ELSE WIESTAD PROFESSOR,
UIO Mandag 14. juni 2004 5:03, oppdatert 5:03
HVORDAN
har det seg at
så mange grinebitere kan få så skjønne og fine koner? spør Immanuel Kant.
Når vi i år feirer feirer 200-års jubileet for den kjente filosofen
(1724-1804), er det interessant også å rette søkelyset mot hans
kjønnsfilosofi. Men hadde Kant en teori om kjønn? Er kvinner ifølge Kant
fornuftige og kan de handle moralsk godt på samme måte som menn? Begrepene
det skjønne og det sublime tjener til å karakterisere henholdsvis kvinner
og menn, hevder Kant i verket «Iakttagelser». Det skjønne forbinder vi med
alt lett og lekende som vekker glede og lyst. Det sublime assosierer vi
med alt stort og mektig som vekker beundring, men som samtidig krever
innsats og disiplin. Kvinner har ifølge Kant en skjønn og følende
forstand, menn en dyp og resonnerende forstand. Abstrakt tenkning eller
kunnskap som er nyttig og tørr, skal kvinner overlate til menn og deres
flittige og grundige forstand. Dyp ettertanke og lange resonnementer er
edle og sublime, men vanskelige. De passer dårlig for en person hvis
utvungne sjarme bare skal fremvise en skjønn natur, heter det. En kvinne
er slett ikke forlegen over å mangle visse høyere innsikter eller over
ikke å være bestemt for viktige oppgaver. Hun er skjønn og inntagende og
det er nok, fastslår ungkars-filosofen.
HVILKE konsekvenser får
dette estetiserende kvinnesynet for Kants oppfatning av menneskeverd og
moral? Ved å forskjønne og tilskrive kvinnen estetikken som særområde
tillegges hun et nytt og høyere menneskeverd. Selv om kvinner og menn er
forskjellige, er de like verdige, og begge må behandles som et formål i
seg selv. Likevel er det mannen som hos Kant er det egentlig frie
mennesket. Det er han som ved hjelp av fornuften kan overvinne sine
naturlige tilbøyeligheter og handle moralsk fritt og selvstsyrt. Med dette
videreutvikler Kant et komplementært kjønnssystem. Kvinne og mann har
ifølge dette synet ulike eller motsatte evner og egenskaper, som samtidig
utfyller hverandre. Menneskeparet utgjør til sammen hele mennesket med
alle dets evner og anlegg. Derved blir målet for kvinner og menn å bli
mest mulig kjønnsforskjellige. Mannen bør bli mer fullkommen som mann og
kvinnen som kvinne. Slik sett er naturformålet med tiltrekningen mellom
kjønnene ikke bare artsbevarende, men også sedelig og kulturelt, nemlig å
foredle mannens og forskjønne kvinnens særegenskaper. Samtidig krever de
kjønnsforskjellige egenskapene tilsvarende funksjoner. Slik har teorien om
kjønnenes komplementaritet tjent til å begrunne ulik oppdragelse og ulike
arbeidsoppgaver for de to kjønn.
På basis av dette menneskesynet utformet Kant i Iakttagelser, som han
utga 40 år gammel, også et kjønnsdelt syn på moral. Han skiller mellom
uekte og ekte dyder, mellom moralsk vakre handlinger som utspringer av
følelser (kvinner), og gode handlinger som utspringer av grunnprinsipper
(menn). I dette verket hevder han at jenter har en opprinnelig god og
uskyldig natur. Moralsk skal man derfor utvikle deres naturlig gode
følelser, deres lyst og hang til det gode. Slik oppvurderer Kant det
skjønne kjønn ved å tillegge det en god natur. Det i motsetning til
kvinnesynet under hekseforfølgelsene, som så på kvinnen som mer jord- og
kroppsnær og derved nærmere djevelen og synden enn mannen. Kant betrakter
tvert imot mannen som mer fordervet og som den som må tvinge og tøyle sin
natur. Det sublime kjønn må derfor handle pliktmessig, på tvers av sine
naturlige tilbøyeligheter, og ut fra moralske grunnregler.
FØLELSENE og smaken er
grunnlaget for kvinners skjønne dyder. Jenter trenger ingen befalinger,
«intet skal eller må», «ingen skyld» hva dem angår, skriver han. De har
innfølingsevne og et varmt hjertelag, og riktig utviklet er disse
følelsene en tilstrekkelig handlingsveileder for dem. Gi dem aldri en kald
og spekulativ undervisning, formaner han, men alltid følelser. Kant fremla
dette synet i verket som har den fulle tittelen Iakttgelser av følelsen
for det skjønne og det sublime (1764), og i sine alderdomsverk om
filosofisk antropologi og om pedagogikk. Verket Iakttagelser ble mye lest
og diskutert på Kants tid og langt inn i forige århundre. Uskyld er en
deilig ting, det er bare synd at den så lett blir forført, bemerker Kant i
det senere «Grunnlegging til moralens metafysikk» (1785). Bløthjertet
deltagelse eller glede ved å gjøre andre vel har ingen ekte moralsk verdi,
slik Kant ser det i Grunnlegging, det har bare handlinger utført av plikt.
Her skiller han imidlertid ikke eksplisitt mellom kjønn. Men heller ikke i
det tidligere Iakttagelser oppfatter han empati og velvilje som ekte
dyder. For slike handlinger er motivert av følelser, som kan være
skiftende og usikre, og ikke av grunnprinsipper.
TILBAKE TIL hvorfor
grinebitere kan få skjønne koner: Kvinners sjel har et tilstrekkelig
innslag av det sublime til at de kan verdsette slike egenskaper hos menn,
hevder Kant. Men skjønnheten taper seg med alderen. Som eldre kan kvinner
derfor utvikle sine sublime egenskaper, til erstatning for de skjønne. Nå
kan de lese bøker og utvide sin innsikt. Selv om de blir mindre verd å
elske, kan de likevel fortsatt bli aktet, understreker Kant.
«Kvinnen skal leke» het det i mars i år i en avisoverskrift i Bergens
Arbeiderblad. En journalist viste der til uttalelser av Helge Løvland,
tidligere olympisk mester (i 1920) og idrettstrener. Kvinner skal leke
fram sin idrett, mente Løvland. Konkurranse er for dem en bisak. Det
passer ikke for dem å ta fatt med mannens energi og systematiske,
målbevisste trening, het det. Fotball, langrenn og sykling må derfor være
bannlyst for kvinner. Slike holdninger er i samsvar med Kants
estetiserende kvinnesyn.
I vår tid blir Kant kritisert av Carol Gilligan og andre
omsorgsetikere. Kritikken gjelder Kants plikt- og rettferdsetikk, slik den
kommer til uttrykk i hans senere, kritiske verker. Her refererer Kant
sjelden til kjønn. Hans pliktetikk forutsetter en moralsk fri og
selvlovgivende person, som ved hjelp av fornuften oppstiller og anvender
et sett av grunnregler for handling. Gjelder denne læren nå både for menn
og kvinner? Moderne omsorgsetikere legger på sin side vekt på innføling,
omtanke og oppmerksomhet på andres behov i konkrete situasjoner. Men ser
vi på det tidlige verket Iakttagelser, skiller Kant alt på det tidspunktet
mellom kjønn, mellom kvinners moralske følelser og menns
prinsipporientering. Det er til dels forenlig med vår tids skille mellom
en omsorgs- og rettferdsmoral. Kritikken av Kant får derfor et nytt og
bredere grunnlag når vi ser den i lys av hans tidlige kjønnsteori.