This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Ytringsfrihet er et mål, ikke en realitet

Thomas Hylland Eriksen

SAMORA, juletider 1995


For bare femten år siden var det vanlig at europeiske intellektuelle betraktet ytringsfriheten som en "hellig ku", en uvesentlighet, et borgerlig røykteppe som maskerte undertrykkelsen av "folket". Herbert Marcuse, en av de mest innflytelsesrike ideologene for de akademiske radikale bevegelsene, hadde beskrevet den "repressive toleransen"; de kapitalistiske samfunnenes evne til å tolerere et hvilket som helst utsagn og ufarliggjøre det ved å gjøre det til en vare på meningsmarkedet. Jakten på Sannheten, mente Marcuse, gikk tapt på denne måten, ved at enhver debatt ble til en konkurranse i veltalenhet i stedet for en felles søken etter innsikter som kunne forbedre menneskehetens situasjon. Her i Norge var det ikke bare papegøyene på "ytre venstre fløy", men også store deler av SV, som gikk forbausende langt i retning av å bagatellisere brudd på "de borgerlige menneskerettighetene". Da SV-ideologen Rune Slagstad rundt 1980 lanserte slagordet "sosialisme på norsk", som skulle forene borgerlig rettstenkning med sosialistisk økonomisk tenkning, førte det til en høylydt debatt innad i partiet. Det fantes fremdeles rettroende gammelsosialister i partiet som mente at borgerlige rettigheter ikke tjente folket i det lange løp.



Heller ikke på den politiske "høyresiden" har ytringsfrihet alltid vært regnet som et selvfølgelig gode. Det er ikke mer enn et par generasjoner siden Joyces Ulysses måtte utgis i Paris fordi ingen britiske forleggere ville røre den, og til tross for den norske grunnlovsparagrafen som tillater "frimodige ytringer" kom både Jens Bjørneboe og Agnar Mykle for ganske få år siden i vanskeligheter med rettsvesenet for å ha benyttet seg av ytringsfriheten. Brenning av nasjonalflagget er en frimodig ytring som er straffbar i enkelte land. Og i individualismens USA arrangeres fremdeles bokbål til ære for forfattere som ikke har gjort annet galt enn å gjøre rede for prinsippene for moderne biologi. Der har det også vært gjort delvis vellykkede fremstøt for å sensurere rocketekster.

Jeg minner om dette fordi den "prinsipielle" enigheten om at ytringsfriheten er et absolutt, selvfølgelig og viktig gode, for tiden er både selvgod og støyende, blant skribenter og journalister av nesten alle slag, i denne delen av verden. De gir inntrykk av at de argumenterer prinsipielt, men de er ikke nødvendigvis tilhengere av ytringer de personlig misliker. De er for blasfemi mot alle slags religioner ettersom de selv er ateister eller i det minste agnostikere. De er også for kritikk av kapitalismen, sosialliberalismen og sosialismen. Men de er ikke nødvendigvis for å tillate barneporno, oppfordringer til narkotikabruk eller nazistisk propaganda. Mens Rushdie-saken har pågått (det begynner å bli noen år), har det gått flere debatter i norske medier om hvorvidt nynazister skal få lov til å ytre seg. Toleransen har med andre ord en grense, og denne grensen settes alltid av makthaverne, enten de er "snille" eller "slemme". I et annet land ville nazistiske ytringer kanskje være tillatte og blasfemiske ytringer forbudte, men det ville ikke gå an å si at det ene landet respekterte ytringsfriheten mens det andre ikke gjorde det. Ytringsfriheten snevres alltid inn når den skal praktiseres. Dette er ikke noe praktisk problem så lenge alle som ytrer seg offentlig er enige om hva som er passende og hva som er upassende; det blir et problem så snart noen, som Bjørneboe, Rushdie eller for den saks skyld en rabiat rasist, ytrer seg på en slik måte at noen i samfunnet mener at de har trådt over grensen for det upassende. Da blir det klart at samfunnet ikke nødvendigvis bygger på et sett felles verdier, og maktstrukturene i samfunnet -- de politiske, de økonomiske, de ideologiske -- blir avdekket. De mektige får det nemlig per definisjon slik de vil, enten det er snakk om blasfemi, krigsjournalistikk under Gulfkrigen eller pornografi.

