This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 
Om samme tema, se også Thomas Gramstad: "Brave new Word"

 

Ordets makt. The power of Word™

Thomas Hylland Eriksen

I Tore Slaatta, red.: Digital makt, s. 174–91. Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag 2002


 

Microsofts suksesshistorie ble foregrepet med flere tiår i Eugène Ionescos stykke Rhinocéros. Det går omtrent slik: Det er neshorninvasjon i den søvnige, lille franske byen. Antihelten, den dovne og drikkfeldige Bérenger, registrerer med forbauselse at svirebrødrene, kjøpmannen og naboene gradvis skaffer seg tykkere hud og lange snuter med horn på. I siste akt er det bare Bérenger og dama hans Daisy som er igjen, og mot slutten gir hun sannelig etter hun også, og forsvinner ut i neshornhavet, sitrende av lengsel.

1990-tallet var Microsofts tiår. Ved inngangen til perioden fantes fremdeles flere konkurrerende operativsystemer for mikrodatamaskiner ("PC’er"). Riktignok var mange operativsystemer blitt utkonkurrert i løpet av 80-tallet. Det gjaldt både den tidligere industristandarden CP/M og Digital Researchs GEM Desktop (et vindu- og ikonbasert system), men også en rekke systemer som var knyttet til bestemte maskinmerker. Likevel var det ingen ting i 1990 som skulle tilsi at Microsoft Windows ville få en markedsandel på nær 90% i løpet av de kommende ti årene. Både IBMs OS2 og Apples MacOS regnet seg som likeverdige konkurrenter til Windows, og deres leverandører trodde selvsikkert at de ville gå seirende ut av konkurransen, ettersom de kunne tilby overlegne produkter.

 

En lignende situasjon gjaldt innenfor de største programvareområdene. Microsoft Word var riktignok et vanlig tekstbehandlingsprogram også i 1990, men det var fremdeles millioner av brukere som sverget til WordPerfect, WordStar eller — i Mac-verdenen — programmer av typen MacWrite eller WriteNow. Det fantes videre gode og populære alternativer til regnearket Excel, Microsoft hadde ennå ikke noe e-postprogram, og markedet for nettlesere var stadig ikke-eksisterende. Det tok Microsoft i det hele tatt lang tid å oppdage at Internett fantes, men da det omsider skjedde, tok det ikke mange kvartaler før selskapet hadde den vanligste nettleseren og det mest utbredte epostprogrammet.

Pr. 2002 finnes ingen seriøse konkurrenter til Microsoft med hensyn til operativsystem, tekstbehandling, regneark og visuell presentasjon (PowerPoint); selskapet er også markedsledende når det gjelder e-post, nettlesere og elektronisk møteplanlegging. Stikk i strid med hva mange Windows-brukere tror, er selskapets applikasjoner nesten like utbredte i Mac-verdenen som blant Wintel-brukere. Det nye, UNIX-baserte operativsystemet fra Apple, Mac OS X, leveres endog med Microsoft Explorer som innebygget nettleser. Å leve et fullverdig dataliv uten å komme i berøring med Microsofts programmer er praktisk talt umulig. Å unngå dem i det daglige er mulig, men det krever en betydelig egeninnsats. Her finnes i praksis bare to alternativer: man bruker LINUX (et brukergrensesnitt som fremdeles er for vanskelig å håndtere for vanlige PC-brukere), eller man er en aktivt Microsoft-fiendtlig Macintosh-bruker som motvillig finner seg i å konvertere alle dokumenter man sender og mottar til egnede filformater, for å slippe å skrive eller åpne dem i Word, Excel osv.

Kompatibilitet ifølge Microsoft

Med årene er Microsofts programmer blitt stadig mer integrerte med hverandre. I praksis betyr dette at dersom man bruker ett av dem, vil minste motstands vei innebære at man også bruker de andre. Det skjer nesten uten at man merker det. Man kan importere, eksportere og redigere regneark fra Excel i Word, skrive e-post i Word som automatisk blir formattert for Outlook, dobbeltklikke på en URL-lenke i Word og automatisk kobles på nettet via Explorer, og så videre. Data kan også utveksles uten større problemer (iallfall i ni av ti tilfeller) mellom Windows- og Macintosh-maskiner som bruker de samme Microsoft-programmene. Da Windows 98 ble lansert, forsøkte Microsoft til og med å gjøre nettleseren Internet Explorer til en integrert del av operativsystemet, med den åpenbare hensikt å kvitte seg med den tidligere markedslederen Netscape Navigator. De tapte på kort sikt, men ser ut til å vinne på lengre sikt — koblingen ble vurdert som et brudd på amerikansk konkurranselovgivning (se nedenfor), men i årene som er gått siden, har Explorer jevnt og trutt tatt markedsandeler fra Netscape.

