Til Vestøls norsksider
alexander
Alexander Kielland
kielland

Copyright: Magne Vestøl

 

NOVELLEN
"BALLSTEMNING"

 

BAKGRUNN

"Ballstemning" ble skrevet i Paris 7 år etter Pariserkommunen, da Paris' innbyggere gjorde opprør mot den konservative nasjonalforsamlingen og valgte en revolusjonær regjering som styrte byen fra mars til mai 1871. Dette er blitt betegnet som verdens første sosialistiske statsdannelse. I denne novellen får vi et av de første glimt i norsk litteratur av en ny bevissthet om klassedeling og klassekamp.

 

KOMPOSISJON

Novellen består av tre deler:

  • En lang innledning med et tilbakeblikk på den kvinnelige hovedpersonens bakgrunn. Hun var en fattig pike som ble "oppdaget" og oppdratt av en rik mann som siden giftet seg med henne.

  • Et tankevekkende møte med de fattige menneskemasser i Paris ved ankomsten til et sosietetsball. Møtet vekker halvt glemte minner hos hovedpersonen om hennes fortid. Klimaks nås like før vognen når fram til hotellet hvor ballet skal finne sted. Lengselen tilbake til hennes tidligere liv blir sterkere og sterkere, men avbrytes da døren til vognen blir åpnet og hun stiger ut med aristokratisk verdighet.

  • En avslutning med en kortere skildring av en episode under ballet. Hovedpersonen viser her klar forståelse for og innlevelse i de fattiges situasjon.

Synsvinkelen er autoral og allvitende. Fortelleren later til å ha full oversikt over personenes bakgrunn og tanker. Samtidig er det en veksling i synsvinkel i løpet av novellen. I andre delen er det den kvinnelig hovedpersons tanker som er i fokus, og i den siste del er det grevens.

Fortelleren henvender seg et par steder direkte til leserne ved bruk av pronomenene "vi" og "oss". Gjennom det som sies på disse stedene, plasserer fortelleren tydelig både seg selv og leserne som en del av overklassen, den som ikke kjenner fattigdommen av egen erfaring.

Novellen er bygd opp omkring sterke kontraster. Nåtid og fortid hos hovedpersonen slåss om makten. Vi aner en begynnende kamp mellom rike og fattige, mellom overklasse og underklasse.

 

PERSONER

Hovedpersonen har en svært dominerende plass i novellen. Det dreier seg om en blendende vakker kvinne med et svært behagelig vesen, gift med en betydelig eldre mann. Han hadde "oppdaget" henne som fattig ungjente like før "lastene" skulle til å gripe fatt i henne. Han hadde sørget for hennes oppdragelse og utdannelse, og da hun ble gammel nok, giftet han seg med henne.

På det tidspunkt da handlingen begynner, har hun nesten helt fortrengt sin bakgrunn. Men under en kjøretur med hest og vogn på vei til et sosietetsball, begynner minnene å strømme på. Årsaken er alle de fattige innbyggerne som har stilt seg opp utenfor hotellet hvor ballet skal finne sted for å få et grådig og hatefullt glimt av de fornemme gjestene. Ord og ansikter i mengden vekker minner til live hos kvinnen, og hun opplever intenst at en del av henne fortsatt hører hjemme blant dem.

Avslutningen av novellen understreker at dette har satt i gang en bevisstgjøringsprosess hos kvinnen. Hun gir uttrykk for sterk bevissthet om de tårer og det hat som finnes hos de undertrykte.

Den kvinnelige hovedpersonen er svært sympatisk framstilt. Det er kanskje ikke så underlig i og med at hun åpenbart har en del til felles med forfatteren. Kielland var jo selv et elegant overklassemenneske med en sterkt utviklet sympati for de underpriviligerte.

Personene forøvrig er randfigurer. Men greven som dukker opp i avslutningen og som får høre kvinnens sterke ord, framstår som en nokså nådeløs karikatur av overklassen. Han er glatt, overfladisk og temmelig tanketom.

 

MILJØ

Handlingen i novellen er lagt til et storbymiljø med store klassemotsetninger. Miljøet oppleves med utgangspunkt i en overklasse preget av vakre mennesker, luksuriøse vogner og glitrende ballsaler. Men under ligger det store havet av fattige, preget av hat og truende opprør. Gjennom hovedpersonens utvikling formidles en forståelse for og en innlevelse i underklassens situasjon. Resten av overklassen, representert ved greven, har minimal forståelse for denne dystre del av virkeligheten.

 

SPRÅK OG VIRKEMIDLER

Kielland er kjent for sin raffinerte, slepne stil. Som forfatter er han språklig sett aristokrat til fingerspissene. Man fornemmer elegansen fra de franske salonger både i ordvalg og formuleringer. Her er er både roser og silkebånd og små søvnige englebarn. Men Kielland er ikke søt og ufarlig. Han er kjent for sine satiriske spark til alt som står imot opplysning og framskritt. Han sløser ikke med dette virkemidlet i denne novellen. Men overklassen får så absolutt sitt pass påskrevet. Novellen avslutter med bemerkningen om greven som i sitt smukke hode er temmelig tom for tanker, og som bringes helt ut av fatning når han et øyeblikk blir konfrontert med virkeligheten, slik at han må bruke en hel polka for å finne stemningen igjen.

Forfatteren bruker flere bilder i novellen. Den nedlåste skuffen og den bortkomne nøkkelen brukes som bilde på hovedpersonens fortrengte fortid.

De to sentrale bildene i fortellingen er marmortrappen og Faraos hær. Marmortrappen er et bilde på samfunnet hvor noen stiger opp mot lyset, lett og uanstrengt, mens de fleste må bli igjen nede i mørket. Novellen åpner med å fortelle hvordan kvinnen i teksten har steget opp, symbolsk sett, ved å bli opptatt i overklassen. Senere i novellen går hun fysisk opp marmortrappen til ballsalen, men nå med en dypere erkjennelse av hva som finnes ved foten og toppen av trappen.

Beretningen fra andre Mosebok om Faraos hær som druknet da de mørke vannmassene slo sammen over den, blir for hovedpersonen et symbol på overklassens skjebnesvangre situasjon midt i et hav av hat og opprørstrang. Dette havbildet gjentas på en måte mot slutten av novellen når hovedpersonen uttaler at dansegulvet i ballsalen bølger under millioners hat.

 

TEMATIKK

Dette er en novelle om klassesamfunnet og om hvordan et medlem av overklassen vekkes opp av sløvheten til en ny bevissthet om de enorme klasseskiller i samfunnet. Novellen er sterkt samfunnskritisk, og forfatteren levner ingen tvil om at forskjellen mellom rik og fattig er skjærende urettferdig. Men novellen er ingen udelt hyllest til arbeiderklassen og deres livsverdier. Novellen sympatiserer riktignok klart med de fattiges krav om rettferdighet. Her er heller ingen sympati med den tanketomhet som preger deler av overklassen. Men fortelleren virker samtidig kritisk til de fattiges livsstil som er preget av råhet og lastefullhet. Idealet ligger hos hovedpersonen som forener dannet eleganse med dyp forståelse av urettferdigheten. Så gjenstår spørsmålet om hvordan urettferdigheten skal avskaffes. Det spørsmålet gir verken hovedpersonen i novellen eller forfatteren noe svar på. Og det er vel et åpent spørsmål om noen av de to ville passet inn på barrikadene i Paris.