Det er en
søvnig og bedøvet offentlighet vi har i de vestlige
demokratiene på nittitallet. Idéfattigdom preger de
politiske partiene, gamle idéer presenteres som om de var
nye (som kommunitarismen), og det finnes ingen markante politiske
alternativer, ingen alternative løsninger på samfunnets
utfordringer. Liberalere, konservative og sosialdemokrater er blitt
nesten umulig å skille fra hverandre, og på de politiske
fløyene finner vi bare en håndfull møllspiste
marxister og rasistiske skinheads. Er det stille før stormen?
Mye tyder på det.
Ingen ønsker den kalde krigen tilbake, men det er ingen tvil
om at demokratiet var mer levende, mer vitalt og mer aktivt i hele
etterkrigstiden enn det er i dag. Dels skyldtes dette, som Håkan
Arvidsson nylig bemerket, at trusselen fra de autoritære systemene
gjorde det nødvendig for de demokratiske samfunnene å
forsvare seg ideologisk: det kalde gufset fra øst holdt liberale
demokrater, fra høyre til venstre, våkne og beredte
(og dertil ikke så lite paranoide), og fungerte som en kontinuerlig
påminnelse om at demokratiet ikke var noen selvfølge,
men måtte kjempes for.
Men den kalde krigen betød ikke bare polarisering og skarpe
grenser, selv om det ofte kunne se slik ut fra et rent militært
synspunkt. USA og Sovjetunionen kunne jo også fremstå
som ytterpunkter på en skala mellom ekstrem markedsliberalisme
og individualisme på den ene siden, og like ekstrem sentralstyring
og kontroll på den andre siden. Det fantes mange posisjoner
mellom disse polene og mange variasjoner over temaene stat versus
individ, frihet versus likhet, rettigheter versus plikter. Både
alliansefrie stater som Sverige, Jugolavia og India, og små,
men innflytelsesrike politiske grupperinger i de fleste vestlige
land presenterte ulike varianter av "det tredje alternativ".
Feminismen, urbefolkningsbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsene,
miljøbevegelsen, pasifismen, maoismen, venstresosialismen
og til og med anarkismen blomstret opp i den kalde krigens skygge,
kranglet, diskuterte, reviderte sine standpunkter og forsøkte
å påvirke regjering, parlament og partier. Det var en
uvanlig pluralistisk og spennende tid med et stort og fargerikt
rom for politisk og ideologisk refleksjon, og hele den politiske
offentligheten måtte kvesse sine retoriske og ideologiske
klør.
Denne store politiske aktiviteten, mye av den knyttet til studentmiljøene,
var et håndfast bevis på demokratiets overlegenhet og
generøsitet, sammenlignet med alle andre politiske systemer.
Noen av de alternative ideene ble plukket opp av de store partiene
- det gjaldt ikke minst feministiske og økologiske tanker
- og selv fanatikerne som gikk inn for væpnet revolusjon ble
velvillig tolerert: ikke bare ble de invitert til tv-debatter og
intervjuet i pressen, men i flere land mottok de til og med statsstøtte!
Så forsvant som kjent Berlin-muren, Sovjetunionen begikk harakiri,
og over natten var de tilsynelatende betongsolide kommunistpartiene
i Øst-Europa erstattet dels av liberale og liberalistiske
partier, dels av nasjonalistiske. Kina og Vietnam konverterte i
samme periode til en aggressiv markedsliberalisme, og langsomt blir
også politikken i disse landene mer demokratisk. Selv det
høyreautoritære regimet i Syd-Afrika ble erstattet
av et demokrati som ligner mye på de vestlige. Med unntak
for ett og annet islamsk land, er det ingen av de gjenværende
diktaturene i Den tredje verden som representerer noen ideologisk
utfordring for liberale demokrater: De er styrt av rå makt,
mange av dem som føydale familiebedrifter, og tar seg ikke
bryet med å legitimere sin eksistens ideologisk lenger.
