This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Veikryssene mellom øst og vest

Thomas Hylland Eriksen

Sydsvenska Dagbladet, sommeren 1994


Det var som bekjent Rudyard Kipling, Jungelbokens forfatter og en av de sterkeste og mest idealistiske forkjemperne for britisk imperialisme i den senviktorianske tidsalder, som skrev at "Øst er øst, og vest er vest, og aldri skal de to møtes". Kipling tok feil. Øst og vest møtes daglig, og et overfladisk besøk i London eller Bombay vil bekrefte det uten videre. Store deler av "Østen" har i århundrer vært kulturelle veikryss der impulser fra ulike retninger er blitt konfrontert, har blandet seg med og utfordret hverandre. Dagens indiske storbyer er i høy grad preget av disse møtene.

Kiplings India var det indo-europeiske nord; det dravidiske syd hadde han liten forståelse av. Bombay sentrum er slik sett langt mer kosmopolitisk enn Kipling var. Ikke bare møtes øst og vest her i Indias viktigste havneby, men også to av verdens eldste store sivilisasjoner møtes her; den dravidiske og den indo-europeiske. De marathi-talende, som er regionens dominerende befolkning, snakker et indo-europeisk språk som er beslektet med hindi og urdu. Men byen har også trukket til seg tusener av tamiler, teluguer og kannaka-talende fra det varme sør, som gjør et eksotisk inntrykk på dem av indo-europeerne som legger merke til slikt.

Det var først og fremst skillet mellom den dravidiske og den indo-europeiske delen av India Immanuel Wallerstein siktet til da han spurte, i Unthinking Social Science (Polity 1991) om India fantes, og svarte benektende. Det er mange nord-indere som vil plassere den viktigste kulturgrensen mellom Maharashtra og Karnataka, og som vil betone at latin, gresk og hindi har felles røtter i sanskrit, mens tamilsk og telugu tilhører en helt annen språkfamilie. Vi nordeuropeere ville med andre ord tilhøre samme kulturkrets som folk i Delhi og Bombay, men ikke samme kulturkrets som dem i Madras. Hva er øst, og hva er vest, i et slikt perspektiv?

Langs de samme linjene argumenterte kulturhistorikeren Georges Dumézil. I sine innflytelsesrike og omstridte studier forsøkte Dumézil å vise på hvilke måter europeisk og indisk kultur hadde felles røtter. Han argumenterte blant annet for at det var klare likheter mellom de klassiske guddommene Brahman og Jupiter, at hindiordet raj og det latinske rex i grunnen viste til det samme kulturelle fenomenet, og at kastesystemets logikk var lett å gjenfinne i romernes stendersamfunn og senere i det europeiske føydalsamfunnet. For en europeer som lærer hindi, må det i alle fall være slående hvor mange fellestrekk språkene har. Ordene er stort sett helt ulike, men syntaks og grammatikk er påfallende lik.

 

Denne typen paralleller mellom indisk og europeisk kultur er nå én ting; i tillegg kommer likhetene som skapes gjennom kulturmøter, globalisering og kreolisering. Her møtes øst og vest daglig og har gjort det i flere hundre år. Engelsk er et indisk språk, og det er ikke engang av spesielt ny dato. Det har vært i bruk i deler av India -- av såvel briter som av indere -- i over tre hundre år sammenhengende. Den indiske engelsken har dessuten et markant lokalt preg; ikke bare uttalemessig, men også i ordforråd og syntaks. Indologen Ivor Wilson har utgitt den lærerike og ikke så rent lite underholdende boken Sahibs, Nabobs and Boxwallahs (Oxford University Press 1991, tittelen kan oversettes med "Sjefer, rikinger og kremmere"), som dokumenterer særtrekkene ved indisk engelsk -- slik språket har utviklet seg blant både de koloniserte og kolonisatorene, dels ved å skape nyord basert på opprinnelige engelske ord, dels ved å gjøre indiske ord til engelske. Det er ganske mange av ordene av indisk opprinnelse, deriblant cash, din, pariah og widow, som få om noen av dagens brukere vil oppfatte som indiske. Eller, som Salman Rushdie uttrykker det i denne uoversettelige kommentaren fra Imaginary Homelands: "As Rhett Butler once said to Scarlett O'Hara -- "Frankly, my dear, I don't give a small copper coin weighing one tolah, eight mashas and seven surkhs, being the fortieth part of a rupee." Or, to put it more concisely, a dam."

Sahibs er et vågestykke fordi den er ment å oppdatere en eldre bok som regnes som et virkelig høydepunkt i den mer uhøytidelige språkforskningen, nemlig oberst Henry Yules og Dr. A.C. Burnells Hobson-Jobson fra 1886 (nyutgitt av Routledge i 1985). Allerede tittelen på Hobson-Jobson slår an tonen. Uttrykket har sin opprinnelse i shiamuslimenes årlige moharram-prosesjoner, hvor de slår seg på brystet og roper "Ya Hasan! Ya Husain!" for å minnes de store muslimske martyrene Hassan og Hussein, Muhammeds barnebarn. Engelske soldater som bevitnet ritualet, rapporterte forundret til sine overordnede at en gjeng innfødte marsjerte opp og ned i solsteiken mens de brølte noe som hørtes ut som "Hobson! Jobson!". Yule og Burnell noterer at også andre varianter var i bruk, deriblant "Hossen-Gosseen" og "Hossy-Gossy", mens portugiserne oppfattet utropet som "Saucem-Saucem" og nederlenderne som "Jaksom-Baksom".

