KRONIKK Bispekåpen også for kvinner

Aftenposten Morgen 27.09.1990

MOXNES HALVOR

Artikkeltype: kronikk Side: 52

Klasse: Kirke/Livssyn

Emne: Kvinner|Prester

 

 

Av Halvor Moxnes, Nidaros Bispedømmeråd har nå sjansen til å gjøre en historisk bispenominasjon 11. oktober, ved å innstille en kvinne til bispesetet. Det finnes en rekke egnede kandidater, skriver professor i teologi, Halvor Moxnes, i dagens kronikk. Ifølge Moxnes dreier ikke spørsmålet om kvinnelige biskoper seg bare om politisk likestilling, det går mye dypere,til religiøse symbolfunksjoner.

Å møte biskoper i det katolske Italia gir nye argumenter for kvinnelige biskoper i det lutherske Norge. Dette virker paradoksalt, for øyeblikket er både kvinnelige prester og biskoper langt fra virkeligheten i den katolske kirke, i alle fall så lenge det står til pave Johannes Paul II. Men så var det heller ikke kirkepolitiske diskusjoner, men opplevelsen av biskopenes religiøse rolle som ga inspirasjon.

I Italia er det religiøse liv i stor grad forbundet med de store fester knyttet til Jesus, Maria eller helgener. Hver kirke er viet en helgen, og hovedkirkens helgendag blir ofte en festdag for hele byen. Her kommer biskopen inn. Han er først og fremst biskop for sitt område, og det betyr at han er den selvfølgelige leder av høytidsgudstjenesten. Derfor reiser han rundt, ikke primært på visitas, men for å feire de store religiøse begivenheter sammen med folk.

I løpet av noen uker i Umoria, landskapet mellom Roma og Firenze, opplevet jeg flere slike helgenfester med den lokale biskop, både for S. Lorenzo, skytshelgen for Perugia, S.
Clara i Assisi, og 15. august, Marias opptagelse til himmelen. Særlig festen for S.Clara i Assisi var slående.

Clara var samtidig med Frans av Assisi og grunnlegger av den strenge kvinneordenen, clarissene. Festmessen i kirken hvor hun var gravlagt var en storartet opplevelse, bl.a. med en prosesjon hvor byrådet, hornblåsere og fanebærere i middelalderdrakter deltok, sammen med en mengde prester og biskopen. Men bortsett fra at byens kvinnelige borgermester var med i prosesjonen, ble messen til ære for en av kirkens betydeligste kvinner og hennes innflydelse på det religiøse liv, totalt ledet og dominert av menn!

Den positive erfaringen var møtet med en bisperolle med vekt på religiøst liv og religiøse handlinger, men samtidig ble det absurd at feiringen av kvinners religiøsitet og betydning for kirken ble ledet av menn! Også i Den norske kirke bør vi legge større vekt på biskopenes rolle som religiøse ledere enn hittil. Det vil få en annen form i et luthersk enn i et katolsk land, fordi religiøsiteten gir seg andre utslag. Men kirken må avspeile en bredde i tros og livserfaringer (i den katolske kirke representert bl.a. ved ulike helgener) slik at flest mulig mennesker kan identifisere seg med den.

På lokalt plan bidrar mange kvinnelige prester til at også kvinners liv og religiøse erfaringer blir gjort synlige i kirken. Men dette må også skje på nasjonalt plan, blant biskopene. Spørsmålet om kvinnelige biskoper dreier seg ikke om politisk likestilling, det går mye dypere, til religiøse symbolfunksjoner. Fødsel, nytt liv, omsorg, næring er sentrale religiøse symboler, slik også autoritet, Gud som far, apostel som lærer osv. er det. Disse symbolene står i sammenheng med kjønnsroller og kjønnsforskjeller. Mannlige biskoper synliggjør et spekter av religiøse symboler, til fortrengsel for andre. Derfor får man kriterier ved bispevalg av typen "tradisjonell teologi" , administrativ erfaring, lang "fartstid" , som alle vektlegger én side, nemlig de administrative og tradisjonsbevarende funksjoner.

