Noen siste ord ...

- Artikkel (siste side) i fjellposten våren 1996

Når jeg går igang med mitt siste semester som leder er vel intet mer naturlig enn å spørre "Hva er egentlig denne indre kraft som gang på gang trekker meg tilbake til fjellet?". Spørsmålet har kanskje like mange svar som det finnes fjellfanter, og selv må jeg innrømme at det på mange måter er og blir et mysterium.

Hjemme i våre varme hus har vi all luksusen flerfoldige generasjoner før oss har slitt med å bygge opp. Vi har masse god mat, varmt hus, pc, cd-spiller, kinoer rett ved, venner som kan nåes bare ved å gripe telefonen og masse spennende og interessante studier og jobber. Og snart vil vi også kunne slippe å forlate PC'en både for å handle, "prate med venner", se en film og om ikke lenge kommer det vel til og med en Virtuell Reality CD som kan by på fjellturer med garantert fint vær.

Dette er hva vi tenker på som luksus og streber etter, men like fult drar vi straks sjansen byr seg ut i naturen og til et kummerlig teltliv (utakknemlige ?). Ulogisk, uforklarlig galskap, eller er det nettopp alt det hjemme som sørger for at vi gang på gang både "rømmer" og returner.

Alt er så bra, men likevel så vanskelig. For i byen er det alltid noe som skal gjøres enten det er studier, privat eller jobb, og man får nå engang aldri riktig tid til å filosofere litt over dette livet vi lever. Hva er da bedre enn en tur i tett tåke (hvor det er intet annet å gjøre enn å følge etter han foran deg), eller ligge på en stein ut mot i havet i timevis. Da er det ingen som kan bry deg samme hvor viktig det er og alt der hjemme må bare vente.

Men det er mer som trekker. Det er friheten og leken med elementene som et par telemarksski, elvekajaken eller seilbrettet gir. Det er suget i maven når man ser rett ned i dalen, det er solnedgang som er vakrere en det beste maleri, det er dyrene, fuglene og kanskje mest av alt samholdet og nærheten med turkameratene.

Venner får man så mange steder. Noen kjenner man fra studiene eller jobben, noen kanskje fra idretten, noen har vært der helt barndommen og noen fra allslags aktiviteter og steder, men på en måte kjenner man vel ingen helt før man har delt telt mens vinterstormen hyler der ute. I byen blir alt så fort bare en fasade av materielle ting og vellykkethet, men i en liten gruppe langt inn ødemarken er det ingen skjulesteder. For der ute teller plutselig hverken jobben, studiene, økonomien eller idrettsprestasjon er noe. Alt man skal gjøre er å sove, spise, prate og noen ganger gå etappe, men ellers er det intet man hverken må eller bør gjøre. Og i denne situasjon hvor helt primære oppgaver må løses, får man vel kanskje også mer enn noe annet sted sett hvordan man fungerer sammen og makter å stille opp for hverandre.

Så kanskje alt er et narkotikum, en flukt fra virkeligheten, og jo mer jeg sitter med teoretiske (matematiske) problemer foran PC'en merker jeg hvordan jeg blir avhengig av disse kort "rømningene". For det er nettopp disse kontrastene som gjør livet litt mer komplett, og alt så morsomt, og uten utfluktene i naturen hadde vel aldri studiene og jobben vært så morsomt. Og uten bylivet hadde heller aldri fjellet trukket like intenst.

Harald Fekjær


Tilbake til: [Haralds friluftssider] [Haralds hjemmeside][Komentarer]