This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Mørkets hjerte i El Dorado

Thomas Hylland Eriksen

 

Kronikk, Dagbladet høsten 2000

En frenetisk, aggressiv debatt pågår i disse dager pr. e-post i det internasjonale antropologiske miljø. Bakgrunnen er en bok som hevder at antropologer og genetikere har oppmuntret til krig og spredt meslinger hos et Amazonas-folk for å styrke sine teorier.

En av de mest populære pensumbøkene i sosialantropologi heter Yanomamö: The Fierce People og handler om et folkeslag som lever av hagebruk og jakt i grenseområdene mellom Brasil og Venezuela. Boken har vært godt likt av både studenter og lærere i mange år; den gir et fokusert nærbilde av en levemåte som på de fleste måter befinner seg fjernt fra våre egne sedate, polstrede liv. Den er også, må det sies, et paradeeksempel for dem som mener at antropologi i bunn og grunn er en type voyeurisme som pirres av det eksotiske og groteske.

Boken er nemlig spekket med rikelige doser av dop, sex og vold. Forfatteren Napoleon Chagnon skildrer et folk som er splittet opp i grupper på noen få hundre individer, og som befinner seg i konstante feider med naboene. Årsaken, hevder han, er jakten på kvinner. Andre har ment at årsaken til yanomamöenes krigerskhet er proteinknapphet, mens igjen andre mener at Chagnon overdriver og at yanomamöene slett ikke er så blodtørstige.

 

I løpet av de siste ukene er store deler av den antropologiske profesjon blitt trukket inn i en aggressiv debatt som kaster nytt lys over yanomamö-forskningen, for å si det mildt. Journalisten Patrick Tierney utgir i disse dager en bok, Darkness in El Dorado, som inneholder en serie dypt kompromitterende påstander om forskerteamet Chagnon tilhørte da han gjorde feltarbeid på slutten av sekstitallet. Blant annet hevder Tierney at gruppen bevisst spredte meslinger blant yanomamöene for å undersøke reaksjonene, og at de unnlot å hjelpe syke mennesker fordi det ville forstyrre resultatene. Det er kjent at meslinger kan være dødelig for isolerte folkeslag. Tierney hevder også at Chagnon aktivt oppildnet yanomamöene til voldsbruk for å bekrefte egne teorier.

Bomben sprang da en annen antropolog og Amazonas-ekspert ved navn Terence Turner leste korrekturen på Tierneys bok. Han sendte prompte et rødglødende e-brev til lederen av den amerikanske antropologforeningen AAA, der han skrev at hele profesjonen ville bli tvunget til å stå til rette. Turner gikk endog til det skritt å sammenligne yanomamö-prosjektet med nazilegenes eksperimenter på jøder og andre "laverestående raser", og beskrev affæren som "et mørkets hjerte som befinner seg hinsides selv en Joseph Conrads fantasi (skjønt neppe en Josef Mengeles)". Dette er kraftig kost i en akademisk offentlighet der høflighet vanligvis regnes som en dyd.

Turners konfidensielle e-brev lekket ut i cyberspace, noe han selv har beklaget, og i løpet av få dager i slutten av september hadde kanskje et par tusen antropologer og andre lest den. Jeg fikk selv e-brevet, ad omveier, under 48 timer etter at Turner hadde sendt den. Da jeg nevnte saken for en kollega, viste det seg at han også nettopp hadde mottatt den, via en annen rute.

Terence Turners skarpt fordømmende brev har ført til en frenetisk debatt via e-post, og hvert brev blir kopiert og videresendt med lynets hastighet (noe som i seg selv er et interessant fenomen). AAA skrev umiddelbart en foreløpig erklæring, der det gikk frem at dersom det var substans i Tierneys påstander, ville det innebære et ufattelig brudd på fagets etiske retningslinjer, som betoner humanistiske verdier.

Mange har meldt seg på i debatten. Forskergruppens leder, genetikeren James Neel, døde tidligere i år, men Napoleon Chagnon kjemper med nebb og klør for sitt faglige renommé. Han har vært i kontakt med magasiner som The New Yorker og TIME for å få dem til å stanse oppslag om saken, og insisterer på at Tierney farer med løgn. Minst én av hans støttespillere hevdet at forlaget, det respekterte W.W. Norton, vurderte å stanse utgivelsen.