Men en av dette århundres mest betydelige (og kontroversielle! ) biskoper hadde ikke noe av dette da han ble utnevnt: Kristian Schjelderup gikk i løpet av et par års tid fra ordinasjon, hjelpepreststilling til biskop. Og det var på bakgrunn av hans åpenbare religiøse betydning. Som formidler av tro og religiøsitet har han antagelig nådd lenger utover til mennesker enn noen annen biskop.

Alle argumenter som brukes mot kvinnelige biskoper bør snus på hodet: Bispekollegiet mangler ikke erfaring og tradisjon, de mangler fornyelse. Både innen næringsliv, organisasjoner og i politikk er lederrollene i utvikling. På alle områder har man forlengst innsett at kvinners erfaring og perspektiv er nødvendig i uformingen av nye lederroller. Det er på tide at noe lignende skjer når det gjelder biskopene. En særlig grunn er at bisperollen for øyeblikket er uklar og trenger omforming. Fremveksten av kirkelig demokrati, med bispedømmeråd på lokalplan, og Kirkemøte og Kirkeråd sentralt, med egen administrasjon, har grepet inn på det som tidligere var biskopenes områder. Situasjonen minner om det som skjedde for noen år siden med fylkesmannsembedet, da mange av oppgavene ble overført til fylkeskommunen og dens administrasjon.

Denne utviklingen betyr at biskopene kan frigjøres mer til sin direkte religiøse rolle. Og da blir det viktig å syunliggjøre et bredere spekter av religiøsitet enn det en eksklusiv mannsklubb, i alder 50-65, stort sett rekruttert fra samme miljø, kan formidle. Det er et hovedproblem for kirkene i Norge idag at de mangler en religiøs fornyelse som kan fange opp den religiøse interesse som finnes, men som i stor grad ikke finner sin plass i kirken.

Også ansvaret for omsorg for prestene krever kvinnelige biskoper snart. For tiden er ca. 10 % av prestene kvinner. Men blant teologistudentene er det nå ca. 50 % kvinner. Det betyr at innen få år vil en stor del av prestene være kvinner.

Derfor må spørsmålet om personalomsorg telle med som en viktig faktor ved kommende bispevalg. Og det haster, for det er nå den store utskiftningen av biskoper skjer. I løpet av dette og de få kommende år vil profilen på bispekollegiet frem til år 2010 bli bestemt.

Heldigvis finnes det egnede kvinnelige kandidater som godt kan konkurrere med de menn som har stått på kandidatlistene ved de siste nominasjonene. På lister for fremtidige nominasjoner venter jeg bl. a. å finne:

·          Rosemarie Køhn, rektor ved Det praktiskteologiske seminar ved Universitetet i Oslo, mangeårig leder for Norsk kvinnelig teologforening, med vid erfaring fra teologisk forskning, undervisning og sjelesorg.

·          Liv Rosmer Fisknes, som en av dem som aller sterkest har utformet en kristen profil for tjeneste og tro i det moderne samfunn, med vid erfaring som fengselsprest, fra arbeide blant prostituerte og i AIDSarbeidet.

·          Anniken Brodtkorb, sogneprest med variert menighetserfaring, og med tyngde i forkynnelse og formidling.

·          Astrid B. Bayegan, prost i Drammen, med tidligere lang erfaring som sykehusprest.

Listen kan gjøres lengre ut fra aktuell lokalkunnskap i ulike bispedømmer. En aktuell kandidat, som imidlertid idag ikke er ordinert prest, ville være Turid Karlsen Seim, dekanus ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, som bl. a. har bred erfaring fra Kirkens internasjonale arbeide.
Det burde derfor ikke være vanskelig for de bispedømmeråd som skal nominere og finne egnede kvinnelige kandidater.
Dette er ikke bare en sak for oss som skal stemme ved de kommende bispevalg, det gjelder alle som er medlemmer av Kirken. Nidaros bispedømmeråd er det første som nå har sjansen til å gjøre en historisk nominasjon!