Det er ingen ting oppsiktsvekkende ved Microsofts programmer, bortsett fra at de krever fryktelig stor lagerplass og krever raske maskiner med mye RAM. Microsoft kommer alltid diltende etter. MS-DOS lignet på CP/M, Excel lignet på Lotus, Word for Windows lignet på flere Mac-tekstbehandlere, Explorer lignet på Navigator, og selve Windows-grensesnittet lignet så mye på MacOS at Apple i sin tid saksøkte Microsoft for plagiat.

Når det gjelder forholdet til andre produsenter, har Microsofts hovedstrategi naturlig nok vært den samme som majoriteter alltid har benyttet seg av: Ignorer at de finnes og unnlat å ta hensyn til dem, så blir de nødt til å gjøre seg kompatible i stedet. På samme måter som samer og pakistanske innvandrere er tvunget til å lære norsk uten at noen krever det tilsvarende av etniske norskinger, må andre leverandører av programvare for mikromaskiner sørge for at deres produkter er Microsoft-kompatible. Det finnes knapt en CD-ROM som bare kan leses av Macintosh lenger (de fantes faktisk på 90-tallet, bl.a. fra den innovative, radikale produsenten Voyager), mens det er svært mange som bare kan leses av Windows-maskiner. I praksis er det ikke vanskelig å sørge for at en CD er hybrid, altså legge inn kode som gjør det mulig for begge operativsystemene å bruke dataene, men Mac-markedet er tydeligvis så lite at mange ikke bryr seg om å gjøre det. Alternative tekstbehandlere har som regel en opsjon som gjør det mulig å lagre tekst i RTF (Rich Text Format), som i teorien skal gjøre det mulig å åpne dokumentet i Word uten å miste formatteringen. (I praksis skjer det nesten alltid uforutsigbare og fryktelige ting med dokumenter som er konvertert på denne måten, spesielt hvis man er dum nok til å skrive på et språk med rare tegn, som norsk, spansk eller fransk.)

Microsoft har også blitt beskyldt for å sabotere konkurrerende produsenter ved å legge inn programlinjer i Windows som sørger for at konkurrentenes produkter av uforståelige grunner blir "inkompatible". Høsten 2001 ble det sendt ut et nyhetsbrev fra Apple der det gikk frem at den siste versjonen av Internet Explorer ikke aksepterer plug-ins av Netscape-type, noe som innebærer en masse merarbeid for både brukere og leverandører. Videre er det nylig dokumentert at Microsoft unnlater å følge åpne standarder i sin versjon av internett-programmeringsspråket XML, med det resultat at at det blir umulig å utveksle data mellom programmer fra ulike leverandører. I praksis betyr dette at brukerne blir presset over på Microsofts programmer, også i Internett-sammenheng, og at andre produsenter blir frosset ut. Dette er ganske alvorlig, ettersom åpne standarder alltid har vært ideologisk viktig på Internett.

Til gjengjeld øker den interne sammenvevingen mellom Microsofts egne programmer dag for dag. Som bruker blir man nå transportert friksjonsfritt fra Word til Outlook til Excel til Explorer, i mange tilfeller uten at man engang reflekterer over at alternativene finnes. (Min egen maskin begynte for en stund siden å krasje på gåtefulle måter når jeg brukte programmer som WriteNow, Eudora og Netscape Navigator/Communicator. Da jeg omsider slettet alt som har med Microsoft å gjøre — det meste måtte reinstalleres for at det skulle bli mulig å skrive dette kapittelet — ble den stabil igjen. Forstå det den som kan.)

Windows og Word er så dominerende på sine områder at bebudede nye versjoner automatisk fører til at mange brukere må skifte ut sin maskinvare. Symbiosen mellom programmererne i Microsoft og maskinvareleverandørene synes å være nesten like total som integrasjonen av Word og Outlook.

Forklaringer på monopolet

Til tross for at Microsoft totalt dominerer markedet, er det vel få som med hånden på hjertet kan si at de liker Microsofts monopolmakt, det er få som elsker programmene deres, og likevel har både Windows og Word over 90% av sine respektive (sterkt overlappende) markeder. Dominansen har økt raskt. Så sent som i 1995 tydet en undersøkelse på at hele 61% av nordamerikanske forretningsfolk brukte WordPerfect, mens 43% brukte Word; i 1998 var de respektive tallene 20 og 80 prosent. Både Excel, PowerPoint og (noe senere) Explorer utraderte praktisk talt konkurrentene i samme periode.

Få vil påstå at dette skyldes Microsoft-programmenes overlegenhet. Det er i det hele tatt ingen ting som tyder på at de kvalitativt beste produktene nødvendigvis vinner. VHS utkonkurrerte således i sin tid Betamax, selv om de fleste eksperter var enige om at Beta var det beste videosystemet. Det er dessuten lite som tyder på at Microsoft konkurrerer effektivt på pris. Det finnes opptil flere billigere, raskere og mer oversiktlige tekstbehandlere enn Word.

