Tanker omkring lydarkiv - idag og imorgen.

av Helge Skappel
Norsk lydarkiv

0. Innledning

1. Situasjonen idag

1.1 Vår nasjonale lydmessige hukommelse
1.2 Oppgaver i et lydarkiv
1.3 Arkivets lydteknikk-funksjon
1.4 Preserveringsstandarder
1.5 Organisering og finansiering
1.6 Hjelp fra andre instanser
1.7 Kopirettigheter
1.8 Eksisterende teknologi
1.8.1 Lydbånd
1.8.2 Lydplater
1.8.3 Video
1.8.4 TV
1.8.5 Radio
1.9. Digitale media
1.9.1 Kompaktplater
1.9.1.1 D/A converter
1.9.1.2 Digital metamorfose
1.9.1.3 Andre hybrid CD'er
1.9.1.4 Multimedia-CD
1.9.2 LaserDisc eller Video CD
1.9.3 Utviklingen innen CD-teknologien
1.9.4 MiniDisc
1.9.5 Optiske platers levetid
1.9.6 Kopiering av CD plater
1.9.7 Uholdbare begrensninger
1.9.8 Digital tape

2. Den framtidige fysiske situasjonen

2.1 Kvaliteten på lydsamlingen
2.2 Personale
2.2.1 Lydarkivar / leder for lydarkivet
2.2.2 Tekniker
2.2.3 Bibliotekfaglig person
2.2.4 Musikkfaglig personale
2.3 Tekniske løsninger
2.3.1 Digital masselagring
2.3.2 Digital lydrestaurering
2.4 Beredskap for fremtiden
2.5 Framtidige lydbærere

0. Innledning

Det har utviklet seg mange forskjellige typer lydarkiv i løpet av de årene vi har hatt lydbærere som har kunnet fange opp og bevare lyder. Her er vi mest opptatt av de lydarkiv som er knyttet til opptak av musikk. Noen av de mest aktuelle er:

* Nasjonalt lydarkiv (Nasjonens sentrale innsamlingsenhet)
* Platebibliotek (f.eks. ved musikkavdelinger i folkebibliotek)
* Arkiv ved radio og TV stasjoner
* Arkiv ved plateselskaper og hos distributører
* Samlinger i vitenskapelige og historiske arkiv
* Arkiv i musikk- og mediaavdelinger i skoler, høyskoler og universiteter
* Platesamlinger (Ved institusjoner og hos private) Både tilfeldige og spesialiserte samlinger

Mange lydarkiv overlapper hverandre med hensyn til innhold, derfor er det viktig å kartlegge hva som inngår i hvilke samlinger, samt i hvilken stand de er. Ut fra dette kan man forsøksvis beregne plassbehov og fremtidig behov for teknisk utstyr og ekspertise. Dette vil kunne være et viktig satsningsfelt for et Nasjonalbibliotek.

I det etterfølgende vil situasjonen for et nasjonalt lydarkiv i det vesentligste behandles.

1. Situasjonen idag

1.1 Vår nasjonale lydmessige hukommelse

Målsetting:

- Å bevare for kommende generasjoner den historiske og kulturelle rikdom finnes i Norge i form av av lydopptak.

Det forvaltes et unikt vitenskapelig kildemateriale og et verdifullt dokumentasjonsmateriale.

- Å sørge for å oppnå en så tilnærmet universell tilgang til dokumentene som mulig innenfor grensene av opphavsrettslovene og andre lover og regler som måtte komme til anvendelse.

Dette vil involvere og berøre:

* Brukere av slike dokumenter - forskere, lærere, studenter og publikum.
* Leverandører av utstyr - Maskin- og programvareindustrien innenfor data-teknologi og lydutstyr.
* Informasjonsleverandører - bibliotek, arkiv, kringkasting, plateselskaper, datanettverk, privatpersoner. Tanken om en samkatalog for lydsamliner bør vurderes.
* Distributører / telekommunikasjonsselskaper og utgivere av alle typer. TV og radio. Man må holde seg oppdatert med utviklingen innenfor de nye mediakanalene.
* Lydarkivarer og lydteknisk personell. Det er viktig at man sørger for å holde vedlike kunnskapene om "gårsdagens" teknologi, samtidig som man er oppdatert på området "ny" teknologi, og kan vurdere egnede tekniske løsninger for det enkelte lydarkiv.

Arbeidet vil kunne omfatte fonografruller, grammofonplater av alle typer, lydbånd av alle typer, CD-plater og andre digitale lagrings-media, samt masselagringsteknologi.

Det vil antagelig også omfatte forskjellige former for digital overføring via kabelnettverk og satelitt.

Ettersom tilgang til samlingene er nøkkelkomponenten i opplegget, vil en digital multimedialøsning spille en sentral rolle, gjerne en Web-basert distribusjon av samlingens innhold.

Det er klart at dette vil kunne kreve omfattende kompetanse og samarbeid.

1.2. Oppgaver i et lydarkiv:

* Administrasjon
- Planlegging og koordinering av avdelingens oppgaver og aktiviteter i henhold til fastlagte direktiver, avtaler, lover og regler
- Budsjettansvar
- Samlingsansvar
- Bibliografisk ansvar
- Publikumsansvar
- Koordinering og prioritering
- Personalansvar
- Opprettholdelse av nasjonale og internasjonale kontakter innenfor avdelingens virkeområde
- Ansvar for teknisk utstyr og drift
- Kontakt med media / publisitet

* Innsamling av lydopptak (passiv dokumentasjon)
Det samles inn allerede tilgjengelige lydopptak, enten gjenstander som er tilgjengelig på det åpne marked, eller mer eller mindre redigert materiale fra uavhengige kilder. Det vil straks oppstå et spørsmål om utvelgelse. Hvilke kriterier skal legges til grunn for kassasjon, eller utelatelse?
Det er tilrådelig å diskutere, beskrive og sette opp retningslinjer for samlingene: Typer av materiale, formål, grenser (f.eks. norsk eller norskrelatert, musikk/tale/lyd), prioritering, omfang.

* Opptak av lyd (aktiv dokumentasjon)
Produksjon av egne lydopptak, eget arkivmateriale, er en mer kostbar fremgangsmåte enn innsamling av lydbærere. Det er nødvendig med eget innspillingsutstyr, og det må diskuteres hvilket teknisk nivå man vil anse som nødvendig, om det skal være digitalt/analogt, osv. Man må sørge for at alle juridiske forhold er ryddet av veien, inklusive forholdet til opphavsrettsorganisasjonene.

* Tilgang og tilgjengelighet / brukertjenester

Et arkiv som ikke er gjort tilgjengelig for almenheten er ikke et arkiv, men et lager. (Marit Grimstad, NRK, 1992)

Bruk av lydopptak (og audio-visuelle media generelt) er som regel mer kostbart med hensyn til riktig teknologi og personell enn skrevet og trykt materiale.
Det bør tas noen viktige kulturpolitiske avgjørelser:
Skal våre arkiver være åpne for generelt publikumsbruk, eller skal vi skjerme hele, eller deler av, samlingen for at senere generasjoner skal kunne dra nytte av materialet?
Det kan være snakk om kulturelle ytringer som vil forsvinne om vi ikke tar vare på det. Skal vi lukke øynene, eller gjøre vårt beste?
Har vi råd til å investere i adekvat avspillingsutstyr som kan dekke alle brukeres behov, og som i størst mulig grad tar vare på samlingene?
Har vi (som nasjon) råd til å la være?

* Katalogisering og bibliografisk verktøy

* Brukertjenester

* Teknologi

* Langtidslagring

* Informasjon og faglig referansearbeid

1.3. Arkivets lydteknikk-funksjon

1. Det er viktig å understreke behovet for en profesjonell lydingeniør i lydarkivet. De fleste av de spesialiserte arbeidsoppgavene som behandling av lydbærere og -utstyr behøver, bør dekkes av en spesialist. En tekniker i et lydarkiv bør mer kunne være en vitenskapsmann i et laboratorium enn en lydtekniker i et opptaksstudio.

2. Det må skje en kontinuerlig utveksling av ideer og informasjon mellom ingeniører og ikke-teknisk orienterte lydarkivarer. Dette må ikke hindres av konseptuelle, referensielle, verbale og filosofiske forskjeller og prioriteringer. Forholdet mellom bibliografisk og teknisk personell må ikke ødelegges av kamp om budsjettmidler, men det er likevel på sin plass å peke på at lydutstyret ved Norsk lydarkiv er for lite og ikke godt nok.

3. Lydutstyr er dyrt, men et av målene må være å ha passende lydutstyr for alle typer materiale som finnes ved arkivet. Det bør være mål for et lydarkiv at historisk materiale skal kunne avspilles historisk korrekt, hvilket innebærer at materialet må kunne spilles av på det lydutstyret det er beregnet for, eller det bør finnes måter å få overført lydmaterialet til en utstyrstype som arkivet allerede har, eller som ligger innenfor de normale busjettrammene.

1.4. Preserveringsstandarder

Det er et stort paradoks med lydopptak at noen ganger er det verste man kan gjøre med det å spille det. Skaden i disse tilfellene må minimeres. Det er derfor meget viktig at kun veltrenet personell får lage sikringskopier, det må skje med det best tenkelige utstyret.

Det finnes store mengder masseproduserte lyddokumenter som kunne lastes inn i en database for bevaring av informasjon. Men det vil neppe være mulig å bevare mer enn relativt få av dem i deres originale form, dette fordi man må ta hensyn til budsjetter, personell og tilgang på utstyr (kapasitet).

Knappe resurser bør brukes på programmer for fysisk preservering som vil sakke, men ikke kunne stoppe, de pågående forfallsprosessene.

Det er to hovedtyper av teknisk utstyr et lydarkiv vil trenge:

1. Utstyr for kopiering av originale lydopptak til alternative lagringsmedier. Hovedårsaken til en slik overføring av lyd er ønsket om å lage et sikringseksemplar av originalopptaket eller å lage en brukskopi til biblioteksformål. Når bevaring er hovedsiktemålet må det utstyret som benyttes være av best mulig kvalitet (også historisk korrekt) og egnet for originalopptaket og for bevaringsmediet.

2. Lydteknologisk spesialutstyr. Det kan dreie seg om et grunnlag for vitenskapelige og systematiske undersøkelser av lydindustrien. Det kan være i forbindelse med eksperimentering og innovasjon, utstyr for lydforbedring (endring), støyreduksjon, osv.

For mange dokumenter vil digital bevaring gi fordeler ved fremtidig overføring av informasjon til nyere systemer og være den eneste praktiske måten å foreta langsiktig oppbevaring på.

To hovedprinsipper må etableres fra starten av:

1. Digitaliseringen må utføres etter de best tenkelige tekniske standarder. 2. Bevaringskopier må ikke gjøres til gjenstand for irreversible datareduksjoner (f.eks. i forbindelse med komprimering).

1.5. Organisering og finansiering

1.5.1 Organisering

1.5.2 Finansiering

Budsjettet bør dekke:
* Kostnader til vanlig lydutstyr (lytteplass og kontor)
* Nødvendig personale (lønn)
* Innkjøp/komplettering av samlingene
* Kontorutstyr
* Opplæring og videreutvikling av kompetanse
* Litteratur/referanseverker
* Kostnader ved sikring av samlingene, både idag og i fremtiden
* Spesialutstyr
* Publisitet - skape oppmerksomhet for viktigheten av arbeidet for derigjennom å danne et grunnlag for finansiering, både offentlig og privat.

Detaljert budsjettstyring er ønskelig og nødvendig.

1.6. Hjelp fra andre instanser

* Politiske og administrative organer
* Eksperter på bevaring, teknisk lagring og behandling, både i offentlig og privat sektor
* Eksperter på restaurering, både innenlands og utenlands
* Juridisk ekspertise
* Nasjonale, nordiske og internasjonale organisasjoner
* Utdannelsesinstitusjoner, utvikling av yrket, opplæring og sertifisering

1.7. Kopirettigheter, lover, forskrifter og regler

Man bør undersøke mulighetene for å løse noen av de juridiske problemene som er knyttet til arbeidet i et arkiv av denne typen. Dette er et arbeid som Nasjonalbiblioteket sentralt bør sette igang så fort som mulig.