Den relativt smertefrie indiske tilegnelsen av engelsk språk kan henge sammen med den hinduistiske kosmologien, hvor det aldri har vært snakk om "den ene" som i kristendommen og islam, men om "de mange". Foruten Shiva, Vishnu og Brahman, som forøvrig fremstår i mange ulike skikkelser, finnes et sant vell av hinduistiske guder. Kristendommens Jesus er en av dem, og han er særlig populær på sydvestkysten. På samme måte, kanskje, har det hinduistiske samfunnet, som i alle ledd bygger på forskjeller og ikke på likheter, kunnet ta opp i seg engelsk språk uten å miste hindi, gujerati og øvrige indiske språk. Bare samfunn som ser på seg selv som énkulturelle og likhetsbaserte, ville ha problemer med å absorbere fremmedelementer uten å miste sin identitet. Det er derfor samfunn som det norske gjennomlever absurde debatter om ekte norsk kultur versus utenlandske lån. Derfor anses det også stundom som oppsiktsvekkende i et europeisk land, hvor man er vant til énspråklighet, at indiske forfattere kan skrive romaner på engelsk. Da Vikram Seths store episke roman A Suitable Boy utkom, var det faktisk norske anmeldere som insinuerte at det var en absurditet at en inder skulle skrive bøker på engelsk.

Denne typen provinsiell og smålig argumentasjon kan gjenfinnes langt tilbake i historien, og går i korthet ut på at herrefolket, som gjør krav på retten til å definere verden, nekter de "underlegne" folkeslagene å bli som dem selv. Når utlendingene rent faktisk er annerledes, beviser de at de er underlegne og er derfor harmløse; men når de lærer seg å mestre "Vestens" koder og konvensjoner, må man skynde seg å definere dem som komiske apekatter.

Selve begrepet "Orienten" og forestillingen om at det finnes en uoverstigelig kulturell kløft mellom "Øst" og "Vest" har, som Edward Said viser i den mye siterte Orientalism (Pantheon 1978), i praksis fungert som et ledd i europeernes vei til globalt hegemoni.

I fjor høst arrangerte Det Norske Studentersamfund i Oslo et debattmøte om "Vesten" og "Islam". Her tok man med andre ord ingen smålige hensyn til variasjon og forskjeller verken i "Øst" eller "Vest". En av innlederne snakket om behovet for å utvikle demokrati i muslimske land. Han fikk svar som bestilt av en muslimsk møtedeltaker, som spurte hvordan denne forskeren kunne påberope seg menneskerettighetene når Bush hadde bombet uskyldige i Bagdad! Den manglende evnen til å se variasjon og gråsoner hos motparten er altså ikke noe som utelukkende finnes i samfunnene i Europa og Nord-Amerika; når vi bedriver orientalisme, risikerer vi at "orientalerne" svarer med oksidentalisme, altså karikerende vrengebilder av "Vesten". Samtidig er det ingen tvil om hvor i verden definisjonsmakten ligger. Vanligvis er det mannskoret av amerikanske redaktører, altså den såkalte "verdensopinionen", som bestemmer hvilket bilde av verden som skal være dominerende. Tenk bare på hvilken tidsregning hele verden, med unntak for noen få islamske land, bruker! I Kina er det ganske mange som mener at det er ydmykende å skulle bruke Greenwich Mean Time og den kristne tidsregningen, uten at de foreløpig har hatt særlig fremgang lokalt med et slikt synspunkt. Og da den kjente statsviteren Samuel Huntington publiserte sin allerede beryktede artikkel "The Clash of Civilizations" i 1993, hvor han hevdet at det var dype motsetninger mellom ulike "sivilisasjoner" (og at USA derfor burde fortsette å ruste opp selv om den kalde krigen var over), lot han den trykke i tidsskriftet Foreign Affairs. "Foreign" for hvem? For alle som identifiserer seg med USA!

Et av de mest interessante innleggene på debattmøtet kom fra en libaneser som bor i Oslo. Han påpekte at det vel var riktig at europeere hadde skrevet mer om asiater enn asiater hadde skrevet om europeere, og at europeerne slik sett hadde opparbeidet seg en betydelig definisjonsmakt. Men, tilføyde han, europeere har skrevet mye mer om alt mulig annet også! Det er med andre ord ingen grunn til å bli paranoid selv om man er avmektig. Avmakten kan faktisk ha andre årsaker enn onde hensikter. Dessuten er det også riktig at the Empire strikes back i stigende grad ved at de tidligere koloniserte folkene begynner å vinne i koloniherrenes eget spill. Dette får blant annet uttrykk ved at noe av den mest interessante engelskspråklige skjønnlitteraturen for tiden er skrevet av indere og afrikanere.

Forresten er det opplagt eurosentrisk å antyde, som jeg nå har gjort, at det er utpreget "europeisk" å skrive romaner. Storheten ved romaner som Rushdies Shame og Seths A Suitable Boy ligger ikke bare i at de følger opp Cervantes' opprinnelige prosjekt, men også i deres kreative bruk av indisk materiale og fortellerteknikk. Seth skrev opprinnelig sin roman med tanke på et indisk publikum. Ikke desto mindre ble den fjorårets mest omtalte bok i Storbritannia, og har gått i store opplag både i Europa og USA.

Hvem kan i dag, på alvor, mene at øst og vest aldri kan møtes? De må, om de finnes, være fanatiske og forblindede orientalister som bare ser svart og hvitt der det faktisk bare finnes gråsoner. Eller for den saks skyld oksidentalister som lider under den samme øyesykdommen.

©Thomas Hylland Eriksen 1994


Nexus