Til Vestøls norsksider
anne
Anne Holt
holt

Copyright: Magne Vestøl

 

ROMANEN
"DEMONENS DØD"

 

BAKGRUNN

Kriminallitteraturen er for lengst blitt stueren, den anerkjennes som noe langt mer enn avkoblende venstrehåndsarbeid for forfattere av annen og mer "seriøs" skjønnlitteratur. Norge har i de senere årtier opplevd en hel bølge av god krim-forfattere. Navn som Gunnar Staalesen, David Torjussen (Tor Edvin Dahl), Fredrik Skagen, Kim Småge og Karin Fossum borger for litterær kvalitet, gode intriger og tildels betydelig innsikt i psykologiske, sosiale og politiske spørsmål.

Et av de siste navn innen sjangeren er Anne Holt (f. 1958). Hun debuterte i 1993 med kriminalromanen Blind gudinne. Så fulgte romanene Salige er de som tørster (1994) og Demonens død (1995) med ett års mellomrom. Det gikk to år før vi fikk presentert fjerde - og til nå siste - bok i denne serien av frittstående kriminalromaner. Løvens gap kom i 1997 med en tidligere kollega som medforfatter. Disse fire romanene utgjør en bokrekke som knyttes sammen av den gjennomgående hovedpersonen, politietterforskeren Hanne Wilhelmsen. Men forøvrig utgjør hver bok et avsluttet hele.

Anne Holt har i tillegg gitt ut romanen Mea Culpa (1997) og en bok om fotball-VM som kom i 1998. Forfatteren har høstet til dels svært gode kritikker for sine kriminalromaner. Romanen Mea Culpa har fått noe mer blandet mottakelse.

Anne Holt har fått stor medieomtale, noe som nok delvis skyldes hennes status som rikskjendis etter arbeid i NRK Dagsrevyen og en periode som justisminister i regjeringen Jagland.

 

KARAKTERISTIKK AV BOKEN

Demonens død er en roman som kan leses på flere plan. Fra én side sett er boken en forholdsvis klassisk politiroman. Vi følger førstebetjent Hanne Wilhelmsen og hennes kolleger i arbeidet med å oppklare drapet på en bestyrer ved Frelsesarmeens barnehjem, Vårsol.

Samtidig har boken trekk av en kollektiv-roman. Gjennom svært vekslende synsvinkler blir vi kjent med en rekke personer, knyttet til to geografiske sentra: barnehjemmet og politikammeret. Personenes sosiale relasjoner utgjør betydelige bimotiv i boken.

Særlig vekt er det lagt på skildringen av det tolv år gamle barnevernstilfellet Olav. En hyperaktiv, overvektig gutt med ekstreme sosiale tilpasningsproblemer. Bokens tittel refererer til ham, og skildringen av hans skjebne utgjør nok på mange måter bokens hovedmotiv. Den tilfører boken et tydelig sosialpolitisk element i form av en ganske besk samfunnskritikk.

Endelig bør det nevnes at romanen inneholder et moral-filosofisk moment som på en helt avgjørende måte preger sluttavsnittet i boken. Spørsmålet som der reises, pløyer dypt, og setter et nesten provoserende fokus på vår individualistiske tids håndtering av skyldproblematikken.

 

KOMPOSISJONEN

a. Generelle trekk

Komposisjonen følger - som de fleste kriminalromaner - et grunnleggende kronologisk mønster. Dette brytes av en del kursiverte avsnitt hvor vi i retrospektive glimt får innblikk i tankene til gutten Olavs mor. På den måten kan leseren rekonstruere hovedtrekkene i guttens oppvekst og samtidig få et tydelig inntrykk av morens forvirrede blanding av omsorg og maktesløshet i forhold til sønnen.

Synsvinkelen er svært skiftende. Den ligger vekselvis hos ulike personer, og forfatteren styrer på den måten leserens inntrykk av personenes motiver, både i forhold til kriminalsaken og de til dels kompliserte livsforhold personene befinner seg i.

b. Kriminalhandlingen.

Som kriminalroman betraktet følger boken i hovedsak det klassiske mønsteret. En tilsynelatende uskyldig barnehjemsbestyrer blir drept, og en etterforsker konfronteres med drapet og forsøker med ulike midler å oppklare forbrytelsen og stille den skyldige til ansvar.

Forfatteren benytter det velkjente grepet med å la mistankens skjær falle over den ene etter den andre av de mulige gjerningsmenn, enten det dreier seg om barnehjemsbarna, de ansatte eller pårørende ektemenn og elskere.

Etterforskningen eter seg framover gjennom framskritt og tilbakeslag inntil etterforskeren endelig ser ut til å ha de avgjørende bevis innen rekkevidde og kan håpe på en tilståelse fra den utpekte skyldige.