1.8 Eksisterende teknologi

1.8.1 Lydbånd

Magnetisk innspilling har en like lang historie som de mekaniske platene eller sylindersystemene, men det tok lenger tid å utvikle den. Prinsippet ble nevnt i 1888 av amerikaneren Oberlin Smith og ble patentert i 1897 av Valdemar Poulsen. Oppfinnelsen ble kalt Telegraphon og besto av en stålwire i en enkel spole mot en fast sylinder. En elektromagnet overførte de forskjellige spenninger fra originallyden til wiren som ble magnetisert lokalt. Dette magnetiske lydsporet kunne avspilles ved å la en elektromagnet følge wiren igjen og "plukke opp" de opprinnelige magnetiseringene og derved reprodusere den originale lyden. Norsk lydarkiv har en slik wirespiller.
Det fulgte mange sofistikerte maskiner i kjølvannet av dette prinsippet, men særlig videreutvikling fant ikke sted før etter ca. 35 år. Da produserte AEG i Tyskland den første av sine Magnetophon opptakere der de brukte et BASF papir-basert bånd belagt med jernoksyd-partikler, utviklet i 1928. Senere gikk man over til en base av plastfilm, noe som forbedret kvaliteten betydelig. Dette ble utnyttet av tyskerne under krigen. I etterkrigstiden spredte lydbåndteknologien seg raskt blant de profesjonelle til masterinnspilling i plateselskapene og alle typer kringkasting og kommunikasjon. Lydkvaliteten og redigerings-mulighetene var de viktigste fordelene.
En båndbredde på 6.25 mm ble snart standard med hastigheter på 76, 38 og 19 cm/sek. De høyere hastighetene brukte mer bånd, men ga et bedre resultat.
I starten var alle opptak i full båndbredde, men halvsporsmaskiner kom snart på markedet, og da oppnådde man dobbel spilletid.
I 1954 begynte musikkindustrien å gi ut forhåndsinnspilte lydbånd på 7' spoler som gikk på 19 cm/sek. Stereosoniske lydbånd kom i 1955 men mediet var for dyrt og man gikk over til enda lavere hastigheter (9.5 cm/sek) og fir spor på 5' spoler.
Philips viste sitt nye "Kompaktkassett" system i 1963, der de brukte den laveste hastigheten som da var mulig, 4.76 cm/sek, fire smale spor på en ny smal tape, bare 3.8 mm bred, innebygget i en kassett som, i tillegg til å beskytte lydbåndet, også gjorde det betydelig lettere å legge det i avspillingsmaskinen. Dette nye systemet fikk straks mange venner, og det spredte seg fort.
I løpet av de noe over 30 år dette mediet har eksistert, har det gjennomgått betydelige forbedringer. Båndkvaliteten er kraftig forbedret, filmbasen og det magnetiske sjiktet er forbedret og det er introdusert nye typer belegg, som f.eks. krom-dioksyd og metallpartikler. Dolby har introdusert sitt støyreduseringssystem som fjernet mye av den verste susen som har forfulgt lydbåndet og som har sin årsak i den kornede magnetiske overflaten. Dolby B, som Decca introduserte på fediginnspilte kassetter i 1970, ga omtrent 10dB støyreduksjon, og den senere Dolby-C (1981) og system S enda mer. Dolby S gir et resultat
som faktisk ligger opp mot digitale media, men er ikke tatt i bruk av lydbåndindustrien. Andre forbedringer har inkludert auto-revers og sporsøking.
I 1966 begynte Philips og EMI å gi ut alle sine plater også på kassett.
De første kassettene brukte jernoksyd-tape og var dårligere enn vinylplatene. Men da krom-båndet ble introdusert sammen med Dolby-B støyreduksjon og en forbedring av det dynamiske området med en metode kalt HX-Pro i høyhastighets-duplikasjonen (fra omtrent 1984), ble kvaliteten så mye forbedret at det førte til en drastisk økning i salget av kassetter (faktisk henimot 80 ganger mer fra 1972 til 1989) og kassetter fortsetter å selge ganske godt på tross av CD'en.
I 1980 introduserte Sony sin berømte Walkman som revolusjonerte hele musikkavspillingskonseptet. Plutselig kunne alle oppleve musikk overalt.

Det virker som om vi skal kunne ha kassettene her i mange år enda. Det eneste som kan true dem, er en massiv framvekst av digitale media, f.eks. MiniDisc, DAT og DCC. Men de har enda til gode å markere seg som seriøse utfordrere.

1.8.2 Lydplater

Først i 1923 ble det klart at den flate platen (basert på Emil Berliners oppfinnelse fra 1887) hadde vunnet den mange tiår lange kampen med sylinderformatet (basert på Thomas Edisons oppfinnelse fra 1877), hovedsaklig fordi plater var lettere å masseprodusere enn sylindere. Grammofonen ble etterhvert et populært innslag i hjemmene, men helt fram til 1925 forble det et mekanisk system. Innspillingene var helt avhengige av den akustiske energi som kunne produseres av sangere og musikkinstrumenter, og den ble fanget opp av store horn og sendt til et mekanisk kutterhode på masterplater av voks.
Men i 1925 kom mikrofonene som opprinnelig ble laget med tanke på radio, og de ga mange fordeler med hensyn til frekvensrespons, forsterkning, muligheter for større spredning av artistene (de behøvde ikke lenger sitt oppå hverandre foran opptakshornet), mer kraft for kutterhodet og enklere opptak utenom studio. I begynnelsen måtte disse nye "elektriske" platene som fortsatt var i det tradisjonelle 78 o/min 10' og 12' formatet, spilles på de eksisterende opptrekkbare akustiske grammofonene, men elektriske platespillere, med og uten radiomottaker, kom raskt på markedet.

Nye 25 år skulle passere før '78-platen fikk nådestøtet i form av en ny type plate demonstrert i USA i juni 1948, laget av vinyl. Da presenterte Columbia de første LP-platene: De inneholdt 6 ganger så mye musikk som '78-platene, i tillegg til en mye bedre lydkvalitet.
LP-platen var ingen en-manns-oppfinnelse. Den ble utviklet av et team etter en ide framsatt av Columbias direktør Edward Wallerstein. Prosjektet ble holdt hemmelig helt fram til den dagen LPen ble introdusert på en pressekonferanse foran forbløffede reportere. Tanken om en utvidet spilletid på plater var på ingen måte ny. Selskapet World Record i England hadde allerede før 1915 laget en plate som kunne spille i over 20 minutter, og Brunswick annonserte i 1925 sin 40-minutter lange, 30 cm.'s elektrisk innspilte plate som hadde 500 spor pr. tomme. Edison introduserte noe lignende i 1926, men begge framstøtene var mislykkede for det fantes ingen tonearmer på den tiden som kunne følge de tette sporene. Dessuten var de økonomiske forholdene slik på den tiden at det var temmelig uaktuelt for de fleste å kjøpe nytt utstyr. Victor hadde en mislykket lansering i 1931 av de samme grunnene.
Columbia utviklet selv i 1932 en plate som skulle avspilles på 33 1/3 rpm til bruk for pausene på datidens filmer. Den ble avspilt innenfra og utover. En 30-cm plate rommet 20 minutter musikk.

Rillene på de nye platene lå mye tettere, 240-400 spor pr. tomme mot 100 spor før. Denne nye sporvidden nødvendiggjorde en ny og mye mindre type stift (1 mm) og en ny form for pickup og arm. Resten av den økte spilletiden kom av at man kunne gå over til en hastighet på 33 1/3 o/min istedet for 78 o/min. Dette kan ses på som et tilbakeskritt fordi den langsommere hastigheten virker som en komprimering av de innspilte lydbølgene og gjør det vanskeligere å reprodusere de høyeste frekvensene.

Men den viktigste forbedringen var nok reduksjonen av overflatestøy. Shellac-platene var notorisk beryktet for sus og støy, og de brakk lett. Dette kom av bruken av smergelpulver og andre harde fyllstoffer som skulle motstå slitasjen fra de tunge pickupene som var i bruk. Man brukte stålnåler som bare etter et par avspillinger hadde skåret seg sitt "idealspor" gjennom platen.

LP-platen tok det motsatte utgangspunkt: Det ble brukt et bløtt materiale på platen og avspillingen skjedde med en meget hard safir eller diamantstift, sammen et lett pickuptrykk. Vinylplatene var praktisk talt ubrekkelige, og bakgrunnsstøyen minimal siden platemassen ikke innholdt noen harde elementer. Derfor kunne stille partier i musikken oppleves som aldri før. Det tok noen år før plate- og utstyrsprodusentene kunne overbevise konsumentene om at det nye formatet var bedre enn det forgående. Derfor måtte platespillerne i mange år produseres med innstillinger for 33 1/3 og 78 o/min. i tillegg til 45 o/min som RCA i 1949 innførte for små "singel"-plater.

Det neste store gjennombruddet for lydplatemediet kom med introduksjonen av stereofoniske plater i 1958. Teknologien var kjent allerede fra verdens-utstillingen i Paris i 1881, og ble patentert av Alan D. Blumlein i 1931.
Å reprodusere to kanaler fra et enkelt LP-spor baserer seg på at det går an å fange opp lyden fra to plan som står vinkelrett på hverandre, altså ved å kombinere det konvensjonelle laterale planet med et vertikalt plan, som tidligere ble brukt på Edison's tidligste sylindre (Hill-and-dale) og på noen få '78-plater.
En bedre løsning viste det seg å være å sette dem 45 grader mot hverandre, der venstre kanal er gravert inn i den indre veggen av rillen og høyre kanal i den ytre.

1.8.3 Video

Da det nåværende systemet for televisjonskringkasting begynte (ca. 1935), fantes det ingen måte man kunne lagre bilder elektronisk på. Det som skulle sendes måtte enten tas opp "live" eller innspilles på forhånd på film. Alle de arkivkopiene vi ser fra den første TV-tiden, ble ganske enkelt tatt opp ved å filme TV-skjermen.

Ironisk nok inneholdt Bairds første TV-system (1929) muligheter for innspilling på '78-plater. Men det neste systemet (240-linjerssystemet), som brukte film som overføringsmedium, ble foretrukket fremfor EMI's mye bedre 405-linjers format som ikke kunne ta opp. Og slik var det i 30 år inntil videoopptak på magnetisk tape ble en realitet. Et team av ingeniører fra Ampex produserte da den første video-opptageren i 1956 (roterende-hode teknikken). BBC var ikke langt etter med å utvikle sitt eget system, kalt VERA[1], som ble tatt i bruk i 1958. Her fikk man 15 minutters opptakstid på en meget stor spole med 2' tape.

Disse maskinene var meget store og meget kostbare, men de la grunnlaget for utviklingen av video-opptak som en måte å registrere bevegelse på i TV-sammenheng. Det var raskere og billigere enn film, og utviklingen gikk fort i retning av mindre maskiner som kunne ta opp i farger med spolebåndsystemer (ca. 1969), og senere det kassettbånd-baserte systemet vi kjenner idag.

Straks teknologien for enkelt opptak på video kom, så produsenter i Japan og Europa potensialet for en hjemme-variant som kunne selges i store kvanta, sammenlignet med det ganske begrensede profesjonelle TV-markedet.

Allerede i begynnelsen av 1970-årene ble dette formatet diskutert og prototyper laget, og det var Philips som fikk gjennomslag med sitt VCR system. Men japanerne fulgte raskt etter, og i 1976 begynte video-formatkrigen mellom Sony og deres Betamax format og JVS med sin VHS. De følgende år med inngående analyser av disse formatenes fortrinn, endte med at Betamax-systemet vant på nesten alle punkter. Men de fleste produsentene viste at de ville støtte VHS, mens det stort sett bare var Sony selv, Toshiba og Sanyo som støttet Betamax. Systemet lever videre, nå som en slags de facto standard for profesjonelle video-opptak, og i plateindustrien til masterkopier.
Utviklingen innenfor VCR-teknologien har nå stanset opp i påvente av overgangen fra analoge til digitale opptak (se senere avsnitt om DVD).

