Aftenposten 7. august 2003

Grunnløs støtte til Regjeringens bioetikk

 

Av Jens Saugstad

Professor i etikk, Filosofisk institutt, UiO

 

Lars Johan Materstvedt hevder i kronikken 31.07 at “Regjeringen står på trygg etisk grunn når den vil forby terapeutisk kloning” og fører den tyske filosofen Immanuel Kant som sitt sannhetsvitne. Han skal angivelig ha sagt at personer oppstår ved befruktningen. Men en kan ikke begrunne et standpunkt ved å vise til at en annen har sagt det samme – selv om den andre skulle være Kant.

Jeg deler Materstvedts syn på betydningen av Kants etiske tenkning. Kant har i mangt formulert den liberale rettsstatens verdigrunnlag, og gjennom humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ – at vi aldri skal behandle en person bare som et middel, men alltid samtidig som et formål – har han gitt et fortettet uttrykk for menneskeverdsideen. Et begrunnet kantiansk standpunkt til terapeutisk kloning (og andre handlinger som forbruker befruktede egg og embryoer) må derfor tillegges vekt. Det er imidlertid god grunn til å hevde at befruktede egg og fostre på tidlige stadier umulig kan omfattes av menneskeverdet ut fra en kantiansk tolkning av vårt verdigrunnlag, og at Kant selv aldri har hevdet at de gjør det. Kant-fortolkning hører vel strengt tatt ikke hjemme i Aftenpostens spalter. Men når misbruket av humanitetsformuleringen av helseministeren og hans våpendragere nå har fått sin velsignelse av Materstvedt, er det nødvendig å rykke ut enda en gang (se min kronikk 17. mars 2002).

Ifølge Kant må et vesen være en person for å omfattes av det kategoriske imperativ, og for å være en person må det ha en fri vilje. Det er lett å forstå at et befruktet egg ikke kan være en person ut fra Kants krav. I motsetning til spedbarn og fostre med sanselig betinget adferd gir det ingen mening å tilskrive befruktede egg en vilje, følgelig heller ikke en fri vilje.

Materstvedt siterer en passasje fra rettsfilosofien som belegg for at “Kant klart sier at personer oppstår ved befruktningen”. Men han oversetter passasjen galt og trekker den ut av sin meningsgivende kontekst. Mens for eksempel John Locke betraktet foreldres plikt til “å bevare, ernære og oppdra barna de hadde avlet” som en plikt overfor en allmektig gud som har skapt dem, ville Kant gi en sekulær begrunnelse basert på foreldrenes ansvar for sine barns eksistens. Fra en praktisk synsvinkel, skriver han, må vi anse “avlsakten (den Akt der Zeugung) som en handling gjennom hvilken vi har satt en person til verden uten dennes samtykke og på vårt eget initiativ brakt den inn i verden. På grunn av denne handlingen (Tat) påhviler det foreldrene nå en forpliktelse til å gjøre barnet tilfreds med sin tilstand så langt de har krefter.” Med avlsakten sikter Kant åpenbart til samleiet. Det er ingenting i denne begrunnelsen av foreldreplikter som tilsier at avkommet blir en person straks samleiet er gjennomført eller på et tidlig stadium i svangerskapet. Men ved å oversette “den Akt der Zeugung” med befruktningen, forsøker Materstvedt å skape et slikt inntrykk. Prisen er at passasjen blir meningsløs.

Den som ønsker å stå på “trygg etisk grunn” ved å vise til vestens tradisjonelle begrunnelse av menneskeverdet, klarer neppe å la det menneskelige embryoet bli omfattet av dets beskyttelse. Departementet frykter at en rekke mennesker som burde bli beskyttet, også vil falle utenfor. Det tror jeg skyldes at det misforstår hva som kreves for å ha rasjonelle evner og overser at andre moralske verdier enn menneskeverdet kommer de virkelige “marginale grupper” til unnsetning.

Powered by counter.bloke.com