 

Det finnes flere forklaringer på den tiltagende monopolsituasjonen. En av dem kalles "stiavhengighet" eller path dependence. Denne forklaringen lyder omtrent slik: Jo flere mennesker som bruker en bestemt teknologisk løsning, desto vanskeligere blir det for et alternativ å vinne innpass, selv om det strengt tatt er bedre. Nothing succeeds like success, og spredningen av en standard i medvind (takket være f.eks. gode avtaler med store kunder som Stat og øvrighet, eller takket være god markedsføring), danner snøballeffekter. Teorien om stiavhengighet , som er utviklet av bl.a. økonomen Paul David, har vært kritisert ved en rekke anledninger, bl.a. av S.J. Liebowitz og Stephen J. Margolis. Deres syn er at stiavhengighet sjelden eller aldri avgjør valg av teknologi, primært fordi brukeren alltid kan ombestemme seg. På den annen side er det liten tvil om at visse beslutninger er irreversible, som da man vedtok standardisering av bredden på jernbaneskinner. Da ble det etter hvert praktisk umulig å velge et alternativ. Muslimske land og Kina har for sin del gjort halvhjertede forsøk på å etablere alternativer til den kristne kalenderen, uten helt å lykkes; mens ingen land meg bekjent har utfordret den globale klokketidstandarden GMT. Microsofts forsøk på å lukke de åpne standardene på Internett skaper stiavhengighet av samme slag som klokke- og kalenderstandarder: Man kan velge å følge sin egen standard, men til slutt får man ingen å snakke med på sitt eget språk. Dessuten finnes det mennesker som unnlater å skifte datasystem fordi alt de har skrevet de siste ti årene er lagret i Word-format, og de ser jobben med å konvertere og reorganisere hele tekstmassen som uoverskuelig. Denne typen stiavhengighet eksisterer uten tvil.

Byråkratiske rutiner bidrar trolig til å forklare at så mange i praksis velger Microsofts løsninger. I stedet for å måtte forholde seg til en jungel av programmer basert på individuelle preferanser i en bedrift, har man med Microsoft ett enhetlig system som i tillegg har den fordelen at det er identisk med systemet "alle andre" bruker. Når Microsofts produkter i tillegg utgjør et stadig mer lukket system, sier det seg selv at avhengigheten til firmaet øker. Dette fenomenet kan beskrives med det tekniske begrepet network externality, som økonomer har brukt for å vise at jo flere som velger det samme produktet, desto høyere blir din og min nytte ved å bruke det. (Dette gjelder naturligvis ikke for alle slags produkter.) Begrepet "network" viser altså her til et videre, sosialt og kommunikativt nettverk, ikke til datanettverk.

Microsoft driver aktiv markedsføring der de oppmuntrer kunder til utelukkende å bruke deres produkter, omtrent på samme måte som når The Coca-Cola Company plasserer ut kjøleskap på sentrale steder i supermarkeder med beskjed om at de bare kan fylles med Coca-Colas produkter. De er flinke til å selge totale pakkeløsninger der man får alt i ett — operativsystem, den utvidede "Office"-pakken som inneholder alt en gjennomsnittlig kontorrotte trenger av programvare, og bare ett telefonnummer å forholde seg til. For logistikkansvarlige lyder dette sikkert fint, men det kan godt være at virkeligheten er annerledes. Nå husker jeg ikke i farten hvor mange Microsoft-ansatte som trengs for å skifte en lyspære, men vitsens sluttpoeng er iallfall at når man omsider kommer gjennom til firmaets service-avdeling, kvitrer sekretæren lykkelig at det må være noe galt med maskinvaren, "for her på Microsoft virker alle lyspærene som de skal". I sammenligninger mellom Kina og Europa i høymiddelalderen, blir det ellers konkludert med at Europa fikk et overtak, som senere ble til dominans, fordi verdensdelen bestod av små enheter som konkurrerte seg imellom, til forskjell fra det topptunge, sentraliserte Kina. Selv om enkelte fremdeles spår Microsoft en lysende fremtid, er det ingen imperier som varer evig. Av samme grunner som Albanias innbyggere slipper terrorangrep rettet mot landets skyskrapere (det finnes ingen), er de som unngår Microsoft-programmer immune mot de fleste datavirus.

Det finnes antimonopol-lover i USA, og Microsoft har selvfølgelig vært i nærkontakt med rettsvesenet mer enn én gang. Ettersom samme firma både lager operativsystem og applikasjoner, befinner det seg på begge sider av bordet. I 1998 ble Microsoft stevnet av føderale myndigheter og 19 delstater i USA for å ha utnyttet et lovlig oppnådd monopol (Windows) til å styrke sin dominans på andre områder (primært Internett). Saken, som konkret handlet om hvorvidt det skulle være lov å inkludere Internet Explorer som en integrert del av Windows, ligner både på debatten om hvorvidt det er riktig at forlag skal eie bokhandlere, og på forholdet mellom eierskap og redaksjonell styring i aviser. Under rettssaken om hvorvidt det var lov å inkludere Explorer som del av Windows, var det svært mange vitner (mange av dem representanter fra andre programprodusenter) som påviste at firmaet har inkorporert elementer i Windows som gjør det vanskelig å installere komponenter som ikke er laget av Microsoft. I november 1999 ble det publisert en 207-siders rapport, ført i pennen av dommer Thomas Penfield Jackson, som konkluderte med at Microsoft befinner seg i en ulovlig monopolsituasjon, og har forsøkt å kvitte seg med konkurranse for å beskytte sitt monopol. I 2000 ble selskapet kjent skyldig, men uten konkrete konsekvenser.

