Aftenpostens kronikk

Fredag 23. mars 1990

Pollestads innlysende sannhet

Jens Saugstad

I USA på 80-tallet ble det utført en serie bombeattentater mot abort-klinikker i Guds navn. Foreløpig har vi sluppet tilsvarende her i landet, men Knudsen og Nessas aksjoner springer ut av den samme dogmatiske skråsikkerheten. Volden begynner der argumentasjonen opphører.

Vi har alle et ansvar for at diskusjonen ikke erstattes med rå makt. Pater Kjell Arild Pollestad svikter sitt ansvar når han fremstiller sitt standpunkt som en innlysende sannhet. For hvis det virkelig var sant at det myrdes ca. 15.000 mennesker i året ved norske sykehus, ville nok adskillig kraftigere lut enn Knudsen og Nessas aksjoner kunne forsvares. Selv bedyrer han å holde seg til sine "setningers evne til å overbevise", men den logiske konsekvensen av hans "innlysende sannhet" er, som hans støtte for Knudsen og Nessa beviser, voldelige aksjoner.

Men det er langt i fra innlysende sant at abort er mord. Så lenge det finnes mer enn rimelig grunn til tvil, har ingen rett til å bruke fysisk eller psykisk vold mot det de oppfatter som grov urett. Knudsen og Nessas aksjoner er dypt umoralske, fordi de aksjonerer på basis av en skråsikkerhet de ikke har belegg for – hverken i fornuft eller tro.

La oss derfor se nærmere på Pollestads "innlysende sannhet": "Menneskeverdet er ikke noe som utvikler seg gradvis; det unnfanges, og når det først er unnfanget, har det rett til å vokse og fødes og leve sitt liv."

Det første Pollestad overser er at hans påstand, gitt at den er sann, ikke er tilstrekkelig for å stemple alle tilfeller av abort som urett. Det faktum at fosteret lever i kvinnens kropp, setter grenser for hennes plikter. Derfor er det ikke mord å utføre abort f.eks. etter voldtekt, selv når det forutsettes at fosteret har menneskeverd.

Men heller ikke i seg selv betraktet er Pollestads påstand innlysende sann. Han tror åpenbart at fosteret har menneskeverd, fordi det er et menneske. For filosofer er det velkjent at dette argumentet er uholdbart. Som jeg har påpekt tidligere (Aftenposten 24.3 og 16.5.1988), beror det på en semantisk skinnslutning: ordet "menneske" brukes ikke i samme betydning når man snakker om menneskeverd og befruktede menneske-egg. Man kan derfor ikke bruke ordet "menneske" for å etablere en logisk forbindelse mellom menneskefoster og menneskeverd. Pollestads "innlysende sannhet" er en elementær logisk brøler.

Når en biolog klassifiserer en organisme som et menneske, skjer det i henhold til biologiske kriterier. Følgelig, når vi omtaler et foster som et menneskefoster, i motsetning til f.eks. et kattefoster, bruker vi ordet "menneske" i en biologisk betydning: det er et medlem av arten homo sapiens. Det er sannsynligvis mer problematisk enn Pollestad tror å klassifisere en zygote som et menneske i biologisk forstand, men vi kan for argumentets skyld se bort i fra denne vanskeligheten.

Vi antar altså at det er innlysende sant at et foster er et menneske i biologisk forstand fra og med unnfangelsen. Da må vi tolke Pollestads argument slik: et menneskefoster har menneskeverd fra og med unnfangelsen, fordi det er et medlem av arten homo sapiens.

I filosofien kalles dette standpunktet speciesisme, og det blir med rette kritisert for å forklare den moralske forskjellen mellom dyr og mennesker ved hjelp av en moralsk irrelevant egenskap. Speciesisme er like vilkårlig som forskjellsbehandling av mennesker på basis av kjønn og rase. Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at mennesker og dyr har samme moralske status. Poenget er at forskjellen må begrunnes ut fra en moralsk relevant egenskap.

Når man f.eks. spør folk hvorfor mennesker har en privilegert moralsk status i forhold til dyr, svarer mange at bare mennesker kan tenke og handle. I så fall må de mene at fornuften, og ikke arts-medlemskapet, er den moralsk relevante egenskap som begrunner vårt menneskeverd. Men nå bryter logikken sammen i Pollestads argument.

