengende avsky for partiet. Massemediene har stort sett gitt hans politikk hard medfart, og toneangivende journalister har moralisert jevnlig mot Hagen år etter år. Hagen har periodevis gjort så dårlige valg at valgforskerne har kunnet slå fast at nå er vi kvitt ham. Men som en rutinert bokser har Hagen et kampinstinkt som er på sitt mest effektive når han er nede for telling, og han har alltid kommet tilbake.

Hagen har ført kampanjer mot "formynderstaten" og skattenivået, mot jordbrukssubsidier og utviklingsbistand, mot offentlig støtte til kultur og kollektivtransport, mot alenemødre, narkomane, innvandrere -- og nå sist mot samer: I år forsøker partiet for første gang å få fotfeste i "det røde fylket" Finnmark. Norske samer har ganske nylig oppnådd språklige, kulturelle og politiske rettigheter som gjør det mulig for dem å overleve som kulturbærende gruppe innenfor den norske staten. Fremskrittspartiet snakker om urettferdige "særrettigheter" og hevder at Finnmark vil oppleve bosniske tilstander hvis man ikke vender tilbake til den gamle fornorskningspolitikken overfor samene. Innvandring har vært partiets viktigste sak i flere runder nå. Derfor er det et tankekors for det sittende norske regimet at Fremskrittspartiet for tiden sier seg tilfreds med norsk innvandringspolitikk, og at de i denne valgkampen konsentrerer seg om å skape konflikter mellom nordmenn og samer i nord.

Enkelte kommentatorer har sammenlignet partieier Hagen med europeiske høyrepopulister som Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen. En slik sammenligning er det noe i, forsåvidt som Hagen og hans parti har tydelige høyreautoritære trekk i bl.a. innvandrings- og minoritetspolitikken, kriminalitetspolitikken og familiepolitikken. På den annen side er Hagen mindre ideologisk konsekvent enn sine europeiske kolleger, og partiet har også en liberalistisk side. Partiets ideologi henger ikke sammen, og oppslutningen avhenger mer av slående enkeltsaker enn programmet.

Fremskrittspartiet har i tyve år vært klassifisert som et "misnøyeparti" for frustrerte velgere. Partiet appellerer til våre nedrigste følelser; mistenksomheten, småligheten, egoismen, grådigheten. Nå har vi alle vår del av slike emosjoner, selv om vi ikke nødvendigvis lar dem være styrende for våre politiske valg. Spørsmålet er hva det skyldes at så mange norske velgere nettopp nå vil stemme på et parti som setter egoismen i høysetet, og hva de har å være misfornøyde for. Svaret sier oss noe om hva plutselig rikdom kan føre til, men la oss ta med et par andre faktorer først.

Carl I. Hagen, som for de fleste nordmenn er Fremskrittspartiet, har en betydelig reaksjonær appell. Han maner frem en forestilling av et stabilt, hvitt samfunn hvor lov og orden råder, hvor alenemødrene er utstøtt, de narkomane bak lås og slå og innvandrerne er sendt tilbake der de kom fra. Til tross for hans manglende konsistens, fremstår han som en solid norsk fundamentalist. En av hans siste fanesaker er "den norske familien", og han snakker glatt om de "åpenbare konfliktene" som skapes av familieoppløsning og innvandring. Hans nestkommanderende, Fridtjof Frank Gundersen, uttalte for noen måneder siden at vi må unngå at Afrika blir fødestue for Norge. I en tid som er preget av store sosiale omstillinger, globalisering og teknologisk innovasjon, vil det alltid finnes et marked for slike tanker.

Den andre faktoren er kommersialiseringen av politikken. De fleste gode politiske saker er kjedelige og kompliserte. Hagens politikk er fargerik og enkel. Den er godt stoff for mediene. De siste årene har det for eksempel knapt latt seg gjøre å føre en radio- eller tv-debatt om innvandringsspørsmål uten at Hagen blir invitert. Dermed avspores debatten hver gang, ettersom de øvrige deltakerne blir tvunget til å argumentere mot ham i stedet for å fremlegge sine egne perspektiver. Hagen er kort og godt en genial bruktbilselger og en politiker med stort medietekke, ikke minst i de reklamefinansierte tv-kanalene. Han tilbyr underholdning og enkle løsninger der andre politikere bare har komplisert og tørt snakk å bidra med. Når politikken i stadig større grad degenererer til show i regi av kommersielle massemedier, favoriseres politikere av Hagens type.

Begge disse faktorene er til stede også i andre europeiske land, også i de andre nordiske landene. Så hvorfor må dette hende nettopp i Norge? Noen lokale eksperter foreslår at Hagens personlighet er en forklaring; at han har en uimotståelig karisma. Andre skylder på de tradisjonelle partiene; på Høyres seriøse og uspennende leder Jan Petersen og på statsminister Jagland, som virker usikker og handlingslammet. Men ingen av disse forklaringene er overbevisende. Den viktigste årsaken til Hagens og Fremskrittspartiets popularitet for tiden er, paradoksalt, Norges nye rikdom.

Kritikere av norsk politikk har i det siste påpekt at Norge har råd til for eksempel en mer ambisiøs miljøpolitikk og en mer human innvandringspolitikk. Pengene er jo der, så hvorfor bruker man dem ikke til å realisere humanistiske verdier?

La oss si det slik: Fattige mennesker er generelt mer generøse og gjestfri enn rike mennesker. De fattige deler alt de har; de har ingen ting å tape. De mer velstående er det derimot vanskeligere å komme innpå. En rik har mindre sjanse til å få igjen mer enn han har gitt, enn en fattig. De som verner aller mest om sin rikdom, er de nyrike. Nå som Norge er blitt det rikeste landet i Europa, og de fleste av innbyggerne også merker at de har fått råd til større biler og finere videospillere, reagerer de følgelig ikke ved å dele mer med andre, men ved å bekymre seg over at utlendinger og annet pakk skal klare å tuske til seg noen av det de selv har klart å karre til seg.

Fremskrittspartiet forteller velgerne at de andre partiene vil gi pengene deres til afrikanere, alenemødre, bønder, samer og -- særlig -- innvandrere og asylsøkere. Den norske høyrepopulismen er sterk på grunn av, ikke til tross for, velstanden.

I pressen leser vi av og til om vanlige slitere som plutselig vinner flere millioner kroner i tipping eller lotto. Noen av dem går det riktig dårlig med. De vet nemlig ikke hvordan de skal håndtere sin nye rikdom. De mister sine venner, de blir skilt, de blir mistenksomme og usympatiske fordi de tror alle vil tigge penger av dem, og i verste fall dør de alkoholiserte, venneløse og ulykkelige -- stundom for egen hånd. Norge har allerede flere av symptomene.

©Thomas Hylland Eriksen 1997


Nexus