Et vektigere forbehold om ytringsfrihet, som er mer strukturelt fundert, er dette: Ingen kan nekte for at ytringsfriheten uvegerlig blir kanalisert i bestemte retninger, slik at alle mulige ytringer ikke får den samme vekt. Dessuten er det ingen automatikk som medfører at de viktigste, mest humane eller sanneste ytringene (hvordan man nå skulle bestemme hvilke de var) får noen forrang. Sangeren og komponisten Peter Hammill tar neppe helt feil når han sier, i sangen "Two or Three Spectres" (1975), at ifølge verdiene vår tid bygger på, var Nero utvilsomt den beste fiolinisten; han fikk mest presseomtale, og flammetrickset hans var "simply the best". (Ifølge tradisjonen spilte Nero fiolin mens Roma brant ned.)

Store befolkningsgrupper -- et overveldende flertall av verdens befolkning, for å være nøyaktig --mangler både pengene, utdannelsen og organiseringen som ville ha vært nødvendig for at de skulle ha brukt ytringsfriheten aktivt. Grunnen til at alle europeiske barn har hørt om jødemassakrene under annen verdenskrig mens et fåtall har hørt om massakrene på sigøynere, er ikke en ond sammensvergelse mot sigøynerne; det skyldes ganske enkelt at mange intellektuelle, akademikere og forfattere er jøder mens nesten ingen er sigøynere. Ytringsfriheten er lite verdt for dem som ikke engang har en mikroskopisk statistisk mulighet til å benytte seg av den.

Det er altså per definisjon makta som rår. Solsjenitsyns paradoks kan også nevnes i denne sammenhengen. Mens han fremdeles var bevoktet og overvåket i Sovjetunionen hadde han ingen full ytringsfrihet, men hans utsmuglede manuskripter ble lest med stor interesse av dissentere og utlendinger. Så flyktet han til Sveits, hvor han oppdaget at han kunne si hva han ville, men at alt han sa druknet i den allmenne støyen. Peter N. Waage tar opp problemet prinsipielt i dette nummeret av SAMORA, når han minner om at det offentlige rom i ytringsfrihetens navn "forvandles til en arena for øredøvende og sansepirrende underholdning, informasjon erstattes med manipulerende reklame" og så videre. Knoppskytningen av fjernsynskanaler har ikke gitt oss mer informasjon, men mindre. Vi får mer og mer av samme type produkt.

Og vi kunne fortsette. Rent faktisk får dumme, ondsinnede, misvisende og kanskje endog løgnaktige ytringer ofte en fremtredende plass i mediebildet, mens kloke innsikter gjerne blir henvist til de "smale mediene". Forfatteren og essayisten Georg Johannesen tar ikke helt feil når han omtaler "den såkalte verdensopinionen" som "et mektig mannskor av amerikanske redaktører". Men stikk i strid med hva fundamentalister av kristent eller muslimsk merke, maoister og "venstrister" måtte mene, er ikke dette noe prinsipielt ankepunkt mot ytringsfriheten som sådan. Dumheten og provokasjonene, alle ytringene vi forakter og misliker og som gir oss vond smak i munnen; alt dette er dessverre en del av frihetens pris. Det parlamentariske demokratiet er utvilsomt en mangelfull styreform, og ytringsfriheten fører til en kontinuerlig flodbølge av søppel og fordummende vås. Men vis meg et bedre alternativ som virker!
Alle er som kjent ikke enige i dette resonnementet. De betrakter ytringer de selv er dypt uenige i som farlig hjernevask, som ydmykelser og som arrogante maktdemonstrasjoner. De vil gjerne skaffe seg nok makt til å forby dem. Denne reaksjonen må vi forstå dersom vi skal kunne bekjempe autoritære strømninger på en fornuftig måte. (I parentes bemerket: Nynazister og andre høyreautoritære faller utenfor her: De er ikke videre opptatt av ytringer, men er snarere handlingens menn. De foretrekker å leke krig i skogen og å sette fyr på asylmottak fremfor å innskrenke minoritetens ytringsfrihet -- eller for den saks skyld å bruke den selv. Alle gjør som kjent det de kan best.)

