This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

 

Derfor bør anarkister stemme JA.


Thomas Hylland Eriksen

Gateavisa
, høsten 1994

Bakgrunnen for denne teksten var den norske EU-debatten, som var preget av dårlige argumenter og dårlig gjennomtenkte standpunkter på begge sider. Denne ble nesten refusert -- av et tidsskrift som normalt er så liberalt at det ikke finnes takhøyde ganske enkelt fordi taket er borte. Da redaksjonen endelig bestemte seg for å ta den, hadde jeg nesten bestemt meg for å sende den til boulevardpressen i stedet...

 Ryggmargsrefleksene sier naturligvis noe annet. De sier, om jeg ikke tar mye feil, NEI, NEI og ATTER NEI. EU er som kjent hypersentralistisk, superkapitalistisk, ultrabyråkratisk. EUs Europa er jo en politisk modell som vil ofre enhver tendens til lokalt særpreg og selvstyre på markedskreftenes alter, en rikmannsfestning mot fattige land og en konkurransemaskin som skal gjøre oss alle til jappete og strømlinjeformede zombier. EU vil overvåke og kartlegge vårt minste pip, og det går vel neppe lenge før de opererer personlige strekkoder inn i håndleddet på borgerne for å lette kontrollen med deres bevegelser. Klasseforskjellene vokser innen EU, og makthaverne i Brussel har ingen felles interesser med de arbeidsløse og avmektige som er strødd omkring i millioner i Vest-Europas periferi. Miljøet skitnes til av den prinsippløse og profittmaksimerende industrien EU elsker og jeg kunne ha fortsatt. I det hele tatt: det er lett å finne grunner til å stemme NEI dersom man nøyer seg med å messe opp vedtatte halvsannheter i stedet for å undersøke hvordan terrenget faktisk ser ut. Jeg vil likevel stemme JA, tror jeg, og det kan det faktisk også være gode grunner til, ikke minst for en anarkist. Noen av disse grunnene er snusfornuftige, sosialdemokratiske og kjedelige, andre er mer visjonære og anarkoide. La meg raskt nevne dem i tur og orden.

 


· EU virker politisk stabiliserende. Hva skal en anarkist med politisk stabilitet, vil man kanskje spørre. Svaret er at alternativet i øyeblikket er lite attraktivt. Stikkordene er fascisme og nasjonalisme. La meg nevne et eksempel. Etter valget i Italia begynte Gianfranco Fini og hans neofascister å snakke om de "gamle italienske områdene" sørøst for Trieste -- først og fremst Istria, som i dag er delt mellom Slovenia og Kroatia. Hele den dalmatiske kyststripen -- fra Trieste til Dubrovnik -- er historisk omstridt, og mange slovenere mener for eksempel at Trieste "egentlig" er slovensk, noe de kan begrunne historisk. Kroatene har som kjent også synspunkter på hva som er den politisk korrekte tolkningen av historien. Og italienerne. Fini har "minnet om" at grensene mellom stater ikke er fastlagt én gang for alle. Poenget er at Finis sabelrasling ville ha vært langt mindre av en kuriositet dersom EU ikke hadde eksistert. Slik situasjonen nå er, kan en italiensk regjering vanskelig foreta seg noe heroisk for å gjenvinne de tapte områdene. Tilsvarende er det umulig for de fanatiske greske nasjonalistene å forsvare sin nasjonale ære i Makedonia så lenge Hellas er medlem av EU. Dette er et kjedelig argument for oss norskinger i øyeblikket, kanskje, men ikke for slovenerne og makedonerne.

· EU kan like gjerne være politisk radikalt som konservativt. Når det gjelder minoritets- og innvandringspolitikk, og i miljø- og menneskerettighetsspørsmål, står EU-kommisjonen for mer radikale humanistiske holdninger enn flere av medlemslandene.

· EU innebærer en like sterk potensiell desentralisering som sentralisering av politisk makt. Vi kan her begynne med å slå fast at nasjonalstaten er for liten til enkelte politiske oppgaver og for stor til andre. (Anarkister kan knapt være uenige i den siste delen av utsagnet.) Tanken bak EU, som videreutvikling av Fellesmarkedet, var å finne felles løsninger på felles problemer, altså å opprette et politisk nivå som var større enn nasjonalstaten. Imidlertid går EU også inn for subsidiaritet ("nærhetsprinsippet"), nemlig tanken om at en beslutning bør fattes på det lavest mulige nivå. Det er for meg utrolig at så få anarkister har sett mulighetene som ligger i dette prinsippet, som eksplisitt går inn for å svekke nasjonalstatens makt. (Derfor har regjeringene i mange EU-land gått mot subsidiaritetsprinsippet, som de ganske riktig hevder vil svekke deres makt.) EU-systemet gir derfor rom for lokalt selvstyre i en helt annen grad enn nasjonalstaten, og dette gjelder spesielt stater som den norske, som har en ganske utrolig stor makt over individet, både gjennom lovverket og gjennom statens ideologi.

· EU skaper større sosial rettferdighet i Europa. Flere og flere fattige land blir medlemmer. Målet for utdannings- og subsidiepolitikken er at alle vesteuropeere skal få noenlunde de samme mulighetene. Mens EØS (som jeg er mot) er rent markedsøkonomisk, er EU sosialdemokratisk. Dersom man er uenig i politikken som føres, finnes det ikke noe annet alternativ enn å foreslå en annen politikk, eventuelt å drive sin egen politikk på siden av EU.