1.8.3.1 Camcorder

Det kombinerte videokamera/-opptager ble introdusert av Sony i 1983. Interessen for konseptet var stor da denne Betamax-enheten kom mer enn et år før VHS-C. Siden den gang har prisene falt drastisk . Man kan nå få forbrukerversjoner for under 4000 kr. og profesjonelle enheter for omtrent 10000 kr. Som tilfellet er med VCR maskiner i hjemmene, kan camcordere bruke mange forskjellige båndformater. Men en camcorder er i bunn og grunn et lukket system - man spiller inn på den og kan avspille disse bildene enten direkte på en TV eller inn i din hjemme-video uten å måtte ta båndet ut av maskinen, så det er mindre behov for en enkelt båndstandard. Av den grunn synes det som om fem forskjellige formater koeksisterer på markedet[2].

Camcordere kommer nå i en lang rekke former og størrelser fra små enhåndsopptagere til store S-VHS og Hi-8 enheter som brukes til TV-overføring og nyhetsinnsamling.

1.8.3.2 Profesjonell video

Hele kringkastingsindustrien har gått over til et eller annet videokassettsystem. Et av de vanligste er Sony's Beta-format som har utviklet seg fra Betacam via Betacam SP til en digital versjon. Ikke overraskende kalles det Digital Betacam.
Billigere digitale båndformater er Panasonic's D5 og Ampex' DCT. Det digitale formatet innebærer en stor fordel for TV-selskapene siden kopier kan produseres med svært lite tap i bildekvaliteten. Hele prosessen med å lage et program involverer mange editeringer og at ting legges oppå hverandre, og digitale opptakere kan opprettholde en meget høy bildekvalitet gjennom hele produksjonen.

Selv om argumentene for digitalt format er overveldende, er mange TV-folk mer interessert i å gå over til komponent-, heller enn total-opptakere. TV bilder starter med separate signaler for lysstyrke og farge. PAL-systemet blander disse til ett enkelt signal for opptak og overføring. Det er lettere å arbeide med, men det er ikke mulig å skille de to signalene fra hverandre igjen på en tilfredsstillende måte. Dette innebærer at bildekvaliteten (selv med digitale opptakere) reduseres med PAL-koding, og hver gang båndet kopieres eller redigeres blir den ytterligere forringet. Komponentmaskiner tar opp lysstyrke og fargeinformasjon som helt separate signaler. Dette gir bedre bilder, og opptaket kan overføres eller kodes til et annet videoformat uten å måtte konvertere dataene fra en TV standard til en annen.

1.8.3.3 Videoplater

Som videobånd har videoplater hatt sine vanskeligheter i de to tiårene de har eksistert. Selv tidlig på '70-tallet var det slett ikke så sikkert at bånd kom til å bli standardbæreren for video i hjemmene, siden flere utviklere arbeidet intenst med et videosystem basert på plater. Videoplater hadde, og har fortsatt, mange fordeler, men det trengte hele hjemmevideomarkedet til å utvikle og stabilisere teknologien før noen kunne ta dem alvorlig som et kommersielt foretak. Videoplatene dateres tilbake til omtrent samme tid som de første videobåndene, selv om det tok lang tid fra de første prototypene til produktet virkelig forelå i butikkene (omkring 1980).

En av de første maskinene som ble utviklet var Telefunkens TeD Videoplate, et 8' system produsert i samarbeid med Teldec og Decca. TeD platen ligner mye på en stor floppydisk, men har nesten 300 spor pr. millimeter. Hastigheten er 1500 o/min og den FM-modulerte video og audio informasjonen ble fanget opp av et stiftsystem som minnet om LP'enes. Men dette produktet nådde aldri den kommersielle verden.

Ved begynnelsen av '80-årene var det ikke mindre enn tre forskjellige videoplate-formater som ble aktivt promotert på begge sider av Atlanterhavet.

Philips hadde lansert LaserVision, som allerede ble sett og diskutert så tidlig som 1972, RCA gikk sterkt ut med CED[3], og JVC kom med VHD/AHD. I tillegg til dette var det flere andre selskaper som arbeidet med videoplate-formatet. Noen, som TEAC som produserte et fullt ut virksomt laserbasert opptakssystem, lagde systemer utelukkende for industrielt bruk, og holdt seg dermed unna kampen om hjemmemarkedet.

RCA's CED, eller Selecta Vision Videodisc var den mest høyprofilerte av de tre systemene. Informasjonen ble lagt inn ved hjelp av FM-teknikk som lagde hull og topper på overflaten av platen, ikke helt ulikt TeD-platen. Ved avspilling løp en liten diamantstift, festet til en elektrode , over platen mens den roterte. Når elektroden hevet og senket seg, varierte kapasitansen mellom elektroden og den karbonfylte PVC'en på platen , og dette ble dekodet av elektronikken til lyd- og videosignaler. Teknisk kvalitet var minst på høyde med VHS, og CED ga stereolyd. Platen hadde en spilletid på en time på hver side, slik at en hel spillefilm kunne plasseres på en plate. I starten var det ganske mange som var villige til å støtte formatet, så da det stanset opp i 1984 fantes det mer enn 250 titler for CED.

Teknologien som ble brukt i JVC's VHD/AHD system lå mellom CED og LaserDisc . Selve platen så nesten ut som en LaserDisc, med databærerne plassert under en klar plastoverflate. Video- og lyd-informasjonen ble innspilt mer eller mindre på samme måte som CED, ved hjelp av en elektrode i spilleren som kunne fange opp de forskjellige kapasitanser skapt av mikroskopiske hull i det databærende substratet. Platen kunne gi en times spilletid pr. side med fulle farger og stereo-lyd. En ren lyd-versjon av 10' platen, som holdt opp til tre kanaler med PCM-kodet lyd , fantes også.
Thorn/EMI sammen med JVC satte i gang å presse VHD/AHD plater.

Philips' LaserVision var forløperen for dagens LaserDisc. Fra starten av var det en "sølvplate" på 12', med mikroskopiske hull som ble lest av en laserstråle. Det var samme teknologi som Philips allerede hadde utviklet til bruk for CD'ene. Man kunne få 1 times spilletid pr. plate, stereo-lyd og hurtig tilgang til et hvilket som helst sted på platen. Den ga alt som LaserDisc og Video-CD kan tilby nå, men et helt tiår tidligere. Prisene var ikke avskrekkende, og systemet virket - med en bedre standard enn TV-settene på den tiden - men midt i utviklingsperioden, ble det hele stanset uten å ha tatt av i nevneverdig grad.
Dermed lå markedet helt åpent for dem som hadde satset på å finslipe video-båndteknikken.

1.8.3.4 CAV og CLV

Laserplater kommer i to varianter avhengig av måten data spilles inn på platen. CLV[4] plater er mest vanlige. Disse opprettholder en konstant lineær framdrift i sporet mens den passerer laserleseren. Det innebærer at platens hastighet varierer fra 1800 o/min, når sporene innerst på platen leses, til 600 o/min ved ytterkanten. Dette gir en spilletid på omtrent 60 minutter pr. side og man kan fortsatt tilby "fast forward" (hurtigspoling) og enkeltbildefunksjon.

CAV[5] plater spinner med en konstant hastighet på 1800 o/min. (for NTSC) eller 1500 o/min. (for PAL), der hvert spor/rotasjon representerer ett videobilde. Avspillingstiden er halvert, men muligheten til å gå inn på hvert enkelt bilde betyr at CAV plater er mye bedre til slow motion og visning av stillbilder.

1.8.3.5 THX[6] LaserDisc

Den høyeste kvaliteten når det gjelder video får man på THX-platene. THX er en gren av Lucasfilms, og, i tillegg til å forbedre kinolyd, har THX også begynt med en forsiktig remastering av filmer for utgivelse på LaserDisc. De velger ut den beste kopien de kan finne og setter opp overføringsprosessen meget nøyaktig slik at både bilder og lyd kommer maksimalt godt ut. Noen ganger - som f.eks. med THX Star Wars trilogi - gikk THX-ingeniørene tilbake til den opprinnelige lydmasteren og får på platen en bedre lyd enn den som var på den opprinnelige film-utgivelsen. Mange filmer har nå fått THX-behandling.

1.8.4 TV

1.8.4.1 Interaktiv TV

Allerede på 80-tallet ble det spådd at databransjen etterhvert ville bli slått sammen med telekommunikasjonssektoren, forlagene, film-industrien, musikkindustrien, osv.
I 1993 ble ADSL-teknikken introdusert, der man med en spesiell modem-teknikk kunne få videosignaler over vanlige telefonlinjer. Plutselig var det skapt en verden full av nye muligheter, og i sentrum ser det ut til at den interaktive TV'en blir stående. For brukerne vil det fortone seg som et multimedia-bibliotek som til enhver tid er åpent.

1.8.5 Radio

1.8.5.1 Digital radio

Helt siden CD'en kom har radiostasjoner og deres lyttere vært frustrert over det analoge FM-signalets evne til å til å formidle radio av CD-kvalitet. Selv om FM ble sett på som en stor forbedring over AM - ikke minst muligheten til å formidle stereo-sendinger - er den kjent for sine notoriske mottaker-problemer. Disse er tydeligst i biler i fart , der signalene lider av interferens og fading etterhvert som bilen forflytter seg. Man får også problemet med multipath forvrengning, der hindringer som fjell, bygninger og til og med trær skaper signalreflekser som kommer til mottageren like etter hovedsignalet og lager en "spøkelses-lyd".

1.8.5.1.1 DSR

Digital satelitt-radio (DSR) har oppnådd CD-kvalitet ved en relativt enkel overføring av hele CD bitstrømmen. Den trenger imidlertid mye frekvensplass og en fast antenne som innstilles mot en bestemt satelitt. Å høre DSR i en bil i fart er ikke mulig. Det er den samme ulempen som stanset et BBC-eksperiment midt på '70-tallet, der man benyttet seg av en forløper for Nicam signalet.

I Tyskland og Sveits, der systemet er ganske utbredt overføres DSR signaler via nesten alle kabelnett og direkte via satelitten Kopernikus.
Nicam er fint for TV-mottaking med fast innstilte antenner, men er meget sårbart for selv den minste multipath forsinkelse.

I digital sammenheng innebærer en multipath-kondisjon at det samme signalet, kalt et symbol (bestående av to bits), kommer til mottageren mer enn en gang - først hovedsignalet, direkte fra senderen, og deretter kanskje flere ganger når signalet reflekteres fra høye bygninger, bakketopper og andre hindringer. Jo lenger fra mottakerantennen det reflekterende objektet er, jo st&oslah;rre blir forsinkelsen. I digital overføring blir symbolene overført med faste intervaller. Straks det reflekterte signalet kommer senere enn 1/4 av signalintervallet, blir interferensen betydelig. Dersom det forsinkede signalet er sterkt nok, og forsinkelsen lang nok, kan det umuliggjøre dekoding. Nicam har f.eks. et signal-intervall på 2.7 ns, innen en bit-rate på 728 kbits/sek. Det vil bli problemer dersom det reflekterte signalet har en forsinkelse på 0.7 ns - som f.eks. fra en bygning 100 m. fra antennen.

Det som var ønskelig var et robust signal som kunne garantere pålitelig mottaksforhold for alle lyttere i dekningsområdet, enten de er stasjonære eller i bevegelse, og kvaliteten skulle være på CD-nivå. Andre krav var frekvenseffektivitet, enkle programvalg , og mulighet for å kunne operere både fra jordbaserte og satelittbaserte sendere.

1.8.5.1.2 DAB (Digital Audio Broadcast)

Dette systemet ble utviklet av et konsortium av europeiske radiostasjoner og utstyrsfabrikanter under navnet Eureka (prosjekt nr.)147. Det omtales som den digitale progresjonen fra AM, som nå er 100 år, og FM, som nå er 50 år, til den digitale mutimediaverden i det 21. århundrede.

Alle programmer komprimeres digitalt i et omfang som avgjøres av hvilke kvalitetskrav som stilles. Spesifikasjonene går fra 32 til 384 kbits/sek., og man kan jo tenke seg at en konsertoverføring vil behøve 128 kbit/sek mens en overføring fra en fotballkamp bare vil trenge 64 kbit/sek.

