Til Vestøls norsksider
rolf
Rolf Jacobsen
jacobsen

Copyright: Magne Vestøl

 

"LANDSKAP MED GRAVEMASKINER"

 

BAKGRUNN

Diktet "Landskap med gravemaskiner" ble gitt ut i samlingen "Hemmelig liv" som kom ut i 1954. Dette er på mange måter et typisk Jacobsen-dikt. Forholdet mellom natur og teknikk fascinerte ham sterkt hele livet. I diktene før krigen kunne forholdet framstilles relativt forsonlig, men i etterkrigstiden skjerpes motsetningene, og teknikken kan anta truende former, slik det skjer i dette diktet.

Rolf Jacobsen, 1907-1994, er en av de store norske lyrikere i dette århundret. Tre ganger ble han innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Han sluttet seg tidlig til en retning innen den modernistiske tradisjon som benytter et direkte språk og fokuserer på den sansbare virkeligheten. Rolf Jacobsen har likevel ikke rendyrket denne formen, han kan også benytte bilder og symboler.

Rolf Jacobsen regnes som en av foregangsskikkelsene innen den modernistiske lyrikk i Norge. Han har selv sagt at den gamle norrøne diktningen er den fremste inspirasjonskilden til det formspråket han benytter.

Rolf Jacobsen var i yngre år sterkt politisk aktiv, men etter krigen inntok han en svært tilbaketrukken posisjon. Han forhold til katolsk kristendom skinner bare i liten grad igjennom i diktene. Han skjermet sitt privatliv i stor grad. Det sterke, nære forholdet til kona Petra kommer først fram i diktsamlingen Nattåpent som kom ut i 1985 etter Petras død. Denne diktsamlingen ble en av de svært få lyriske bestselgere i Norge i nyere tid.

 

TEMA OG MOTIV

"Landskap med gravemaskiner" er et typisk sivilisasjonskritisk dikt. Det skildrer hvordan framstormende teknologi ødelegger den opprinnelige natur til fordel for en rent kunstig erstatning. Motivet er nesten overtydelig, med de seks gravemaskinene som raserer skogsfelt med voldsomme bevegelser og blind kraft.

 

KOMPOSISJON

Diktet benytter en moderat modernistisk talerytme og er helt uten rim. Enkelte typiske modernistiske linjebrudd finnes (strofe 1 linje 3, strofe 3 linje 2, strofe 4 linje 1 og strofe 5 linje 2). Hensikten med slike brudd kan være å framheve det ordet som blir stående tilbake på slutten av linjen. For øvrig følger linjedelingen den naturlig talerytmen som preger diktet.

Diktet består av seks strofer av ulik lengde. Strofedelingen følger et visst mønster. Strofe 1, 3 og 5 er alle på fire linjer. Strofe 2, 4 og 6 er kortere og speiler en utvikling i diktet: to linjer, en og en halv linje, en linje. Her antyder formen kanskje det samme som innholdet, en utvikling i retning av ødeleggelse eller tomhet. Noen har også ment å se disse linjene som et slags fysisk bilde: striper av jord som blir skrapet bort av gravemaskinene.

 

SPRÅKLIGE VIRKEMIDLER

Billedbruken i diktet er sentrert om tre hovedelementer:

  1. De besjelede gravemaskinene Skildringen av de seks gravemaskinene er nesten et skoleeksempel på bruk av virkemiddelet besjeling. Maskinene framtrer som levende: skuffene er munner, lyktene er øyne, hjulene er føtter, med hjulbeltene som lenker, og motorrommet er en stor, rumlende mage.

    Samtidig rommer personifiseringen en tydelig utvikling. I begynnelsen av diktet ligger vekten på det skremmende. Maskinene er en slags uhyggelige vanskapninger med hoder uten øyne og øyne i baken, de er forslukne, grådige, de graver til seg uten å fordøye og nyttegjøre seg det de kaster seg over.

    Midtveis i diktet snur stemningen. Dikteren har sett at maskinene ikke har noen mulighet til å fordøye det de spiser. De mangler forbindelse mellom munn og mage. Derfor er magen rumlende tom. Så dukker spørsmålet opp: Befinner maskinene seg i et slags helvete? Bildet endres. Maskinene framtrer mer og mer som slaver. De bærer lenker om føttene, er fratatt synet og mangler enhver mulighet til å klage over sin skjebne. Den uunngåelige konklusjonen overlates til leseren selv: Maskinene har ingen vilje, de er styrt av andre.

  2. De altfor kloke pelikaner. Gravemaskinene sammenlignes med vadefugler, særlig pelikaner. Disse fuglene ligner på gravemaskinene rent fysisk. De har tynn hals og store nebb hvor de samler mat. De altfor kloke pelikaner samler mer mat enn de kan nyttegjøre seg. Dikteren har selv kommentert bruken av dette bildet i et intervju. Han sier han tenkte seg en annen planet i verdensrommet, befolket av vadefugler, og at de altfor kloke, eller grådige, havnet på jorden som gravemaskiner etter døden - som en slags straff.

    Uansett tolkning utgjør dette bildet selve vendepunktet i diktet, det punktet hvor dikteren begynner å ane en annen og mer tragisk side ved gravemaskinene og deres virksomhet.

  3. Landskapet som forvandles. I femte og nest siste strofe lar dikteren oss ane resultatet av gravemaskinenes ødeleggelse. Han risser opp en grell kontrast mellom to ulike verdener. Det naturlige landskapet med blåklokker, sol og skyer erstattes av et nytt, kunstig, hvor marken er blitt til asfalt, skyene til eksos og sollyset til kalde gatelys.

 

AVSLUTNING

Et spørsmål henger igjen i luften etter lesningen av diktet: Når maskinene er blinde slaver, hvem er da egentlig ansvarlig for deres ødeleggende virksomhet? Svaret kan synes enkelt, men rommer kanskje nye runder med spørsmål. Vi mennesker styrer nok maskinene, men vet menneskene heller egentlig hva de gjør? Er kanskje også vi i en viss forstand blinde, styrt av krefter som vi ikke selv rår over?

Uansett hvilket svar man måtte gi på spørsmålet, er diktet en kraftig advarsel mot en blind teknologisk utvikling. Som sådant var det kanskje minst ti år forut for sin tid da det ble trykket første gang. 1950-tallet var preget av en sterk og ubekymret tro på materiell velstand. Først mot slutten av 1960-tallet kom reaksjonen og de kritiske spørsmålene. Og ennå vet vi vel ikke hvor den utviklingen vi har satt i gang, vil føre oss.