USA og Vest-Europa hadde mistet sin hovedfiende, og forsøket
på å skaffe seg en ny i og med fremveksten av politisk
islam, har bare delvis vært vellykket. Samfunnsdebatten er
gått inn i en Tornerosesøvn, hvor de sentrale politiske
problemene ikke diskuteres og hvor den politiske offentlighet holder
seg varm ved å snakke om konkrete saker som det sjeldnere
og sjeldnere er ideologisk uenighet om: Den gamle høyresiden
har akseptert venstresidens krav om likhet, og den gamle venstresiden
har akseptert markedsøkonomien; følgelig er det lite
som skiller høyre og venstre lenger. Dette kjennetegner den
politiske situasjonen i praktisk talt alle demokratier for tiden,
fra Trinidad & Tobago til Finland, fra Canada til Mauritius.
Så har altså idéhistorikeren Francis Fukuyama
endelig fått rett i sin omstridte spådom fra 1989, om
at historien er slutt i hegeliansk forstand; at de dialektiske motsigelsene
som skaper fremskritt er over fordi det liberale demokratiet og
kapitalismen har vist seg én gang for alle å være
den overlegne samfunnsformen? Svaret er av flere grunner nei.
For det første er det en sammenheng mellom levestandard og
demokrati. Svært fattige land kan ikke være demokratiske
i betydningen folkestyre. De kan godt ha utbredt ytringsfrihet (som
f.eks. India uomtvistelig har), de kan godt arrangere flerpartivalg,
men de kan ikke være styrt av folket gjennom folkets representanter.
I et land som India er den økonomiske, sosiale og kulturelle
avstanden mellom eliten og massene så enorm at det er teoretisk
og praktisk umulig at eliten skulle kunne styre på vegne av
massene. Og det er ingen grunn til å gå ut fra at fattigdommen
vil forsvinne fra jordens overflate.
For det andre skaper demokratiets bedøvende toleranse, som
lett kan tolkes som likegyldighet, sterke motreaksjoner: karismatiske
ledere, sterke ideologier som gir svar på alt, trygghet og
retning i tilværelsen. Demokratiet virker fremmedgjørende
ganske enkelt fordi mennesker som lever i demokratiske samfunn må
foreta en rekke valg selv; valgene gir seg ikke selv som i tradisjonelle
eller autoritære samfunn. Disse valgene blir vanskelige når
verden er så komplisert og utydelig som nå, og da stiger
etterspørselen etter skreddersydde identitetsprodukter, altså
masseproduserte ideologier som setter den enkeltes tilværelse
inn i en større sammenheng. Både new age, politisk
islam, ytterliggående deler av miljøbevegelsen og den
voksende interessen for det overnaturlige (parapsykologi, ESP, UFOer
osv.) er uttrykk for denne tendensen, som ganske sikkert vil bli
sterkere de nærmeste årene.
For det tredje - og det er nok det viktigste - viser demokratiet
seg å være ute av stand til å løse de gigantiske
problemene menneskeheten står overfor. For all del, demokratiet
har mange positive sider. Når det fungerer som det skal, gir
det større frihet til flere mennesker enn noe annet politisk
system. Og demokratiske stater har vært dyktige de siste årene
til å tvinge udemokratiske stater til å diskutere menneskerettigheter.
Men disse manøvrene blir ren skyggeboksing så lenge
demokratiet viser seg impotent overfor de tre altoverskyggende problemene
på planeten: fattigdom, miljøproblemer og krig.
Verken EU, NATO, FN eller individuelle stater har grunn til å
være tilfredse med innsatsen i Somalia, Rwanda eller på
Balkan, og hvis freden varer i Israel, er det jøder og palestinere
som fortjener honnør for det, ikke det USA-dominerte verdenssamfunnet.
