Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
"Du er så usynlig!"
sa stenen til pustet.

"Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen..."
"Akk, du er så synlig!"
sa pustet til stenen.

"Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes."

"Men likevel har du
en gave å gi meg."
sa stenen til pustet.
"Fly alltid forbi meg!"

"Og du har en gave,"
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
"Ligg fast når jeg kommer!"

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes.
André Bjerke