Selvsagt finnes det en alvorlig innvending mot denne common sense-tolkningen av "menneske": Heller ikke spedbarn kan tenke og handle; forslaget strider altså mot en annen common sense oppfatning – at spedbarn har menneskeverd.

Det er imidlertid viktig å forstå at kritikken av Pollestads slutning ikke forutsetter denne eller noen bestemt tolkning av hva det vil si å være menneske i moralsk forstand. Forslaget illustrerer et generelt poeng: uansett hva vi foreslår, synes det umulig å finne en moralsk relevant egenskap som omfatter alle medlemmer av arten homo sapiens.

I europeisk moralfilosofi er det ikke tradisjon for å begrunne menneskets moralske status ut i fra arts-medlemskapet. Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) har etter manges mening gitt den beste filosofiske begrunnelsen for den kristne tanken om menneskeverd. Han uttrykker tanken slik i sitt berømte kategoriske imperativ: Du skal behandle menneskeheten i din egen og alle andres person ikke kun som et middel, men alltid samtidig som et formål. Vi ser at det kategoriske imperativ bare gjelder for personer; for å avgjøre om det omfatter fostre må vi finne ut hva Kant mener med person. Kant er dessverre ikke alltid like klar, men han mener tydeligvis ikke at et vesen må kunne tenke og handle for å være en person, ettersom han insisterer på at også spedbarn er personer. Et sted antyder han sogar at fosteret er en person. En rimelig tolkning er etter mitt skjønn at et vesen kun må ha anlegg for å lære å tenke og handle for å være en person. Hvis det er riktig, gir ikke Kants personbegrep grunnlag for å tro at befruktede menneske-egg har menneskeverd; en zygote har bare et potensiale for å utvikle det moralsk relevante anlegget i fremtiden - den har ikke ennå selve anlegget. Så vidt jeg kan se, impliserer Kants filosofi at fosteret blir en person først etter at evnen til spontan bevegelse er ferdig utviklet, muligens allerede ved tiende, men sannsynligvis ikke før trettende uke. Det røper manglende innsikt når Pollestad mener seg å vite at "en slik påstand hverken lar seg begrunne fysiologisk eller filosofisk".

Verre er det at en pater ikke vet at katolikkenes egen filosof, Thomas Aquinas (1224-1274), trekker et moralsk skille mellom formede og uformede fostre. Med utgangspunkt i Thomas' skille har f.eks. den katolske teologen Joseph F. Donceel argumentert for at et foster ikke blir en person før det har utviklet en menneskelig kroppsfasong.

Pollestad er overbevist om at det, i det minste ut fra kristen etikk, er innlysende sant at fosteret har menneskeverd fra og med unnfangelsen. I likhet med svært mange kristne abort-motstanderere overser han at ordet "menneske" også er tvetydig i setningen "mennesket er skapt i Guds bilde". Når vi samtidig vet hvor vanskelig det er å tolke "skapelse" og "i Guds bilde" i biologiske termer, blir det ytterst problematisk å forstå setningen slik at den omfatter alle mennesker fra og med unnfangelsen. Hvorfor skulle ikke gud-billedlikheten oppstå en gang etter f.eks. utgangen av tolvte uke? Jeg har ennå tilgode å se en overbevisende redegjørelse for Pollestads syn fra kristent hold.

Pollestad kan ikke ta angrende kvinner til inntekt for en påstand om at de fleste mennesker "dypest sett både vet og føler at fosterdrap er galt". Svært mange mennesker mener opplagt at det er en enorm forskjell i moralsk status på befruktede egg og fostre i trettende uke. Vi reagerer alle mye sterkere på bilder av sen-aborter enn tidlige aborter. Dette vet abort-motstanderne utmerket vel, derfor maner deres propaganda konsekvent frem bildet av fosteret som et lite barn. Spørsmålet er om ikke abort-motstanderne dermed avslører at også de, "dypest sett", mener at et foster etter utgangen av tolvte uke har en helt annen moralsk status enn et embryo i f.eks. tredje.

Konklusjonen er at Pollestad verken har entydig belegg for sin "innlysende sannhet" i elementær logikk, biologi, filosofi, kristen etikk eller vanlig sunn fornuft.

Powered by counter.bloke.com