Et svært prisverdig forsøk på å forstå motreaksjonene på det liberale samfunnet er den engelske regissøren og forfatteren Hanif Kureishis nye roman, The Black Album (Faber 1995), som blant annet (kanskje først og fremst) kan leses som et langt innlegg i debatten om islam i Europa. Fordelen med romanformen er at Kureihi slipper å trekke entydige konklusjoner.
Hovedpersonen Shahid er på flere måter en typisk anglo-pakistaner. Han er født i Kent (for øvrig i likhet med Kureishi selv) av pakistanske foreldre, og kommer til London for å studere. Han er begeistret for Shelleys dikt og Princes musikk. Han blir raskt kjent med den unge islamistiske predikanten Riaz, som han beundrer for sin klare logikk og personlige integritet; men han har også en sterk fascinasjon for den uortodokse, livsnytende foreleseren Deedee Osgood, som han innleder et forhold til. Problemet Shahid får med Riaz er den innsnevringen av verdens mangfold islamistens doktrine innebærer; han er ute av stand til å ville oppleve musikk, kjærlighet, kunst og skjønnhet fordi han er besatt av fasttømrede forestillinger om Moral og Åpenbart Sannhet. For ham finnes bare én vei, nemlig Koranens. Alt annet er irrelevant. Shahid vet imidlertid av erfaring at verden inneholder mer, og han lærer etter hvert at tvilen er grunnleggende menneskelig.

Med Deedee Osgood forholder det seg helt annerledes. I likhet med Riaz har hun en gang hatt en tro, nemlig sosialismen, som hun har forlatt. For henne finnes intet annet enn nytelse igjen å leve for, og som de fleste hedonister blir hun aldri fornøyd. Livet blir en sammenhengende jakt på flyktige opplevelser. Hun mangler ankerfeste.

En tredje person som er relevant for vår diskusjon, er Deedees mer eller mindre fraskilte mann Brownlow, som har investert hele sitt liv i sosialismen og tapt: Han har innsett at historiens irrganger har narret ham, at arbeiderklassen aldri vil gå inn for det klasseløse samfunn og at de ideologiske vindene blåser i helt andre retninger enn han skulle ønsket.

Riaz' lille gruppe, som også blant annet omfatter Chad -- en anglo-pakistaner som har forsøkt å bli assimilert, men som har vært utsatt for så mye rasistisk diskriminering at han svarer ved å bli fanatisk islamist -- ønsker å markere distanse til det engelske samfunnet som har lovet dem så mye men gitt dem så lite. Riaz, lederen, er et alminnelig maktmenneske; under andre himmelstrøk kunne han ha blitt en melanesisk big-man, en colombiansk kokainbaron eller en irsk nasjonalist. Chad er på sin måte representativ for islamistenes tilhengere, dem som føler at moderniteten (i dette tilfellet England) har gitt dem vakre løfter for deretter å spytte på dem. For ham er selvrespekten viktigere enn en abstrakt verdi som ytringsfrihet. Og de eneste som tilbyr mennesker som Chad selvrespekt, er ledere av Riaz' type: De som forenkler verden, fjerner gråtonene og marsjerer taktfast mot Fienden til militær retorikk.

Det går som det må, og en dag i 1989 bestemmer den muslimske cellen seg for å brenne et eksemplar av Rushdies roman. Det er ellers alt annet enn overraskende at den frustrerte Brownlow, som naturligvis er ateist, for en stakket stund stiller seg på fundamentalistenes side og jubler over at The Satanic Verses går opp i røyk. For islamismen representerer på mange måter den samme typen motkrefter i dag som de autoritære utgavene av sosialismen gjorde for femten-tyve år siden. Maoistene fra den gangen var (a) sinte på "systemet" som undertrykte fattige mennesker verden over, (b) motstandere av liberale rettigheter som parlamentarisk demokrati og ytringsfrihet, som bare tjente de herskende og pengesterke klasser og ble brukt til systematisk hjernevask, (c) opprørte over borgerskapets (gjerne navngitte borgeres) umoral, fråtsing og dekadense, (d) dypt kritiske til fremmedgjøringen og forvirringen den moderne kapitalismen påførte sine stakkars ofre, lønnsarbeiderne, og (e) romantikere som drømte om et tapt Gemeinschaft, fellesskap hvor kollektivet gikk foran individet.