Da gjør romanen en helt overraskende vending. Politiet får den tilståelsen de ønsker, men leseren får i to korte sluttavsnitt presentert opplysninger som tilsier at politiet ikke har funnet fram til den virkelig skyldige. Bare leseren forstår at personen i tiltaleboksen ikke har begått drapet, men tar på seg en moralsk skyld fordi vedkommende har satt i gang en kjedereaksjon av tilfeldige hendelser som resulterte i tre menneskers død.

Heller ikke dette er noe ukjent grep innen kriminallitteraturen. Det er kjent i ulike varianter, f.eks. fra John Dickson Carrs kriminalklassiker, Sort Messe, hvor en naturlig og en overnaturlig "oppklaring" blir plassert i et dirrende spenningsforhold til hverandre. Den skjulte oppklaring i Holts bok har ikke noe overnaturlig ved seg, men den rommer likevel noe av den provokasjon mot det allment aksepterte som kjennetegner den vellykkede bruk av dette virkemiddelet. I en helt klassisk kriminalroman skal alle biter falle på plass til slutt, og roen og balansen i tilværelsen skal gjenopprettes. Anne Holt bryter dette mønsteret med sin avslutning. Skyldspørsmålet blir ikke avgjort, det åpner seg tvert imot og antar helt nye og overraskende eller urovekkende dimensjoner.

 

c. To motsatte kurver.

Boken rommer to handlingsstrukturer som er vevet inn i hverandre. Skildringen av Olavs flukt fra barnehjem og politi veksler med beretningen om politiets etterforskningsarbeid. Disse to handlingsløpene utgjør motsatte kurver. Politiets arbeid krones - i et hvert fall tilsynelatende - med hell, slik det er vanlig innenfor sjangeren. Mens gutten Olavs skjebne representerer en nådeløst nedadgående utvikling - fra håpløshet til undergang.

De to handlingene berører hverandre i starten av romanen da Olav ankommer barnehjemmet kort tid før drapet og forsvinner like etter. Så møtes linjene igjen i avslutningen da Olav vender tilbake til barnehjemmet med en tragisk død som resultat. Samtidig har han uten å ville det gjort sin eneste virkelige venn i livet delaktig i sin bitre skjebne og "tvinger" henne til å ta skylden for det som har skjedd.

 

PERSONER

Persongalleriet i boken er forholdsvis omfattende. Barnehjemmets beboere og ansatte og politiets etterforskere utgjør til sammen et anselig antall. I tillegg kommer diverse pårørende samboere, "eks’er", ektemenn og elskere.

Fire personer peker seg ut og gjør krav på nærmere omtale. Det gjelder lederen av etterforskningen, Hanne Wilhelmsen, og det gjelder gutten Olav og de to kvinnene i hans liv, moren Birgitte Håkonsen og den barnehjemsansatte Maren Kalsvik.

Den formelle hovedperson er Hanne Wilhelmsen, politietterforsker som i denne boken er blitt forfremmet til førstebetjent. Den nye stillingen passer henne ikke uten videre. Hun har tidligere vist seg som en svært dyktig etterforsker, og har vansker med å legge denne rollen bak seg. Fristelsen til å ta del i etterforskningen i marka overmanner henne stadig, og koordineringen av arbeidet får tidvis lide under det. Hanne Wilhelmsens forhold til den noe utradisjonelle kollegaen Billy T. får en viss plass i boken. Han er førstebetjentens fortrolige kamerat, og den eneste av kollegaene som er fullt informert om hennes mangeårige samboerskap med kjæresten Cecilie.

Hanne Wilhelmsens dype sperrer mot å innvie familie og venner i sitt hemmelige kjærlighetsliv, er et tydelig tema i hele bokserien. Skildringen av forholdet mellom Hanne og Cecilie har en dobbelt effekt. Dels illustrerer det at lesbiske samboere står overfor samlivsproblemer i like stor grad som heterofile par, men samtidig fokuseres det tydelig på de temaer som er mer særegne for homofile, slik som åpenhet om legning og forholdet til det å få eller adoptere barn. I begge spørsmål viser Hanne Wilhelmsen seg å ha svært restriktive holdninger.

Bokens reelle hovedperson er nok Olav Håkonsen. Tolv år gammel, overvektig, fysisk sterk og med et intenst utviklet hat mot samfunnet. Det er noe nesten diabolsk i skildringene av den unge gutten, helt fra morens angstskapende inntrykk fra barneårene. De mentale bildene gir assosiasjoner i retning av Stephen Kings okkult infiserte skjebneskikkelser eller de "rammede" i Margit Sandemos beretning om Isfolket. Noen har også trukket linjen til folketradisjonens tro på "byttinger", barn som de underjordiske hadde lagt i vuggen til erstatning for det virkelige menneskebarnet.

