Med telemarksski gjennom Alpene

av Harald Fekjær med utdrag fra Morten Stenstadvold sin turbeskrivelse.
Bilde over hytter

Klare for en ny dag"Worlds classic skitour" lød overskriften på i artikkelen i tidsskriftet "Rock & Ice". For en som kom fra Norge lød dette utvilsomt litt merkelig, for dette var da en skitur vi nordmenn knapt hadde hørt om?

Nå vel, ordet "skitour" må ikke her forveksles med vanlige norske påsketurer med blåswix. Her er det ikke snakk om flate vidder, men om sakte klatring opp bratte bakker med spesiallagde lette alpinski. På disse har man noen egne bindinger som kan løsnes i bakkant i motbakkene. Og smøring, nei her er det alltid skifeller i motbakkene. Ja, og i tillegg såkalte skarejern - en form for stegjern for ski til bratte motbakker.

Med slikt utstyr blir et helt nett av hytter og ruter blant Alpenes ville fjell tilgjenglige. Og den mest klassiske av dem alle er definitivt den som bringer sammen de to fjellsport-hovedstedene i Alpene; Haute Route (direkte oversatt "Den høye vegen"). Ruten starter i Chamonix rett under Mont Blancmassivet, og følger fjellkjeden langs grensen til Italia, inn i Sveits og videre til Zermat, som ligger under de nesten like kjente toppene Matterhorn og Monte Rosa.

Kart over Haut Rout

Turen ble i sin fulle lengde første gang gått på ski i 1903, og den gang var den kun forbeholdt de få. Nå derimot har utstyret og hytter åpnet området for massene, og ukesturene med guide har blitt en hel liten industri . Nordmenn har likevel med noen unntak glimret med sitt fravær, men med telemarksrevolusjonen er det egentlig litt merkelig at ikke flere nordmenn går denne turen. For selv om turen går gjennom et vilt landskap, er den ikke verre enn at en normalt sprek norsk fjellfant med noe telemarkserfaring, et brekurs og en guide fint vil kunne gjennomføre den.

Ja, turen fristet. Eneste problemet var prisen. Med flyreise og guide oversteg den unektelig et normalt sivilarbeiderbudsjett, men ved hjelp av ukentlig undervisning av medisinerstudentene igjennom vinteren ble turen sikret uten bruk av studielånet. Så hvem skulle vel ha trodd at matematikkens formler skulle bringe meg på de store topper, men slik ble det.
Nå må selv en "joggehater"
innrømme at vekt og høyderekord 
normalt ikke bør kombineres
Så her er jeg nå på vei opp turens første pass. Løypa går på kryss og tvers foran meg, luften er tynn og pusten går som et helvete. Ja, nå må selv en "joggehater" innrømme at vekt og høyderekord normalt ikke bør kombineres. Matematikken virket bra til å finansiere flyreisen, men her er det nå bare de harde tall som møter en. For på veien til Zermatt skal det visstnok være ti pass over 3000 m.o.h., 23 isbreer og over 10 000 høydemeterne med motbakker.

Litt slitsom tanke, men uansett kan utsikten alene ta pusten fra de fleste; Fjellvegger med tårn og spir som strekker mot den blå himmelen i skarp kontrast til breenes tunge ustoppelige sig nedover dalene. Blant slike fjell skulle en ikke tro at det fantes noen farbar vei til Zermatt.

Atskillige timer og to pass senere, kan vi begynne nedkjøringen mot den lille landsbyen Champex.
Det er ikke lengre deg opp på snø,
men deg som en del av alt sammen
i en evig hvit sky hvor du danser 
nedover fra sving til sving. 
Nå skal det kjøres telemark, men huff her var det rasfarlig! Heldigvis finnes det en annen løsning, å rappelere ned en bratt renne litt lengre borte . Og der i bunnen møter vi den mest fantastiske løssnø. Ja, det er rent som man svømmer i snø. Det er ikke lengre deg opp på snø, men deg som en del av alt sammen i en evig hvit sky hvor du danser nedover fra sving til sving.

Etterhvert som høydemeterne glir unna blir snøen stadig tyngre, og når vi kommer ned i dalen møtes vi av 20 varmegrader og fuglesang blant lerketrær. Vel nede i landsbyen kaster vi oss på postbussen og kommer oss videre til Bourg St. Pierre. Hvor vi innlosjeres i et koselig gammelt stabbur, før vi benker oss rundt bordet på landsbyens eneste restaurant etter en lang og innholdsrik dag. Her møter vi også igjen turens kvinnelige deltager, Rita, som fikk ødelagt riva bindingen allerede i den første nedkjøringen etter Chamonix. Endelig er alle fem samlet igjen, og klare for nye eventyr.

Neste dag er betegnet som middels tung. Vi skal ikke langt, men alt er oppover. Været er merkelig skiftende mellom steikvarm sol og småregn. Etterhvert som vi stiger går regndråpene over til snø. Det er en selsom opplevelse å gå på ski med bar overkropp i minst 25 plussgrader samtidig som det snør. Det vitner om kaldere luftlag rett over den gryta vi går gjennom.