Islamismen har nøyaktig de samme innvendingene mot den globale kapitalismen, selv om retorikken er en annen og publikum delvis er et annet. Og dette er ikke det minste merkelig. Både islamismen og den vestlige maoismen er i hovedsak romantiske bevegelser som forsøker å gjeninnsette en tapt trygghet, som forsøker å tale på vegne av dem som taper i konkurransesamfunnet, som forsøker å kombinere modernitet med et trygt førmoderne fellesskap.

Hvordan det ender med Shahid og Deedee skal jeg ikke røpe her, men la meg nevne at bokbrenningen får den bivirkning at Deedee oppdager at hun har andre verdier enn sin egen nytelse. Det prinsipielle poenget i Kureishis bok er imidlertid at islamismen som massebevegelse kan forstås som en reaksjon fra mennesker som føler at de ikke nyter godt av friheten, men snarere er ofre for andres frihet. Gammelsosialisten Brownlow tenker på samme måte, riktignok på andres vegne. De befinner seg på en farlig vei (iallfall for oss som insisterer på retten til å være løsmunnede i utrengsmål), men den er i høy grad forståelig om man er villig til å forstå maktens virkemåte. Kunsten å bekjempe islamisme og annen illiberal fanatisme består følgelig ikke i å moralisere på den mest mulig harmdirrende måten, men å arbeide for å forandre på maktforholdene som skaper en ujevn tilgang til ressurser og informasjonsmedier.
I pamfletten Den farlige ytringsfriheten (Cappelen 1994) minner Toril Brekke, Bernt Hagtvet og Peter N. Waage om at ytringfrihet innebærer at et bredt spekter av synspunkter kommer til uttrykk. I så fall var det ikke særlig godt stelt med ytringsfriheten i Vest-Europa og USA under Gulfkrigen, og Noam Chomsky måtte i sin tid lete veldig lenge i nordamerikanske aviser før han fant så mye som et leserbrev som støttet sandinistene i Nicaragua. Og i en fornuftig verden, har Georg Johannesen sagt, ville den kinesiske oldtidspoeten Tu Fu bli publisert daglig, mens VG ville komme ut en gang hvert totusentrehundrede år.

Betyr dette at vi må gi Marcuse noe rett? Faktisk må vi det; ellers risikerer vi en dum idealisme som både ser bort fra at ulike mennesker har ulik tilgang til kommunikasjonsmediene, og at det finnes ulike verdensbilder som er like mye verdt, men som ikke på noen måte får samme plass på informasjonsmarkedet. Amazonasindianerne vet mye mer om California enn kalifornierne vet om amazonasindianerne. Tyrkere i Norge vet mer om Norge enn nordmenn vet om Tyrkia. Og det er ikke Saddam og ayatollahene i Teheran, men heller ikke gatebarna i Manila eller arbeiderne på General Motors, som redigerer International Herald Tribune og CNN World News. Massekommunikasjon vil uvegerlig være preget av makthavernes ideologi, verdensbilde og tenkemåte.

Heldigvis var Marcuse alt for pessimistisk og paranoid. "Makthavernes ideologi" er ikke ett ugjennomtrengelig, usårlig, enhetlig verdisystem som samstemt og planmessig hjernevasker folk flest til å slutte opp om seg selv. Med mindre man er vant til, som islamistene og maoistene, å dele verdens befolkning inn i to gjensidig utelukkende deler (de som er for oss og de som er mot oss), vil det være lett å oppdage at det finnes mange stemmer, mange gråtoner og mange synspunkter på det aller meste. Selv om mange av stemmene er svake, kan de styrkes. Og til de mange som med gode grunner forsvarer Rushdies store roman, som er et overflødighetshorn av begreper om tvil og usikkerhet, må det være lov å anbefale litt mer tvil og usikkerhet. Fanatisme blir ikke attraktiv selv om den påberoper seg de beste hensikter.