This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Teoretisk bricolage med datostempel

Thomas Hylland Eriksen

Morgenbladet oktober 2002 (trykt under tittelen "Teoretisk collage med datostempel" -- bricolage henviser til Lévi-Strauss, se Den ville tanke

 

Alt går så mye fortere nå, som Odd Børretzen så presist sier det. I løpet av det siste året har Slavoj Zizek gått fra å være en halvobskur lacanianer og Hitchcock-kjenner til å bli en av verdens mest berømte intellektuelle. Forrige gang han besøkte Oslo, i oktober 2001, ble besøket knapt omtalt i mainstream-mediene. Da han var her sensommeren 2002, var det bare såvidt han slapp unna Se & Hør. Både små og store medier hyllet ham som "en av vår tids fremste... (fyll inn selv)". Tusenvis av mennesker har det siste året lært seg både de rare aksentene over z’ene i navnet hans og hvordan det skal uttales.

Sagt med andre ord, er Zizeks hvetebrøddager over. Han er ikke lenger et friskt pust, han er tvertimot i ferd med å bli en institusjon. Slikt forplikter, og stjernestatusen gjør det nødvendig å lese ham annerledes enn før, ettersom konteksten er forandret. Nå i høst er det som maître-penseur Slavoj Zizek reiser Vesten rundt og innleder på konferanser, mens han i fjor fremdeles kunne passere som en spennende, ny stemme fra eks-Jugoslavia.

 

Zizek er en naturkraft. (Skjønt han ville kanskje reservere seg mot uttrykket ettersom han elsker kultur og hater natur. Da han var på Island i 1995, ville han heller inn til Reykjavik og se en film han bare hadde sett én gang før, enn å besøke Geysir og Thingvellir.) Hvis man inviterer ham til å holde en tre kvarters innledning om europeisk identitetspolitikk etter Murens fall, snakker og gestikulerer han til han drypper av svette, og gir seg ikke før han har vært innom obskøne vitser på Balkan, nytolkninger av Psycho, multikulturalismens elendighet, Wagner, det lacanske "objet petit a", økopolitikkens elendighet og konflikten i Israel/Palestina, foruten dusinvis av andre temaer, helst i én og samme setning. Han er aldri kjedelig og går sjelden på tomgang, men han er mer idérik enn systematisk. Dette blir faktisk et problem, selv for en gammel Zizek-beundrer som undertegnede, når han gir seg i kast med politisk tunge temaer som demokrati, krig og terrorisme. Men selv når han blir en anelse rørete, er han sjelden uinteressant.

At det er moro å høre og lese Zizek, er det ingen tvil om, heller ikke at hans assosiative, energiske stil er smittsom og idébefordrende såvel muntlig som skriftlig. Det er storartet, forfriskende, livgivende. Han bringer vann til et uttørket elveleie. Men, som en skeptiker på et seminar i USA spurte ham: Hvor er det egentlig han vil?

En samling av Zizeks nyere artikler er nettopp utkommet på norsk, og de hører til den mest umiddelbart begripelige delen av hans produksjon (hvilket vil si at vanlig hammer og meisel er tilstrekkelig for å lese dem). Boken består av fire artikler om politikk og to appendixer om film. Artiklene som utgjør hoveddelen, tar opp brennaktuelle temaer: Afghanistan og 11. september, NATOs bombing av Serbia og postkommunismen. Oversettelsen er grei, men stedvis hastverkpreget; for eksempel skriver oversetteren "Harlem Desire" i stedet for Harlem Désir, "Isaac" i stedet for Isak, "anthrax" i stedet for miltbrann, og oversetter carrot and stick bokstavelig med "gulrot og stokk", et uttrykk som ikke eksisterer på norsk.

Skal man lese Zizek, må man tåle en forfatter som motsier seg selv, både substansielt og programmatisk. Han er erklært motstander av humor i samfunnskritikken, men selv er han sjelden morsommere enn når han snakker om politikere. Han tar avstand fra postmodernismen, men selv er han et ektefødt barn av både rhizomer, virtualisme og estetisering, og i både form og innhold har han mye felles med Baudrillard. Han er imot karnevalisme (som han betrakter som en særlig subtil form for undertrykkelse), men selv er han grunnleggende karnevalesk i sin form, ettersom han ofte bruker komisk invertering (= å snu ting på hodet) som retorisk virkemiddel.

Ironikere som benekter at de er ironiske, burde vi iallfall i Norge ha forutsetninger for å gjenkjenne. Skjønt, i Zizeks tilfelle er det kanskje heller slik at det han er imot, er karikaturene. På sitt verste raser han mot vindmøller.