Det overgripende spørsmålet er hva man gjør med en sak av dette slaget i et samfunn der free enterprise ikke akkurat er et skjellsord. Det mest omtalte forslaget gikk ut på å splitte opp Microsoft i flere selvstendige selskaper. Ingen ting er kommet ut av dette eller andre forslag foreløpig, og mye tyder på at den innflytelsesrike IT-gründeren og -skribenten Mitch Kapor vil få rett når han sier at spørsmålet om hva man skal gjøre med Microsoft, vil være en sentral politisk sak de neste 20 år. Sommeren 2001 var en ny rettssak i gang, og Microsoft anket dommen til Høyesterett: Denne gangen ble de beskyldt for å bryte antitrust-lovgivningen med den nye versjonen av Windows (Windows XP ble lansert høsten 2001). Dommer Jackson ble imidlertid tatt av saken, da han i uforsiktige kommentarer til pressen hadde sammenlignet Gates med Napoleon og de Microsoft-ansatte med narkolangere.

På kort sikt er det ingen tvil om at det vil være Gates og hans nærmeste som ler hele veien til banken. Sommeren 1995 erklærte Kinas president Jiang Zemin, under Gates’ besøk i landet, at Windows skulle være Kinas "offisielle operativsystem". De seneste norske regjeringene kunne godt ha sagt det samme uten at det hadde gjort noen forskjell i praksis. Staten er Microsofts største kunde i Norge, og knapt den minst trofaste. En bekjent av undertegnede stemte faktisk på Senterpartiet ved Stortingsvalget i 1997, primært fordi han antok at partiet, som gikk inn for økonomisk nasjonalisme, ville føre en Microsoft-kritisk politikk dersom de fikk makt. Som de fleste husker, fikk de makt. Det er lite sannsynlig at han vil stemme på samme parti en gang til. (Kanskje han stemmer RV nå? Høsten 2001 gikk RV faktisk til valg på at de ville fjerne alle Microsoft-programmer fra offentlige datamaskiner!)

Microsofts monopolsituasjon har altså vært tiltagende de siste ti årene. Firmaets overskudd siden starten i 1975 kan tegnes opp som en perfekt eksponensiell vekstkurve. Ved Universitetet i Oslo drev sentraladministrasjonen på slutten av 1990-tallet en kampanje for å få de av sine 4400 ansatte som fremdeles var Macintosh-brukere til å gå over til Windows. Etter en flom av dels krakilske, dels sobert begrunnede protester, måtte de til slutt erkjenne at vitenskapelige ansatte var kronisk uregjerlige, og nøyde seg med å tvinge de administrativt ansatte til å skifte operativsystem. På mitt institutt smilte administrasjonen tappert og sa at "det er jo tross alt ganske likt".

Dermed skulle Microsoft være sånn noenlunde situert i datalandskapet. Om noen skulle ha vært det minste i tvil, skulle det hermed være vist at selskapets produkter — og det gjelder både operativsystemet Windows og programpakken Office — finnes på de aller fleste mikrodatamaskiner verden over.

 

Ord

Microsofts viktigste kilde til makt er Windows. På de kommende sidene, hvor jeg tilbyr en nærlesning av et utvalgt Microsoft-produkt, skal jeg likevel konsentrere meg om Word fordi det er dette programmet de fleste brukere har det mest aktive forholdet til, og som følgelig har størst innflytelse på databrukernes måte å arbeide og tenke på. Uten at jeg kjenner til eksisterende forskning på området, vil jeg anta at de fleste skrivende mennesker i rike land (og ganske mange i de fattige) bruker dette programmet til sine skriveoppgaver uten å tenke regelmessig over at det faktisk er det de gjør. Det vil si, de første månedene etter at en ny programversjon, gjerne ledsaget av en ny datamaskin, er dukket opp, er det vanlig å bruke en del tid på å gjøre seg fortrolig med de nye menyvalgene. Men det meste av tiden bruker man forhåpentligvis fremdeles på sine arbeidsoppgaver. Mitt forehavende her består i å undersøke hvordan Word påvirker arbeids- og tenkemåten hos dem som mer eller mindre frivillig har valgt å bruke det, altså hvordan Words diskursive hegemoni preger arbeidsmåten. Fra og med neste setning er dette kapittelet derfor skrevet i Word.