1.8.5.1.3 Radio på bestilling

Som første tyske radiosender startet Südwestfunk med å åpne for muligheter med "Rundfunk auf Abruf" (radio på bestilling). Med dette er det mulig å bestille radioprogrammer, f.eks. ønsket musikk og hørespill, via en ISDN-linje. Deler av Südwestfunks arkiver er digitalisert og overført til CD-plater.
For overføring i ISDN-nettet blir signalene kompimert etter MPEG Layer-III standarden. Signalene må dekomprimeres på en datamaskin med tilsvarende komprimeringskort.

1.9. Digitale media

1.9.1. Kompaktplater

CD-platen ble lansert i 1983 og solgte allerede i 1990 en mer enn LP-platen. En av styrkene, som nok vil holde den i fronten som musikk-bærer i mange år framover, er standardene i den berømte Røde Bok fastlagt av utviklerene Philips og Sony. Denne fastsetter presise spesifikasjoner for CD-formatet som alle lisensierte selskaper må rette seg etter når de lager CD-plater eller -spillere. Som et resultat av dette vil enhver CD kunne spilles på en hvilken som helst CD-spiller over hele verden. Men det er fortsatt rom for oppgradering av de benyttede teknikker i forbindelse med innspilling, redigering og duplisering, for å kunne gi bedre lydkvalitet og bedre kostnads-effektivitet. Det er også muligheter for å utvide avspillingen av en CD utover de 74 minutter som er grensen idag, bl.a. ved hjelp av digitale kompresjonsteknikker. Eksisterende "150 minutters" CD'er er bare juks. Det er overføringer av gamle mono-opptak, med første del bare i venstre kanal. Når den er ferdig skrur man over til høyre kanal og spiller platen forfra for å høre resten.[7]

CD-R (recordable), CD-E (eraseable) og CD-I (interactive) <merk forskjellen!> omtales mye. Thomson-Brandts magneto-optiske CD-E system <se Gramophone nov. 89> er gjort til gjenstand for en undersøkelse som konkluderer med at det er nødvendig med en internasjonal standard før man slipper et slikt produkt på konsumentmarkedet. Men der det understrekes hvor viktig et slikt system er. Det kan bli billigere enn DAT, kan inneholde opp til 1.500 stillbilder, ha normal CD audio lengde, eller forlenget spilletid gjennom et komprimert format, eller et høy-oppløselig PCM -format for profesjonelt bruk.

1.9.1.1 D/A converter

Den vanlige CD-spilleren kommer som én enhet, men består egentlig av to komplementære deler der uønsket interferens faktisk er mulig.
Den første består av mekanikken og kontroll-elektronikken som spinner platen rundt, bestemmer hvor laseren skal gå på plate-over flaten og konverterer strålene med reflektert laserlys til et digitalt signal. Dette kan vi kalle "transportdelen".
Den andre er ren elektronikk som endrer dette digitalt kodede signalet til godt gammeldags analogt signal, med omtrent 2 volt topp, som passer til å fôres inn i en av linje-inputene på en forsterker. Dette er DAC-enheten.[8]
De digitale "sporene" som ligger på CD-platen er 0,12 tusendedels mm dype, 0,4 tusendedels mm brede og 0,8-3,1 tusendedels mm lange.
Nøyaktigheten i konverteringen har selvfølgelig innvirkning på det klanglige resultatet.

Ganske raskt etter CD'ens introduksjon i 1982/83, begynte noen av de beste spillerne å komme med valgfrie output-kontakter - et standard par med L/R phono-kontakter betegnet "Analogue out" pluss nye "Digital out"-kontakter som lot brukeren gå utenom den innebygde DAC og fôre den digitale signalstrømmen direkte til en separat, og forhåpentligvis bedre, interferensfri DAC. Denne kunne være en helt separat enhet eller komme som en integrert del av en "digital-forberedt" forsterker. En tanke var at digitale lydkilder ville overta markedet og den separate DAC-enheten ville kutte kostnader etterhvert som kildeenhetene kunne bygges med bare digital output.

Nå har vi fått en lang rekke digitale media - f.eks. CD, CD-I, DAT, DCC, MiniDisc og kabel/satelitt radio - men disse fortsetter å bruke sine egne DAC, slik at det kostnadsbesparende argumentet ikke helt fungerer i praksis.

1.9.1.2 Digital metamorfose

Da CD'en så dagens lys i 1982 var det meningen at den kun skulle erstatte den analoge LP-platen som lybærer. I 1985 viste Sanyo prototypen på en CD-opptager, og i 1988 ble den første DAT-opptageren laget. Men DAT ble aldri den suksessen som CD-teknologien ble.

1989 brakte oss et skritt i riktig retning. Da kom den japanske båndfabrikanten That's med den første CD-R. Men det var en dyr teknologi og i 1991 kostet en CD-opptager fra Marantz over 70.000 kroner, mens en tom CD-plate kostet bortimot 400 kroner.

Tre nye CD-formater så dagens lys i 1995. Alle tre var ment å skulle forbedre de eksisterende musikk og video CD-ene.

CD+ eller Enhanced CD er utviklet av Sony og Philips med støtte fra Apple Computer og Microsoft. Den kombinerer en musikk-CD med CD-ROM data, som kan komme i form av lyd, tekst, grafikk eller video. Man kan f.eks. inkludere sangtekster, artistbiografier, fotografier eller videobiter. Det vil kunne innebære en tilbakevending til det gamle album-note konseptet, og kortere CD-album.
Legger man en CD+ i CD-spilleren, spiller den musikk. Legger man den i PC'en eller Mac'en med CD-ROM spiller, kan du høre musikken og se de ekstra dataene på skjermen.

Hybride, eller mixed mode, plater er ingen ny ide, men CD+ retter seg etter en ny CD-standard kalt The Blue Book. En CD+ plate er en multi-sesjons plate på samme måte som Kodak's Photo CD. Disse platene inneholder mer enn en datainnspilling eller sesjon. Når en CD+ plate produseres, spilles musikken inn i første sesjon, og CD-ROM dataene legges på i andre.

Man har sikret seg 100% kompatibilitet med alle audio CD-spillere, som leser musikkdataene som normalt, men ignorerer CD-ROM data. Men CD+ plater vil ikke kunne spilles på alle CD-ROM spillere. Platene er ikke kompatible med de gamle en-hastighets CD-ROM spillerne, og noen moderne spillere mangler den nødvendige programvaren som skal til for å kjøre dem. Det beregnes at CD+ er kompatibel med 70-80 % av alle eksisterende CD-ROM spillere.

EMI's Abbey Road studio og Apple har dannet et multimediastudio for produksjon av CD+ plater. Sony har kommet med flere titler, og Philips følger etter. Her hjemme har EMI utgitt en CD+ med gruppen Transylvania.

Det London-baserte multimediaselskapet OmniMedia har overført CD+ konseptet til VideoCD formatet, som lagrer omtrent 70 min. med VHS-kvalitet video på en CD-plate. Det finnes nå flere hundre filmer og musikkvideoer på VideoCD plater, som kan avspilles på en CD-ROM spiller eller en CD-i (CD-interactive) spiller, som lenkes opp mot en TV.

OmniMedia kaller sitt nye system Video CD Plus og formatet tilbyr brukerne tre interaktivitets-nivåer. Det første lar det seerne legge tekst-informasjon (som f.eks. en sangtekst) oppå video-visningen. Den andre tilbyr mer detaljert informasjon, som f.eks. bilder eller alternative videobiter. Og den tredje inkluderer innslag som f.eks. en konkurranse, karaoke-funksjon og Internet-tilkobling.

OmniMedia sier at en slik Video CD+ kunne inneholde 40 min. video, 40 fullskjerm bilder, 2000 ord i form av tekst eller lister, 100 spørsmål, to karaokespor og 5 min. med lyd-intervju.

Philips Media har vist sin nye Rainbow CD, som kan spille alle tre formater - CD, CD-ROM og CD-i . En vanlig CD kan spille lydsporet, CD-ROM avspiller lyd, tekst, grafikk og animasjon, mens en CD-i viser full motion video.

1.9.1.3 Andre hybrid CD'er:

Audi Visual CD (AVCD)

Et format utviklet av Philips og det amerikanske plateselskapet Ardent Records. Det legger ekstra data i CD'ens første spor, der det ignoreres av vanlige CD spillere.

CD Plus Graphics (CD+G)

Skrevet etter den opprinnelige CD audio Red Book standarden. Bruker noen av de ledige underkodene til å lagre grafikk og tekst som kan vises på en TV skjerm (ser ut som teletext). JVC ga ut CD+G adaptere og spillere i USA, og WEA ga ut flere titler, men formatet slo ikke an.

CD-i Ready

Et format konstruert for å vise CD-i systemet. Disse platene mikser musikk (som kan spilles på en vanlig CD-spiller) og andre CD-i data, som tekst, grafikk og animasjon. En håndfull titler ble gitt ut.

CD Video (CDV)

Annonsert av Philips i 1987. Dette formatet kombinerte analog video med digital lyd. Platene kom i tre størrelser (12, 20 og 30 cm), der 12 cm versjonen lagret 6 min. video og 20 min. lyd. Senere utviklet via LaserVision til LaserDisc.

Digital Video/Audio CD

Dette formatet kombinerer musikk og digital video. Musikken kan spilles på vanlige CD-spillere og videoen på en CD-i spiller. PolyGram har gitt ut noen få titler.

Track One

Systemet har fått dette navnet fordi disse platene legger CD-ROM data på spor 1 og lyd data på resten av platen. Disse platene spilles på CD-ROM spillere og alle CD spillere, men brukerne må da hoppe over spor 1, fordi ellers vil spilleren forsøke å avspille det og får bare en masse støy som kan ødelegge høyttalerne. Platene konfigureres for PC eller Mac, men ikke begge.

Med høytetthets CD (High Density CD) og CD med slettemuligheter (som kan brukes om og om igjen som en diskett) i kulissene er det tydeligvis mye liv igjen i CD formatet.

1.9.1.4 Multimedia-CD:

Sony og Philips på den ene siden og Toshiba/Pioneer/Matsushita-gruppen på den andre er blitt enige om en standard for den fremtidige Super-Informasjonsbæreren, den såkalte Multimedia-CD (Super Density Disc).

Denne optiske platen på størrelse med dagens CD'er skal være egnet for video-, data- og audio-bruk, og skal ha en kapasitet på 18 GB, fordelt på 2 sider med 9 GB på hver side og 2 sjikt på hver side. Hvert sjikt skal kunne ta 4,7 GB informasjon og man vil kunne oppnå bære bortimot 30 ganger så mye informasjon som dagens CD-plate. Sammen med nye og bedre kompresjonsteknikker (MPEG 2) kan man få 133 min. video pr. side, altså totalt 266 min. (nesten 4 1/2 time).

1.9.2 LaserDisc eller Video CD

For 15 år siden raste diskusjonene om 12' LP'er kontra 5' digital CD. Nå har en ny debatt skutt fart, denne gang mellom LaserDisc og Video CD. Begge systemer lagrer lyd og video på en optisk plate, men der LaserDisc'en inneholder en halv time analog video på hver side av en 12' plate, lagrer Video CD opp til 74 minutter digital video på en CD. Fortsatt ser de fleste på VHS bånd, men puristene foretrekker LaserDisc. Dette fordi bildekvaliteten er omtrent 60% bedre enn VHS, og fordi formatet bruker et 16-bits PCM lydsystem som er alle VHS-systemer overlegent. Laserdisc blir dessuten ikke slitt, og det er raskere og lettere å finne fram til ønskede scener på platen.

LaserDisc ser ut til å forbli et nisje-produkt for dem som vil ha best mulig lyd og bilde og ikke nøler med å betale for det. Det er omtrent 8 millioner LaserDisc-spillere i verden, de fleste i Japan og USA. Avspillerne produseres for det meste av Pioneer, Sony og Philips.

Video CD, på den andre siden, er beregnet å være et massemarkedssystem. Formatet er utviklet av Philips, Sony, JVC og Matsushita, og bruker inter- nasjonale standarder for digital video datareduksjon (MPEG-1). Uten denne reduksjonen ville det ikke være mulig å oppnå tilstrekkelig spilletid siden den digitale kodingen av bevegelige bilder genererer mye mer data enn digital koding av lydsignaler.

