This website will be closed down during 2014.


Thomas Hylland Eriksen's new site is now open at http://hyllanderiksen.net

You are now being redirected to the new Engaging with the world site.

 

 

 

 

 

 

 

home

hjem

 

index1

index2

pdfs

boker

boker

journalism

 

search

about

culcom

uio





 
 
 
 


 
 

Det bedøvede demokratiet

 

Thomas Hylland Eriksen
Svenska Dagbladet, 15. august 1996

Det er en søvnig og bedøvet offentlighet vi har i de vestlige demokratiene på nittitallet. Idéfattigdom preger de politiske partiene, gamle idéer presenteres som om de var nye (som kommunitarismen), og det finnes ingen markante politiske alternativer, ingen alternative løsninger på samfunnets utfordringer. Liberalere, konservative og sosialdemokrater er blitt nesten umulig å skille fra hverandre, og på de politiske fløyene finner vi bare en håndfull møllspiste marxister og rasistiske skinheads. Er det stille før stormen? Mye tyder på det.

Ingen ønsker den kalde krigen tilbake, men det er ingen tvil om at demokratiet var mer levende, mer vitalt og mer aktivt i hele etterkrigstiden enn det er i dag. Dels skyldtes dette, som Håkan Arvidsson nylig bemerket, at trusselen fra de autoritære systemene gjorde det nødvendig for de demokratiske samfunnene å forsvare seg ideologisk: det kalde gufset fra øst holdt liberale demokrater, fra høyre til venstre, våkne og beredte (og dertil ikke så lite paranoide), og fungerte som en kontinuerlig påminnelse om at demokratiet ikke var noen selvfølge, men måtte kjempes for.

Men den kalde krigen betød ikke bare polarisering og skarpe grenser, selv om det ofte kunne se slik ut fra et rent militært synspunkt. USA og Sovjetunionen kunne jo også fremstå som ytterpunkter på en skala mellom ekstrem markedsliberalisme og individualisme på den ene siden, og like ekstrem sentralstyring og kontroll på den andre siden. Det fantes mange posisjoner mellom disse polene og mange variasjoner over temaene stat versus individ, frihet versus likhet, rettigheter versus plikter. Både alliansefrie stater som Sverige, Jugolavia og India, og små, men innflytelsesrike politiske grupperinger i de fleste vestlige land presenterte ulike varianter av "det tredje alternativ". Feminismen, urbefolkningsbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsene, miljøbevegelsen, pasifismen, maoismen, venstresosialismen og til og med anarkismen blomstret opp i den kalde krigens skygge, kranglet, diskuterte, reviderte sine standpunkter og forsøkte å påvirke regjering, parlament og partier. Det var en uvanlig pluralistisk og spennende tid med et stort og fargerikt rom for politisk og ideologisk refleksjon, og hele den politiske offentligheten måtte kvesse sine retoriske og ideologiske klør.



Denne store politiske aktiviteten, mye av den knyttet til studentmiljøene, var et håndfast bevis på demokratiets overlegenhet og generøsitet, sammenlignet med alle andre politiske systemer. Noen av de alternative ideene ble plukket opp av de store partiene - det gjaldt ikke minst feministiske og økologiske tanker - og selv fanatikerne som gikk inn for væpnet revolusjon ble velvillig tolerert: ikke bare ble de invitert til tv-debatter og intervjuet i pressen, men i flere land mottok de til og med statsstøtte!

Så forsvant som kjent Berlin-muren, Sovjetunionen begikk harakiri, og over natten var de tilsynelatende betongsolide kommunistpartiene i Øst-Europa erstattet dels av liberale og liberalistiske partier, dels av nasjonalistiske. Kina og Vietnam konverterte i samme periode til en aggressiv markedsliberalisme, og langsomt blir også politikken i disse landene mer demokratisk. Selv det høyreautoritære regimet i Syd-Afrika ble erstattet av et demokrati som ligner mye på de vestlige. Med unntak for ett og annet islamsk land, er det ingen av de gjenværende diktaturene i Den tredje verden som representerer noen ideologisk utfordring for liberale demokrater: De er styrt av rå makt, mange av dem som føydale familiebedrifter, og tar seg ikke bryet med å legitimere sin eksistens ideologisk lenger.