 

Det synes ikke, men før denne linjen ble påbegynt, ble den ovenstående teksten gjort om til en Word-fil ved hjelp av nytteprogrammet MacLink, som gjør det mulig å konvertere dokumenter mellom de fleste populære Mac- og Windows-formater. Da jeg ba om å få konvertert filen, som opprinnelig var skrevet i WriteNow 4, presenterte MacLink en rullemeny som oppga en lang rekke alternative muligheter, nemlig diverse versjoner av programmer som WordPerfect, NisusWriter, ClarisWorks, MacWrite, AmiPro, WordStar og — naturligvis — Word for DOS, Mac eller Windows. Dette bare for å minne om at det stadig finnes flere tekstbehandlere enn Word. MacLink oppgir, med stort og smått, 71 alternativer. WriteNow tar forresten 348 Kb på harddisken, eller 2,3 Mb, hvis man tar med alle filtere og den engelske ordlisten, mens Word 98 tar 5,1 Mb, eller ca. 150 Mb hvis man skal ha hele Office-pakken, noe som anbefales hvis man vil unngå ubehageligheter. Her er det skjedd saker og ting de siste ti årene. Word 4.0, som nøt en moderat popularitet blant Mac-brukere rundt 1990, fikk plass på én diskett, og kan ikke ha vært mye større enn 1 Mb totalt.

Man føler seg aldri helt trygg på at disse konverteringsrutinene gjør det de skal. Umiddelbart etter å ha åpnet Word, sjekker jeg derfor at kursiveringer, avsnittsmarkeringer og fotnoter er på plass. Det er de. Men det er også dukket opp noen underlige grønne krøllstreker under enkelte ord og setninger. Deriblant ordet "og". Det ser ut som korrektur. Derfor går jeg, etter å ha områdd meg noen sekunder, til menyvalget "Spelling and grammar" under "Tools". Aha! Programmet har oppdaget at ordet "Derfor" ikke figurerer i ordlisten, noe man strengt tatt ikke skal undres over ettersom den eneste aktive ordlisten I øyeblikket er UK English.

Kanskje man skulle undersøke om det ikke finnes en norsk ordliste også? Som sagt, så gjort. Pling. Standardspråket i mitt eksemplar av Word 98 (Mac-versjonen) er nå "Norwegian Bokmal". Ved et trylleslag er de fleste krøllstrekene borte. Nå registrerer jeg imidlertid at ordet "i" har fått stor forbokstav. Grunnen er at valget "Check spelling as you type" automatisk er slått på, og at det eneste engelske ordet på én bokstav som begynner med "i" er personlig pronomen, første person éntall. Dette må være forklaringen på at ordet "i" dukket opp så ofte med stor bokstav i mellomfagsoppgavene jeg nettopp rettet.

Men var det ikke likt seg — nå er det plutselig dukket opp en serie nye krøllstreker, denne gangen røde. Blant ordene som er blitt utsatt for retteblyanten er "Correct", "krøllstrekene" og "éntall". Dette må undersøkes. Vi går til menyvalget "Spelling and grammar" nok en gang. Den forteller i første omgang at ordet "Spelling" ikke figurerer i ordlisten. Man kan velge å ignorere, forandre eller føye det til. Jeg ignorerer. Nå skal jeg forsøke å skru av rettefunksjonen. Med mindre man er seriøst dyslektisk, går det raskere å lese korrektur selv enn å skulle lære dette programmet opp i halvakademisk hybridnorsk. Jeg går til "Spelling and grammar", klikker på "Options", og fjerner alle hakene i valgrutene unntatt dem som begynner med ordet "Ignore".

Nå er teksten omsider slik den skal være, men den er litt mindre behagelig å lese enn den var i WriteNow. Det virker som om bokstavene (Geneva 12 punkt) er komprimert. Jeg forsøker meg på "Format"-menyen for å sjekke valgmulighetene. Et sted nede i menyhierarkiet finnes opsjonen "Character spacing", men her er det ingenting å hente, for alt er stilt inn på "Normal". Vel, man venner seg saktens til det.

Selv om alle tekstbehandlere har en del felles (se nedenfor), er forskjellene på lille WriteNow og store Word betydelige. Bortsett fra at skrift ser annerledes ut — det viser seg blant annet at kursiverte ord gror inn i de etterfølgende ukursiverte ordene i Word — er menyene også ganske ulike. La oss sette opp noen punkter.

    • Word er mye mer velutrustet enn WriteNow. På rullemenyene øverst på skjermen er "File", "Edit", "Format", "Font", "Window" og "Help" (som Word har felles med WriteNow) supplert med "View", "Insert", "Tools", "Table" og "Work". Det finnes også massevis av ferdige stiler i Word. Generelt har man muligheter til å formattere teksten sin automatisk på mange flere måter i Word enn i WriteNow.
    • Videre ... oppsan, hva skjedde nå? Jeg har ikke bedt om å få bombepunkter med hengende innrykk. Jeg foretrekker asterisk (*) og vanlige marger. Dette må ordnes opp i.

Fem minutter senere: Der fant jeg endelig menyvalget "Bullets and Numbering", under "Format" (jeg, min idiot, trodde det måtte ligge under "Tools"). Det lot seg lykkeligvis skru av.

    • Vi fortsetter. Linjalen, som styrer marger og tabulatorer, ligner den i WriteNow, og nå skal jeg justere venstremargen på kommende avsnitt.