Men på trappene er det nye HDCD[9] formatet, som lagrer 135 minutter med MPEG-2 kvalitets video på en CD plate. Dette vil muliggjøre at filmer med en LaserDisc bildekvalitet kan lagres på en enkelt CD plate. HD-platene bruker mindre "hull" til å lagre data og trenger dermed lasere med en kortere bølgelengde for å kunne lese dem. Dette nye systemet vil neppe komme i kommersielt bruk før etter årtusenskiftet.

1.9.3 Utviklingen innen CD-teknologien

Kompaktplaten er et såkalt difraksjons-begrenset medium, som betyr at størrelsen på laserpunktet er så lite som det kan bli når laserlysets bølgelengde og karakteristikken ved laserleserens optiske system er

gitt. Å dytte betydelig mer informasjon inn på platen nødvendiggjør en kortere bølgelengde enn de 780 nanometer (nær infra-rødt) som laseren bruker idag, og blå halvlederlasere - med bølgelengder omkring 450 nanometer - ser ut som den ideelle kandidat. Men de er ennå ikke satt i produksjon. Derfor er det høytetthets CD'en man foreløpig setter sin lit til.

Allerede i 1992 viste Denon hvilket potensiale som ligger i bruk av en oransje/rød halvleder laser til å oppnå betydelige forbedringer i platelagringskapasiteten. Platen deres var bare tre tommer i diameter men ga 16 bit/44.1 kHz stereo avspillingstid på 80 minutter. Men den samme teknologien kan brukes på de konvensjonelle CD-platene, der den ekstra kapasiteten (en firedobling) kan brukes til andre ting.

Hitachi har i samarbeide med Nihon universitetet utviklet en magneto-optisk plate som kan lagre data i flere lag. Foreløpig har de laget en dobbeltlags plate, men sier at metoden kan brukes til tre eller flere lag. Dette vil øke lagringskapasiteten til CD-plater betydelig.

Platen lagrer data i to tynne magnetiske filmer, bygget på et substrat og skilt med et tynt lag platinum-kobolt. Den øvre filmen reagerer på et magnetisk felt, mens den nedre ikke gj|r det. Dermed kan man skrive i begge lagene med en laserstråle ved å kontrollere magnetfeltet.

Data leses fra platen ved hjelp av to forskjellige halvleder lasere: En 630 nanometer bølgelengde til det øvre laget og 780 nm til det nedre laget. Hver bølgelengde leser bare i ett lag.

Eksisterende MO plater lagrer data i en tetthet på ca. 1 Gb pr. kvadrattomme, men flerlagsplater kan oppnå tettheter på over 100 Gb. Et problem er de høye kostnadene ved bruk av separate lasere for hvert lag, men dette kan løses med utviklingen av en stillbar laser.

1.9.4 MiniDisc

Sony's miniDisc system har ikke blitt den suksessen selskapet trodde det skulle bli. I tillegg til Sony er det bare noen få utstyrs-leverandører som har kommet på markedet, f.eks. JVC og Sharp. Musikkindustrien lar være å gi ut plater på MD formatet, selv om det en enkel sak for CD fabrikkene å modifisere et par av produksjonslinjene til å ta seg av MD'er.

MiniDiscene har en lang rekke fordeler. Platen er 2.5' (64 mm) i diameter og er dermed betydelig mindre enn CD-platen og ligger i en firkantet beholder for beskyttelse og enkel innlasting. Den inneholder omtrent samme mengde musikk som en CD og har den samme raske aksesstid, viser de samme opplysninger, og har knapper for gjentagelse/blandet avspilling/programmert avspilling - og er innspillbar! Det lille formatet gjør den ideell for bærbart utstyr eller bilbruk, og den overgår her CD med en ristingsdempende teknologi som benytter seg av et 10-sekunders bufferminne for å opprettholde en ubrutt avspilling mens lesehodet finner fram til det sporet det skal selv med de heftigste ristinger.

Det eneste minus MD har er at den reduserte størrelsen har tvunget konstruktørene til å inkorporere bit-rate reduksjon, den såkalte ATRAC perseptuelle kodingsteknologien, der lydpuristene hevder at ved å kaste vekk inntil 80% av lyddataene må man ganske åpenbart svekke lyden - men selv inngående testing av CD og MD viste at forskjellen er minimal. Nå har Sony oppgradert sin ATRAC brikke slik at den opererer i 18-bits området med 18-bits A/D og hybrid puls D/A konvertering for å forbedre den subjektive lydkvaliteten.

Problemet i vår sammenheng er at kompresjonen er permanent . Ddvs. den informasjonen som algoritmene bestemmer seg for å fjerne underveis får man aldri tilbake. Sånn sett kan man si at kompresjonen forårsaker permanent "skade" på lyden.

Sony forsøker også å lansere MiniDisc på andre felter. De har utviklet et MD Data system som bruker en MiniDisc til å lagre omtrent 140 megabytes med data.

1.9.5 Optiske platers levetid

NSA[10] studerer levetiden til forskjellige optiske plater (CD og CDV og andre WORMer[11]. De har begynt med 5,25' WORM plater produsert av Plasmon som allerede har vist seg velegnet til dokumentlagring. Deres lagringskapasitet - opp til 400 Mbytes - er en viktig fordel, men det er deres påståtte stabilitet og livslengde som har tiltrukket seg interesse fra instanser som NSA. De skal nå se på om det er mulig å beregne en datasikkerhet på opp til 500 år. I et forsøk de gjennomfører blir10 og 10 plater lagret i faste temperaturer på 60deg., 70deg. og 80deg.C for senere sammenligning med lignende platebunker kontroll-plater, noen holdt ved 20deg. i NSA's lokaler og andre på et nøytralt sted.

NSA's plater inneholder innspilte testtoner, tale, piano, tekst og bilder.

1.9.6 Kopiering av CD plater

Musikkindustrien har alltid fulgt lydinnpillingsutstyr med argusøyne. Den argumenterer med rette med at det lar konsumentene lage ulovlige kopier av ferdiginnspilte plater og kassetter, med et resulterende tap av inntekter for produsenter og kopirettighetshavere. Selv om de massive tapene som kommer gjennom denne piratvirksomheten er velkjente, er det uklart i hvor stor grad denne kopieringen har innvirkning på musikkindustrien.

Det er i hovedsak to grupper som kopierer lydopptak. For det første er det personer som kopierer en tape eller plate for å kunne bruke opptaket i en bærbar avspiller eller i en bil, eller kopierer for seg selv eller venner. Langt mer alvorlig er "pirater" som kopierer lydopptak for å tjene penger på det, uten at de har tillatelse fra rettighetshaverne. En pirat kan være en person som kopierer musikkassetter på en dobbel kassettspiller for å selge dem, eller en profesjonell organisasjon som har tilgang til en CD-fabrikk med en pakke-fasilitet av høy standard, som kan gjøre kopien nesten umulig å skille fra originalen.

Ifølge IFPI[12], kostet denne piratvirksomheten musikkindustrien 15 milliarder kroner i 1994. De sier videre at det ble produsert noe over 1 milliard pirat-CD'er og -kassetter (desidert mest kassetter).

Analoge innspillingssystemer som lydkassetter har alltid opptatt lydindustrien, men digitale innspillingssystemer som DAT, DCC og MiniDisc gir enda større grunn til nervøsitet, fordi digital innspilling setter konsumentene i stand til å produsere (hvertfall teoretisk) perfekte kopier eller kloner av den opprinnelige lydkilden.

Da DAT-systemet kom mot slutten av 1980-årene forsøkte musikkindustrien å sette på bremsene og stoppe det. Først nektet mesteparten av den å gi ut innspilte DAT-titler, så forsøkte de å finne et system som hindret DAT opptagere å gjøre digitale opptak fra CD. CBS forsøkte, med støtte fra IFPI og RIAA[13], å få gjennom et system kalt Copycode. Dette baserte seg på å plassere en rekke "merker" i lydsignalet, som ville bli gjenkjent av en DAT-opptager med det rette kretskortet, og som deretter ville nekte å kopiere. Senere er dette systemet fragått fordi det var upålitelig og lite effektivt.

Imens hadde Philips foreslått et alternativt system kalt Solocopy. Her fikk DAT-eierene lov til å lage en kopi av en CD, og som det deretter ikke gikk an å kopiere videre. Diskusjonene mellom elektronikk-industrien og musikkselskapene fortsatte inntil en avtale ble inngått i Athen i juni 1989 mellom IFPI, RIAA og 15 elektronikkselsksper, deriblant Sony, Philips, Matsushita og Thomson. I et memorandum het det at DAT optagere ville bygges med en innretning kalt SCMS[14], som virker på samme måte som Solocopy: Konsumentene kan lage en kopi av en CD, men kan ikke kopiere kopien. Koden for SCMS i DAT systemet plasseres i PCM-ID subkodeblokken. SCMS er knyttet til underkode 7 (de andre underkodene brukes til data om formattype, samplingfrekvens og equalisering).

SCMS kodingen bruker et to-bits system: 0,0 betyr at kopiering er tillatt. Når en CD kopieres spilles det inn et 1,0 "flagg" på denne plassen. Om noen forsøker å kopiere denne innspillingen digitalt, vil DAT-opptageren gjenkjenne flagget og nekte å kopiere. SCMS hindrer også brukere fra å lage en analog innspilling for så å produsere flere digitale kopier fra den. Når en analog innspilling gjøres, gis den flagget 1,1. Dette indikerer at platen er kopiert en gang og kan viderekopieres i en generasjon. Når en digital innspilling gjøres legges det inn en 1,0 anti-kopi-kode.

SCMS er også innført på MiniDisc og DCC opptagere. Men SCMS er ikke noe perfekt system: Det hindrer ikke noen i å kopiere den samme CD'en på hvor mange lydbånd som helst, men det gjør det vanskeligere å masseprodusere digitale opptak.

Men nå står musikkindustrien ansikt-til-ansikt med et nytt digitalt opptager-system som er velkjent i profesjonelle kretser, men som nå begynner å gjøre seg gjeldende også på konsumentmarkedet:

Innspillbar CD eller CD-R. Denne bruker spesielle tomme CD'er som kan innspilles en gang. CD-R formatet ble definert av The Orange Book standarden satt av Sony og Philips i 1990 og CD-R plater kan avspilles i konvensjonelle CD-spillere.

Systemet brukes i stor grad i studioer til produksjon av Mastere eller testplater.

For å tilfredsstille musikkindustrien har CD-R i konsumentutgave noen funksjoner som ikke finnes på profesjonelle CD-opptagere: De kan bare ta opp lyd-CD'er, og ikke andre CD-typer som CD-ROM, CD-i eller Video CD. De kan dessuten bare bruke spesielle CD-R plater beregnet på konsumentmarkedet, og som har en maksimal innspillingstid på 60 minutter. En platekode (som består av en 1-bits kode) plasseres på en blank CD-R. 1 står for konsumentplate og 0 står for profesjonell plate. Konsumentopptakere vil bare spille inn på plater med 1 bit.

Meningen med å begrense konsumentplater til 60 minutter er å gjøre det umulig å klone de mange CD'ene som varer i mer enn 1 time. CD-R spillere for konsumenter bruker også en RID[15] kode som spiller inn en unik kode på en CD-R for å identifisere den maskinen den ble innspilt på. Dette gjør det lettere å spore innspillinger tilbake til en spesifikk maskin. CD-R gjør også bruk av SCMS (se ovenfor).

Musikkindustrien er selvfølgelig opptatt av CD-fabrikker som produserer pirat-CD'er. I følge IFPI var det i 1994 209 slike fabrikker over hele verden, med en produksjonskapasitet på mer enn 2 milliarder CD'er pr. år - dobbelt så mange som antallet lovlige CD'er solgt i 1993.

I 1995 lanserte IFPI og Philips SID[16] kode. Dette er et bestemt nummer som presses inn i CD'ens overflate. Hver fabrikk har sitt spesielle nummer. Over 60% av alle CD-fabrikkene i verden har bedt om SID-kode. Kina, som lenge har vært kilde for mange pirat-CD'er har sørget for at SID-kode skal stå på alle CD'er produsert i landet. Noen utgivere bruker dessuten strekkoder på CD'ens innerring.

