Til Vestøls norsksider
sigbjørn
Sigbjørn Obstfelder
obstfelder

Copyright: Magne Vestøl

 

DIKTET
"JEG SER"

 

Modernisme:
Obstfelder er kalt den første modernist. Dette gjenspeiles i dette diktet. Formen er relativt fri, uten enderim og gjennomført fast rytme. Like viktig er de innholdsmessige trekk med en opplevelse av virkeligheten som meningsløs og ubegripelig.

 

Motiv:
En jeg-person som betrakter den fysiske virkelighet omkring seg (himmelen, bygninger, dyr mennesker) og forsøker å finne en sammenheng.

 

Tema:
Menneskets fremmedfølelse, ensomhet, dette å være utenfor.

 

Komposisjon:
Selv om diktet er modernistisk, er det ikke uten enhver struktur. Diktet starter opp med en regelmessig strofeinndeling (3 linjer, 2 linjer, 1 linje, 3 linjer, 2 linjer, 1 linje). I disse tre- og tolinjersstrofene er det også en ganske fast rytme (strofe 1, 2, 4 og 5). Strofe 3 og 6 bryter med rytmen og er mer prosapregede.

Mot slutten bryter strukturen i diktet sammen. Både strofeinndeling og rytme går i oppløsning, og verselinjene flyter ut i det ordløse, meningsløse (...).

De enlinjede strofene (3, 6 og 8) beskriver en utvikling i været, en utvikling mot et dystert og truende uvær. Dette understreker stemningen i de andre strofene.

 

Noen viktige trekk:

  • Strofe 1:
    "Den blodige sol". Dette bildet rommer en illevarslende dobbelthet. Solen er en kraft som gir liv, mens "blodig" gjerne er et uttrykk for ulykke og død. Mennesket har fått liv for å dø. Solen blir et symbol på den tilintetgjørelse som truer jeg-personen selv. Dette finnes igjen i skildringen av uværet som nærmer seg. "Den hvite himmel" kan muligens assosieres med liklakenet?

  • Strofe 4:
    Her formidles bilder av den virkelighet menneskene har skapt. Det jeg-personen her forteller om er fjernt for ham, det representerer en verden og et fellesskap som han står utenfor. Kirketårnet er et bilde på det religiøse. Det representerer menneskenes ubegripelige håp om evighet.

  • Strofe 7:
    De "velkledte herrer" og "smilende damer" oppleves av jeg-personen som absurde fordi de ikke ser at katastrofen nærmer seg. "De lutende heste" kan oppfattes som en understrekning av den tyngende virkelighet. Kanskje hestene har oppfattet mer av hvordan virkeligheten egentlig er enn de smilende, ubekymrede menneskene?

  • Strofe 9:
    "Jeg er visst kommet på feil klode!". Et prosa-utsagn preget av sarkasme og samtidig av forvilelse?

  • Strofe 3, 6 og 8:
    Samtidig som jeg-personen observerer byen, registrerer han at været forandrer seg, skyene samler seg til uvær. Skyene kan oppfattes som et bilde på en katastrofe som nærmer seg. De er gråblå og tunge. Det er en parallell mellom været/naturen og menneskeverdenen. Naturen understreker den katastrofale menigsløshet som har rammet menneskeheten.

     

    Sammenfatning:
    Obstfelder undrer seg på om noe er galt med verden eller med ham selv. Han er lammet av en fremmedfølelse som er så sterk at han ikke har noe valg. Diktet kan oppfattes som et forsvar for denne fremmedfølelsen: Det må være verden det er noe galt med, og ikke ham selv. Obstfelder mener kanskje å si til sin samtid: Dere sier at jeg er underlig, men det er tvert imot dere som er underlige fordi dere ikke ser det jeg ser.

    Tittelen "jeg ser" kan være uttrykk for en sterk dikterisk selvbevissthet. Obstfelder vil forklare sin samtid noe, han vil formidle et syn, gjøre rede for en opplevelse som har gjort ham til en fremmed blant menneskene.

    Obstfelder opplever verden som usammenhengende og uten mening, og dette har sin virkning på språket i diktet. Han ser livet som uharmonisk og bryter derfor med den poetiske harmoni som uttrykkes i fast rytme og rim. Mangelen på en slik struktur er en nødvendighet for et diktersinn som er preget av tomhet og fremmedhet. Slik understreker formen temaet i diktet.

    Tilværelsen består for jeg-personen kun av isolerte elementer uten sammenheng. De enkelte biter av virkeligheten er falt fra hverandre uten noen sammenbindende, meningsskapende enhet som jeg-personen kan kjenne seg hjemme i. Utviklingen bringes til ende i siste strofe. Alt er fremmed. Intet gir mening. Til slutt flyter språket ut i tomhet...