· EU virker ikke kulturelt ensrettende i samme grad som nasjonalstaten. Når motstanderne snakker advarende og moralistisk om "det EU-like samfunn", får vi sjelden vite om det er Hellas eller Nederland de har i tankene. Språklige og andre minoriteter, som i flere hundre år er blitt brutalt behandlet av nasjonalstatene, utgjør ingen trussel mot EU, hvor alle -- selv tyskerne -- tilhører minst én minoritet. Flertallsdiktatur blir umulig i et slikt system. EU-kommisjonen støtter minoritetsspråk økonomisk. Det ville den greske staten aldri ha gjort.

· EU kan i verste fall utvikle seg til en ny stat, men kan også bli noe kvalitativt nytt -- en hittil ukjent form for politisk organisasjon, som bøter på mange av nasjonalstatens feil og mangler. Det er tøv å påstå at EU vil gjøre det umulig for medlemsland å føre en selvstendig politikk. Ingen i Brussel er virkelighetsfjerne og dumme nok til å tro at det er mulig eller ønskelig at folk i Irland skal ha samme livsstil som folk i Portugal. Nederland gir fremdeles mye mer bistand til Den tredje verden enn Italia, og det er ingen tegn til at dette vil forandre seg. Italia har fremdeles en langt mer liberal asylpolitikk enn Hellas, og Spania, Nederland og Danmark har fremdeles den mest liberale narkotikapolitikken i Europa.

Europas problemer skyldes ikke EU, men har å gjøre med moderniteten. Arbeidsløsheten og klasseforskjellene er en funksjon av teknologisk endring, miljøproblemene skyldes kapitalisme og industriell produksjon, forbruksideologien (consumerism) er beviselig global og ikke et vesteuropeisk fenomen, og vår tids markedsøkonomiske fundamentalisme er minst like sterk i Afrika og Øst-Asia som i Vest-Europa. For å vurdere EU-prosjektet, må man sammenligne det med alternativene, både innenfor og utenfor Vest-Europa.

Et relevant, lokalt fundert spørsmål er følgende: Hva er det som er så jævlig bra med NORGE, egentlig? Det mest egoistiske og skinnhellige landet i Europa trekker ikke bare stigen opp etter seg, men det forsøker å gi inntrykk av å gjøre en høyverdig moralsk handling. Man anklager EU for å være lite solidarisk med fattige land, men det er ikke lett å se at Norge er bedre. Blant annet har EU mer omfattende handelsavtaler med fattige land enn Norge, som er livredd for å importere det de fleste tredje verden-land har å selge, nemlig mat. Tyrkia er ikke med i EU, sies det som et bevis på at unionen er en rikmannsklubb. Javel, men når ble Tyrkia med i Norge? Gjennom EU ville Norge punge ut og bidra til bedrede livsmuligheter for fattige folk i Sør-Europa. Prisen ville kanskje være en litt lavere levestandard i Norge, men er det noe Norge har mer enn nok av, er det materiell levestandard. Landet tyter jo over av velstand og kjedsomhet.

Byråkratiet i Brussel er lite. Det jobber 14 000 mennesker i Kommisjonen, og det er mange færre enn i Oslo kommune. Et byråkrati av denne typen kan neppe utøve særlig makt i Båtsfjord eller Cagliari. Reis eventuelt til Cagliari, som har vært med i EEC/EF/EU siden starten, om dere er i tvil.

Kort sagt: et EU-medlemskap kan være vårt eneste middel til å svekke staten på litt lengre sikt. Det er ingen automatikk i denne prosessen, og det krever at alle gode krefter går sammen. Det vil kreve at vi motarbeider nasjonsbyggerne i Brussel og allierer oss med føderalistene, at vi legger an på å støtte enhver tendens til ikkestatlig autonomi og nedbygging av murer overfor fattige land, og at vi spiller staten og Brussel ut mot hverandre. EU er en ny idé, som kan utformes i mange retninger. Det er en ramme for politiske kamper, og om man ikke vil delta, har man også meldt seg ut av de politiske mulighetene unionen gir. Da gir man svina carte blanche til å bestemme kontinentets fremtid. Det er liten tvil om at det er mer effektivt å motarbeide EU innenfra enn utenfra.

Når ble det et anarkistisk argument å gå inn for å verne den norske stat og den norske levestandard? Et anarkistisk nei-argument som bygger på en forestilling om en økologisk utopi, derimot, må kunne betraktes som høyst respektabelt; jeg forkaster det nå allikevel fordi det er fullstendig urealistisk og i siste instans antidemokratisk. Men argumentet om at vi vet hva vi har men ikke hva vi får, og at vi derfor bør verne det bestående, bør vi anarkister overlate til dem som fortjener det, for eksempel gamle ml'ere og nasjonalsosialister. Nasjonalisme har aldri vært et godt anarkistisk motiv. Hvis det overordnede politiske målet er å forbedre mulighetene til selvstendighet og utfoldelse for mennesker uansett hvor de befinner seg i verden, er et hermetisk og selvopptatt Norge en lite interessant arena for politisk handling.

Vis meg et alternativ som virker, og jeg skal spise mine ord! Men glem ikke hva Finn Gustavsen sa for noen år siden, nemlig at "vi" (altså sosialister og andre radikalere) vant i 1972, men har tapt hver eneste dag siden. Hvilken grunn har anarkistiske EU-motstandere til å tro at Bondepartiet og den nasjonalsosialistiske fløyen av sosialdemokratiet vil arbeide for global rettferdighet og lokal autonomi?



©Thomas Hylland Eriksen 1994



Nexus