Heisan! Der skrudde "Bullets and Numbering" seg på igjen, og de intelligente anførselstegnene ble erstattet av dumme sådanne. Fanden må vite hva som er skjedd. Hm. Og margen er vendt tilbake til utgangspunktet. Hvorfor det, da? Nytt forsøk.

Jaha, så den er tilbakevirkende. Det er ikke videre praktisk, men la gå. Nå får det klare seg med dette. Over linjalen er det to lag av knapperekker, som kan tilpasses av den enkelte bruker (customization kaller de dette). De styrer fonter, høyremarg, lagring, utskrifter og diverse koblinger til vebben og til Microsofts øvrige programmer. Rent bortsett fra at de tar bort tre gode linjer skjermtekst, har jeg ikke noe imot dem. ("Pling!" sier maskinen hver gang man taster eple-S for å lagre. Jeg skrur av høyttalerne.) Det ligger en hjelpelinje nederst på skjermen også, som forteller meg hvilken side jeg er på, hvor mange centimeter fra toppen jeg befinner meg, hvilket linjenummer jeg skriver på i øyeblikket, og hvor mange tegn fra venstremargen jeg befinner meg. For å sitere en avdød norsk filosof: "Dine problemstillinger interesserer meg ikkje."

Alt dette er banalt for nesten alle som leser disse avsnittene, altså mennesker som bruker Microsofts programmer til daglig. For undertegnede, som systematisk har unngått Microsoft i en årrekke, er det ikke slik, og jeg liker det jeg ser sånn måtelig. Min gamle tekstbehandler (som i sin tid kostet noen hundrelapper og fikk god plass på to disketter, inklusive synonymordliste) er i stand til å gjøre alt jeg vil ha Word til å gjøre, og på en enklere og mer forutsigbar måte. (For eksempel måtte jeg nettopp gi opp å få tilbake de intelligente anførselstegnene — etter å ha prøvd tre-fire menyvalg, fant jeg ut at det kunne være det samme. De var uansett bare halvintelligente — de klarte ikke å skille mellom høyre og venstre anførselstegn.)

Hva er det som skjer nå, da? Hjelpe og trøste! Der dukker plutselig Words fryktede lille hjelper opp på skjermen (nederst i høyre hjørne); den ser ut som en liten Mac med armer og ben, og nå vinker den vennlig til meg. Snakkeboblen spør hva jeg har lyst til å gjøre — skifte typesnitt, justere margene eller sette inn bombepunkter (argh!). Den vinker hjertelig når jeg klikker på lukkeruten. Tro hvor mange programmerere som har hevet lønn for å utvikle den lille hjelperen, og hvor mye vi betaler for den i form av harddiskplass, RAM og prislapp på programmet?

I tillegg er jeg lite tilfreds med det taktile ved Word, og det skyldes ikke bare at det er uvant. Teksten ser merkelig ut på skjermen, og markørplasseringen er ikke presis. Når man forsøker å markere et halvt ord for å slette det (noe jeg gjør ofte på grunn av tastefeil, viser det seg), insisterer Word nesten alltid på å markere hele ordet. Programmet gir fra seg så mange tåpelige lyder mens man arbeider (f.eks. lager den et kameraklikk når man limer inn tekst) at man må skru av lyden og følgelig gi avkall på musikk til arbeidet. Det tilbyr seg dessuten å lese teksten høyt, foruten å plage en stakkars forfatter med mange andre idiotiske påfunn (hvis noen er i tvil, gå til "Insert"-menyen og se hva dere finner under "AutoText"). Hvis et kriterium på at en teknologi er vellykket skulle være at den blir internalisert, altså at den tekniske kunnskapen går inn i habitus slik at brukeren etter hvert glemmer at forholdet til omverdenen er teknologisk mediert, er Word neppe å anbefale.

*** FIGUR 3 INN HER ***

Fig. 3. Det er innføringen av denne typen finesser som tvinger oss til å kjøpe nye maskiner annenhvert år.