Klare for en ny dag

Utpå ettermiddagen når vi Valsorey-hytta. Her kan vi før vi legger oss, beskue turens mest krevende punkt - selve "cruxet"; Grand Cambin. Grand Cambin var den siste etappen som ble åpnet i Haute Route, og innebærer passering av isplatået Plateau de Coulouir ca. 3600 moh. Problemet er egentlig ikke selve platået, men det å komme seg opp dit. Det er en lang eksponert (50 graders) stigning, utsatt for ras og steinsprang fra oven. Derfor er det best å gå tidlig om morgenen, før solvarmen gjør rasfaren overhengende. Ruta begynner bratt, rett opp mot fjellet firetusen meteren Grand Combin. Deretter traverserer man over rasrennen fra forrige dag, for å nå skavlen som markerer terskelen til isplatået.
Luften er kald og klar,
og lette vindpust løfter
et slør av iskrystaller
langs fjellsidene.
For oss er forholdene optimale, og det er intet behov for hverken tau eller sikring. Ett ideelt skarelag gir perfekt fotfeste for stegjernene, og det er heller ingen rasfare. Luften er kald og klar, og lette vindpust løfter et slør av iskrystaller langs fjellsidene. Etter noen timer dukker vi opp over kanten og inn i solvarmen. Tid for pause.

 Etter enda ett nytt pass, kan vi begynne den nesten evige nedkjøringen til neste hytte. Eneste minus er "båndtvangen" det første stykket, men etter et blikk på området innser man at tauet kan være godt å ha. For selv om nesten ingen andre kjører med tau, vil enhver norsk brestandard tilsi tau. Her nede derimot ser selene bare ut til å være et plagg, som man har på seg i mangel av plass i de små lette sekkene.
I motsetning til franskmennene 
har vi ikke femti millioner å ta av, 
så tau blir det. 
Noe skyldes andre forhold enn i Norge, men uansett er risiko noe man har ett ganske annet forhold til enn hjemme. Tallenes tale er også ganske klar, ettersom det hvert eneste år er det noen som aldri når Zermatt. Bresprekker, snøras, stup, kulde, utsklidinger, kalvende breer ..... Uansett; i motsetning til franskmennene har vi ikke femti millioner å ta av, så tau blir det.

Etter noen dager har aklimatiseringen begynt å hjelpe på. Og selv om jeg ikke går fra guiden oppover, har jeg som skiinstruktør ihvertfall begynt å få visse ambisjoner nedover, men så .... som lyn fra klar himmel innhenter virkeligheten meg i det guiden tar en brå sving. Nederlaget er komplett når jeg etter endel baksing, endelig får ansiktet høyt nok til å spørre om noen kan slakke på tauet.

Neste morgen våkner vi til tett tåke og snøvær. Første delen av dagen er grei, opp den flate (og kjedelige) Otemmabreen. Dette er den eneste dagen på turen vi bruker skismøring, blå-lillaén gir akkurat passe feste. Verden er hvit, vi skimter kun tidvis fjellsidene som omgir breen.
Vignettes hytta Så er det å finne Vignettes-hytta. Her kommer guiden Anders Bahrs lokalkunnskap godt med. Først bratt opp mot venstre på kryss og tvers til en ser passet. Deretter over et platå til vi kommer fram på kanten av et stup. Hm ..., skulle det være stup her? La oss se i føreren. "On the far side of the ridge (som hytta ligger på) is a vertical drop of several hundred meters. If you fall down this you`ve gone too far, but at least you`ll know where you are since the waste from the toilets also goes down there." Hvilken trøst! Vi trekker oss tilbake, og holder høyden langsmed skråningen der vi finner vannledningen til hytta. Denne følger vi langsmed en skarp rygg inn til hytta, som ligger som et ørnereir ytterst på knatten.
 

Vignettes hytta neste dag

 Maken til beliggenhet! Som isklatrer kommenterer Morten tørt, hvordan mange doturer kunne gitt isklatring opp fra dalen. Jeg derimot er glad for gjerdet, slik at jeg slipper å ta med meg isøksa bare jeg for et nødvendig ærend.

Det snør og snør hele natta. Kriseløsning diskuteres. Hva hvis skredfaren blir for stor i morgen? En grusom (?) kriseløsning står framfor oss; Et par dager i en slalåmbakke med bunnløs løssnø. OK., vi har vel blitt noget kravstore blant disse flotte fjellene. Men mot alle odds letter været neste morgen og det mest fantastiske blå himmel kommer fram.

Dagen etappe blir kort til Bouquetinshytta, men minnene desto lengre med nedkjøringen til Bogetahytta .... den blå himmelen og løssnøen som bare blir hengende igjen i lufta etter oss. Det er det bare å slippe seg løs, og danse nedover i ett hav av pudder.

Vi ankommer allerede kl. 11, det føles utvilsomt litt merkelig. Før jeg reiste hit trodde jeg ikke det var noen tidsforskjell .... men nå begynner tvilen å melde seg. Ja, for på grunn av snøskred og breer som kalver, går vi gjerne grytidlig om morgenen før solen har fått varmet opp skråningene.

