Ledern fjellposten våren 1996

Så er det igjen vinter og snart har vi sikkert atter leteaksjonene her. Noen folk har igjen gått seg vill, glemt å varsle om endringer i planene eller kansje mobilen faktisk sviktet på hytta langt inne i fjellheimen. Og media er ikke seine med å følge opp for nå er ekte dramatikk her. At det denne månden døde noen titalls i trafikken, det ikke så nøye for nå er noen fortapt i den skumle villmarken uten mulighet for å ringe hjem.

Noen gang virker det som om vi nordmenn aldri lærer at villmarken krever mer enn lette "joggemeier" og mobiltelefon. Kanskje vi har blitt så altfor vant til tanken om at straks det skjer noe vil alle letemannskaper strømme til. Og når det så kommer til stykke viser det seg at når naturen virkelig mener alvor, er det ingen som våger seg ut for å lete (men hvem tenker vel egentlig på det?).

Naturen kan jo virke så tilforlatelig, som alle telemarkskjørerne som nå begir seg inn på nye krevende områder. I de siste årene har det vokst frem en mengde unge løpere med en god grunnteknikk, men er det da gitt at de kan mestre enhver nedkjøring uten videre ettertanke. Bare for to år siden hadde man områder som baksiden på Stryn så godt som for seg selv, mens det nå plutselig er blitt en liten samlig av biler der hver kveld når heisene stenger.

Teknikken holder, ingen faller og alle klarer de skikjøringen i det bratte terrenget, men er det egentlig alt som skal til? For når alle kjører etter prinsippet om at her er breen trygg siden noen kjørte her i går (før siste snøen smeltet), er det virkelig grunn til å rope ett varsko. For er det noe vi aldri må glemme, er det hvordan teknikk ikke lenger er alt som teller i det øyeblikket vi forlater den oppkjørte bakken. Vi har snøras, bresprekker, store smeltegroper ved steinene, og dette er ikke noe du l ærer om hjemme i Tryvannskleiva.

Naturen krever respekt. Du kan kanskje lære deg å bedømme skredfaren og bresprekkene litt bedre, men du vil aldri kunne vinne over dem. Så her har de gamle breførerne virkelig noe å lære videre. Og når det gjelder skredet vet det heller aldri at du er en mester på ski. Ja, det vet til og med ikke om du er en skredekspert. Så den ekte eksperten er og blir den som klarer å vurdere forholdene og kan si stopp, og ikke bare fyker ned lia uten noen ettertanke og frykt.

Harald Fekjær


Tilbake til: [Haralds friluftss ider] [Haralds hjemmeside][Komentarer]