Hva alle tekstbehandlere gjør

Alle tekstbehandlere som er utviklet for MacOS eller Windows (legendariske WP for DOS — R.I.P. — holdes altså utenfor her) har følgende funksjoner: De gjør det mulig å arbeide i mange dokumenter parallelt, de har WYSIWYG skjermbilde (what you see is what you get), muligheter for å skifte typesnitt så ofte man vil — serif, sans serif, halvfet, kursiv, halvfet kursiv, stort, smått, understreket og overstreket; muligheter for venstre-, høyre- og midtjustering foruten rett høyremarg, klipp, kopi og lim, ordtelling, synonymordbok, fotnoter, topptekst og bunntekst, angreknapp og noen få funksjoner til, herunder muligheten av å lagre dokumentet i et Word-kompatibelt format. Microsoft Word har i tillegg flere hundre ytterligere funksjoner. Noen av dem er tåpelige, noen er irriterende, noen gjør det vanskelig å finne de genuint nyttige funksjonene, noen virker direkte forsinkende på arbeidet, og noen er utvilsomt til stor hjelp for visse typer "avanserte brukere". Jeg er uansett tvilende. Jeg opplever Word som et usedvanlig plagsomt program. Det er blytungt og plasskrevende, det avbryter en i arbeidet ved å tilby hjelp når man ikke ber om det, det inneholder fordummende funksjoner (som stavehjelpen) og funksjoner som krever en masse merarbeid, for eksempel den automatiske innholdsfortegnelsen. Word står til tekstbehandlerne jeg er vant til som en neanderthaler til en homo sapiens: hjernen er større, men den tenker dårligere, langsommere og mindre smidig fordi den må slepe på et berg av ben og muskelvev. (I en sammenligning mellom de to menneskeartene, ble en analogi trukket til forholdet mellom en Landrover og en sportsbil.) Jeg har skrevet bøker med tildels kompliserte innholdsfortegnelser (inntil 20 kapitler med inntil tre undernivåer), og har aldri hatt behov for automatiske innholdsfortegnelser. Denne funksjonen skaper nemlig adskillige bekymringer for sine brukere. Når studenter leverer utkast til sine hovedoppgaver, står det ikke så rent sjelden "Bookmark not defined" flere steder i innholdsfortegnelsen. Funksjonen gjør det ellers nødvendig å legge hele manuskriptet inn i ett dokument, noe som er særdeles upraktisk når man arbeider med en større tekst enn et bokkapittel. Det eneste fornuftige hvis man skal finne frem i sin egen tekst og ikke er utstyrt med usedvanlig mye RAM fra naturens side, er et dokument pr. kapittel. Automatisk tekstformattering er for øvrig en uting av samme slag. Man har mye bedre kontroll, og slipper mange uforståelige ubehageligheter, hvis man velger typesnitt og linjeavstand selv.

Alle tekstbehandlere påvirker måten vi skriver og tenker på. De skaper en flytende skrivesituasjon der overgangen fra kladd til innføring foregår gradvis og umerkelig, og de erstatter en type rigid disiplin med en assosiativ og fleksibel skrivesituasjon. Det er lett å projisere tekstbehandlingen inn i en historisk sekvens som begynner med steintavlene (nåde den som hugget inn korrekturfeil), går via pergament og papyrus, fjærpenner og fyllepenner til billig, cellulosebasert papir, manuell skrivemaskin og endelig elektrisk kulehodemaskin med rettetast — en innovasjon som ble betraktet som Guds gave til menneskene da den kom en gang på 1970-tallet. De fleste skrivende mennesker som er født før midten av 1960-tallet, begynte formodentlig sin forfattergjerning på en manuell skrivemaskin, og ble brakt til randen av fortvilelse ikke bare av det tilbakevendende, og estetisk ødeleggende, behovet for x’ing, men også den umåtelige muskelkraft man tydeligvis var forventet å besitte i de ytterste fingrene.

Motstanden i teknologien synker for hvert teknologihistoriske ledd, og forbindelsen mellom tanke og skrift blir stadig tettere. Noen vil si at brukere av denne typen hjelpemidler blir dummere, og i en viss forstand er det udiskutabelt riktig. Takket være de optiske leserne lærer ikke kassadamene og -mennene på supermarkedet prisene på varer lenger; takket være kalkulatorene lærer ikke barn lenger den store multiplikasjonstabellen, og takket være tekstbehandlingen tenker vi ikke lenger strengt lineært og sekvensielt.

Det er imidlertid ikke uten videre gitt at forfallshistorien er den eneste narrative strukturen som kan legges på denne typen utvikling. Den assosiative, bricolage-pregede tenkemåten har jo fått gode dager det siste tiåret, nettopp takket være fenomener som tekstbehandling og vebbsurfing.

Word gjør mer enn andre tekstbehandlere. Rent bortsett fra det som er nevnt innen kategorien "for mye kompleksitet av den gale typen", tilbyr programmet så mange krykker at dedikerte brukere stundom må få fornemmelsen av å være tilbake i mors liv. Så snart man står fast, ordner Word opp. I tvil om hvordan du skal avslutte et brev? Word gir deg tretten alternativer. Kunne det tenkes at du er i tvil om hvordan det ubetalelige nordamerikanske ordet "sucker" staves? Word har svaret. Har du en mistanke om at du kanskje skriver litt for lange og kronglete setninger? Word kan analysere språket ditt og fortelle deg om du skriver kansellistil eller journalistikk. Biologen Jared Diamond skriver, i forordet til den populærvitenskapelige bestselgeren The Third Chimpanzee, at de mest intelligente menneskene han noensinne har truffet, er analfabeter i høylandet på Ny-Guinea. De må nemlig tenke selv hele tiden. Og de dummeste? Det er han høflig nok til ikke å si noe om.