USA og Vest-Europa hadde mistet sin hovedfiende, og forsøket på å skaffe seg en ny i og med fremveksten av politisk islam, har bare delvis vært vellykket. Samfunnsdebatten er gått inn i en Tornerosesøvn, hvor de sentrale politiske problemene ikke diskuteres og hvor den politiske offentlighet holder seg varm ved å snakke om konkrete saker som det sjeldnere og sjeldnere er ideologisk uenighet om: Den gamle høyresiden har akseptert venstresidens krav om likhet, og den gamle venstresiden har akseptert markedsøkonomien; følgelig er det lite som skiller høyre og venstre lenger. Dette kjennetegner den politiske situasjonen i praktisk talt alle demokratier for tiden, fra Trinidad & Tobago til Finland, fra Canada til Mauritius.

Så har altså idéhistorikeren Francis Fukuyama endelig fått rett i sin omstridte spådom fra 1989, om at historien er slutt i hegeliansk forstand; at de dialektiske motsigelsene som skaper fremskritt er over fordi det liberale demokratiet og kapitalismen har vist seg én gang for alle å være den overlegne samfunnsformen? Svaret er av flere grunner nei.

For det første er det en sammenheng mellom levestandard og demokrati. Svært fattige land kan ikke være demokratiske i betydningen folkestyre. De kan godt ha utbredt ytringsfrihet (som f.eks. India uomtvistelig har), de kan godt arrangere flerpartivalg, men de kan ikke være styrt av folket gjennom folkets representanter. I et land som India er den økonomiske, sosiale og kulturelle avstanden mellom eliten og massene så enorm at det er teoretisk og praktisk umulig at eliten skulle kunne styre på vegne av massene. Og det er ingen grunn til å gå ut fra at fattigdommen vil forsvinne fra jordens overflate.

For det andre skaper demokratiets bedøvende toleranse, som lett kan tolkes som likegyldighet, sterke motreaksjoner: karismatiske ledere, sterke ideologier som gir svar på alt, trygghet og retning i tilværelsen. Demokratiet virker fremmedgjørende ganske enkelt fordi mennesker som lever i demokratiske samfunn må foreta en rekke valg selv; valgene gir seg ikke selv som i tradisjonelle eller autoritære samfunn. Disse valgene blir vanskelige når verden er så komplisert og utydelig som nå, og da stiger etterspørselen etter skreddersydde identitetsprodukter, altså masseproduserte ideologier som setter den enkeltes tilværelse inn i en større sammenheng. Både new age, politisk islam, ytterliggående deler av miljøbevegelsen og den voksende interessen for det overnaturlige (parapsykologi, ESP, UFOer osv.) er uttrykk for denne tendensen, som ganske sikkert vil bli sterkere de nærmeste årene.

For det tredje - og det er nok det viktigste - viser demokratiet seg å være ute av stand til å løse de gigantiske problemene menneskeheten står overfor. For all del, demokratiet har mange positive sider. Når det fungerer som det skal, gir det større frihet til flere mennesker enn noe annet politisk system. Og demokratiske stater har vært dyktige de siste årene til å tvinge udemokratiske stater til å diskutere menneskerettigheter. Men disse manøvrene blir ren skyggeboksing så lenge demokratiet viser seg impotent overfor de tre altoverskyggende problemene på planeten: fattigdom, miljøproblemer og krig.