Det er ikke dialog, gode hensikter og liberal utveksling av synspunkter
som skaper stabil fred; freden skyldes snarere en sosial struktur
som gjør krig umulig. Et paradoks er det i denne sammenhengen
at hvis fulle demokratiske rettigheter ble innført i Kina
i morgen, er det ikke usannsynlig at resultatet ville bli et par
dusin frigjøringskriger fra minoriteter og regioner som så
en fordel i uavhengighet. I mindre skala kan det være verdt
å minne om at mange nordamerikanere anser retten til å
eie mordvåpen som en sentral del av demokratiet.
Demokratiet har heller ikke vist seg å være et særlig
effektivt virkemiddel mot miljøproblemer. Kapitalismen har
som kjent ingen iboende miljøpolitikk; den er drevet av lønnsomhet,
og må styres politisk for ikke å bli miljømessig
destruktiv. Markedets usynlige hånd har sikkert mange gode
sider, men reguleringen av forholdet mellom menneske og natur er
ikke en av dem. Regjeringene i de rike landene, som begynner å
innse alvoret forbundet med forurensning av luft og hav, forsøker
å regulere utslipp ad demokratisk vei, men foreløpig
med utelukkende symbolske resultater. Og hva har regjeringene i
USA, Sverige og Norge planlagt å fortelle de nyrike millionene
i Øst-Asia når de omsider får råd til biler?
At de ikke skal få lov av hensyn til verdens miljøkrise?
Det ville i så fall ikke være særlig demokratisk.
Over ti prosent av USAs befolkning har tredje verden-levestandard.
Velstandsforskjellene i India har økt etter at landet ble
et selvstendig demokrati. Og innføringen av flerpartisystem
har ikke bidratt synlig til at Zambias og Tanzanias fattige har
fått det bedre. Globalt sett er det heller ingen ting som
tyder på at de rike demokratiene vil gå inn for en mer
rettferdig fordeling av verdens ressurser, og i Europa vil det høyst
sannsynlig arbeides målrettet og effektivt i tiårene
fremover for å stoppe flest mulig fattige fra Afrika og Midtøsten
på grensen. Denne politikken, som kan være demokratisk
vedtatt, vil skape stor bitterhet og frustrasjon i de fattige landene,
som føler at demokratiene i nord nekter dem retten til et
menneskeverdig liv.
Den politiske situasjonen i de rike demokratiene er fredelig, men
eksplosiv. Alt tyder på at vi går en brutal oppvåkning
i møte. Internt ligger forholdene til rette for karismatisk
populisme og fundamentalistiske vekkelsesbevegelser med fasitsvar
på alt. Eksternt øker presset fra fattige land, som
vil kreve sin rett, og som ikke nødvendigvis respekterer
demokratiske spilleregler. Og globalt kan en rekke store og små
miljøkatastrofer, klimaforandringer og nye epidemier skape
store uventede økonomiske og demografiske konsekvenser, også
her i det hittil så mette og tilfredse nord.
Ingen av disse scenariene trenger å bli innfridd, heldigvis.
Noe kan trolig forhindres gjennom større desentralisering
av politisk makt sammen med en effektiv fordeling av goder gjennom
FN (som dermed blir en verdensregjering), restriksjoner på
forurensende bilkjøring og flytransport, og kanskje innføring
av menneskeplikter som skal utfylle menneskerettighetene. - Men
straks jeg begynner å vurdere handlingsalternativer, melder
den liberale tvilen seg. Ville det være riktig å gjøre
verden til et bedre sted dersom man måtte bryte demokratiske
prinsipper for å få det til? Dette er farlige tanker,
men de peker på et reelt dilemma. Og som demokrat kan jeg
ikke si annet enn at vi bør diskutere det, og dermed skulle
det være tydelig at det klassiske, nasjonalstatsbaserte demokratiet,
det beste systemet vi kjenner, er en impotent politisk modell i
en krisesituasjon, og langtfra noen historisk Endlösung.
©Thomas Hylland Eriksen 1996 |