Det amerikanske Applied Holographics og Nimbus Information Systems har laget to holografiske CD-produkter som skal kunne avsløre CD-pirater. Det er Security Bond CD, som legger et hologram på platens innerste ring eller ytterkant, og Edge to Edge CD, som dekker hele plateoverflaten med et hologram.

CD-ROM lider også under piratkopiering. Det er funnet CD-ROM plater som inneholder illegale programmer for titusener av kroner. C-Dilla har utviklet et system som hindrer CD opptagere å kopiere CD'er. Systemet kalles CD Secure krypterer data på CD-ROM platen og bruker spesielle dekrypteringsprogrammer for å lese den. Men før den kan låse opp de krypterte dataene, vil programmet lete etter en elektronisk signatur et eller annet sted på CD'en. Denne signaturen ligger i en elektronisk index som kalles Descriptor. Når en plate kopieres, produserer CD-opptageren en ny descriptor for å forhindre at den originale signaturen følger med. Så selv om filene lar seg kopiere, kan de ikke dekrypteres.

Et annet C-Dilla system er Application Binding, som kombinerer krypterte data med utgiverens gjenfinningsprogram, som brukes til å lete opp og velge data på platen. Dersom data fjernes fra gjenfinnings-programmet - for eksempel dersom tekstfiler lastes ned til en datamaskin - forblir den kryptert og uleselig.

1.9.7 Uholdbare begrensninger

Det er åpenbart at disse innbakte kopisikringsforsøkene fra musikkindustriens side vil få følger for vårt arbeide med å sikre lydopptak for framtida. Vi kan antagelig ikke lage en kopi mer enn en gang, og kan dermed ikke lage kopi av kopien , altså kan vi bare sørge for lydopptaket i en generasjon. Den eneste muligheten vi har er å sørge for å ha utstyr beregnet for det profesjonelle markedet - som er langt mer kostbart. En helt annen sak er at vi faktisk ikke vet med sikkerhet hvor lenge CD-plater vil holde på sin informasjon. Ved introduksjonen av mediet ble det hevdet at levetiden for CD-plater var mer enn 200 år. Senere undersøkelser har redusert dette tall (et gjennomsnittstall!!) og noen skeptikere har sagt at vi kan forvente vanskeligheter allerede etter 20 år - ja noen mener til og med at problemene allerede kan starte etter 5 år. Digital oppbevaring av lyd er foreløpig ikke sikker nok for våre formål, og forholdene blir ytterligere forsterket ved at det legges kjepper i hjulene for våre bestrebelser på å sørge for at lydopptaket får en så lang tilgjengelighetsperiode som mulig.

I den senere tid har det kommet på markedet noen små "bokser"[17] som "knekker" kodene og gjør kopiering mulig.

1.9.8 Digital tape

1.9.8.1 Digital audio tape (DAT)

De første ryktene om et digitalt lydbåndopptager-system kom fra Japan i juni 1983, det samme året som CD'en kom på markedet. 80 selskaper, de fleste Japanske, satte seg ned for å forsøke å bli enige om et standardformat beregnet på konsumentene. De så på de to systemene som da var tilgjengelige S-DAT (fast hode) og R-DAT (roterende hode). Det ble konkludert med at S-DAT trengte mye videre utviklingsarbeide (men se videre om DCC) mens man bestemte seg for å satse på R-DAT, og i 1986 kom Standarddokumentet og de første maskinene (som deretter ble betegnet DAT-spillere/opptagere). Lydbåndprodusentene fikk gjennomført at man holdt seg til samme båndbredde som de analoge båndene, 3.81 mm, med et metallpartikkel-belegg. Kassetten var omtrent halvparten så stor som den vanlige kompaktkassetten, og teknologien med det roterende hodet ble lånt fra video-tape mediet, men stekt redusert i størrelse. Hodet som er 30 mm i diameter roterer 2000 ganger pr minutt og bærer med seg to inn/avspillings hoder omtrent 180deg. fra hverandre. Den lineære båndhastigheten er den utrolige 8.15 mm/s.

DAT-standarden har tre vanlige sampling-frekvenser, 32 kHz som gir 14.5 kHz lydbredde, 44.1 kHz som er lik CD-standarden og ikke brukes for opptak i konsumentmodeller, og 48 kHz for profesjonelle applikasjoner. DAT-bådene kommer i samme lengder som Kompaktkassettene, DT-60, DT-90 og DT-120.

Selv om teknologien var tenkt for konsumentmarkedet, var utstyret altfor dyrt i begynnelsen, med opptagere som kostet fra 15000 kr. og oppover, mens tomkassetter kostet mellom 50 og 100 kr. Men profesjonelle aktører forsto ganske raskt at dette mediet (bærbart!) var godt nok for dem, og videreutviklingen har skjedd etter profesjonelle kriterier. Det finnes nesten ikke ferdiginnspilte DAT-kassetter og avspillerne er fortsatt dyre, så konsumentmarkedet er i ferd med å smuldre bort. Dessuten begynner man å føle en viss konkurranse fra MiniDisc og DCC. Men på det profesjonelle markedet vil nok DAT holde seg i mange år enda.

1.9.8.2 Digital Compact Cassette (DCC)

Philips foreslo et nytt digitalt opptaksmedium til å erstatt det aldrende analoge kassett-systemet (som de selv hadde kommet med 30 år tidligere) i 1991/92, i direkte konkurranse med Sony's MiniDisc - og de to har konkurrert skulder mot skulder siden. Dette nye båndformatet er basert på S-DAT prisippene med det faste hodet og holder på mange av de gamle analoge kassett-karakteristikkene - med overlegg, siden Philips mente det var viktig med kompatibilitet. Derfor kan DCC-spillere spille av vanlige kompaktkassetter.

DCC-kassettene er litt tynnere og bedre beskyttet mot støv og skade. Relativt sett billig krom-bånd benyttes og en "90-kassett" gir 45 minutter opptak pr. "sektor" (eller side) og automatisk reversering av hodet gir muligheter for inntil 90 minutter kontinuerlig opptak. De CD-liknende "flaggene" gjør at man raskt kommer til ethvert ønsket spor ved hjelp av Track Identification Point i hvilken som helst sektor.

For å lagre de enorme mengdene med data som er nødvendig ved digital innspilling, måtte et nytt flerspors inn/av-spillingshode utvikles. Digitale data spres over 9 spor (8 for lyd og 1 for kontroll og informasjon) som bare er 185 mikroner brede for innspilling og 70 mikroner for avspilling. Separate konvensjonelle avspillingshoder brukes ved avspilling av analoge kassetter, og maskinene kan selv avgjøre hvilken type det er snakk om, og velger modus etter det. Det digitale displayet kan håndtere opp til 400 tegn i minuttet for titler, artister og annen informasjon.

Til bit-reduksjon brukes en PASC teknikk som gir omtrent 4:1 reduksjon av den nødvendige datamengden, og resultatet er meget nær opp til CD-kvalitet.

Etterhvert har det blitt klart at Philips har måttet gi opp sin satsing på DCC, og Marantz, som produserte DCC-spillere har g&aritt;tt over til å produsere for Sony's rivaliserende MiniDisc. Plateindustriens støtte for DCC er nesten borte. 2. Den framtidige fysiske situasjonen

Et publikumsrettet lydarkiv bør bestå av følgende enheter:

* kontorområde med datapunkter og avspillingsutstyr
* egnede lagringslokaler (lokal korttidslagring og magasiner)
* lytteplasser for publikum
* Lese/arbeidsplasser
* gruppelytteplass (evt. grupperom)
* kontrollområde (teknisk sentralenhet)
* multimediarom (tekst/lyd/bilde/film/video/data)
* konsertlokale m. muligheter til å vise film/video

2.1. Kvaliteten på lydsamlingen

Det er mye som tyder på at lydmediene vil doble sitt plassbehov i løpet av det neste tiåret. Arkivene bør være forberedt på en slik utvikling. En stadig større del av det innsamlede materialet vil kunne bli verdiløst, enten fordi kvaliteten på lydbærerne er for dårlig, eller som en konsekvens at det produseres mange lydopptak både i privat og offentlig regi som kan forsvare en plass i et nasjonalt lydarkivs samlinger. Samtidig vil man på grunn av forenklede reproduksjons-teknikker få et økende antall repetisjoner (av likt materiale). Det forholdsvis enkelt å registrere lyd, nær sagt av hvem som helst kan gjøre det. Spolebånd, kassettbånd, DAT, CD-R og A/V-data gjør opptak av lyd til noe som mange kan mestre. Det kan lett føre til at antallet innsamlingsverdige lydfestinger vil overgå det meste av kapasiteten til dagens lydarkiv.

Derfor vil utvelgelses- og kassasjons-kriteriene være av sentral betydning i den videre planlegging av de nasjonale biblioteks-funksjonene for lydopptak.

Om en del år tror jeg dessuten vi vil få inn en formidabel mengde lydopptak fra private samlere i form av gaver - materiale som i noen heseender vil være unikt og som ikke finnes i annen sammenheng - og som tidvis representerer kulturelle sjeldenheter og viktige avtrykk av kulturell, politisk og annen virksomhet.

Det er viktig å møte disse utfordringene med en gjennomtenkt holdning, framfor å la tilfeldighetene råde med hensyn til utvelgelse og kassasjon.

Det også viktig å ta opp diskusjonen om hva som er et bevaringsverdig lydopptak og hvilke kriterier man skal legge til grunn for hva som er et lydopptak, hva som er en bok, video, film, multimedia-CD, osv.

Dette har oppbevaringstekniske konsekvenser, og ikke minst bruks-og utlånskonsekvenser.

2.2. Personale

2.2.1. Lydarkivar / leder for lydarkivet

En lydarkivar bør ikke bare være opptatt av de mekaniske sidene ved lyd og lydopptak - men beskjeftige seg mer med emner som egenskaper ved det materiale han er i kontakt med, hvilke særlige egenskaper det har, hvordan det best kan brukes, hvordan det bør lagres, osv.

Det er også viktig å understreke at det ikke finnes noen utdannelse i dette faget, slik at all opplæring må skje innenfor arkivsektoren selv. Elementer som inngår i arbeidet for en lydarkivar kan være:

* Konseptuell forståelse av fagområdet
* Omfattende musikkompetanse
* Grundig bibliotekfaglig kompetanse
* Teknisk kompetanse
* Erfaring i fagmiljøet / kontakter

2.2.2. Tekniker

* Lydteknisk kompetanse
* Evne til å utarbeide løsninger / innovasjon
* Gode data-kunnskaper
* Kunne overvåke og reparere utstyr
* Bistå ved vurdering/kjøp av nytt utstyr

2.2.3. Bibliotekfaglig person

* Spesialkunnskaper i katalogisering av lyd
* Spesialkunnskaper i katalogisering av musikk
* Godt kjennskap til det datatekniske verktøyet

2.2.4. Musikkfaglig personale / fagreferent

* Musikkfaglig utdannelse
* Godt kjennskap til det faglige miljøet
* Oversikt over tilgjengelig fagstoff
* Stå for innkjøp til/komplettering av samlingene, fag-/støtte-litteratur. Oppdatert i tilbyderjungelen.

2.3 Tekniske løsninger

2.3.1 Digital masselagring av lyd

Fordeler med masselagring:

1. Alt kan styres fra en sentral vertsmaskin
2. Kopier er ikke lenger nødvendige
3. Redigering og kopiering av lagret lyd kan gjøres fra egen kontorplass.
4. Ikke noe problem med manglende taper eller plater.
5. Periodisk reorganisering er ikke noe problem, og kan gjøres automatisk.
6. Omfanget av samlingen blir vesentlig mindre enn idag.
Innvendingene vil være at det vil ta lang tid å overføre samlingene til digitalt masselagringsformat. Det vil nødvendigvis ta flere år og forutsetter en detaljert analyse og evaluering av samlingen for å kunne sette opp de rette prioriteringene. Dessuten er det kostbart å gjennomføre.