Verken EU, NATO, FN eller individuelle stater har grunn til å være tilfredse med innsatsen i Somalia, Rwanda eller på Balkan, og hvis freden varer i Israel, er det jøder og palestinere som fortjener honnør for det, ikke det USA-dominerte verdenssamfunnet. Det er ikke dialog, gode hensikter og liberal utveksling av synspunkter som skaper stabil fred; freden skyldes snarere en sosial struktur som gjør krig umulig. Et paradoks er det i denne sammenhengen at hvis fulle demokratiske rettigheter ble innført i Kina i morgen, er det ikke usannsynlig at resultatet ville bli et par dusin frigjøringskriger fra minoriteter og regioner som så en fordel i uavhengighet. I mindre skala kan det være verdt å minne om at mange nordamerikanere anser retten til å eie mordvåpen som en sentral del av demokratiet.

Demokratiet har heller ikke vist seg å være et særlig effektivt virkemiddel mot miljøproblemer. Kapitalismen har som kjent ingen iboende miljøpolitikk; den er drevet av lønnsomhet, og må styres politisk for ikke å bli miljømessig destruktiv. Markedets usynlige hånd har sikkert mange gode sider, men reguleringen av forholdet mellom menneske og natur er ikke en av dem. Regjeringene i de rike landene, som begynner å innse alvoret forbundet med forurensning av luft og hav, forsøker å regulere utslipp ad demokratisk vei, men foreløpig med utelukkende symbolske resultater. Og hva har regjeringene i USA, Sverige og Norge planlagt å fortelle de nyrike millionene i Øst-Asia når de omsider får råd til biler? At de ikke skal få lov av hensyn til verdens miljøkrise? Det ville i så fall ikke være særlig demokratisk.

Over ti prosent av USAs befolkning har tredje verden-levestandard. Velstandsforskjellene i India har økt etter at landet ble et selvstendig demokrati. Og innføringen av flerpartisystem har ikke bidratt synlig til at Zambias og Tanzanias fattige har fått det bedre. Globalt sett er det heller ingen ting som tyder på at de rike demokratiene vil gå inn for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, og i Europa vil det høyst sannsynlig arbeides målrettet og effektivt i tiårene fremover for å stoppe flest mulig fattige fra Afrika og Midtøsten på grensen. Denne politikken, som kan være demokratisk vedtatt, vil skape stor bitterhet og frustrasjon i de fattige landene, som føler at demokratiene i nord nekter dem retten til et menneskeverdig liv.

Den politiske situasjonen i de rike demokratiene er fredelig, men eksplosiv. Alt tyder på at vi går en brutal oppvåkning i møte. Internt ligger forholdene til rette for karismatisk populisme og fundamentalistiske vekkelsesbevegelser med fasitsvar på alt. Eksternt øker presset fra fattige land, som vil kreve sin rett, og som ikke nødvendigvis respekterer demokratiske spilleregler. Og globalt kan en rekke store og små miljøkatastrofer, klimaforandringer og nye epidemier skape store uventede økonomiske og demografiske konsekvenser, også her i det hittil så mette og tilfredse nord.

Ingen av disse scenariene trenger å bli innfridd, heldigvis. Noe kan trolig forhindres gjennom større desentralisering av politisk makt sammen med en effektiv fordeling av goder gjennom FN (som dermed blir en verdensregjering), restriksjoner på forurensende bilkjøring og flytransport, og kanskje innføring av menneskeplikter som skal utfylle menneskerettighetene. - Men straks jeg begynner å vurdere handlingsalternativer, melder den liberale tvilen seg. Ville det være riktig å gjøre verden til et bedre sted dersom man måtte bryte demokratiske prinsipper for å få det til? Dette er farlige tanker, men de peker på et reelt dilemma. Og som demokrat kan jeg ikke si annet enn at vi bør diskutere det, og dermed skulle det være tydelig at det klassiske, nasjonalstatsbaserte demokratiet, det beste systemet vi kjenner, er en impotent politisk modell i en krisesituasjon, og langtfra noen historisk Endlösung.


©Thomas Hylland Eriksen 1996