Hytta er ubetjent, liten og veldig koselig. Vi venter en stille fredelig kveld, men den gang ei ... utover kvelden dukker det stadig opp nye guider med sine følger på slep. Guidene er egentlig et helt eget kapittel. Det er over tusen profisjonelle guider i alpelandene. Deres eneste oppgave å få gjestene trygt igjennom ruta, noe som innebærer å gå noen hundre meter framfor og rope "Allez allez". Vi foretrekker heller stilen til vår norske guide Anders Bahr.
Sveits er vakkert.
Utrolig vakkert,
men på mange måter er
alt nesten litt vel glatt.
Neste dag er det tidlig opp for en lang dag til Zermatt. Alt er litt kaotisk med så mange folk og det er godt å komme ut, selv om det er en litt trøtt gjeng som i halvmørket begynner på oppstigningen til Col de Valpelline passet. I det vi litt utpå formidagen runder toppen av passet, dør vinden, og i mot oss kneiser nå plutselig Matterhorn. Vi svinger oss nedover, først mellom brefall, så en rask tur under rasskyggen fra Matterhorn (her stopper man ikke!), ned mellom de første trærne, langs alpinløypene og til slutt mellom bordene på den første uterestauranten vi kommer til. Her møter bylivet og virkeligheten oss brutalt, med hele Zermatts sosietet ute på tur i slalombakkene. Kontrasten fra Frankrike er påfallende. Sveits er vakkert. Utrolig vakkert, men på mange måter er alt nesten litt vel glatt. Prisene er ikke de laveste, men på den annen siden ser heller ikke turistene ut til å mangle penger.

Vi fjellvandrere er unntaket, i denne byen som ellers profilerer seg som fjellsporthovedstad. Vårt hotell Bahnhof er bygd av og for fjellfolk, og koster vistnok bare en tredjedel av det nest billigste hotellet. Og sammenlignet med alle de feite tyskerne som rolig glir ned slalåmbakken, tjener nok ikke byen mye på oss, men som guiden kommenter er de faktisk helt avhengig av noen ubarberte lurvete fjellfolk med isøkser og store sekker i gatene for å beholde "fjellsportimaget".

Neste dag planlegger vi å sove lenge (d.v.s. til klokken syv), og siden bare tusle opp på firetusenmeteren Breithorn. Om kvelden blir det en liten runde for å se byen. Vi rusler også innom kirkegården. Plutselig blir ikke lengre Matterhorn like fristende. Det er nemlig ikke bare postkortene som preges av dette flotte fjellet. Øynene faller på en av gravene med en isøks på, under står teksten "Breithorn - I choose to clipe". Morten forsikrer at den unge amerikaneren gikk en helt annen rute en den vi skal gå. Uannsett jeg vel vel tenkt meg en bedre sovemedisin.

Heldigvis viser det seg neste dag at Morten har rett, og toppene er ikke akkurat noe å skryte av. Her hadde det passet bedre å ha med min mor enn en guide. Etter toppen får vi nå 2500 høydemetere nedkjøring i Zermats slalåmbakker, som mest kan sammenlignes med ett evig langt stuegulv. Som telemarkere er vi ganske eksotiske og hører stadige utbrudd bak oss. OOHLALA! Le Telemarque!! C`est bon? Mye har skjedd med utbredelsen av telemarken på steder som Chamonix, men det er tydeligvis fortsatt mye upløyd mark.

Tilbake i byen om kvelden er stemningen blandet. Vi har nådd Zermatt og opplevd så utrolig mye, men endelig begynner formen, aklimatisering og psyken å bli så god at vi egentlig bare vil fortsette. Jeg vil ikke hjem!

Heldigvis har vi fortsatt en dag til rådighet, noe som betyr tid til å ta utvidelsen videre til Saas Fee. Det er en litt lang tur, så det er tidlig opp tross overgang til sommertid. Ved lunsjtid når vi Adlerpasset (3800 m.o.h.), hvor vi setter fra oss skiene. Med isøks og stegjern blir det en tur innom Stralhorn (4190 m.o.h.), før vi svinger oss nedover til Britanniahytta.

Fra hytta er det bare ned slalåmbakkene til Saas Fee. Eller bare ned slalåmbakkene ... i Norge har vi et par anlegg på bre (Folgefonna, Juvass og Strynefjellet), men der blir hele aspektet med bre ganske teoretisk. Her derimot er bakkene mer eller mindre lagt ned ett brefall, og i turistbrosjyren beskriver de hvordan gravemaskiner brukes til å fylle igjen sprekkene, som stadig oppstår, med snø.

Vel nede i Saas Fee er det dusj og en bedre restaurant. Neste dag er det hjem til Norge, men med slik minner er dette neppe siste randoètur for meg.


Tilbake til: [Harald: Skibestigning] [Haralds friluftssider] [Haralds hjemmeside][Komentarer]