Et produkt som idag oppfyller de krav vi stiller vil være Sony DIR-1000 (Digital Instrumentation Recorder). Systemet oppfyller ANSI ID-1 standarden, har en modulær konstruksjon og er basert på lydbånd-kassetter.

2.3.2 Digital lydrestaurering av gamle/slitte lydbærere

Overføring av analoge signaler til et digitalt format gjør det klart for oss at vi må ta en avgjørelse mht restaurering. Spørsmålet om restaurering av lyd har lenge vært et meget kontroversielt tema, og slett ikke bare blant purister. Når man skal gi ut gammelt materiale på nytt kommer man ofte til problem-stillinger knyttet til hvor langt man skal gå i forsøk på å overkomme begrensningene i originalopptaket eller å fjerne de hørbare effektene av slitasje eller skader på mediet.

Foreløpig er det to systemer som tiltrekker seg mesteparten av oppmerksomheten, NoNoise og CEDAR.

2.3.2.1 NoNoise

Det California-baserte Sonic Solutions og dets NoNoise system kan berette om betydelig suksess med historiske plater, lydspor på film, TV-produksjoner, m.m. NoNoise systemet ble f.eks. brukt av Philips i deres Legendary Classics CD serie[18]. Mange kritiserer systemet for å redusere klarheten og nærheten i musikken ved å ta bort støy. Graden av støyfjerning er en bruker-justerbar faktor, og resultatet kan derfor være forskjellig.

2.3.2.2 Cedar

En meget viktig utvikling har vært et samarbeidsprosjekt mellom NSA (National Sound Archive - British Library) og ingeniør-avdelingen ved Cambridge University, med det siktemålet å lage en datamaskin-basert digital prosessor. Resultatet er et system kalt CEDAR (Computer Enhanced Digital Audio Restoration) som utviklerne mener er langt bedre enn NoNoise.

Cedar's kraftigste produkt, som fortsatt finnes etter utallige oppgraderinger, var en kombinasjon av spesialbygd maskinvare og programvare som gikk på en PC.
I begynnelsen var det nødvendig med så mye databehandlingskraft at man ikke kunne få arbeidet gjort i sann tid. Derfor ble restaurering en langsommelig prosess med anstrøk av prøving og feiling samt møysommelig oppbygd erfaring, fordi man ikke kunne se (høre) resultatet før man var ferdig. Dette er nå fortid og prosessene Cedar nå opererer innenfor, er i sann tid.
Den mest brukte prosessen er fjerning av bredbåndet støy, eller sus. Dette virker ved at systemet tar et "fingeravtrykk" av støyen, og fjerner den digitalt alle steder der det gjenkjenner den. Mange av parametrene i prosessen er operatør-styrt, f.eks. hvor mye støy som skal fjernes, hvilke støyelementer man skal konsentrere seg om, eller hvor skillet skal gå mellom fjerning av ren støy og de tilfellene man også tar med seg en del av det musikalske innholdet. Dette er avgjørelser man ikke kan forvente at en datamaskin skal kunne ta, men i trenede hender kan systemet oppnå det tilsynelatende umulige, å eliminere støy uten å påvirke det ønskede signalet.
Det er ganske lett å ta seg av klikk og hakk, og Cedar-systemet gir gode muligheter for å behandle forskjellige typer og lengder av signalavbrytelser. Dens algoritmer må avgjøre om det er snakk om klikk eller hakk, og til syvende og sist vil det være opp til operatøren å bestemme hva og hvor mye som skal fjernes. Meget korte klikk kan ganske enkelt fjernes og de to sidene skjøtes sammen, men når det er snakk om lengre klikk vil en slik fremgangsmåte gi til dels betydelig signalforstyrrelse, og det er nødvendig med stadig mer kunstig intelligens og modelleringsteknikker for å beregne hva som mangler. De fleste typer overflatestøy på selv de mest vel bevarte plater kan med letthet fjernes.
Cedar restaureringssystemet er blitt demonstrert meget effektivt ved å vise en knust plate som er limt sammen igjen og restaurert. EMI bruker dette systemet i sine historiske CD-utgivelser. Alt dette lyder nesten for godt til å være sant, men det er virkelig slik at man nå nesten fullstendig kan eliminere signal-forstyrrelser.

2.3.2.3 Laser platespiller

Finial LT1 spiller Lp'er med en fem-strålers optisk pickup. Den klarer ikke alltid å skille mellom støv og svingningene i rillene. Platene må renses grundig før avspilling.
Denne teknologien er f.eks. tenkt brukt i forbindelse med restaurering av gamle plater og voksruller.

2.5 Framtidige lydbærere

2.6 Framtidig digital lyd

2.6.1 Audio Fax

I årevis har Dolby-laboratoriene fryktet digitalteknikken som djevelen har fryktet vievannet - de har tross alt levd av analog båndstøy, som de med sitt velkjente system forminsker. Men nå hopper også Dolby på det digitale toget: En innretning som kalles Audio Fax gjør det mulig, via en digital ISDN-linje, å overføre musikk i Hi-Fi kvalitet. Signalet blir digitalisert og deretter dataredusert - dog ikke så drastisk at det får plass på en eneste ISDN-overføring (Leitung). To kanaler med en totalkapasitet på 256 Kb pr. sekund blir overført samlet. Det er noe mer enn det kommende digitale DAB systemet byr på. Audio Fax er ment for profesjonell anvendelse, f.eks. til overføring av lydspor mellom Film- og synkronstudio.

2.6.2 Multimedia-CD:

Sony og Philips på den ene siden og Toshiba/Pioneer/Matsushita-gruppen på den andre er blitt enige om en standard for den fremtidige Super-Informasjonsbæreren, den såkalte Multimedia-CD (Super Density Disc).

Denne optiske platen på størrelse med dagens CD'er skal være egnet for video-, data- og audio-bruk, og skal ha en kapasitet på 18 GB, fordelt på 2 sider med 9 GB på hver side og 2 sjikt på hver side. Hvert sjikt skal kunne ta 4,7 GB informasjon og man vil kunne oppnå bære bortimot 30 ganger så mye informasjon som dagens CD-plate. Sammen med nye og bedre kompresjonsteknikker (MPEG 2) kan man få 133 min. video pr. side, altså totalt 266 min. (nesten 4 1/2 time).

2.7. Framtidens radio

2.7.1 Radio på bestilling

Som første tyske radiosender startet Südwestfunk med å åpne for muligheter med "Rundfunk auf Abruf" (radio på bestilling). Med dette blir det mulig å bestille musikk og hørespill via en ISDN-linje. Deler av Südwestfunks arkiver er digitalisert og overført til CD-plater.

For overføring i ISDN-nettet blir signalene kompimert etter MPEG Layer-III standarden. Signalene må dekomprimeres på en datamaskin med tilsvarende komprimeringskort.

2.7.2 Digital Audio Broadcasting

Systemet er utviklet av et konsortium av europeiske radiostasjoner og utstyrsfabrikanter kjent som Eureka 147. Dette omtales som den digitale progresjonen fra AM, som nå er 100 år, og FM, som nå er 50 år, til den digitale mutimediaverden i det 21. århundrede.

DAB er immun mot støy og fading som rammer AM og FM, spesielt i forbindelse med bærbar og bil-radio, men den tilbyr også multimediamuligheter ved å kombinere tekst og bilder eller video sammen med radioprogrammet. Man kan f.eks. få overført teksten til en sang sammen med sangen. systemet kan kobles til et datanett med printer, der man kan motta faxer og få trykkopier. Bilen kan f.eks. med dette systemet nesten bli et mobilt kontor.

Alle programmer komprimeres digitalt i et omfang som bestemmes av kvalitetskrav. Spesifikasjonene går fra 32 til 384 kbits/sek., og man kan jo tenke seg at en konsertoverføring vil behøve 128 kbit/sek mens en overføring fra en fotballkamp bare vil trenge 64 kbit/sek.

Det gjøres anstrengelser for å kunne gi on-demand verdensomspennende tilgang til all akkumulert viten, inkludert lyd, film og data.
Dette betyr at for kostnadene av relativt rimelig utstyr, sammenlignet med en bærbar datamaskin, og for kostnadene ved tilknytningen - kanskje via en telefon eller annen form for kommunikasjon - kan nær sagt ethvert menneske i verden, når som helst, kunne se, høre, og studere de forskjellige delene av enhver samling.
Koordinert konservering og bevaring vil være en realitet. Om Arkiv A kan se eller høre hva Arkiv B har, inkludert kopiens fullstendighet, dens kvalitet, og dens provenance, kan de med letthet finne ut om kopien de har er unik eller er mer komplett enn de som allerede er tilgjengelige i de delte ressursene.
Omfanget av informasjon som er tilgjengelig gjennom det beste av dagens teknologi, gjennom verdens bibliotek og arkiver, utgivere, kringkasting, vil bli drastisk overskygget av rammen, dybden og den tekniske kvaliteten på data som er tilgjengelig på denne on-line demand basis.
Potensialet for informasjonskontroll, modifikasjon eller forvrengning er meget reell, og må tas på alvor.

2.7.3 Digital Video Broadcasting (DVB)

2.7.4 Astra Digital Radio

2.7.5 DMX

2.9 Video

2.9.1 Digitale videoplater (DVD[19])

Produsenter av konsumentelektronikkutstyr og datamaskiner er nå temmelig sikre på at de små digitale videoplatene, eller DVD'ene, snart kan revolusjonere begge industrigrener, erstatte videokassett-opptagere, videospillmaskiner, CD-ROM- og CD-spillere.

DVD kan ses på som en omarbeidelse av CD-formatet. Det er en høytetthets optisk plate av samme størrelse som en CD[20], men som kan lagre inntil 30 ganger mer data enn denne. Med sitt dobbeltsidige, dobbeltlags system forventes den å kunne lagre innpå 20 gigabyte data henimot årtusen-skiftet. Den største forskjellen mellom CD og DVD er at DVD i virkeligheten er TO CD-plater med 0,6 mm tykkelse som er satt sammen rygg mot rygg, og bruker noen tekniske finurligheter for å øke lagringskapasiteten. Dette gjelder bl.a. forminskede hull i den reflekterende folien, en laser med en kortere bølgelengde (635/650 nm mot CD'ens 780) og et variabel-bit kodingssystem for bedre effektivitet. En ensidet, enkelt-lags DVD kan lagre opp til 4,7 gigabyte data, omtrent 7 ganger mer enn dagens CD. En høykapasitets DVD kan pr idag lagre opp til 17 gigabyte data, eller nesten 30 ganger så mye. Videre utvikling med bl.a. en blå halvleder-laser vil kunne øke dette tallet enda lenger.

De som ivrer mest for DVD ser på den som en slags Uni-Disc som erstatter ikke bare CD og CD-ROM, men også MiniDisc, LaserDisc, Video-CD, og til og med VHS video nå DVD kommer i innspillbar versjon.

Det er to typer DVD: DVD Video, som lagrer digitale videofilmer med høy kvalitet, og DVD-ROM, en høykapasitetsplate beregnet på datamarkedet, inkludert applikasjonsprogrammer, spill og multimediaprogrammer. Det er dessuten planer om et DVD Audio format, basert på en 80 mm miniplate som inneholder 1,4 gigabyte data (dobbelt så mye som dagens 120 mm lydplater) i et 24-bits lydsystem. Fonografindustriens organ IFPI har satt opp sine anbefalinger for det nye formatet, og de inkluderer et nytt kopirettsystem som kanskje ikke forhindrer kopiering men sikrer at rettighetshaverne får det de har krav på. Videre skal de inkludere SID koder (Source Identification), muligheter for å bruke data og video i tillegg til musikk, multi-kanals lyd. De vil også at den skal være fullt kompatibel med CD'ene. Dette innebærer at DVD Audio platene vil bestå av to lag der det øverste inneholder 16-bits CD Audio (som kan leses av dagens CD spillere) mens det underliggende laget inneholder DVD data.

Disse videoplatene vil benytte seg av to forskjellige lydsystemer:
NTSC området (som USA) vil bruke Dolby's AC-3, mens PAL området (som Europa) vil bruke MPEG-2. Begge gir 5.1 adskilte lydkanaler for omgivelseslyd effekt (front venstre, front senter, front høyre, venstre omgivelse, høyre omgivelse og subwoofer) men de er ikke kompatible.