Det som er spesielt med Word

Det finnes andre nestenmonopoler i verden, og det er lett å finne eksempler på firmaer som styrker sin dominerende posisjon. Selv om Microsofts vekst og inntjening er enestående — det har omtrent samme betydning i USA i dag som General Motors for et par generasjoner siden — er det nok av andre som benytter mer og mindre tvilsomme forretningsmetoder for å kvitte seg med brysomme konkurrenter og småsøsken. Windows var uten tvil en imitasjon av MacOS, men omtrent samtidig som Windows dukket opp ble også New Coke lansert — en cola som smakte nesten det samme som Pepsi. Kapitalismen er som kjent ikke et urteteselskap. Nummer én-aviser synes ikke tilstrekkelig synd på nummer to-avisene til at de ikke gjør alt de kan for å ta strupetak på dem, og i mange norske byer er det bare pressestøtten som stadig gjør det mulig for nummer to å humpe videre år ut og år inn.

Words monopol og diskursive hegemoni er i siste instans et produkt av Windows' seier over konkurrentene: Da Windows hadde etablert seg som industristandard, og de fleste personlige datamaskiner ble levert med dette operativsystemet ferdig installert (riktignok lenge som et ustabilt skall utenpå MS-DOS), fikk de ofte med Word på kjøpet. Til forskjell fra konkurrentene (den største var WP), var Word perfekt tilpasset Windows, og gradvis ble det vevet sammen med de øvrige applikasjonene fra Microsoft på måter som gjorde helheten (Windows + Office-pakken) til et relativt lukket system der "innvandrere" fikk vennlig, men bestemt beskjed om at de var gjester. Leserne kan jo prøve, som et eksperiment, å spørre IT-konsulenten der de jobber om han (som regel er det en han) ikke kan være så snill å skaffe dem en oversikt over hvilke tekstbehandlere som finnes for Windows, ettersom man ikke trives med å bruke Word.

Fra en rent økonomisk synsvinkel, kan nok Words totale dominans sammenlignes med andre nestenmonopoler, historisk og i dag. Men vi snakker her om noe annet enn hvem som kontrollerer bestemte sektorer av verdensøkonomien. Betydningen av Words dominans kan sammenlignes med en reform i et skriftsystem, eventuelt erstatningen av pergament med papir: Det påvirker språket, arbeidsmåten og tenkemåten. I tillegg er spredningsmønsteret annerledes enn tilfellet er med f.eks. Toyotas biler eller Liberos bleier. Når en kritisk masse av skribenter bruker den latinske tegnstandarden (noe som snart vil skje i Azerbaijan, hvor dette alfabetet offisielt ble innført høsten 2001, på bekostning av det kyrilliske), blir det i økende grad upraktisk å bruke et annet. Forbrukerne vil aldri oppleve et slikt resultat av konkurransen mellom Coca og Pepsi. Da et tilstrekkelig stort antall brukere hadde vent seg til Word, ble det mer og mer upraktisk for de andre å bruke andre (ofte bedre) tekstbehandlere, og de gikk motvillig over til majoriteten. Det går utvilsomt an å modellere denne "evolusjonen" som en type darwinistisk naturlig utvalg: Miljøet (operativsystemet) favoriserer ett sett ytre karakteristika, og både vakre fjær (WP) og skarpe huggtenner (WriteNow) blir selektert bort til fordel for et robust muskelpanser (Word). Men det er ikke alltid slik at økt kompleksitet i seg selv er et tegn på større langsiktig tilpasningsdyktighet. Noen av de evolusjonshistorisk mest vellykkede organismene er encellede organismer, mark og haier.

Apropos muskelpanser: I begynnelsen av neshorninvasjonen som skildres i Ionescos stykke, reagerer menneskene svært negativt på at neshornene tramper ned kattene deres. Men etter hvert blir de jo neshorn selv, og da gjør noen katter fra eller til liten forskjell.

* * *

Løsningen er verken WP, WriteNow eller Linux-baserte tekstbehandlere. Det som trengs er en offentlig debatt om tekstbehandling, som erkjenner at Microsofts monopolsituasjon ikke bare handler om penger og tradisjonell makt, men om diskursivt hegemoni; en debatte som for øvrig burde være minst like kritisk som den offentlige debatt om bioteknologi; den ville i så fall være betydelig mer velinformert. Vi snakker jo tross alt om et hjelpemiddel mer enn halve befolkningen bruker flere ganger ukentlig, som regel uten å tenke over at det finnes andre alternativer enn kulepennen. Det gjør det jo. Nemlig en tekstbehandler som er laget med utgangspunkt i skriftkulturens langsiktige interesser. Den er ikke laget ennå, og prognosene er ikke spesielt gode for at det blir Microsoft som vil gjøre det. Når en økende andel av planetens tekstmasse er lagret som Word-filer — og vi vet av erfaring at kompatibiliteten mellom ulike versjoner av Word er begrenset — er det et åpent spørsmål hvor mye 2002-tekst som vil være leselig i 2102. Da vil forskere og kulturhistorisk interesserte kanskje trekke lakonisk på skuldrene og bemerke at tusen år gamle skrifter kan de uten videre få tilgang til, men det er verre med dem som er hundre år gamle.

Takk til Gisle Hannemyr og Tore Slaatta for stimulerende kommentarer til førsteutkastet.