Til Vestøls norsksider
inger
Inger Hagerup
hagerup

Copyright: Magne Vestøl

 

"EPISODE"

 

BAKGRUNN

Diktet "Episode" er hentet fra samlingen Videre som kom ut i 1945. Diktet er sannsynligvis skrevet under krigen. Inger Hagerup og mannen Anders tilbrakte noen av krigsårene som flyktninger i Sverige. Sønnen Klaus Hagerup forteller i sin biografi om moren at ekteskapet mellom foreldrene på denne tiden var svært tynnslitt. Klaus ble født på denne tiden, og moren sa en gang at hun ikke var sikker på om det var Anders som var faren. Klaus forteller at Inger og Anders forsøkte å skille lag flere ganger, men ikke maktet å gå fra hverandre. Disse ekteskapsproblemene kan være en del av bakgrunnen for diktet.

Inger Hagerup (1905-1985) tilhørte den eldre garde av kvinnelige lyrikere i dette århundre. Hun debuterte i 1929 og gav ut en rekke diktsamlinger og flere samlinger med dikt og regler for barn. Inger Hagerup skrev for det meste i tradisjonell form med enderim og regelmessig rytme. Mange av diktene hennes uttrykker ulike sider ved kvinners liv og erfaringer. Kjærlighetsdiktene er preget av spenningen mellom lengsel og ensomhet. Hun har også skrevet dikt av mer politisk karakter, særlig under krigen. Heller ikke modernismens fremmedfølelse var ukjent for henne. Hun har gitt sterke skildringer det moderne menneskes hjemløshet i tilværelsen, selv om formen i diktene er aldri så "pen" og tradisjonell.

 

MOTIV OG TEMA

Diktet "Episode" forteller om en episode ved spisebordet. En mann og en kvinne som har levd sammen lenge, har avsluttet et måltid. De har kranglet og reiser seg mens de leverer avmålte og iskalde replikker. Så blir de stående og lete etter neste trekk i tvekampen. Da er det at mannen lar fingrene gli gjennom håret på en måte som uttrykker rådløshet. Bevegelsen løsner noe i henne. Øynene hennes fylles av tårer, og hun kjenner at det bak hatet og bitterheten er noe som binder dem sammen, tross alt.

Diktet er utpreget sentrallyrikk. Det handler om det kompliserte samlivet mellom mann og kvinne. Forholdet mellom de to er svært sammensatt. Diktet skildrer hvordan motsatte følelser som hat og samhørighet kan rommes samtidig i et menneskesinn.

 

KOMPOSISJON

Diktet har ytre sett en svært regelmessig oppbygning. Det består av fem strofer, hver på fire linjer. Diktet har et gjennomført rimmønster med kryssrim som veksler mellom mannlige og kvinnelig rimord. Rytmen er også jevn og regelmessig (jamber), bortsett fra et rytmebrudd i andre strofes fjerde linje. Om dette bruddet har noen funksjon er usikkert. Det måtte i så fall være å understreke oppbygningen av muren mellom de to.

Diktet har et klart vendepunkt. Det kommer i fjerde strofes fjerde linje. Fram til dette punktet er det konflikten som rår. Etter dette kommer det fram en ny og dypere side ved forholdet mellom de to.

 

SPRÅKLIGE VIRKEMIDLER

Dikteren benytter bilder og bevisst ordvalg for å understreke konflikten i de fire første strofene. Ordene blinker av gammelt islagt hat. Kvinnens sammenknepne munn bygger en mur bak replikken hun har avlevert. De er i krig, de leter etter våpen: En spiss setning som kan stikke og såre, den beske dråpen, de giftige ordene som kan påføre dødelig skade. Hagerup spiller også på fargesansen. Hun skriver om den "gule fryden". Gul er en farge som blant annet kan symbolisere gift eller falskhet.

Etter vendepunktet i fjerde strofe sammenfatter Hagerup den nye, dypere følelsen som er avdekket, med bildet av den spente strengen mellom hans og hennes hjerte. Dette bildet har flere sider. Det første er at strengen er et symbol på samhørighet, den knytter dem sammen. Videre kan bildet være et uttrykk for følsomhet. En spent streng dirrer ved den minste berøring. Endelig kan det være et uttrykk for noe skjørt. En streng kan være spent nesten til bristepunktet. I Hagerups dikt ligger nok hovedvekten på samhørigheten, men de andre tolkningsmulighetene spiller med og utvider leserens opplevelse av situasjonen.

 

BUDSKAP

Diktet har ikke noe direkte formulert budskap. Men det har et sentralt poeng. De to menneskene i diktet har følelser som går dypere enn den kalde overflaten skulle tilsi. Det er noe i dypet som stanser dem og holder dem igjen fra å løpe linen fullt ut og gjøre bruddet ugjenkallelig. Hva dette "dype" egentlig er, sier diktet ikke noe direkte om. Det kan kalles samhørighet, ømhet, hengivenhet. Diktet kan sies å være et forsvar for disse dype båndene som kan finnes i et samliv, selv om de er godt gjemt.

Det er nok et godt psykologisk poeng at vendepunktet mellom de to kommer etter at den ene part har blottlagt sin usikkerhet. I så fall kan diktet sies å inneholde en skjult oppfordring om å våge å vise sin svakhet overfor mennesker som står en nær og på den måten bane vei for dypere fellesskap.