Morgenbladet, 3-9. november 1995

EICHMANN VAR IKKE KANTIANER

I de siste uker har det foregått en debatt i Morgenbladet om Hjördis Nerheims påstand i et intervju her i avisen 11.8, at Adolf Eichmann kunne påberope seg Kants etikk og politiske filosofi som støtte for sine groteske forbrytelser mot menneskeheten. Nerheim har senere forsøkt å løpe fra den delen av denne påstanden som gjelder Kants etikk.

I mitt motinnlegg 18.8 siterte jeg en av hennes uttalelser: “Jødeutrydderen Eichmann var en 100% regelstyrt kantianer”. Jeg viste også til at hun snakker om Kants “lydighetsetikk”. Isolert sett kan disse uttalelsene kanskje tolkes som referanser bare til Kants politiske filosofi. Imidlertid sa hun klart og tydelig at “Etter Auschwitz er en etikk av typen kantiansk pliktetikk et korsett som sprenges av vår tids problematiske konfliktsituasjoner. Det at noe slikt som fenomenet Auschwitz kunne skje, gjør nytenkning i saken etikk absolutt påkrevd!”. Etter hennes mening viser tilfellet Eichmann at vi må bryte med det hun kaller “kontrollfornuften” og den “generalitets-logikk” som preger de to første av Kants kritikker. Som kjent er den annen av disse to verk viet Kants pliktetikk. I lys av disse uttalelsene er det simpelthen usant når hun i sitt svar til meg 15.9 hevder: “Jeg presiserer derfor at mitt poeng bare er å dokumentere at Eichmann kan påberope seg Kants politiske filosofi som støtte for sin posisjon og adferd. Det er alt jeg sier, og alvorlig nok”. Uttalelsene fra intervjuet viser at det slett ikke var alt hun sa.

Verre er det at hun i sitt svar til meg, som Camilla Serck-Hanssen påpekte i et saklig innlegg 22.9, overhodet ikke tok hensyn til mitt hovedargument. Jeg påviste at Kant gjør det helt klart at borgernes plikt til å adlyde øvrigheten er begrenset av moralske plikter. Som belegg siterte jeg følgende uttalelse fra rettsfilosofien: det er et kategorisk imperativ: adlyd den øvrighet som har makten over dere (i alt som ikke strider mot det indre moralske). Min konklusjon var derfor: “Siden jøde-utryddelsene åpenbart strider mot det kategoriske imperativ i moralen, får Eichmann heller ingen støtte i Kants politiske filosofi”. Nerheim kan umulig ha forstått dette avgjørende argumentet mot hennes påstand – en mistanke som blir bekreftet av at hun i sitt innlegg 27.10 hevder at Serck-Hanssen “totalt overser at Eichmann kan finne støtte for sin adferd i Kants rettsfilosofi”.

Mens Nerheim i sitt innlegg 15.9 ikke nevnte dette avgjørende sitatet, sier hun nå at “Så langt er Kants posisjon selvklart konsistent”. Man skulle derfor tro at hun ville ta full retrett på sin påstand. Sitatet viser til fulle at Kants politiske filosofi, til tross for at den ikke anerkjenner en rett til opprør, ikke gir noe som helst grunnlag for å rettferdiggjøre Eichmanns forbrytelser: som Serck-Hanssen understreker, innebærer sitatet at Eichmann var forpliktet til ikke å adlyde Hitler.

Når Nerheim allikevel insisterer på det motsatte, er det fordi hun hevder at problemet for Kant “er hans motstridende preferanser i rettsfilosofien”. Uten å nevne navn, griper hun her tilbake til et innlegg 13.10 av Lars Johan Materstvedt med tittelen “Var Eichmann likevel kantianer?” Han innrømmer at Kant i rettsfilosofien og andre steder uttrykkelig sier at plikten til å adlyde makthaverne er begrenset av moralen. Allikevel, hevder han, “er Nerheim med sin spissformulering farlig nær noe man kan kalle en ‘sannhet’ om Kants politiske filosofi”. Grunnen er at disse uttalelsene ifølge Materstvedt er inkonsistente med Kants eget syn på suverenitet. Materstvedt tolker nemlig det han kaller “dogmet om absolutt suverentitet” hos Kant slik at det innebærer en plikt til å adlyde makthaverne selv når påleggene er i strid med de moralske plikter. Imidlertid anfører han intet belegg til støtte for denne tolkningen. Men uten slikt belegg er dette en underlig form for hermeneutikk – all den stund Kant selv eksplisitt hevder – i selvsamme rettsfilosofi – at borgernes lydighet til makthaverne er begrenset av moralen. Materstvedts påstand at Kant er sin egen kritiker i Rechtslehre er derfor, i likhet med påstanden om inkonsistens, fullstendig oppkonstruert. Materstvedt og Nerheim gjør seg her skyldige i samme feil: de tror at Kants tese om at vi ikke har rett til å gjøre opprør impliserer en plikt til å etterkomme alt myndighetene pålegger oss. Men nettopp denne tolkningen er det Kant garderer seg mot i den uttalelsen som allerede er sitert fra rettsfilosofien.

Det burde nå – om ikke før! – være klinkende klart at Eichmann hverken kunne påberope seg støtte i Kants etikk eller i hans politiske filosofi. At Kants avvisning av opprørsretten, som jeg åpent innrømmet i mitt innlegg, er et problematisk punkt i hans politiske filosofi, står fast. Jeg tror imidlertid at Kants syn på forholdet mellom opprørsrett og legalt/illegalt regime er mer subtilt enn Materstvedt vil ha det til. Men dette er altså irrelevant for spørsmålet om Eichmann var “god kantianer”.

 

Jens Saugstad

Powered by counter.bloke.com