Olavs to eneste forbundsfeller er moren og den barnehjemsansatte Maren Kalsvik. Forholdet til moren virker forholdsvis destruktivt. Hun er svak og setter ingen grenser for gutten. Han på sin side utnytter hennes svakhet og omsorg på en i bunn og grunn nokså kynisk måte. Moren har i hele oppveksten forgjeves prøvd å få gutten undersøkt, og få ham under behandling for den MBD-lidelsen hun mener er skyld i adferdsvanskene.

Olav har enkelte lyse sider. Han viser i glimt både omsorg og hjertelag i forhold til de andre barna på barnehjemmet, men han har et fullstendig uberegnelig gemytt og kan eksplodere uten varsel. Bare i forholdet til Maren Kalsvik ser vi tegn til en dypere og mer stabil sosial tilknytning. Hun makter tilsynelatende å skape et tillitsforhold til den skakkjørte gutten, en hengivenhet som på sin skjeve måte styrer dem inn i henholdsvis død og straff.

 

MILJØ

Boken foregår i hovedstaden. De geografiske knutepunkt er politihuset og barnehjemmet Vårsol. Anne Holt har selv erfaring fra Oslo-politiet og skildrer miljøet i hovedkvarteret med stor sikkerhet.

Barnehjemmet er også livfullt gjenskapt med et svært variert persongalleri av barn, ungdommer og voksne. Man kan nok stille spørsmålstegn ved om den samling av personlighetstyper vi møter her, er realistisk i streng forstand. Men på dette punkt må en kriminalroman av denne typen nødvendigvis bevilge seg en viss frihet. Skal mistanken med noen sannsynlighet kunne spres på de tilstedeværende, kan de nødvendigvis ikke utgjøre en samling alminnelig hederlige gjennomsnittsmennesker.

Boken avlegger også visitt i enkelte kirkelige miljø. En begravelse og et besøk på Diakonhjemmet gir et forholdsvis stereotypt bilde. Forfatteren har riktignok vært tidsriktig påpasselig med å plassere kvinner i de viktige kirkelige rollene, men forøvrig virker skildringen smidd etter de tradisjonelle - og kanskje noe fordomsfulle - oppfatninger som er vanlige i utenomkirkelige miljøer.

 

SLUTTORD

Rent tematisk kretser boken omkring temaene oppdragelse og skyld. Skildringen av Olav rommer sentrale og ransakende etiske spørsmål. Hvem har sviktet når et barn kan utvikle så "demoniske" dimensjoner? Moren retter anklagen mot samfunnet, og samfunnet retter anklagen mot moren ved å frata henne omsorgen. Utenfra sett kan det synes å ligge an til en skylddeling. Men moren har åpenbart aldri vært i stand til å hamle opp med det problemet hun har fått i fanget. Mer kompetente instanser burde utvilsomt ha grepet inn på et tidlig stadium, mens det ennå hadde vært mulig gjøre noe konstruktivt.

Til syvende og sist blir det verken samfunnet eller moren som påtar seg skylden. Det blir paradoksalt nok den personen som kanskje har gjort mest for å rette opp de skjevheter som er begått. Maren Kalsviks selvpåtatte soning virker på mange måter provoserende, og representerer en ganske krass utfordring til den individualistiske tenkning som preger den vestlige sekulariserte nåtidskultur. Riktignok har Maren brutt loven, men rent juridisk er hennes forbrytelse av en mindre dramatisk karakter enn den hun til slutt påtar seg skylden for. For Maren er denne skyldpåtakelsen tydelig noe mer enn en dekkoperasjon for å beskytte ettermælet til et ulykkelig barn. Hun opplever virkelig skyld. Hun har med sitt relativt ubetydelige lovbrudd utløst en kjedereaksjon av i og for seg tilfeldige hendelser som med en bisarr og uforutsigbar konsekvens har endt i tre menneskers død.

Hvorvidt Maren Kalsviks valg skal karakteriseres som et utslag av moralsk rakryggethet eller av psykisk forvirring kan selvsagt diskuteres. Men hennes handlemåte stiller uansett spørsmålet om hva det innebærer for et menneske å være forpliktet på den tilværelse man er en del av. Ansvar er ifølge Holts roman ikke uten videre noe man velger, men noe livet selv stiller mennesket overfor som en uunngåelig forpliktelse. I så måte kan Demonens død sies å være en roman i den humanistiske eksistensialismes ånd, trass i handlingens til tider nesten deterministiske lovmessighet.