Hvorfor to systemer?

Det ser ut til at avgjørelsen om å bruke MPEG Audio kom fra europeiske selskaper som pekte på at systemet allerede er i omfattende bruk i Europa - f.eks. i forbindelse med Digital Audio Broadcasting (DAB), Digital Video Broadcasting (DVB), Astra Digital Radio, DMX, noen ISDN applikasjoner, mm. Det er også en DVD utvidelse til MPEG-2 Audio, kalt 7.1 lyd. Denne legger to nye kanaler (venstre senter og høyre senter) til de som allerede er der i 5.1. formatet. MPEG-2 er dessuten skalerbart, dvs. det kan gi to-kanals stereo, Dolby Pro-Logic, 5.1 eller 7.1 omgivelseslyd.
På den annen side er det over 4000 kinoer som har Dolby Digital AC-3 installert, og ca. 400 filmer har Dolby Digital lydspor. I tillegg finnes det ca. 100 NTSC LaserDisc plater som er kodet i AC-3 formatet, og det er allerede over 1 million spillere på markedet.
Innspillbare DVD'er er også på trappene. Den første generasjonen av platene vil ikke være innspillbar, men senere generasjoner vil kunne gi brukere anledning til å spille inn data og filmer. De som lager DVD sier at en fordel med format er at platene er kompatible med den nye avanserte TV standarden som vil komme som den største nyheten på konsumentmarkedet i løpet av 1997, et resultat av forhandlinger mellom nesten alle de store innenfor elektronikk-industrien og underholdningsbransjen.
Utgivelsen av platene er blitt forsinket på grunn av et vanskelig valg mellom to konkurrerende DVD-teknologier, og utviklingen av et nytt antikopierings-system som skal beskytte mot illegal kopiering av filmer.
Det er de kryssende interessene til video- og data-industriene som har utsatt lanseringsplanene for DVD. Mens dataindustrien aksepterer at brukerne fra tid til annen trenger å kopiere programmer, vil film- og video-industrien skjerme sine aktiva med kopibeskyttelsesteknologi.
Å avgjøre hvilken form denne kopibeskyttelsen skal ha, synes å være det springende punktet. DVD-alliansen (Sony, Philips, Pioneer, Hitachi, Toshiba og Matsushita) har nedsatt et utvalg (The Copyright Protection Technical Working Group) for å finne en løsning. Gruppen inkluderer også representanter fra data- og elektronikk-bransjen, samt musikk- og video-industrien.
DVD vil bruke et krypteringssystem for å beskytte lyd og video på en plate. Dette innebærer sammenpakking og utpakking av data med en nøkkel (en kompleks data-kode). DVD-systemet vil virke på denne måten: Først vil alle data pakkes med en nøkkel kalt The Title Key (tittelnøkkelen). Denne tittelnøkkelen blir så pakket med en ny nøkkel som er kalt The Disc Key (platenøkkelen). Platenøkkelen blir i sin tur igjen sammenpakket. De to nøklene blir så gjemt på DVD-platen.
En DVD-spiller har en annen nøkkel som pakker ut platenøkkelen. Denne brukes så til å pakke ut tittelnøkkelen, og lyd og data kan dekrypteres. Dette systemet skulle virke bra for DVD-spillere, men dersom samme plate ble lagt i en DVD-ROM spiller, kunne den digitalt kopieres til en harddisk eller tilsvarende. For å hindre dette har en DVD videoplate i tillegg en autentiseringskode som sjekker om den brukes i en DVD-ROM spiller eller ikke. Om svaret er ja, blir dataene ikke pakket ut.
Det opprinnelige forslaget var å kryptere alle video- og lyd-data på en DVD videoplate, men IBM og Intel argumenterte med at dette ville nødvendiggjøre altfor mye databehandlingskraft. Systemet man er blitt enige om stipulerer at opp til 50% av dataene skal krypteres, noe man mener er nok for å beskytte innholdet.
Krypteringsformatet vil bestå av et 40-bits nøkkelsystem. Dette er robust nok til å forhindre vanlig kopiering, men profesjonelle "pirater" vil utvilsomt klare å knekke systemet. DVD selskapene ville gjerne ha kunnet bruke sterkere nøkler, men noen land har innført eksportforbud på kraftige krypteringssystemer.

Når en DVD videoplate avspilles, blir de digitale data konvertert til et vanlig analogt videosignal, så man trenger et annet system for å forhindre analog kopiering. Det foreslåtte systemet vil benytte seg av en variant av Macrovision's antikopieringssystem som brukes på mange ferdiginnspilte videokassetter idag. Macrovision legger elektroniske impulser på et videobånd. Om båndet kopieres vil impulsene forvirre VCR og få bildet til å rulle. DVD's Macrovisionsystem vil også ødelegge fargene ved å forvrenge signalene under kopiering.
Musikkindustrien vil at DVD skal være fullt kompatibel med CD'en. Med andre ord skal en CD kunne spilles på en DVD-spiller, og en DVD på en CD-spiller. Warner, Sony's Columbia Tristar, MGM, Time Warner's New Line og Philips Electronics' Polygram har begynt å gi ut et antall av sine titler, i håp om at konsumentene vil styrte avgårde for å kjøpe DVD-spillere for så lite som $500 når de blir tilgjengelig i USA. Man tror nå at konsumentene vil gi opp sine analoge VCR-systemer for DVD spillere som tilbyr filmer med høyere kvalitet enn selv laser-disk spillere.

2.9.2 LaserDisc og Video-CD

er gjennomgått ovenfor i forbindelse med CD-formatet.

Men en spesiell form for LaserDisc er den interaktive LaserDisc.

Fordelen med den er øyeblikkelig tilgang til data hvor som helst på platen, og denne tilgangen kan styres fra en datamaskin, og derfor er den velegnet i opplæringssammenheng. Brukeren kan få spørsmål som besvares via datamaskinen, som igjen ber avspilleren hoppe til en annen del av platen, eller til en "godt gjordt" seksjon, eller en forklaring på hva som var feil.
En konsumentversjon av dette systemet, kalt LaserActive, ble lansert i 1994 for å koble LaserDisc sammen med dataspill. Det er lite trolig at dette vil kunne innfri forventningene fordi forbedrede videobilder og datagrafikk nå er tilgjengelig på de fleste spill-kassetter og spill-CD'er, godt hjulpet av utviklingen av MPEG video koding.

2.9.3 Video via modem

Et selskap som leverer Internet via TV-skjermen, har utviklet en ny digital kompresjonsteknologi som gjør det mulig å motta "TV-kvaliet" video over vanlig høyhastighets modem.
Webtv Networks Inc., som er i partnerskap med Sony og Philips, sier at programvaren Videoflash, som ikke er kraftig nok til å sende TV-bilder på full skjerm i modemhastighet, vil gjøre det mulig å se kvart-skjerm video snutter straks.

Vanligvis tar det timer med nedlasting av data før video kan ses, og både spesielle digitale telefonlinjer og spesielt datautstyr er nødvendig.
Webtv har introdusert et lite datasystem som koster mindre enn 3000 kr. og lar samtidig brukere få tilgang til Internettet med en TV i stedet for en PC.
Dette vil legge grunnlaget for å legge enda flere muligheter til Internettets World Wide Web, slik som reklameinnslag med TV-kvalitet.
Systemet er istand til å gjøre dekompresjonen i programvaren, og kan gjøre det på en liten prosessor med bare to megabyte minne.
Videoflash ville kunne oppnå kompresjoner på 3 til 10 ganger industriens MPEG-1 standard med sammenlignbar kvalitet.

2.10. TV

2.11 Data

Mange hjemmedatamaskiner er allerede så kraftige og raske at de kan drive programmer for lytteromanalyser, og kan danne kjernen i et media-anlegg der data, multimedia, radio,TV, video og internett (kommunikasjon) inngår

2.12 Musikk via kabel

En ny lydtjeneste er satt i drift for dem som har satelittsamband i forbindelse med TV-mottaging. Tjenesten kalles MCE - Music Choice Europe, og tilbyr digital musikk 24 timer i døgnet, uten program-ledelse eller reklame, på mer enn 50 forskjellige kanaler som hver representerer en spesifikk musikk-kategori.
MCE er et samarbeidsprosjekt mellom Warner Music Group, Sony Software Corporation og General Instrument. Systemet ble introdusert i USA som "digital kabelradio (Digital Cable Radio)" i mai 1990 og nådde i 1994 omtrent 5.6 millioner kabel-abonnenter (selv om tjenesten bare ble brukt av omtrent 80.000). Teknisk ble systemet utviklet i samarbeid med Dolby Laboratories og bruker Dolby Adaptive Delta Modulation som BBC bruker på sine transatlantiske sendinger for å gi "CD- kvalitet" i stereo.
Programkjeden begynner med en Uplink sendestasjon som overfører et modulert høyhastighets datasignal med alle audiokanalene som tas fra en "CD-bank" etter juke-box prinsippet. Hver musikkategori er sekvensert av en spesialist og oppdateres i faste intervaller.
Selv om de er avhengige av ADM bit-rate reduksjon, forblir signalene digitale gjennom hele prosessen og gir en støyfri lydkvalitet. Dette er betydelig bedre enn normal FM radio kvalitet.
Multikanal-satellittsignalet mottas og transkodes i England og sendet til CATV distribusjonssystemet. Abonnenten må installere en spesiell DCR tuner i tillegg til sitt vanlige hi-fi system.
MCE møter imidlertid hard konkurranse. Hovedrivalen DMX (Digital Music Express, som eies av ICT (International Cablecasting Technologies Europe), starter en lignende kampanje i Europa. I tillegg er det DAB (Digital Audio Broadcast) og andre som "Video on demand" og "Home Shopping". Kanskje konsumentene får for mye å forholde seg til?

2.13 ISDN

ISDN betyr Integrated Services Digital Network og er et fulldigitalisert, høyhastighets nettverk som kan kombinere stemme, bildeoverføring, data og videosignaler i en og samme telefonlinje. Nettverket støtter høyhastighets Internett aksess, teletjenester, videokonferanser, LAN (Local Area Network) og mange former for sammenknytninger og samarbeid. Med ISDN-utstyr kan man bruke telefon, modem og fax samtidig. Man kan si at ISDN er selve grunnlaget for den mye omtalte Informasjonsmotorveien.
Opprinnelig var det tenkt at ISDN skulle ta i bruk fiberkabler fra dør til dør. Det ble imidlertid fort klart at dette ville bli for dyrt. Derfor brukes fortsatt kobberkabler, med et betydelig hastighetstap i forhold til hva som var forutsetningene.
B-ISDN kalles den teknologien som skal gjøre det ISDN var ment å gjøre. Bokstaven B står for Bredbånd. Men B-ISDN er fortsatt under utvikling.

2.14 Hva vil skje i de neste 25 årene?[21]

Lyd, video og data vil vokse tettere og tettere sammen, og man opererer med forskjellige scenarier for utviklingen basert på telekommunikasjon, nettverksteknologi, World Wide Web, med mange grader av interaktivitet.

Hva må lydarkivene gjøre for å settes i beredskap for de nye utfordringene?

De svake punktene i utviklingen vil være:
- mangel på tilstrekkelig finansiering
- problemer med lovgivningen, spesielt opphavsrettsloven (copyright)
- manglende standardisering for katalogisering og dataformater
(både maskin- og programvare).
- Overføringstid/aksesstid
- Enkelte arkivers uvillighet til å dele dokumenter med andre.

En organisasjon som IASA vil, og må, arbeide for å løse disse problemene både nasjonalt og internasjonalt, og vi må delta i dette arbeidet.

Nettverk som Intenett gir lyd/bilde-arkiver muligheten til å overføre digitalisert lyd, bilder og datamaskin-baserte bibliografiske data. Denne muligheten gjør distribusjon av lyd og bildemateriale mellom arkivene enklere, i tillegg til å kunne levere lyd direkte til en bruker fra fjerntliggende arkiver. På dette området vil det kunne skje en revolusjon i de kommende årene, men det er en lang rekke spørsmål som må løses før denne teknologien kan tas i bruk slik man gjerne vil