Denne typen reaksjoner er ikke overraskende. Mer interessant er det da at også antropologer som er grunnleggende kritiske til Chagnon og Neel, mener at Tierney tar feil. En antropolog fikk faktisk umiddelbar tilgang til Neels etterlatte papirer da saken eksploderte, og hun konkluderer sin gjennomgang med at ingen ting i hans originale feltnotater tyder på at han var aktivt med på å spre meslinger. Hun erklærer samtidig at hun tar avstand fra alt Neel stod for, og at Tierney derfor har "prinsipielt rett" selv om han tar feil med hensyn til de faktiske forhold – hva nå dét måtte bety.

Den hatske tonen som preger deler av debatten – Chagnon og Turner ser ut til å gjøre alt de kan for å ødelegge for hverandre – krever en forklaring. Av mennesker som kjente ham, blir Neel omtalt som en "arketypisk kald kriger", og hans faglige synspunkter nærmet seg rent rasehygieniske holdninger. Også Chagnon har lenge vært omstridt, blant annet på grunn av sine biologiske forklaringer av kultur. Både Neel og Chagnon betraktet yanomamöene som et "uberørt naturfolk" og derfor som et spennende forskningsobjekt. I e-mailen som kom på avveie, skriver Turner at Neel så med bekymring på dagens samfunn fordi "ledergenene" druknet i middelmådig arvestoff, og at yanomamöenes samfunn, der mannlige ledere kunne etablere store haremer av "avlshunner", fremstod som et ideal. Dette er kanskje riktig, men man kan ikke ut fra Neels biologiske elitisme trekke den slutning at han drev rasehygienisk eksperimentering på en forsvarsløs urbefolkning. I øyeblikket tyder mye på at Tierneys groveste beskyldninger er grunnløse, men den endelige sannheten får vi kanskje aldri, og iallfall ikke på en stund.

Hva så med Terence Turner selv? Han er kjent for sitt mangeårige forskningsarbeid blant kayapoene, en annen søramerikansk indianergruppe. Turner befinner seg imidlertid faglig sett et helt annet sted enn Chagnon. Han har lenge engasjert seg i prosjekter som tar sikte på å hjelpe kayapoene å overleve i en moderne verden. Han har lært dem å bruke videokameraer og å fremme sine interesser overfor myndighetene, og takket være mange års jevnlig kontakt har han beskrevet hvordan kayapoenes livsverden gradvis forandrer seg på godt og vondt. Mens Chagnon skildrer yanomamöene som en ubesudlet gruppe ville indianere, beskriver Turner kayapoenes kultur som en uren, dynamisk blanding av gammelt og nytt som er i kontinuerlig forandring. For øvrig har yanomamöene også minst ett ben i den moderne verden. Meg bekjent har ikke Chagnon hjulpet dem å fremme sin sak i den moderne politiske offentlighet; det har derimot organisasjoner av typen Regnskogfondet.

Det er to dype faglige motsetninger som her kommer til uttrykk. Chagnon mener for det første at "autentiske", "ubesudlede" kulturer er mer interessante enn "blandingsformene", og for det andre at kultur i siste instans er styrt av genetiske forhold (det er bare det at genene beklageligvis ikke vet sitt eget beste i vår type samfunn). Turner mener for det første at kultur er prinsipielt dynamisk og åpen, at all kultur står i skjæringsfeltet mellom sin egendynamikk og impulser utenfra; og for det andre at kulturelle og samfunnsmessige forhold ikke kan forklares biologisk. For ordens skyld: Disse posisjonene kan godt kombineres på andre måter.

Hvis det nå skulle vise seg at Tierneys grufulle mistanker ikke holder vann, skylder Turner Chagnon en offentlig unnskyldning. Likevel må det være lov å si at denne affæren uansett bør ende som et påskudd for antropologien til å kvitte seg med sin siste rest av romantisk primitivisme. Dyrkingen av "det primitive" er nemlig uttrykk for en renhetstrang som aldri kommer "de primitive" til gode. I siste instans risikerer Amazonas-indianerne å bli gjort til gisler for vår egen selvforakt. Da er det langt å foretrekke at de får videokameraer og intensivkurs i portugisisk. Alternativet er ikke så veldig forskjellig fra apartheid.