Når Zizek kaller seg marxist, kan det overfladisk sett virke som om han gjør det i samme ånd som da Claude Lévi-Strauss påstod at han var marxist en gang på sekstitallet (muligens mest for å erte Sartre). Lévi-Strauss ble regnet som en virkelighetsfjern og idealistisk philosophe av verste sort, og Zizek kan skilte både med en politisk karriere i Slovenias liberale parti, en genuin begeistring for Hollywood og en uttalt fascinasjon for obskøniteter. Samtidig har han imidlertid også levert seriøse analyser av kapitalakkumulasjon i den virtuelle kapitalismens tidsalder, og en av hans siste utgivelser er en annotert utgave av Lenins 1917-tekster. Zizek er kanskje Karl-Marxist og Groucho-Marxist i omtrent like store porsjoner, men det er ikke poenget. Hans oppgave, i denne og flere av hans tidligere bøker, er å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, og det er i denne ånd han beskylder venstresiden for politisk korrekthet (igjen dette fordummende begrepet!). Han har i det minste rett i at den ikke har klart å sette noen dagsorden etter den kalde krigen, og har rotet seg bort i vankelmodighet, idealisme og fredsommelig ønsketenkning.

Noen egentlig dagsorden setter han imidlertid ikke selv heller. Zizek er en, riktignok ambivalent, tilhenger av bombingen av både Serbia og Afghanistan. Han gjør narr av multikulturalismen, som han anser som en umyndiggjørende og misforstått form for toleranse. Han erter leserne ved å påberope seg ikke bare leninistiske, men også stalinistiske oppfatninger (om bl.a. "det nasjonale spørsmål"), men når han skriver om kapitalismens eksesser i en av bokens mest bokstavtro marxistiske deler, er det ingen ting i teksten som peker mot noen overskridelse av den rådende verdensordning, bortsett fra et svakt nikk i retning av Seattle/Praha-protestene. Hans "tredje vei" er en vei som går mellom det partibaserte liberale demokrati og de grasrotpregede protestbevegelsen. Mer konkret blir han ikke.

Med dette menes ikke at Zizek er best uten ball, men at han i øyeblikket foretrekker å være i nærheten av spørsmålene fremfor å tilby svar. Kjartan Fløgstads etterord har den treffende, oppsummerende tittelen "Tusen val, ingen alternativ".

Dessuten er Zizek tidvis på jordet. Multikulturalismen kjenner han åpenbart best som parodi. Hans eget syn på håndtering av kulturforskjeller, for å ta et eksempel fra åpningsessayet, består i en respekt som anerkjenner forskjellighet på uærbødige, gjerne humoristiske måter. Dette er ikke et syn som bryter med den forhatte "politiske korrektheten", iallfall ikke i Europa. I kritikken av antikrigsbevegelsen — både med hensyn til Serbia og Afghanistan — skiller han dessuten ikke mellom prinsipielle pasifister og humanister som ønsker minst mulig lidelse på lang sikt. Han bryr seg dessuten ikke med å gjengi sine motstanderes beste argumenter, og ofte ofrer han et godt argument for en halvgod vits.

Noen av anekdotene Zizek forteller, ligner vandrehistorier. Siden de mest usannsynlige ikke er kildebelagt, er det fristende å anta at de er nettopp det. Ta for eksempel historien om latinamerikaneren som sendte en bombe til et av USAs konsulater, skrev avsenderadressen på konvolutten, underfrankerte pakken og fikk den i retur, hvorpå den sprengte ham selv i luften da han åpnet forsendelsen, etter å ha glemt at den inneholdt en bombe! Historien er en morsom innledning til et essay om Milosevics vekst og fall, men neppe noe mer. Billig poeng.

Innvendingene kunne lett forfleres. Det kan være like irriterende som stimulerende å lese Zizek. Likevel er konklusjonen at han er en politisk tenker som er verd å lytte til — foruten at han er en storartet fortolker av film og annen populærkultur (dekonstruksjonen av "The Matrix", for eksempel, fortjener å kanoniseres). Han markerer avstand til Habermas og diskursetikken (bl.a. fordi en bombe sier mer enn tusen ord), den postmoderne relativismen, pasifisme og multikulturalisme. Han er både macho og eurosentrisk. Likevel skal man være usedvanlig uvennlig, og sitere særdeles selektivt, for å plassere Zizek noe annet sted enn på den politiske venstresiden. Når han skriver om den virtuelle kapitalismen at det er meningsløst å snakke om eiendomsrett til produksjonsmidlene i Bill Gates’ tilfelle, og at dette bekrefter Marx og Engels’ spådom om at "alt det faste blir flytende", eller når han analyserer misforholdet mellom økonomisk globalisering og politisk fragmentering, eller i analysen av WTC-angrepene som reality TV, er han hundre prosent på ballen, og spiller den over til en venstreside som lenge har trengt en ny innramming. Om man er enig i Zizeks slutninger er selvfølgelig ikke poenget, for det er bare gjennom uenighet innenfor en felles virkelighetsforståelse at det kan være mulig å komme videre.

For å vende tilbake til spørsmålet som ble reist innledningsvis: Er Slavoj Zizek en døgnflue eller en mestertenker? Mitt stalltips er at han vil vise seg å være begge deler. Denne essaysamlingen gir et øyeblikksbilde av en virvelvind i ferd med å finne sin retning.

Slavoj Zizek: Virkelighetens ørken. Artikler om den globale kapitalismens maskineri. 242 sider. Oversatt av Espen Søbye, etterord av Kjartan Fløgstad. Gyldendal (Fakkel) 2002.